vår 2009 | høst 2009 | vår 2010 | høst 2010 | vår 2011 | høst 2011 | vår 2012 | høst 2012 | vår 2013 | høst 2013 | vår 2014 | høst 2014 | høst 2015|Bokpraten

Bokpraten våren 2015

Bokpraten er et tilbud i Porsgrunn bibliotek hver torsdag klokka 12! Frister det med en kopp kaffe eller te mens noen forteller deg om ei god bok? Velkommen til en litterær halvtime der bibliotekets ansatte tar deg med på en reise i bøker som gleder og utfordrer.

Er du på jobb i nærheten? Ta med nistepakka og bli med på en hyggelig boklunsj!

 

Torsdag 23. april
	Kristine Næss: Bare et menneske. - Oktober 2014 23. april var Verdens Bokdag og vi hadde besøk av forfatter Kristine Næss med boka Bare et menneske. Omtale fra forlaget: Bea Britt bor alene i farmorens hus på Vettakollen i Oslo, der faren hennes vokste opp. En tidlig morgen er det folk i hagen, de leter etter en 12 år gammel jente som har forsvunnet. Bea Britt har pleid å se henne gå tur med den lille hunden sin. Politiet finner jentas sekk i hagen, og slik blir Bea Britt en av politiets mistenkte. Samtidig lever farmorens historie i henne, alt som har blitt sagt og gjort i huset hun bor i. Bare et menneske er en inntrengende og rik roman om å holde ut med seg selv og andre, om hva som skal til når eksistensen blir tynnslitt, og om kjærlighetens lysende kraft.
Torsdag 16. april
	Tine J. Sir: Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa. - Kvalhaug forlag 2014 Fortelleren holder på med å hjelpe besteforeldrene med å rydde ut av huset deres, som de skal flytte fra etter å ha bodd der i alle år. Mormor har dårlig helse og begynner å bli ganske glemsk, men når det dukker opp en eske med gamle bilder fra innerst, øverst i et gammelt skap, kommer minner tilbake, og barnebarnet får en ny fortelling om sin mormor. Den fortellingen foregår i 1973, og handler om en kvinne i 40-årene, som har to tenåringsdøtre, og en mann som hun er glad i, men som ikke ser henne lenger. Mormor føler seg som bare noens kone og mor, hun kjeder seg og prøver å overtale mannen til å gjøre noe morsomt, å reise et sted. Morfar syns ikke det går an, kan ikke bare ta seg fri fra jobben uten videre. Morfar går med på å la henne reise til Oslo for noen uker. Mormor får seg jobb i en bar der, hun blir kjent med yngre mennesker som blir gode venner. Tittelen viser til konserten Frank Zappa holdt på Kalvøya i august 1973. Boken er liten, men innholdet er stort. Språket er knapt, men likevel klarer forfatteren å formidle følelser og stemninger hos mormor, og hos barnebarnet. Forfatteren er født lenge etter 1970-tallet, i 1986, men gir et troverdig tidsbilde. Antagelig er hun stor Zappa-fan! Boken er på bare 90 sider, og det går fort å lese den, men den er ikke fort glemt. En fin liten debutbok! Er boken inne på biblioteket?
	Tiril Broch Aakre: Kniplinger. - Tiden 2013 Denne diktsamlingen er forfatterens debutbok. Den består av fire deler, og beskriver flere generasjoners liv. Første del handler om et par som forbereder seg på å få barnet sitt, og beskriver en slitsom barseltid, sett fra morens perspektiv: I andre del ser vi livet gjennom et barns øyne, hvordan hun opplever skolen, og forholdet til foreldrene, særlig til faren. Et «vi» har fortellerstemmen i den tredje delen. Her er vi noen tiår tilbake, i en tid hvor kvinner har levd mest for andre: «Vår mann kaller oss mor/naboene frue/Det er ingen i live/ som lenger kaller oss ved fornavn». I fjerde del er det en gammel mann på pleiehjem som har synsvinkelen. Boken er kort, men inneholder fortellinger som kunne romme flere romaner. Språket flyter godt og er behagelig å lese, med mange vakre og rørende formuleringer, noen er også humoristiske. Boken kan anbefales hvis man ønsker en stor leseropplevelse på kort tid. Den kan leses i ett, og den tåler også godt å tas frem igjen og å bli bladd i. Er boken inne på biblioteket?
Torsdag 9. april
	Kathleen Winter: Annabel. - Oktober forlag 2012 Mars 1968. I en liten landsby på Labradorkysten i Newfoundland blir det født et barn. Foreldrene er Jacinta og Treadway, jordmor er nabokona Thomasina. Gleden over å bli foreldre avløses av sjokk og sorg når de ser at barnet er både jente og gutt, en hermafroditt. Faren bestemmer at barnet skal vokse opp som gutt, og han får navnet Wayne. Han blir utsatt for en enkel/ufullstendig operasjon på det nærmeste sykehuset, og får etter hvert hormontilskudd som skal trigge utviklingen til gutt/mann. Men i sitt indre fornemmer Wayne sine gjemte kvinnelige organer og egenskaper, selv om det tar lang tid før han/hun får vite sannheten om seg sjøl. Sannheten er også en hemmelighet hos de tre som var til stede under fødselen. Treadway prøver å oppdra Wayne til en tøff gutt, og slår raskt ned på det han ser på som «jentete» interesser, for eksempel når Wayne vil bygge ei vakker bru med utskjæring og «nips». Jacinta og Thomasina er langt mer åpne for guttens kvinnelige egenskaper og interesser, og Thomasina kaller ham i sitt stille sinn Annabel, som var navnet på hennes egen datter som døde i en ulykke noen år tidligere. Moren hans kjøper i all hemmelighet ei rosa badedrakt til ham som ligner dem de kvinnelige synkronsvømmerne bruker, og som Wayne er så betatt av. Dette er en gripende fortelling om å leve med to kjønn, om å trekkes mellom to mulige identiteter, om det vanskelige valget, som til syvende og sist er Waynes eget. Boka beskriver på en nydelig måte den fortvilelsen og maktesløsheten foreldrene føler i møtet med både selve dette sjeldne fenomenet, men også i møtet med helsevesenet. De elsker jo barnet sitt uansett, og ønsker det beste for ham/henne. Det maskuline jeger- og fangstsamfunnet blir etter hvert for snevert for Wayne, og han drar til den større byen St. John, der anonymiteten gir ham en større frihet til å leve med sin doble identitet. Reint juridisk og praktisk er det vanskelig, nesten umulig, - å leve med to kjønn. Samfunnet med alle sine normer og klassifiseringer har ikke plass til noen «hen».  Kathleen Winter skriver rørende og vakkert om et vanskelig emne. Hun synes å mene at de få som er født som tvekjønnete bør få velge sjøl om de vil leve med to kjønn, eller velge å bli enten kvinne eller mann. Sentralt i denne romanen er også de vakre miljøskildringene fra Labrador, og Treadway’s nære forhold til naturen på de lange fangstoppholdene i villmarka. Forfatteren Kathleen Winter er oppvokst i Labrador og bor nå i Montreal. Dette er hennes første bok oversatt til norsk. Den har fått mange litterære priser og er oversatt til over 15 språk. Er boka inne på biblioteket?
Torsdag 26. mars
	Parinoush Saniee: Det som ventet meg.  Font forlag, 2012. «Jeg ble alltid forundret over det Parvaneh gjorde. Hun tenkte overhodet ikke på sin fars ære. Hun snakket høyt ute på gaten, kikket inn i butikkvinduene, og noen ganger kunne hun stanse opp for å vise meg noe. Selv om jeg gjentok for henne aldri så mye at dette ikke sømmet seg og at vi burde gå videre, brydde hun seg ikke noe om det. Og en gang ropte hun på meg fra den andre siden av gaten, og det med fornavnet mitt. Jeg var nær ved å synke ned i bakken av skam. Gudskjelov at ingen av brødrene mine var i nærheten.» Slik byrjar debutromanen til den iranske psykologen og pedagogen Parinoush Saniee. Ein gong på 1960-tallet, flytter Mashoumeh som då  er seksten år, saman med familien sin frå den religiøse byen Qom til den pulserande hovudstaden Teheran.  Der møter ho Parvaneh som har fått ein nokså fri oppseding og gjer alt det Masoumeh veit at ikkje sømer seg for ei ung jente. Dei to skulevenninnene delar sorger, gleder og løyndomar. Ein dag på veg til skulen vågar Masoumeh å lyfte blikket mot Said, som er lærling på det lokale apoteket, og dei to blir forelska. Ho veit at brørne hennes overvaker familiens ære og verdighet. De set grenser for den sosiale fridomen til systera, og straffar henne med vald.  Mashoumeh får husarrest, og litt seinare blir ho tvangsgifta med den  revolusjonære Hamid som kjempar mot Sjahens sitt regime. Parinoush Saniee har vald å formidle skremande resultat frå si eiga forskning i denne romanen. I fylgje forfattaren viser forskning at 45 % av kvinnene i Iran meiner at brørne har hatt ein negativ påverknad på livet deira, og at deira  fyrste kjærleiksoppleving skjer nettopp på veg til skulen. Sterke kjensler fra jenta si side møter samfunnets og familiens krav om anstendighet, ære og verdighet.  Ei iransk kvinne skal lyde far sin og brørne sine, kle seg i chador, gå raskt forbi med augene nedslått når ein mann viser interesse.  «Det som ventet meg» er ein tankevekkande roman om kor mykje kvinner ofrar for at deira eigne barn skal få vekse opp på best mogeleg måte, og ei avslørande forteljing om kvar rettighetar og ambisjonar kvinner i muslimske land har vore frårøva i mange hundre år.     Romanen, som på persisk heiter Sahm-e man (Min skjebne), blei fyrst forbode av ministeriet for islamsk veiledning, som fungerer som sensurinstans i Iran.  Forlaget måtte gjenom ei rettsak for å få boka publisert.  Romanen er komen ut i 25 opplag og blir regna som den mest lesne iranske samtidsromanen nokon sinne. Parinoush Saniee har då også fekk mange tilbakemeldingar frå kvinnelege iranske lesarar om at  «det er livet vårt du beskriver.» Kanskje kan dette tolkes som at forfatteren har lykkast med å bane veg for ei oppvakning, og kanskje også ei gryande forandring for kvinner i dagens iranske samfunn? Omsett frå persisk av Nina Zadjani. Er boka inne på biblioteket?   Eric-Emmanuel Schmitt: Evangeliet ifølge Pilatus.   Pantagruel forlag, 2006 Eric-Emmanuel Schmitt er ein belgisk,franskspråkleg forfattar. Han har skrive både drama og romanar, og skodespela hans har blitt oppført i over femti land. Schmitt let kjende, historiske personar opptre i stykka sine så som Pontius Pilatus, Jesus og Judas Iskariot i «Evangeliet ifølge Pilatus.»    I den fyrste delen av romanen er det Jesus sjølv, eller Yeshua som han heiter på arameisk, som fortel. Han sit og ventar i Getsemane.  Heilt til det siste undrar han på om alt dette er slik han trur.  Er han verkeleg Guds son Messias?  Han tenkjer over livet sitt.  Korleis byrja det heile? Når byrjar lagnaden?  Yeshua, ein jødisk snekkar som har møtt Gud i ørkenen.  Han ventar på soldatane som skal hente og føre han vekk. Han ventar på å bli krossfesta. Han tvilar og bed.  Min far kvifor har du forlate meg? I resten av boka er det Pontius Pilatus, den romerske landshøvdingen, som fører ordet og kjem med sin  versjon av påskedramaet.    Pilatus har sett fram til ei roleg og avslappa påske. Han prøvar å roe folkemengda med tri krossfestingar, femten arrestasjonar og ei frikjenning. Problemet er bare at tri dagar etter avrettingane,  går det eit rykte om at Yeshua, ein av de krossfeste, har stått opp att frå dei døde. Grava er brote opp, og kroppen til han dei kallar trollmannen frå Nasaret er forsvunnen. Folk har byrja å snakke om under og oppstode.  Nokre seier at den krossfeste Yeshua har vist seg for dei.  Heile Jerusalem er i opprør, og uroa i byen aukar. Pilatus er det moderne fornuftsmennesket, den romerske logikar og kynikar som med eit snev av humanistisk toleranse prøvar å kome til botn i mysteriet.  Han trur jo ikkje på miraklar!  Det må vere ei naturleg forklaring – truleg ein konspirasjon, eit komplott! «Eg har bruka Pilatus som bilete på den moderne opplysningsfilosofen.  Han er som oss, trur bare det han ser og høyrer, kan ta og føle på; litt agnostikar, mest atesist.  Men eg fører han fram mot kanten av ei slags tru.» seier Eric-Emmanuel Schmitt.  Ein utfordrande og spennande roman om det store mysteriet i kristendomen! Omsett frå fransk av Kari og Kjell Risvik. Er boken inne på biblioteket?
Torsdag 19. mars
	Hannah Kent: Begravelsesriter. - Schibsted  2014 Hannah Kent er en australsk forfatter født i 1985. Begravelsesriter er hennes debutbok. Boka er oversatt til 20 språk og kom på norsk i 2014. Begravelsesriter er en historisk roman fra Island. Året er 1829 og den handler om Agnes Magnusdottir som dømmes til døden for medvirkning til drap. Boka er basert på virkelige hendelser .  Agnes var nemlig den siste personen som ble henrettet på Island. Mens hun venter på at henrettelsen skal finne sted blir hun plassert på lensmannsgården Kornsà. Folkene på gården er livredde for henne og de prøver å ha minst mulig kontakt. Men Agnes inngår snart i det daglige virke på gården for er det noe Agnes kan så er det å jobbe. Hjelpepresten Tòti blir hennes åndelige veileder og sjelesørger. Til han og etter hvert også til Margret, husfruen på Kornsà, forteller Agnes sin historie. Boka er på et vis en krimgåte hvor vi nøster opp historien om Agnes litt etter litt. Og det er ikke før helt på slutten av boka vi får greie på om hun virkelig har vært med på å drepe et menneske. Det er fine person-og miljøskildringer i boka og den tegner et levende bilde av miljøet rundt Agnes. Den beskriver hverdagslivet på Island hvor fattigdommen var stor og hvor hver dag var en kamp for tilværelsen . Boka er vakker, brutal og magisk. Anbefales på det varmeste. [Er boka inne på biblioteket?] Herman Koch: Middagen. - Pax 2011 Herman Koch er nederlansk forfatter, skuespiller og tv produsent. Han har skrevet flere bøker men det var med Middagen han fikk sitt virkelige gjennombrudd. Middagen er en psykologisk thriller som utspiller seg over en femretters middag. Paul, bokens forteller, og kona hans Clair er invitert ut på middag av Pauls berømte bror Serge og hans kone Babette.  Foranledningen for denne middagen er at de må snakke om de to tenåringssønnene sine, Michel og  Rich som har begått en forbrytelse som har vært mye omtalt i media. Et klipp fra et overvåkningskamera viser de to guttene i aksjon, uten at det er mulig for andre å se hvem de er. Men foreldrene gjenkjenner dem naturligvis. Uenigheten er stor i spørsmålet om hvordan foreldrene skal håndtere denne oppdagelsen. Skal hemmeligheten holdes innenfor familien eller skal de anmelde sine egne barn? Og varer ærlighet lengst? Boka er velskrevet, engasjerende, spennende og skremmende. Den berører mange viktige temaer så som menneskeverd, dødsstraff og hvilke forbilder vi er for barna våre. Anbefales! [Er boka inne på biblioteket?]
Torsdag 12. mars
	Gunnhild Øyehaug:  Undis Brekke. - Kolon 2014. Gunnhild Øyehaug er litteraturviter og underviser på Skrivekunstakademiet i Hordaland. Hun debuterte med diktsamlingen Slaven av blåbæret i 1998. Hennes romandebut kom i 2008 med Vente Blinke, en bok som ble veldig godt mottatt og som nå er filmatisert. Filmen heter Kvinner i for store herreskjorter og kan ses på kino i disse dager. Undis Brekke er 38 år gammel og har bodd mange år i Bergen. Hun flytter tilbake til hjembygda for å jobbe som lektor i Nordisk på Høgskulen. Bak seg har hun en suksessfull roman, en ufullført doktorgrad og et sju år langt lesbisk forhold. Undis har selv studert ved Høgskulen, og kjenner de fleste av kollegaene fra tidligere. Handlingen i boka foregår i et smalahoveselskap for kollegaene på høgskolen. Undis er fortellerstemmen i boka og vi opplever selskapet fra hennes synsvinkel. Vi forlater aldri dette selskapet, men saker fra fortida og Undis sin historie blir nøstet opp gjennom tilbakeblikk. Her møter vi Undis sine nye kollegaer, en tidligere klassekamerat, en breial ekskjæreste, og vi får en grundig innføring i å spise smalahovud. Det har skjedd mye i forholdet mellom kollegaene og under den feststemte overflaten ulmer både selvmord, utroskap, pms og gamle følelser. Øyehaug har med denne boken laget et humoristisk og gjenkjennelig blikk på livet og det mellommenneskelige samspillet. Den nynorske språkdrakten gjør seg godt, og Øyehaug løfter språket med sin helt særegne stil. Boken er rett og slett en fryd på det språklige plan, og er en høyst lesverdig bok litt utenfor bestselgerlista. [Er boka inne på biblioteket?]
Torsdag 5. mars
	Ida Jackson: Morfar, Hitler og jeg. - Aschehoug, 2014 Ida Jackson er barnebarn av Peder Pedersen Tjøstland, som var SS-mann, frontkjemper, redaktør og journalist for avisa Germaneren under 2. verdenskrig. Denne informasjonen om morfarens fortid som nazist kom hun tilfeldigvis over ved et google-søk. For henne hadde han alltid vært en kjærlig og snill morfar. Fortiden som nazist var det ingen i hennes familie som hadde snakket om. Sjokket var derfor stort.  I denne boken har forfatteren beskrevet skrevet sine opplevelser, sin søken etter svar og graving i familiehemmeligheten.  Hun skildrer hvordan hun tenker krigen artet seg for morfaren basert på faktiske opplysninger. Det sentrale spørsmålet forfatteren stiller er hvordan kunne hennes snille morfar være en del av dem som sto bak et så grusomt folkemord?  Hun gir ikke en svart-hvit fremstilling av en morfar som et ondt monster, eller noe som skal bortforklares. Hun forteller i forordet at med denne boka har hun bearbeidet sine følelser overfor morfaren sin.  Jackson belyser også andre former for ekstremisme. Dette gjør boka enda mer interessant, og ikke minst viktig. Boka er blitt et sterk, ærlig og personlig dokument om den 2. verdenskrig. Forfatteren ble nominert til Brageprisen for denne boka. [Er boka inne på biblioteket?] Torill Kove: Min bestemor strøk kongens skjorter. - Cappelen, 2000 "Min bestemor strøk kongens skjorter" gir et personlig og humoristisk bilde av små og store begivenheter i Norge på 1900-tallet. Fortellingen er lagt i munnen på forfatterens bestemor. Den tar for seg en del av Norges historie fra 1905 til 1945. Norge er blitt selvstendig land og har besluttet å skaffe seg en konge. Det er ikke lett, men når statsministeren setter inn en annonse i "Den Globale Monark", får han svar fra håpefulle, arbeidsløse monarker fra hele verden. Valget faller på den danske prins Carl, som med engelsk kone og liten sønn flytter inn på slottet i Oslo. De kongelige strever med å snakke norsk og gå på ski, men det verste er at de ikke klarer å stryke klærne sine. Tjenere finnes ikke i Norge, men redningen kommer i form av bestemor som stryker skjorter hos kleshandler Hoff. Stolt og glad tar bestemor det fulle ansvar for de pene skjortene med monogram som regelmessig kommer fra slottet.  Slik kunne det ha fortsatt til hun gikk av med pensjon, om ikke tyske tropper hadde invadert Norge og kongefamilien måtte rømme til England. Nå er det tyske soldater som vil ha strøket klæne sine hos kleshandler Hoff, og dette gir den modige og patriotiske bestemor anledning til aktivt motstandsarbeid. Hun brenner hull i jakkene og strør kløpulver i uniformsbuksene, og vinner så å si krigen på egen hånd når de tyske soldatene forlater landet uten en tråd på kroppen. [Er boka inne på biblioteket?]
Torsdag 26. februar
	Lene Ask: Kjære Rikard. - No Comprendo Press, 2014 Hvordan kan en far reise fra barna sine og etterlate de på et barnehjem, for så å bli borte i ti år? Dette spørsmålet stiller tegneseriekunstner Lene Ask seg da hun i Misjonærarkivet finner brevvekslingen mellom en far og en sønn. Brevvekslingen har resultert i tegneserien «Kjære Rikard». Tegneserieboka handler om Rikard Jakobsen som ble født på Madagaskar på slutten av 1800-tallet. Kun tre av seks i søskenflokken vokser opp. Rikards mor er syk av malaria, og familien søker om å få komme hjem igjen til Stavanger. Rett etter hjemkomsten dør moren. Faren, David Jakobsen, gifter seg på nytt, og et år senere er han på vei tilbake til Madagaskar som misjonær, mens barna blir igjen på barnehjemmet Solbakken i Stavanger. Lene Ask har tatt utgangspunkt i kjærligheten og savnet mellom far og sønn i sin fortelling, som kun er basert på autentiske brev. Brevene og tegningene er en rørende fortelling om en mann som følger kallet fra sin Gud til tross for store ofre. «Min Kjære Papa og Mama! Jeg var saa bedrøvet da dere reiste» skriver Rikard til faren. Ask illustrerer brevene på en følsom måte. I tegningene av faren ser vi en mann som står mellom lyset og mørket, som er usikker på sine ord, ser opp til sin Gud, grunner og ber, og som fortviler. Sammen med teksten blir dette veldig sterk lesning! [Er boka inne på biblioteket?]
Torsdag 19. februar
	Kari F. Brænne: Under de dype skyggene av løvtunge trær - Aschehoug, 2010 En gammel, bortgjemt hytte dypt inne i skogen på Hedmarken står sentralt i denne romanen. For tretti år siden skjedde det noe på denne hytta som fikk den unge Wilhelm til i hui og hast å forlate landet. Han dro til USA og ble værende der. Ble ikke boende lenge på samme sted, men etablerte seg som en dyktig gartner. Hans standhaftige forsøk på å ikke se seg tilbake blir avbrutt av en overraskende telefon fra hans gamle mor i Norge, Evelyn. Hun fyller snart 85 år og vil så gjerne at sønnen skal komme hjem en tur og feire dagen med henne. Til hennes store glede og overraskelse går sønnen med på dette. Men det er ikke for å glede en gammel mor han lover å komme. Det er nemlig noe Evelyn forteller i løpet av samtalen som avslører at han kanskje ikke er helt ferdig med gamlelandet likevel.     Men hjemme i Oslo teller Evelyn dagene til sønnen skal komme. Til tross for at hun etter hvert er blitt dårlig til beins, bor hun fortsatt i det gamle, hvite huset øverst i en bakke. Wilhelms barndomshjem. Det var alltid bare Wilhelm og mor. Ingen far eller ektemann, ingen søsken, lite kontakt med andre slektninger. De andre barna i gata var ikke snille med Wilhelm. Slo, sparket og kalte ham “tyskerungen”  - selv om han ikke var det. Mens hun møysommelig steller i stand til fest,  prøver Evelyn å fortrenge at hun  ikke var så grei mot sønnen, hun heller. Han gikk ofte rundt med et blåmerke eller to som hun selv hadde gitt ham; mange timer ble tilbragt innelåst i et mørkt kott eller i en mørk og kald kullkjeller. Evelyn er ikke et ondt menneske, men hun kunne ikke gi seg selv lov til å være skikkelig glad i gutten sin. Hun har nemlig sine egne hemmeligheter fra denne hytta i skogen på Hedmarken. Hemmeligheter så vonde at hun måtte straffe både seg selv og barnet.... Dette er en god - og grusom - fortelling om hvordan ting som skjer i barndommen påvirker en gjennom livet. Den handler også om hvordan valg som blir gjort i en generasjon får konsekvenser for de kommende generasjoner. Anbefales! [Er boka inne på biblioteket?]
Torsdag 12. februar
	Roy Jakobsen: De usynlige. - Cappelen Damm, 2013 Ute i havgapet på Helgelandskysten: ei lita øy, Barrøy, 2 små og  4 store, en hest, noen sauer , et par kuer. Vindslitte hus, kald trekk, iskald sjø, sporadisk skolegang. Gleder og sorger,  glitrende sommer og verkende vinter…. Dette er «De usynlige», - nesten ute av syne for de på naboøyene,  stort sett ute av syne for prest og øvrighet.  Handlinga beveger seg fra 1913 til 1928, dramatiske tider i Europa, som i liten grad gir gjenlyd i det lille kystsamfunnet. Her er øyas eldste, Martin Barrøy, bestefar og enkemann,  sterk og viktig i det daglige slitet. Hans Barrøy, Martins sønn og hans  kone Maria, datteren deres Ingrid. Arbeidsomme, fåmælte folk med stor kjærlighet til hverandre og til naturen. I huset bor også Barbro, Hans’ voksne søster, hun som «det er noe med».  Det er vanlig at jentene drar ut «i  tjeneste» når de blir store nok.  Barbro prøver de også å plassere, uten hell. I stedet kommer hun hjem med barn i magen, gutten Lars, som vokser opp uten far, men med en omsorgsfull familie. Barbro er også et arbeidsjern, og bidrar sterkt til at de klarer å overleve ute på den lille øya med tilhørende holmer.  Vinterstid drar Hans på Lofotfiske i 3 måneder med brorens skøyte, og de andre må klare seg som best de kan gjennom vinterstormer og slit. Denne beretningen fanget meg fra første side. Det poetiske språket, den syngende Helgelandsdialekten i replikkene, den mektige naturen, havet, arbeidet, samholdet – alt smelter sammen til en bortimot perfekt leseopplevelse! Selv nitide skildringer av kompliserte arbeidsmetoder, gammelt verktøy, fisketeknikker og arbeidsbeskrivelser er det en fryd å lese! Under lesningen av boka grep jeg meg sjøl i å lengte tilbake i tid, til et enklere liv, et liv uten internett og TV, et liv nært naturen og elementene, et liv uten kunnskap om verdens kompliserte sammenhenger.  Samtidig står det klart for meg hvilket slit de sto i, hvor liten valgfrihet de hadde, hvor forutbestemt livet var. Og jeg blir mest glad for at jeg lever nå…. «De usynlige» er en bevegende og  medrivende  skildring av mennesker ved den ytterste kyst, med lengsler, håp, sorg , savn og tapte drømmer.  I dette havriket får elementene i et menneskes liv  sine rette proporsjoner, og det er godt å lese om det. Roy Jacobsen har med denne boka igjen vist hvilken veldig plass han har i norsk samtidslitteratur. [Er boka inn på biblioteket?] Johan Falkberget: Den fjerde nattevakt. - Aschehoug, 1923 Noen ganger bør en se seg tilbake, hente fram en klassiker fra støvete hyller, - og la krimmen hvile for ei stund. Det er mange «gode, gamle» å velge mellom, denne gangen har jeg valgt meg Johan Falkbergets gjennombruddsroman «Den fjerde nattevakt».  Sist lest en gang på 20-tallet (mitt 20-tall!) Og for et gjensyn! I det jeg setter meg i sleden med den nye presten til Bergstaden : Benjamin Sigismund og kona  Kathrine, er jeg tilbake i 1807. Kølkjører Tøllef tramper gjenom snøen mens han leier den gamle gampen som trekker sleden med de nye prestefolka til Røros.  Vel framme fins det knapt noe husvære til dem, noen prestegård må de se langt etter. De innlosjeres i ei lita og tarvelig stue med små blyinnfattede vinduer, trekkfull og kald. Det første møtet med gruvebyen og innbyggerne der er heller kjølig.  Benjamin Sigismund er en stri og hovmodig prest, med høye krav og store forventninger.  Han kommer raskt på kant med mange i menigheten på grunn av måten han både preker på og hvordan han behandler folk.   I møtet med klokkeren, Ole Korneliussen, med kallenavnet Ol-Kanelesa, kommer det tydelig fram at de representerer hver sin helt forskjellige kultur. Likevel blir forholdet mellom disse to et av de mest sentrale motivene i romanen. Der Benjamin er «heftig og ubestandig», med et veldig temperament og store humørsvingninger, er klokkeren stø som fjell , klok og belest, med store skapende evner både når det gjelder musikk og treskjæring.  Til tross for mangeårig kamp og uenighet blir presten og klokkeren venner, og ved Benjamins død har de kommet til  full forsoning. Det andre forholdet som utpeker seg i «Den fjerde nattevakt» er kjærlighetsforholdet mellom Sigismund og Gunhild Finne, Ol-Kanelesas  niese. Prestens første embetsgjerning i Røros kirke er å vie henne til en mann hun ikke elsker, men blir presset til å ta som ektemann.  Allerede da faller  Gunhild og Sigismund for hverandre, og de innleder etter hvert et hemmelig forhold som det likevel  blir snakket om på bergstaden.  Oppe i kirketårnet møtes de to, både lykkelige over sin kjærlighet og  fortvilte, fordi det er en kjærlighet som ikke kan føre til noe annet en ulykke for dem begge. Tro er, naturlig nok, et annet viktig element i denne boka. Benjamin er en sterkt troende mann, men han splittes mellom tro og tvil hele livet. Det blir sagt at historien om ham først og fremst handler om lidelse og lutring, og til slutt et rop om frelse. Språket gjennomsyres av gammel Røros-dialekt i lokalbefolkningens dialoger, mens Sigismund og de andre embetsmennene snakker et stivt og omstendelig embetsmannsspråk. Boka er likevel ikke vanskelig å lese, til det er historien og skjebnene for sterke.  Å lese denne boka på nytt ble en stor opplevelse. Den vil fortsatt bli stående som et viktig verk i vår litterære nasjonalarv. [Er boka inn på biblioteket?]
Torsdag 5. februar
	«Frøken Jean Brodies beste alder» av Muriel Spark. 1961, på norsk 2014. Handlingen er lagt til Edinburgh på 1930-tallet. Jean Brodie er lærer på en konservativ pikeskole, og  undervisningsmetodene hennes er svært uortodokse. Frøken Brodies motto er : «Gi meg en pike i mottagelig alder, og hun er min for alltid». Selv er hun i sin beste alder, i følge seg selv. Klassen hennes er kjent på skolen som Brodie-klikken, og de er absolutt lojale overfor læreren sin. De er med på å dekke over at frøken Brodie ikke underviser i skolefagene, men foreleser for jentene om sitt private kjærlighetsliv, sine mange reiser, om kunsthistorie og fascisme(hun har en svakhet for menn i uniform, og syns særlig Mussolini er veldig stilig). Hun hevder overfor jentene at rekkefølgen på livets store spørsmål er følgende: kunst og religion først, så filosofi, og til sist vitenskapen. Alle jentene husker årene med Brodie som den beste tiden i sitt liv, selv dem hun er direkte ondskapsfull mot. Etter hvert som de blir eldre vikler hun dem inn i sitt private liv, som den svært lidenskapelige kvinnen hun er. Leseren ser Frøken Brodie gjennom øynene til de forskjellige jentene i klikken.  Handlingen springer frem og tilbake i tid, og vi får tidlig vite at en av jentene kommer til å forråde henne. Boken har forord av Vigdis Hjorth, og er filmatisert i 1969 med Maggie Smith i rollen som frøken Brodie. [Er boka inn på biblioteket?] «Sjiraffens hals. En dannelsesroman» av Judith Schalansky. 2011, på norsk 2013. Handlingen foregår i tidligere DDR, i vår tid. Den beskriver tre avgjørende dager i en lærers liv. Inge Lohmark er 54 år, underviser i biologi, og ser livet utelukkende som biologiske prosesser. Hun ser på klassen som en artsbestand, bestående av svake og mindre svake individer. Ingen har noe VALG, men det finnes naturlig UTVALG, det er alt, som hun sier. Elevenes sosiale velbefinnende angår ikke henne. Synsvinkelen i boken er utelukkende Lohmarks, leseren får innblikk i hennes betraktinger om naturvitenskapen, hennes opplevelser tidligere i livet, om kollegene på skolen og elevene. Hun har ikke noe personlig forhold til elevene sine, hennes syn på dem grenser til forakt. Det samme gjelder hennes syn på kollegene. Boken er veldig godt skrevet, men mange pussige betraktninger, til tross for en dyster undertone. Vi aner at det skal skje noe avgjørende for den iskalde Lohmark, og spenningen ligger i hva det kan være som kan rokke ved hennes oppfatning av verden. Boken er illustrert med plansjer fra biologien, og den ble kåret til Årets vakreste tyske bok i 2012. [Er boka inn på biblioteket?]
29. januar
	Denne uka hadde vi gjest: Nina Friis som pratet som romanen sin "Holde fast i trær" Forlagets omtale: I romanen «Holde fast i trær» møter vi Alba, en undrende og søkende sjel som ikke finner seg helt til rette i verden. Vi følger hennes indre og ytre reise, gjennom mørke og lyspunkt, gjennom tap, sorg og håp. Hun stiller mange spørsmål og leter mange steder etter svar, også i fortiden. Relasjoner er vanskelige for henne. Det som holder henne oppe er den store kjærligheten til naturen. Det er der hun blir inspirert. Det er der hun finner glede. Men finner hun mot til å gjøre det hun lengter etter? Sitat fra omslaget: «En historie om å leve. Om å dø. Om lengsel. Om håp. Om famling. Om å søke etter mening. Om å se det vi overser. Og alltid om naturen - nærende, bærende, kilde til innsikt, kilde til glede.» [Er boka inn på biblioteket?]
22. januar
	Jakob Arvola: Det går ikke over ; noveller. - Vigmostad & Bjørke, 2014 Jakob Arvola, født 1967, er journalist og skribent som de siste årene har jobbet som nyhetsoppleser i Radio Norge. «Det går ikke over» er den første boka han gir ut. Samlingen består av nitten noveller, hvor handlingen spenner seg fra mellomkrigstiden frem til våre dager. Hovedpersonene er alle nordmenn, men i ulik alder og i ulike livssituasjoner. Alle opplever eller har opplevd noe skjellsettende i deres liv. Små eller større hendelser, direkte eller indirekte. Hovedpersonene er flue på veggen, offer eller overgriper. Alle opplever eller har opplevd noe de vil bære med seg resten av sitt liv. Noe som er så vondt, skamfullt eller tynger dem på en måte som aldri vil kunne uttales. Det kan ikke snakkes om. Og det vil aldri gå over…. Et av bokens hovedtemaer er taushet; det som aldri ble sagt og det som ikke kan sies. Ifølge forfatteren selv er boken delvis et oppgjør med taushetskulturen på 70-tallet, en taushetskultur «knyttet til det emosjonelle». Vi har i voksen alder måtte lære oss å snakke om følelser, sier Arvola. Vi møter blant annet den angrende pensjonisten som aldri fortalte sin kone at han elsket henne. Vi møter kvinnen som kjemper med hvordan hun skal fortelle sin ektemann at hun vil forlate ham og deres sønn. Vi møter den eldre damen som vil ut og nyte høstsolen. Samtidig, på tross av bokens alvor, er det heller ikke fritt for humoristiske innslag.  Både tematikk og persongalleri favner bredt, og de fleste vil kunne kjenne seg igjen i noe. Arvola skriver godt og engasjerende, og man oppdager også etterhvert at noen av novellene henger sammen. Jakob Arvola har skrevet en god novellesamling! Vil anbefale å lese på bloggen hans også:  www.jakobarvola.com [Er boka inn på biblioteket?]
15. januar
	Mina Bai: «Skam». - Juritzen forlag 2014. Mina Bai er født i Teheran 1968, og er en norsk-iransk forfatter. Hun har bodd i Norge siden 1992, da hun kom til landet som asylsøker. Hun er utdannet ingeniør med informatikk som fag ved Universitetet i Oslo. Forfatteren begynte å skrive på norsk i 2006. Hun debuterte med romanen «Djeveljente» i 2009. Mina Bai bruker erfaringer fra eget liv som kvinne i Iran, og innvandrerkvinne i Norge. Hun tar opp temaer som kvinnefrigjøring - både kulturelt og religiøst, identitet og tilhørighet. «Skam» er en sterk historie om iranske Sara (20 år) som flykter alene fra Iran til Norge. Flere av hennes familiemedlemmer har forsvunnet og blitt drept under det totalitære og strengt religiøse regimet. Nanna, moren til Sara, får derfor sendt henne med en menneskesmugler til Tyrkia. Derfra drar hun videre til Norge på egen hånd. Vi får høre om livet på asylmottaket og de elendige boforholdene i en kommunal blokk på Tøyen. Sara utdanner seg til hjelpepleier, og får jobb på pleiehjem. Hun ønsker sterkt å få Nanna til Norge. Sara og Nanna holder jevnlig brevkontakt. Sara sliter hele tiden med å forstå og tilpasse seg den norske kulturen og væremåten.  Helt fra hun var barn har hun blitt indoktrinert og programmert. Hun hører stadig den religiøse stemmen i hodet hennes som sier at det meste er synd. Sara lengter etter å finne seg en mann, og legger ut en kontaktannonse på et nettsted. Hennes bakgrunn med kulturelle tabuer rundt kjærlighet og seksualitet gjør dette til en stor utfordring. Skammen er hele tiden til stede i Saras liv. Til tross for alvorlige temaer har boka humor og en positiv slutt. «Skam»  er en lettlest bok med korte kapitler og et enkelt språk. [Er boka inn på biblioteket?]