er et tilbud i Porsgrunn bibliotek hver torsdag klokka 12! Frister det med en kopp kaffe eller te mens noen forteller deg om ei god bok? Velkommen til en litterær halvtime der bibliotekets ansatte tar deg med på en reise i bøker som gleder og utfordrer.
| |
|
| |
|
| Torsdag 15. mai |
|
 |
Delphine de Vigan: No og jeg. - Cappelen Damm 2009
Lou er en hyperintelligent, spinkel jente på tretten år. Hun har hoppet over to klassetrinn og er derfor to år yngre enn de fleste i klassen, bortsett fra Lucas som er sytten og har gått to år om igjen. Han er det nærmeste Lou kommer et vennskap i klassen. Da elevene får i oppgave å holde foredrag over et selvvalgt emne, bestemmer Lou seg for temaet hjemløse i Paris. Hun tar oppgaven på alvor og oppsøker miljøer hvor de som er nederst på rangstigen oppholder seg. Hun blir kjent med atten år gamle No som har alle sine eiendeler i en slitt trillekoffert og sover på hospits, i portrom eller under broer. Nos tilblivelse skyldes en brutal voldtekt, og moren orket aldri å ha noe nært forhold til barnet. Da bestemoren døde ble No derfor plassert på barnehjem.
Lou var enebarn til hun var åtte år. Da kom det en etterlengtet lillesøster i familien. Men lykken ble kortvarig. Lillesøsteren døde, og mor gikk inn i en dyp depresjon og langvarig psykisk krise. Lou ble sendt til en spesialskole for særlig intelligente barn hvor hun tilbrakte fire år.
Samværet med No gir en ny dimensjon til Lous liv. Hun har alltid vært en grubler og drevet med sine egne små forskningsprosjekter. Nå undres hun over alt mennesker er i stand til å gjøre: «Vi kan sende overlydsfly og raketter ut i verdensrommet, vi kan identifisere en forbryter med utgangspunkt i et hårstrå eller en liten hudpartikkel, ( --- )og få en mikroskopisk prikk til å inneholde milliarder av opplysninger. Vi er i stand til å la folk ligge og dø på gaten.»
Etter en tid får Lou foreldrene sine med på at de skal gi No en sjanse til å komme på rett kjøl, og hun flytter inn på rommet som en gang var lillesøsterens. En positiv virkning av dette er at moren blir lettere til sinns og mer tilstedeværende for Lou enn hun har vært på mange år. Men viljen til å hjelpe er ikke alltid nok, det må også finnes en evne til å la seg hjelpe. Da No må flytte ut igjen, er det Lucas som blir Lous viktigste støttespiller i prosjektet med å redde No.
No og jeg er en sterk og gripende fortelling om vennskap uten grenser, om ensomhet og om Paris. Boken er også filmet.
Delphine de Vigan (født i 1966) mottok den franske bokhandlerprisen for denne romanen. I alt tre av forfatterens bøker finnes på norsk, alle glimrende oversatt av Agnete Øye.
[Er boka inn på biblioteket?] |
| Rorwsdag 8. mai |
|
 |
Sigrun Slaggard: Krigens penn: ein biografi om Lise Lindbæk. - Gyldendal, 2002
Hvem var Lise Lindbæk? Hun beskrives gjerne kort som “Norges første kvinnelige krigskorrespondent som utmerket seg med sine reportasjer fra borgerkrigen i Spania.”
Årene ved fronten i Spania gjorde henne til et kjent avisnavn i Norge, men Lise Lindbæk var så mye mer - både før og etter den spanske borgerkrigen.
Lise ble født i 1905 - inn i en familie med sterke kvinnepersonligheter. Både mor og mormor var opplyste damer med meningers mot. Det var derfor en selvfølge at den unge Lise skulle ha en solid universitetsutdannelse. Men Lise var en rastløs ung dame som var ivrig etter å “oppleve noe.” Hun ville ut i verden! Sjansen kom da hun fikk anledning til å dra til Italia som guvernante. Her meldte også skrivekløen seg. Hun begynte å sende artikler hjem til avisene i Norge, men fikk ikke noe på trykk. Det forandret seg da hun kom inn i kretsen rundt Umberto Nobile og fikk følge planleggingen av polferden med Amundsen og luftskipet “Norge” på nært hold.
Da oppholdet i Italia var slutt, ventet familien at hun skulle komme tilbake til Oslo og studiene. Lise hadde andre planer. Hun fortsatte til Hellas som deltager på en arkeologisk ekspedisjon. Før hun returnerte hjem etter noen år hadde hun rukket å gifte seg, få datteren Janka og skille seg fra sin svenske ektemann. I løpet av årene på kontinentet var både Lise og ektemannen vitner til fascismens fremgang i Italia og Hitlers vei til makten i Tyskland. Lise så raskt hva som var i ferd med å skje i Europa, og skrev advarende reportasjer hjem til avisene. Det var for tidlig - disse artiklene var i følge avisene ikke salgbare. Ektemannen syntes imidliertid at Hitler virket som en sympatisk og fornuftig kar og sendte positive artikler hjem til avisene i Sverige. Den politiske splittelsen var nok mye av årsaken til at ekteskapet raskt tok slutt.
Rastløsheten og trangen til å være midt i begivenhetenes sentrum fulgte Lise gjennom hele livet. I tillegg til å hele tiden rapportere om det som skjedde rundt omkring i Europa på 30-tallet, var hun også et stort medmenneske. Lise involverte seg dypt i enkeltmenneskets skjebne; var venn og sjelesørger både for norske frivillige i Spania og senere norske sjøfolk.
Lises virke førte til at hun var borte fra datteren Janka i lange perioder. Da Norge ble invadert i april 1940, befant Lise seg i Frankrike. Over natten ble hun selv krigsflyktning, og kunne ikke komme seg hjem til Norge og Janka. Det skulle gå hele seks år før hun fikk se datteren igjen! Etter hvert kom hun seg trygt over til USA og tilbragte krigsårene der. I USA var det de norske sjømennene som opptok henne, og hun ble den første som talte krigsseilernes sak. Boken “Tusen norske skip” ble en bestselger.
Lise hadde nok sine glansdager i Spania under borgerkrigen. Hun jobbet side om side med både Nordahl Grieg og Ernest Hemingway, skrev artikler på løpende bånd som kom på trykk i Norge og fikk stor oppmerksomhet. Men prisen hun betalte for å ha adgangspass til frontlinjene var høy. Tungsinnet satte inn, og alkoholen ble hennes medisin. Selv når hun var omgitt av mennesker var ensomhetsfølelsen stor.
Etter krigen gikk det bra en stund. Lise engasjerte seg i gjenoppbyggingen av Finnmark. Janka var blitt gammel nok til å følge med som mors assistent. Men uten fast jobb og fast bopæl drev Lise snart avgårde igjen, både rundt i Europa og i USA. Alkoholen var i ferd med å vinne. Hun som hadde vært sjelesørger for så mange holdt selv på å gå i oppløsning. En kald marskveld i 1961 befant Lise seg i Kiel og valgte å gjøre slutt på livet ved å hoppe i sjøen.
Denne biografien er særdeles velskrevet og vanskelig å legge fra seg. Den ble nominert til Brageprisen da den kom ut. Anbefales!
[Er boka inn på biblioteket?] |
| Torsdag 24. april |
|
 |
Nils Chr. Geelmuyden: «Tversoververs». - Cappelen Damm 2010
Tversoververs inneholder 27 dikt som varierer tematisk. Her er både en
mismodig maursluker, en sjøstjerne med stjernenykker, en ulykkelig baker,
nølende nisser og en naken mann på datamesse. Diktene har gjennomgåendv taktfaste vers og enderim. Det er mye svart humor og samfunnskritikk i
diktene. Denne boken inneholder vers for både barn og voksne. Illustrert
av ingen ringere enn avistegneren Finn Graff.
[Er boka inn på biblioteket?]
Helene Hanff: «84, Charing cross road». - Bokklubben, 1998
Helene Hanff skrev mye i sitt liv, men det hun ble mest kjent for er den
lille brevromanen 84, Charing Cross Road som ble utgitt første gang i
1970.
84 Charing Cross Road består av brevene som Helene Hanff skrev til denne
adressen, hovedsakelig til Frank Doel, og svarene hun fikk, i mer enn 20
år. I 84, Charing Cross Road i London lå antikvariatet Marks & co hvor Frank Doel arbeidet. Helene hadde en stor kjærlighet til gammel engelsk litteratur, og det var fra dette antikvariatet at hun fikk tilsendt sine noen ganger spesielle bokønsker. Til gjengjeld sendte hun svært kjærkomne gaver fra Amerika til de ansatte i antikvariatet, som på 1950-tallet fortsatt opplevde rasjonering. Vennskap oppstår mellom dem, tydelig skildret i brevene, som går fra å være veldig korrekte og til å bli personlige, som til en nær og kjær venn.
Helenes største ønske var å få komme og oppleve England, men pga dårlig
økonomi ble dette stadig utsatt. Helene kom til slutt på besøk til England, men dessverre for sent til å treffe Frank Doel som døde i 1968, og etter at boka 84, Charing Cross Road ble utgitt. Selv døde hun i 1997, 81 år gammel. Dette er en liten bok i størrelse, men veldig hyggelig lesning. En klassiker og en aldri så liten perle.
[Er boka inn på biblioteket?]
Katarina Bivald: «Leserne i Broken Wheel anbefaler». - Gyldendal 2014
Oversetter: Gøril Eldøen.
Det starter med en brevveksling mellom to ulike kvinner, 28 år gamle Sara
Lindqvist fra Haninge utenfor Stockholm og 65 år gamle Amy Harris fra
Broken Wheel i Iowa. Etter to års utveksling av bøker, brev og tanker om
litteraturen og livet bestemmer Sara seg for å besøke Amy. Da hun kommer
til Broken Wheel er Amy imidlertid død.
Sara, alene og langt hjemmefra, er usikker på hva hun skal gjøre nå
Hjemme i Sverige har hun ikke lenger noen jobb. De eksentriske
innbyggerne i Broken Wheel føler de ikke har noe annet valg enn å ta hånd
om den forvirrede svenske turisten. Sara har blitt kjent med disse gjennom
Amys brev. Sara bestemmer seg for å bli, og for første gang i sitt liv får hun virkelige venner Hun får hjelp til å starte en bokhandel med Amys
etterlatte bøker.Både Sara og byen livner til, overraskende ting skjer, og
verken Sara eller innbyggerne tør tenke tanken på at hun snart skal hjem.
Dette er lettvint, hyggelig og underholdende lesing.
[Er boka inn på biblioteket?] |
| Torsdag 10. april |
|
 |
Jeanette Winterson: Ikke bare appelsiner. - Bazar 2006
Vi er i en liten by nær Manchester midt på 1960-tallet. Byen har en sterk frikirkelig bevegelse med mye tungetale, helvetesforkynnelse, demonutdrivelse og misjonsiver. Sentralt i denne kirken står Mrs. Winterson, som med alle sine ressurser og all sin kraft arbeider for Herren. I dette hjemmet, som også huser en ganske perifer ektemann, vokser Jeanette opp. Uvitende om at hun er adoptert av ekteparet Winterson, oppdras hun til å ønske å bli den misjonæren moren alltid har drømt om. Hun er nesten like ivrig i tjenesten som moren, og står på prekestolen fra hun er 6-7 år gammel. Fru Winterson holder henne vekk fra skolen, som hun mener er en yngleplass for demoner. I stedet driver hun med hjemmeundervisning, men må til slutt sende Jeanette på skolen etter å ha fått pålegg om det fra kommunen. Lille Jeanette prøver straks å få de andre elevene til “å vende om”, men som det står i boka: “Etter den dagen ble jeg skydd av alle på skolen. Hadde det ikke vært for min overbevisning om at jeg hadde rett, ville jeg vært svært ulykkelig".
Jeanette vet ikke om noe annet miljø enn det fanatiske menighetsmiljøet, og er på en måte lykkelig der så lenge hun følger reglene for riktig oppførsel og såkalt god moral. Hun får en god venn i en av de gamle kvinnene i menigheten, som er atskillig mer kjærlig og vennlig enn hennes egen mor.
Vendepunktet i boka kommer den dagen hun møter jevnaldrende Melanie, og forelsker seg hodestups i henne. De to venninnene skjønner ikke helt hva som skjer med dem, - homofili har de knapt hørt om i menigheten.
Moren og hennes likesinnede bruker uttrykket “unevnelige lyster” når de snakker om to eldre damer som driver en butikk i nabolaget, men Jeanette og Melanie tror ikke at dette har noe med deres vennskap å gjøre. Likevel avsløres forholdet mellom de to jentene, og begge innkalles til et møte i menigheten der de blir bedt for, og der de oppfordres til å bekjenne og be om tilgivelse. For Melanie betyr dette avskjed med Jeanette og fornektelse av deres kjærlighet, for Jeanette blir hendelsen starten på et nytt liv som åpen homofil, og hun forlater barndomshjemmet som 16-åring.
Som leser blir en veldig engasjert i Jeanettes sterke historie. Hvordan vil det gå med henne etter dette oppgjøret? Klarer hun – og vil hun - fri seg helt fra de sterke båndene hun har hatt både til adoptivmoren og menigheten?
Dette er åpenbart en sterkt sjølbiografisk beretning. Jeanette Winterson skrev boka allerede som 25-åring, og fikk en pris for beste debutroman i 1985.
Forfatteren har siden debuten gitt ut flere romaner, og i år har hun gitt ut sjølbiografien
“Hvorfor være lykkelig når du kan være normal?” Den godt voksne Jeanette ser her tilbake på sin egen historie og fører historien fram til nåtid. Denne boka har også fått mange flotte omtaler både i England og andre land den er utgitt i.
[Er boka inn på biblioteket?]
|
| Torsdag 3. april |
|
 |
Mo Yan: Frosker. - Gyldendal, 2013
Mo Yan er psevdonym for Guan Muoye (født 1955), en kinesisk forfatter og litteraturprofessor som fikk Nobelprisen i litteratur i 2012. Han er den første kinesiske forfatter, som ikke er i eksil, som får denne prisen. Alle hans bøker er utgitt i Kina og betraktes der som folkelesning.
Mo Yan betyr «ikke snakk» og forfatteren har selv sagt at han valgte dette navnet for å minne seg selv om ikke å snakke for mye, siden hans frittalenhet ikke er verdsatt av alle i Fastlandskina. Det er også inspirert av at foreldrene instruerte ham om ikke å tale fritt da han var utendørs på grunn av den politiske situasjonen som rådet i Kina da han var liten.
I romanen Frosker fra 2009 (utgitt i på norsk i 2013), tar han opp et av Kinas mest ømtålige sosiale spørsmål – ettbarnspolitikken. Dette er Mo Yans fjerde roman som er utgitt på norsk.
Boken handler om Tante som har fått medisinsk opplæring og deretter blir sendt ut i provinsen som jordmor. Hun tar opp kampen mot de tradisjonelle fødselshjelperne som praktiserer til tider livsfarlige fødselsmetoder. Etter hvert vinner hun et solid rykte og stor tillit og blir leder for den lokale familieplanleggingsklinikken. Hun blir en ivrig forkjemper for å etterheve myndighetenes rettingslinjer for barnebegrensning - en kamp som ofte blir både voldsom og blodig. Her beskrives et samfunn der folk ikke lenger har råderett over sine egne kropper og hvor tvangsaborter og tvangssteriliseringer ofte fører til dødelige komplikasjoner. Myndighetenes ettbarnspolitikk får også store samfunnsmessige konsekvenser som strekker seg helt inn i nåtiden.
Vi følger Tante og de andre innbyggerne i fylket Gaomi i nordøstre Kina gjennom flere tiår fra 1950-årene og tett opp til nåtid. Fortellingen er fortalt av hennes nevø som likner til forveksling på Mo Yan, både med hensyn til bakgrunn og yrke, og han har selv sagt at boken er inspirert av hans egen tante som var lege og leder for en kvinneklinikk.
«Får folk føde som de vil, øker befolkningen med
tretti millioner i året, og på ti år blir det tre hundre
millioner, og etter femti år er den ene siden av
jordkloden flattrykt av kinesere,»
(Sitat fra Frosker av Mo Yan)
Frosker er til tider både blodig og voldelig og Kinas ettbarnspolitikk er et alvorlig tema som har ført til mye lidelse og problemer som mannsoverskudd, prostitusjon, kidnappinger og tvangsaborter. Mo Yan forteller denne viktige historien med stor innlevelse, satire og med mye svart humor. Karakterene i boken fremstår levende og frodige uten at lidelsen og sorgen tar regien i boken. Dette er skikkelig god lesing med høy kvalitet uten at boken føles tung eller vanskelig.
[Er boka inn på biblioteket?] |
| Torsdag 27. mars |
|
 |
Mariann Aaland: Det var stille, det snødde. Gyldendal 2013
En ung kvinne oppdager at faren har tatt livet sitt. Hun står utenfor i tjue minus og ser ham henge i trappa. Hun drar hjem til moren, ringer den nye kjæresten som kommer dagen etter. Og huset fylles av alle tantene: «Tantene mine snakka med lave stemmer, og jeg hadde lyst til å gå ned, være sammen med dem. Men jeg var ikke en av dem. Jeg var to streker under tragedien. Den det var aller mest synd på.» Hun er Datteren, den som skal sørge aller mest. Men det kommer ikke tårer der de andre forventer det.
Det er datteren som forteller historien, og vi følger henne og familien i dagene frem til begravelsen. Moren gråter, røyker og sover. Kjæresten gjør så godt han kan i møte med hovedpersonens familie. Tantene er inn og ut av huset med snitter og gryteretter. Farmor og farfar står utenfor fellesskapet i en annen sorg. Boka skildrer sorg, og forskjellige sorgreaksjoner med et usentimentalt blikk.
Hovedpersonen oppleves veldig virkelig i denne historien. Hun tenker fortsatt trivielle tanker selv om faren nettopp er død. Hvorfor kan ikke kjæresten hjelpe den dama med koffertene? Ser han ikke egentlig litt kjedelig ut? At det ikke bare er sorg og gråt, men også et hverdagsliv og kanskje noen litt «barnslige» tanker oppi det hele er det som gjør det troverdig.
Svært god debut av forfatteren som opprinnelig er fra Gvarv.
[Er boka inn på biblioteket?] |
 |
Bjørn Ingvaldsen: Tryllemannen. Gyldendal 2014
Jeg-fortelleren Otto er 12-13 år. Han bor sammen med moren, som bruker tid og penger på å feste, og som knapt ser sønnen. Enser hun ham, er det for å gi ham nok en skyllebøtte. Otto har hull i joggeskoene. Noen dager har han ikke mat. Han ønsker seg mest av alt en sykkel.
I skogen er Tryllemannen. Han lurer barn med godteri og lærer bort trylletriks. «Otto», sier Tryllemannen. «Jeg skulle ikke rørt deg. Ikke om du var naken». «Nei», sier Otto. Men så var jeg naken. Og så rørte han meg.
Mangel på omsorg fra den som står nærmest kan åpne opp for et behov som fylles andre steder. Tryllemannen lærer Otto å trylle. Kanskje kan Otto selv lokke til seg venner ved hjelp av trylling en vakker dag?
Boka er gitt ut for barn og ungdom mellom 9 og 13 år. Kanskje ville jeg være skeptisk til å lese denne svært sterke fortellingen for barn, men det trenger ikke være noen klare grenser for hva man kan servere unge lesere. Det er måten stoffet blir omgjort til litteratur på, som er utslagsgivende. Litteratur må bety noe. Den må gi oss samtiden slik den oppleves, enten den er lykkelig eller vond, eller begge deler. Også barn fortjener bøker som tar livet på alvor.
[Er boka inn på biblioteket?] |
| Torsdag 20. mars |
|
 |
Marit Eikemo: Samtidsruinar. - Spartacus 2008
”Samtidsruinar” inneholder 11 korte essays. 11 vakre fotografier i sort-hvitt innleder hvert essay.
Eikemo vil skrive om steder i forfall, steder som i nær fortid har vært betydningsfulle, eller var ment å være viktige, for menneskene som levde rundt dem, men som nå er forlatt, ikke lenger i bruk og antagelig glemt av de fleste. Stedene ville kanskje ønsket å bli husket, men få ønsker å huske dem.
Hun oppsøker og tar seg inn, med eller uten tillatelse, det vil si bryter seg inn, i forskjellige bygg eller anlegg. 10 i Norge, ett i Spania.
Ruinene hennes er veldig forskjellige: en nedlagt fabrikk, en fraflyttet militærleir, et mislykket spa-prosjekt i Spania som aldri ble ferdig, et gravsted for psykiatriske pasienter, et stort kjøpesenter i en drabantby i Oslo.
Noen av dem er minneverdige (smelteverket i Odda, Solfonn-hotellet), andre ikke (spilleautomatene i kjelleren i den nedlagte møbelbutikken i Arna, Spa-et i Torrevieja). Alle stedene har hatt sin storhetstid, på godt og vondt, og nå er det ikke lenger bruk for dem. Alle beskrives likevel med et visst vemod.
Gjennom beskrivelsene av disse stedene og hva de har vært og det de er blitt, kommer hun også med samfunnskritikk og får uttrykt meningen sin om aktuelle temaer i samtiden: norsk asylpolitikk, spilleavhengighet, avindustrialisering, det norske oljeeventyret, nordmenn på Solkysten.
Eikemo har personlige erfaringer fra flere av stedene hun tar seg inn i: smelteverket i Odda, hvor faren hennes har jobbet, kjøpesenteret på Stovner, som hun besøkte da hun var på idrettsstevne i Oslo, Solfonn hotell ved Seljestad, hvor hun som liten jente såvidt fikk komme inn for å ta en dukkert i svømmebassenget, og hvor hun som ungjente måtte snike seg inn for å få ta seg en dans. Folk fra Odda var nemlig ikke velkomne på Solfonn. I hvertfall ikke i begynnelsen...
”Samtidsruinar” er en liten perle av en bok, som gir liv til ruinene fra vår nære fortid, steder som kanskje ellers ville blitt glemt.
[Er boka inn på biblioteket?] |
| Torsdag 13. mars |
|
 |
Det ble presentert 3 bøker på bokpraten denne gangen, en barnebok, og to tegneserieromaner. Først ut er «Brune» av debutant Håkon Øvreås. Dette er historien om Rune som blir superhelten Brune og begir seg ut på nattlige tokt for å ta hevn på de store bøllete guttene som ødela hytta til Rune og vennene. Våpenet hans er jo nettopp brun maling og brune superklær! Her er hverdagen godt beskrevet med fine barnslige og skisseaktige illustrasjoner fra Øyvind Torseter. Passer godt som høytlesning for barn fra 5 år og helt opp til 12 år.
«Hullet» av Øyvind Torseter er en både surrealistisk og hverdagslig bildebok, der det fysiske hullet er stanset gjennom hele boka. Boka er kåret til årets vakreste bok i 2013, og med rette! Dette er spennende lesing for både barn og voksne, det fysiske hullet ser ut til å forsvinne på de mange sidene.
«Neste gang blir alt riktig» er skrevet av Lene Ask, hun skriver og tegner selv, og er kjent for fine hverdagslige bildebøker og tegneserier. Denne handler om bibliotekar Marit som har vokst opp på bygda, og nå flyttet til byen. Men barndommen og bygda slipper ikke taket, og da moren til Marit blir syk, må hun dra tilbake. Den berører vanskelige temaer som tilhørighet, familie og kjærlighet på en enkel og varm måte.
[Er boka inn på biblioteket?] |
| Torsdag 6. mars |
|
 |
Julian Barnes: Fornemmelsen for slutten. Cappelen Damm, 2012.
“Fornemmelsen for slutten” er den ellevte romanen til den britiske forfattaren Julian Barnes, og for denne velskrevne vesle romanen har Barnes blitt tildela både Man Booker Prize 2011 og The European Literature Prize.
På engelsk heiter romanen “The Sense of an Ending”, og tittelen viser til korleis me prøvar å skape meining i det som har skjedd når me ser tibake på livet. For som hovudpersonen Tony Webster tilstår i byrjinga av romanen: “Det du ender med å huske er ikke alltid det samme som du har vært vitne til.”
Den fyrste delen av romanen foregår i London på 1960-talet. Dei tri kameratane Colin, Alex og Anthony heng mykje saman på vidaregåande skule. Så byrjar den intelligente Adrian på skulen, og set seg raskt i respekt hos lærarane og dei andre elevane. Han er smartare og meir gjenomtenkt enn dei tri andre. I historietimane diskuterer dei kva historie er, og Tony erklærer at “historien er seierherrenes løgner”, medan læraren minner om at historien også er “tapernes selvbedrag.” Adrian har på si side ei meir kompleks tilnærming og seier: “Historie er vissheten som oppstår der hukommelsens feilbarlighet møter dokumentasjonens utilstrekkelighet”. Og denne velformulerte setningen oppsummerer på mange vis temaet i denne romanen; det handlar kort sagt om kor upåliteleg minnet vårt er.
Adrian byrjar på universitetet i Cambridge og Tony på universitetet i Bristol, og skulekameratane veks ifrå kvarandre. Tony får ein kjærast, Veronica, men det blir snart slutt mellom dei, og seinare blir ho saman med Adrian. Like etterpå tek Adrian livet av seg og etterlet seg ei filosofisk grunngreving for sjølvmordet. Livet til Tony går vidare gjennom yrkeskarrierer,ekteskap og skilsmisse til me møter han att som pensjonist i siste del av romanen.
Som pensjonist engasjerer Tony seg i det lokale historielaget og melder seg som friviljug til å drive biblioteket på det lokale sjukehuset. Han har god kontakt med dottera og ekskona, les mykje, spelar Antonín Dvořák og er vel nøgd med både seg sjølv og det stille og rolege livet sitt.
Men så ein dag kjem det eit brev. Brevet er frå ei fru Ford, mor til Veronika, eksen til Tony, ho som blei saman med Adrian. Brevet inneheld 500 pund som fru Ford vil at Tony skal arve pluss eit par liner om at han også skal få dagboka til avdøde Adrian.
Nå forandrar det stille, rolege pensjonistlivet til Tony seg dramatisk. Han vil ha tak i dagboka til Adrian, men det er Veronika som har den, og ho vil ikkje gje ifrå seg dagboka.
I jakta på dagboka til Adrian blir Tony innhenta av fortida og blir nødt i å revurdere mangt og mykje. Etter kvar som han grev i fortida går det opp for han at livet og historien slik han hugsar det, manglar mange detaljer. Svært mange detaljer. Særleg om det vonde som har skjedd, anten det var han eller andre som stod for vondskapen. Tony var ikkje så uskuldig som han sjølv likar å hugse; ganske langt der ifrå. Han blir konfrontert med gamle spøkelse, men likevel held han fram med jakta etter å få vite meir om korleis alt egentleg skjedde den gonga i ungdomen, og kva fylgjer dei viktigaste handlingane faktisk fekk.
Tony er ein upåliteleg forteljar eller kanskje det er rettare å seie ein inkompetent forteljar. Han skjønar ikkje samanhengen i den verkelege historia om Adrian og Victoria og sjølvmordet, og som lesar blir me tvinga til å vente medan han avdekkjer samanhengen bit for bit.
Fyrst heilt i slutten av romanen, på dei to siste sidene, forstår Tony – og med dette også lesaren – korleis alt heng saman. Og det blir eit sjokk både for Tony og lesaren når sanninga kjem for dagen.
Som sin samtidige Ian McEwan blir John Barnes omtala som ein “gin-and-tonic novelist: “his books are crisp, cool and provide a kick to the head, but they seldom, as in the case here, touch the heart. If that’s the kind of tripple you enjoy, then The Sense of an Ending is a double on the rocks.”
Romanen er fint omsett til norsk av John Erik Bøe Lindgren som har klara å take vare på “britiskheta” til John Barnes.
Til sist ei oppmoding: Les og nyt denne vesle perla av ein erkebritisk roman!
[Er boka inn på biblioteket?] |
| Torsdag27, februar |
|
 |
Judith Schalansky: Atlas over fjerne øyer. Femti øyer jeg aldri har vært på og aldri kommer til. Press 2012
Judith Schalansky er født i Øst-Tyskland i 1980. Hun bor nå i Berlin hvor hun jobber som forfatter og designer. Hun har utgitt to bøker som begge er oversatt til norsk, denne her og en bok som heter «Sjiraffens hals».
Dette her er en bok om å reise i fantasien og forfatteren sier om seg selv at hun var et «atlasbarn» fordi hun ofte reiste gjennom atlaset med fingrene. Oppveksten hennes i Øst-Tyskland hadde sine begrensninger når det kom til reising så det var derfor denne reisingen i atlaset begynte. Hun har fortsatt med det også etter at muren falt selv om hun nå kan dra hvor hun vil.
Schalansky tar altså for seg femti øyer hun aldri har vært på og heller aldri kommer til. Det er verdens små og fjerne steder, isolerte øyer og små kolonier som ingen egentlig bryr seg om. Hun skriver en liten historie til hver av de femti øyene. Og de handler om slaver, sunkne skip, merkelige oppdagere, testing av kjernevåpen og mye mer. På mange av øyene har det vært forskningsstasjoner og det er øyer hvor folk har blitt plassert mot sin vilje og øyer hvor folk har ønsket å bosette seg. Noen av øyene er truet av vulkanutbrudd og de fleste av øyene synker og blir mindre for hvert år. Det er flotte og fantasifulle fortellinger.
Boka har også med faktaopplysninger som lengde og breddegrad, nasjonal tilhørighet, hvor mange som bor på øya, når det ble oppdaget og av hvem. Det er også et topografisk kart over nevnte øy.
Øyene som er omtalt ligger i Nordishavet, Atlaterhavet, Det indiske hav, Stillehavet og Sørishavet. To norske øyer er omtalt og det er Bjørnøya og Bouvetøya.
Dette her er en original, vakker og litt annerledes bok. Det er en bok å drømme seg bort i og rett og slett reise litt i fantasien fra sofakroken. Anbefales på det varmeste.
[Er boka inn på biblioteket?] |
| Torsdag 20. februar |
|
 |
Audur Ava Olafsdottir: Stiklingen. - Pax 2013.
Forfatteren er født på Island i 1958.
Hun er lektor ved Institutt for Kunsthistorie ved Islands universitet.
«Stiklingen» er hennes tredje bok.
Boka ble innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris i 2009.
Olafsdottir har også fått to islandske litteraturpriser for «Stiklingen.»
Den har blitt oversatt til flere språk, og har blant annet solgt veldig bra i Frankrike.
Arnljotur Thorir, ofte kalt Lobbi av sin far, er en litt forvirret ung mann som drømmer om å jobbe som gartner. Hans bekymrede far ønsker sterkt at han skal studere i stedet.
Arnljotur har et spesielt forhold til roser, noe han har arvet etter sin nylig avdøde mor. Hun hadde sitt eget drivhus i hagen hvor hun drev fram egne roser.
Boka starter med en avskjedsmiddag faren holder for Arnljotur.
Han har fått muligheten til å prøve seg som gartner ved et sør-europeisk kloster. Hans arbeid går ut på å sette i stand en tidligere berømt rosehage.
Hagen har blitt forsømt over lengre tid.
Arnljotur drar spent avgårde med tre rosestiklinger fra morens drivhus i bagasjen. I klosteret blir han god venn med pater Tomas.
Etter en stund dukker en ung dame ved navn Anna opp.
Hun har med seg lille Flora Sol, datteren som ble til ved et tilfeldig møte ni måneder tidligere. Flora Sol viser seg å være et usedvanlig klokt og vakkert barn. Plutselig blir livet til Arnljotur totalt forandret…
Boka har mange fine skildringer og dialoger. Kjærligheten som vokser fram mellom Arnljotur og datteren er fint beskrevet. «Stiklingen» er en fascinerende, vakker liten historie.
[Er boka inn på biblioteket?] |
| Torsdag 13. februar |
|
 |
Timur Vermes: Han er her igjen. - Cappelen Damm, 2013.
Den tysk-ungarske forfattaren Timur Vermes debuterte i 2012 med den satiriske romanen “Han er her igjen” (Er ist wieder da). Romanen fekk den symbolske prisen 19,33 Euro (med referanse til det året Adolf Hitler og NSDAP tok makta), og blei ein stor salsuksess i Tyskland og er omsett til over 200 språk.
“Han er her igjen” er ein så kalla kontrafaktisk roman. Det vil seie ein roman som på eit eller anna vis set verda på hovudet eller på skakke og spør: kva ville skjedd, korleis ville det heile sett ut dersom historia tok ein annan retning i eit konkret vegskilje. Spørsmålet er altså, kva ville skje i Tyskland dersom Hitler vende tilbake i vår tid.
Handlinga startar med at Adolf Hitler vaknar opp på ei ubebygd tomt i Berlin sommaren 2011 etter å falle i svevn i 1945. Frå forfattarens side er dette ein bevisst parallell til det kjende tyske eventyret av brødrene Grimm om Tornerose. Det er omtrent 56 år sidan me høyrde noko til Hitler; han er litt skitten, men elles i brukbar form. Rimelegvis slit han litt med å orientere seg når det gjeld tid og stad, og uniforma luktar såpass kraftig av bensin at han lurar på om Eva har kome i skade for å tøme over han ei heil kanne med rensebensin medan ho prøva å gjere rein soldatuniforma hans.
Etter å ha orientera seg litt, får Hitler vite at det er fred i landet, og at Angela Merkel er “forbundskanslerinne”. Ein velviljug kioskeigar gjev Hitler husly, overtalar han til å rense uniforma og foreslår at han henge litt rundt for å møte nokre tv-folk. Det er nemleg store sjansar for at dei vil la seg begeistre av ”Hitler-imitasjon” hans.
“Eg vil vise at Hitler ville ha ein mogleghet til å lykkast i dag akkurat som han gjorde den gonga, bare på ein annan måte” seier Timur Vermes. Og i møte med den mediestyret tyske kvardagen, lykkast Hitler skremande godt, og blir raskt stjerne i eit kjent tyrkisk-tysk talk-show og ein stor hit på You Tube før han etter kvart går inn att i politikken.
Det er Hitler som er eg-forteljaren i romanen, og Timur Vermes let romanfiguren ha det same pompøse og byråkratiske spåket som originalen hadde. Medan omverda opplever han som ein genial komikar, har Hitler sjølv same syn på verda og er like riv, ruskande galen som det ein t.d. kan sjå i den kritikarrosa filmen “Der Untergang.” Dei einaste som ironisk nok tek han på alvor er ny-nazistane, men dei trur at han er ein utkropen jøde som vil halde både dei og Adolf Hitler for narr. Derfor tek dei like godt og bankar opp “YouTube Hitler”.
En satirisk perle,» skriver Leif Ekle i NRK Kulturnytt, og det kan denne lesaren seie seg heilt samd i. Les gjerne “Han er her igjen” dersom du likar svart humor med ei alvorleg undertone. Eller som anmeldaren i Die Süddeutsche Zeitung skriv: “Me ler, men det er ein latter som set seg fast i halsen.”
[Er boka inn på biblioteket?] |
| Torsdag 6. februar |
|
 |
Richard C. Morais: En trettimeters reise. - Versal forlag 2010
Hassan vokser opp i Bombay hvor familien driver restaurant. Hverdagen hans er et mylder av søsken, foreldre, onkler, tanter, søskenbarn, karridufter og turer til markedet. Da mor brutalt blir myrdet bryter familien opp fra alt de kjenner og setter seg på flyet til England. Der blir de værende noen år, før ferden fortsettes på kontinentet. De spiser seg gjennom land etter land i Europa, før den ene bilen plutselig bryter sammen i en idyllisk, fransk småby. De bestemmer seg for at der kan de like godt slå seg til ro, kjøper en stor herregård og planlegger å åpne indisk restaurant.
Problemet er bare at på den andre siden av gaten er det også en herregård, et sted som oser av fransk eleganse. Der er det alt en restaurant, den meget fornemme Le Saule Pleureur. Denne drives av den like fornemme Madame Mallory, en kvinne som kommer fra en lang linje av kulinarisk overklasse. Hun har alt to Michelin-stjerner på veggen, og har laget plass til den tredje.
Madame Mallory er mildt sagt lite imponert over sine nye naboer. De er mange, støyende, og forstyrrer hele hennes tilværelse. Hun gjør alt hun kan for å ødelegge for “barbarene” som har flyttet inn i nabohuset. Men en ting oppdager hun: unggutten Hassan er et naturtalent på kjøkkenet! Det er mulig han til og med har potensiale til å bli bedre enn henne selv.
Med to hissigpropper på hver sin side av gata, må det gå galt til slutt. Hassans far og Madame Mallory braker sammen på indernes kjøkken. Det er stakkars Hassan det går ut over - han tar rett og slett fyr. Heldigvis går det bra, og denne episoden utløser vendepunktet for Hassans liv. Madame Mallory vil nemlig ansette Hassan som lærling og bli hans personlige læremester i det ypperste av fransk cuisine. Det skjer ikke uten kamp, men en dag får Hassan gjøre sitt livs viktigste reise: de tretti meterne over gata til Le Saule Plereur.
Dette er en må-lese bok for alle matelskere, ja egentlig for alle som liker å spise! Den er så full av nydelige kulinariske beskrivelser at man kan nesten kjenne både duft og smak når man leser. Så ikke les denne boka på tom mage!
Boka blir nå filmet med Lasse Hallstrøm som regissør og Helen Mirren i rollen som Madame Mallory. Forhåpentligvis blir den å se på norske kinoer tidlig på høsten.
[Er boka inn på biblioteket?] |
| Torsdag 30. januar |
|
 |
Jens Smærup Sørensen: Merkedager. - Press forlag 2008
Jens Smærup Sørensen fikk sitt gjennombrudd i Danmark med denne boken. Han
ble også nominert til Nordisk Råds litteraturpris for denne. Forfatteren
er selv født og vokst opp i Staun.
Merkedager er en slektsroman om de to førende familiene i landsbyen Staun på
Nord-Jylland. Slektsgårdene heter Bisgaard og Kristianminde, hvor man
møter familiene Goddiksen og Lundbæk i fire generasjoner. Historien
fortelles gjennom tre viktige merkedager; en konfirmasjon i 1934, et
sølvbryllup i 1967 og en 60-års dag i 2003.
Bokens personer samles på disse festene og man møter dem i forskjellige
aldre. Gjennom dem får leseren et inntrykk av forandringene i tiden. Man
får et innblikk i bondekulturen, og dens oppløsning i møte med det
moderne samfunnet. Festene skjer på forsamlingshuset i Staun så lenge det består –
den siste festen feires på et stort hotell i landsbyen. I denne historien
treffer man et mosaikk av menneskeskjebner. Vi møter blant annet den milde
og respekterte patriarken som opplever at sønnen ikke vil overta den
stolte slektsgården. Han ser at barnebarna blir forretningsfolk og
akademikere, og at landsbysamfunnet avfolkes. De som blir igjen opplever
at jordbruksarealet kjøpes opp og blir en del av storindustrien. Mange av
bondesamfunnets normer går i oppløsning. For eksempel blir nøysomheten
erstattet av forbruket – som er hele grunnlaget for det moderne samfunn.
Mange i den yngre generasjon satser også på selvrealisering framfor å føre
familietradisjoner videre.
Fortellingen springer fram og tilbake i tid, men er konstruert rundt disse
tre festene. Historien fortelles gjennom en allvitende forteller som fritt
beveger seg fra den ene til den andre personen. Den består i hovedsak av
lange indre monologer. Dermed kommer også de tause (og dem er det mange
av) til orde.
Det er mye humor i boken – både i form av replikker og betraktninger.
[Er boka inn på biblioteket?]
|
| Torsdag 23. januar |
|
 |
Nina Lykke: Oppløsningstendenser. Forlaget Oktober, 2013
«Jeg har mistet alt og bor i en kjeller. Hundre kroner dagen er mitt budsjett, det var det som ble bestemt. Sånn skal det være til gjelden er betalt. Men jeg har mat og tak over hodet. Jeg har fremdeles tak over hodet». Slik presenterer hovedpersonen i denne boka seg på første side. Hun heter Liv, og vi blir kjent med henne når hun er helt på bunnen, økonomisk, sosialt og mentalt.
Hva har skjedd? Liv vokste opp i Holmenkollen, i en stor tømmervilla som tilhørte morfar og mormor, og som moren hennes nå eier. Hun hadde en bra jobb i et forlag, giftet seg med arkitekten Anders, bodde i en stor leilighet på Frogner. De innredet leiligheten med utsøkte design-møbler og gjenstander innkjøpt på reiser i utlandet, og levde et bekymringsløst liv. Slik gikk 15 år. Så traff Anders Line, en yngre arkitektkollega. Line ble gravid, Liv ble forlatt.
I desperasjonens tid etter bruddet dukket Bjørn opp, en sjarmerende, overtalende, velstående livsnyter med altfor mange kredittkort. Liv falt pladask, og skjønte altfor seint hvor det bar: rett til bunns. Mens Bjørn tilbringer tida som pasient på Vinderen psykiatriske uten bekymring for det daglige brød, lever Liv på 100 kroner dagen og tar gratisbussen til Ikea for å få gratis frokost. Det som er verre, er alkoholinntaket. Hun greier fortsatt jobben som freelancer for et forlag, og har derfor adgang til en rekke boklanseringer og utstillingsåpninger der det serveres gratis alkohol. Der andre tar et glass og klarer seg med det, blir hun etter hvert en mester i å få i seg mest mulig på flest mulig steder. «Du kan aldri bestemme deg for å ta bare ta ett glass vin, for når det første glasset er drukket, er det vesenet som bestemte seg for å ta bare ett glass erstattet av et vesen som bare vil drikke og drikke til alle flaskene er tomme, for du har en alkoholikers forhold til alkohol» (s. 38)
I tømmervillaen i Holmenkoll-åsen, - som Liv er arving til – sitter moren hennes i et gigantisk rot fra kjeller til tak, et psykisk sykt menneske som for lenge siden er forlatt av Livs far, og som Liv føler et tungt ansvar for.
Dette er de ytre rammene i denne monologen, som hovedpersonen Liv lar oss ta del i. Trist og tragisk, - ja selvfølgelig , - men langt fra kjedelig å lese! Boka rommer både tragedie og humor, og er skrevet i et skarpt, presist og levende språk. I et intervju i Psykisk helse nr. 5 (2013) er forfatteren blitt spurt om hun har et budskap med denne romanen, og hun svarer: «Både ja og nei. Jeg ville skrive om nullpunktet, det eksistensielle. Budskapet mitt er at vi ikke skal innbille oss noe. Vi tenker så ofte at vi har funnet svaret, men sannheten forandrer seg hele tida. Det er ingen mening i tilværelsen. Selvfølgelig er det ikke det. Jeg blir rolig av å tenke på det»
Nina Lykke er født i 1965. Hun debuterte i 2010 med novellesamlinga «Orgien og andre fortellinger», som ble nominert til Ungdommens kritikerpris. Romanen «Oppløsningstendenser» ble innstilt til P2-lytternes romanpris, og har fått mange flotte anmeldelser.
[Er boka inn på biblioteket?]
|
| Torsdag 16. januar |
|
 |
John Lanchester: Pepys Road, London. - Bergen, Vigmostad Bjørke, 2013.
Livet i Pepys Road, London utfolder seg, eller rakner, alt ettersom man ser det, i 4 akter over en periode på et snaut år. Det er en ambisiøs roman om for det meste ambisiøse mennesker som bor og eller oppholder seg i og rundt miljøet i Pepys Road, en gate sør i London.
Boken starter med en beskrivelse av bygningene i Pepys Road og gatens historie: fra å være ment for den lavere middelklassen i 1880-årene er den blitt til ”en gate full av vinnere”, i 2007. Tidligere beboere har solgt dyrt, og flyttet til større hus, andre steder. De som flytter inn, har nødvendigvis god økonomi. De nye beboerne ønsker å sette sitt preg på boligen sin, og det er alltid containere i gaten som vitner om et eller annet oppussingsprosjekt som er i gang.
I prologen følger vi også en ung mann som sniker seg langs husveggene og filmer en tidlig morgen, uten å bli observert. Senere, med jevne mellomrom, skal beboerne i Pepys Road finne fotografier av husene sine med påskriften ”Vi Vil Ha Det Dere Har!” Etterhvert finner beboerne også dvd´er med film fra gaten, og så begynner de å finne ting i postkassene som gjør at det som ikke ble tatt så alvorlig, som tilsynelatende var et ganske uskyldig opprør, eller kanskje et slags kunstprosjekt, minner mer og mer om kriminell trakassering.
Vi møter beboerne i fire hus i gaten, og flere mennesker med forbindelse til dem. Den eldste innbyggeren, Petunia har bodd i gaten i hele sitt liv, først med foreldrene, og siden med mann og to barn. Over gaten for Petunia bor Roger, en litt lat, glatt bankmann med en veldig dyr kone, og de to små sønnene deres. Det unge fotballtalentet Freddy, som er hentet fra Senegal for å spille fotball, bor sammen med faren sin i Pepys Road. Familien Kamal driver kiosken på hjørnet og bor huset i etasjene over. Videre møter vi for eksempel en polsk håndverker som er involvert i mye av oppussingen som foregår, den nye barnepiken til Roger og konen, barnebarnet og datteren til Petunia, og familien Kamals mater familias som kommer på besøk fra Pakistan. Vi møter også gatens parkeringsvakt, som har fått avslag på asylsøknaden sin og jobber svart, hun betaler det meste av lønnen sin til en bakmann.
Alle har de ulike reaksjoner på ”Vi Vil Ha Det Dere Har”. Etterhvert som det havner litt av hvert i postkassene, blir det meldt til politiet, som starter etterforskning. Leseren får flere ledetråder i løpet av boken som viser til ulike sannsynlige gjerningsmenn (vi vet at det var en ung mann som filmet i starten...).
Alle personene opplever en mer eller mindre dramatisk endring i livene sine i løpet av de fire aktene, og mysteriet med ”Vi Vil Ha Det Dere Har”, oppklares.
Men ikke minst er boken et portrett av London, sett fra ulike synsvinkler gjennom alle de forskjellige personene. Forfatteren maler mange fargerike beskrivelser av Londons gateliv, mens personene beveger seg rundt i byen.
Boken er en bestseller i England. Her er den dessverre ikke særlig omtalt. Det er synd, for det er en svært lesverdig bok! Det at den er på 620 sider bør ikke skremme noen: boken er ryddig og kronologisk bygget opp. Den er delt inn i kapitler, og hvert kapittel er ganske kort og følger stort sett én av personene, slik at det er lett å holde tråden. Ambisjonen til forfatteren var å skrive en ”Big Fat London Novel”, og det har han klart. Han har også sagt at alt man kan ønske seg av en roman er at den er like godt skrevet som virkelig godt tv, og det har han også klart.
[Er boka inn på biblioteket?]
|
| Torsdag 9. januar |
|
 |
Kjersti Ericsson: Et hjertes beliggenhet. Forlaget Oktober 2013.
Kjersti Ericsson (f. 1944) er en tidligere AKP politiker, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo og forfatter. Et hjertes beliggenhet er hennes 5. roman.
Handlingen er lagt til Trondheim i 1965. Marianne er 22 år gammel og fersk journalist i Bladet. Hun er en bevisst ung dame som har sitt hjerte ytterst til venstre i norsk politikk. Bladet er en lokalavis der fokuset sjelden går utover sitt lokale dekningsområde, noe Marianne til tider synes er veldig frustrerende. Marianne er opptatt av Vietnamkrigen, fattigdom og annen urettferdighet, og føler seg begrenset innenfor lokalavisens rammer. Redaktøren vil at hun skal skrive om steiner som likner på Kong Olav, diamantbrudepar, campingturister og andre saker som foregår i Trondheim og omegn. «For vi bor jo tross alt i Trondheim og ikke i Vietnam» pleier han å si. Hun forsøker seg på å bake inn litt stoff om Vietnamkrigen ved å spørre dem hun intervjuer om deres synspunkter på saken, og ved å kuppe diverse andre spalter i avisen, men redaktøren klipper det tålmodig bort hver gang.
I denne boken møter vi også Storsvensken fra Stiklestadspelet som har blitt en gammel, ensom og glemt skuespiller. Vi hører om tante Borghild som var aktiv motstandskvinne og engasjert i den spanske borgerkrigen samt alle dem Marianne møter på sine turer rundt i Trondheim og omegn på jakt etter store og viktige saker blant alle de kjære og nære ting. En god og humoristisk fortalt historie om det å være ung og sulten på å gjøre en forskjell, om å sitte trygt på sin egen tue og om mediefilteret i ytringsfrie Norge. Problemstillingen i boken er ikke kun representativ for 1965, men er nok noe mange som både har vært eller er ung, kan kjenne seg igjen i.
[Er boka inn på biblioteket?] |