Omar Rivabella: Rekviem for en kvinnes sjel. Oslo : Cesam Media, 1986
I en liten by i et latinamerikansk land har Pater Antonio sitt virke. Menigheten skrumper stadig inn, - folk forsvinner på mystisk vis og kommer sjelden tilbake. En dag får presten overbragt en liten eske full av håndskrevne lapper, smuglet ut fra et av landets fengsler. Han skjønner at det er ei slags dagbok, skrevet av ei ung kvinne med navnet Susana. Etter hvert som han leser og systematiserer lappene avdekkes en forferdelig
virkelighet: vilkårlig fengsling, fryktelige avhør, overgrep og tortur av verste slag.
Susana er ingen trussel mot samfunnet, hun har ikke gjort noe galt. Hun er fengslet fordi hun har en bekjent som militærpolitiet mistror, og det samme er tilfelle med flere av de andre fangene som Susana etter hvert blir kjent med. Boka veksler mellom dagboksnotatene til Susana og pater Antonios egne opplevelser og hans arbeid med dagboka.
Dette er en roman, men alt som står i boka, er også sant. Så grusomt blir mennesker behandlet i fengsler og fangeleire i vår verden også i dag. Boka er et knusende anklageskrift mot tortur.
Les den! Du glemmer den aldri.
David Benioff: Tyvenes by. Oslo : Gyldendal, 2009
Leningrad vinteren 1942. Byen er beleiret av tyskerne, befolkningen lider av mangel på det mest nødvendige: mat, brensel og klær. Byen bombes daglig fra fly og artilleri. Lidelsene og tapene er store, ufattelig store.
Midt i dette: 2 unge gutter, Lev og Kolja, nettopp tatt til fanger for å ha brutt portforbudet. Generalen gir dem et oppdrag , - å skaffe 12 egg til hans datters bryllupskake innen ei uke, hvis ikke blir de satt i fengsel. Å skaffe 12 egg er minst like vanskelig som å vinne den store lottogevinsten, men guttene gir seg i kast med oppgaven, og det er denne ferden boka skildrer.
De slutter seg til partisaneneog slåss mot tyskerne, men mister aldri oppdraget av syne.
Boka er spennende og lettlest, og er basert på en sann historie. Lev er forfatterens egen bestefar, som etter mye overtalelse gikk med på å fortelle om sine minner fra krigen i Russland. Sønnesønnen, som også er manusforfatteren til filmen Drageløperen, har brukt bestefarens historie som grunnlag, og resultatet er en utrolig beretning om menneskelig ondskap, men også om vennskap og samhold i ei ekstremt vanskelig tid
Joseph Conrad: Mørkets hjerte. Den norske Bokklubben, 2003.
Handlinga i ”Mørkets hjerte” startar i London – i ein båt på Themsen. I Briggen ”Nellie” sit Marlow og fortel dei fire venene sine om ei reise som han har gjort på ei av dei store elvane i Afrika.
”Mørkets hjerte” tek oss med til det indre av Kongo, eit område som på 1800-talet var dominert av europearar på jakt etter rågummi og elfenbein. Marlow skal overtake som kaptein på ein elvedampar, og føre båten opp til den innerste handelsstasjonen. Han skal frakte folk og gods fram til den mystiske herr Kurtz. Kurtz er mannen alle europearane talar om. Han er den beste elfenbeinsjegeren, eit uvanleg menneske, den mest kultiverte, den som skriv dei beste rapportane, som spelar musikk og er best til å håndtere dei innfødde. For dei andre, og for Marlow, blir han eit universalgeni og ein representant for vitskap og europeisk sivilisasjon. For oss lesarar blir Kurtz ein representant for den europeiske imperialismen. Kurtz er den eigentlege hovudpersonen i ”Mørkets hjerte” sjølv om me som lesarar ikkje møter han direkte før heilt til slutt i forteljinga. Handlinga er sentrera rundt møtet mellom Kurtz og Marlow, og dette møtet er både klimaks og antiklimaks i romanen.
Store deler av romanen går for seg på den store elva, Kongofloden, på veg til den mystiske, innerste stasjonen. Parallelt med den ytre reisa er dette ei indre reise i Marlows eige sinn. Den viser forfallet i sjela, mangelen på medkjensle og korleis eit menneske endrar karakter i eit lukka samfunn der det ikkje får impulsar frå andre.
Dette er en mørk roman; dirrande av heite, vald, korrupsjon og utnytting.
”Mørkets hjerte” kjem med ein sterk kritikk av europeisk imperialisme og valdsbruk i eit kolonialisert og brutalt undertrykt Kongo. Joseph Conrad gav ut ”Mørkets hjerte” i 1902, men diverre er denne romanen framleis svært aktuell. Oppslag i media i den siste tida har vist oss at også i dag jaktar nordmenn og andre vestlege folk på ekstremopplevingar og uetisk profitt i eit krigsherja Kongo.
”Mørkets hjerte” har ein heilt sentral plass i verdslitteraturen og inspirerte Francis Ford Coppola til å lage den kjende filmen ”Apokalypse nå!”
William Golding: Arvtakerne. Bokvennen, 2007.
Det går mot vår, og ei lita gruppe neandertalerar, eller folket som dei kallar seg, har lagt ut på den årlege vandringa frå vinterbustaden ved havet til sommarbustaden ved fossen inne i landet. Folket er meir ein del av eit felleskap enn enkeltindivid. Dei lever fredeleg tett saman i eit samfunn som ikkje forandrar seg. Livsfilosofien deira er ”I dag er som i går og i morgen.” Men når folket kjem fram til buplassen ved fossen, er ikkje alt som det brukar å vere. Dei merkar nye luktar og lydar; ting og medlemmer av gruppa forsvinn på mystisk vis, og plutseleg står dei ansikt til ansikt med ”det nye folket”, homo sapiens.
Møtet med det moderne mennesket, homo sapiens, blir katastrofalt for neandertalarane og endar i det som me vel i dag vil kalle for eit folkemord.
Golding fortel ein fascinerande historie om korleis neandertalarane levde og til slutt kom til kort i møte med forfedrane våre. Historien blir fortalt frå neanderthalarane sin synsstad , men heilt til slutt i romanen forandrar forfattaren synsvinkel. Då forstår me at ”det nye folket” ikkje har vore drive av rein vondskap og blodtørst, men at dei fyrst og fremst har vore livredde for ”djevlane i skogen”.
”Arvtakerne” er ein spennande og heilt spesiell roman som fortener å få mange lesarar. Sjølv rekna Golding alltid denne romanen som sin beste. Ei opplysning til sist; ”Arvtakerne” skal ha inspirera rocke-gruppa Genesis til å skrive tittelsonga på albumet ”A Trick of the Tail”.
Frank McCourt: Engelen på det sjuende trinn – en irsk barndom. - Aschehoug, 1997
Denne boka kan betegnes som en biografisk oppvekstroman.
Frank McCourt ble født i New York i 1930 som eldste sønn av irske immigranter.. Familien klarte ikke å livnære seg i depresjonstidens USA. Da Frank var fire år gammel, returnerte familien til Irland, hvor de sank enda dypere ned i fattigdommen. Innen et år mister Frank to av brødrene sine. En lillesøster døde mens de enda bodde i Amerika.
I romanen tegner Frank et levende bilde av oppveksten i slumstrøket i Limerick på 30- og 40-tallet. Familien må ta til takke med ufyselige boforhold. Nærmeste nabo er utedoen som deles av alle familiene i gata. Huset deres oversvømmes jevnlig av kloakk. Faren er alkoholiker og klarer ikke holde på en jobb. Det lille han tjener legges igjen på lokale puber. Frank og søskenene hans er konstant sultne, og i årevis har de lite annet enn brød og te å putte i munnen.
Etter som Frank blir eldre, vokser sinnet og frustrasjonen mot faren som til tross for elendigheten ikke klarer å holde seg unna alkoholen. Samtidig føler han en stor lojalitet mot faren. Han er nemlig en mester til å fortelle historier, og disse suger unge Frank til seg med stor iver. Morgenstundene hvor bare han og faren er våkne, sitter foran ovnen, drikker te, og forteller historier, blir Franks kjæreste minne om faren.
Da 2. verdenskrig bryter ut blir det stor mangel på arbeidskraft i England. Irske menn blir rekruttert i store mengder til fabrikkene i England. Selv om engelskmennene som regel har fått skylden for alt som har gått galt i Irland de siste åtte hundre årene, er man nå villig til å se stort på dette. Mange familier øyner en vei ut av den verste fattigdommen. Med lønningene som ukentlig blir sendt fra fedrene i England, fins det nå penger til både mat og klær.
Frank og familien håper også på et bedre liv da faren omsider lar seg overtale til å reise til England, han også. Men det kommer penger bare en eneste gang, og Franks mor må fortsette å be om veldedighet for å holde liv i seg og barna.
Som fjortenåring slutter Frank på skolen og får jobb som telegrambud. Drømmen om å reise tilbake til Amerika har aldri sluppet taket i han. De neste fem årene sparer han hver shilling han kan unnvære. Omsider kan han kjøpe billett til båten som skal frakte han til et nytt liv.
Frank McCourt tilbrakte resten av livet i USA. Han tjenestegjorde en stund i det amerikanske militæret og utdannet seg så til lærer. Denne biografien skrev han først etter at han hadde gått av med pensjon. Det ble utgitt to oppfølgere: Ja så menn og Lærer`n.
McCourt døde av kreft tidligere i år.
Elizabeth Hay: Lange kvelder på lufta. - Oktober forlag 2009
Handlingen i denne romanen er lagt til den lille byen Yellowknife i det nordlige Canada, og foregår på midten av 1970-tallet. Her møter vi en liten gruppe mennesker som alle jobber i den lokale radiostasjonen. Alle er innflyttere og har havnet i den canadiske villmarka av ulike grunner. De forskjellige personlighetene danner grunnlag for konflikter og intriger, både på eteren og ute i det lille samfunnet. Hver og en strever med fortida , samtidig som hverdagen også må takles. Kjærlighet og sjalusi smyger seg inn flere steder. En dramatisk kanotur i den arktiske villmarka får varige konsekvenser for radiostemmene.
På denne tida opplever også det sårbare lokalsamfunnet et stort press fra verden utenfra. Det foregår forhandlinger om å legge en gassrørledning i området, noe urbefolkningen er sterkt i mot. Boka, og radiostasjonen, følger kampen mot kapitalismen.
Denne romanen ble en bestselger i Canada og har mottatt flere priser. En fin og litt annerledes fortelling om å bruke stemmen, lytte, og ikke minst: søken etter lykke og meningen med livet.
Vidar Sundstøl: Drømmenes land. - Oslo, Tiden forlag, 2008
Lurar du nokon gong på korleis det er i det norske Amerika? Korleis millionar av norske etterkomarar i Midtvesten lever? Då skal du lese drangedølen Vidar Sundstøls roman ”Drømmenes land”. Det er dikting, men virkar nesten som det er ei augevitneskildring. At Sundstøl sjølv har budd i området han skriv om og har kjennskap til både landskap og lokal skikk og bruk, er heilt tydeleg.
Men dette er ikkje bare ein roman om norsk innvandrarhistorie. "Drømmenes land" er en psykologisk thriller, der løynde sanningar om forfedrane får større betydning enn nokon kunne tru. Romanen blei då også kåra til beste norske krimroman i 2008.
Ein norksætta skogspolitimann kjem over ein naken, totalt forvirra ung norsk turist som fører han til eit grufullt funn; ein annan ung norsk turist som ligg naken og ihelslegen utanfor eit telt ved Lake Superior. Kva har skjedd? Polititmannen Lance Hansen melder ifrå om mordet, og FBI overtek saka saman med den norske KRIPOS-etterforskaren Eirik Nyland. Lance Hansen som har både norske og franske forfedrar, er lokalhistorikar med like stor interesse for fortida som for nåtida. På same staden som den unge nordmannen blei drepen, fann det truleg også stad eit drap for om lag hundre år sidan. Ein ung norsk innvandrar var kanskje innblanda, og offeret var ein ojibway-indianar som er urbefolkninga i denne delen av Minnesota. Ved å grave i gamle familiemyter nærmar Lance Hansen seg også ei løysing på kva som har skjedd med den unge norske turisten. Men kan han fortelje det han veit, når sanninga vil vere til stor skade for familien hans?
”Drømmenes land” er fyrste bind i ein trilogi som naturleg nok vil få namnet Minnesota-triliogien. Eg kjem heilt sikkert til å lese framhaldet av denne spennande revitaliseringa av norsk utvandrarhistorie.
Gabriel Chevallier: Et forargelsens hus. - Bokklubben 1971
Boka kom ut på fransk i 1934, og den første norske utgaven kom tre år seinere. Vi befinner oss i en liten sørfransk landsby, Clochemerle-en-Beaujolais på begynnelsen av 1920-tallet. Borgermesteren som bestreber seg på å være en fremskrittets mann, sørger for at det blir etablert et offentlig pissoar i byen, og det er dette byggverket som blir et forargelsens hus der det ligger like ved kirken. Pissoarets eksistens skaper dyp splittelse i landsbyens befolkning, og blir gjenstand for politisk behandling på høyt nivå.
Dette er en frodig folkekomedie med et meget spenstig persongalleri. Her møter vi Justine, en indignert halvgammel jomfru som fra sitt vindu kan følge alt som skjer ved pissoaret og forarges storligen over det, men som ikke kan la være å kikke. Hennes motstykke er Judith som gleder seg over alt en mann kan by henne. Landsbyens prest har også sine svin på skogen, men finner en praktisk løsning på syndsforlatelsen når han og presten i nabolandsbyen annenhver uke hiver seg på sykkelen og oppsøker hverandre som skriftefedre.
Et forargelsens hus er blitt en klassiker innen humoristisk litteratur. Men forfatteren får også sagt mange sannhetsord til ettertanke om småborgerlig trangsynthet, intoleranse og moralske vrangforestillinger.
Bokklubb-utgaven er forsynt med Audun Hetlands karakteristiske illustrasjoner som understreker de fargerike personenes særegenheter, og som er med på å gjøre denne boka til en sann fryd å lese.
Tordis Ørjasæter: Dagen og dagene. - Aschehoug 2009
Kvinnen i denne boka har levd i et godt ekteskap i over femti år da ektemannen en dag faller ned fra en stige – og er død. De to har vært hverandres beste venner, støttet hverandre og elsket hverandre. Nå må hun plutselig innrette seg i en ny hverdag, takle sjokket og sorgen og innse at hun holder på å bli gammel.
Dette er en liten, lavmælt bok om både følelsesmesssige og praktiske vansker med det å bli alene.
Tordis Ørjasæter har skrevet boka i romans form, men den bygger på hennes egne opplevelser da hun ble enke. Ekteparet har hatt en klar arbeids- og ansvarsfordeling, og hun blir smertelig klar over alt hun har tatt som en selvfølge. Hun opplever også at rollene gradvis forskyves i forhold til barn og barnebarn. Fra selv å være en omsorgsperson, er det nå hun som må ”tas vare på” av de som er yngre. Men hun opplever også at livet fremdeles har innhold og er verdt å leve.
Mange lesere som selv har opplevd tap og sorg, vil nok kjenne seg igjen i denne fortellingen. Men den har også mye varme og menneskekunnskap å formidle til yngre lesere.
Wanda Heger: Hver fredag foran porten. - Gyldendal 1984
Da Wanda Hjort 21 år gammel ble internert i fiendeland sammen med foreldrene, oppsøkte hun snart KZ-leiren Sachsenhausen, og fikk kontakt med de norske fangene, noterte ned navn og nummer. Slik fortsatte hun også i andre Nacht und Nebel-leire, fengsler og tukthus, og bygget etter hvert opp et arkiv over norske fanger. Dette arkivet var med å legge grunnlag for aksjonen med de hvite bussene.
Boka forteller om krigens Tyskland, slik den norske ungjenta opplevde det.
Wanda Heger har, i samarbeid med Guri Hjeltnes, skrevet sin sterke historie. Boka kom ut første gang i 1986 på Gyldendal forlag.
André Gorz. Brev til D. - Pax 2008
I 2007 begikk den østerriksk-franske filosofen André Gorz og hans kone Dorine selvmord sammen, 84 og 83 år gamle. Hun var dødssyk, han ønsket ikke å overleve henne. Året før hadde han gitt ut den lille boken Brev til D . Her går Gorz gjennom samlivet deres og forteller om en veldig sterk kjærlighet. Gripende, vakkert og problematisk. Boken er selvbiografisk, utformet som et brev fra han til henne. Det er også et forsøk på å oppsummere et liv, på å forklare og avklare, både for seg selv og for henne. Han kan nesten ikke skjønne hvor heldig han har vært, og han kan ikke slutte å forundre seg over at Dorine også har elsket ham.
Roy Jacobsen: Vidunderbarn - Cappelen Damm 2009
Året er 1961. Berlinmuren blir bygd. Jurij Gagarin er verdens første romfarer der han går i bane rundt jorda med Vostok 1, og som ved et under kommer levende fra det. John F. Kennedy blir innsatt som president i USA, og her hjemme står Einar Gerhardsen ved roret i sin tredje regjeringsperiode. I en 2-roms blokkleilighet på Årvoll i Oslo står 8-åringen Finn og mora og lurer på om de har råd til å tapetsere stua, eller om det blir grønn maling slik de hadde tenkt. Dette er hovedpersonene våre, - mor som heter Gerd og sønnen Finn. En bitteliten kjernefamilie, som ganske snart blir litt større, når 6-åringen Linda dukker opp fra det ukjente. Linda er Finns halvsøster, en jentunge faren rakk å få med en ny samboer før han døde. Boka forteller om ett år i denne familiens liv. Mor jobber i skobutikk, Finn er flink på skolen og klarer seg greit, men Linda er det noe rart med. Ikke kan hun snakke, og motorikken er dårlig. Hun blir en kasteball og et mobbeoffer som Finn og mora forsvarer med nebb og klør. Enda en person dukker opp og blir viktig i boka. Leieboeren Kristian flytter inn på Finns rom. Han har leksikon og fjernsyn, og tause prøvebilder og pausefisk blir en del av familiens hverdag. Det er en rørende og hjertevarm historie Roy Jacobsen forteller. Om brødskiver med leverpostei, om beksømstøvler og ullvotter med isklumper, om Tanja med det svarte lange håret på pulten foran Finn. Alle som har vokst opp på 60-tallet kjenner seg igjen i denne boka. Den er både munter og vemodig, med et nydelig språk og gode og dialektnære dialoger.
I møtet mellom Linda, Finn og mora utfordres forholdet mellom mor og sønn på en måte som bringer vanskelige ting opp i dagen. Hvorfor fikk Finn aldri bli kjent med faren sin? Hva er det med Lindas mor som gjør at Linda må bo hos dem? Har mor flere hemmeligheter som Finn ikke kjenner? Disse og flere viktige spørsmål reises i denne flotte boka. Les den, så kanskje du finner noen svar!
Margaret Skjelbred: Mors bok
Tiden forlag 2009
Dette er også en oppvekstroman, men fra et ganske annet miljø. Margaret vokste opp i et strengt Haugianer-miljø i Sandefjord, med mor, far og en søskenflokk på 5. Boka er på samme tid ei minnebok som Margaret Skjelbred har skrevet, og moras egen fortelling, basert på 5 håndskrevne hefter som hun etterlot seg da hun døde for 3-4 år siden. Som ekte ”lesærunge” kan Margaret Skjelbred sin bibel, ikke minst Det gamle testamente, og boka vrimler av bibelsitater, men satt inn i en sammenheng. Som lesere blir vi tatt inn i forfatterens barndom gjennom fine skildringer av hverdagsliv i enkle kår, men med en verdighet og et familiesamhold som lyser av varme! Foreldrenes kjærlighet til hverandre og til alle barna er nydelig beskrevet. Så er det kjærligheten til Jesus og frykten for Gud, som ikke er like enkel, verken for den unge eller voksne Margaret. ”Du vokser ikke ustraffet opp på en bedehusbenk” har forfatteren sjøl uttalt, og etter å ha lest boka skjønner jeg det godt.
Konfirmasjonen blir et viktig vendepunkt i Margarets liv. Som ”voksen” klipper hun det lange håret, tar permanent og tar på seg langbukse for første gang, og starter med det en frigjøringsprosess fra barndommens pietisme og strenge leveregler.
Boka er et oppgjør med foreldrene som innprentet barna sine tro på en streng, straffende Gud og et truende helvete. Samtidig er den et varmt familieportrett skrevet i kjærlighet.
Vi skjønner hvor viktig det er for henne å fortalt disse historiene, men vi skjønner også at hun har tenkt mye på om det er riktig å skrive om sin egen familie og utgi mors bok. Jeg syns ikke boka virker utleverende på noen negativ måte. Den er personlig, men setter søkelys på allmenne og evige spørsmål om tro og tvil i ethvert menneskes liv.
Johnny Hallberg: Flommen. - Kolon forlag, 2000.
Handlinga i ”Flommen” er lagt til ein mindre stad på Austlandet.
Gardbrukaren Robert Gjørstad bur saman med mor si, ein stum og tilbakeståande bror og ei bråmogen 16-årig syster som er i ferd med å havne på skråplanet. Robert er langt frå noko englebarn, men på sin skeive måte har han omsorg for sine næraste. Især har Robert eit nært og vart forhold til den stumme broren Jonny.
Historien startar med at den lokale politimannen Stein Ove Sand besøker garden til Robert og familien hans. Robert er usikker på kva politimannen vil, men at det gjeld han sjølv; det er han i alle fall heilt sikker på.
Robert og Stein Ove er hovudpersonane i ”Flommen” og vekslar om å ha synsvinkelen. Stein Ove vil det gode, men i likhet med Robert blir også han sett på med skepsis i lokalsamfunnet. Båe to er einstøingar; farga av miljøet og såra i kjærleiken. Som for dei fleste i dette vesle samfunnet, er dei vikla inn i kvarandres liv på måtar som det er sprengstoff i.
”Flommen” er ein svært spennande roman, og eit av dei heilt sentrale spenningselementa er kva som eigentleg skjedde då far til Robert mista livet. Var det eit ulykkestilfelle eller var det som Robert har mistanke om; at eldstebroren, Hugo, tok livet av faren?
Elva Kvenna fløymer over, men naturkreftene er også eit dramatisk handlingselement og eit bilete på spenningane og dei latente sosiale konfliktane som sprenger seg fram i bygdesamfunnet.
Hallberg er ein meister på personsteikningar, og han leverer ei sterk sosialpsykologisk skildring frå eit lite norsk lokalsamfunn. Forfattaren fekk derfor svært så velfortent P2-lyttaranes romanpris og Kritikerprisen i 2000.
La deg rive med av Hallbergs ”Flommen” i haustmørket!
Kristin Valla: Muskat. - Aschehoug, 2000.
Handlinga i ”Muskat” går føre seg dels på ei øy utanfor Venezuelas kyst og dels i ein landsby i Andesfjella.
Romanen vekslar mellom to kjærleikshistoriar, og 21 år gamle Klara Jørgensen frå Noreg spelar ein sentral rolle i båe to. Klara er ei reisevant, uutgrunneleg og litt rotlaus ung kvinne. I Latin Amerika møter ho 2 svært forskjellig menn som ho forelskar seg i. Den hardbarka seglaren William Penn og den underlege Gabriel Angelico frå fjelllandsbyen. Romanen skildrar korleis Klara forandar seg til ei mogen kvinne via livs- og kjærleikserfaringar. Gjennom Klaras forhold til William og Gabriel får lesarane også innblikk i andre historiar om lagnad og kjærleik i mange variantar.
Tittelen ”Muskat” spelar på kjærleiksmotivet i romanen. Muskatnøtter skal ha eventyrlege og kjærleiksframkallande krefter, men pass på; ein kan bli forheksa!. Derfor må muskat nytast i små mengder; tek ein for mykje, kan ein bli sjuk.
Kristin Valla har budd i Latin Amerika og er ein stor beundrar av Gabriel Garcia Marquez.
Forteljarstilen hennar minner då også mykje om magisk realisme. ”Muskat” var Vallas debutroman og fekk stor oppmerksomhet då den kom ut. Romanen er ei lita perle i norsk samtidslitteratur. La ”Muskat” krydre haustkveldane dine!
Lisa Genova: Alltid Alice. - Pax 2009
Hovedpersonen i denne boka er femtiårige Alice Howland. Hun er en respektert professor ved Harvard-universitetet og anerkjent foredragsholder. Hun er gift med en kollega og har tre voksne barn.
Alice har begynt å glemme ting på en foruroligende måte. Ord blir borte og avtaler glemmes. Alice tar det som tegn på stress eller overgangsalder. Bekymret blir hun ikke før hun på en av sine faste joggeturer plutselig ikke skjønner hvor hun er. Da hun glemmer å reise til en viktig konferanse i Chicago, bestiller hun time hos en nevrolog. Diagnosen er tidlig Alzheimers sykdom.
Fortvilelsen - og frustrasjonen - over å ha fått denne sykdommen i så ung alder kommer tydelig frem i boka. Alice vil ikke gi opp før hun må, men vet at hun kjemper en kamp hun ikke kan vinne. Samtidig er boka full av tragikomiske episoder som får leseren til å trekke på smilebåndet. Et eksempel er da Alice tror at mannen har ommøblert på kjøkkenet uten å si fra til henne. Mens hun strever med å få satt alt på riktig plass igjen, kommer nabokona inn og lurer på hva Alice holder på med på kjøkkenet hennes.
Boka viser også hvor rask utviklingen av Alzheimers kan være. Handlingen i boka foregår over bare to år. På denne tiden forsvinner den egentlige Alice nesten helt., og kjenner til slutt ikke igjen verken mannen eller barna sine.
Alan Bennett: En uvanlig leser. - Pax 2008
I denne lille perlen av en roman, innleder forfatteren med det retoriske spørsmålet:
Hva skjer når Dronning Elisabeth legger seg til en skikkelig uvane på sine gamle dager, nemlig boklesing?
Det hele starter en dag Dronningens hunder sliter seg løs og løper av gårde mot bokbussen som står parkert utenfor slottets kjøkkeninngang. Dronningen går inn i bussen for å be om unnskyldning for hundenes oppførsel, og synes hun må låne med seg en bok for høflighets skyld. Forfatteren har en gang fått en utmerkelse av henne, men Dronningen synes boka er kjedelig. Neste gang hun låner går det bedre. Dronningen oppdager nå at det er mulig å lese for fornøyelsens skyld, og en kongelig bokorm er født!
Imidlertid er ikke hennes nærmeste medarbeidere like begeistret for Dronningens nye interesse. Hennes personlige sekretær ymter frempå om at lesingen kan oppfattes som ekskluderende. Statsministeren liker dårlig å bli utspurt om sine (ikke-eksisterende) lesevaner.
For en gangs skyld lar ikke Dronningen seg påvirke av etikette og andres meninger. Bøkene inspirerer henne til og med til selv å ta pennen fatt, noe som kan få uante konsekvenser for hele monarkiet!
John Fante: Vent til våren, Bandini! Tiden, 1994.
Det er råkald vinter i Rocklin, Colorado. Familien Bandini er fattige, katolske innvandrarer frå Italia, og religionen spelar ein viktig rolle i livet deira. Faren Svevo er murar, men han er utan arbeid og inntekt kvar vinter. Det vesle han får tak i av pengar, går stort sett med til gambling og alkohol. Han er ein arbeidarklassepatriark som er full av såra stolhet fordi han ikkje klarar å gje familien det livet dei drøymer om. Mora Maria er djupt religiøs og blir skildra som ei slitets og kvardagens madonna. Ho prøvar så godt ho kan å halde familen saman og skaffe mat på bordet kvar dag til dei tre sønene. Når Svevo til sist får arbeid, er det hos ei rik enke som også ynskjer seg meir av han. Det endar med at han flyter inn til henne.
Familien ynskjer å vere amerikanske samstundes som dei også ynskjer å vere stolte av bakgrunnen sin. Spenninga mellom det nye og det gamle skaper djupe konfliktar.
Midt oppi denne konfliktfylte familien lever eldstesonen Arturo. Guten blir sliten mellom kjærleig til mora og lojalitet til faren; han ser opp til faren over alt på jord, men hatar han også, fordi faren er utru og oppfører seg som ei bølle mot mora.
Skildringa av den unge Arturos gryande forelsking og lojalitetskonfliktar er ein sterk og gripande oppveksthistorie som kan minne om Frank McCourts ”Engelen på det sjuende trinn.”
John Fante var amerikansk forfattar av italiensk herkomst.. Dei mest kjende bøkene hans er dei delvis sjølvbiografiske romanane om Arturo Bandini; den såkalla Bandini-kvartetten som består av ”Vent på våren, Bandini!”, ”Spør støvet”, ”Veien til Los Angeles” og ”Drømmer fra Bunker Hill”. Tema i Fantes bøkar er fattigdom, katolsk oppvekst, fleirkulturell identitet (for det meste italiensk/amerikansk) og forfattarlivet. Fante blei ikkje kjend for eit stort publikum i levande live. I seinare år har fleire av romanane hans blitt filmatisert, og han har heldigvis fått velfortent ros for forfattarskapet sitt. Beat-forfattaren Charles Bukowski gav han dette vitnemålet: ”Fante var min Gud.”
C.J. Sansom: Vinter i Madrid. - Forlaget Press, 2007.
Harry Brett går gjennom gatene i London i haustsola. Det er september 1940. England er i krig med Tyskland. Eit land som ikkje tek del i krigen, er Spania. Dersom endå eit fascistisk land går inn i krigen, vil det få katastrofale fylgjer for dei allierte. Harrys tidligare skulekamerat, Sandy Forsyth, har slått seg ned i Madrid som forretningsmann. Den britiske etterretninga har fått høyre at Sandy er involvert i eit prosjekt som kan ha oppdaget enorme mengder gull ikkje langt frå Madrid. Ein eigen gullreserve kan vere det som får vektskåla til å tippe og gjere Spania i stand til å gå med i krigen. Nå er Harry på vei gjennom London til et møte med etterretningen. For Harry talar spansk og kjenner Madrid. Han har vore der fleire gonger, blant anna saman med ein annan studiekamerat, Bernie Piper som er truande kommunist. I samband med at Bernie blei meld sakna etter borgarkrigsslaget i Jamara i 1937, reiser han seinare endå ein gong til Madrid - denne gongen for å møte kjærasten til Bernie, Raude Kross-sjukepleiaren Barbara Clare. Men dei klara ikkje å finne Bernie, og Harry måtte returnere utan å ha løyst saka. Under dekke av å vere oversetjar ved den britiske ambassaden, reiser Harry på ny til Madrid for å finne ut meir om gullprosjektet til den tidligare skulekameraten. "Helt tilfeldig" møtes dei på stamkafén til Sandy, og gjensynet blir så hjertelig at det skjer Harry langt inn i sjelen. Det skal dessutan vise seg at Sandy bur saman med Barbara. Ho brukar Sandy i sitt eige nervepirrande spel for å finne Bernie. Klarar ho å finne ham, har hun bestemt seg for å forlate Sandy tvert.
Vinter i Madrid” er både ei spennande spionforteljing og ein innsiktsfull og velskriven historisk roman som vil glede mange lesarar. Persontegningane er fine, og skildringa av det krigsherja Madrid er mesterleg. Med denne romanen gjer C.J. Sansom det same for Madrid som Ruiz Zafon gjorde for Barcelona med ”Vindens Skygge”.
Greene, Graham: Monsignor Quijote - Cappelen 1983
Fader Quijote har vært prest i den søvnige, lille landsbyen Toboso i mange år. Her lever han med sine sognebarn i gleder og sorger og er fornøyd med tilværelsen. Han er en ydmyk mann som mener at kjærlighet og tilgivelse er bibelens viktigste budskap. Han bor sammen med husholdersken Teresa, som styrer huset med uinnskrenket makt.
I landsbyen bor også den kommunistiske borgermesteren Enrique Zancas som fader Quijote kaller Sancho. Til tross for store ulikheter i personlighet og overbevisning har de gjennom årenes løp utviklet et forhold som bygger på gjensidig respekt og som har ført til mange samtaler om livets store og små spørsmål.
En dag vil tilfeldigheten at en av pavens biskoper får motorstopp i landsbyen, og fader Quijote er den som hjelper han ut av knipa. Etter noen dager mottar han til sin store fortvilelse et brev hvor han får vite at han som takk for hjelpen er blitt utnevnt til monsignor. I dette ligger at han vil få et nytt embete og må flytte fra Toboso. Samtidig mister borgermesteren sin stilling ved valget i landsbyen.
Som følge av den nye situasjonen legger de to vennene ut på eventyr i fader Quijotes gamle bil, Rosinante. I baksetet har de ost, pølse og en kasse La Mancha vin. De følger i stamfaren don Quijotes fotspor og må sloss med vindmøller i form av guardia civil, grådige geistlige og general Francos spøkelse. Det vokser etter hvert fram et inderlig vennskap mellom de to på tvers av tro og overbevisning, og skråsikkerheten viker etter hvert plassen for fruktbar tvil.
Boka er underfundig, humoristisk og klok. Vi følger de to vennenes ferd gjennom et Spania hvor minnet om general Francos styre og borgerkrigen ligger som et mørkt bakteppe.
Erik Fosnes Hansen: Beretninger om beskyttelse. 1 Natten - Cappelen 1998
Dette er forfatterens tredje roman, kritikerrost og oversatt til flere språk.
Boka inneholder fire frittstående beretninger om merkelige tilfeldigheter. Handlinga utspiller seg i flere land til forskjellige historiske tider, med et skjebnemønster som vever menneskene, kulturene og tidsplanene sammen.
Dette er beretninger om de mange hendelser, store og små, som beskytter verden fra dens daglige undergang. Allikevel er det både synlige og usynlige sammenhenger mellom dem, både i tema og handling.
Innenfor den enkelte historien blir vi presentert for lange, faktapregede utlegninger om de forskjelligste ting - om biers atferd, fyrvesenets historie og malerteknikker i tiden før oljemalinga ble oppfunnet, bare for å ha nevnt de mest omfattende avsnittene.
Erik Fosnes Hansen er svært god til å fortelle en historie - til å drive leseren videre og holde spenninga oppe. Språket er gammeldags riksmålspreget, men kler fortellingene godt.
Boka ble innstilt til flere norske og utenlandske priser, og fikk bl.a. P2-lytternes romanpris og Bokhandlerprisen i 1998.
Som det framgår av tittelen, er dette tenkt som bind 1 av flere beretninger om beskyttelse, men bind 2 lar vente på seg. I mellomtida har forfatteren skrevet romanen Løvekvinnen, ei kokebok og en biografi om Märtha Louise.
Göran Tunström: Juleoratoriet. - Cappelen 1984
En junidag på trettitallet er Solveig Nordensson på vei til korøvelse. Etter ti års forberedelser er koret snart i mål med innøvingen av Bachs juleoratorium. Solveig sykler rett inn i en kuflokk og omkommer. En elsket kone og strålende mor er borte. Enkemannen Aron tar tilflukt i tausheten, mens sønnen Sidner finner et inderlig og noe spesielt vennskap med gutten Splendid.
I handlingen som stort sett foregår i Sunne i Värmland, med avstikkere så langt av gårde som til New Zealand, følger vi tre generasjoner menn, - Aron og Sidner og Sidners sønn Victor.
Victor som i voksen alder er blitt en meget anerkjent dirigent, bestemmer seg for å fullføre prosjektet som bestemoren aldri kom i mål med. Han reiser til Sunne og setter opp Juleoratoriet med kor og orkester.
Savnet av Solveig går som en rød tråd gjennom boka, men her er også mye glede og bemerkelsesverdige episoder. Tunström har et vakkert, poetisk språk som formidler gleder, sorg og savn på en nydelig måte.
Göran Tunström (1937-2000) fikk Nordisk Råds litteraturpris for denne boka.
Alf Prøysen: Jul med Prøysen – fortellinger og viser for store og små.
Tiden 1981
I denne boka finner vi alle de kjente og kjære julevisene til Prøysen – som Julekveldsvisa, Julepresangen og Romjulsdrøm. Her er fortellingene om Snekker Andersen og Teskjekjerringa. Men her finnes også mer ukjent materiale som formidler juleforberedelser og tradisjoner fra Prøysens oppvekst, gjerne sett fra husmennenes og småkårsfolkets side. Han har en unik evne til å beskrive dagligliv, natur og mennesketyper med et enkelt språk, ofte ispedd humor og ironisk snert.
Dette er en utmerket bok til høytlesning for store og små, og en kosebok foran peisen i hektiske førjulstider.
Anna Gavalda: Lykka er ein sjeldan fugl. - Samlaget 2009
Alle de som ble begeistret over Anna Gavaldas forrige roman ” Saman er ein mindre aleine”, vil kjenne seg igjen i det fargerike språket og den kjappe humoren som er karakteristisk for denne forfatteren. Nok en gang har Anna Gavalda funnet den fine balansen mellom sorg og glede.
Denne gangen møter vi Charles, en vellykket Paris-arkitekt med samboeren Laurence og stedatter i tenårene. Han blir brått revet ut av hverdagen av opplysningen om at Anouk, mor til hans bestevenn i barndommen, er død. Historien om den vakre alenemoren, hun som lo og danset, som var alt annet enn korrekt og borgerlig, og som jobbet livet av seg for å hjelpe andre, rulles opp litt etter litt. Charles innser at det livet han fører ikke er det livet han skulle ønske han hadde.
Mens forholdet til Laurence skranter, og Charles opplever vanskeligheter i jobben (et kjempeprosjekt i Russland går under i russisk korrupsjon og udugelighet), treffer han engelske Kate som lever med et helt menasjeri av dyr og en ustyrlig barneflokk på det franske bondelandet. Der Laurence er stiv og formell er Kate et oppkomme av varme og praktisk visdom.
Dette blir på mange måter en selvransakings-historie - og en kjærlighetshistorie. Mann i livskrise - skrantende kjærlighetsforhold -”tilbake til naturen”, ny kvinne….
Dette kan fort bli klisjefylt og forutsigbart, men jeg synes Gavalda klarer utfordringen veldig godt.
Tove Bakkes fantastiske oversettelse fra fransk til nynorsk gjør det til en stor språklig glede å lese denne boka. Maken til fantasi er sjeldent i oversettelseslitteraturen!
Det er ikke bare den jordnære lykken som trekker lesere til Gavaldas bøker. Hun er en utrolig god forteller som skaper dramatiske historier og tegner tydelige karakterer som strever for å gjøre livene sine levelige. Om ikke de materielle forutsetningene ligger til rette, er det de menneskelige drivkreftene som gjør at de mest forhutlede like gjerne kan bli de lykkeligste.
"Lykka er ein sjeldan fugl" er, sine 623 sider til tross, ei bok som er lett å lese og lett å like.
Jeg vil gjerne samtidig få anbefale de tidligere bøkene som har kommet på nynorsk av denne forfatteren, ikke minst ”Saman er ein mindre aleine” – som også er filmatisert med et svært godt resultat.