Fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn

14. kapittel

Skauguttaksjonen i 1944

av Kai Arvid Køhler

Skauguttaksjonen i 1944 var vel den hendelsen som satte Sivorgs apparat på den største prøven fordi den kom til å angå så mange mennesker. Den forløp godt i den forstand at ingen ble arrestert, men flere ganger var det nære på.

Dette vil fremgå av beretningen om leirene som Sivorg i Porsgrunn påtok seg ansvaret for. Den ene leiren, den såkalte «Hulka-Leiren», lå i Kilebygda, mens den andre leiren, kalt «Jøssingheim», lå ved Meensvann i Skifjelltraktene. Skauguttaksjonen var den andre store evakueringen som fant sted i Porsgrunnsdistriktet under krigen. Den første ble iverksatt av Evakueringsnevnda i april 1940.

Bakgrunnen

Utover våren 1944 ble det klart at NS aktet å gjennomføre en vidtgående tvangsmobilisering av norsk ungdom gjennom rekruttering til organisasjonen «Arbeidstjenesten».

Ryktene ville ha det til at denne arbeidskraftmobiliseringen i virkeligheten var en kamuflert, militær mobilisering til krigstjeneste på Østfronten. Forberedelsene til en slik mobilisering kom gjennom Quislings proklamering av «Lov om alminnelig arbeidsinnsats» av 22. februar 1943. Denne loven fastsatte registrerings- og arbeidsplikt for alle menn mellom 18 og 55 år og for kvinner mellom 21 og 40 år.

Sentralledelsen for Hjemmefronten kjente til de forberedende planer, og stor oppsikt vakte justisminister Sverre Riisnes' brev av 17. januar 1944 til de tyske myndighetene, hvor han stilte i utsikt 5 årsklasser på ialt 75 000 mann til innsats for die Wehrmacht på Østfronten.

15. mai 1944 holdt Quisling en tale hvor han offentliggjorde planene om innkalling av de aktuelle årsklassene til «nasjonal arbeidsinnsats». Gjennom oppslag i pressen dagen etter ble dette kunngjort, og 19. mai ble fastsatt som registreringsdag. Dette var ment som en overrumpling av hele det norske folk. En skulle ikke få tid til å organisere noen form for motstand.

Men overrumplingen lyktes ikke. På den fastsatte fremmøtedagen, den 19. mai, møtte det i Porsgrunn bare opp 4 for registrering, i Brevik bare 2 og i Skien 6 personer.

Mye av det samme skjedde i landet forøvrig. Dette skapte konflikter mellom NS og tyskerne. Registreringsdatoen ble så fremskjøvet til 24. mai.

Årsaken til at overrumplingen ikke lyktes, skyldes blant annet det faktum at Hjemmefrontledelsen i Oslo kjente til planene alt fra Quisling året i forveien kunngjorde sin lov. Jens Nielsen og Ivar Hobbelhagen fikk gjennom Hjemmefrontledelsen kjennskap til planene på et tidlig tidspunkt, og da innholdet i Riisnes' brev ble kjent, ble det fart i sakene.⁽¹⁾

Sivorgs ledelse i Porsgrunn skjønte nå at det måtte handles. Penger måtte skaffes fra mange hold, paroler om ikke å møte opp måtte sendes ut og beskjeder om hvordan den enkelte skulle forholde seg, måtte gjøres kjent. Det måtte også avklares hvem som hadde ansvaret for motaksjonen mot NS' tiltak om utskriving av visse aldersgrupper av ungdommer.⁽²⁾

Arbeidstjenestens arkiver i Telemark blir ødelagt

En likeså viktig detalj ved forpurringen av NS' planer om registrering av endel årsklasser til «nasjonal arbeidsinnsats» - som paroler og opplesing i BBC om hvordan en skulle forholde seg, - var det faktum at «Arbeidstjenestens» to arkiver i Telemark ble fysisk ødelagt av Milorg-grupper. Hovedarkivet befant seg i det såkalte «annekset» til den gamle latinskolen i Skien, og en kopi av dette hovedregistret befant seg på Ulefoss.

Natten mellom 4. og 5. mai 1944 fikk Kjell Staal Eggens karer i Skien beskjed gjennom et forhåndsavtalt stikkord fra London radio om å gå til aksjon. Anslagene mot arkivene i Skien og Ulefoss var nemlig ledd i en landsomfat tende synkronisert aksjon. Sabotasjen mot arkivene ble bare vellykket i Telemark og på Hønefoss. I landet forøvrig ble forsøket på å ødelegge Arbeidstjenestens arkiver rundt om en fiasko i første omgang. Staal Eggen har fortalt nærmere om dette i en artikkel i «Varden», (av 18. april 1984.)⁽³⁾

Sivorg påtar seg ansvaret for Skauguttaksjonen

I Porsgrunn ble det Sivorg som påtok seg ansvaret for skauguttaksjonen. Dette var ikke vanlig andre steder, men også her hersket det i de første dagene av aksjonen uklarhet «om Milorg eller Sivorg alene, eventuelt begge organisasjonene sammen skulle ta seg av guttene. Det endte med at hele organisasjonsapparatet ble en sivil affære».⁽⁴⁾

Dette skrev Eyvind Thiis-Evensen i Stockholm etter en dramatisk flukt fra tyskerne den 11. november 1944. En annen ting er at Sivorg i Porsgrunn fikk assistanse fra Milorg en rekke ganger under skauguttaksjonen, f.eks. da Milorgkarer syklet foran bilene som fraktet guttene fra Landsmarka til Porsgrunn for å varsle om eventuelle tyske kontrollposter langs veien.

Samling i Kilebygda

En av parolene som hjemmefrontledelsen i Porsgrunnsdistriktet sendte ut, gikk ut på at de guttene som hadde mulighet til det, skulle reise til familie eller kjente på avsidesliggende steder. De som ikke hadde denne muligheten, ble bedt om å trekke oppover til Meensvann ved Skifjell i Gjerpen eller innover skogsområdene i Kilebygda. Gutter fra Brevik og Eidanger skulle på sin side fortrinnsvis dra til spesielle steder i Bamble.

Vi skal her se litt nærmere på hvordan de guttene som dro mot Kilebygda de siste dagene av mai, opplevde sin aller første tid i dekning. Sitatene er hentet fra minneskrift skaugutta fra «Hulka» laget til sin egen 40 års feiring i leirområdet 16. juni 1984.

«Via «jungeltelegrafen» og beskjeder fra kjente og kamerater fikk de fleste av oss rede på at vi burde sette kursen mot Kilebygda, der vi ville bli tatt vare på og kunne regne med organisert hjelp.

Likefullt følte vi nok at vi nå ga oss ut i det ukjente. Under oppmarsjen var vi likevel ved godt mot, og støttet hverandre moralsk så godt vi kunne. I hvilepausene sang vi ofte en svensk melodi som var blitt populær fordi den traff stemningen blant oss unge i disse dagene. Vi fornorsket den slik:

«Hvem kan seile foruten vind?
Hvem kan ro uten årer?
Hvem kan reise fra kjæresten sin
uten å felle tårer?....

I første rekke var det Milorg-gruppa i Kilebygda som anviste dekningssteder for oss i skaustuer, hytter og liknende. Noen ordnet seg også privat ved å ta inn hos slektninger og kjenninger som bodde litt avsides eller hadde mer fjerntliggende fritidsboliger. Dette var et kjent mønster fra den frivillige evakueringen i aprildagene 1940. Gårdbrukerne og befolkningen i bygda var også hjelpsomme med mat og innkvartering, samt lån av hytter og prammer. Etterhvert som innrykket økte, kom det også snart et behov for faste forsyninger av proviant og annet utstyr.

Vi samlet oss således over et meget stort område i den første tida, og forholdene var til å begynne med nokså uoversiktlige. En kontrolltelling omkring den 20. mai viste imidlertid at det var 160 gutter spredt over hele strekningen fra Herre til Høydalen, og stadig nye kom til. Vi opptrådte også i den første tida temmelig fritt og åpenlyst på veiene i bygda, så ledelsen innså snart at vi ble for lett synlige i bygdemiljøet, og dette kunne sette vår sikkerhet i fare.

Milorg-gruppa i Kilebygda fremmet derfor et forslag overfor hjemmefrontledelsen i Porsgrunn om å samle oss alle på ett sted. Dette ville gi en betryggende kontroll med situasjonen, gi bedre mulighet for vakthold og muliggjøre en bedre utnyttelse av forsyningene. Slik fødtes tanken om en egen skogsleir for rømlingene. Stedet man hadde valgt, var et område som kaltes Hulka og lå like ved Kroktjern i godseier Cappelens skoger. Det lå ca. 2 timers gangvei fra selve bygdeveien, og lå plassert midt mellom denne og Henneseidvannet i Drangedal. Proviant og forsyninger kunne bli losset fra transportbilene ved Kallenskot. Herfra var det ca. 2 timers vei i sterkt kupert terreng til leiren».⁽⁵⁾

Det var nok ikke bare skauguttenes sikkerhet som sto i fare ved at de var spredt over et så stort område, men også bygdebefolkningens. Dette telte nok også med for Thorleif Bommen, Sivorgs leder for skauguttaksjonen, da han besluttet å samle guttene i en leir. Konsentrering av guttene på denne måten avvek fra de prinsippene Evakueringsnevnda i Porsgrunn arbeidet etter l 1940, også parolene fra London i maidagene 1944.

Leif Sørensen, som hadde deltatt i organiseringsopplegget for Milorggruppa i Kilebygda 1941, kom også med i planleggingen av skauguttleiren i Hulka. Han hadde tjenestegjort som fenrik under kampene i 1940 og var nå med i staben for Milorg-området O 1703 (Porsgrunn og omegn).

Han forteller i et intervju hvordan han opplevde innrykket av de første skauguttene til Kilebygda:

«Jeg ble oppsøkt av noen karer på hytta mi ved Voldsfjorden en natt straks etter at guttene i de farlige årsklassene hadde rømt på skauen. Dette var en 3-4 karer som representerte en flokk med venner på flukt. Det måtte ha fått vite at jeg var militær, og ville ha gode råd om hva de burde foreta seg. Jeg ba dem rett og slett om å dra innover skogen. Etter dette ble jeg anmodet av Victor Nielsen om å ta meg en tur til Kilebygda for å forsøke å få samlet alle guttene som lå i dekning rundt om i skogen. På Fjeld gård traff jeg Tholf Fjeld, som alt var igang med å organisere en leir ca. 1½ times gange fra Fjeld gård. Jeg ble så med Tholf Fjeld til leirplassen og hjalp til med råd og vink som jeg hadde kjennskap til fra mitt militære virke. Etter å ha vært der inne et døgn, dro jeg tilbake til Porsgrunn. Sammen med Fjeld og andre organiserte jeg nå en leir for guttene i Hulka.» ⁽¹¹⁾

Den første lederen for leiren i Kilebygda ble Tholf Fjeld, en Milorgkar fra denne bygda. Senere valgte guttene blant sine egne, leirsj efer for. henholdsvis leir I og leir 2. Dette var Olav Gisholt for leir I og Mathias Thorstensen for leir 2, mens Olav Skogen ble valgt til depotsjef. Dessuten hadde leiren to vaktsiefer, sanitetssjef og sekretær. Hvert hyttelag valgte lagfører og kokk.

I Jøssingheim ved Vallerdalen ble Ole Johan Holte valgt til leirsjef, med Erling Øvrum som nestleder, Eivind Ovastrøm ble transportleder, og det ble også valgt depotsjef. Hvert hyttelag valgte lagleder og kokk. Senere fikk Holte en sideordnet leirsjef, som var en Oslomann med militær bakgrunn. Han var selv gått i dekning, og ga guttene god assistanse med sine militære kunnskaper. Hans identitet ble aldri kjent, men hans dekknavn var «Andersen».

Thorleif Bommen fra Sivorg i Porsgrunn ble sjef for begge skauguttleirene og leder for hele skauguttaksjonen.

Forøvrig var Victor Nielsen, som er nevnt ovenfor, sjef for Milorgavdelingen O 1703 i Porsgrunn. Han var bror av Jens Nielsen, en av «lederne» for Sivorg i Porsgrunn.

Samling i Skifjelltraktene

Ikke alle guttene dro mot Kilebygda. Noen dro også innover til Skifjell - Meensvannstraktene, som nevnt innledningsvis. Sitatene er hentet fra en beretning skrevet av Johan Stivimoen, hvor han gir følgende beskrivelse av det som skjedde:

«Allerede den 18. mai begynte de første registreringspliktige guttene fra Porsgrunn og omegn å innfinne seg i traktene mellom Kaasa på Skifjell og Meensvann. Tilstrømningen fortsatte dag og natt i tiden som fulgte. De fleste guttene var fra Porsgrunn, Herøya, Eidanger, Borgestad og nedre del av Gjerpen.

Gutter i aktuell alder, som gikk på Skiensfjordens tekniske Fagskole i Porsgrunn, sluttet seg i den første tiden til forlegningen på Skifjell. Flere av dem reiste etter kort tid til familie eller kjente, men noen av dem ble igjen i den senere leiren. Det kom også gutter fra Larvik, som ikke hadde noe sted å reise til. I en periode var det en inntrengende anmodning fra en større gruppe fra Larviksdistriktet om å få slutte seg til leiren i Vallerdalen. Dette måtte imidlertid avslåes av sikkerhets- og forsyningsmessige grunner.

De første guttene, som kom til Skifjelltraktene, tok seg inn på tilgjengelige hytter innover mot Meensvann. Blant disse var det to hytter tilhørende NS-medlemmer eller folk med en tvilsom nasjonal holdning. Etterhvert som antallet økte, ble det ikke plass i hyttene, så noen måtte lage seg barhytter eller ligge i telt innover i skogen. Været i slutten av mai og først i juni var ikke det beste, for i denne tiden var det tre uker med nesten sammenhengende regn. Dette satte guttene på en hard prøve, men de tok det hele med godt humør, og innrettet seg som best de kunne.

Den 19. og 20. mai var to mann, Alf Eriksen og Johan Stivimoen, utsendt fra Sivilorg i Porsgrunn, i kontakt med guttene som hadde tilhold i nærheten av Kaasa på Skifjell. De hadde med seg et mindre parti matvarer og avtalte den første forsyningstransporten to dager senere. Det ble også avtalt at de fremmøtte skulle orientere de guttene som lå lengre inne i skogen, og å få satt opp en oversikt over hvor mange som var samlet der oppe.

I Skifjellområdet var det flere bebodde gårder, og det var dessuten et populært turterreng. Derfor føltes det uheldig å ha så mange gutter spredt utover i området. Av den grunn ble det besluttet å finne et leirområde, som lå gunstigere til og var bedre egnet sikkerhetsmessig. Det måtte velges utenfor de vanlige ferdselsruter, ha gode retrettmuligheter og gunstigst mulig transportvei. En del av guttene, som var spesielt godt kjent i området, fikk i oppdrag å finne et egnet sted.»⁽⁷⁾

Hulkaleiren blir bygd og organisert

Fra det tidligere nevnte minneskriftet finnes følgende opplysninger om hvordan leiren ble bygd og organisert:

«Ettersom bygningsverktøy, spiker og papp og annet ble båret inn, oppsto det en stadig økende aktivitet. For å nyttiggjøre verktøy og redskap best mulig, foregikk byggingen på to skift døgnet rundt. Dette gikk med liv og lyst, selv om regnet i denne tiden strømmet ned nesten uten stopp. Om kveldene hendte det at enkelte måtte sitte nakne rundt et flammende bål mens klærene tørket.

For å lette materialtransporten, ble det besluttet å hugge tømmer på stedet, og lafte opp hyttene.

Dette tømmeret ble tatt ut i stilltiende forståelse med godseier Cappelen på Ulefoss. Til oppføring av hyttene medgikk ca. 120 ml tømmer, adskillige ruller tjærepapp og en mengde spiker.

Det ble etterhvert bygd 16 hytter, hvorav Leir 1 omfattet 7 hytter på sørsiden av Kroktjern, og Leir 2 besto av 9 hytter på nordsiden. Da har vi også tatt med «5-årsplanen» - den hytta som spøkefullt fikk det tilnavnet fordi det tok lengst tid med den. Mannskapet her var kanskje mindre snekkerdyktige, eller syntes de hadde lenger tid til å ta verden med ro.

Hver hytte kunne romme fra 10 til 12 gutter. Vi kamuflerte hyttene med granbar og mose, og hadde som regel to rader med sovebrisker i to høyder med en gang imellom. Enkelte hytter hadde fått murt opp en peis og pipe av stein og leire.

Kjøkkenavdelingen hadde de alle utendørs, og måltidene ble også inntatt i det fri, når været tillot det. Et stort depot for lagring av matvarer og utstyr ble også bygd på et tidlig tidspunkt.

Huset med «hjerte i døra» var en lang innhegning av bjerkeløv, med grøft gravd i lengderetningen.

En solid stokk var plassert i passende sittehøyde over grøfta. Til desinfeksjon ble det brukt klorkalk og sand, som etterhvert fylte grøften igjen. Det ble senere uttalt av flere at dette var et koselig sted hvor debatten og praten gikk livlig, når flere var «vaglet» opp på stokken.

Ettersom dagene gikk, skiftet området karakter, og livet for oss kom gradvis inn i mer ordnede forhold. Et reservedepot ble anlagt ved Mjåvannseter, et høyst nødvendig sikringstiltak skulle det senere vise seg.»⁽⁸⁾

Sanitetstjenesten

Minneskriftet forteller videre hvordan sanitetstjenesten var organisert:

«Sanitetstjenesten ble godt organisert. Den ble stasjonert på Grønnmyrseter, en nedlagt seter like i nærheten av Kroktjern. Her var det gjort istand 4 «sykesenger», og sanitetssjefen hadde 8 av oss med førstehjelpskurs til assistanse.

Sanitetsfolkene foretok hver kveld et besøk i alle hyttene og delte ut medisiner og undersøkte helsetilstanden».⁽⁹⁾

Vaktholdet og sambandet

«En viktig del av organiseringen gjaldt vaktholdet. Vaktene ble delt i 4 vaktlag og en depotvakt. Dessuten var det vakter på Fjeld gård, i Bjørndalen og ved Rognsbru. Vaktlagene fra leiren lå på vakt et døgn av gangen, og det besto som regel av et mannskap på 8. Der hvor det ikke var annet husvære, bodde vi i telt, men i Bjørndalen hadde vi en større tørnmerkoie til disposisjon. Selve vaktpostene var plassert et stykke fra leiren mot Drangedal og mot Landsmarka, ved Setertjenn og ved Bjørndalen. På Fjeld gård bodde vi 4 og 4 på to rom i det gamle bryggerhuset. Vi hadde god utsikt fra gården ned mot adkomstveien til Fjeld. Ved siden av vakttjenesten, måtte vi av og til fungere som ordonanser inn til Hulkaleiren, da Fjeld gård dannet et viktig sentrum i kontaktnettet med utenomverden. Vi som var plassert ved Bjørndalen, skulle ved siden av vaktholdet ta oss av uanmeldte transporter, losse varene og melde fra til leiren.

Telefonen og sentralborddamen på Rognsbru, Ambjørg Dalene, var en meget viktig brikke i sikringstjenesten for leiren. Hun meldte alt mistenkelig over telefonen til vaktene på Fjeld, og da tyskerne kom om morgenen den 8. august, var det hennes alarm ved 5-tiden om morgenen som ga guttene det nødvendige forspranget».⁽¹⁰⁾

Jøssingheim ved Vallerdalen opprettes og organiseres

Den tidligere omtalte beretningen om guttene i Skifjelltraktene forteller videre:

«Stedet som kjentfolkene i Skifjelltraktene valgte, viste seg å ha en meget god beliggenhet. Det lå oppe på toppen av en høy ås like innenfor Vallerdalen gård på nord-østre side av Meensvannet, med retrettmuligheter til Siljan, Kvelde og Oklungen. Transporten inn til leiren ble lettere ved at mesteparten kunne fraktes med prammer over Meensvann og inn i viken ved Vallerdalen.

Etter at det nye leirstedet var tatt ut, flyttet de fleste guttene opp dit. Den første tiden bodde de i barhytter og telt, men de gikk straks igang med å bygge seg enkle, men mer komfortable hytter. Dette var midt i en meget regnfull periode, så guttene gikk ofte gjennomvåte i denne tiden. Det ble bestemt at hyttene skulle bygges av reisverk, som skulle taes i skogene omkring. De skulle klees med tjærepapp utvendig og ullpapp innvendig, og som kamuflasje ble det bundet granbar og løvverk på vegger og tak. Innredningen var enkel, men praktisk, med køyer i to høyder pluss benker og bord. Guttene viste stor oppfinnsomhet i utformingen av hytter og utstyr, så de ble forholdsvis individuelt preget. Ildstedet var utendørs og bygd opp av steiner eller inntil en fjellvegg like ved hytta. Ialt ble det bygd 12 hytter med plass til fra 8 til 12 gutter i hver.

Forsyninger og matvarer ble den første tiden lagret i et depot, som var innredet i en naturlig fjellhule like ved leiren. Regnværet i den første tiden gjorde at vannet begynte å renne langs veggene, slik at varene sto i fare for å bli ødelagt.

Et av de første byggeprosjektene ble derfor å bygge et nytt depot. Dette ble påbegynt samtidig med de første hyttene den 7. juni, men i motsetning til hyttene ble depoet laftet opp av tømmer, som ble hugget i omegnen. Depotet var ferdig den 11. juni, og den første hytta var innflytningsklar samtidig. Etterhvert ble de øvrige hyttene også ferdige, og de guttene som fikk ledig tid, kunne gå igang med andre sysler».⁽¹¹⁾

Sanitetstjenesten

Jøssingheim hadde også sine egne sanitetsfolk i likhet med Hulka-leiren. Beretningen om leiren i Vallerdalen gir følgende orientering om deres arbeid:

«Leiren hadde også en sanitetssjef, som var førstehjelpsutdannet og svært pliktoppfyllende og interessert i sitt arbeide. Han hadde også flere assistenter til hjelp, og de foretok daglig kveldsrunder i leiren med sitt førstehjelpsutstyr.

Deres vesentligste jobb var utdeling av medisiner, rensing av sår og rapportering av eventuelle vanskeligere tilfeller. Med i sin medisinveske hadde de også en spesiell hostesaft, som var meget populær. De fleste var svært interessert i å «forebygge» eventuelle plager med dette medikamentet når sanitetsrunden kom forbi.

Sanitetssjefen var en av elevene fra Fagskolen i Porsgrunn og var opprinnelig fra Horten.

To bedriftsleger ved Eidanger Salpeterfabriker, overlege Eyvind Thiis-Evensen og dr. Finn Kaare, hadde hele tiden tilsyn med helsetilstanden i leiren. De foretok flere besøk med undersøkelse av spesielle sykdomstilfeller, og de orienterte om hygiene og hvordan latrinene skulle utføres og ordnes. Blant annet ble en av guttene sendt til sykehuset i Porsgrunn og operert for brokk. Han kom tilbake etter to uker den 21. juni og fortsatte leirlivet som før.

Gutter som hadde tannproblemer,fikk anledning til å konsultere en tannlege i byen.»⁽¹²⁾

Posttjenesten

Når det gjelder posttjenesten, forbindelsen mellom guttene i de forskjellige leirene og deres pårørende, foregikk det på den måten at brev kunne innleveres i enkelte av byens og distriktets forretningen Posten gikk på denne måten både til og fra guttene og deres nærmeste.

All post ble forøvrig underlagt en viss sensur av sikkerhetsmessige grunnen

Vakthold og samband

Jøssingheim måtte også ha en vakttjeneste, et samband og en etterretning, akkurat som Hulkaleiren:

«Leiren hadde helt fra starten en egen vaktsjef som hadde ansvaret for alt vakthold. Det var plassert vaktposter ute på forskjellige steder, og spesielt om søndagene var disse forsterket, for å hindre at uvedkommende skulle komme inn i leirområdet. Det var også postert en av karene for flyvarsling om dagen på toppen av åsen like over leirområdet. Han hadde et signalhorn, som han brukte for å varsle flyalarm. Et tysk rekognoseringsfly, populært kalt «Fornebuenka», passerte nesten daglig over åsene i nærheten av leiren. Det var innarbeidet rutiner for hvordan guttene skulle forholde seg med hensyn til dekning og kamuflasje ved disse flyalarmene.

Det var også innøvet rutiner for hurtig oppbrudd fra leiren. Under prøver, som ble foretatt med visse mellomrom, viste det seg at alle var startklare i løpet av 15 minutter. I den forbindelsen var alle lagrede telt klargjort, slik at de kunne brukes under en eventuell flukt.

Det var utplassert faste vaktposter ved brua i nedre enden av Meensvann. En telefonvakt var også stasjonert på Kaasa gård hos gårdbruker Harald Kaasa. Han skulle bringe viktige meldinger inn til telefonvaktene ved Meensvann, og man regnet med at en hastverksmelding kunne nå leiren i løpet av 15-20 minutter. Det var også plassert vakt på Vallerdalen gård hos familien Olav Håkerød. Disse hadde tilsynet med prammene og rodde skyssturer over Meensvann med besøkende, eller folk som skulle over på den andre siden.»⁽¹³⁾

Fra Vallerdalen gård hos Olav Håkerød, ble det strukket en telefonledning til leiren. Det ene telefonapparatet var en stjålet tysk felttelefon, og det andre var en demontert «sveivetelefon» fra Meen gård, som hadde fått en automattelefon. På Kaasa gård var det også automattelefon og herfra gikk forbindelsen direkte til Sivorg i Porsgrunn.

Sivorg hadde ellers telefonkontakt med Langerød gård.

Derfra sendte hele familien rapporter om mistenkelige passeringer av tyskere eller andre.

I Porsgrunn hadde Sivorg kontakter til politiet som kunne varsle om eventuelle razziaer.

Transporttjenesten

Transport av forsyninger til og fra leirområdene ble etterhvert ganske omfattende. Det var et ganske stort antall lastebilturer som ble foretatt i løpet av de 5 månedene fra mai til oktober 1944.⁽¹⁴⁾

Birger Asdahl har i et intervju uttalt om transport- og forsyningstjenesten til leiren i Kilebygda:

«Min hovedoppgave var å organisere forsyninger. Både skaffe forsyningene og å sørge for transporten av dem til Kilebygda. Det kan ikke ha vært mer enn ca. 6-7 mann som drev med dette. I tillegg kom sjåførene som kjørte det hele til Kilebygda.⁽¹⁵⁾

Sjåførene var først og fremst lastebilsjåfører ved Hydro på Herøya og fra Nils O. Nielsens transportforretning og sagbruk på Frednes. Det forekom også at drosjesjåfører ble brukt til mindre transporter.»⁽¹⁵⁾

I beretningen om skauguttleiren i Vallerdalen sies det:

«Alf Kittilsen fra Vestsiden kjørte en del av forsyningene til Kilebygda. Etter at guttene måtte rømme til Landsmarka, ble Cappelens biler på Ulefoss benyttet (til transport fra Ulefoss og inn i Landsmarka)».⁽¹⁶⁾

Transporten av forsyninger til Skauguttleiren ved Meensvann ble også gjort med biler som tilhørte Nils O. Nilsen på Frednes, dessuten Porsgrunn kommunes biler, samt lastebiler tilhørende Eidanger Salpeterfabrikker på Herøya. Halfdan Haukedal, Ansgar Nilsen og Nils O. Nilsen selv førte N.O. Nilsens biler. Daniel Lund og Trygve Findal var sjåfører på biler som tilhørte Norsk Hydro. Da guttene i september startet sin flukt til Sverige, var det Herman Oksums busser og Nils O. Nilsens lastebiler som fraktet dem til Porsgrunn fra Landsmarka.

Forsyningstjenesten

Forsyningsspørsmålet til skauguttleirene i Kilebygda og Vallerdalen ble som før nevnt overlatt til Sivorg i Porsgrunn. Det ble etterhvert et ganske stort apparat i sving for å skaffe det nødvendige, og å få det transportert frem:

«Da skauguttleirene begynte å ta form, oppsto det et mangfoldig behov av fiær sagt alle slags varer og nødvendighetsartikler. Først og fremst måtte det skaffes matvarer, som brød, kjøtt, fisk, poteter, mel, sukker, smør, salt, krydder og alt annet til matlagingen. Hertil kom medisiner og førstehjelpsutstyr, telt, klær, skotøy, kokekar, kjøkkenutstyr, såpe, tobakk og meget annet.

Da det ble behov for mer permanente boliger, måtte det skaffes bygningsartikler som papp, spiker, stift og alle slags bygningsredskaper. Alt dette greide Sivorgs organisasjonsapparat på forskjellig vis å bringe inn til de opprettede leirene.»⁽¹⁷⁾

Hvis varene ikke kunne sendes direkte til leirene, ble de samlet i forskjellige samlesentraler rundt i byen. De viktigste av dem var Nils O. Nilsens sagbruk på Frednes, jernvareforretningene til Johan Jacobsen og Andr. Aasland, Arne Andresens agenturforretning og Arne Thorstensens engroslager på Bjørntvedt.

Om samlesentralen hos Nils O. Nilsen på Frednes står det å lese i Solum Historielags Årsskrift for 1980:

«Forsyningssjefen i Sivorgs arbeidsutvalg sto for innkjøp av proviant og materialer til forlegningene.

Det var vanskelig å få noen store partier av gangen av det vi hadde bruk for, så det ble nødvendig å opprette samlesentraler. Fra samlesentralene ble varene kjørt ut til forlegningen etter hvert som bestillingene kom inn. Tyskerne hadde et hovedkvarter like ved sentralen på Frednes, og var mer enn en gang vitne til innlastning av varer til skauguttene. Men sjåførene virket helt uberørte, og tyskerne trodde selvfølgelig at det var et helt legalt foretagende».⁽¹⁸⁾

Fiskeforsyningen

Fisk var ofte en mangelvare, men Sivorg hadde folk i arbeidsutvalget som også greide denne oppgaven:

«Fisk ble skaffet gjennom spesielle kontaktmenn, som hadde forbindelse med fiskere i Langesund og langs Bamblekysten. Leveransene foregikk for en stor del gjennom fiskehandler Daniel Halvorsen på Østre Brygge og fiskehandler Bård Halvorsen, som hadde sin forretning like ovenfor Osebro. Fisken fra kjølelageret i Kragerø ble enten levert direkte til samlesentralene for matvarer eller gjennom de to nevnte fiskehandlerne.»⁽¹⁹⁾

Nils O. Nilsen nevner i et intervju at også Einar Fragell var en av dem som hadde kontakt med fiskerne i Langesund:

«Fragell hadde en motorbåt som Sivorg skaffet drivstoff til. Gjennom kontakter i Langesund fraktet han fisk til Porsgrunn, som ble levert for videresending i Arne Andresens agenturforretning i Stangsgate.»⁽²⁰⁾

Brødleveransene

Sivorg hadde skaffet seg et solid kontaktnett blant byens bakere, og hadde alt på et tidlig tidspunkt lagret mel illegalt hos flere av dem. De skaffet også hele tiden rikelig med brødmerker, så bakerne ikke skulle få problemer med forsyningsmyndighetene:

«De fleste brødene ble skaffet til veie fra Kåre Knudsens bakeri i Baumannsgate, Harald Dyraas' bakeri på Vestsiden og Per Bryhnes bakeri i Storgaten ved Meieritorvet. Flere andre bakerier deltok også i mindre omfang, og blant dem kan nevnes Anundsens bakeri på Sundjordet og Herre. bakeri. Da guttene fra Kilebygda måtte rømme til Bømark, kom også Ulefoss bakeri med.

Brødbestillingene kunne være ganske varierende, avhengig av behovet, transportmulighetene og bakernes kapasitet. Brødene til forsyning av skauguttleirene ble bakt i all hemmelighet tidlig om natten. De måtte bringes ut av bakeriet så tidlig som mulig, og guttene ble mer enn en gang overasket over hvor gode og ferske brød de fikk.»⁽²¹⁾

Kjøtt og kjøttvarer

All slags kjøtt var svært strengt rasjonert, og det var vel den matvaren de fleste hadde problemer med å få tak i. Likevel klarte Sivorgs forsyningsgruppe å skaffe det guttene trengte. Hvordan noe av dette foregikk, er forklart på følgende måte i beretningen om skauguttleirene:

«Kjøttvarer ble for en stor del levert fra O. Braaruds slakterforretning på Vestsiden og i Storgaten, og noe fikk man tak i fra nasjonalt innstilte gårdbrukere. Her foregikk det et utstrakt samarbeid mellom veterinærer og forsyningsnemnd, så det ikke skulle oppstå problemer med myndighetene på grunn av manko i beholdning eller besetning. Det kan også nevnes at man fikk en del kjøtt fra spesielle kontakter i Vestfold. Det skjedde ikke minst som følge av en iherdig innsats fra formann Halvard Hem fra Herøya.

Man gikk heller ikke av veien for tjuvslakting av elg, slik at elgkjøtt og elgkarbonader også sto på menyen i leirene enkelte ganger.

En god del kjøtt og kjøttvarer kom også fra Porsgrunn Folkerestauranters kjøkken, som foretok oppmaling og steking samt koking av lapskaus i stor skala. Disponent Trygve Thommesen sammen med kjøkkenbetjeningen viste her enestående innsatsvilje, for meget av dette arbeidet foregikk i all hemmelighet om nettene.

Heistad Fabrikker deltok også med opparbeidelse av kjøtt, som for en stor del ble hermetisert på bokser. Dette foregikk i et samarbeide mellom slaktermester Einar Braarud i Porsgrunn og disponent Thorstein Kleve og driftsingeniør Svein Jervell ved Heistad Fabrikker. De leverte også en god del syltetøy og marmelade, som egentlig var beregnet for de tyske soldatene.

I forbindelse med kjøttleveransene kan det nevnes en litt spesiell episode. Sivilorgs spesielle kurer til Vestfold for informasjon og etterretning, formann Halvard Hem fra Herøya, hadde en ganske eiendommelig opplevelse i Lillegårdskleivene. Han var på vei til Larvik på sykkel i et oppdrag for Sivorg, da en tysk lastebil fullastet med griseskrotter passerte han på vei opp bakkene. Han la merke til at en av skrottene lå litt løst bakerst på lasset, og han syklet opp bak bilen like før en sving. Med et napp i grisebena gled skrotten av bilen og ned på veien. Han stilte seg opp foran grisen tilsynelatende for å rette på noe ved sykkelen, til de intetanende tyskerne hadde kommet, seg rundt svingen. Deretter dro han skrotten inn under noen busker og dekket den til, før han fortsatte til Larvik for å utføre sitt oppdrag der.

Ved midnattstid samme kvelden dro han og disponent Trygve Thommesen ved Porsgrunn Folkerestaurant ut og hentet griseskrotten med hest og vogn. Den ble tatt inn i et lagerrom i restaurantens kjeller, og senere i all hemmelighet opparbeidet i kjøkkenet. Denne maten havnet kort tid etter i skauguttleirene, som et kjærkommet tilskudd til menyen.»⁽²²⁾

Poteter og grønnsaker

Disse varene var ikke så strengt rasjonert som andre matvarer, men det var likevel et problem å skaffe så store mengder som de to leirene hadde behov for:

«Poteter og grønnsaker ble levert gjennom spesielle forretninger i Porsgrunn, og sentralt her sto «Vegetar grønnsaksforretning» med sin innehaver Einar Dahlgren. For tilførsel av disse produktene spilte også Halvard Hem en stor rolle. På grunn av sine forbindelser med bønder og andre kontaktfolk i Vestfold, skaffet han en mengde landbruksprodukter. Dette bidro i vesentlig grad til åt leirene fikk tilstrekkelige forsyninger av grønnsaker og poteter hele tiden.»⁽²³⁾

Klær og skotøy

Dette var også strengt rasjonerte varer, som det var vanskelig å få tak i:

«Blant et så stort antall unge mennesker oppsto det etterhvert også et påtrengende behov for klær og skotøy. Regnværet den første tiden og de primitive forholdene guttene levde under, gjorde at det man hadde tatt med seg ved rømningen ble utsatt for stor slitasje. Noen klarte å skaffe seg suppleringer hjemmefra, men det var forsyningstjenestens store hodepine hvordan man skulle kunne løse klesproblemene for alle. Her fikk man etter hvert en god hjelp fra flere av byens manufakturforretninger og Porsgrunns Konfeksjonsfabrikk ved disponenten, Reidar Gundersen.

For å ordne de mest påtrengende skoproblemene, skaffet man seg gjennom forskjellige slakterier - en del huder. Disse ble sendt til Schriwers garveri i Skien, og skinnet og læret ble derfra sendt til Porsgrunn Tretøffelfabrikk. Her fikk disponent Reidar Wiik opparbeidet dette til beksømsstøvler og halvhøye slagstøvler. Det ble også sendt sekkevis med skotøy til Tretøffelfabrikken og noen av byens skomakere for reparasjon.»⁽²⁴⁾

Det skjedde også - i hvert fall i ett tilfelle - at skotøy ble skaffet til veie ved innbrudd. Av et brev⁽²⁵⁾ som innehaveren av Garanti Skotøyforretning, Ivar Nilsen, sendte til politimesteren ved Telemark Politikammer etter krigen går det frem at innbruddet ble «foretatt av hjemmefronten, og det ble brukt til personer i forlegning av Mil.org og til personer som lå i dekning». Den sistnevnte kategori var skaugutter. Videre blir det opplyst i brevet at «skotøyet ble betalt av Sivorg i Porsgrunn kort etter innbruddet». Dette innbruddet var fingert. Det skjedde i forståelse med innehaveren.

Varene som Sivorg skaffet, ble normalt kjøpt ved hjelp av innsamlede penger, og merker som ble stjålet på Forsyningsnevnda. En del kom også inn som gaver fra bedrifter og næringsdrivende. Hvordan pengene ble samlet inn og merkene stjålet, vil bli nærmere beskrevet i kapitlene: «Materiell og økonomisk støtte til vanskeligstilte» og «Kriselagre».

Kokekar, redskaper og bygningsmaterialer

Av beretningen fra skauguttleirene framgikk det hvordan dette ble skaffet:

«Kokekar og kjøkkenutstyr, bygningsredskaper som økser, sager og hammere og bygningsmaterialer som papp og spiker, var blant de første behovene som meldte seg for guttene. Kokekar, kjøkkenutstyr og bygningsredskaper ble innkjøpt fra forskjellige jernvareforretninger i Porsgrunn. De som vesentlig sto for disse leveransene var Vauvert Efig. Johan Jacobsen, Johan Jeremiassen A/S og Andr. Aaslands jernvareforretning på Vestsiden. Hos Johan Jacobsen var Sverre Jacobsen kontaktmann, i Jeremiassens firma var det Einar Sørensen, og hos Andr. Aasland var det Birger Aasland man hadde kontakt med. Bygningsmaterialer ble også skaffet gjennom de samme forretningene, men når det gjaldt papp til hyttene, kom en stor del av den fra Eidanger Salpeterfabriker. Fra denne bedriften kom også en rekke andre bygningsartikler, som spiker, plater og annet.»⁽²⁶⁾

Noe av byggematerialene stammet også fra Porsgrund Metalverk,

Forsyninger av tobakk

Denne varen var på mange måter en av de vanskeligste forsyningstjenesten hadde å stri med:

«Tobakk var et annet av de store problemene forsyningstjenesten hadde. Denne varen var så strengt rasjonert og så vanskelig å få tak i, at den bare kunne skaffes i mindre partier. Derfor var tobakk det de fleste guttene følte,som sitt største savn i forlegningene. Man fikk tak i litt fra forretninger, men sentralt i tobakksforsyningen sto Damquists Tobakksforretning i Storgaten.»⁽²⁷⁾

Forsyninger etter angiveriet av Hulkaleiren

Etter at skauguttleirene ble opprettet, oppsto det i en rekke tilfeller et forsørgerproblem for dem som var gift eller hadde andre pårørende å forsørge. Sivorg fikk satt igang en innsamling av bidrag fra bedrifter og privatpersoner, slik at dette problemet ble løst. I årsskriftet fortelles det videre:

«All forbindelse med våre forsyningskilder var nå brutt, men det gikk ganske bra likevel, og det har vi nok i første rekke Drangedalsbøndene å takke for. De viste en imøtekommenhet som var enestående, og det var ikke få hundre kilo for ikke å si tusen kilo matvarer som ble transportert opp fra Drangedal.»⁽²⁸⁾

Den første tiden holdt skauguttene til i den midlertidige leiren ved Henneseidvannet. Senere dro de til Bømark i Landsmarka nær Ulefoss.

Forsørgelse av skauguttenes familier

Etter at skauguttleirene ble opprettet, oppsto det i en rekke tilfeller et forsørgerproblem for dem som var gift eller hadde andre pårørende å forsørge. Sivorg fikk satt igang en innsamling av bidrag fra bedrifter og privatpersoner, slik at dette problemet ble løst. I årsskriftet fortelles.det videre:

«Bidragene kunne variere fra 30 til 60 kroner i uka, etter familiens størrelse.»⁽²⁹⁾

Pengene ble brakt anornymt til hver familie ved hjelp av ordonanser eller andre betrodde personer. Jacob Aall Møller og Jens Nielsen sto for økonomien på vegne av Sivorg på dette området.

Videre fortelles det i årskriftet:

«Det er anslått at skauguttaksjonen kostet kr. 185 000,-, som ble utbetalt gjennom Sivorg.

For guttene medførte aksjonen et tap på 108 000 arbeidsdager. Utregnet etter datidens lønninger, utgjorde det ca. en og en kvart million kroner.»⁽³⁰⁾

Hvor mange skaugutter?

I Hulkaleiren er det anslått at hele 330 mann var innom for kortere eller lengre tid, men det var «en god del gjennomtrekk».⁽³¹⁾

Når det gjelder antallet i Vallerdalen, er det antatt at «på det høyeste var tallet oppe i ca. 140, mens det normale gjennomsnittet var ca. 120. Det regnes med at nærmere 180 gutter hadde vært i leiren kortere eller lengre tid.»⁽³²⁾

Omkring midten av juli ble omlag 60 gutter overført fra Vallerdalen til Hulka, da Jøssingheim ble avviklet. Det skal vi komme nærmere inn på senere.

Før vi fortsetter vår beretning om leirene i Kilebygda og i Vallerdalen, er det nødvendig å understreke at i hvert fall for Kilebygdas del, fantes detder grupper av gutter eller mindre leirer som lå utenfor ansvaret til Sivorg i Porsgrunn. Disse guttene var fra forskjellige steder i Solum og andre steder.

I Solum Historielags årsskrift for 1980 finner vi følgende beretning:

«Det var flere skauguttleirer innover heiene i området omkring Skien og Porsgrunn, men de var visstnok ikke så store som Hulka-leiren i Kilebygda, og en har inntrykk av at de sto under en mer tilfeldig ledelse.

«På Sandseter lå det skaugutter våren og sommeren 1944. Det lå også en gjeng på Lundstulen, hvor Kjell Vasdal var leder, men flesteparten av guttene der var fra Skien. Utpå høsten flyttet de fleste ned til forskjellige hytter ved Kilevannet, bl.a. til Røyskattlia ved Jordbakke. Her lå de til tyskerne kom på besøk. Det var visstnok i oktober måned. Da rømte de videre til Kilebygda. Tyskerne skjøt etter dem uten å treffe.

Flesteparten av Skotfossguttene rømte over til Løvenskjoldskogene, men her kom det også tyskerbesøk, og her var tyskerne heldigere, for de greide å få med seg 12-15 gutter.

To Skotfossgutter lå ved Økter sammen med ca. 120 gutter fra Skien.»⁽³³⁾

Dagligliv i Hulkaleiren

Fra guttenes egen beretning om forholdene har vi trukket ut følgende:

«Stort sett fungerte leiren bra og med en rimelig god orden og system. Det var satt opp følgende dagsorden, som i hovedsak ble fulgt:

Kl 0730	Purring - lagfører kontrollerer at utrustning er klar for oppbrudd
Kl 0800	Frokost - rengjøring og rydding i leiren
Kl 0900	Oppstilling - fordeling av arbeid og øvelser for dagen
Kl 1200	Middag
Kl 1300	Arbeidet og øvelsene fortsetter
Kl 1600	Fri for dagen

I leiren var det hver dag forskjellige gjøremål. Jobbene ble fordelt på morgenoppstillinga. Hovedjobben var proviantbæringa. Den var slitsom og vi husker vel alle de skjelvende beina da vi endelig sto på toppen av «Svettelia»! Ellers var det vakttjeneste og annet forefallende arbeid. Med enkle midler og oppfinnsomhet var enkelte flinke til å lage fiffige forbedringer i leiren. En tid var en del gutter på grøftegraving i Cappelens skog.

I den daglige rutinen gjaldt det å holde ved like interessen for stimulerende og sunne fritidssysler.

Blant så mange ungdommer gikk den i høyst forskjellige retninger. Det var derfor viktig å finne frem til aktiviteter hvor hver og en kunne dyrke en eller flere av sine interesser.

Blant de hobbyene som hadde relativt stor tilslutning var sportsfiske. Under ledelse av en ansvarlig fikk vi anledning til å drive fiske i vid omkrets.

En svømmeklubb ble dannet, og de interesserte bygde omkring den 5. juli et stupetårn med henholdsvis ca. 5 og 8 meters høyde. Svømming og stuping ble noe nær sagt alle deltok i, og i fint vær var det et yrende badeliv i Kroktjern.

En brytergruppe ble også startet under ledelse av to tidligere deltakere i Norgesmesterskap i bryting. De hadde reist opp til leiren for å hjelpe oss med organiseringen av forskjellige oppgaver. Det ble laget en provisorisk brytematte, men sporten hadde flere tilskuere enn utøvere.

Det ble dannet både et sangkor og orkester, som underholdt på leiraftener og ved andre anledninger.

Etter hvert ble instrumentutvalget ganske omfattende, så orkesteret spilte både til underholdning og dans. Sangkoret var enkelte ganger oppe i 20-22 personer og orkesteret telte 9.

Det var flere personlige kristne i leiren. De dannet en kristelig ungdomsforening. De hadde anledning til å bruke hvilken som helst hytte i fritiden til sine møter. På deres foranledning fikk forlegningen besøk av en prest, som forrettet for oss flere ganger.

En av aktivitetene i leiren var orienteringsturer i terrenget, som ble drevet troppsvis. Turene var planlagt mot et bestemt mål og tok gjerne hele dagen, så vi hadde gjerne med oss full dagsrasjon. Troppssjefen avga rapport ved hjemkomsten, sammen med en skisse over ruten.

Ettersom dagene gikk, fikk vi alle prøve tålmodigheten og ventetiden sammen. Usikkerheten om hvordan dette ville komme til å gå, hang også hele tiden over oss.

Et eksempel på dette fikk vi da en tysk underoffiser og tre menige losjerte seg inn på en bondegård i bygda. Hver dag trålet de terrenget i alle retninger, angivelig for å ta ut en del eiketømmer. Kjentmannen de hadde med seg, holdt hele tiden leirledelsen orientert om hvor de aktet seg neste dag. Han ledet også tyskerne best mulig, utenom leirområdet. Leiren var hele tiden i alarmberedskap, og alle deres bevegelser ble overvåket av våre vaktmannskaper. Det celebre besøket varte i 4 dager, og fikk samtlige til å forsterke sin årvåkenhet.

Vi hadde hemmelig radio i leiren og kunne lytte til London. Her fikk vi 14. juli høre at «vi gutter på skauen» ikke måtte ligge i større leirer, men forsøke å komme oss inn på bondegårder eller finne andre spredte forlegningsmåter. Hvis det ikke var mulig å komme inn på gårder, skulle vi slutte oss sammen i små militære avdelinger, men uten å ta kampen opp for alvor. Denne talen skapte fullt virvar hos oss.»⁽³⁴⁾

Dagliglivet i Jøssingheim utspant seg omtrent på samme måten.

Høydepunkter i leirlivet

Men livet i de to leirene var ikke bare preget av det hverdagslige slitet. Det kunne også ha sine feststunder. Først skal det her gjengis fra beretningen om Hulkaleiren:

«Når vi nå ser tilbake på livet i Hulka-leiren, er det sikkert enkelte episoder og hendinger som trer frem i erindringen i et eget skjæn Her skal vi trekke frem noen typiske eksempler på slike høydepunkter i disse eventyrlige sommermåneder.

Den 29. mai (2. pinsedag) ble den første samlingen holdt i det nye leirområdet. 150 av oss hadde da funnet veien inn dit, og reisingen av hyttene var begynt. Vi fikk orientering om det videre arbeidet, og ble alvorlig pålagt å vise samhold, kameratskap og å utvise all mulig forsiktighet i tiden fremover.

En spesiell episode
Leir I har bestemt seg for å erobre Leir 2's ettertraktede tømmerflåte og gjøre lumsk invasjon i sistnevntes hovedkvarter. Men Leir 2 er på vakt og forsvarer seg med stor kraft og en motaksjon settes inn: Plutselig oppstår et herlig kaos der alle slåss vilt mot alle, mens armer og bein går som trommestikker på og rundt tømmerflåten. At ingen av oss får «banesår», er nesten ufattelig når vi tenker over det i dag.

Festen på Grønmyrseter
Best vil vel alle huske storfesten på Grønmyrseter. Her hadde vi bygd en stor scene med orkestergrav. Festen går av stabelen i anledning Kong Haakons fødselsdag 3. august. I løpet av dagen kommer det gjester fra byen, som alle har noe med leiren å gjøre bakom kulissene. Det er folk fra transportgruppen, forsyningstjenesten, leirlederne, Sivorg, to doktorer og en tannlege. Ialt 12 personer utenfra er våre gjester.

Scenen er pyntet med løv og vaiende flagg, og alle uten vaktene har hel fridag. Programmet starter med terrengløp kl. 1100, og fortsetter med stup- og svømmekonkurranse i Kroktjern. Kl 1900 er alle samlet på Grørtmyrseter hvor det for anledningen er kokt en anseelig mengde lapskaus. Programmet for kvelden er lagt opp slik:

Først blir det rettet en velkomsthilsen til våre gjester.

Deretter setter vårt 9-manns orkester oss i den rette feststemningen vi synger leirsangen:

Vi seiler alle i samme båt,
ingen vet hvorhen det bær,
og noen hver blir saktens gjennomvåt
i slikt et herrens vær.

Refreng:
Igjennom stormen lar vi sangen lyde,
selv om alt er mørkt, og verden
:/:går sin gang:/:
Vil du deg selv og andre fryde,
så stem i en munter sang.

Stem i nå alle som har gjemt en gnist
av det gamle pågangsmot.
La toner feie bort alt som er trist
og som lett kan feste rot.

Refreng

Her lever vi vårt liv blant skogens trær
som et fredløst regiment.
Men ingen tviler på hva vi har kjært,
det er Norges eksistens.

Refreng

Og snart så ser vi atter Norge frelst og fritt
av en stor og mektig tropp,
og flagget som er rødt og blått og hvitt,
heises høyt på stangens topp.

Refreng

Nå gir vi oss i kast med alle slags konkurranser, bryting, boksing, pølseløp og drakamp, for å nevne noe.

Neste innslag er tale for Kongen og avsynging av «Ja, vi elsker».
Diktopplesning og leiravis følger deretter, etterfulgt av historier og skjemtsomme skrøner og vitser.
En av gjestene griper ordet og bringer en hilsen til oss fra alle hjemme.
Hulka mannskor på over 20 medlemmer trår til for fullt.
Sketsjen «Skjærsliperen» blir fremført på scenen.
Til slutt er det dans og moro til langt ut i de små timer.

Og sommernattens myke mørke legger seg varmt over gjester, aktører og alle leirmedlemmer og gjør denne, dag og natt til en uforglemmelig opplevelse.»⁽³⁵⁾

I Jøssingheim foregikk underholdningen og adspredelsene på samme vis. Det ble dannet et lite orkester, en sanggruppe og et utvalg til å stelle i stand sketsjer. Rolf Iversen var primus motor når det gjaldt å skape underholdning.

Kampsangen til Skaugutta i Jøssingheim lød slik:

Skauguttas kampsang.
Mel.: Flagget

Kom med fra hele Norges land,
fra Nordkapp og til Lindesnes vil vi stå hand i hand.
For heimefrontens motto er,
at de ikke vil ha no' av
at vi blir Hitlers hær.
Står vi nu samlet i denne vår kamp,
skal vi beseire nazismen og dens ramp.
Vi må derfor i skogen oss gjemme,
for herr Quisling har jo oss innkalt.
Men Kong Håkons sak vil vi fremme,
ham har jo fedrene for oss valgt.

Refreng.-
Nå må gutta i kampen stå sammen,
for å utføre denne vår sak,
og med dem står hele folkestammen,
hele Norge må nu ta et tak.

Kom med, kom med, til skogs vi drar,
vekk fra jenta, mor og far og gledene vi har.
Til Norges skoger ut vi tar,
hvor gutta trivs, og håpet gror til Kongens ord.
Ennu finnes der gutter som i byene går,
i restaurant og på gatehjørnet står.
Går du med, eller gjør du det ikke.
Eller hvem er det du stoler på.
Vil du ei heimefra rikke?
Det er din innsats det gjelder nå.

Vi har, vi har en gutteflokk,
som ligger mellom skogens trær og venter Norges hær.
På invasjonen stoler vi, og timen den er ganske nær
da vi igjen blir fri.
De har gitt oss sitt løfte at alt skal bli bra,
og alt hva vi taper, får vi igjen en dag.
Selv om vi har igjen den store krise,
som nazistene truer oss med,
skal vi herren Quisling bevise,
mobiliseringen sabler vi ned.

«Forholdene i leiren skapte et ypperlig kameratskap og samhold blant guttene. De opplevde ting sammen og fikk venner og minner, som tross alt gjorde skauguttperioden i deres liv til en god og hyggelig tid å se tilbake på»⁽³⁷⁾

Jøssingheim avvikles

«I begynnelsen av juli 1944 var belegget i leiren sunket til omkring 60 gutter. Samtidig var belegget i Kilebygda også blitt betydelig redusert. Årsaken var at alle som hadde et sikkert sted å reise til, fikk anledning til å forlate leiren. Ledelsen i Porsgrunn besluttet derfor å overføre de guttene som da var igjen til leiren i Hulka i Kilebygda.

Dette ble gjort for å lette alle transporter, og å få en samling av guttene i et område man mente var det sikreste av de to stedene.

Det var ikke særlig populært blant guttene å bli flyttet over til Kilebygda. Nå når de endelig hadde fått skikkelige hytter, og begynte å få en viss orden på det hele, var det bittert å forlate alt sammen. De forsto ikke helt opplegget den gangen, men de bøyde seg lojalt for de vedtak som ledelsen fattet.

Overføringene begynte den 12. juli og var avsluttet den 14. Alt som fantes av brukbart materiell og proviant ble nå transportert tilbake til Skifjell. Det ble anslått at dette utgjorde ca. 2 tonn, bestående av telt, kjeler, kjøkkenutstyr, økser, sager snekkerutstyr, ryggsekker, soveposer, ulltepper og annet personlig utstyr.

Hyttene ble finkjemmet for alt som kunne fortelle noe om hvem som hadde vært der. Utstyr som ikke kunne medtas ble ødelagt eller gjemt, men hyttene ble etterlatt i god stand for eventuelt senere bruk.

Til overføring av gutter og utstyr ble det benyttet to biler, som kjørte en tur hver i 3 dager. Bilene var dekket med presenninger, og deler av utstyret og noen av guttene fulgte med hver transport. Kjøringen måtte foretas om dagen, da det var umulig å ferdes med bil på veiene om natten på grunn av tyske kontroller.

Alt gikk heldigvis godt med transporten, og alle kom vel frem til Kilebygda. Her ble den første bilen kjørt inn til Fjeld gård, men de øvrige kjørte til Kallenskott på en skogsbilvei som gikk litt nord og et stykke vestover i forhold til Fjeld. Herfra tok utstyret og guttene den vanlige transportveien inn til Hulka. Guttene fant seg fort til rette blant de andre, for opplegget og forholdene var nesten helt likt med det de var vant til i den leiren de kom fra.

På den tiden overføringene fra Jøssingheim foregikk, hadde tyskerne okkupert flere gårder i Gjerpensdalen, og de patruljerte veiene til alle døgnets tider. Det lå blant annet også en forlegning ved Sanni Bedehus, et par kilometer utenfor Porsgrunns bygrense. De fleste transportene passerte forbi dette stedet, men tyskerne merket ingen ting.

Ved en av disse transportene måtte en tysk patruljebil kjøre etter lastebilen med 10 gutter og utstyr i ca. 5 minutter. Veien var for smal, så forbikjøring var nesten umulig. Guttene som lå under presenningen ante ikke noe om dette, men det var ganske nervepirrende. for sjåføren.

Skauguttleiren «Jøssingheirn» i Vallerdalen gikk nå over i historien, men den skapte en samhørighet mellom dem som hadde vært der, som varte i lang tid etterpå. Skauguttene hadde i flere år etter frigjøringen en forening med møter og festelige sammenkomster. Det viste at det de hadde opplevet sammen hadde gitt minner og hendelser som bandt dem til hverandre i tiden senere.»⁽³⁸⁾

Senere på høsten 1944 ble skauguttenes leir i Vallerdalen base for en Milorgcelle for Område 1703 i Porsgrunn. Disse karene oppholdt seg der i 8 uker. Beretningen om dette finner vi i Jon Birkenes' bidrag.

Tyskerne kommer

De fredelige forholdene i Hulkaleiren varte ikke lenge, verken for dem som opprinnelig hadde flyttet inn der i maidagene eller for dem som ble overflyttet fra Jøssingheim i juli.

8. august angrep tyskerne leiren. Den var blitt røpet av en norsk angiver, en hirdgutt fra Porsgrunn, som hadde snappet opp opplysninger fra to løsmunnede, tidligere skaugutter. Her skal det gjengis fra skauguttas egen beretning om det som skjedde:

«Da skjer det vi alle innerst inne har fryktet.

Telefondamen på Rognsbru ringer opp til Fjeld gård ved 5-tiden om morgenen og rapporterte at tyske militærstyrker har passert på vei mot Fjeld. I Kilebygda blir det stor oppstandelse. Hundrevis av tyske militære kjøretøyer, biler og motorsykler farer frem og tilbake med Gestapo i spissen. Forhør og arrestasjoner er på gang både i Kilebygda og blant ledelsen i Porsgrunn.

Men tyskerne gjør en alvorlig tabbe. De stopper opp og stiger ut av bilene ved Fjeldbrua, ca. 500 m, fra gården. Det blir redningen. I de minuttene det tar å gå til fots opp til gården er bonden på gården i full gang med å vekke oss og folkene på gården, og vi rekker å rømme gården og å legge strake veien til leiren. Tyskerne omringer «Fjeld-festningen», rykker inn og finner fuglene fløyet.

Mens Hulka-leiren er i full oppløsning, tar en patrulje på 8 mann seg tilbake mot Fjeld for å finne ut hva tyskerne nå foretar seg. Patruljen sniker seg stillferdig frem i terrenget, deler seg i to lag som sonderer hver sin del. Et støt i signalhornet vårt er tegn til samling og tilbaketrekning.

Vi er kommet ca. ¾ av veien tilbake mot Fjeld. Det dirrer i hver fiber i kroppen. Gården er inntatt.

Opp bakken mot Åmyrkollen lister vi oss denne formiddagen. Hvor er tyskerne? Første mann i rekka titter over bakkekammen - og der ligger tyskerne henslengt i den varme sommerdagen, uten luer og med uniformsjakken oppknept. Her er bokstavelig talt en pust i bakken! Vi bråvender og hører tyskerne gjøre seg kamplare før vi forsvinner i løvskogen. Ingen skudd løsnes. Litt etter høres et støt i signalhornet for å varsle resten av vår pulje, og vi forener oss raskt med de øvrige.

Tyskerne våger seg ikke videre før styrken er blitt større. De frykter at vi ligger på skuddhold og venter på dem.

Først neste dag våger de seg frem til leiren, som de finner frem fil takket være to av naboene på Fjeld, tvunget av geværpiper i ryggen til å vise tyskerne vei.

Der ligger leiren øde og forlatt....

Gården Fjeld blir imidlertid beslaglagt, og samtlige familiemedlemmer måtte rømme og gå i dekning. Alt av innbo og løsøre ble kjørt til gestapoleiren i Larvik. Dyrene på gården ble for det meste stående igjen. En gris og noen høns slaktet tyskerne og tok med seg. En av mennene som tyskerne truet til å følge seg til skogs, arresterte de som takk for hjelpen. Etter en ukes tid ble han imidlertid sluppet fri igjen. Han og hans kone fikk ordre om å fore og passe de beslaglagte dyrene på Fjeld. Derfor var de igjenværende dyr i fin form da frigjøringen kom våren 1945.»⁽³⁹⁾

Flukten til Mjåvannseter i Drangedal

«En rømningsplan for Hulka-leiren var blitt utarbeidet ganske tidlig. Planene gikk ut på at alle skulle ta med sitt personlige utstyr, og så meget som mulig fra depotet. Den første etappen skulle gå om Grønmyrseter, og så fortsette til reservedepotet på Mjåvannseten Her skulle alle samles før den neste fremrykking ble planlagt og satt ut i livet.

Dette opplegget viste seg å være meget godt den dagen det ble nødvendig å ta det i bruk.

Alle i leiren var således forberedt på denne situasjonen, så selve rømningen foregitt greit. Det kunne nok være noen som var både usikre og nervøse, men de hadde opparbeidet en god kondisjon og et meget godt samhold i løpet av de nærmere 3 månedene de hadde vært sammen. Alle måtte få med sine personlige eiendeler, og deretter ta med så meget fra leirdepotet som de kunne klare. Det meste fra depotet kom med, og alle kom frem til Mjåvannseter i god behold. Den ligger litt under en times gange fra Hulka. Til og med et stort spann med klorkalk til latrinebruk slepte en av guttene intetanende med seg innover heiene.

Før Hulkaleiren ble rømt, ble radioen, noen musikkinstrumenter og en del kokekar gjemt i en av hyttene.

Før ankomsten til Mjåvannseter måtte vi over Mjåvann, som består av to tjern med et dypt, men smalt sund imellom. Her var det lagt over to solide tømmerstokker som bro. Da man trodde de fleste var kommet over, ble stokkene hugget over og fjernet for å hindre tyskerne, hvis de tok opp forfølgelsen. Det var likevel noen få som ikke hadde kommet tidsnok frem, så de måtte forsøke å hoppe over sundet. De fleste greide dette bra, men en av oss, som bar en sukkersekk på ryggen, havnet i vannet med sekken. Han slapp likevel ikke sin dyrebare last, og både han og den våte sukkersekken ble snart etter berget opp på den riktige siden.

Vel ankommet til Mjåvannseter ble det satt i gang koking av havresuppe i en 60 liters kjele, som var det første måltidet alle fikk den dagen. Litt senere gikk noen av oss tilbake til leirdepotet og hentet resten av provianten. De registrerte at tyskerne ennå ikke var kommet inn til leiren.

Til Henneseid

Før ferden gikk videre ble det foretatt en grundig planlegging og diskusjon av rutevalg og fastlegging av neste stoppested. Det var full enighet om å ta seg frem til den andre siden av Henneseidvannet.

Siden dette er over en halv mil langt, kunne det bety en vesentlig hindring for tyskernes videre fremmarsj.

Ved avgangen fra Mjåvannseter besto flokken av ca. 200 mann, som ble delt opp i puljer på 20. For at vi ikke skulle lage for tydelige spor i terrenget, skulle vi etter forskjellige ruter ta oss frem til Hestefjell ved Henneseidvannet. Etter ca. en times tid kom flokkene frem en etter en, men ved kontroll av mannskapslisten manglet det en pulje. Flere patruljer ble sendt ut, og guttene som hadde kommet for langt sørover ble loset på rett vei.

På dette samlingsstedet ble mannskapslistene av sikkerhetsmessige grunner gravd ned, og de har sannsynligvis blitt ødelagt i tidens løp. Det finnes derfor i dag ikke noen pålitelige lister som kan fortelle om hvem som var 4 Hulka sommeren 1944.

Fra Hestefjell dro vi videre ned til Fjellstranda ved Henneseidvannet, og her var vi fremme ved 9-tiden om kvelden. Den neste oppgaven var å få tak i og samle inn alle prammene som lå ved vannet. Etter hvert ble vi rodd over til Nestangen gård, hvor vi ble meget godt mottatt. Noen slo seg ned på låven, mens andre overnattet under noen store graner. Vakter ble utsatt og vi fikk en velfortjent hvil etter spenningen og strabasene siden tyskerne kom.

Den 9. august trakk det ut på dagen opp til et kraftig uvær, så noen av oss dro inn til Småfiskvann hvor vi tok i bruk de skogsstuene som lå der.

Samtidig rodde en patrulje på 6 mann ned hele Henneseidvannet, og gikk den ca. en mil lange turen ned til Henneseid-gårdene. Hensikten var å skaffe mer mat, for provianten, som skulle komme dagen før, hadde man av forståelige grunner ikke fått tak i.

Bonden man kontaktet var nok villig til å gi litt brød, men her var det snakk om en ku, en god del grønnsaker og et par tønner poteter. Dette torde han ikke være med på, for han hadde selv sittet på Grini en tid. Patruljelederen vår skrev da ut en erklæring med fullt navn om at de hadde tatt kua på båsen om natten, slik at han kunne vise dette til Forsyningsnemnda ved kontroll. Resultatet var at vi fikk kua, og noen av oss gikk i gang med å grave opp poteter og høste grønnsaker.

I mellomtiden gikk et par andre til kretsens kjøpmann, som overlot dem hele ukesrasjonen til Henneseid krets. Det var ca. 250 brød, 36 kg margarin og en god del andre matvarer. Hans kommentar var: «Nå får drangedølene greie seg som best de kan noen dager». En stund etter hostet og harket kjøpmannens lille generatorknott-drevne lastebil opp veien mot Henneseidvannet med all maten, og kua ble drevet etter samme veien.

Drangedølenes hjelpsomhet

Mange drangedøler viste i denne tiden et enestående storsinn og hjelpsomhet. Særlig bør kvinnene på Straume fremheves for deres gjestfrihet og telefonhjelp når det var nødvendig å få tak i doktor fra Drangedal. Ofte måtte de vekkes nattetid av sikkerhetsmessige grunner, og praktisk talt hver gang serverte de nystekte vafler til «gjestene».

Spesielt kan det nevnes en gang, da en av oss hadde rutsjet ut en flere meter høy fjellskrent og slått en tyristubbe inn i brystkassen. Det så meget stygt ut og var langt alvorligere enn man trodde.

Drangedalsdoktoren beordret ham øyeblikkelig til sykehuset på Søve, hvor flere tyrifliser ble operert ut.

Et annet eksempel på drangedølenes holdning, kan vi også nevne. Det gjaldt den trauste bonden på Vefald.

Han hadde fått sydd seg nye flotte beksømsstøvler av hud han møysommelig hadde garvet sjøl. «Dere kan ta dem», sa han, «for dere trenger dem bedre enn jeg».

Vi har ønsket å trekke frem disse episodene fra flukten for på denne måten å hedre og takke folket i Drangedal for en særdeles viktig hjelp i en vanskelig situasjon for oss.

Småfiskvann

Etter at maten var rodd frem til Nestangen, og kua var drevet frem over land, gikk ferden videre opp til Småfiskvann. Her ble vi alle samlet, og et feltkjøkken ble laget i stand nede ved bekken. Kua ble slaktet, og et par timer senere var den første lapskausen ferdig til servering. Dette var det første ordentlige middagsmåltidet vi fikk siden flukten fra Hulka, og det smakte selv om kjøttet var i ferskeste laget.

Besøk fra Porsgrunn

Midt under dette måltidet dukket plutselig to representanter fra Hjemmefrontledelsen i Porsgrunn opp, De var på vei innover for å få kontakt med oss igjen, og hadde truffet to ordonanser ved Odden gård på vestsiden av Børten, ikke langt fra Høydalen.

De to ordonansene var sendt ut for å ta seg frem til Porsgrunn for å be om nye forsyninger og instrukser for tiden fremover. De ble i stedet veivisere til vårt oppholdssted ved Småfiskvann. Representantene for ledelsen i Porsgrunn hadde hatt en strevsom tur i øsende regnvær over Ulefoss, opp Landsmarka og videre nedover langs Sannervann og vestsiden av Børtevann til Odden gård. Turen hadde tatt halvannet døgn, for fremkomsten gjennom Kilebygda var blokkert av tyskerne. De var blitt kontrollert av tyskerne flere ganger underveis, men som tvangsutskrevne vedhuggere slapp de til nød igjennom. Under presenningen på en av godseier Cappelens vedbiler kjørte karene gjennom hele Landsmarka.

Det ble en liten høytidsstund da den ene av dem steg opp på en stor stein og holdt en tale til oss der ved Småfiskvann. Han appellerte til samholdet. Vi måtte være ytterst forsiktige og unngå å ta unødige sjanser.«Friskt mot, levende lar vi oss ikke ta, sluttet han beveget:»⁽⁴⁰⁾

Til Bømark

Hovedoppgaven, slik situasjonen nå var blitt, ble å finne et tryggere sted hvor vi kunne regne med jevne forsyninger. Etter et lengre samrådingsmøte ble vi enige om å ta oss frem til Bømark i Landsmarka på grensen mellom Drangedal og Holla. Dette var en fjellgård tilhørende godseier Cappelen. Familien som bodde på gården disponerte faktisk to bosteder, men var på Bømark da vi kom dit. Familien viste også et storsinn av det sjeldne. Den flyttet rett og slett fra gården og lot oss få overta det hele. Husene på gården var låve, lae, fjøs og stall, et forholdsvis stort innhus, pluss et par andre mindre hus.

Samtlige hus ble fylt til siste plass. Ca. 20 av oss hadde tilhold i hovedbygningen i snaue 2 mnd. Resten ble plassert i hytter eller staller rundt i området og alle mann fikk tak over hodet. Vaktholdet ble nå enda strengere enn før. Heretter kom ikke et uvedkommende menneske inn i vårt område. Mannskaper på Hellsokken, Grunnvannseter og Gammelseter hadde vakt vestover mot øvre Drangedal, mannskaper på Bømark mot Landsmarka og Holla og mannskaper i Pondalskilen mot Henneseidvannet og Kilebygda.

Lederne fra Hjemmefronten i Porsgrunn bodde også i denne tiden sammen med oss på Bømark. De måtte av sikkerhetsmessige grunner være i dekning en stund, og derfor tok de seg av de administrative og forsyningsmessige sakene. Av den grunn holdt de forbindelsen til ledelsen i Porsgrunn, og gikk selv nærmest i skytteltrafikk mellom Bømark og Porsgrunn.

Fra Bømark var det telefon med lokal linje til Lauvbukta i den øvre enden av Sannervann. Her ble det postert telefonvakt, som også hadde adgang til telefon over riksnettet.

Det ble nå sendt nye anmodninger til ledelsen i Porsgrunn om proviant og utstyr, med anvisning på et nytt leveringssted. Det kunne sendes til Lauvbukta i øvre enden av Sannervannet, hvor det i første omgang kunne stues inn i en tom garasje.

I mellomtiden ble det sendt ut patruljer til forskjellige gårder for å kjøpe poteter og grønnsaker. De var så langt borte som i Drangedal på noen av disse turene.

For å hindre at lastebiler fra Porsgrunn skulle vekke for stor oppmerksomhet på veiene fra Ulefoss til Lauvbukta, stilte Ulefoss Jernverk sine biler til disposisjon. De fraktet daglig ved og annet inn og ut av området. Utstyret ble lastet om inne på Jernverket til verkets biler, så derfor var det ingen som merket noe spesielt ved denne trafikken.

Fra garasjen ved Sannervann ble utstyret hentet i nattens mørke og fraktet med prammer ned hele vannet. Derfra ble det båret i ryggsekker og på annen måte over til Prestevann, og også rodd over dette. Videre ble det båret til Bøvann og igjen til en en ny rotur. Til slutt ble det en siste bæreoperasjon fram til Bømark. Det var en slitsom jobb å få proviant og utstyr frem midt på svarte natta. Men vi var etter hvert blitt så vant til å slite med transporter at vi tok det hele med godt humør.

Tross rykter om at tyskerne ville forsøke å spore oss opp med blodhunder, gikk livet sin vante gang på Bømark. Vi hadde mer enn nok å sysle med, blant annet måtte vi gjøre oss kjent i vårt nye område.

Nye retrettveier måtte legges opp, og et godt skjult reservedepot ble bygd. Ved alarm, skulle samtlige ta seg opp til Helsoken, og derfra skulle vi ta oss frem over jernbanelinjen til Sørlandet mellom Kjosen og Naksjø stasjon. Vi skulle senere samles i et nærmere angitt område for å avvente nye ordre. Denne planen ble det heldigvis ikke bruk for.

Radioen i Hulkaleiren

Men vi følte oss svært isolert og avstengt fra omverdenen. For å bøte på dette ble det bestemt at tre av oss skulle våge seg tilbake til Hulkaleiren for å se om den hemmelige radioen fremdeles lå skjult der. Radioen var jo nesten livsviktig for oss, vi måtte høre særmeldingene fra London. Vi hadde ordre om å være ytterst forsiktige og ikke ta noen unødige sjanser.

Vi dro av sted på formiddagen, hadde vel ca. 1½ times gange til Hulka. Men vi hadde god tid, og gikk veldig forsiktig frem. Ofte stoppet vi og bare speidet og lyttet. Vi regnet med å ha tyske patruljer i terrenget. Vi var kommet et godt stykke inn på Stimaråsene da det plutselig ble stopp. Vårt øye har oppdaget noe som ikke var naturlig. Vi sto lenge og bare lyttet, men hverken så eller hørte noe mistenkelig. En listet seg fram for å undersøke, de andre holdt vakt. Ganske riktig, her hadde tyskerne vært. Det hang nemlig en hvit papirstrimmel på en grein og på bakken lå en firkantet papirduk. Det var papirhåndklær fra sanitetsleiren vår på Grønnmyr.

Tyskerne hadde brukt papiret som veivisere i ukjent terreng. Under retretten hadde de lagt igjen disse papirbitene for å ha en oppmerket rute å følge i neste omgang. En av oss viser sin superbe forakt for tyskerne ved å trekke ned buksa og dekke til papirduken med en real «skaumann»! Vår siste hilsen til herrefolket!

Ferden videre mot leiren gikk uten flere avbrytelser. Vi tok en omvei og kom frem på åssiden nord for leiren. Vi snek oss frem på åsryggen og tittet ned i Leir 2 på nordsiden av Kroktjern. Her var det stille og rolig. Ingen tyskere her. Derimot i Leir 1 på den andre siden av Kroktjern, var det en god del tyskere, hvor mange kan vi ikke konstatere. Vi trakk oss tilbake for å diskutere situasjonen. Skulle vi våge det? Vi ble enige om å prøve. To mann på utkikk, den tredje hentet sakene. Vi lå en god stund og speidet. I Leir 2 var det fortsatt helt stille og rolig. Hva foregikk på den andre siden av vannet? Tyskerne trakk seg tilbake fra vannet og la seg til å hvile inne på åsen.

Igjen hadde vi «tur». Dette var spennende. Han ålte seg ganske seint i ly av busker og forhøyninger ned lia. Om ikke så alfor lenge var han ved hytta hvor radioen og fela skulle være. Var de fortsatt der? Han lå en god stund og lyttet .... så et par dunk i hytteveggen. Ingen reaksjon, han snek seg inn i hytta. Sakene er på plass. Spenningen var ulidelig stor, og når det hele var over, var vi alle dyvåte av svette. Så samme vei tilbake. Nå er det enda verre å åle seg frem, for radioen og fela måtte ikke ødelegges for noen pris.

På den andre siden av Kroktjern var det ingen reaksjon. Tyskerne fortsatte sin «velfortjente» middagshvil. Den unte vi dem så godt! Ålingen gikk seint, men etter en uendelighet av tid, synes vi, var han i sikkerhet oppe på åsen. Turen tilbake til Pondalskilen gikk bra uten noen kollisjoner med tyske patruljer.»⁽⁴¹⁾

Høsten kommer

«Tiden gikk og vi var kommet ut september. Sommerens varme var slutt. Det var gått over til høstvær, til dels gråvær og rått og surt. Alt vi hadde av klær var for det meste sommerklær, tynne og tildels utslitte. Særlig skotøy var det dårlig med. Etter 3-4 mnd. flittig bruk var alt nærmest utslitt. En god del ble skaffet, det skulle mye til, vi var alltid i manko.

Tanken på hvordan fremtiden skulle bli, kom ofte frem i våre samtaler. Blir vi nødt til å overvintre her ute i skogen? Våre husvær var ikke vinterhus, de fleste uten ildsteder, åpne og trekkfulle. Det så ikke riktig lyst ut.

De første ukene i september sto i bærplukkingens tegn. Denne høsten var det et fantastisk tyttebærår, og vi bodde jo midt i et område med tusenvis av mål tyttebærland. Når 150-200 karer går i gang med bærplukking over litt tid, er det utrolig hvilke mengder det kan bli. Det er antatt at det ble plukket ca. 3 200 liter tyttebær, som ble fordelt til Fylkessykehuset på Søve, Lyngbakken, Munk og Klems barnehjem og flere. Dette regnet vi som en takk for all den hjelpen og støtten vi hadde fått fra alle hold.

Vi fikk fortsatt den mat vi trengte, men forsyningene var blitt mer sparsomme nå etter razziaen.Det var dette å få forsyningene frem som var verst. Kontrollen etter veiene var langt strengere. All transport gikk nå over Landsmarka, pluss en god del fra Drangedal.»⁽⁴²⁾

Oppbrudd

Tholf Fjeld forteller i Solum Historielags Årsskrift 1980 om hvordan han opplevde oppbruddet fra Bømark og reisen over til Sverige:

«Men så en kveld først i september, kom det ordre om at vi skulle samles alle mann på Bømark. Sjefen fra byenskulle komme opp, og han. hadde noe å si oss.

Der ble det bestemt at samtlige skulle over til Sverige. Meldingen ble mottatt med hurra og stor stemning. Når, og på hvilken måte vi skulle reise, fikk vi ikke rede på da, men det strengeste taushetsløfte ble tatt av samtlige.

Om kvelden den 11. september dro første pulje fra Bømark. Klokka halv tre om natta kjørte vi fra Sandbukta med kurs for Porsgrunn. Det var en meget spennende tur. Ingen hadde pass. De var nemlig sendt i forveien til byen. De måtte brukes for å få laget falske pass og reisetillatelser. Nede i kjelleren på Parkrestauranten fikk vi igjen passene våre, men nå falske, og reisetillatelse samt 10 kroner og formaningstale. Første del av turen hadde gått bra.»⁽⁴³⁾

De som sto for utskrivingen av de falske passene og passersedlene, var to kvinnelige ansatte ved politiets passavdeling, Ingeborg Hegna, Elna Reiersen, og Ingvar Westlie fra Sivorgs ledelse. Dette foregikk hjemme hos Westlie natten før avreisen for de forskjellige gruppene.

Guttene fikk også utlevert togbilletter til Oslo, og togpersonalet var orientert og skulle hjelpe til og passe på hvis det oppsto vanskeligheter. Med togene fulgte også ofte ukjente observatører, som kunne hjelpe til i påkommende tilfelle.

Til Sverige

Skaugutta ble sendt til Sverige på forskjellig vis. Noen grupper ble sendt med tog, mens andre forlot distriktet med båt.

Her følger en skildring av Tholf Fjeld om de som dro:

«Nå tok vi toget til Oslo. Her ble det en hel serie av pussige situasjoner. Vi ble delt opp i grupper på 23 mann i hver, og vi kjente selvsagt ikke noen av de andre i gruppa. I Oslo meldte jeg meg på avtalt måte hos en person som fulgte meg (oss) til Østbanen. Under marsjen holdt vi alltid betryggende avstand fra hverandre, men holdt øyesamband med hverandre. Fra Østbanen tok vi toget til Lørenskog. Den turen var ikke akkurat så hyggelig, for i samme kupe var en hel flokk med Gestapo, som gransket oss nokså nøye. Men heldigvis gikk de av før Lørenskog.

Fra Lørenskog tok vi skogen fatt, 2-3 timers marsj innover i Østmarka. Her var vi liksom mer trygge, og jeg skal si at lapskausen smakte etter 24 timers reise.

I Østmarka lå det en god del gutter fra før, kjekke og greie gutter, som gjorde alt til det beste for oss. Vi ble her noen dager, og hver dag kom det en ny pulje på 24-25 mann fra Bømark. Men den femte dagen vi lå der, kom det en annen pulje - nemlig ca. 200 tyskere, som hadde sporet oss opp. Vi kom unna i tide, men det var også denne gangen i absolutt siste liten. Likevel ble noen omringet, og noen av guttene som lå i skogen der ble også tatt, men ingen av våre.

Så en dag kom det ordre om at 10 mann skulle få komme videre. Jeg var så heldig at jeg kom med i den første flokken som skulle gå mot grensen. Vi tok oss frem på forskjellige transporter, med tog og bil, og vi rodde og gikk. Denne turen tok ca. 15 ½ time, og vi gikk stort sett om natta. Underveis traff vi på flere flokker som hadde samme mål. Da vi gikk over grensen, var vi 30-40 i samme følge, blant dem var et ektepar på 50-60 år sammen med 6 barn. Jeg beundrer den eldre damen som kunne makte en slik tur i mørke og ulende og over uendelige myrer. Vi var flere ganger i nærheten av de tyske vaktene, så her gjaldt det å fare stille. Et sted måtte vi passere riksveien. Vårt reisefølge, grenselosene, stilte seg da opp med hver sin kulesprøyte, som vakt ved veikanten, mens vi gikk over veien.»⁽⁴⁴⁾

Torbjørn Soltvedt, som også var med i en av de transportene som ble sendt med tog, opplevde tiden fra han kom til Porsgrunn fra Bømark slik:

«Selv havnet jeg i et tidligere kjøkken i «Heimens gård» (tilhørende norskdomslaget «Vårlengt» i Porsgrunn), hvor jeg lå i tre døgn. Så kom avreisen med toget til Oslo - vi var 8 i vår pulje. Vi kom til Oslo V, og ble mottatt der av en mann som fulgte oss til en leilighet i Camilla Collettsgt. Her ble vi noen dager, og så endelig avreise med tog til Hamar. Der ble vi mottatt av en mann som fulgte oss til en lastebil, og under presenninger lå vi da til vi kom frem til et sted i Løten som heter Oset.

Herfra fikk vi med oss en guide, og gikk over skogen - mot grensen. Vi overnattet på et småbruk, og der kom en ny mann som fulgte oss til grensen. Dette var 10. oktober kl. 1200. Vi ble mottatt av svenske grensevakter og bedt inn på mat.»⁽⁴⁵⁾

Andre transporter av skaugutter foregikk med båt fra forskjellige steder i distriktet:

«Andre transportmåter var med norske fiskeskøyter fra Bamlekysten og Eidangerfjorden. Selv to litt store motorbåter med ganske kraftige moter ble brukt i de siste månedene av krigstiden. Enkelte andre reiste med danske skuter fra forskjellige brygger langs Frierfjorden og Porsgrunnselva. Det forekom også at svenske skuter tok med noen passasjerer en gang iblant. Ved transporten med skuter ble det som regel laget hemmelige rom i lasten, hvor rømlingene ble plassert. Alle som reiste med Sivorgs ruter til Sverige kom velberget frem. Selv om det i noen enkelte tilfeller bare var hellet og lykken som berget dem fra tyskerne, gikk det hele godt for samtlige.»⁽⁴⁶⁾

Selv om det var Sivorg i Porsgrunn som organiserte flukten, ble også andre organisasjoner, trukket inn. En kan bare tenke seg det samarbeidet og den samordningen som skulle til for å få alle disse guttene trygt frem til Sverige.

Thorbjørn Soltvedt forteller blant annet i sitt allerede siterte brev:

«Da toget som hans transport var med, ble utsatt for tysk kontroll på Eidsvold, ble de bedt om å være rolige av konduktøren. Togpersonalet var informert.»

l og med at skauguttene krysset grensen, var også Sivorgs ansvar opphørt. Som følge av sin befatning med saken, måtte noen av Sivorg-folkene gå i dekning for kortere eller lengre tid. Som vi tidligere har sett, oppholdt noen av dem seg en stund sammen med guttene i Bømark. Noen måtte også flykte til Sverige. Thorleif Bommen ble arrestert våren 1945 og satt inne til Frigjøringen 8. mai. Han ble ikke tatt for sin medvirkning i Skauguttaksjonen, men i Milorgsammenheng.

Epilog - I Sverige og hjemme igjen

Selv om tiden i Sverige og hjemkomsten egentlig faller utenfor denne beretningens ramme, kan det være fristende å ta med en skildring fra en av dem som opplevde dette. Den er også hentet fra Solum Historielags årsskrift 1980:

«Etter ankomsten til Sverige, ble ikke skaugutta fra vårt distrikt samlet i samme avdeling. De ble fordelt på forskjellige avdelinger. Det ble ikke noen stor forandring på det livet de hadde ført i skauen. Leirene lå langt fra bebodde steder, og der gikk det med hard trening hver dag, og om natta var det vakttørn. Men gutta var veldisiplinerte og i god kondisjon, og det spurtes at de var godt likt.

Mange av gutta var med på frigjøringen av Finnmark, og da freden kom, strømmet de over grensa i sine respektive avdelinger.»⁽⁴⁷⁾