Fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn

8. kapittel

Fagbevegelsen

av Kai Arvid Køhler

Personer fra ulike deler av fagbevegelsen skulle etter hvert få en dominerende plass i det illegale, sivile motstandsarbeidet. Det illegale apparatet som deler av fagbevegelsen bygde opp fra 1940-41, skulle komme til å inngå som en viktig del av Sivorgs apparat fra 1943.

I denne fremstillingen skal det illegale arbeidet som vokste frem i Herøya Arbeiderforening (HAF), i Porselensarbeidernes Fagforening og i den lokale avdelingen av Norsk Kommuneforbund trekkes frem som eksempler. Det illegale apparat som ble bygd opp av krefter med tilknytning til HAF og Kommuneforbundet, ble av særlig stor betydning for Sivorgs arbeidsopplegg.

Men for å forstå utviklingen mot fremveksten av fagbevegelsens illegale arbeid, er det nødvendig først å si noen ord om Porsgrunn Arbeiderparti, fordi Arbeiderpartiet hadde en nær tilknytning til fagbevegelsen, i Porsgrunn som andre steder.

I Porsgrunn Arbeiderparti ble det siste representantskapsmøtet holdt 10. juli 1940. Med et referat fra et styremøte 18. september samme år slutter protokollen, og normalt partiarbeide opphører.

2. desember 1940 ble Telemark Arbeiderblad stoppet av tyskerne. Samme vei gikk det forøvrig med Rjukan Arbeiderblad 28. februar 1941. Sommeren 1941 ble Det Norske Arbeiderparti oppløst av tyskerne.

Selv om det ordinære partiarbeidet ble avviklet, betydde det ikke at alle partimedlemmene mistet kontakten med hverandre. Jonas Bjaaland kan f.eks. fortelle at redaktør Ole Øisang i Arbeiderbladet kom fra Oslo til distriktet engang i løpet av høsten 1940 og orienterte om situasjonen.⁽¹⁾

Etter at partiet ble oppløst, ble det noen tid senere lokalt dannet et illegalt partistyre under ledelse av Jonas Bjaaland, Jens Nielsen og Thorleif Bommen.⁽²⁾ Bjaaland forteller at dette illegale styret hadde som formål å holde endel medlemmer orientert lokalt og opprette kontakt med andre i andre deler av landet.⁽³⁾ Alle de tre som her er nevnt, var senere med i Sivorgs kontaktvalg.

Bjaaland og Nielsen bygde dessuten opp et illegalt apparat med bakgrunn i Det kommunale Tjenestemannslaget, som var en avdeling av Norsk Kommuneforbund. Nielsen hadde forøvrig vært dets første lokale formann, og han var også formann under hele krigen i navnet, selv om det da hadde sluttet å fungere. Det kan derfor være vanskelig å fastslå om det var som Arbeiderpartifolk eller som fagforeningsmedlemmer at de kom med i det illegale arbeidet. Det ene utelukker naturligvis ikke det andre, men vi skal se hva de to, Bjaaland og Nielsen, sier om hvordan de kom med i illegalt arbeid.

Jens Nielsen skriver at han allerede høsten 1940 kom med i «den sivile transportorganisasjonen»,⁽⁴⁾ som den illegale ledelsen av Kommuneforbundet i Oslo hadde opprettet. Denne transportorganisasjonens oppgave var å hente penger, paroler o.l. i Oslo og bringe dette ut til distriktene.

Jonas Bjaaland forteller i et intervju på spørsmål om når han engasjement i illegalt arbeide begynte:

«Jeg var sammen med bademester Jens Nielsen i kontakt med sekretær Sigurd Halvorsen i Norsk Kommuneforbund på et tidlig tidspunkt i forbindelse med lojalitetserklæringen fra kommunalt ansatte. Herfra utviklet det seg til et samarbeide med ledelsen i Norsk Kommuneforbund, som senere gikk over til å bli en illegal ledelse av forbundet.

Sigurd Halvorsen var vår nærmeste kontaktmann, men han måtte omkring 1943 flykte til Sverige. Etter henrettelsen av Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm den 10. september 1941, ble det etter hvert innsatt kommissariske ledere i Kommuneforbundet.

Jens Nielsen var hele krigstiden leder av Det kommunale Tjenestemannslaget i Porsgrunn innenfor Porsgrunn og omegns Kommunale Tjenestemannsforening.

Det ble også her gjennomført kontingentstreik til forbundet i 1941.

Jeg laget sammen med Jens Nielsen en agitasjonskampanje for å motvirke et forlangende fra NS om å underskrive tjenestepapirer med «Heil og Sæl». Senere korn det krav om at alle nyansatte skulle underskrive en lojalitetserklæring til NS-myndighetene. Det ble her benyttet alle midler for å påvirke samtlige til å nekte dette.

De fleste gjorde det, men noen få lot seg skremme til å underskrive.»⁽⁵⁾

Lojalitetserklæringen som Bjaaland omtaler kan være den av 4. oktober 1940 som ble sendt ut som forordning av Terboven. Kravet om at kommunalt ansatte skulle underskrive med «Heil og Sæl» kom i kunngjøring fra Hagelins Innenriksdepartement 8. januar 1941.

Fra høsten 1940 begynte altså en del av fagbevegelsen innen Norsk Kommuneforbund å bygge opp et illegalt apparat. Når det gjelder det illegale apparatet som vokste frem av de kretser som sto tilsluttet Herøya Arbeiderforening (HAF), synes det som om disse kom senere med i organisert illegalt arbeid. Dette var ikke noe lokalt fenomen. Deler av fagbevegelsen synes å ha stått famlende under det første halvannet året av okkupasjonen.

Det er derfor nødvendig med en orientering om situasjonen innen LO på sentralt hold. Innen LO fantes det en fraksjon, kalt Fagopposisjonen, som gikk inn for samarbeid med tyskerne. Blant annet ville denne fraksjonen at fagorganisasjonen skulle delta i et nytt «Riksstyre» med oppgave å gjennomføre en «nyordning» og å ta opp fredsforhandlinger med Tyskland.

Kort etter 25. september 1940 da Terboven proklamerte ettpartistaten, ble formannen i LO avsatt. En av lederne i Fagopposisjonen ble av tyskerne krevd som ny leder av LO. Det ble videre krevd at den nye ledelse skulle samarbeide lojalt med NS og de tyske myndigheter. Kravene ble imøtekommet uten større motstand. Likedan ble kravet om at fagforeningenes tillitsmenn rundt om i landet skulle avgi ubetinget lojalitetserklæringer til den nye ledelse imøtekommet.

Tyskernes krav om at 1. mai 1941 skulle være vanlig arbeidsdag, utløste imidlertid forbitrelse.

I september 1941 får vi den såkalte «Melkestreiken», og 10. september ble det erklært unntakstilstand. LO fikk nå en kommissarisk leder. Samarbeidspolitikken var slutt.

Samme dag som unntakstilstanden ble innført, ble også LOs juridiske rådgiver Viggo Hansteen og tillitsmann i Jern og Metall, Rolf Wickstrøm, skutt av tyskerne ved standrett.⁽⁶⁾

Vi retter nå blikket mot Herøya Arbeiderforening. Da okkupasjonen var et faktum, inntok foreningen «en myk linje overfor okkupanten og deres strårnenn.»⁽⁷⁾

Første møtet etter okkupasjonen fant sted 16. mail 1940, og på det tok en avstand fra Administrasjonsrådet, samtidig som man håpet på «at,de goder som er fratatt arbeiderne må bli gjeninnført».⁽⁸⁾

I brevet som ble sendt til LO etter møtet, heter det: «En enhetlig arbeiderklasse i forbund med bøndenes, fiskernes og funksjonærenes organisasjoner er grunnlaget som landets styre må baseres på i den situasjonen vårt land nå befinner seg i.»⁽⁹⁾ Uttalelser fra fagforeningen utover sommeren 1940 gikk i Sovjet-vennlig og pasifistisk lei.

Stemningen overfor okkupanten og NS slik den kommer til uttrykk i foreningsprotokollen, var altså langt fra preget av vilje til motstand.

Men fra mai 1941 - og enda sterkere i september samme år, begynte denne kollaborasjonslinjen å endre seg. Spørsmålet om hvordan en skulle forholde seg overfor de tysk-innsatte kommissariske LO-lederne begynte å bli påtrengende. Etter høsten 1941 var det «i praksis slutt med fagforeningsvirksomheten.»⁽¹⁰⁾

HAF fulgte altså utviklingen på det nasjonale plan, fra samarbeid til konfrontasjon. Samtidig som vi finner denne ettergivende holdningen både nasjonalt og lokalt i det offisielle LO, vokste det frem landet rundt motstandsgrupper innen ulike deler av fagbevegelsen. Blant annet ble den illegale avisen «Fri Fagbevegelse» startet ved årsskiftet 1940-41. Den utkom noenlunde regelmessig helt frem til freden i 1945.

Det første spede uttrykk for å ville yte motstand var kontingentstreiken i HAF. Denne - som fant sted høsten 1940 - var en protest mot tidlige forsøk fra NS på å ville overta fagbevegelsen.

I denne tidlige fasen ble tiden brukt til å knytte kontakter mellom faglige tillitsmenn og mellom arbeidskamerater på arbeidsplassene, et kontaktnett som senere blant annet distribuerte avisen «Fri Fagbevegelse».

Fra 1942 ble kontaktnettet på Herøya utvidet til å omfatte andre grupper av arbeidstakere, som folk i den kommunale tjenesten.

Oppgavene ble etter hvert flere. Det ble fleks. samlet inn penger - både blant arbeiderne og fra bedriften som sådan. Disse pengene gikk til pårørende til sjøfolk i utenriksfart, til pårørende til folk som havnet i fengsel av politiske grunner og til pårørende til folk som måtte flykte til Sverige. Disse familiene fikk regelmessig sine pengekonvolutter. «Det måtte være hundretusener av kroner som på denne måten passerte bedriftskanalene på Herøya.»⁽¹¹⁾

En sentral person i oppbyggingen og ledelsen av et slikt apparat var Ivar Hobbelhagen, som var formann i HAF fra 1939 og til juni 1945. Som vi husker var også Jens Nielsen formann i sin forening, Tjenestemannslaget, under hele krigen. Begge spilte altså en dobbelrolle. På den ene siden var de ledere av illegale organisasjoner bygd opp omkring deres respektive foreninger. På den annen side var de lokale formenn i sentralt nazifiserte fagforbund. Det kan nevnes at foreningens fungerende formann, Ivar Hobbelhagen, ble arrestert to ganger under krigen av tyskerne og NS. Den ene gangen var antagelig i 1941 og den andre i 1944. Begge gangene ble han sluppet fri etter kort tid, men hele det illegale systemet måtte ta alle nødvendige forsiktighetsregler i den tiden det varte.

Kommunistene på Herøya og ellers i distriktet sluttet seg ikke til oppbyggingen av dette illegale apparatet omkring Hobbelhagen og andre. De bygde opp sin egen illegale organisasjon, basert på celle-prinsippet, etter tyskernes angrep på Sovjet Unionen i 1941.

Kommunistene var mer i søkelyset fra NS' side enn f.eks. fagforeningstillitsmenn. Flere av de ledende kommunistene fikk da også oppleve husundersøkelser i sine hjem på et tidlig stadium av krigen, hvor kommunistiske bøker og litteratur ble beslaglagt. Flere av dem ble arrestert, og blant dem var brødrene Ingvald og Andreas Gauslaa og Kari Hammerstedt fra Porsgrunn. Begge brødrene Gauslaa ble sendt til Tyskland sammen med en bror som bodde i Oslo. De havnet i tyske konsentrasjonsleire, hvor de var i to og et halvt år til tyskerne kapitulerte.

Folk i det ikke-kommunistiske apparatet på industriarbeidsplassene kunne stundom tilhøre ulike motstandsgrupper på samme tid. Enkelte kunne komme til å være medlemmer av både Sivorg, Milorg og B.org, etter hvert som disse organisasjonene ble etablert.

Fra 1942-43 ble HAFs illegale organisasjon en viktig del av Sivorgs apparat i Porsgrunn.

Porselensarbeidernes fagforening synes å ha fulgt omtrent samme utvikling som på Herøya. Merkesalget gikk ned da det ble oppfordret til kontingentstreik. Det ble kommissarisk ledelse av forbundet, men denne ble sabotert, og derfor gikk all kontakt gjennom forbundets illegale ledelse.

Også her ble Hobbelhagen en sentral person, om enn i mindre grad enn på Herøya. For å illustrere det gjengis et utdrag av en fremstilling av forholdene i Porselensarbeidernes Fagforening under krigsårene 1940-1945, skrevet av Karl Lohne:

«I og med krigen i begynnelsen av april, var det dårlig kontakt med forbundet. Manfikk etter hvert besøk av forbundets tillitsmenn som ga en orientering om situasjonen. Det ble også holdt en distriktskonferanse i Porsgrunn for tillitsmennene. Dette tiltaket var meget verdifullt i denne vanskelige tida en da gjennomlevde, og kom til å bety mye for virksomheten senere under krigen.

I november 1942 ble det konstituert en illegal ledelse av forbundet under betegnelsen Avd. 300.

Formann i Herøya Arbeiderforening, Hobbelhagen, var med i det illegale utvalget, og formann i utvalget fra jan. 1944. Hobbelhagen holdt også flere orienterende møter for tillitsmennene i Porsgrunn.

Det var Hobbelhagen som redegjorde for retningslinjene for det faglige arbeid, men kontakten mellom utvalget og medlemmene var ikke alltid like godt. På grunn av dette ble det illegale arbeidet dirigert av styret i fagforeningen, som sjøl måtte ta initiativet til å få ordnet opp med tvister, og ellers ting for å hjelpe arbeiderne.»⁽¹²⁾

Utdrag (s. 190-194) fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn. 1940 til 1945	Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside	Søk i bokbasen