Fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn
12. kapittel
Frikirker og kristelige organisasjoner
av Ingeborg Lunde
Det senere kapitlet om «Kirkefronten» vil vise hvordan NS-folkene arbeidet for å få innflytelse over Den norske kirke.
Desto mer forbausende er det at de kristne foreningene kunne drive så uforstyrret, som de gjorde under hele krigen. Riktig nok var ikke møtene deres avertert, men de ble likevel godt besøkt. Det var vekkelse blant foreningenes medlemmer, og flere nye kom til, så etter manges mening var det tross alt en rik tid.
Frelsesarmeen
Deres lokale på hjørnet av Sverresgate-Parkveien ble okkupert like etter at tyskerne kom til landet, og ble først frigitt ved nyttårstider 1941. Huset måtte da pusses grundig opp før det kunne taes i bruk igjen. Som i de andre organisasjonene ble speiderarbeidet forbudt, men aktiviteten fortsatte i mer private former.
Selve Frelsesarmeens arbeide ble drevet videre på tradisjonelt vis, og de fikk også bruke uniformene sine. Møtene var godt besøkt, og de fikk god tilslutning av nye medarbeidere. (1)
Metodistene
De hadde sin kirke, Immanuelkirken, like ved siden av Middelskolen i Jernbanegaten. Da Middelskolen ble okkupert av tyskerne i aprildagene 1940, ble det en tid skolevirksomhet i kirken for å avhjelpe behovet for klasserom. Møtene i kirken ble ellers lite forstyrret av det nye naboskapet.
I og med at speiderarbeidet ble forbudt i 1941, ble annet ungdomsarbeide intensivert, og det ble til og med arrangert leirer under krigen. Forøvrig gikk menighetsarbeidet som vanlig, og møtene var godt besøkt. (2)
35
Pinsemenigheten
Deres hus, Evangeliehuset, ble okkupert av tyskerne fra 22. juli 1940 og til nyttår 1941. I den tiden var det stengt for bruk av menigheten, så de måtte holde sine møter i Odd-Fellows lokaler og i Sanitetshuset. Dåp og andre høytidelige handlinger måtte henlegges til Betesda på Borgestad. Pinsevennene hadde et stort arbeide med å rehabilitere bygningen, men resten av krigen gikk menighetslivet uforstyrret med godt besøkte møter. (3)
Den katolske Kirken
Katolikkene ble heller ikke forstyrret i menighetslivet av representanter for de nye myndighetene. Tyske offiserer, særlig de som arbeidet på Nordisk Lettmetall, var ofte å se i den katolske kirken. De oppførte seg svært pent og beskjedent uten å ufordre noen. Tyske soldater deltok også enkelte ganger i gudstjenesten.
PKUF
Deres lokaler i Skolegaten ble tidlig tatt av tyskerne, men møtene fortsatte delvis i Sanitetshuset og i Odd-Fellows lokaler, inntil dette ble beslaglagt av tyskerne.
Misjonsforeningene
Misjonsforeningene, både kvinneforeningene og den nystartede Mennenes Misjonsring drev på tradisjonelt vis med møter i hjemmene, og med innsamlinger og basarer. Selvfølgelig kunne de ikke sende ut misjonærer så lenge krigen varte, men de kunne uforstyrret samles. Selv om traktementet ikke var som før, nøt man sin medbragte matpakke og drakk kaffeerstatning eller blomsterte. Hovedsaken var å komme sammen til andakt, bønn og salmesang.
360
Menighetspleien
De forsøkte så godt det lot seg gjøre å ta seg av menighetens nødstedte, men
det var ikke så enkelt med den stramme rasjoneringen både på mat og klær.
Indremisjonen
Deres møtested Bedehuset i Slottsbrogaten ble beslaglagt av tyskerne i 1940, men ble frigitt igjen sent på året. De fikk også drive sitt arbeide nærmest uhindret, men en episode inntraff i 1943, som gjorde et dypt inntrykk på Indremisjonens medlemmer. Historien hadde denne bagrunnen:
Helt fra tyskerne innledet sitt felttog mot Russland 22. juni 1941, startet tyskerne og NS et propagandafelttog, som skulle forherlige tyskernes og de norske frivilliges «heltemodige kamp for kristendom og sivilisasjon mot de russiske horder».
Kampene i Russland ble fremstilt som et moderne korstog, som alle kristne burde støtte. Med denne bakgrunnen har Birger Uldal fortalt følgende om episoden da Indremisjonen avholdt sitt årlige pinsestevne 1943 i parken ved Bedehuset i Slottsbrogate:
På ettermiddagsmøtet 2. pinsedag var det samlet ca. 4000 mennesker da en frontkjemper, beskyttet av nazipoliti, banet seg vei til talerstolen og forlangte å få fortelle om sine opplevelser ved fronten i Russland. Det ble protestert mot dette, og nazisten ble nektet å tale.
Dette resulterte i at politiet begynte å arrestere lederne av møtet, som var pastor Fredrik Wisløff, hovedtaleren på møtet, formannen Eivind Klausen, sekretærene Sigurd Espeland og Nils Neste. Disse fire ble arrestert av det tilstedeværende politi og ført til politikammeret. Folkemengden fulgte med og demonstrerte høylydt nedover gaten, mens de sang: «Vår Gud han er så fast en borg». Det hele endte med at de arresterte ble sluppet fri samme kveld. (4)
361