Fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn

2. Kapittel

Tyskerne kommer til Porsgrunn

av Ingeborg Lunde

Allerede den 13. april fikk Porsgrunns befolkning føling med tyske soldater. Ca. 60 mann fra Larviksdistriktet i fem biler kom til byen utelukkende for å sprenge og ødelegge Porsgrunn kringkastingsstasjon. Historien om dette er fortalt i Kap. 1 av J. Birkenes' avsnitt i denne boken. Etter utført sprengning dro tyskerne tilbake til Larvik igjen.

Porsgrunn kringkaster hadde i dagene frem til den 13. april vært en av de siste frie senderne i det sydlige Norge. Den hadde sendt sine egne meldinger og overførte også nyhetssendinger fra Sverige. Mange mente at sprengningen ble utført etter angiveri fra stedlige nazister.

Tyskerne besetter byen

Den 16. april kom tyskerne tilbake til Porsgrunn, og denne gangen for å besette byen. Det var avsatt 2 kompanier på ca. 300 mann til dette distriktet, og ett kompani med 150 mann ankom den 16. og tok oppstilling på Rådhusplassen. Det skulle være kommunestyremøte den samme ettermiddagen, men dette forlangte tyskerne avlyst. Ellers skulle administrasjonen i byen gå som normalt. De forlangte at det uten opphold skulle skaffes innkvartering for 150 mann, fortrinnsvis i en av byens skoler.

Det ble besluttet at tyskerne i første omgang skulle få benytte Middelskolen, som lå i Jernbanegaten mot Rådhusparken. Skolens rektor hadde evakuert og var ikke til å få tak i, så derfor fikk man dessverre ikke fjernet noen av skolens verdigjenstander før tyskerne rykket inn. Et Ortskommandantur ble opprettet i noen kontorer i 3. etg. i Folkerestaurantens bygning. De militære forlangte husgeråd som vaskevannsfat, elektriske kokeplater og annet, og dette ble skaffet. (1)

I den første tiden ble øvrige tyske tropper forlagt til Klevstrand skole og Bedehuset på Herøya, Heistad skole ble også tatt i bruk. Det var også en tid snakk om å ta i bruk Skiensfjordens tekniske Fagskole til innkvartering av tyskere, men dette ble forhindret, ikke minst takket være rådmann H.E. Kjølseth. (2)

Senere på sommeren, omkring midten av juli, gikk den tyske kommandanten i byen med på å flytte styrkene fra Middelskolen til en tidligere møbelfabrikk, som lå i nærheten av Floodeløkka. En gruppe soldater ble innkvartert i Bedehuset i Slottsbrogaten, noen tok i bruk Frelsesarmeens lokaler i Sverresgate, og andre flyttet inn i Evangeliehuset ved Porsgrunnsbroen. Alle disse lokalene ble imidlertid frigitt omkring årsskiftet.

Tyskerne forlangte også å beslaglegge privathus, men dette nektet rådmannen å medvirke til. De ga seg på dette i første omgang, men etter at rådmann Kjølseth ble avsatt av nazistene i 1941 ble flere hus eller enkeltrom i hus beslaglagt. Blant de stedene tyskerne flyttet inn i for kortere eller lengre tid kan nevnes:

Etter oversikter i fem omfattende etterretningsrapporter for Milorg O 1703 for tidsrommet 15.7.-15.11.1943 hadde tyskerne på det tidspunktet innkvartert folk i privathus på følgende steder:

Okkupasjon av skolene i Porsgrunn

Middelskolen var den skolen som tyskerne oftest la beslag på. Hele tre ganger ble den okkupert av soldater, og i frigjøringsdagene i 1945 flyttet Hjemmestyrkene inn.

Første gangen var da tyskerne besatte Porsgrunn den 16. april 1940, og da kom undervisningen igang igjen først den 10. september. I mellomtiden foregikk undervisningen delvis i Folkeskolens lokaler, som etter en kort beslagleggelse var blitt frigitt igjen. Ellers ble det undervist, i PKUF' lokaler i Skolegaten, og dels i Odd-Fellows lokaler i Sverresgate. For årets studentkull, som for øvrig var byens første, ble eksamen artium sløyfet.

Andre gangen Middelskolen ble okkupert av tyskerne var den 8. september 1943, noe som naturligvis skapte store vanskeligheter for undervisningen. Denne gangen ble det ordnet slik at lærerne var stasjonert i forskjellige lokaler i byen, som ble benyttet til skolerom. Disse var Håndverkerforeningens lokaler ved Broen, Evangeliehuset nedenfor Broen, Biblioteket i Heimens gård, Meierisalen i Meieriet, Metodistkirken like ved Middelskolen, Sjømannsforeningens lokaler ved Osebro og flere. Elevene ambulerte i frikvarterene, og hver dag kunne man se skarer av ungdom i full fart opp og ned Storgaten fra det ene lokalet til det andre. Disse forholdene varte helt frem til 29. februar 1944.

Den 3. okkupasjonen av skolen var den 22. november 1944 i forbindelse med tyskernes evakuering av soldater fra Finland og Nordfronten. Skolen ble frigitt igjen til skolestart etter juleferien 1944. (4)

Folkeskolen gikk heller ikke fri for beslagleggelse, av den tyske hærmakten. Minst tre ganger ble også den tatt i bruk til tyske soldater, og det var på samme tid som Middelskolen også var okkupert. I april 1940 varte imidlertid beslagleggelsen kortere tid enn for Middelskolen. Undervisningen måtte også her foregå der hvor man fant egnede og ledige lokaler. (5)

De tyske sperringene langs Porsgrunnselven

Tyskerne følte seg etter alt å dømme ikke helt sikret mot en engelsk invasjon, selv så langt inne i landet som havneområdene langs Porsgrunnselven. Av den grunn bygde de forskansninger bestående av to tømmervegger med ca. 1,5 meters avstand. Dette mellomrommet ble fylt med til dels store steiner. Høyden på tømmerveggene var ca. 1,5-2 meter.

Disse forskansningene ble plassert på alle åpne steder ned mot elven fra Osebro til Porsgrunnsbroen. For de åpningene som måtte være der, gjorde de ferdig såkalte «Spanske ryttere». Dette var sammenbundne tømmerstokker med kryssende stokker i endene og på midten. Hele dette systemet ble nøyaktig overbundet med mengder av piggtråd.

I historiekomitéens eie finnes en rekke fotografier av disse sperringene, og et par av dem gjengis her.

Dagliglivet med okkupasjonsmakten i byen

Tyskerne var indoktrinert med at de kom som våre venner og befriere - fra «englendernes åk» - og de var til dels meget bitre over den kulden de ble møtt med fra den overveiende del av befolkningen. Fordi vi nordmenn hørte til den ariske rase, hadde soldatene fått ordre om å oppføre seg korrekt og ikke blande seg opp i ting som ikke var fornærmelig over for krigsmakten, føreren eller «das Vaterland». Det angikk for eksempel ikke dem hvis det var episoder mellom NS-medlemmer eller hirden og patriotiske nordmenn, som av nazistene ble kalt jøssinger. Dette gjaldt imidlertid bare den daglige omgang med sivilbefolkningen, for hadde tyskerne mistanke om sabotasje eller annen motstandsvirksomhet, var det ingen pardon. Og de slo hardt til hvis en tysk soldat eller vernemakten på noen måte mente seg forulempet.

Støveltramp og tyske soldatsanger i gatene ble en del av dagens orden. De store tyske transportvognene trukket av forspann med digre «bryggerigamper»,og motoriserte militære enheter på vei gjennom byen, ble også forhold som man etterhvert registrerte uten særlige reaksjoner.

Hvem husker ikke de tyske soldatsangene som ljomet gjennom gatene når tyskerne syngende masjerte forbi? Sangene hadde banal tekst og melodi, og de ble sunget sammen med støveltramp og tysk takt og presisjon. De mest kjente og iørefallende av dem, som «Oh schøne Heimatland» og «Denn wir fahren gegen Engeland», vil de fleste som opplevde denne tiden erindre med blandede følelser. Stort sett gikk okkupasjonstiden uten de helt store uoverensstemmelser mellom den tyske hærmakten og befolkningen. Vi ble her i Porsgrunn forskånet for de store arrestasjonsbølgene og opprullingen av illegale organisasjoner, som forekom så mange andre steder i landet vårt. Likevel var det her i distriktet mennesker som mistet livet på grunn av sin motstand mot tyskerne, og flere satt i tyske konsentrasjonsleirer eller var fengslet i Norge.

Det foregikk også her en del fraternisering mellom norske piker og tyske soldater, men dette gjaldt likevel bare et fåtall.

Mørklegging

Med bøter og fengsel kunne den bli straffet som ikke overholdt mørkleggingen - og med mørklegging mentes ikke bare at det måtte være mørke blendingsgardiner. Med finurlige klemmer og små skåter ble blendingsgardinene presset inn mot vinduene, så ikke et lysstreif kom ut. Den som skulle ut måtte sørge for sitt eget lys. Sykler og biler, de få som var, hadde blendede lykter og i begynnelsen hadde også gående blendede allminnelige lommelykter, men det ble snart slutt på batteriene. I stedet kunne en få kjøpt en slags fjøslykter med sotede glass og stearinlys inni, eller hånddrevne dynamolykter som en snurret rundt med etter mørkets frembrudd. For engstelige sjeler gikk det an å få leid «nattloser» til å følge seg hjem. Det tunge mørket som ruget fra solnedgang til soloppgang og den truende lyden av tyske kontrollvakter som kom trampende i gatene, var en konstant nervepåkjenning. Det var derfor naturlig at folk feiret freden med bål av de forhatte blendingsgardinene.