Fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn

4. kapittel

Oppløsningen av Den antinazisiske gruppa

av Kai Arvid Køhler

En del av medlemmene i Den antinazistiske gruppa fikk en hard skjebne da den ble rullet opp.

I første omgang var det angiveri som var bakgrunnen for at den ble sprengt.

Carl P. Wright fortsatte sin reisevirksomhet utover sommeren 1940 og var i forbindelse med mange forskjellige motstandsgrupper. Blant annet var han i Arendal med informasjoner og trykksaker. Personer fra Arendalsgruppa var også i Skien og møtte folk fra Den antinazistiske gruppa der.

Angiveriet i august 1940

I Arendal virket på denne tiden en angiver som klarte å infiltere Arendalsgruppa. Han var også i Porsgrunn, hvor han prøvde å få både Carl P. Wright og Siggen Olsen til å samarbeide. Under foregivelse av å tilhøre en motstandsgruppe på Sørlandet, forsøkte han å få dem til å røpe at de selv tilhørte en organisert gruppe. Han ville også ha opplysninger om en radiosender, som skulle være plassert i Skien. Wright fattet mistanke til ham og avviste hans forsøk på kontakt, men det var likevel hans rapporter Gestapo bygde på da de slo til.

I dagene fra 10. til 12. august 1940 ble medlemmer i Arendalsgruppa arrestert. Så kom turen til enkelte innen Den antinazistiske gruppa i Grenlandsområdet. Den 23. august ble Siggen Olsen arrestert, 28. august ble Sverre Løberg tatt og dagen etter sto Carl P. Wright, Didrik Cappelen, senior og sønnen Dixe Cappelen for tur.

Sverre Løberg satt fengslet på Møllergata til 25. september 1940. Deretter ble han flyttet til Åkebergveien fengsel. Under fengselsoppholdet i Oslo gjennomgikk han ganske harde forhør av Gestapo. Den 20. februar 1942 ble han sendt til Tyskland.

Rettsaken mot ham ble avsluttet i Berlin 24. mars 1942, hvor han ble dømt til 3 års tukthus. Deretter gikk ferden til forskjellige fangeleirer og fengsler i Tyskland. Han opplevde å komme innom de fleste av de verste konsentrasjonsleirene som tyskerne hadde opprettet. I mars-april 1945 befant han seg i Sachsenhausen, der han sammen med andre norske og danske fanger ble befridd av grev Folke Bernadottes «hvite busser». Den 19. april kom de til Danmark og ble derfra sendt videre til Sverige og friheten.

Didrik Cappelen senior, som ble arrestert på samme tid som de andre i Den antinazistiske gruppa den 29. august 1940, ble også ført til Møllergata 19 i Oslo. Han ble etter grundig «behandling» av tyskerne løslatt kort tid etter da det ikke lykkes dem å få frem sikre beviser i denne saken. Han var imidlertid blitt syk under fengselsoppholdet og døde snart etter.

Sønnen Dixe Cappelen derimot ble sittende i likhet med Sverre Løberg. Han ble sterkt mishandlet da Gestapo hadde skaffet seg en del beviser og indisier mot ham. Cappelen ble i november 1941 forelagt en tiltalebeslutnirig som omfattet spionasje, bistand til fienden og organisering av motstandsgrupper. Hvert av disse punktene var tilstrekkelig grunnlag for dødsdom.

Etter dette ble det besluttet å sette i verk en aksjon for å få ham ut fra fengslet. Det var planlagt at den skulle foregå på nøyaktig samme tidspunkt som aksjonen for å få ut Wright og de øvrige. Den var fastsatt til 31. januar 1942, men ble imidlertid utsatt til 4. februar.

Cappelen var på dette tidspunktet overført til det tyske fengslet i Åkebergveien. Fluktplanen var både dristig og frekk, men var nøye planlagt. To nordmenn kom til fengslet og utga seg for å tilhøre det tyske sikkerhetspolitiet Sipo. De forlangte å bli ført til Cappelens celle for å underkaste fangen et nytt forhør. De foretok også forhøret på en overbevisende brutal og brysk måte, og forlangte til slutt å få ham med seg til et videre forhør på Victoria Terrasse. Det var Arne Qvenild, Dixe Cappelens svoger og senere distriktssjef for Milorg i Nedre Telemark, og Christian Aubert som utførte oppdraget. De spilte sin rolle på en glimrende måte, og den tyske vaktmesteren ble fullstendig overrumplet av den typiske «Gestapo-rnåten» de førte seg på.

Cappelen ble sendt til et dekningssted i Holmenkollen, hvor hans kone ventet. Et par uker senere ble de begge loset trygt over grensen til Sverige ved Iddefjorden.

Også Dixe Cappelens bror, Hans (Hasse) Cappelen ble arrestert, men det skjedde først høsten 1941. Grunnen til at han ble arrestert, hang sammen med hans befatning med en Milorg-gruppe, men han hadde også kontakt med Carl P. Wright. Blant annet påvirket han tyskerne til å sette Wright fri da han satt arrestert i august-september 1940.

Hans Cappelen ble befridd av Folke Bernadotte våren 1945, etter å ha sittet i tyske NN-leirer.

Wright ble løslatt i slutten av september 1940, idet det ble argumentert med at han måtte ivareta interessene til sin bedrift i. Porsgrunn. Han fortsatte imidlertid sin illegale virksomhet.

Opprullingen av «AIt for Norge» i 1941

I 1941 skjedde det andre alvorlige anslaget mot Den antinazistiske gruppa: opprullingen av den illegale avisen «Alt for Norge». Wright ble på nytt arrestert den 20. oktober 1941.

For Carl P. Wright var saken nå alvorlig, og han var innstilt av Sipo til dødsstraff for tre forskjellige forhold somgjaldt opprettelse av illegale motstandsgrupper, motarbeidelse av den tyske stat og distribusjon av illegale aviser. Det ble derfor besluttet fra sentralt motstandshold, at han måtte fjernes fra fengslet hurtigst mulig, og omfattende og detaljerte planer ble utarbeidet.

De som påtok seg denne oppgaven, gikk under betegnelsen «2a», og drev først og fremst militær etterretningsvirksomhet.

Sammen med Wright skulle en også forsøke å få ut en radioingeniør, Willy Simonsen, som var tatt for spionasje og radiosending, samt Jens Beck og Fridtjof Martinsen, som var tatt i forbindelse med et våpenlager i Nittedal. For å få dem ut av fengslet, ble de i første omgang innpodet med dysenteribakterier. Av hensyn til smittefaren lot tyskerne dem som planlagt overføre til en spesiell avdeling ved Ullevåll Sykehus.

Her skulle en gruppe på fire personer med to biler hente dem ut den 31. januar. På grunn av forskjellige forsinkelser ble imidlertid aksjonen først igangsatt den 4. februar 1942. De fire var utstyrt med klær som gav dem det riktige tyske utseende, og de hadde falske papirer som var gjennomført korrekt laget til den minste detalj med stempler og underskrifter. De to falske Sipo-folkene som kom for å hente fangene, opptrådte så brutalt og hensynsløst, at de virket helt overbevisende, så vel overfor de tyske vaktene som betjeningen på sykehuset. Først vel ute av sykehusområdet ga redningsmennene seg til kjenne for «fangene».

De reddede var meget medtatt av dysenteri og den behandlingen de hadde fått av tyskerne. Derfor ble de holdt i dekning i en hytte i Lommedalen i tre uker, før det var tilrådelig å ta dem over til Sverige. Alle fire ble brakt til Sverige over de såkalte «Ørje-rutene». Historen om denne dristige og elegant gjennomførte befrielsesaksjonen ble snart kjent over hele landet og virket som en verdifull stimulans for hele motstandsbevegelsen.

Wright oppholdt seg ca. to måneder i Sverige, og ble så fløyet over til England i slutten av april måned 1942. Han oppnådde forøvrig å bli erklært som uønsket i Sverige av svenske myndigheter, etter påtrykk fra tyskerne. Dette kom av hans forskjellige uttalelser om tyskernes metoder og grusomheter i norske fengsler. Han holdt foredrag om disse forholdene ut fra egne opplevelser, og uttalte seg også ved forskjellige andre anledninger.

Etter overfarten til England gjorde han en verdifull innsats for landet under resten av krigen som marineoffiser.

Sigfred (Siggen) Olsen og Olav Wright Schou, som var nevø av Carl P. Wright, ble også arrestert i forbindelse med opprullingen av «Alt for Norge». Det skjedde henholdsvis 2. og 11. desember 1941. Olsen var nemlig blitt sluppet fri etterat han var blitt arrestert i august 1940. Om sitt fengselsopphold i Larvik i august-september 1940 fortalte Olsen senere at han trodde han var blitt angitt av NS-folk i Porsgrunnsdistriktet. I august 1940 var imidlertid tyskerne først og fremst opptatt av hans befatning med rassiaen på Nedre Frednes, «flyvebladsaken» og «margarinsaken» - forhold som stammet fra senvåren og sommeren 1940.

Utover 1941 var Olsen engasjert i stor reisevirksomhet for Carl P. Wright, og ett av hans oppdrag var å kontakte meningsfeller rundt i Telemark med informasjoner under dekke av å skulle kjøpe opp nedfallsepler for et fruktpresseri på Skreia.

Den 2. desember 1941 ble altså Olsen arrestert på nytt, og denne gangen gikk turen direkte til Møllergaten 19 i Oslo. Gestapo fortalte ham at de visste om hans turer oppover i Telemark. Dette fikk han beskjed om av Fehmer personlig under ett av de mange harde nattlige forhørene.

Hovedanklagen denne gangen gjaldt medvirkning til utgivelsen av den illegale avisen «Alt for Norge». Dette var i seg selv en alvorlig anklage.

Hvilken dom han egentlig fikk, vites ikke, men han ble overført til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Tyskland i slutten av 1942 eller begynnelsen av 1943. Han ble flyttet flere ganger og var blant annet også i følgende leirer: Natzweiler i Vogeserne, derfra via Dachau til Mauthausen i Østerrike, for til slutt å havne i Melk, ca. 80 km fra Wien.

Sigfred Olsen ble befridd av de hvite bussene til grev Folke Bernadotte, og etter et kortere opphold i Sverige kom han hjem til Porsgrunn den 18. mai 1945.

En annen som også ble arrestert på grunn av «Alt for Norge»-saken, var Johs. Knutsen jr. Han ble fengslet 20. november 1941, og var da tjuetre år gammel.

Han kom tidlig i kontakt med Carl P. Wright, og gikk etter avtale med ham inn i politiet ved Telemark Politikammer.

Hans oppdrag var å holde Wright og Siggen Olsen løpende orientert om ting som kunne være av interesse for motstandere av NS.

Da utgivelsen av «Alt for Norge» startet, ble han knyttet til distribusjonsapparatet frem til årsskiftet 1940-41, så lenge han var i Porsgrunn. Etter nyttår begynte han å studere i Oslo, men fortsatte her med distribusjon av bladet. Han har fortalt at det kom temmelig regelmessig ut i denne tiden.

Ellers hadde han illegale kurerjobber for Carl P. Wright. Blant annet overbrakte han 150 000 kroner til direktøren for Borregaard i Sarpsborg.

I den tiden Johs. Knudsen satt på Møllergaten 19, ble han - som alle andre i denne avissaken - utsatt for ganske harde forhør. Den 28. januar 1942 ble han sendt videre til Grini, hvor han ble sittende til 9. desember 1943. Da gikk turen til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Tyskland.

Herfra ble også han hentet av de hvite bussene som brakte ham til Sverige den 1. mai 1945.

Borti Reichelt er et annet sted i denne boken nevnt som deltaker under kampene i Vinje i Telemark. Han var opprinnelig fra Kragerø, men bodde hos Carl P. Wright mens han gikk på Sjømannsskolen i Porsgrunn i 1939-40. Våren og sommeren virket han som sjåfør for Wright i illegal sammenheng, i hvertfall ved en anledning.

Han reiste senere til Oslo for å studere, og kom også tidlig med i distribusjonen av «Alt for Norge». I tillegg til det var han med i en gruppe som hjalp flyktninger til Sverige.

Den 17. oktober 1941 ble han arrestert av tyskerne, og fikk den vanlige harde behandlingen. Under sin fangetid ble han flyttet rundt i forskjellige fengsler her i Norge.

Det er ikke klarlagt hvilken dom han fikk eller hva han ble dømt for. Han ble skutt på Trandum den 30. oktober 1944.

Wrights flukt skulle få alvorlige konsekvenser for en søster til Borti Reichelt, Mathilde (Bittema) Reichelt. Hun ble arrestert 6. februar 1942 mens hun arbeidet på Ullevål sykehus, hvor altså Wright hadde befunnet seg forut for flukten. Grunnen til at hun ble tatt, var nok vesentlig den at hun het Reichelt, et belastet navn i tyske øyne. Hun ble torturert på Victoria Terrasse av «kriminalrat» Siegfried Fehmer. Etter opphold i norske fengsler, ble hun ført til Nacht-und-Nebel-leiren Ravensbrück i Tyskland, hvor hun satt til hun ble reddet av de svenske «hvite busser» i april 1945.

Før lederne i Den antinazistiske gruppa ble arrestert, var lærer Bredo Henriksen fra Skien satt inn i sakene, slik at han kunne overta. Han fikk også kontakter i Oslo, og ble senere hovedkontakten i Skien for Hjemmefrontens Sentralledelse. Men ikke alle innen Den antinazistiske gruppa ble tatt. Det gjaldt f.eks. kaptein Arthur Hauge, som ble den første distriktssjef for Milorg i Telemark. Senere kom en del av de personer som hadde vært med i Den antinazistiske gruppas arbeid til å delta i det som senere ble kalt Sivorg.

Men den største betydningen Den antinazistiske gruppa fikk, var vel at den viste andre i den første fasen av okkupasjonen hvilken holdning en skulle innta, og det skjedde i en tid da mange var usikre.

Tore Gjelsvik, som sto sentralt i oppbyggingen av den sivile motstand i landet, vurderte i ettertid innsatsen til Den antinazistiske gruppa slik:

«Gruppene i Haugesund og Grenland-Arendal hadde vært først ute, de ble også de første ofre».⁽¹⁾