er et tilbud i Porsgrunn bibliotek hver torsdag klokka 12! Frister det med en kopp kaffe eller te mens noen forteller deg om ei god bok? Velkommen til en litterær halvtime der bibliotekets ansatte tar deg med på en reise i bøker som gleder og utfordrer.
| Torsdag 20. juni |
|
 |
Göran Sahlberg: Da tiden tok slutt. Pax forlag 2008
En alvorlig liten gutt i dress med Bibelen under armen . En fargerik og detaljert plansje med tittelen «Guds plan genomtidsåldrarna» Dette er førsteinntrykket av den svenske romanen «Da tiden tok slutt», skrevet av Göran Sahlberg. Vi er midt på femtitallet, og møter en liten familie i en liten by. Gutten er 6 år, faren er omreisende predikant i noe som ligner en pinse-menighet, moren er husmor.
Farens prekener domineres av lange utredninger om endetid og trengsel, og sønnen påvirkes i så sterk grad at han selv begynner å skrive prekener på skrivemaskin så snart han har lært å lese og skrive. Dette høres kanskje ut som en noe traurig barndom, men gutten er lykkelig og høyt elsket av begge foreldrene. Dessuten har faren en uendelig glede av å fortelle de mest fantastiske historier, blant annet forteller han om da sønnen ble født :«Pappa fortalte at jeg hadde kommet til verden i terylenebukser, tyrolerhatt og med navlestrengen i en slipsknute rundt halsen». Moren er dessuten opptatt av at gutten skal ha en oppvekst som andre barn: med sykkel, kamerater, lek og moro.
Så en dag skjer det fryktelige: begge foreldrene blir borte. Gutten er overbevist om at trengselens tid er kommet, og at foreldrene er blitt rykket opp til herligheten, - men han skjønner ikke hvorfor han ikke har reist sammen med dem.
Viola fra Svenssons dagligvare, som bor i samme bygård, tar seg av gutten så godt hun kan. Og når sommeren og skoleferien kommer tar hun ham med seg til barndomshjemmet sitt i Skåne.
I denne andre hoved-delen av boka har daværende generalsekretær i FN, Dag Hammarskjöld, en viktig rolle. Først som en hemmelig forelskelse hos Viola, og deretter som høyst reell sommergjest på nabogården i den vesle Skåne-bygda.
Dette er en velskrevet , morsom og trist liten roman. Forfatteren har sjøl vokst opp i en predikant-familie, og skildrer dette miljøet godt. Språket er lett og treffsikkert, med mange svært gode beskrivelser, f.eks. denne: « Hun knadde gårsdagens samvær til en smidig deig, hevet den til dobbelt størrelse og kjørte det hele inn i det overopphetede hjertet sitt.» (Viola om møtet med sin drømmemann Dag Hammarskjöld….)
Forlaget skriver dette om boka på omslaget: «En bevegende roman om uskyldstid og endetid, om det som var og er og skal komme».
Anbefales!
|
| Torsdag 30. mai |
|
 |
Anneli Jordahl: Augustenbad en sommer. Vega forlag 2012.
Oversatt av Solveig Moen Rusten
På forsommeren en gang tidlig på 1890-tallet kommer poeten Andreas Öman til kurbadet Augustenbad i Sörmland i Sverige. Han reiser ikke av egen fri vilje, men er sendt ditav sin kone og sine velstående svigerforeldre. Her skal han ved hjelp av den populære behandlingsformen hydroterapi kureres på kropp og sjel, ikke minst få bukt med alkoholmisbruket. Terapien består både i stort inntak av vann og bading i vann fra mineralrike kilder på eiendommen. Augustenbad ligger ensomt til i naturskjønne omgivelser, men Andreas lengter tilbake til storbyen og puben. Badeanstaltenbestyres av doktor Liljedahl som presenterer gjestene for et omfattende regelverk. Brudd på reglene straffes med bøter som er med på å sikre driften av lasarettet som ligger godt skjult inne i skogen og behandler områdets egen ubemidlede befolkning. De har tilgang til både matsal, badehus og kilder, men til tider hvor de ikke er til sjenanse for de betalende gjestene, - gjerne om natten.
Siden Andreas er dikter, blir han utfordret av Liljedahl til å skrive et skuespill til den store sommerfesten, - en fest som skal vise seg å bli nokså katastrofal. Men Andreas sliter både med dette oppdraget og sitt øvrige forfatterskap. Han har i en alder av trettifem år ennå ikke fått utgitt mer enn én liten diktsamling. Den fikk god omtale av en anmelder, men det skyldes nok at Andreas mer enn en gang har dekket anmelderens gjeld på den lokale puben.
Gjestene ved kurbadet kommer fra de øverste samfunnslag, mens mange av bygdas egne innbyggere er blant de ansatte. Klasseskille og datidens kjønnsrollemønster trer tydelig fram i fortellingen. Andreas knytter bånd både til rikmannsfruen Amanda som er døende på grunn av syfilis, og til den unge vakre strykersken Maria, datter av den myndige badersken fru Björk.Maria drømmer om å kunne gå på folkehøgskolen som Liljedahl driver i vinterhalvåret, men som den eldste av de fem barna til en enslig mor, har hun ikke økonomisk mulighet til det. Andreas lever som en overklassemann, men hans personlige økonomi begrenser seg til de lusne ukepengene som hans kone tilgodeser ham med. Alt hadde vært så mye enklere med egne penger! Da kunne han hjulpet Maria, og han kunne deltatt i de lyssky bridgeturneringene som noen av de andre gjestene driver med og hvor store sedler er i omløp.
Forfatteren Anneli Jordahl er også litteraturanmelder og foreleser.Dette er hennes første bok oversatt til norsk. Augustenbad en sommer er et fascinerende tidsbilde fra en tid preget av klasseskille og faste kjønnsroller, men som også er en brytningstid hvor nye ideer om et mer likeverdig samfunn er på frammarsj.
[Er boka inn på biblioteket?] |
| Torsdag 23. mai |
|
 |
Sigrid Undset: Jenny. - Aschehoug 1911
«Ingen steder i verden», sa Jenny Winge, «er morgenen som her i Rom». Jenny er 28 år, lys, høy, slank og norsk – en av de mange kunstnerne som har reist til Roma for å male og for å la seg inspirere av denne fantastiske byen. Sammen med venninnen og malerinnen Francesca Jahrmann leier hun rom og atelier, og de to kvinnene er også en del av et større nordisk kunstnermiljø i byen. Felles for dem er at de har knapt med penger, men store drømmer. Talentet står ikke alltid i forhold til drømmene, og Jenny er nok en av dem som har høyere ambisjoner enn kunstneriske evner. Samtidig som denne boka er en kunstner-roman er den en psykologisk roman. Jenny «venter» på det virkelige livet, det livet som hun mener først realiseres gjennom et sant og rent kjærlighetsforhold. Hun har høye idealer og enorme forventninger til den skal bli hennes framtidige mann, og slike forventninger er det selvsagt svært vanskelig å leve opp til, hvis ikke umulig. I bokas tredelte struktur beskrives Jennys forhold til tre ulike menn. Den første, som hun møter i Roma, er Helge Gram, en lærer og arkeolog som er på studieopphold i Roma som henne selv. Han blir forelsket i henne, og hun lar seg motvillig smigre. De blir kjærester, men er svært så dydige, - ikke minst fordi Jenny egentlig ikke elsker Helge. For henne føles det første kysset som en falsk kjærlighetserklæring, fusk med følelser.
Tilbake i Kristiania møter Jenny Helge Grams far, Gert Gram, som også blir betatt av henne. Han lever i et sjalusi-forgiftet ekteskap med Helges mor Rebekka, og opplever fristundene med Jenny i atelieret hennes som blaff av etterlengtet lykke. Den tredje mannen i Jennys liv er Gunnar Heggen, en kunstnerkollega som også bor i Roma på samme tid som Jenny. Han setter pris på Jenny både som kunstner og kvinne, og er nok den eneste av de tre som virkelig elsker henne. Det store vendepunktet i romanen kommer når Jenny blir gravid med Gert Gram og får en sønn. Gutten dør bare seks uker gammel, og sorgen over ham leder Jenny ut på veien mot selvmord. Hun kutter pulsåra, og blir litt seinere funnet død av Helge Gram.
I en av de siste samtalene mellom Jenny og Gunnar sier Jenny: «Hadde det bare vært det minste igjen av min tro på meg selv. Hadde jeg ikke følt meg så uopprettelig ferdig – så kanskje». Jenny føler at hun har sviktet de høye idealene som hun alltid har ønsket å leve opp til. Selvsviket blir ikke til å leve med, selvrespekten er tapt , og livet tar slutt. Liv Ullmann, som spilte Jenny i filmatiseringa av boka, har sagt: «Jenny har ikke lært å kompromisse, eller å akseptere at det ikke nødvendigvis er et nederlag om man selv eller andre ikke alltid lever opp til egne forhåpninger og forventninger». Kloke ord fra fra en stor skuespiller!
[Er boka inn på biblioteket?] |
| Torsdag 16. mai |
|
 |
Marie-Sabine Roger: På bedringens vei.- Pax forlag 2013. Oversatt fra fransk av Gøril Eldøen
Ny, hjertevarm roman fra forfatteren av “Å telle duer.”
I denne boka møter vi Jean-Pierre: pensjonist, enkemann og profesjonell grinebiter! Han har på mystisk vis falt i Seinen midt på natta. Heldigvis er det noen som ser fallet og får fisket ham opp igjen. Hardt skadet ligger han nå på sykehuset; lenket til sengen. Hvorfor han var ute i Parisgatene midt på natta og hva som skjedde kan han overhodet ikke huske.
Dagene går langsomt. Selv om det er mye på et sykehus Jean-Pierre kan irritere seg over, blir det kjedelig å tilbringe hele dagen i senga. Han bestemmer seg derfor for å begynne å skrive sine memoarer. Vi får høre om hvilken pøbel han var som barn, og om ekteskapet. Jean-Pierre var veldig glad i kona si, men forstår nok at han ikke var verdens beste ektemann. Arbeidet som havnearbeider rundt om i Europa gjorde at han var mye borte. Etter hvert ble det lettere å søke tilflukt i jobben enn å måtte møte konas sorg over alle spontanabortene.
Stadig blir han avbrutt i skrivingen. Politimannen som har saken hans kommer ofte innom for å hilse på. Jean-Pierre kan ikke forstå hvorfor politiet er så interessert i elveplasket hans. Det viser seg at politimannen har sine egne grunner for å komme på besøk.
En dag dukker også Jean-Pierres redningsmann opp. En ung, intelligent mann som deltidsprostituerer seg for å kunne finansiere studiene sine. Jean-Pierre blir overhodet ikke glad for å ha blitt reddet av “en slik en!” Men redningsmannen har en ting eller to å lære bort om livet.
Den verste gjesten av alle er likevel den overvektige jenta på rundt fjorten år. Jean-Pierre kan ikke forstå hva hun har på sykehuset å gjøre, selv om hun tydeligvis er innlagt der. Irritert nekter han å låne bort PCen sin, men kan ikke gjøre så mye med at hun stadig rapper den for å sjekke Facebook. Men jenta har også en overraskelse eller to på lur.
Sakte, men sikkert slår det harde skallet til Jean-Pierre sprekker. Kanskje ikke et fall i Seinen var så dumt likevel.....
Romanen er en varm fortelling om uventede møter mellom mennesker, full av livsvisdom og humor.
Anbefales!
[Er boka inn på biblioteket?] |
| Torsdag 2. mai |
|
 |
Nicole Mary Kelby: Hvite trøfler om vinteren. - Juritzen forlag 2013.
Forfatteren er født og oppvokst i Florida. Hun har skrevet noveller, romaner og skuespill. Hun har også jobbet som journalist, redaktør og lærer.
Bøkene hennes er oversatt til flere språk. Dette er hennes første bok oversatt til norsk.
Romanen handler om livet til den store franske stjernekokken AugusteEscoffier
(1846-1935). Han ble født i Villeneuve-Loubet, i nærheten av Nice.
Boka er bygget på hans egne memoarer, kokebøker og brev.
Escoffier revolusjonerte det klassiske franske kjøkken, og jobbet for å heve kokkeyrkets status.
Han hadde et heftig forhold til skuespilleren Sarah Bernhardt, noe som også fortsatte etter at han giftet seg med poeten DelphineDaffis.
Delphine og Auguste fikk tre barn sammen, men store deler av livet bodde de hver for seg.
Escoffier jobbet blant annet på Savoy hotell, og senere Carlton hotell, begge i London. Han var også med på å bygge opp kjøkkenet på Titanic. Hans kone nektet å flytte til England og ble boende i Monte Carlo sammen med barna. Først mot slutten av livet vender Auguste tilbake til Delphine i Monaco. Begge dør med få ukers mellomrom.
Boken har fantastiske matbeskrivelser som gir deg vann i munnen.
Et funn for alle som er litt over middels interessert i mat…
Anbefales, men husk å spise først!
[Er boka inn på biblioteket?]
|
| Torsdag 25. april |
|
 |
Arnfinn Kolerud: Nå ein først skal skyte nokon. - Samlaget 2010.
Vassbygda er en liten bygd på Nordvestlandet og den siste nynorske skanse. Resten av landet holder seg til bokmål og engelsk, mens i Vassbygda bor det spesielt engasjerte nynorskinger som brenner for i-mål, a-mål og Ivar Aasen. Her fins det ekte nynorskaktivister som driver med nynorskmisjon i mer eller mindre fredelig drakt..
Bygda, eller landsbyen som de insisterer på at det er, er delt i to leire. Det går et skarpt skille mellom de som foretrekker a-mål og de som bruker i-mål. Derfor heter landsbyen Vassbygda og Vassbygdi, både på skilt og folkemunne. Landsbyen har to fotballag; Vassbygda og Vassbygdi, og på skolen har de ikke a- og b-klasser, men a- og i-klasser.
Bendik Uføre er en av de mest ivrige nynorskaktivistene. Han er en ekte i-målsmann som reiser rundt i sin Toyoti for å spre sitt budskap, blant annet på offentlige toalett, offentlige kontorer og i offentligheten generelt. Bygda har også en gruppe som kaller seg Vassbygda og Vassbygdi vel, som planlegger og utfører diverse aksjoner i rein geriljastil.
Sitat fra boka:
«Berre hava var språklause. Det var ingen som snakket atlanterhavsk eller stillehavsk. Ingen snakket nordsjøisk. Eller midtfjordsk. På alle hav var alle språk heimlause."
«Ho løfta på augebryna og smilte. Ho var den typen jente som hadde plukka meir augebryn enn bær.»
Boka er spekket med snedige formuleringer og absurde situasjoner. Humoren er både underfundig og sprø uten at det blir krampaktig. Her møter vi et fargerikt persongalleri, og til og med navnene Kolerud har gitt sine figurer er kreative og morsomme. Lena Uthus, Orm Åkerstein, Ågår Beite og Enella Frø er noen av dem som er å treffe i denne fantastisk morsomme boken.
Når ein først skal skyte nokon er første bok i en planlagt trilogi. Bok nummer to kom i 2012 og heter Kom ikkje inn i mitt hus, og her fortsetter kampen for nynorsken med stadig sterkere midler.
[Er boka inn på biblioteket?]
|
| Torsdag 18. april |
|
 |
Jenny Wingfield: Alle sommerens dager. - Pax forlag, 2013
På utsiden ligner denne boka på så mange andre som har blitt utgitt de siste årene: den bærer “dameromanens” duse farger. Inni åpenbarer det seg en perle av en roman.
Handlingen finner sted i Arkansas i USA på midten av 1950-tallet. Guttejenta og prestedatteren Swan Lake og familien hennes står på bar bakke. Den velmenende, men frittalende faren hennes, metodistpresten Samuel, er blitt stemt vekk av menigheten og står uten jobb. Den eneste muligheten er for Samuel å ta med familien og flytte inn hos svigerfamilien i Arkansas.
Swan stortrives på landet, og bestemmer seg snart for å ta seg av den mishandlede nabogutten, Blade. Det er kanskje ikke så lurt, for faren til Blade har ikke tenkt å la noen slippe unna ustraffet.
Boken er breddfull av herlige miljøskildringer og frodige karakterer. Enkel og nydelig språkbruk hvor handlingen ofte viser seg mellom linjene.
Dette er en flott debutroman som man ikke klarer å legge fra seg!
[Er boka inn på biblioteket?] |
| Torsdag 11. april |
|
 |
Nadine Gordimer: Et funn. - Gyldendal 2003
Nadine Gordimer er født i Sør-Afrika i 1923 og har et langt forfatterskap bak seg. Hun debuterte i 1949 med en novellesamling som het «Face to Face.» Etter den har hun skrevet en rekke romaner, noveller og essays. Hennes siste bok på norsk kom i 2011 og heter «Beethoven var en sekstendedel svart og andre noveller». Hun fikk Nobelprisen i litteratur i 1991 for hele sitt forfatterskap.«Et funn» er en vakker og spesiell kjærlighetshistorie mellom Julie som er ung, hvit, velutdannet og rik og Abdu som er arabisk, bilmekaniker og ulovlig innvandrer. De treffer hverandre da bilen til Julie bryter sammen i en travel sør-afrikansk bakgate. Han er bilmekanikeren som skal reparere den. De to kommer fra vidt forskjellige verdener men faller for hverandre og innleder et kjærlighetsforhold. Men så blir Abdus papirløse opphold oppdaget og han blir utvist. Sammen prøver de å finne en utvei slik at han kan bli, men det er nytteløst. Julie følger med Abdu til hans hjemland selv om han ikke syns så veldig om det. Men det blir som Julie har bestemt.. De blir godt mottatt begge to av hele Abdus familie og Julie slår seg til roi den lille landsbyen helt ute i ørkenen. Hun finner et felleskap med kvinnene i familien, spesielt medAbdus søster Maryam. Vi blir med inn i livet til en arabisk storfamilie med store fester for små anledninger og enkelt hverdagsliv. De bor i et lite hus med jordgulv og kun to parafinbluss til å lage mat på. Vann må de hente i brønnen. Julie trives med dette enkle livet. Abdu derimot vil bare bort. Han søker visum til alle land som tenkes kan, og det landet han aller helst vil til er USA. En dag etter måneder med søknader og avslag får de to visum til USA, og Abdu er fra seg av glede. Julie er ikke like begeistret men de pakker det lille de har og det blir holdt en stor avskjedsfest. Drosjen neste dag er bestilt, men tvilen om det er det rette valget er der helt til siste slutt…Boka er ikke bare en vakker kjærlighetshistorie, men også en fortelling om kulturmøter, drømmer og motsetninger. Anbefales!
[Er boka inn på biblioteket?] |
| Torsdag 4. april |
|
 |
Anne B. Ragde: Dr. Zellwegers gave. Oktober forlag 2002
Allerede i åpningskapittelet i boken får vi en anelse om hva som skal skje. Det er nemlig en beretning fra 50 år tidligere, om et usedvanlig stygt barn i Tyskland, som følger i sin fars fotspor som glassøyemaker. Det er den lille pukkelryggede oldingen som to generasjoner senere får oppdraget å lage det perfekte glassøyet til Lyder.
Men for å få et nytt øye, må Lyder gjøre seg fortjent til det, sier Dr. Zellweger, som fungerer like mye som psykolog som øyemaker. Og han sitter på stor livsvisdom.
Lyder Madsen har levd et svært forutsigbart liv med lite rom for spontanitet og følelser. Stort sett har han hatt kontroll over det meste. Så viser det seg at han har en svulst bak det ene øyet, og han må derfor fjerne øyet. Med ett er alt utenfor hans kontroll, og angsten for også å miste synet på det andre øyet blir nesten lammende. Lyder Madsen går inn i en personlig krise. Forknytt var han fra før av, men nå nærmest låser alt seg.
Gjennom tilbakeblikk til barndommen og spesielt på hans far-sønn-forhold, hjelper dr. Zellweger ham til å se ting han ikke har sett tidligere. Legen opptrer til forveksling som en psykolog gjennom samtaler og delt visdom.
Boken blir nesten en parafrase over et av gullkornene fra Antoine de St. Exupérys bok om Den lille prinsen, der reven forteller den lille prinsen at: En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet.
Anne B. Ragde skriver lett og medrivende, språket er dagligdagsnært i dialogen. Her er flere vakre og filosofiske betraktninger om livets vesen uten at det blir påtatt. Endel direkte erotiske skildringer kommer vi ikke utenom når det gjelder Anne B. Ragde; i denne romanen blir de vel en slags beskrivelse av Lyders ensomme liv, og hans motvilje mot å åpne seg for noen, hans angst for å la seg binde til noen. Kanskje nettopp her kan Dr. Zellweger gi ham ny innsikt?
"Dr. Zellwegers gave" er en sympatisk liten bok, med en fiffig, om ikke helt uventet slutt.
[Er boka inn på biblioteket?] |
 |
Helen Garner: Gjesterommet.- Pax 2012
Boka handler om Hel og hennes kreftsyke venninne Nicolas kamp mot kreften og døden som lurer. Hel ordner i stand gjesterommet til Nicola kommer på et tre ukers besøk på grunn av en alternativ behandling på en klinikk i Melbourne. Nicola har prøvd det som er av tradisjonell kreftbehandling, men vil ikke innse at det ikke har hjulpet og at sykdommen er i ferd med å ta livet av henne. Hun har også prøv mye alternativ behandling. På Theodoreklinikken skal hun i gang med sterke C-vitaminkurer, kopping og ozonsauna.
Hel prøver å være positiv til Nicolas behandling, siden hun tror det er viktig for henne at hun er det, samtidig som hun bare blir mer og mer sint og tvilsom til hva hun opplever som bedrageri. Nicola vil ikke høre på innvendinger og møter alt som skjer med henne og alle med påklistret smil. Hel skjønner etterhvert at smilet er et forsvar mot Nicolas vilje til å se døden i hvitøyet. Hel blir mer og mer sliten av å pleie Nicola døgnet rundt, og se på hennes uutholdelige smerter. Hun får henne til slutt med til en vanlig lege for å skaffe morfin mot smertene.
Gjesterommet er en usedvanlig var og vakker bok om et nært vennskap, om en tålmodig omsorg, om sterke følelser av glede og fortvilelse og sinne. Den tar for seg et meget aktuelt tema; alternativ behandling vs skolemedisin. Det er lett å forstå at mennesker tyr til alternativ behandling mot en dødelig sykdom som et halmstrå når noe annet ikke virker. Det forstår vel også disse som starter opp svindyre klinikker for alvorlig kreftsyke som legene har gitt opp.
[Er boka inn på biblioteket?] |
| Torswdag 21. mars |
|
 |
Atle Næss: Teltmakeren. - Gyldendal, 2012.
Atle Næss er ein erfaren forfattar som også tidlegare har skrive biografiske romanar om historiske personar som lever i ei brytningstid, så som målaren Caravaggio og Galileo Galilei.
Denne gongen trør Næss inn på bibelsk grunn. Tittelen pekar mot apostelen Paulus som livnærde seg som teltmakar. Paulus var fødd i Tarsus i det som i dag er Tyrkia mellom 10 og 5 f.Kr. og døydde i Roma ca. 67 e.Kr. Han var ein av apostlane i oldkyrkja og er forfattar av fleire brev som er inkludert i Det nye testamentet. Paulus bli regna for å ha vore den fyrste kristne misjonæren og ein av dei fyrste teologane.
Næss tek utgangspunkt i ”Brevet til Filemon” der Paulus skriv: «Her er eg, den aldrande Paulus, no òg som Kristi Jesu fange, og eg bed deg for barnet mitt som eg har fått her eg sit i lenkjer: Onesimos».
I dette korte brevet som er det einaste som Paulus skreiv til en privatperson, bed han om nåde for slaven Onesimos som har rømt frå herren sin Filemon, og stort meir står det ikkje om Onesimos i Bibelen.
Sidan Biblen fortel så lite om Onesimos, kan den historieinteressera forfattaren Atle Næs boltre seg i skildringar av landskap og arkitektur, bymiljø og folkeliv i tida etter Jesu død. Han let slaven Onesimos, som kjem frå det nedarste sjiktet i samfunnet, vere forteljar og hovudperson i romanen. Dette er ein forfattargrep som fungerer godt og gjer dette til ein roman med mange lag. Me får ei innføring i dagleg liv i Midt-Austen for 2000 år sidan, og me ser korleis kristendomen bli forma gjenom orskifte og maktkampar. Paulus bli skildra som ein mann med karismatiske evner og med ei nesten hypnotisk kraft når han talar til dei små kristne forsamlingane.
Romanen gjev lesaren eit spennande bilete av korleis dei fyrste kristne praktisera trua si, og korleis den vesle Jesus-rørsla skulle kome til å utvikle seg til verdens største religion. Ikkje minst kastar romanen ljos over dei mange stridsspørsmåla som prega urkyrkja i de fyrste åra etter at Jesus blei krossfest.
“Teltmakeren” er ein velkomen kontrast til romanar som handlar om sjølvgransking og ulykkelege barndomar. Sjølv om denne romanen er lagt til ei anna tid, kan den likevel fortelje oss noko om spørsmål og dilemma i vår eiga fleirkulturelle samtid.
Nettopp fordi romanen går for seg i tida rundt Jesu død og dei fyrste vanskeleg åra for dei kristne menighetane, bli den også ein ubehageleg påminnelse om dagens situasjon for kristne minoritetar i Midt-Austen.
“Teltmakeren” blei nominert til P2 lyttarnes romanprls og er ein velskriven og god roman til å bli klokare av.
[Er boka inn på biblioteket?] |
| Torsdag 14. mars |
|
 |
Bergljot Hobæk Haff.: Renhetens pris. - 1992
«Dette er beretningen om Beatrize de Mendoza, den unge nonnen som jeg engang utspurte med så lite hell, og som kunne ha endt sitt liv på bålet, om ikke en nådig skjebne hadde villet det annerledes.
Det er også et skriftstykke om det hellige tribunal i Logrono, og om en prosess som falt så totalt til jorden at den ikke har etterlatt seg et eneste spor i tribunalets historie.
Men fremfor alt er det beretningen om en hovmodig ung prelat og de fryktelige følgene av hans første embedsreise i Inkvisisjonens tjeneste.»
Slik starter denne romanen, hvor hendelsene utspiller seg i Spania, hovedsakelig i Baskerland, på slutten av 1400-tallet, da den spanske inkvisisjonen var på sitt verste. Vi møter en munk på dødsleiet, som forteller historien om da han var ute på sitt første oppdrag som inkvisitor 30 år tidligere.
Salvadore de Crux, som er munkens navn, har hatt en vanskelig oppvekst. Som sønn av ukjente foreldre har han vokst opp først i barnehjem, siden i kloster i Burgos. Han tuktet seg selv, og til tross for sin ringe bakgrunn, har han raskt klatret på karrierestigen, og allerede som 29åringfikk han sitt høyeste ønske oppfylt, og ble inkvisitor.
Salvadore er svært ivrig i tjenesten, for å si det mildt, antagelig for å kompensere for bakgrunnen sin, som han har nådd svært lang i karrieren på tross av. Dette første oppdraget går ut på å undersøke forholdene i et avsides beliggende nonnekloster. Ryktene forteller om en nonne som skulle være død og så hentet tilbake til livet, ikke av «Guds miskunnelige hånd, men selve motstanderens lodne og ufyselige klo». Hun skulle også ha født et barn i skjul, som skulle være «djevelens frukt».
Da Salvadore kommer til klosteret, finner han snart ut at forholdene der er under enhver kritikk, ikke bare med hensyn til Beatrize, men de andre nonnenes livsførsel. Det som er verre, er at Beatrize gjør et inntrykk på Salvatore som ikke stemmer overens med hans ideal om renhet, både fysisk og åndelig.
Beatriz er i virkeligheten en ung kvinne av adelsslekt, og Salvadore drar videre fra klosteret for å undersøke forholdene i slottet hvor hun har vokst opp, for å finne ut hvem som har gjort henne gravid. I tillegg til å møte Beatrizes onkel, som han mistenker for å være «kryptomuslim», møter han hushjelpen Aurelia, som har tjent hos familien i flere generasjoner. Hun forteller historien om Beatrizes bakgrunn, og det viser seg etter hvert at den er nærmere forbundet med Salvatores enn han kunne forestille seg i sine verste mareritt…
Allerede av innledningen forstår vi at vi har å gjøre med en fallen mann, og i romanen får vi hele beretningen om hans fall.
Forfatteren gir et bilde av 1400tallet med kvinneundertrykkelse- og forfølgelse, forfølgelse av jøder og muslimer, klasseskiller, og ikke minst religiøs fanatisme. Selv om handlingen er lagt mange hundre år tilbake i tid, og på et sted fjernt fra vår hverdag, oppleves den likevel ikke som uaktuell – alle disse temaene er aktuelle også i dag, og fanatiske og nidkjære mennesker som Salvadore vil nok dessverre finnes til alle tider, i ulike innpakninger.
Berljot Hobæk Haff skriver drivende godt, boken er mer spennendeenn en kriminalroman, og det er vanskelig å legge den fra seg. Man kan trygt bytte ut en påskekrim med denne, og ha en minst like spennende påske!
[Er boka inn på biblioteket?] |
| Torsdag 7. mars |
|
 |
Franz Werfel: Sangen om Bernadette. - Aschehoug 1987
Franz Werfel (1890-1945) var østerriker av jødisk herkomst. I 1940 søkte han tilflukt i den lille franske byen Lourdes. I forordet til boken forteller han at han avga et løfte om å «synge sangen om Bernadette» hvis han kom seg velberget ut av Frankrike og over til Amerika. Dette løftet holdt han, og Sangen om Bernadette utkom i1941. Den ble første gang utgitt på norsk i 1947, og Bokklubben ga den ut på nytt i 1967.Forfatteren sier at dette er en roman, men ingen fiksjon.
BernadetteSoubirous er det eldste av fire barn i en svært fattig familie. Faren drev tidligere egen mølle, men er nå tvunget til å ta tilfeldige strøjobber. Familien bor i en kummerlig bolig som bare blir kalt kasjotten fordi huset tidligere ble brukt som fengsel. Bernadette har astma og er ganske svakelig. En februardag i 1858 når Bernadette er fjorten år, går hun sammen med søsteren og en nabojente for å sanke kvister som kan brukes som brensel. Mens de to andre jentene vasser over en bekk, blir Bernadette sittende igjen og se mot en grotte i klippelandskapet. Plutselig står det en vidunderlig vakker ung kvinne i grotten, kledd i hvit kjole med blått belte, barbeint og med en gyllen rose på hver fot.Bernadette fortsetter å oppsøke grotten og etter hvert begynner «damen» som Berndatte konsekvent omtaler henne som, å snakke til henne. Da hun får beskjed om å vaske seg og drikke av kilden i grotten, finner hun ikke vann der, men hun gnir seg inn med fuktig jord. Like etterpå begynner vannet å piple fram og blir til en kilde. Ryktet om hva Bernadette opplever ved grotten sprer seg fort, og store folkemengderbegynner å følge henne dit. Mange er overbevist om at det er Jomfru Maria som viser seg for den unge jenta, og er fast i troen på at vannet i kilden har helbredende kraft. En fortvilet ung mor redder sitt døende barn da hun bader det i kilden, og en blind mann får synet tilbake ved hjelp av kildevannet.
Fra februar til juli 1858 viser damen seg for Bernadette i alt 18 ganger. Ingen andre ser henne, men de opplever hvordan Bernadette går inn i en transelignende tilstand under møtene. Damen ber henne gå til prestene og si at det skal bygges en kirke ved grotten. Bernadette adlyder og møter opp hos sognepreseten med budskapet. Hun og familien møter mye motstand og mistro både hos kirkelige og verdslige myndigheter, men i Bernadettes liv er damen det altoverskyggende viktigste som gjør at hun står i mot hån, bakvaskelser og misunnelse.
Bernadette er stadig sykelig og flytter etter hvert inn hos nonnene som driver skolen i Lourdes, og senere til klosteret i Nevers hvor hun skifter mellom å være pasient og sykepasser. Hun har lite kontakt med hjemstedet, og da hun etter mange år får besøk hjemmefra som kan fortelle henne om utviklingen av Lourdes som pilegrimsmål og alt hva det fører med seg, stiller hun seg ganske likegyldig til det.
BernadetteSoubirous dør i klosteret i 1879, 35 år gammel. Hun ble kåret til helgen på 1930-tallet. I dag anslås det atLourdes med sine 17 000 fastboende blir besøkt av ca 5 millioner mennesker årlig.
Franz Werfel forteller en fascinerende historie, vakker og poetisk, samtidig som den gir et godt bilde av livet i en liten fransk by ved foten av Pyreneene i siste halvdel av 1800-tallet.
[Er boka inn på biblioteket?] |
| Torsdag 28. februar |
|
 |
Rachel Joyce: Harold Frys utrolige pilgrimsferd . - Aschehoug 2012
En dag finner 65 år gamle Harold Fry et brev i postkassa si, stemplet i Berwick–upon-Tyne i Skottland. Brevet er fra en gammel kollega, QueenieHennessy. Hun forteller at hun har kreft og ligger for døden på et hospice, men det er viktig for henne å ta farvel og takke for det gode vennskapet de hadde en gang. Selv uten at det har vært noe kjærlighetsforhold mellom de to, bestemmer Harold seg for å oppsøke Queenie. Han sender et svarbrev der han ber om at hun må holde ut til han kommer, og så legger han i vei gjennom England – til fots! Kona hans gjennom 47 år, Maureen, tror naturlig nok at det har gått rundt for ham, men makter ikke å stoppe ektemannen. Med seilersko, skjorte, slips, allværsjakke og lommebok legger han i vei mot nord. Han har ikke med mobiltelefonen, men ringer hjem fra telefonautomater her og der. Han raser ned i vekt, føttene verker og gnagsåra blør, men kilometer blir til mil, og målet nærmer seg sakte.
Vi trekkes som lesere med i den vakre skildringa av det engelske landskapet , blomstene, trærne og dyrelivet. Og vi går tett ved Harolds side, som i sin vandrende ensomhet tenker tilbake på livet, ekteskapet med Maureen og sønnen David.
På sin vei møter han etter hvert andre som også vil vandre med for å redde Queenie (eller seg selv?)De blir til slutt et helt følge av mennesker som har mange ulike motiver for å legge ut på pilgrimsferd, og Harold har vanskelig for å avvise dem, selv om dette først og fremst er hans vandring, hans oppgjør med seg selv.
Harold innser at han har vært en passiv tilskuer til sitt eget liv. Nå tar han tak i livet, følger sitt hjerte og sin overbevisning. Kommer han noensinne fram til Berwick? Rekker han å treffe Queenie i live?
Hvordan vil det gå med forholdet til kona Maureen og sønnen David etter at ferden hans er over?
Det må du lese boka for å finne ut! Jeg anbefaler denne romanen på det varmeste, den er en hyllest til livet og menneskeverdet, og synger i sinnet lenge etter at den er lest.
[Er boka inn på biblioteket?]
|
| Torsdag 21. februar |
|
 |
John Green:: Faen ta skjebnen. - Gyldendal 2013
I fjor ble denne boka kåret til “årets bok” i USA av det anerkjente tidsskriftet Time Magazine. Ingen liten bragd i seg selv, men ekstra spesielt fordi det var første gang en ungdomsbok fikk denne utmerkelsen. Boka kom nylig i norsk oversettelse.
Dette er en såkalt kreftbok. Samtidig handler den om alt annet enn kreft. Fordi, som hovedpersonen i boka selv sier: “kreftbøker suger!” 16-årige Hazel, som er fortellerstemmen i boka, er en helt vanlig tenåring: følsom, sta, nysgjerrig og reflekterende. Men en ting skiller henne fra andre 16-åringer. Hazel fikk kreft da hun var tretten. Uhelbredelig kreft, som har satt seg i lungene. Hun tar en ny, eksperimentell medisin som har fått svulstene til å krympe, men hvor lenge medisinen kommer til å virke er det ingen som vet.
For at ikke lungene skal kollapse er hun avhengig av å være koblet til oksygen både dag og natt. Hun har en liten oksygentank som hun bærer med seg når hun skal ut av huset.
Det er i grunnen ikke så ofte hun er ute. Skolen har hun gjort ferdig hjemmefra, og et vanlig sosialt tenåringsliv er umulig. Men foreldrene insisterer på at hun skal delta i en støttegruppe for kreftsyk ungdom. Ikke spesielt oppløftende, synes Hazel, siden det er stadige utskiftninger i gruppen (enda en bivirkning av kreft, noterer hun seg). Ett møte blir imidlertid mye bedre enn ventet. Den tidligere basketballspilleren Augustus dukker nemlig opp. Augustus måtte amputere det høyre benet da han fikk kreft, men er nå erklært frisk.
Dermed begynner en nydelig kjærlighetshistorie. Hazel og Augustus liker hverandre bedre og bedre etter hvert som de blir kjent med hverandre, til tross for både oksygentanker og proteser. Men Hazel er livredd for å la seg rive med av følelsene. Hun ser på seg selv som en tikkende bombe som bare vil gjøre stor skade for menneskene rundt seg når den eksploderer. Hun vil ikke at Augustus skal måtte sørge over henne. Augustus er derimot villig til å ta den sjansen.
“Kreftbøker suger” sier altså Hazel. Det gjør ikke denne! Romanen handler ikke om å akseptere døden, men om å våge å ta i mot livet. Som Hazel reflekterer: Noen evigheter er større enn andre. Vi har alle fått tildelt vår lille evighet; hva vi gjør med den er opp til oss. Dette er en nydelig historie med mye humor, men den framkaller også en klump i halsen.
Språket i boka er lett og ungdommelig, men på ingen måte overfladisk. Det er heller ikke for sentimentalt. Selv om boka er utgitt som ungdomsroman, passer den minst like bra for voksne lesere! Unn deg en flott og tankevekkende leseropplevelse.
[Er boka inn på biblioteket?]
|
| Torsdag 13. februar |
|
 |
Beate Grimsrud: En dåre fri. - Cappelen Damm, 2010
En dåre fri er Beate Grimsruds femte roman. Hun har i tillegg skrevet barnebøker, noveller og laget film.
I 2010 ble boken tildelt Kritikerprisen for beste voksenbok, og i 2011 ble den nominert til Nordisk råds litteraturpris fra både Norge og Sverige!
Denne boka handler om Eli og blir fortalt av Eli. Hun er ei jente noe utenom det vanlige. Vi blir kjent med henne gjennom små, anekdotiske beretninger fra barndom og opp til voksen alder. I tillegg får leseren en beskrivelse av Elis nåtid, som nylig utskrevet psykiatrisk pasient som skal lære å klare seg selv.
Særlig to ting karakteriserer Elis liv:På den ene siden står kreativiteten, skaperlysten og aktivitetsbehovet. På den andre siden finner vi sykdommen, det som resulterer i raseri, frustrasjon og ødeleggelsestrang - dette allerede som barn. Idag hadde hun kanskje fått en ADHD - lignende diagnose, den gangen, på syttitallet, fikk man nervemedisin.
Det som tidlig er helt klart er at Eli er forteller. Hun starter tidlig og trollbinder medelever med sine fantasifulle historier. Kanskje får hun hjelp av sine 3 og etter hvert 4blindpassasjerer? Hun geleides nemlig fra barndommen av 3 'venner', dvs 3 stemmer inni hodet sitt, noe som skal dominere livet hennes i mange år framover.
Men på tross av sykdommen, dvs schizofrenien, psykosene og angsten så skriver hun og får utgitt bøker med adskillig suksess. Hun har også noen fantastiske venner som støtter opp om henne, og man får et godt innblikk i hvordan det psykiatriske helsevesenet gjør så godt det kan for å hjelpe.
Det er en fasinerende reise man blir med på som leser i denne boka. Vekslingen mellom fortida og nåtida faller inn i en naturlig rytme. Med mindre man er totalt hardhuda så kan man ikke unngå å føle med Eli. Det er nærmest nervepirrende å følge balansegangen i livet hennes mellom kreativitet og destruktivitet, og man sitter igjen med en inderlig følelse av at nå MÅ det gå bra med Eli!
Anbefales på det varmeste!
[Er boka inn på biblioteket?] |
| Torsdag 7. februar |
|
 |
Audrey Niffenegger: Den tidsreisendes kvinne. - Aschehoug 2006.
Audrey Niffenegger er utøvende billedkunstner og professor ved Colombia College Chicago Center for Book and Paper Arts. Den tidsreisendes kvinne er hennes debutroman. I 2010 kom hennes andre roman på norsk; Mørkets symmetri. Hun har tidligere gitt ut flere grafiske romaner. Den tidsreisendes kvinne er også filmatisert med Eric Bana i en av hovedrollene (The timetravellers wife).
Clare Vokser opp i et stort hus med borgerlige, velstående foreldre. Hun er mye overlatt til seg selv, og en dag da hun akkurat har fylt 6 år, møter hun en fremmed, naken mann i enga bak huset der hun bor. Mannen viser seg å være Henry som er 36 år gammel. Henry fortsetter å dukke opp i Clares eng med jevne mellomrom. Alltid naken. Clare kommer med klær og mat til ham og Henry blir Clares hemmelige venn.
Henry kan reise i tid. Han foretar spontane og ukontrollerte tidsreiser som ofte blir utløst av stress. Han havner plutselig på et nytt sted i en helt annen tid, og møter både seg selv og andre fra fortiden og av og til fremtiden. Han kan ikke ta med seg noe på sine tidsreiser og ender derfor opp splitter naken i en annen tid. Livet som tidsreisende er ikke enkelt og Henry blir tvunget til kriminalitet for å overleve.
Henry møter Clare første gang da hun er tjue år gammel og han tjueåtte. Clare har da kjent Henry i mange år og vet at de kommer til å gifte seg med hverandre.
Niffenegger har selv sagt at hun liker å gjøre en tvist i historiene sine. Hun vil endre på en ting som fører til at hele historien dreier og blir annerledes. Her har hun lagt til et element som faller inn i kategorien science fiction, og resultatet er en spennende og dramatisk kjærlighetshistorie. Boka er lettlest, men er likevel litt krevende fordi man må holde styr på fortid, nåtid og fremtid, samtidig som Henry av og til opptrer som en yngre eller eldre versjon av seg selv i nåtiden. Likevel har Niffenegger klart å holde tidslinjen i historien uten å klusse det til. Boka er på over 500 sider, men dette er en av de bøkene man kunne ønske var tykkere.
[Er boka inn på biblioteket?]
|
| Torsdag 31. januar |
|
 |
Michael Ondaatje: Kattens bord. - Aschehoug 2012
Michael Ondaatje er født på Sri Lanka i 1943, flytta til England i 1952 og så til Canada i 1962, hvor han fortsatt bor.
Den boka han er mest kjent for er «Den engelske pasienten». «Anils gjenferd» og Annas bok» er to av hans andre bøker som er oversatt til norsk.
«Kattens bord» er en spennende og fascinerende bok om en 11 år gammel gutts båtreise fra Sri Lanka til England tidligpå femtitallet. Skipet han reiser med heter Oronsay.Reisen skal ta 21 dager og gutten som heter Michael reiser alene. Når skipet kommer fram til England skal han møte moren sin som han ikke har sett på flere år.
Under måltidene får han fast plass ved "Kattens bord".Det er det bordet som er lengst vekk fra kapteinen,altså det minst priviligerte. Her blir han plassert sammen med en lurvete gjeng voksne og to andre gutter, Cassius og Ramadhin. Ramadhin er stille og litt forsiktig, han har astma og «noe» med hjertet. Cassius er vilter og eventyrlysten. Sammen lever disse tre et vilt og utforskende liv om bord. Guttene tumler mellom skipsdekk og lasterom, fra det ene eventyret mer spennende enn det andre.
Men det er andre opplevelser også - en mann snakker med dem om jazz og kvinner, en annen åpner døren til litteraturens verden, en straffange luftes på dekk sent om natten. Fortellerens omskiftelige og vakre kusine, Emily, blir hans fortrolige.
Historien blir fortalt av den voksne Michael, som lever et liv ikke så ulikt forfatterens. Gjennom rykter, nyhetsinnslag og vennskapsforbindelser får vi høre om hans nåværende kontakt med enkelte av passasjerene fra den eksotiske båtferden.
Boka er full av flotte personskildringer og så rik på historier at den er en fryd å lese.Gled dere til en god leseopplevelse. Anbefales!
[Er boka inn på biblioteket?] |
| Torsdag 24. januar |
|
 |
Simon Stranger: En fremmed i verden. - Tiden, 2012.
Simon Stranger er født i Oslo i 1976. Han debuterte i 2003 med «Den veven av hendelser vi kaller verden». Forfatteren har skrevet bøker både for barn og voksne, til sammen 7 stykker.
Romanen «En fremmed i verden», består av flere ulike historier som henger sammen på en elegant måte, uten noen form for kronologisk rekkefølge. Fortellingene har et langt spenn både i tid og rom, mellom fiksjon og virkelighet. Deler av boka er selvbiografisk.
Hovedhistorien handler om 16 år gamle Noah. Han er en svart adoptert gutt og lever i en velstående hvit familie i Cape Town. Etter hvert som han vokser opp
blir det viktig for ham å finne ut hvor han egentlig kommer fra.
I en annen av historiene får vi høre om Adele 6 år som bor med familien sin i District Six i Cape Town. Området skal jevnes med jorden, og de blir tvunget til å flytte til Khayelitsha – et av slumområdene på utsiden av byen. Som ung kvinne blir hun med i motstandsbevegelsen mot apartheid.
Fortellingen som går lengst tilbake i tid handler om Jan van Riebeck på 1600-tallet. Hans oppdrag er å etablere en handelsstasjon på sørspissen av Afrika for Det nederlandske ostindiske kompani. Det viser seg å bli utfordrende på mange måter.
Den selvbiografiske delen omhandler bl.a. en seiltur over Atlanteren da forfatteren var 19 år gammel. En dramatisk tur i en 32 fots seilbåt sammen med kameraten Dag og hans far Jan.
Stranger skriver og om sin reise til Sør-Afrika for å gjøre research til boka.
En fascinerende roman som stiller mange eksistensielle spørsmål.
Godt språk. Anbefales!
[Er boka inn på biblioteket?] |
| Torsdag 17. januar |
|
 |
Håkan Nesser: Carmine Street - Piratforl. 2009
Boken starter med denne setningen: “Vi kom til New York med fire stappfulle kofferter og to tomme hjerter”.
Hovedpersonene er et ektepar, forfatteren Erik og maleren Winnie. De to tomme hjertene skyldes tapet av datteren Sarah, som er blitt bortført av en ukjent person. Det ble antatt at det var en kidnappingssak, og politiet ventet på at det skulle komme krav om løsepenger, men ingen kidnappere meldte seg, og etterforskningen kom ikke videre.
Paret hadde et godt ekteskap, og levde godt med hverandre, hverandres kunst, og med datteren, i en fiktiv by i Nord-Europa. De hadde lite omgang med andre mennesker, og ingen av dem hadde noe nær familie. Når datteren forsvinner, føler de selvfølgelig fortvilelse og en stor tomhet. Erik og Winnie glir fra hverandre ganske snart, ved at Winnie stenger Erik ute. Winnie mistet et barn i en ulykke i et tidligere ekteskap, og man kan jo tenke seg hvor grusomt det er å oppleve nesten det samme igjen. Det virker som om ekteparet ganske snart forsoner seg med at datteren ikke kommer til å komme tilbake, og halvannet år etter forsvinningen, etter at Winnie har hatt et lengere opphold på en psykiatrisk klinikk, selger de huset sitt og flytter til New York.
De leier en leilighet i Carmine Street, Greenwich Village. Erik går til biblioteket hver dag for å prøve å skrive, mens Winnie maler i atelieret i leiligheten. De lever isolert, har nesten ikke kontakt med andre mennesker. Ekteskapet har alltid vært preget av taushet, noe Erik ikke syns har vært noe problem, men det er noe han begynner å reflektere over i New York, og han ønsker at de hadde vært med vant til å snakke sammen. Nesser beskriver parets store sorg, men samtidig inneholder den første delen av boken så mange pussige betraktninger og beskrivelser av New York og Greenwich Village, at historien, Sarahs forsvinning, kommer i bakgrunnen, og man glemmer nesten at det er en krimbok man leser.
I første del av boken er det ikke mye ytre handling. Det dreier seg mest om Eriks betraktninger om livet i NY, og tilbakeblikk på samlivet med Winnie. Men så, plutselig, litt over halvveis i boken, tar handlingen en overraskende vending, spenningen stiger, og varer helt til de siste sidene.
Håkan Nesser har for det meste skrevet krim, blant annet om de 10 bøkene om etterforskeren Van Veeteren, og nå 5 om etterforskeren. Barbarotti. ”Carmine Street” er ikke en del av en serie, og den er mye tristere enn de andre bøkene hans. Den er en annerledes kriminalroman, den er like mye et psykologisk drama. Veldig lesverdig er den, og kan fint leses av lesere som ikke er krimentusiaster.
[Er boka inn på biblioteket?] |
| Torsdag 10. januar |
|
 |
Tomas Bannerhed: Ravnene. - Gyldendal, 2012.
Tomas Bannerhed var 45 år då han debuterte som skjønnlitterær forfattar. Han skal ha bruka heile 10 år på å skrive “Korparna” som romanen heiter på svensk, men så er det då også ein gjennomarbeida og knallsterk romandebut han har gjort seg skuldig i..
“Ravnene” skildrarein familie på fire som kjempar for å overleve av markens grøde på den vesle garden Undantaget i Småland på 1970-talet. Forteljaren Klas er tolv år og lengtar intenst etter eit anna liv. Han er ein kjenslevar gut som kjenner på at han er fødd på feil plass og søkjer tilflukt i naturen og fuglane si verd.Faren Agne personifiserer den siste småbrukaren. Han blirlangsamtbrote ned av det harde slitet og psykiske problem; kan hende også delvis på grunn av at han ikkje har klara å stå imot presset frå tradisjonen og har overteke garden mot si vilje. Konflikten er klassisk: den slitne og etter kvart også psykisk sjuke faren og den naturelskande og upraktiske odelsguten. Den flinke og kjærlege mora spelar rollen som meklar og “lim” i denne dysfunksjonelle småbrukarfamilien.
Bannerhed viser ei utruleg psykologisk innsikt, og skildrar på gripande vis kor utsett og einsamteit barn er i skuggen av psykisk sjukdom, men også natur- og miljøskildringane er mesterlege og spelarein viktig rolle i denne svært gode og lesverdige romanen.
“Du skal vera på Bufast all din dag” seier far til Per Bufast i “Det store spelet” som var gjennombrotsromanen til Tarjei Vesaas. Tematisk er “Ravnene” i slekt med både “Det store spelet” og “Fuglane” av Vesaas. Bannerhed seier då også sjølv at Tarjei Vesaas er det aller største litterære forbildet hans. Når han bli spurt om sine beste lesetips, nemner han novellene til Kjell Askildsen “och Tarjei Vesaas’ ”Fåglarna”. Alltid den.”
Tomas Bannerhed har fått mykje ros for språket i romanen. Svenska Dagbladet skriv:.
«Et språk som makter å lytte, som setter det engstelige spørsmålstegnet akkurat der det stiller spørsmål ved alt som det ikke kan stilles spørsmål om. Dialogen i denne dysfunksjonelle landbruksfamilien er sår og full av fortvilede forsøk. Det er svært imponerende.»
Romanen er omsett frå svensk av Geir Pollen.
“Ravnene” fekk den prestisjefylte Augustprisen for årets beste svenske roman i 2011, og har blitt omtala som ein klassisk utviklingsroman i svensk litterær tradisjon. I fylgje prisjuryen er dette ei forteljing om far og son, arv og miljø, fuglar og lengten etter å vere fri..
Tomas Bannerhed er einforfattareghåparme kjem til å høyre mykje til framover. Les boka så fort du kan!
[Er boka inn på biblioteket?] |