Fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn
13. kapittel
Den norske Kirke
av Ingeborg Lunde
Kirkefronten
Tyskerne og NS hadde allerede på et tidlig tidspunkt også planene klare for en overtakelse av ledelsen og alle viktige posisjoner i Den norske kirke. Beregningene var etter alt å dømme at kunne de beherske kirken, ville motstanden i folket bli vesentlig svekket.
Nazistene lot da heller ikke gresset gro under sine føtter, så presset mot kirkens folk begynte allerede 25. september 1940, samme dag som Terboven hadde oppløst alle politiske partier, unntagen NS.
Det ble med øyeblikkelig virkning forbudt å be for konge, regjering og storting i alle norske kirker, og i radioen skulle bare naziprester få holde gudstjenester og andakter. De kristne nazistene dannet også sin egen organisasjon «Kristen Samling», men den fikk liten innflytelse.
På møte i Calmeyergatens Misjonshus den 28. oktober 1940, mellom den norske kirkens primas, Eivind Bergrav, Kinaforbundets leder, Ludvig Hope, indremisjonens leder, professor Ole Hallesby og andre fremtredende kristne lederskikkelser, ble resultatet at man dannet det som ble kalt «Kristent Samråd». Det ble et historisk møte, som fikk store ringvirkninger. Forskjellig syn og tra is onelle meningsforskjeller mellom leg og lærd, høykirkelig og lavkirkelig ble nå av mindre betydning. Det gjaldt å berge den kraften som kristendommen representerte i folket mot trusselen om innblanding fra de nye makthaverne og okkupasjonsmakten.
Omkring årskiftet 1940-41 kom nazistene med et nytt utspill: «Prestenes taushetsplikt skulle oppheves hvis statens sikkerhet kunne trues». Nazister dukket opp i kirkene for å overvåke gudstjenestene, og NS ville henge opp plaktater med propaganda for den nye tiden på prestekontorene.
Den 15. januar 1941 skrev biskopene et skarpt brev om taushetsplikten og forholdene mellom kirke og stat til minister Skancke. Da svaret kom, ble denne brevvekslingen trykket opp i 50 000 eksemplarer. De ble distribuert og lest opp i kirker og dissentermenigheter over hele landet søndag den 9. februar samme år. Brevet gikk senere under betegnelsen «Hyrdebrevet».
I juni 1941 ble det kunngjort at kirkeklokkene skulle taes ned og smeltes
362
om til krigsformål. Dette ble det imidlertid ikke noe av, for ingen var villig til å stå ansvarlig for rekvireringen.
I juli samme år tok biskopene et prinsipielt oppgjør med kirkedepartementet om styringsformen i den norske kirken. Klimaks i biskopenes kamp inntraff den 23. februar 1942, da de kom sammen til et møte hvor de ble enige om å nedlegge sine embeder. Søndagen etter ble et nytt hyrdebrev lest opp i kirkene, der de gjorde rede for hvorfor de hadde gått til dette dramatiske skritteL. I juli 1942 opprettet de «Den midlertidige Kirkeledelse», senere kalt DMK, som fungerte som bispekollegiets indre kjerne inntil de måtte gå under jorden i mai 1943.
I april 1942 nedla de fleste prestene sine embeder, men ble anmodet av biskopene å fortsette sin evangeliske virksomhet. Nazimyndighetene svarte med en ny lov, som gjorde det mulig å utnevne legfolk med den rette politiske oppfatning til prester i Den norske kirke. En lov som skulle komme til å gi til dels groteske utslag.
Agderbispen, James Maroni, som var kjent og elsket i sitt bispedømme, Agderfylkene og Telemark, ble avsatt på grunn av en ny lov om aldersgrense. Dette var antakelig et fikst grep for å få han fjernet. Han kom med i DMK sammen med biskopene Bergrav og Støren. Den 7. april 1942 ble Agder Bispedømme lagt ned, og det ble opprettet et bispesete i Skien omfattende AustAgder og Telemark. Vest-Agder fylke bletillagt Stavanger Bispedømme. (1)
Kirkestriden i Porsgrunn
Den 9. april 1940 var det i Porsgrunn menighet en sokneprest, en kallskapellan og en hjelpeprest, som også var kirkeverge og klokker ved Østre Porsgrunn kirke.
Det ble snart klart at sognepresten, Ludvig Daae Zwilgmeyer, var sterkt
tysk-orientert og medlem av NS. Dette kom etterhvert til å skape motsetninger
og fikk stor innvirkning på menighetslivet i byen. På den andre siden var kallskapellan Johan Christie Gjesdahl og hjelpeprest og klokker Thomas Anundsen, to uredde og frittalende prester som gjorde seg til talsmenn for Den nor
ske, kirke og mot nyordningen.
Mens oppslutningen om de gudstjenester hvor kallskappelanen og hjelpepresten forrettet stadig økte, sank kirkesøkningen katastrofalt når soknepreste>, hadde gudstjeneste. Det kunne være 10-15 til stede i Østre Kirke og 3-4 i Vestre kirke.
363
Situasjonen ble til slutt så vanskelig for soknepresten, at han fant å søke permisjon fra 1. juli 1941 og ut det året. Fra 1. januar 1942 overtok han embedet igjen.
Fra april 1942 lot Zwilgmeyer seg konstituere til biskop i Skien, men fortsatte også som sokneprest i Porsgrunn. Han ble senere utnevnt til biskop og ordinert 28. juli 1942.
Den 30. juli ble menighetsrådsloven av 1922 forandret, slik at rådene ikke lenger skulle velges, men oppnevnes. Rådet skulle bestå av 3 medlemmer med soknepresten som formann og 2 rådgivere, en oppnevnt av biskopen og en av den NS-oppnevnte ordføreren.
Den 22. oktober 1942 ble kallskapellan Gjestdahl avsatt med tap av embedstittel og rett til å bære prestedrakt. Han ble senere forvist til Helgøya. Det var et stort tap for Porsgrunn, for både Gjesdahl og Anundsen var godt likt i menigheten. Nå var Anundsen alene som «norsk prest» i byen, men han kunne naturligvis ikke overkomme alt. Fra den 20. august 1943 fikk derfor kirkeledelsen ordnet det slik at pastor Olav Brandt virket i menigheten frem til 30. juni 1945.
Han gjorde et godt arbeide, og menighetens oppslutning om sine prester var enestående og viste en høy grad av årvåkenhet og ansvarsbevissthet. Deres offervilje til å understøtte økonomisk først Gjesdahl og siden Anundsen og Brandt, ga som resultat ca. 30 000 kroner innsamlet av menighetene. (2)
Fra våren 1943 ble kirkene i Porsgrunn stengt for pastor Anundsen, og i april mottok ordføreren i Porsgrunn et brev fra Kirkedepartementet, som er blitt kjent etter frigjøringen. I brevet heter det blant annet:
Departementet har avskjediget ordinert prest, kirkeverge og klokker fra sin stilling. Den greieste måten å få ham fjernet på er at De som ordfører gjennom Deres kommunes arbeidsformidlingsnemnd foranlediger ham innkalt til nasjonal arbeidsinnsats, helst utenfor fylket og helst av lang varighet.
Etter pastor Anundsens utestengning fra kirken, fikk man ordnet det slik at gudstjenestene ble holdt i Østsidens og Vestsidens bedehus frem til frigjøringen. Dåp ble foretatt i bedehusene, og konfirmantene dro til Borgestad og Eidanger kirke. Her var det «norske prester». I krigens siste fase ble de undervist av pastorene Anundsen og Brandt i Lillesalen på bedehuset. Vielser ble gjerne foretatt på sorenskriverkontoret, og mange fikk den kirkelige velsignelsen i nabokirkene. Enkelte fikk også døpt barna sine i de samme kirkene.
364
Situasjonen på kirkefronten ble i begynnelsen av 1943 ytterligere tilspisset, da soknepresten som ordinert biskop i Skien, flyttet til Gjerpen prestegård. Menigheten fikk en ny sokneprest, som var svært pågående og en ivrig nazist. I den tiden han virket i Porsgrunn kom det til flere nærmest makabre episoder i forbindelse med begravelser. De pårørende ønsket ofte ikke denne prestens nærvær ved begravelsen, men han møtte likevel opp og tiltvang seg anledning til å tale ved båren. Ved en anledning gikk det så langt at naziptesten holdt igjen båren med makt, mens bærerne forsøkte å bære kisten ut, etter at pastor Anundsen var ferdig med sin kirkelige handling.
I tiden fra Zwilgmeyers overføring til Skien Bispesete og til frigjøringen i 1945 var det ialt 4 forskjellige NS-orienterte prester i Porsgrunn. De hadde ingen tilslutning fra befolkningen og selv deres egne partifeller sluttet dårlig opp om dem. For å illustrere situasjonen kan det nevnes at blant disse fire hadde bare den neste siste i rekken noen få barn til dåp. De øvrige foretok ikke en eneste dåpshandling, så det totale antall døpte barn i kirken var ca. 11 i løpet av to år.
Menigheten i Porsgrunn var meget opptatt av kirkekampen og la for dagen stor interesse, bl.a. når biskopenes «hyrdebrev» og senere de forskjellige skriv fra den midlertidige kirkeledelse ble opplest under gudstjenestene. Den viste også sin store interesse og dype takknemlighet da fredsklokkene ringte den 8. mai 1945, og ved gudstjenesten kl 1600 samme dag var kirkene overfylte.
Pastor Thomas Anundsen har i en beretning skildret begivenheten i Porsgrunn Østre kirke slik:
Organisten i Østre kirke spilte et herlig preludium, og aldri har fedrelandssalmen blitt sunget så kraftig under det gamle kirkehvelv som den 8. mai 1945.
Gudstjenesten ble et eneste stort Gloria Deo in Excelsis - et ære være Gud i det høyeste. (3)