Fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn

18. kapittel

De illegale avisene

av Kai Arvid Køhler

Dagspressen kom hurtig under tysk og norsk, nazistisk kontroll. Den såkalte «borgerlige» pressen i distriktet fortsatte å komme ut under krigen, ved at de ordinære redaktørene ble avsatt og erstattet med NS-folk. Dette gjaldt Venstreavisen Porsgrunns Dagblad, fylkesavisen Varden, også Venstreavis den gang, og Skiensfjordens Presse, en Høyreavis, som utkom under navnet Grenmar i Porsgrunn. Telemark Arbeiderblad ble derimot stoppet like etter okkupasjonen i 1940. Olav Lien fra Kviteseid ble sensor for Telemarksavisene.

Da radioapparatene ble inndratt av tyskerne i september 1941, ble behovet for opplysninger som ikke var blitt silt gjennom NS' og tyskernes sensurapparat, enda mer påtrengende.

Allerede i 1940 oppsto det derfor en undergrunnspresse eller de såkalte illegale avisene. De utgjorde en høyst mangefarvet og broket bukett i Porsgrunnsdistriktet, som andre steder. De fleste av disse avisene var såkalte radioaviser. Det vil si at nyhetene fra BBC' norske radiosendinger ble avlyttet, så ble de skrevet ned, deretter ble «avisa» mangfoldiggjort, ofte på en stensilmaskin, og så spredt.

Spredningen kunne ha et begrenset omfang. Den kunne være rettet inn til bare å gjelde en vennekrets eller en bedrift, eller den kunne omfatte større deler av landet.

«Alt for Norge» som Carl P. Wright hadde en stor del av æren for, er et eksempel på den sistnevnte kategorien. Den er tidligere blitt omtalt.

Forskjellige aviser laget utenfor distriktet

Noen av avisene som sirkulerte, ble laget i utlandet. En trykksak fra august - september 1943, bare en måneds tid etter bombingen av Herøya, var full av luftfoto og detaljerte skildringer av bombingen, sett med flygernes øyne. Dette skriftet bar den uskyldige tittelen «Studieforsikring» på forsiden, men blar vi om, finner vi ordene: «Det frie Norge. Dette blad tilhører Det norske folk. Send det videre.» Et annet illegalt skrift var «Brev fra Arnerika» - også fra september 1943. Formatet var det samme som «Det frie Norge», men det var bare på fire sider.⁽¹⁾

«Fri Fagbevegelse» ble startet opp i Oslo straks etter nyttår 1941. Den ble skrevet av folk innen LO, som var sterkt kritiske til den ettergivenhet som de mente LOs ledelse viste overfor tyskerne.

Nøyaktig fra hvilket tidspunkt avisen ble distribuert i distriktet, vet en ikke sikkert. Trolig skjedde det allerede i 1941, men fra 1942 har vi sikrere kilder. Jonas Bjaaland uttaler i et intervju⁽²⁾ at utover i 1942 fikk han og Jens Nielsen kontakt med Ivar Hobbelhagen om distribusjonen av «Fri Fagbevegelse».

Bjaaland forteller videre:

«Den første tiden kom «Fri Fagbevegelse» med togene fra Oslo, enten hos konduktøren eller i kullboksen på lokomotivet. Senere kom den med en av de faste rutebåtene til Vestre Dampskipsbrygge. Den som mottok og videresendte avisbunken var ekspeditør Carl Carlsen. Spesielle folk hentet avisene på disse stedene.

Disse forsendelsesmåtene ble etterhvert vanskeliggjort på grunn av tyske kontroller. Ivar Hobbelhagen tok derfor opp en enklere forsendelse av avisen i et møte med Jens Nielsen og meg. Etter avtale med dem tok jeg kontakt med daværende postbud Waldemar Halvorsen. Et manuskript i form av en stensil ble sendt fra Oslo til et falsk navn og adresse. Denne adressen var Strandveien 40, som ikke eksisterte, og postbud Halvorsen tok disse brevene og leverte til meg. Jeg leverte dem videre til Elly Olsen, som besørget mangfoldiggjørelsen. Avisen gikk så ut på det vanlige distribusjonsnettet. Denne ordningen besto helt til krigen sluttet.»⁽³⁾

Waldemar Halvorsen kom forøvrig til å spille en viktig rolle som informant om hva som foregikk på postkontoret.

Fra Porsgrunn ble denne avisen sendt videre til andre steder i Telemark. Blant annet ble den sendt til Arbeiderparti- og fagforeningsmiljø i Kragerø. Forsendelsen gikk ved hjelp av Finn Grøgaard, som var sjåfør på Ødegaardens bussruter. En mottaker i Kragerø var Tor Kivle, en tidligere Arbeiderpartiordfører i byen.

På liknende måte gikk også «Fri Fagbevegelse» til faglige tillitsmenn på bedriftene i Grenland og Ulefoss, Notodden og Rjukan.

Bjaaland kan videre fortelle at han også fikk tilsendt «London kl. 8 morgen» fra Øivind Rikheim i Oslo, en bekjent av ham gjennom sitt virke som kinosjef. Denne avisen var derimot bare beregnet distribuert til en engere krets.

«Advokatnytt» og «Kommunenytt» er eksempler på to andre illegale aviser som ble skrevet i Oslo, men distribuert her i distriktet av kretser som kom til å bli tilsluttet Sivorg. Når det gjelder «Kommunenytt», ble den mangfoldiggjort på Folkeskolen i Porsgrunn (nå Østsiden skole) av Elly Olsen og spredt illegalt til kommuneansatte.

Elly Olsen har i et intervju fortalt noe om hvordan de illegale avisene ble mangfoldiggjort på Folkeskolen:

«Jeg kom første gang bort i rent illegalt arbeide i 1943 gjennom mangfoldiggjørelsen av illegale aviser på Østsiden skoles stensilmaskin. Jeg var ansatt som sekretær ved skolekontoret på Østsiden skole. Her hadde vi en «Ellam» dublikator, som ble brukt til vanlig kontorarbeide på skolen, og etterhvert til «nyhetslapper» og andre illegale skriv.

Mitt arbeide med nyhetsavisene foregikk på den måten at jeg fikk de ferdige stensilene levert. Når avisene var ferdige, ble de hentet av spesielle personer eller fordelt av meg til hovedleverandører».⁽⁴⁾

«Nyheter»

En av de første illegale avisene, muligens den første som ble skrevet i Porsgrunn var «Nyheter» (Denne må ikke forveksles med «Nyhetene» som ble skrevet av Kjell Staal Eggen og hans medarbeidere i Skien.)

«Nyheter» ble den første tiden skrevet av Finn Bjørneboe og Siggen Olsen, men da Olsen ble arrestert, trådte Ernst W. Lund inn som medarbeider. Skrivingen av stensiler foregikk i Grennmars redaksjon, og avisene ble mangfoldiggjort på en hånddrevet stensilmaskin i Folkerestaurantens kontorer. Senere ble den også mangfoldiggjort i Grenmar. Bjørneboe og Lund kjente hverandre fra tidligere, idet Bjørneboe var journalist i denne avisen, mens Lund hadde vært freelance-journalist der.

«Nyheter» kom ut nokså regelmessig i nesten fire år, bare avbrutt av varsler om at den var i søkelyset. Dette forteller Bjørneboe i et brev til historiekomiteen.⁽⁵⁾

Ernst W. Lund har opplyst at han holdt avisen gående ved å lage 3 x 10 kopier med blåpapir etter at Bjørneboe hadde gått i dekning og senere reiste til Sverige.

Bjørneboe hadde vært tilknyttet Wrights gruppe i likhet med Siggen Olsen. Han hadde deltatt i distribusjonen av «Alt for Norge» og hadde foretatt reiser blant annet til Trondheim for å knytte kontakter for Wright.

Til avlytting av sendingene fra London brukte de en radio som redaksjonen i Grenmar hadde på «lovlig» måte inne på ett av kontorene. Den skulle offisielt brukes til å formidle nyheter fra NRK i Oslo.

«Autorisert Nyhets- og Parole-avis»

I 1943 startet Finn og Kjell Bjørneboe sammen med Rolf Rynning en avis med tittelen «Autorisert Nyhets- og Parole-avis». Denne avisen er trolig «Nyheter» under nytt navn. I 1944 ble Arnulf Bakke med. Han hadde tidligere gitt ut interne illegale aviser på Porsgrund Metalverk.⁽⁶⁾

«Hjemmefrontens Nyhets- og Parole-avis»

Fra høsten 1944 skiftet Autorisert Nyhets- og Parole-avis navn. Fra nå av ble den kalt «Hjemmefrontens Nyhets- og Paroleavis». Den gikk ut som et organ for Sivorg med A. Bakke som leder for hele foretagendet. Fredrik Molve var redaktør, mens Elly Olsen sto for mangfoldiggjøringen.

«Norge fritt»

Det siste nummeret av «Hjemmefrontens Nyhets- og Paroleavis» ble trykt i Jacobsens bokttykkeri på Floodeløkka natten til 7. mai 1945. Den var på to hele avissider og bar nå for anledningen navnet «Norge Fritt».

Forsiden haddé et stort bilde av Kong Haakon og baksiden et av arveprins Harald i flyveruniform. Hovedoppslaget var: «Tyskland har kapitulert. Overgir seg betingelsesløst til alle tre allierte stormakter.»

Denne avisen ble spredt ut over byen og distriktet av et stort korps frivillige fra klokken 5 om morgenen.

Ifølge boka «Norsk Presse under hakekorset»⁽⁷⁾ ble en illegal avis med navnet «Hjemmefrontens Nyhets- og Paroleavis» gitt ut i Oslo. Det skulle imidlertid være dokumentert med det foregående at en avis med samme tittel ble skrevet og trykt i Porsgrunn av Sivorg.

Jens Nielsen har i en rapport beskrevet hvordan Sivorgs redaksjonskomité ble dannet:

«Da Sivorg ble organisert, ble en av dens oppgaver å få nedsatt en redaksjonskomité for å ordne med de mange illegale aviser. Den besto av meg (Jens Nielsen), Jacob Aall Møller og Arnulf Bakke.»⁽⁸⁾

Etterhvert ble Fredrik Molve, Elly Olsen, Arnulf Bakke, Finn og Kjell Bjørneboe, Rolf Rynning, Ernst W. Lund, Jonas Bjaaland og Åse Westlie - blant andre - enten involvert i skrivingen eller i mangfoldiggjøringen av disse avisene.

«Lyset»

Selvsagt ble ikke alle illegale aviser tilknyttet Sivorgs apparat. Vi skal her nevne to eksempler på det:

Senere rektor Magnus Hjellum ved Vestsiden skole har fortalt at han laget en navnløs, illegal avis på Vallermyrene. Avisen ble distribuert blant venner og bekjente blant lærerne.⁽⁹⁾

En annen og navnsatt illegal avis var «Lyset». Siden den ikke er nevnt i publikasjoner om illegale aviser⁽¹⁰⁾, skal den og dens opphavsmann presenteres litt grundigere her.

Lars J. Nilsen, som håndskrev hvert eneste manuskript til «Lyset», var født på Meløy i Nordland 1897. Han døde i Porsgrunn i 1953. Sitt arbeide hadde han som faglærer i metallstøping ved Skiensfjordens tekniske Fagskole i Porsgrunn. Han hadde også en viss tilknytning til Porsgrund Jern- og Metalstøperi, som lå like ved fagskolen.

«Lyset» kom ut i Porsgrunn i tiden 8.9.1943 til 8.5.1945. Den kom ut praktisk talt hver dag i dette tidsrommet, og inneholdt ofte utdrag av såvel morgennyhetene. som kveldsnyhetene fra London. Dessuten forekom det enkelte opplysninger fra Sveriges Radios nyhetstjeneste. Ialt ble det laget 476 enkeltnummer av avisen, og 4 ekstranummer med kronikker, oversikter og ekstra meldinger. I den tiden avisen var i virksomhet i 1943 var det bare 19 dager hvor man av en eller annen grunn ikke fikk levert ut noen avis. I 1944 var det også 19 dager av et totalt dagantall på 365, hvor det samme skjedde. I 1945, frem til 8. mai, var det bare 3 dager avisen ikke utkom.

Maskinskrivingen og mangfoldiggjøringen, samt distribusjonen ble utført av Arne R Schüller og hans kone Ingrid. Etter utsagn fra fru Ingrid Schüller foregikk det som regel slik at han dikterte fra «kladdene», og hun skrev det ned på maskin.⁽¹¹⁾

Lars J. Nilsen skrev selv dette om «Lyset» umiddelbart etter frigjøringen:

«Det var i september 1941. Et par dager før radioapparatene skulle leveres inn, skaffet mine kolleger, faglærerne Fjørtoft, Fjeld og Wang, meg et ubrukelig apparat fra radioens barndom, som jeg levert i stedet for mitt eget. Nyheter måtte vi ha og risken med lytting var minst for meg fordi jeg bodde i enebolig. Apparatet ble først anbragt på et uthusloft, gjemt under endel høy. Av forsiktighetshensyn var jeg den eneste som lyttet. Intet ble nedskrevet, men allerede da ble det etablert et pålitelig muntlig distribusjonsapparat. Alt gikk bra, men utover i november samme år gjorde truslene om dødsstraff for lytting min hustru så nervøs, at jeg måtte innstille og gjemme apparatet bort på et sikkert sted. Fra da og til nyttår var det en fæl tid med alleslags ville rykter. Endelig nyttårsaften besluttet kollega Fjørtoft og jeg å ta fatt igjen. Vi demonterte apparatet, fjernet høyttaleren, monterte hodetelefoner og satte hele greia ned i en alminnelig kasse. Spør om det var fest å høre London igjen?

Et par måneder ambulerte så apparatet mellom oss fire kolleger, men havnet til slutt hos meg - både fordi det var mitt og fordi jeg vel hadde de beste evner som referent innen vår krets. Vi ble etterhvert herdet mot straffetruslene. Jeg hadde således i lang tid apparatet på soveværelset og avlyttet alle døgnets Londonsendinger. Det muntlige distribusjonsapparatet ble videre utbygget ved hjelp av byens postbud, og her var Leif Arnesen en strålende og pålitelig referent. Hvor mange hundre ganger han i dagens løp gjentok sine referater vet han vel neppe selv, men han gikk aldri trett. Av gode grunner ble han oftest noe sen med posten, men folk forsto og holdt kjeft.

Utover våren 1942 ble dødsstrafftruslene ytterligere innskjerpet. For å spare min hustru for nervepåkjenning, flyttet jeg apparatet til Porsgrund Jern & Metalstøperis kontor, hvor jeg som revisor hadde fri adgang. I denne tid ble kun kl. 19.30-sendingen avlyttet. Hver kveld når jeg kom fra lyttingen, sto en engere krets på avtalt sted og mottok referat. Dette ble dog for risikabelt i lengden og i begynnelsen av mai 1943 begynte jeg å skrive rapportene. Jeg flyttet apparatet til mitt kontor på Skiensfjordens tekniske fagskole og her ble siden det faste redaksjonskontor.

På sommeren 1943 kom jeg i forbindelse med mekaniker Arne Schilller og frue, som fra da av tok seg av mangfoldiggjørelsen og første ledd i distribusjonen.

Til å begynne med hadde de kun en gammel Remington skrivemaskin som greide 20 gjennomslag i slengen, men de fikk siden tak i en mangfoldiggjørelsesmaskin som offisielt sto på verkstedet til reparasjon.

Originalmanuskriptet ble ved gjennomskrift utført i fire eksemplarer, hvorav ett gikk til «trykkeriet» og de øvrige til noen faste kunder. Jeg leverte oftest manuskriptene til handlende Karen Larsen, Skiensgate, mellom kl. 19.00 og 20.00, hvor de straks ble hentet.

Avisen ble trykt samme kveld og distribueringen begynte så snart sverta var tørr og fortsatte den påfølgende morgen. Det direkte opplag varierte mellom 40 og 350, men det foregikk også mangfoldiggjørelse av avskrift på annen hånd. Jeg kjenner spesielt til at frk. Martha Andersen, kontordame ved Porsgrunn komm. EI.verk, og bokholder ved Porsgrunn Margarinfabrikk, Chr. Andersen, i lang tid var ivrig opptatt med dette arbeidet.

Ildsjeler i distribusjonen, som jeg har kjennskap til, var forøvrig lagersjef Sverre Lie Jansen, student Karl Brevik, fhv. rådmann H. E. Kjølseth og butikkdame frk. Kirsten Johansen. Sistnevnte var også imidlertid arkivar. Hun oppbevarte orginalmanuskriptene for noen måneder ad gangen. De ble siden gjemt samlet i en ubrukt røkkanal i et av fagskolens verksteder.

Jeg tror ikke Gestapo noen gang fikk snusen i oss, men razziaer i nabolaget forekom jo rett som det var. Vi fikk mange advarsler, men arbeidet gikk sin gang med svært få avbrudd. Enkelte stopp i utgivelsen skyldes at vi ikke turde ta risken med distribuering, men avlytting foregikk hver eneste dag. «Hullet» i april 1945, fra nr. 106 til 113, skyldes at arkivaren måtte brenne sine papirer av frykt for razzia.

Jeg retter en hjertelig takk til alle som har deltatt i arbeidet med «Lyset». Det var vel ikke så stor innsats vi gjorde, sammenlignet med mange andre, men vi har i hvert fall gjort det vi kunne og vår virksomhet kan vel ha hatt sin betydning ved å holde motet opp hos noen tusen landsmenn «når det mørkt så ut».⁽¹²⁾

Det er neppe noen som har den fulle oversikt over den illegale pressefloraen som utkom i distriktet under okkupasjonen. I «Norsk Presse under hakekorset» oppgis det følgende illegale aviser med Porsgrunnsdistriktet som utgiversted:

«Autorisert Nyhets- og Parole-avis», «Fridom» (Solum) som var kommunistenes avis med Raymond Backen (Johs. Landfall) som redaktør og «Kommunikeet» (Borgestad) med Kværne som redaktør. Denne listen er altså ikke fullstendig, f.eks. er ikke «Nyheter» eller «Lyset» med. Når det gjelder «Hjemmefrontens Nyhets- og Parole-avis» oppgis som nevnt Oslo som utgiversted. Det samme gjelder «Alt for Norge», hvilket er riktig for den sistnevntes vedkommende, samtidig som det da bør huskes på at folk fra dette distriktet i høy grad hadde en finger med i spillet når det gjaldt utgivelsen av den.