Fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn

15. kapittel

Mer om flyktningerutene

av Kai Arvid Køhler

I forrige kapittel så vi at Sivorg fikk skauguttene over til Sverige via forskjellige ruter. Her skal vi se litt nærmere på et par av disse fluktveiene. Vi må samtidig huske på at også Milorg i det såkalte D 17 (Nedre Telemark) også benyttet seg av disse rutene. Hvordan illegal transport i den aller tidligste fase av krigen foregikk, er heller uklart. Men fra 1943 blir det noe klarere. I beretningen om skauguttene og Sivorg heter det blant annet:

«Sivorg hadde også en stor medvirkning i arbeidet med den illegale transporten av folk til Sverige. I begynnelsen gjaldt det organiseringen av flyktningetransporten fra distriktet over Oslo, og andre transportruter nord, øst og syd for Oslo.

Senere fikk de kontakt med transportruter fra Bamble og Kragerøområdet.» ⁽¹⁾

En tur til Oslo

Nils O. Nilsen, som egentlig var Milorg-mann, men også var med i Sivorgs kontaktutvalg, har fortalt om en flukt som gikk over Sivorgs kontaktnett:

«Vår venn «Harry» (Asbjørn Henriksen), hadde et spesielt rom i huset sitt i Fjellstien 1, som ofte ble benyttet av rømlinger eller folk som måtte gå i dekning. En tid sent på sommeren eller tidlig på høsten 1943 hadde han en politimann fra Skien, Lillefjære, i dekning. Han måtte av sikkerhetsmessige grunner reise til Sverige snarest mulig.

Gjennom Sivorgs kontakter hadde bademester Jens Nielsen ordnet en transportrute, som skulle starte fra Ullevål sykehus. Problemet var i første omgang hvordan han skulle komme dit.

Mine kontakter på transportformidlingen, Anders L. Hegna, Tormod Løkslid og Leif Boye, var virkelige «Jøssinger». Jeg henvendte meg til dem og fikk vite at de skulle skaffe en leiebil for tyskerne til en transport av varer fra Storgaten 162B i Oslo til Porsgrunn. Jeg forklarte dem grunnen for en Oslotur, og fikk straks papirer for denne turen med lastebilen min H-436. Denne bilen var under krigen registrert på Ansgar Nilsen, på grunn av de mange oppgaver den hadde. Deretter dro jeg til «Harry» og ga beskjed om at vi sku Ile starte med rømmingen neste morgen kl 0700. Dette var en sikker transport.

Til bestemt tid hentet jeg Lillefjære, og avtalen var at han skulle opptre som en god venn av meg, som fikk lov til å kjøre med til Oslo. Vi dro opp til tyskerleiren «Lager Franken» og hentet en ung tysker med mange papirer, som skulle være vår turleder. Jeg satt bak rattet, og min «venn» satt i midten med tyskeren på utsiden. Min reisekamerat ble forøvrig straks godtatt, men jeg skjønte godt at han var litt engstelig for dette opplegget. .

Bilturen ble derfor litt spennende fra begynnelsen, men da vi hadde passert et par sperringer hvor tyskeren bare viftet med et papir, ble spenningen borte etter hvert hos meg. Tyskeren hadde med seg en matpakke i lommen, som han delte med oss, og var i det hele tatt et rolig reisefølge.

Vi kjørte inn i Oslo ved Skøyen, og jeg følte at min «venn» nå var svært spent og nervøs. Jeg sa derfor til tyskeren at vi måtte stanse ved en bensinstasjon og kontrollere bilen for brennstoff og forskjellige ting til vedgassen. Dette var bare helt naturlig og helt i orden for han.

Her ble det en pause, så min «venn» fikk anledning til å slappe av og bli orientert litt før vi fortsatte til Storgaten 162B. Jeg spurte tyskeren om jeg kunne få «kippe» vår passasjer «like oppi her».

«Ja, ja» svarte han, men tilbake om ¼ time, takk».

Vi fortsatte opp til Ullevål Sykehus, hvor jeg henvendte meg til vakten og ble vist frem til den jeg spurte etter. Her fikk jeg beskjed om at han muligens var ledig om en halv time, og klokken var nå 1100 om formiddagen. Jeg sa til Lillefjære at vi måtte vente litt, men et kvarte r senere begynte nervepresset på meg å virke.

Jeg gikk inn på oversøsters kontor, hvor det satt en pen dame. Hun bare så på meg og sa ikke noe. Jeg utbrøt derfor: «Jeg kommer med en flyktning, og han jeg skulle kontakte er opptatt. Hvis ikke noe kan gjøres, er jeg redd for ubehageligheter». Hun så litt på meg og sa så: «Kom». Vi gikk ut i gården hvor det ikke var andre å se enn H-436 og min passasjer. Hun sier så: «Send vennen din inn den døren der, og glem at du har vært her». Jeg gjorde som hun sa, men jeg glemmer det aldri.

Nå var det om å gjøre å få bilen igang, for jeg tenkte på tyskeren som sto og ventet. Jeg kjørte nedover mot hovedbyen igjen, og lurte svært på hva jeg skulle si. Til slutt kom, jeg ned i Storgaten igjen, samme vei som vi hadde kommet inn tidligere. Det første jeg så var tyskeren, som sto midt i gaten og så den veien jeg hadde dratt for en stund siden. Stille og rolig stoppet jeg på siden av han og sa: «Du verden som jeg har lett etter deg. Oslo er nok litt stor for meg,» jeg var liksom helt oppgitt.

Han smilte litt og svarte: «Du skulle vært i Berlin, det er stor by det.»

Varene vi lastet inn var vinterutstyr, støvler, undertøy, sengeutstyr, en mengde dobbelte ulltepper og annet.

Turen hjemover gikk knirkefritt. Vel hjemme i Porsgrunn kom tyskeren og tok meg i handa og takket for vel utført oppdrag. Han ønsket meg også velkommen igjen. Han skulle bare ha visst!»⁽²⁾

Einar Stensholts båtrute

Jonas Bjaaland har forklart hvordan Sivorgs egen båtrute til Sverige ble opprettet:

«I slutten av 1944 opprettet Sivorg i Porsgrunn sin egen rute, først med en lånt fiskeskøyte og senere med med en stor havgående motorbåt. Føreren av disse båtene var Einar Stensholt fra Porsgrunn.
Denne ruten ble senere overtatt av Milorg distrikt 17, men Sivorg sendte fortsatt folk denne veien.
Flere av dem kom fra andre steder i landet.»⁽³⁾

Einar Stensholt forteller selv om denne båtruten i et intervju:

«Allerede våren 1944, før skauguttaksjonen, begynte vi å snakke om en rute til Sverige. Vi som diskuterte dette var Halvard Hem, Arnulf Bakke på Metallverket og Jens Nielsen.»⁽⁴⁾

Han forteller videre i intervjuet på spørsmålet om hvilken respons dette forslaget om å opprette egen transportrute fikk fra Sivorgs side:

«Man var svært opptatt av dette, men det sto på å skaffe båt. I september -44 begynte imidlertid ting å skje. Jeg kom da i kontakt med Trygve Etand, lIvar Isaksen og Hans Aasolfsen fra Langesund. Ivar Isaksen v, fisker og stilte sin egen båt til disposisjon for en slik rute, men verken han eller Aasolfsen var særlig lystne på å ta disse turene til Sverige. Det ble derfor jeg som skulle være skipper på Isaksens skøyte. Jeg tok båten med meg til Heistad fabrikker og kom der i kontakt med disponent Klewe og siv.ing. Svein Jervel.

2. oktober 1944 kjørte jeg den første turen fra Heistad til Ursholm fyr utenfor Strømstad. Den eneste «passasjeren» på turen var en kurér fra Oslo. Med meg på turen, som maskinist på skøyta, hadde jeg maskinist Nikolaisen fra Solum. Vi hadde et elendig vær, men kom til slutt i le av Ursholmen. Jeg hadde ikke noe sjøkart, men fyrvokteren loste oss inn det siste stykket etter at vi en tid hadde stått på grunn like utenfor fyret. Jeg traff nå for første gang Einar Sørensen, som skaffet meg et sjøkart over området. Knapt en uke senere foretok jeg min andre tur med Isaksens tråler til Sverige.

Også denne gangen var det bare en passasjer, orlogskaptein, advokat Stang Lund, fra Oslo. Han skulle til Stockholm som kurér, og vi fikk beskjed om å vente på ham ved Ursholm fyr og ta han med tilbake til Norge. Mens vi lå og ventet på Stang Lund, kom Einar Sørensen med 4 karer fra Skien/Porsgrunn som skulle til Norge. Sørensen spurte om vi kunne ta disse med oss samtidig. Da Stang Lund kom tilbake fra Stockholm, la jeg saken frem for han, men han nektet å ta dem med. De fire karene ble naturlig nok forarget og anmeldte han senere for dette forholdet. Dette var forøvrig de eneste turene jeg hadde med Isaksens båt. Jeg fikk etter denne siste turen beskjed om at Isaksen og Aasolfsen selv ville føre skøyta på turene til Sverige.

Som erstatning for denne båten, kjøpte Halvard Hem en 24 fots åpen båt av maskinist Alf Kittilsen i Knardalstrand for 2000 kroner. Med denne båten gikk jeg en rekke turer til Sverige. På den aller første av disse turene hadde jeg med meg på hjemturen de fire karene som Stang Lund ikke ville dele plassen med. De var så søkklastet med våpen og utstyr at det bare var ett fribord igjen på båten.»⁽⁵⁾

Stensholt forteller videre at det var nok denne 24 fots båten han brukte på de fleste turene. I ett tilfelle brukte han den også til å bringe folk ut til Ivar Isaksens skøyte som lå i Åbyfjorden og ventet. Blant disse var Olaf Semb, transportsjefen i D 17. Isaksens skøyte førte så folkene over til Sverige. Under avslutningen av skauguttaksjonen ble noen av guttene fraktet fra Bjønneslandet til Havstenssund i Sverige. Denne gangen ble en reketråler fra Sandøya brukt. På tilbaketuren fikk Stensholt en last med limpets, som ble satt i land på en gård ved Såstein i Åbyfjorden. Dette skjedde forøvrig samtidig med at engelske fly angrep Porsgrunn Mekaniske Verksted.

Dette viser at Stensholts rute ikke var en ren Sivorg-affære, men at det også ble brukt av Milorg, hvilket Stensholt bekrefter i intervjuet.

Det var folk med ulik bakgrunn som han fraktet over. Her var folk som tilhørte ulike illegale organisasjoner, og her var franskmenn og russere.

Stensholt mener at han ialt fraktet omlag trehundre personer fordelt på tretti turer. Den siste turen gikk i tiden omkring 8. mai 1945, og da hadde han også nordmenn med hjem til frigjøringen.

Ialt ble fire ulike fartøyer brukt. Hovedbasen var Heistad Fabrikker, men en tur gikk altså fra Bjønneslandet og en annen fra Kohtøya ved Skjelsvik.

Diesel-brennstoffet til fiskeskøytene fikk Stensholt fra Arnulf Bakke ved Metallverket i Porsgrunn. Bensin til motorbåtene fikk han av Einar Sørensen når han var i Sverige.