Gårds- og slektshistorie for den sydlige del av Gjerpen prestegjeld.Fra omkr. år 1600 til år 1900.av Kr. Lid |
|
|
Forord. Hensikten med denne lokalhistorie er særlig å gi oplysidng om hvem som har bodd på gårdene de siste 3 århundreder, og såvidt mulig meddele deres innbyrdes slektskap for derved å vekke og styrke slektsfølelsen. Når jeg ikke begynner lenger tilbake i tiden enn omkring år 1600, kommer det av at det er omtrent umulig å skaffe nogen oplysninger om dem som bodde i distriktet før den tid. Ja selv i 1600-tallet er de oplysninger man kan skaffe sig, meget få og mangelfulle. En av de beste kilder fra denne tid er manntallet av 1664-66. Der får man beskjed om gårdenes størrelse og hvilke menn som bodde der. Men ingen kvinner er tatt med i dette manntall; det var nok optatt med sikte på militærtjeneste. Matrikkelen fra 1665 gir også oplysning om gårdens besetning. Så har vi kirkebokene men de begynner ikke førenn 1681 for Gjerpens vedkommende. De gir oplysning om døpte, ektevidde og begravde. Men de eldre kirkebøker fordølger ofte de gifte kvinners navn; var således en kvinne bærer et barn til dåpen, kalles hun f. eks. «Solfve Ouvestads qvinde»; likeså når hun begraves. Endelig har vi nogen få referater av skiftesamlinger i slutten av århundredet. Fra 1700- og 1800-tallet er der flere kilder å øse av. Vi har referater av flere skiftesamlinger i denne tid; men en hel del av slike referater mangler. Så har vi en del justisprotokoller hvor man kan finne et og annet av interesse. Men de oplysninger vi får fra de forskjellige kilder er ikke alltid helt pålitelige. Det kommer naturligvis av skrivefeil eller feilaktige oplysninger de har fått som har nedskrevet det. I folketellingen av 1801 var f. eks. en ugift pike som var 32 år opført som, 28. Da det i de eldre kirkebøker bare står opført dåpsdagen og ikke fødselsdagen, kan jeg nok ha kommet i skade for å gjøre en litt for ung. Jeg fortsetter ikke lenger enn til 1900, da for den senere tid ikke trenger nogen oplysninger. Heller ikke har jeg tatt med alle familier i distriktet. Det var nemlig ikke så få familier som bodde en kort tid på en liten plass eller i en hytte uten jord, og så flyttet de snart vekk, ofte til byen eller i nærheten av den. Det vilde vært av liten betydning om jeg hadde ført dem op for den korte tid de var i distriktet. Og så vilde denne bygdehistorie på den måte blitt altfor vidløftig. Den inneholder over 900 familier fordelt på 39 gårder. De 39 gårder er: 1 Søli, 2 Austad, 3 Åltvet, 4 Høgset, 5 Svinholt, 6 Klepp, 7 Ramsåsen, 8 Lid, 9 Bakken, 10 Fossjordet, 11 Kråketo, 12 Flotterød 13 Langerød, 141 Båserød, 15 Åsterød, 16 Nygård, 17 Øvrum, 18 Nærum, 19 Espedalen, 20 Meen, 21 Buer, 22 Riis, 23 Bekkevar, 24 Sanni, 25 Borge, 26 Åkre, 27 Engrav, 28 Haugen, 29 Bøle, 30 Ballestad, 31 Kolkinn, 32 Follaug, 33 Bratsberg, 34 Sørbø, 35 Løberg, 36 Skyer, 37 Grunnerød, 38 Eikåsen og 39 Kolrød. Som man ser er de fleste gården på Uthaugen tatt med med undtagelse av Borgestad. Denne gård med beboere har nemlig prost Qvisling behandlet nokså inngående i sin bygdebok. Forskjellige forhold innen hele distriktet. Først litt om det sosiale og økonomiske. Allerede i 1600-tallet var det forholdsvis mange selveiere innen distriktet. Ifølge biskop Øysteins jordebok, den såkalte «Rødebok», eiet flere kirker og klostrer større og mindre deler av flere gårder. Gjemsø kloster eiet år 1400 deler av: Kråketo, Klepp, Fossjordet, Bakken, Sanni, Riis, Meen, Espedalen og Lid. Gjerpens kirke eiet en del av nordre Riis og av Fløtterød. Borgestad kirke eiet deler av søndre Sanni og Åsterød. Søli hørte under Oslo bispestol. Ballestad kirke eiet Svinholt. Endelig eiet Eidanger kirke en del av Åltvet. Ved reformasjonen kom de fleste av disse eiendommer under kronen, og staten, solgto da litt efter litt gårdene til private, for en del til brukerne; men en stor del blev kjøpt av rikmenn. Eierne av Fossum verk kjøpte en hel det jordeiendommer med skoger til; de trengte jo en hel del kull til verket. Siden 1739 har Fossum vært i familien Løvenskiolds eie. De bønder som leiet gårder av Løvenskiold blev kalt «kammeherrebønder», og de hadde gårdene på gode betingelser og var ofte likeså godt økonomisk stillet som selveierne. Løvenskiold eiet: Hele Soli, Øde-Sanni, Øvrum, søndre Riis, Høgseth med Svinholt, Ramsåsen, Bakkeskogen og mindre deler av Nærum, Sanni og Meen. I første del av 1800-tallet solgte han jordeiendommeve til en rimelig pris, for det meste til leilendingene; men han beholdt det meste av skogene. Ingen av selveierne hadde store gårder. Derfor var det ikke tale om nogen rikdom på nogen gård. I 1665 hadde de største gårder ikke mer enn et par hester, en 7-8 kuer og ca. 9 sauer. På mange gårder hadde de bare 1 hest, 2-3 kuer og 3-4 sauer. Av gamle skifter ser vi at deres innbo var meget beskjedent og tarvelig. Ved skifte på Kråketo i 1695 efter Mathis Olsen fantes der ikke annet innbo enn 1 messingstake, 3 jerngryter, 1 øltønne, nogen brandjern og annet småtteri, blå stenfater og 1 dypt do., 3 små fater, 1 gammelt matfat av tre, 1 kiste med «sønder laag», 6 tretallerkener, 3 sergklær, 1 lerredslaken, 3 putevar, 3 dyner, hvorav den ene var dårlig, og endelig 3 håndklær. Dette var et middels velstående hjem. Pa få gårder har de gjenstander av sølv eller gull. På den annen side er det få som, har større gjeld; de «passet munn efter mat posen». Det er sjelden at en gård blir tatt av panthaverer. Efterhånden blev gardene mer og mer oplett, og flere bruk blev så små at de ikke kunde fø sin mann. Disse var gjerne håndverkerer ved siden av sitt jordbruk, f. eks. snekkere, tømmermenn, skredderer, skomakerer, smeder osv. Så bodde der i den eldre tid på plasser under gårdene nokså mange husmenn «med jord» og «uten jord» som det heter. De levet av arbeide på gårdene, eller de var håndtverkerer. For var det naturligvis mere smått, og en del av dem måtte omkring på legd når de blev gamle og svake. Men i almindelighet greide de sig uten fattighjelp fordi de hadde lært å nøies med lite. Våre fedre stod i denne henseevde langt over oss. Vi klager i krigstider over mangel på fødemidler. Våre fedre vilde følt sig rent ovenpå om de hadde hatt slik tilgang på matvarer som vi har. Alle har hørt om hungersnøden omkring 1812. «Ennu går sagn om de trengselskår som folk da stedtes i. Den fattige sultet, den rike led savn». Mange måtte spise barkebrød. Men i 1600- og 1700-talleve var der flere ganger lavgt større nød. Fra år 1590 til 1602 var vesten uavbrutt uår. 1591 blev kalt «Svartåret». Det var så koldt at vannene lå tilfrosset i høiere strøk i august måned. Det blev ikke modent korn og lite gress, så de måtte fø husdyrene for en stor del med mose og løvkjerv. Også de følgende år var uår, og for hvert år blev hungersnøden større. De malte høi, malm og agner til mel og blandet det knust bark. I 1601 var vel dyrtiden på det verste; det blev kalt «Det store dyrår». En skjeppe bygg kostet 4 rdr.; det vil si så meget en voksen ku kostet på den tid. En anven fæl uårsperiode hadde vi fra 1739 en 3-4 år i trekk. Verst var det i 1742. General Huitfeldt skriver at han hadde 22 mann i sit kompani; men han kunde ikke eksersere med dem, for de var aldeles uthungret. En hadde således i måneder ikke levd av annet enn barkebrød og vann. Ofte bakte de brød av mask, rughalm og bark som var malt sammen. Til grøt brukte de det innerste av barken, for det blev finere mel. Til brød brukte de det ytterste av barken. Med slik hungersnød måtte det følge sygdom og stor dødelighet. Over hele landet var i 1742 dødsfallenes antall langt større enn fødslenes, og det var nok ikke bedre i Gjerpen enn ellers. Jeg har optatt en statistikk over fødsler og dødsfall i Gjerpen. Det viser sig da at i 1739 var der i sognet 89 fødsler og 62 dødsfall, i 1740 henholdsvis 97 og 92, i 1741 72 og 83; i 1741 var det 63 fødsler og 160 dødsfall! Dette viser at våre fedre som levet på den tid, nok har hatt hårde tider å komme igjennem. Også i beg. av 1770-årene var det uår. 1770 var et koldt år; det frøs is på stillestående vann i juni. I 1773 var hungersnøden verst. Da oversteg også dødsfallenes antall fødslenes. I Gjerpen var det da bare 34 fødsler, men 110 dødsfall. I 1774 var det henholdsvis 109 og 133. Men i 1775 stiller det sig bedre igjen; da var det 150 fødsler og 106 dødsfall; det hadde vært gode år både i 74 og 75. Når nøden på grunn av uår blev så stor i gamle dager, hadde det sine særskilte grunner: I 1735 kom nemlig den danske regjering med en ny kornlov. I den blev det forbudt å innføre utenlandsk korn til Danmark og det sydlige Norge. Danmark hadde gjerne korn tilovers, mens de i det sydlige Norge stadig måtte innføre mer eller mindre, og dette korn måtte de da få fra Danmark. Men da danskene ikke hadde konkurrenter, sendte de det dårligste korn til Norge. Det var i virkeligheten bare lettkorn blandet med agner som kom hit. Når de kunde sende slikt hit, sa man det kom av at «kornet fornemmelig blev brukt til flatbrød, hvori man, allerede fra før av var vant med å blande i agner og ugressfrø». Og vår det var uår her, var det ofte også slik i Danmark, og så kunde vi ikke få noget derfra heller. Denne uheldige kornlov blev ikke ophevet førenn i 1788. En annen årsak til at uår voldte stor nød var den at poteten ennu var ukjent her. Den var nok kommet hit til landet omkring 1750; men det gikk tregt med å få den innført. Den norske bonde ser alltid med mistanke på alt nytt. Flere «embedsmenn, især prester, arbeidet meget med å få folk til å dyrke poteter. Det var først efter nøden i 1812 at potetsdyrkning blev almindelig i Gjerpen. En ting som hjalp våre fedre i trange tider var de velfylte stabbur. Vi gjør ofte narr av de gamle fordi de mente at man helst skulde spise fjorgammel mat; de spiste ikke flesket før det var i år gammelt; men da var det blitt gult og trått. Men de ufruktbare år hadde lært dem at et rikholdig stabbur var godt å ha når årets grøde slo feil. Derfor søkte de å ha et stort lager av matvarer liggende til enhver tid, såsant det var mulig for dem å legge noget tilside. I hygienisk henseende var tilstanden nok så som så. På en måte levet de gamle nokså sundt. Brødet blev bakt av gravt sammalt mel, og videnskapen har lært oss at det er det sundeste og beste. I særdeleshet brukte de meget flatbrød, og det var vel for en del årsak til at de hadde bedre tenner enn vi, tross det at de ingen tannlæger hadde. Og så benyttet de den lyse tid av døgnet mest mulig til sitt arbeide. De begynte dagen ved 4-5-tiden og sluttet ved 19-20-tiden. På den måte blev midnatt midt på natten og ikke som nu; i de gunstigste tilfelle sover vi 2 timer før midnatt og en 6-7 timer efter. Mange steder i byene går folk ikke til sengs før ltalve natten er gått. Jeg undres på om ikke dette for en stor del er årsak til all den nervøsiteten i vår tid. Det er mange ting som tyder på at de gamle hadde sterkere nerver enn vi. Men på den annen side kunde de vanskelig verge sig mot smittsomme sygdommer; det var jo ikke tale om nogen isolasjon av de syke, og med rensligheten var det dårlig. Vi ser så mange unge kvinner dør på barselsengen. Det var vel barselfeber var dødsaken. Koppene krevet også mange ofre. Derfor er dødeligheten blandt barn voldsomt stor. I 10-året 1747-56 var der i sognet 805 dødsfall. Derav var det 302 barn under 1 år, og 138 i alderen 1-6 år. Da vaksinasjonen blev innført i Gjerpen i 1819, ser vi stor forbedring i denne henseende. Lungetæring krevet mange ofre blandt ungdommen; men det er ikke så meget bedre nu som man kunde vente efter alt det som mt gjøres for å motarbeide tuberkulosens herjinger. Det har vært en nokså almindelig mening at folk i gamle dager var sterkere og blev eldre enn nu tildags. Ved undersøkelser viser det sig at det ikke er tilfelle. Jeg har regnet ut gjennemsnittsalderen for familiefedre og mødre innen distriktet. Det viser sig da at den gjennemsnittsalder de opnådde i 1600-tallet, var 63 år for menn og 60 år for kvinner. I 1700-tallet henholdsvis 60 år og 57 år. I 1800-tallet til 1865 var det 64 år for menn og 61 for kvinner. Nu er gjennemsnittsalderen større, især for kvinner. De første år efter 1900 var alderen de opnådde for menn 65 år og for kvinner 67. Når gifte kvinner nu når så meget høiere alder enn før, kommer det av at barselfeber nu jo er en ren sjeldenhet. Når alderen i 1700-tallet var så lav, kom det vel av de mange uårsperioder på den tid. Hvad det moralske angår kan det sies at forholdene var forholdsvis gode. Efter reformasjonen hører vi om, stor villskap, råskap, usedelighet og drukkenskap. Det katolske presteskap hadde en stor autoritet og satte en demper på lidenskapene. Da de så blev avsatt og kirkene plyndret for kostbarheter, mistet folk respekt for all kirkelig og guddommelig autoritet, og de onde lidenskaper fikk friere råderum. Men jeg merker ikke noget til dette moralske forfall i Gjerpen. Grovere forbrytelser var meget sjeldne. Av rettsprotokollene ser vi at nogen få blev stevnet for slagsmål; men det er sjelden. Kirkesøkningen var god, og de fleste gikk til alters sine 2 ganger om, året. Årsaken hertil hertil kommer vel av at Gjerpen har vært så heldig å ha nidkjære og dyktige prester. Fra den eldre tid kun vi nevne David Monrad. Han begynte med konfirmasjonsundervisningen samme år forordningen om konfirmasjonen kom. Han fikk dem til it møte til denne undervisning selv om de var 20 år. Det er ikke tvil om at denne undervisning bar sine frukter. Både ban og sønnen Johan Fredrik Monrad ivret sterkt mot drikk og usedelighet. De som hadde fatt løsebarn eller hadde avhoIdt sig lang tid fra altergang, blev innkalt på prestens kontor og måtte stå til skrifte. Det var i det hele sjelden der blev født uekte barn i distriktet. Det kunde være at de fikk barnet vest før eller straks efter brylluppet. Men da måtte de også møte på prestens kontor. Det hendte flere ganger at en enkemann giftet sig igjen straks efter 1ste kones død. I det hele var de snare til å gifte sig igjen, især mennene. Enkene hadde vel ikke så godt, for å bli gifte igjen, det vil si, hvis de ikke satt igjen med en gård tileie; men da blev hun gift selv om hun var over 60 år. (Se under Lid nr. 28!) Jeg har ikke funnet noget som tyder på større åndelig vekkelse i bygden før Hauges dager. Men Hauge hadde flere venner i distriktet; således på Meen, Lars Hansen, og sønn til Gunder Båserød, Erich, som kom til Bøle. Siden den tid har det vært nokså mange som har vært religiøst grepet, særlig i G. A. Lammers' dager og senere.
Til forståelse av familietavlene
Eks.: Søli
Tolf Amundsen er altså født 1644 og døde 1714. Han er fra 1 a = 1ste sønn til Amun Søli. Hans 1ste kone er født 1647 og død 1693. Hans 2nen kone er født 1659 og død 1733. Fra og gift 1694. 1ste barn, Lisbeth, er født 1674, 2net i 1696 osv. d Åste døde samme år blev født, nemlig i 1702. b til 6 betyr at b Amund er ført uvder nr. 6. c til Løb. 13* betyr at e Maren er ført under Løberg nr. 13*.
Kr. Lid
|
| Porsgrunn. Brødr. Dyrings boktrykkeri. - 1941. - X, 155 s. |