Fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn

6. kapittel

Politiet

av Kai Arvid Køhler

Helge Næs skriver i sin hovedoppgave om den sivile motstandsbevegelsen i Telemark: «Generelt kan man hevde at politikontaktene var av helt avgjørende betydning for motstandsarbeidet generelt, og kanskje særlig for den lokale etterretningsvirksomheten.»⁽¹⁾

Betydningen til det lokale politikorpset bekreftes også av andre kilder. En god del politifolk ansatt ved Telemark Politikammer og på lensmannskontorene i landkommunene rundt Porsgrunn skulle komme til å spille en sentral rolle som etterretningskilder for ulike sivile motstandsorganisasjoner. Jens Nielsen nevner i sin rapport⁽²⁾ at hans etterretningskontakter innen politiet var lensmannsbetjent Leif Sørensen i Eidanger, samt politifolkene Bjørgvin Hansen og Lars Spirdal og politisekretær Ingeborg Hegna ved Telemark Politikammer. Disse kom etter hvert også med i det som kan kalles for Sivorgs kontaktutvalg. Dette besto ved fredsslutningen i 1945 av ca. 24 personer.

Politifolkene var den yrkesgruppe som tidligst ble utsatt for press fra NS' side om å melde seg inn i partiet. Flere ga etter for presset av ulike grunner. Noen ut fra motivet om å hindre at andre og mindre bra elementer overtok i deres sted. Andre meldte seg inn etter ønske fra motstandshold.

Jonas Bjåland, som forøvrig utførte etterretningsoppdrag ved enkelte anledninger, skriver således i et brev⁽³⁾ til politimesteren ved Telemark Politikammer etter krigen: «Den første del av krigen var det ikke oppbygd noe pålitelig etterretningsvesen. Den etterretning en mottok var som regel fra politihold. Derfor anså en den gang det helt nødvendige i å ha pålitelige folk innen politikorpset.»

Flere av politifolkene ved Telemark Politikammer som meldte seg inn i NS på oppfordring fra motstandskretser, fikk en del problemer på grunn av dette etter frigjøringen, for mange hadde vanskelig for å forstå hvilke motiver og grunner som lå bak. De fleste av det «gamle» politikorpset viste en god nasjonal holdning, men det er litt uklart hvilke av dem som deltok aktivt i det illegale sivile arbeidet. NS stolte i hvert fall ikke på dem. For å illustrere dette, kan det nevnes at i en landssviksak etter krigen kom det frem at «under krigen var en på NS-hold av den mening at alle gamle politifolk var motstandere av NS og burdeskiftes ut».⁽⁴⁾

Under de utskiftingene som fant sted i mars 1943, var det fra NS-hold i distriktet satt opp en liste over «upålitelige» politifolk som burde arresteres. Ialt 8 mann var ført opp på denne liste, hvorav fem var ansatt ved politikammeret i Porsgrunn, Disse ble arrestert og sendt til en interneringsleir Stutthoven i Tyskland, og deres navn var Michael Boyesen, Karl Helgesen, Einar Kvisle, Arne Sundvor og Lars Solli.⁽⁵⁾

Selv om politiet utgjorde en liten yrkesgruppe, ble dets illegale arbeid høyst verdifullt for det sivile og militære motstandsarbeidet. Foruten å underrette folk som kom i faresonen, skrev noen av politiets kontorpersonale ut falske pass. Enkelte var også med i XU-organisasjonen, og blant dem kan nevnes selve XU-sjefen Ragnar Lassen, som var ansatt ved politiets bilkontor.⁽⁶⁾

Siden denne organisasjonen faller utenfor rammen av denne fremstillingen, vil den ikke bli behandlet her. Men det vises til Jon Birkenes' avsnitt.

Når det gjelder utstyret til de falske passene - falske stempler og papirer - ble det oppbevart i et hemmelig rom i ei bu på Nils O. Nilsens sagbruk på Frednes.⁽⁷⁾

Etter krigen skrev en person som undertegnet seg «En hjemmefrontmann» om politiets betydning: «Porsgrunnsdistriktet hadde en av de beste organiserte hjemmefrontorganisasjoner i Norge under krigen, med egne apparater for presse og propaganda, etterretning, spionasje, økonomi, forsyninger, flyktningsruter osv. Uten de gamle Blåjakkene på politikammeret hadde nok ikke alt dette latt seg gjennomføre.»⁽⁸⁾

Det finnes en skriftlig beretning om hvordan politiet samarbeidet med andre deler av motstandsbevegelsen. Her skal den gjengis fordi den kaster lys over arbeidsmetodene: «Det kom en melding til Milorg her (i Porsgrunn) om en skaugutt fra Eidanger som nærmest ble betraktet som angiver. Han var foreløpig tatt hånd om, og det var spørsmål om vi kunne overta vedkommende. Han kunne hentes om kvelden i Langangen ved Korketrekkeren. Jeg kontaktet overbetjenten «Bølla» (Bjørvin Hansen) og forklarte saken, gutten må holdes i skjul noen dager. Da kom forslaget: Vi får arrestere ham og sette fyren i fengsel, der er han sikker. «Bølla» og jeg, med politibilen, var på møtestedet som foreslått og overtok fangen. Kursen ble satt til Rådhuset i Porsgrunn, vaktmesteren, Harald Jensen, tok imot arrestanten og alt var foreløpig i orden. Gutten kom senere i interneringsleir.»⁽⁹⁾