Fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn

15. kapittel

Forsyninger og rasjonering

av Ingeborg Lunde

Allerede like etter krigsutbruddet i 1939 begynte myndighetene å planlegge en rasjonering av viktige importvarer. De varene som i noen grad var blitt rasjonert før tyskerne kom, var bensin, kaffe, te og sukker. Etter den 9. april 1940 kom restriksjonene og rasjoneringspåbudene på løpende bånd. Det man i første omgang merket best var matvarerasjoneringen, men etterhvert som tiden gikk, ble nær sagt alle nødvendighetsartikler en mangelvare. Olav Øvald som var sjef for Porsgrunn Forsyningsnevnd og Ingvar Westlie som var fullmektig samme sted, har fortalt om problemene som fantes med å skaffe tilstrekkelig forsyning av alle varer til byen, og hvordan rasjoneringen virket under krigstiden. Olav Øvald har gitt følgende orientering om forholdene:

Vedforsyningen

I den første tiden var det forholdsvis greit å få kjøpt ved i Porsgrunn. Byens vedhandlere sørget for de leveranser som skulle til, men når leveransene etterhvert sviktet, måtte forsyningsnemnda ta seg av vedforsyningene. Egen vedforretning ble opprettet under ledelse av en dyktig formann. Kontrakter om hogst ble inngått bl.a. i Bergsbygda, Sauherad og Heddal. Skogsarbeidere ble utskrevet gjennom arbeidskontoret. De utskrevne fikk 77 øre pr. reis - og når man vet at en uøvd hogger ikke greide mer enn 10 reis om dagen, ble det ikke store betalingen. De store bedriftene - særlig Oslofirmaer - betalte langt mer for kjøring og transport, så dette ble etterhvert et stort problem. Øvald kjøpte for egen regning en hest som ble brukt i traktene rundt Breiset - ovenfor Hjuksebø - hvor nemnda også hadde bygget egen hytte og stall. 369

Potetforsyningen

Før krigen hadde Porsgrunn fått dekket sitt potetbehov dels fra omliggende distrikter, men mest fra Brunlanes og Tjølling. Vestfold sviktet i stor grad de første krigsårene, og en bestilling på endel tusen tønner poteter i Solum kom det omtrent ingenting ut av. Øvald reiste da bl.a. til Hedemark og Opland for å skaffe poteter, og hadde også fått kjøpt adskillig da departementet sa nei. Det ble skyldt på transportvansker, men potetene skulle antakelig til Oslo. Dette var i 1944, og situasjonen var prekær. Øvald reiste så sammen med forretningsfører Skarpodde i Telemark fylkesforsyningsnemnd til departementet og fikk utvirket midlertidig rekvisisjonsrett i en del Telemarksbygder. Fylkesforsyningsnemndå forlangte at Skien skulle få bli med. Med ca. 25 mann og Porsgrunn kommunes lastebil satte man da igang i Bø og Seljord. Det var kappløp med tiden for kulden var allerede satt inn. Men Porsgrunn fikk ca. 1500 tønner poteter ut av denne aksjonen.

Fiskeforsyningen

Fisken som ble omsatt i Porsgrunn under krigen, ble stort sett skaffet gjennom byens fiskehandlere. Leveransene kunne være variable og usikre, så husmødrene måtte være svært påpasselige for å få familiens kvote hos sin fiskehandler. Det hendte også at Forsyningsnemnda måtte ta sjansen når den bød seg til å kjøpe opp fisk i større partier. En gang fikk de hånd om et parti på 4,000 kg makrell, som imidlertid måtte lagres en kort tid på kjølelager før den kunne fordeles til fiskehandlerne. Da fisken skulle deles ut, var den allerede solgt av kjølelagerets innehaver som drev kolonialforretning i byen - til hans egne kunder.

Skotøy

Det gikk forholdsvis bra med å skaffe skotøy frem til 1943-44. Fra den tiden var det slutt med salg av skinnsko, og samtidig ble også sko laget av fiskeskinn og papir rasjonert. Med støvler var det enda verre, for fra 1942 hadde Forsyningsnemnda bare 6 par beksømstøvler i måneden til fordeling på 9 - 10 000 mennesker. Redningen for de fleste ble derfor trebunnstøvler, selv om også de var rasjonert. 370

Klær

Tekstiler og klær ble tidlig rasjonert, og i første omgang i en lempelig form gjennom søknad til Forsyningsnemnden. Fra 1941 ble det innført rasjoneringskort, men førkrigsstoffer var det snart slutt på. Etterhvert som tiden gikk, ble det mer og mer cellull, og mindre ull og bomull i stoffene. De nye tekstilene hadde vanskelig for å holde press og virket sjaskete. Svært ofte fantes det ikke klesplagg å få tak i, og snelletråd var det av og til umulig å oppdrive. Ja, for et par silkestrømper måtte damene stå i kø i timevis, og enda risikerte de at det var utsolgt før de nådde frem. (1)

Brennevin

Vinmonopolet ble stengt like etter krigsutbruddet i 1940, men åpnet igjen i juni samme år med salg av en flaske pr. person. Porsgrunn hadde ikke vinmonopol-utsalg den gangen, så byens befolkning måtte reise til Skien for å få sine drikkevarer. Først i november samme år kom rasjoneringskortene, som kunne fåes av, personer over 21 år - etter søknad. Rasjonen var en flaske vin eller brennevin i måneden, og for å få noe av utsalgenes beste merker , måtte en stå i kø fra klokken 0600 om morgenen. De gode utenlandske merkene og de beste norske var snart borte fra hyllene. Det man da hadde å velge mellom var Borgerakevitt og Karveakevitt samt Old Brandy, alle laget av norskprodusert sprit fra cellulosefabrikker med mer eller mindre mystiske essenser. Dette var ikke tresprit eller metanol, men fremstilt av et gjæret biprodukt til cellulosefabrikasjonen. Her i distriktet ble den laget ved Union Bruk i Skien og gikk under betegnelsen «Union-sprit». Dengang, som i alle tider ellers, forsøkte noen få seg på surrogater i form av hårvann, denaturert sprit og annet, men de var tross alt i et lite mindretall. Brennevinskyoten kunne for mange være et godt bytteobjekt til å skaffe seg matvarer eller andre nødvendige ting.

Tobakk

Tobakksvarer ble snart en mangelvare, og det var fra begynnelsen av overlatt til hver enkelt tobakksforhandler hvor meget hver enkelt kunde skulle få. Dette 371 førte til utstrakt mistanke om forskjellsbehandling, så fra 1942 ble det utgitt kundekort som hver enkelt kunde måtte ha hos en bestemt tobakksforhandler. Det ble bestemt at mannlige kunder kunne få kjøpe inntil 200 gr tobakk eller 160 sigaretter i måneden, og for kvinnelige kunder var kvoten halvparten. Dette var jo ingen ting for virkelige røkere, men tobakkfrø kunne en få, og tobakksplanter ble dyrket på de utroligste steder. Bladene ble hengt til tørk og lagt i press og snittet opp, enten ved tobakksfabrikkene eller hjemme. Også kvaliteten på kjøpetobakken ble dårligere, bl.a. kunne man en tid bare få kjøpt blandingstobakk, populært kalt steppegress. Felles for all tobakken under krigen, heimavla eller kjøpt, var at den smakte og luktet vondt, men som ordspråket sier: « I mangel av tobakk røker man andre blader», og detfortelles at enkelte tørket potetgress, slo nikotinoppløsning over og stappet produktet i pipa.

Matvareforsyningen

De viktigste husholdnings-matvarene var et kapittel for seg, som skapte både sorg, fortvilelse og små gleder iblandt for de fleste. Ingvar Westlie, som var ansatt som fullmektig ved Forsyningsnemnda i Porsgrunn under krigen, har forsøkt å gi en oversikt over den tildeling av matvarer og andre nødvendighetsartikler, som befolkningen fikk utover i krigstiden. De alminnelige forskrifter om rasjonering av mel, gryn og melprodukter gjaldt fra september 1940, -men fra 10. mars 1941 ble forskriftene innskjerpet med flere detaljer og strengere kontroll. 372

Mel, gryn, brød og andre melprodukter

På vanlige person-rasjoneringskort for disse varene var det 28 merker for hver uke, og alle hadde svart tekst. Syke personer og barn fikk det samme antall merker, men her var 18 merker med rød tekst og 10 hadde svart tekst. Småbarn måtte nøye seg med 14 merker, hvorav 11 var med rød tekst og 3 med svart. Reglene bestemte ellers at på merker med svart tekst fikk man kjøpe sammalt mel, gryn, erter og liknende. De røde merkene gav rett til å kjøpe finsiktet hvetemel. Hvert svart merke gjaldt for 50 gr mel, gryn, erter eller bønnen En kunne også få kjøpt 40 gr hardt bakverk som kavringer, skonrokker og knekkebrød. Andre valg var 65 gr mykt bakverk som vafler og lefse, eller 2 stykker smørbrød på kafe eller restaurant. 373 På hvert rødt merke kunne man kjøpe 50 gr. finsiktet mel, semule-gryn eller barnemel. En kunne også få kjøpt 40 gr. hvitt bakverk, som loff og annet av finsiktet hvetemel. Brød måtte bare selges i vekter på 1.560, 1.040, 520 og 65 gram pr. stykke, og merker ble klippet i forhold til vekten. I den forbindelsen kan nevnes at et wienerbrød ble regnet til 65 gram. Personer som hadde tyngre kroppsarbeide kunne få tilleggskort, opp til 3 stykker, gradert etter arbeidets tyngde. Hvert tilleggskort inneholdt 7 merker for hver uke. I noen tilfeller kunne det også tildeles utjamningskort med 7 merker for 2 uker. De som var henvist til å spise på kafé eller liknende, kunne bytte inn sitt alminnelige rasjoneringskort med et «reisebrødkort» på Forsyningsnemnda eller på bevertningsstedet.

Melk og melkeprodukter

Melken ble tidlig rasjonert, og den daglige rasjonen for en voksen person var 0,25 liter skummet melk pr. dag.

Poteter og grønnsaker

De som hadde mulighet for å oppbevare det, skaffet seg anvisning på, familiens potet- og grønnsaksforsyning om høsten. De øvrige fikk potetkort, som ga rett til å kjøpe 250 gr poteter pr. dag. Grønnsaker kunne kjøpes i den forretningen man var kunde, og ble solgt til den enkelte i forhold til den mengde forretningen kunne skaffe. Ofte måtte husmødrene stå i kø for å få tak i de nødvendige grønnsaker til familien. Tilleggskort for brød kunne gi anledning til å kjøpe 50% ekstra potetrasjon i tillegg til den ordinære. Hoteller og spisesteder ble anvist 150 gr poteter pr. spisegjest pr. dag. 374

Fett og margarin

Rasjoneringen av disse varene startet allerede i juni 1940 med spesielle fettkort. Kvoten ble til å begynne med satt til 30 gr. margarin eller 24 gr. spisefett pr. person pr. dag, med enkelte justeringer etterhvert. Også her kunne det tildeles ekstramerker for tyngre arbeide, med fra 5-15 gr. pr. dag. Diabetikere kunne få et tillegg på 50 gr. fett pr. dag. Restaurantgjester kunne bytte ut kortet og få et såkalt restaurantkort, som gjaldt for 10 gr. pr. merke. Så meget måtte man levere for hvert stykke smørbrød, eller for en varmrett.

Kaffe og te

Denne rasjoneringen tok til i oktober 1939, men kaffen forsvant fort ut av handelen. Det kom da etterhvert på markedet noe som kaltes for kaffeerstatning. Hva den besto av, det var det nesten ingen som visste, men det ble nevnt eike- og kastanjenøtter. Denne erstatningen ble også rasjonert på egne kort med 40 gr. pr. person pr. uke. Teen rakk ikke å bli rasjonert før den var forsvunnet fra forretningene.

Sukker

Fra oktober 1939 ble sukkeret fullstendig rasjonert. På de spesielle sukkerkortene fikk man kjøpe 200 gr. pr. uke pr. person. Dette ble senere noe redusert, og etterhvert var det mange som begynte å bruke syntetiske sukkertabletter, de såkalte «suketter».

Kjøtt og kjøttvarer

Det var tillagt forsyningsnemndene å bestemme hvilke forretninger som kunne omsette kjøtt, flesk og pølsevarer. De skulle også fordele tilgjengelig slakt på de godkjente forretningene. 375 Hver husstand måtte skrive seg inn hos en besternt kjøttforhandler, for å få utlevert sitt kjøpekort fra Forsyningsnemnda. Forretningen innrapporterte så hvor mange registrerte kunder den hadde, og dette dannet grunnlaget for den kjøttmengden den ble tildelt. Rasjonen kunne variere fra 100-300 gr. pr. person pr. uke, når det var tilstrekkelig kjøttmengder å oppdrive. Det hendte nok at det ikke var så rikelige tilførsler at kortkvotene kunne dekkes. Også for kjøtt var det tilleggskort for tungt arbeide, som kunne gi tillegg opp til 50 gr. kjøtt pr. uke.

Såpe og vaskemidler

I desember 1940 fikk vi rasjonering av såpe og fettsyrer, hvor også vaskepulver og andre vaskemidler var tatt med. På spesielle kort kunne en person få kjøpt l stykke B-såpe pr. måned. Dette var en erstatningssåpe, som var tilsatt forskjellige stoffer. Den var ganske tung, men dårlig egnet til å vaske seg med. Dessuten fikk hver person 250 gr. vaskepulver pr. måned, og menn over 17 år fikk et barbersåpekort som skulle gjelde for 4 måneder. Personer med særlig forurensing av tøy fikk anledning til å kjøpe 1 stykke B-såpe for 2 måneder. Barberere fikk for hver ansatt 500 gr. barbersåpe og 500 gr. flytende såpe pr. måned. I damefrisørsalonger fikk de 2000 gr. flytende såpe pr. måned. Barn under 2 år fikk et tillegg på 500 gr. vaskepulver og 100 gr. toalettsåpe pr. måned. Vordende mødre fikk fødselsmåneden 500 gr. vaskepulver og 100 ,gr. toalettsåpe, hvis fødselen foregikk i hjemmet. Ellers fikk de ingen ting. (2) Vaskerier måtte kreve såpernerker, regnet ut etter vekten av vasketøyet. Regelen var at man for 6 kg. tørr vask, måtte levere merker for 250 gr. vaskepulver.

Husmødrenes problemer

«Før var det lett nok å koke,og stelle, nå er det kunst å få noe på fat», het det i en av de mange visene fra krigens tid. Når en ser på hva man måtte greie seg med av rasjonerte varer, hvis de i det hele tatt var å få, var det virkelig en kunst å få noe på fat. Den kunsten 377 var det gjerne husmødrene som skulle utføre. Den alminnelige arbeidstiden var den gang 48 timer i uken inklusive lørdagsarbeid, og offentlige kontorer og forretninger holdt omtrent de samme tidene, så mennene var gjerne borte mesteparten av dagen. Det ble husmødrene som skulle sørge for familienes kosthold, helse og trivsel. De skulle hente rasjoneringskort og sørge for at de rasjonerte varene strakk til for hele den beregnede perioden, så familien ikke plutselig sto der uten mat. Det var nok mange bitre stunder, særlig for mødre med barn i sterk vekst, når sulten gnaget og en ikke hadde noe å gi dem. Det gjaldt å ha fantasi og tålmodighet til å drøye de tilmålte kvotene og skaffe familien så mye mat at den verste hungeren ble holdt på avstand. Melet ble drøyet med poteter og stekt til potetlomper og med potetgrøt kokt på vann. Aldri har vel poteter og kålrot vært servert på norske bord i så mange variasjoner som under krigen. Tran var også et av de midlene mange måtte ty til både til steking og til å drøye maten ellers. For de fleste som opplevde krigen, står middagsmaten som en trøstesløs rekke av klippfisk i alle fasonger, fisk stekt i tran, potetstappe, grønnsakslapskaus og den berømte krisekremen laget av skummet melk - den såkalte dobbeltrensa - og med tilsetting av essenser så den både smakte og luktet parfyme. Når en ser på bilder fra krigen, kan en se lange køer, vesentlig av husmødre foran forretninger. Det var også en del av husmødrenes hverdag. Når det ryktes at det var ett eller annet å få tak i, måtte en slippe det en hadde i hendene og stille seg i kø, enten det gjaldt silkestrømper, skummet melk, fiskepølser, sysaker eller hva det måtte være. En sto i kø i timevis for så kanske og oppleve at når en selv kom frem til butikkdøren, var alt utsolgt. Døren ble stengt og en måtte gå tomhendt og skuffet hjem. Naturligvis kunne det forekomme lyspunkter i tilværelsen, som når det kom et parti torskerogn eller bokser med seikaker til utdeling. Det kunne også hende at store mengder med sild eller makrell kom inn i fjordene, og at de måtte omsettes i distriktet pga. transportproblemer. Da luktet det stekt fisk over hele byen. Det kunne også hende at det kom pakker fra utlandet fra slekt og venner med tørkete eller konserverte matvarer. Ansatte ved større bedrifter som Norsk Hydros anlegg på Herøya kunne enkelte ganger få en tildeling av ekstra matvarer under den siste delen av krigen. Det kunne være forskjellige frosne eller saltede fiskesorter og av og til en slags kunsthonning og nypemarmelade. 378 En av husmødrenes mange oppgaver var å skaffe familien et lite reservelager av helt nødvendig ting. Ingen kunne vite om forholdene kunne forverre seg, slik at alle forsyninger enten opphørte eller ble kraftig redusert. Dette ble ,det ikke snakket så meget om, men lå hele tiden og naget for dem som hadde ansvaret for familiens daglige brød. Klær var et vanskelig spørsmål. Siden det var små muligheter til å skaffe nytt av god kvalitet, ble det et evig slit med lapping, stopping, strikking og omsying av gammelt tøy. Særlig de som hadde barn i tenårene hadde store vanskeligheter. Det ble å «arve» det som var brukelig på noen måte. Oppfinnsomheten på dette området ble også ganske stor etterhvert, og alt av tekstiler ble utnyttet så sant det var mulig. «Alle Kvinners» blad ga ut et eget idehefte for «Nytt av gammelt» og ideene der ble flittig benyttet i de tusen hjem.

Matauk og «orging»

En av de muligheter noen hadde under krigstiden, for å få litt ekstra til å drøye rasjonene med, var å skaffe seg en potet- og grønnsaks-parsell eller utnytte sin egen hage mer til nytte enn til pryd. Dette ga gjerne familien tilskudd av visse varesorter, men fikk myndighetene rede på det, ble den ordinære kvoten på disse matvarene redusert en del. De som hadde anledning til det holdt også kaniner, høns og i noen tilfeller en «villagris». Hvis grisen ble registrert, resulterte det i sterkt reduserte kjøttrasjoner. Ellers ble det å «orge», det vil si å drive byttehandel eller kjøpe matvarer av alle slag der hvor dette var mulig. Selv om begge disse tingene var strengt forbudt og belagt med strenge straffer, foregikk det i utstrakt grad. Når det gjaldt byttehandel, kunne det være nær sagt alle slags utstyr av personlig art eller fra et hjem, som man byttet bort mot matvarer. Mange i Porsgrunnsdistriktet hadde gode forbindelser på Porselensfabrikken, og porselen var et yndet bytteobjekt oppover i Telemark. Det man da fikk igjen var gjerne kjøtt, smør, melk, ost, mel, korn og noen egg. Kornet ble malt på gammeldagse kaffekverner og blandet i brødmelet, og var derfor et verdifullt tilskudd til melet man fikk, som ofte var av dårlig kvalitet. Porsgrunn og distriktet omkring var på mange måter ganske heldig stillet, på grunn av det store opplandet som lå i landdistriktene rundt byen. Bøndene her var stort sett greie, og solgte eller byttet bort det de kunne unnvære eller ta unna, uten at myndighetenes kontrollører oppdaget det. Noen tok rene 379 svartebørspriser, men de fleste solgte eller byttet bort sine varer til rimelige priser. Det fantes også enkeltpersoner på denne tiden som drev en utstrakt svartebørsvirksomhet. De ble kalt svartebørshaier, og enkelte av dem tjente store penger på andres nød. De som hadde bær og frukt i hagen var heldig stillet. De fleste kunne likevel skaffe seg litt frukt hvis de passet på, for den var egentlig ikke rasjonert. Større produsenter hadde leveringsplikt for den største delen av sin avling, men mindre fruktdyrkere sto relativt fritt. De ville bærene i skogen var fri for alle, men man måtte jo reise ut for å hente dem. Særlig var tyttebærene en ettertraktet vare, for de kunne oppbevares i beholdere med kokt vann over lengre tid, og tilsettes sukker etterhvert som de ble kokt opp.