Fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn
17. kapittel
Kulturtilbud under krigen
av Ingeborg Lunde
I likhet med alt annet ble også de fleste av de vanlige kulturtilbudene borte etterhvert i krigsårene. Man savnet i høy grad de tilreisende teaterturneene, revyene og konserter av forskjellig slag. Til en viss erstatning oppsto det privat arrangerte huskonserter, og folk forsøkte å hygge seg best mulig hjemme sammen med familie, naboer og venner.
Mørkleggingen var også i vinterhalvåret en hindring når det gjaldt å ferdes trygt og sikkert ute om kveldene.
Film og Kino
Nasjonalsosialistene i Tyskland hadde stor tro på filmen som propagandamiddel, og utnyttet dette maksimalt. For eksempel ble Leni Riefenstahls Olympiafilm en kjempesuksess både når det gjaldt publikumsoppslutning og propagandavirkning.
Her i Norge fikk man raskt etter tyskernes innmarsj et filmdirektorat med Leif Sinding som leden Direktoratet skulle sørge for at alle filmfremvisninger skjedde i «nyordningens ånd». Britiske filmer ble forbudt, og kinogjengerne ble tvangsforet med propagandafilmer for Tyskland og NS, som forfilmer før selve hovedfilmen. Noen forsøkte å demonstrere mot propagandaen ved å komme så sent at forfilmen var ferdigspilt, men det ble det snart satt en stopper for. Dørene ble lukket for dem som ikke innfant seg til tiden,
Hjemmefronten startet ganske tidlig med paroler mot å se tyske filmer. Selv om mange fulgte disse parolene, ble filmstreiken ikke noen suksess, hverken på det nasjonale eller det lokale plan.
Kinosjef Jonas Bjaaland har gitt følgende skildring av forholdene ved Porsgrunn Kino:
«Før jeg ble avsatt i 1941, kan jeg huske en episode med plakatklistring på kinoen. 5-6 birdfolk hadde banet seg vei inn i kinoen og klistret opp plakater med hird- og nazi-symboler på begge langveggene i Kinosalen
382
og utenfor inngangen til kinoen. Jeg henvendte meg til ordføreren og formannen i kinostyret (begge NS-medlemmer) og spurte om dette var skjedd etter deres ordre eller samtykke. De sa begge nei, men kunne ikke gjøre noe ved det. Da henvendte jeg meg til en som het Willoughby, som var en nær slektning til minister Hagelin og drev med filmutleie i Oslo. Et par dager senere fikk ordføreren og jeg selv beskjed om at vi kunne ta plakatene ned igjen både utenfor og inne i kinoen.
Dette vakte stor begeistring hos publikum som demonstrerte åpenlyst. Det falt imidlertid hirden tungt for brystet, og de klaget til innenriksministeren både over denne episoden og andre forhold ved Porsgrunn Kino. Jeg fikk selv klagen til uttalelse, men det skjedde ikke noe mer på det tidspunktet.
Den 7. august 1941 ble jeg imidlertid avsatt med øyeblikkelig v irkning av de samme hirdfolkene, som hadde «forskjønnet» kinoen tidligere. Jeg måtte umiddelbart forlate kinoens kontor og hadde ikke adgang der så lenge krigen varte.
Fra den dagen begynte kinostreiken i Porsgrunn for alvor, og den var ganske effektiv i begynnelsen. Senere utover i krigen ble den mindre effektiv, vesentlig på grunn av tyskere og deres «damer», og en del mindre bevisst ungdom.»
Mann og mann imellom gikk parolen om å boikotte kinoen i Porsgrunn, og som Bjaaland sier, var den effektiv i begynnelsen. Derimot var det fullt «lovlig» å gå på kino i Brevik, men ikke i Skien. Ungdommen dro derfor i flokk og følge til nabobyen i sør, inntil det også ble «ulovlig».
Det var kanskje ikke så rart at kinostreiken ble mindre effektiv etterhvert.
Ungdommen hadde lite å ta seg til. Ingen offentlige dansefester kunne arrangeres, og restaurantbesøk var heller ikke så attraktive på grunn av alle tyskerne som ferdes der. lyske filmer ble likevel dårligere besøkt, og det var upopulært å vise seg på tysk-produserte filmer. For en stor del av befolkningen var Porsgrunn Kino «forbudt område» fra 1941 og så lenge krigen varte.
Musikklivet
Porsgrunn Musikkforenings orkester var intakt under hele krigen med pianisten Wilhelm Schwarzott som dirigent. Det ble holdt flere konserter i Teatersalen,
383
med kjente solister som Carsten Andersen, Rolf Størseth, Hugo Kramm, Wilhelm Schwarzott og andre. Konsertene ble ikke avertert og var ikke offentlige, men folk visste om dem likevel, så det var fulle hus. Orkesterprøvene ble holdt i bakrommene på Folkerestauranten.
Det ble også arrangert huskonserter hos folk med god plass. Disse konsertene kunne være dels med amatører og dels med profesjonelle kunstnere. De var bare for innbudte, men likevel svært godt besøkt. Siden folk ikke hadde radio, var alle ivrige etter å høre god musikk. I Teatersalen ble det også holdt flere trekkspillkonserter med kjente trekkspillere.(2)
Som eksempel på hvor «hårsåre» nazi-myndighetene var på den tiden, kan nevnes en episode i Teatersalen: Porsgrunn Musikkforening arrangerte en kombinert opplesning- og musikkaften, og hadde fått porsgrunnsmannen, skuespilleren Halfdan Christensen, som oppleser. Han skulle blant annet lese «Mit følge» av Bjørnstjerne Bjørnson og «Prestens tale» fra Henrik Ibsens «Peer Gynt». All den tid dikterhøvdingene hadde ligget i sine graver i mer enn tredve år, skulle en tro at programmet ville bli godkjent av sensuren. Det ble det også tilsynelatende, men like før Christensen skulle gå inn på scenen, kom det et telegram:
Programmen kunne gå som oppsatt, men fra «Mit følge» måtte utelates: Med sejr fra Moskva til Kartagena.
Han dør dog ensom på Sankt Helena.
Og fra «Prestens tale»:
Det var i krigens tid. I alles munde var landets trengsler og dets fremtids kår.
Christensen lo og viste telegrammet til dem som sto omkring, men under forestillingen gjorde han et poeng av dette. Da han kom til de forbudte strofene, gjorde han en lang kunstpause, som var mer talende enn ord. - Forestillingen ble en stor suksess, ikke minst fordi alle snart fikkgreie på hva myndighetene følte seg truet av. (3)
384
The Jitterbugs
Porsgrunn kunne skilte med noe så avansert som et «jazz-storband» med 12-15 medlemmer under krigen. De såkalte «Jitterbugs» spilte ved dansetilsteininger i privat regi og i forbindelse med revyer til russ, teknikere og andre. Det var (imidlertid) forbudt å spille musikk med engelske titler. De oppfinnsomme ungdommene omgikk sensuren ved å gi de omstridte melodiene heilnorske titler. «Deep in the heart of Texas», ble freidig oversatt til «Dypt i hjartet av Jotunheimen» og «I see you in my dreams» ble til «Eg ser deg i mine drøymar». Til den siste sa den stedlige sensor at det var hyggelig at de spilte noe så ekte norsk!
En dansk melodi som bandet spilte i norsk oversettelse på en av Frank Fredriksens revyer ble den rene landeplage her i byen: «Det blir en deilig dag», het den og måtte ha gått gjennom sensuren ved et glipp. Et av versene hadde denne teksten:
«Jeg tror at landet består, ennu i tusende år.
At mørketiden nu snart er endt, når lysreklamen igjen blir tendt
Det blir en deilig dag» osv. (4)
Teaterlivet
Musikkopplevelser var som sagt sjeldne, og teateroppførelser med profesjonelle skuespillere var heller ikke noen vanlig kost for Porsgrunns befolkning under krigen. Det var streik ved Nationalteateret i 1941, og andre teatre fulgte snart etter. I 1943 kom brannen på Nationalteateret, så også i hovedstaden lå teaterlivet nede. Noen få turnéoppførelser fikk man likevel.
Det ble å falle tilbake på egne krefter, og et hvert russekull med respekt for seg selv måtte gå igang med en eller annen oppførelse. Det var jo dessuten den eneste form for feiring de fikk lov til, for russeluer, russetog og all annen russefeiring ble forbudt allerede i 1940.
Russen 1941 satte opp revyen «Himmelspretten», som ble oppført med fulle hus både i Porsgrunn og Langesund, og med Otto Næss til å få orden på de uerfarne aktørene. Tekstene var naturligvis sensurert, men ved en glipp eller muligens mangel på fantasi, slapp følgende scene gjennom:
Scenen er tom da Håkon Knudsen (russ av 1941) kommer krabbende
385
over scenen. Ingen skjønner noen ting, men enkelte ler litt prøvende. Da snur Knudsen seg, hytter mot publikum og sier på bredt Porsgrunnsmål: «Ikke le, dere kryper sjæl dere»! - Stor jubel. (1)
I 1942 spilte russen et stykke av H. Hjort, som het «På hybelen». Stykket ble vel mottatt, men det ble bare en oppførelse. En tilstedeværende nazist fant det «unorsk og umoralsk» og klaget til myndighetene. Mer skulle det ikke til. Stykket ble forbudt til stor skuffelse for opptredende.
Russekullet 1943 spilte «Kjærleik på Lykkeland» av Torvald ]b, og det forarget ikke noen. Med stor suksess ble det spilt i Teatersalen flere ganger og var på turné til Gvarv.
1944-russen slo til med «Norsk Aften», hvor programmet var opplesning, solo- og korsang og fremføring av kjente sener fra norsk litteratur. Blant disse ,kan nevnes «Aases død» og «Foran Sydens Kloster». Lektor Martinus Wiggen var instruktør. Det ble en rik manifestasjon av norsk kunst og meget godt mottatt. (6)
Det ble også skrevet og spilt revyer på amatørbasis og med fulle hus. Blant annet Teknikerrevy og revyer av Frank Fredriksen, men det var langt mellom hver oppførelse, og myndighetene sensurerte strengt. Det var ikke lett å få sagt noe dagsaktuelt om den situasjonen som både skribenter, skuespillerne og befolkningen var opptatt av.
Ved årsskiftet 1944-45 stiftet teaterglad ungdom Porsgrunn Dramatiske Klubb. På klubbmøtene var det kåserier, musikk og opplesning av lokale krefter. Den 8. mars 1945 oppførte de «Fortunas sønn Peter» med Eilif Bremdal i tittelrollen.
Stykket var en kriminalkomedie av Karl Ludvig Bugge. Det var morsomt og ble godt mottatt. Etter freden satte de opp et nytt stykke, og det skulle bli det siste denne klubben fremførte.
Medlemmene flyttet fra byen og begynte sin utdannelse, og klubben døde bort etterhvert. (7)