Fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn

4. Kapittel

Brannvern og sivilt luftvern

av Ingeborg Lunde

Allerede før krigen var det sivile luftvern organisert med tilfluktsrom, varslingssirener mot flyangrep og et sivilt brannvern. Byen ble inndelt i roder, med en rodesjef og mannskaper som skulle holde seg klar til å rykke ut ved flyalarm. De skulle passe på at folk gikk i tilfluktsrom, og vise alle til nærmeste rom hvis noen oppholdt seg utendørs. De hadde også som oppgave å kontrollere de forskjellige vernetiltak, som den enkelte huseier var pålagt å sørge for.

I hvert hus var det oppnevnt en ansvarshavende, som skulle påse at loftet var ryddet. Vedkommende skulle videre sørge for at det på loftet og andre steder i huset var plassert kasser eller bøtter med sand. Disse skulle brukes til å uskadeliggjøre eventuelle brannbomber. I huset skulle det også være bøtter med vann, helst med en bøttesprøyte.

Det sivile luftvern hadde sin kommandosentral i kjelleren i Sanitetsforeningsens hus i Olavsgate. Sentralen hadde bemanning døgnet rundt og var ansvarlig for alle meldinger og varsling med luftvernsirenene.

Borgervakt

Det ble etterhånden foretatt en rekke sabotasjehandlinger mot broer, tyske lagere og depoter av bensin og lignende over hele landet. For å stanse sabotasjeaksjonene, fant tyskerne og myndighetene på å utpeke borgervakter. Det var grupper på 3-4 mann som ble pålagt ansvaret for et bestemt område eller noe som tyskerne betraktet som et sabotasjemål. Hvis det forekom noen form for sabotasje rettet mot tyskerne, skulle de være myndighetenes gisler. Det ville si at om sabotasjen var av alvorlig karakter, kunne disse gislene bli skutt.

De som ble utpekt til å stille som borgervakt var gjerne forretningsfolk, næringsdrivende eller mennesker som enkelte NS-medlemmene hadde et horn i siden til. Særlig var såkalte «jøssinger» utsatt, og mange nazister benyttet anledningen til å ta hevn over gamle eller nye uvenner og konkurrenter.

Arbeidstjeneste og vedhugst

Ved siden av den ordinære arbeidstjenesten for gutter i vernepliktig alder, som offisielt skulle utføre en slags innsats for landbruket i landet, ble det også utskrevet folk til annen form for tvungen arbeidstjeneste. Dette gjaldt vedhugst og hjelpere ved offentlige kontorer.

De ble utskrevet gjennom arbeidskontorene, og mange famliefedre måtte forlate sitt arbeide og bo langt hjemmefra for å hugge reisved i ukevis.

Utskriving til vedhugst eller annen arbeidstjeneste ble et maktmiddel i nazistenes hender. Den foregikk offisielt gjennom sjefen for Arbeidskontoret, som gjerne var en fremtredende nazist. Han samarbeidet ofte med andre partifeller etter samme kriterier som gjaldt uttak til borgervakt.