Fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn

2. kapittel

Tidlig organisert motstand: Den antinazistiske gruppa

av Kai Arvid Køhler

Før vi undersøker tidlige eksempler på organisert sivil motstand i Grenland - og spesielt i Porsgrunnsdistriktet - kan det for oversiktens skyld, være verdt å nevne noen datoer: 9 april - datoen for det tyske angrepet. 13. april - sprenges kringkastningsstasjonen i Porsgrunn av tyskerne.

13. april - overgir Telemark Infanteriregimet (I.R.3) seg på Kongsberg uten motstand, men i dagene som fulgte, etablerte sekondløytnant Thor O. Hannevig seg i Vinje med endel mannskaper fra I.R.3. Den 16. april rykker tyske tropper inn i Porsgrunn og besetter byen. 7. mai - kapitulerer de norske styrkene under Hannevig.

Under tyskernes innmarsj i Porsgrunn 16. april ble det fra kommunens side og fra rektor ved den høyere skolen protestert mot noen av de tyske kravene om innkvartering i enkelte hus, altså kan vi spore tilløp til sivil motstand allerede i tiden straks etter den tyske besettelsen av byen. Dette kan imidlertid knapt sies å være organisert sivil motstand, men den kom snart i gang.

Allerede 10. april laget ingeniør Steinar Grundt et motstandsopprop, som han fikk mangfoldiggjort på stensilmaskinen til Skien faglige Samorganisasjon. I dette oppropet oppfordret han til motstand mot okkupanten og hans norske medløpere. Blant annet kalte han Quislings april-«regjering» for ulovlig.⁽¹⁾ Dette oppropet ble utvilsomt kjent i Porsgrunn, for ifølge Joseph Brunsvig, den gang redaktør av Fylkesavisen, kom dette oppropet til å virke som en inspirasjon for andre. Grundt var med på å starte en folkeopinion som gikk mot Vidkun Quisling og hans menn.⁽²⁾

Dagen etter - altså 11. april - oppsøkte Skiensmannen typograf Sverre Løberg i Fylkesavisen, Joseph Brunsvig.

Løberg fremsatte overfor Brunsvig sitt ønske om å danne en komité til å bekjempe lokale nazister.⁽³⁾

12. april ble det holdt et møte på høyesterettsadvokat Didrik Cappelens kontor i Skien, der følgende deltok: Høyesterettsadvokat Didrik (Dixe) Cappelen junior, redaktør Joseph Brunsvig, typograf Sverre Løberg og bygningsarbeider Marthinius Karlsen. Disse var de første i den organisasjonen som senere er blitt kalt «Skiensgruppa». Selv kalte de seg «Antinazistisk motstandsgruppe», og den kom ikke til å bestå bare av Skiensfolk. I det følgende vil denne gruppa bli kalt «Den antinazistiske gruppa».

Stortingsmann Carl P. Wright kom hurtig med i dens arbeid. Wright kom omkring 12. april hjem til Porsgrunn etter å ha fulgt Kongen og regjeringen på dens flukt til Elverum. Wright fikk med seg blant andre journalistene Siggen Olsen og Finn Bjørneboe i avisa «Grenmar» og Borti Reichelt, opprinnelig fra Kragerø, men som på det tidspunkt bodde på hybel hos Wright.

Andre som kom med i gruppas virksomhet, var overingeniør Knut Fixdal i Fylkets veivesen og kollegene Erling Solberg og Kjell Batzer. De to sistnevnte arbeidet i Skiensfjordens Presse i Skien, hvor også Løberg arbeidet. «Grenmar» var Porsgrunnsutgaven av den avisen som Skiensfjordens Presse utgav under navnet «Fylkesavisen» i Skien. I Brevik het den samme avisen «Breviks Dagblad». Det var bare tittelhodet som var forskjellig.(4)

Etter hvert fikk folk i Den antinazistiske gruppa kontakt med personer som bodde utenfor Grenlandsområdet, bl.a. med Andreas Pedersen fra Notodden.

Den antinazistiske gruppa var ikke en motstandsgruppe som arbeidet utelukkende med sivil motstand. Den hadde også militære mål for sitt virke. Den sendte blant annet forsyninger til styrkene i Vinje. Men den arbeidet også med å bygge ut et kontaktnett til politiet, post, telefon og jernbane og til fagbevegelsen og bedriftslivet i Skien og Porsgrunn.(5) Den drev videre med propaganda og etterretning, rettet både mot tyskerne og lokale NS-folk.

I tillegg kom Wright og andre, deriblant hans medhjelpere Reichelt, Bjørneboe, Siggen Olsen og Johs. Knutsen, igang med en av de største blant de første illegale avisene, nemlig «Alt for Norge».

Innen Løberg, Cappelen og Wright ble arrestert i august 1940, hadde gruppa samlet inn penger og mat til familier til arresterte.(6) Denne virksomheten ble senere utvidet og overtatt av Sivorg for Porsgrunnsområdet. Dette vil bli nærmere omtalt senere.

Det ble videre foretatt «svindeloperasjoner», der en sikret seg rasjoneringskort på matvarer eller kjøretillatelser for motstandsfolkenes biler. Olje og bensin ble stjålet for å sikre at bilene hadde drivstoff.(7) Som en kan se av det foranstående, hadde Den antinazistiske gruppa, som hadde sin hovedtyngde i Skien- og Porsgrunnsdistriktet, flere «poster på sitt program». Noen av disse kan klassifiseres som sivile motstandsytringer, andre var militære.

Først senere i 1940 - på det såkalte «Mule-møtet» i slutten av juli, på Wrights landsted på Mule i Eidanger - begynte en å skille den militære motstanden ut fra den sivile.(8)