Porsgrunn Handelstands Forening gjennem 75 år

Del 1 | Del 2 | Del 3 | Del 4 | Del 5 | Del 6 | Del 7 | Del 8 | Del 9 | Del 10 | Del 11 | Del 12 | Del 13 | Del 14

Vanskelige mellemkrigsår

av Harald Bache Bystrøm

Bankkrisen og hele det økonomiske sammenbrudd som rammet samfunnet fra begynnelsen av tyve-årene, virket lammende også på byens handel og industri. De stadig vanskeligere avsetnings- og betalingsforhold førte til nye oppsigelser og innskrenkninger. Eksportnæringene rammes like hårdt som hjemmeindustrien. Produksjonsomkostningene holder ikke tritt med prisstigningen. De firmaer som klarer å holde hodet over vannet, balanserer så vidt på lønnsomhetsgrensen. Landet har over tredve tusen arbeidsledige. Lønns- og arbeidskonflikter preger bildet utad.

Valutaspørsmålet og kronens paritet er gjennemgangstemaet i all offentlig debatt. I 1925 finner man saken også drøftet i foreningens møter, og den protokollerte besvarelse av en rekke spørsmål fra Norges Handelsstands Forening, gir i et nøtteskall uttrykk for medlemmenes syn på det aktuelle problem. Her leser man blant annet:

«Den sidste stigning av den norske krone har skapt mange vanskeligheter for forskjellige bedrifter, skapt stor arbeidsløshet og gjort forholdene usikre. Det har igjen hatt en meget skadelig virkning paa al handel og omsetning. Hvis kursen paa pund hurtig vil falde til 18,6, vil dette sikkert bevirke yderligere vanskeligheter, skape større arbeidsledighet og bevirke store tap for det hele næringsliv.»

På spørsmålet om hvordan forholdet vil stille seg hvis det innenlandske prisnivå, og derunder råstoffpriser og arbeidslønninger, blir senket i forhold til pari kurs, gir foreningen følgende svar:

«Det er indlysende at dette ialfald for store dele av vort næringsliv vil forbedre situasjonen, men overgangen vil utvilsomt i tilfælde bli meget vanskelig.

Særlig vil vanskeligheterne for de forretninger der arbeider med stor laant kapital, bli meget store.

Likeledes vil sikkert kommunene og staten ha meget vanskelig for at faa sine budgetter balanceret, og dette vil igjen sterkt influere paa næringslivet.

Av foranstaaende svar vil man forstaa, at en hurtig stigning af vor krone vil være en ulykke for vort land.

Nedskrivningen av vor valuta paa det nuværende tidspunkt kan ikke tilraades, men det kan tænkes, at det vil være praktisk og nødvendig at gjennemføre en foreløbig stabilisering, uten at der blir tat nogen endelig bestemmelse om hvad det skal gjøres med kronen før forholdene i vårt land er blitt mere opklaret og der er bragt balance i stats og kommunenes budgetter.

Før det blir tat nogen endelig avgjørelse om vor valuta, mener vor forening at der ogsaa bør tas under overveielse om ikke tiden nu er inde til at gaa over til en lavere myntenhet.»

Det hersket enstemmighet i foreningen om besvarelsens ordlyd. Men denne enighet var ikke på noen måte uttrykk for den almindelige oppfatning forøvrig. Paripolitikken ble uhyre omstridt, meningene sto steilt mot hverandre, og emnet beskjeftiger ennu i dag spissfindige teoretikere. Luftige økonomiske teorier har imidlertid alle den svakhet at de ikke kan lette trykket av en akutt krise, og mens økonomer og politikere sloss for hver sine kjepphester, fortsatte utenlandske børsspekulanter å kjøpe opp så store mengder valuta at der en tid oppsto kunstig pengemangel. Spekulantene fikk rett. I 1927 ble kronen igjen notert nesten i pari, og våren 1928 ble den atter gullfestet.

Paripolitikkens uheldige virkninger, som foreningen også hadde pekt på, viste seg å holde stikk. Lånekapitalen ble en tung byrde, ikke bare for handel og industri, men også for landbruket som hadde kommet i stort gjeldsansvar mens kronekursen var på det laveste. At paripolitikken samtidig ga støtet til en gjennemgripende sanering av næringslivet, som under senere kriser gjorde det langt mer motstandsdyktig enn tilfellet ellers ville vært, skal man imidlertid ikke se bort fra. For dem som hadde sine midler plasert på sparekonti, ble kronens paritet en stor vinning, samtidig som den også bevirket store fordeler for alle kreditorer.

Hadde handelsstandens arbeidsforhold vært vanskelige før 1930, skulle de ikke bli lettere det siste ti-år frem mot den 2. verdenskrig. Konfliktforholdene på arbeidsplassene hadde etter hvert utviklet seg til det verre, inntil man opplevde de dramatiske oppgjør under storstreiken i 1931.

Konflikten dette år begynte med lockout fra arbeidsgivernes side, som ledd i kravet om lønnsnedslag. Arbeiderne besvarte på en rekke steder lockouten med sympatistreik, og i mai måned var over 60.000 rammet av arbeidsløshet. Sett i landsmålestokk ble det i 1931 et samlet tap på 7,5 millioner arbeidsdager. Av byene var Telemarksbyene hardest rammet med en ledighetsprosent på 22, mens gjennemsnittet for landet forøvrig var 14,6%.

Porsgrunns-distriktet skulle oppleve å bli sentrum for noen av storkonfliktens mest dramatiske episoder. Flere steder hadde arbeiderne gått til drastiske demonstrasjoner. En ladet, nervøs stemning la sin demper over all virksomhet i byen. Uroen og angsten var til å ta og føle på. Den uhyggemettede revolusjonsatmosfære lot ingen uberørt.

Den 8. juni brøt stormen løs. I store skarer samlet arbeiderne fra Skien og Porsgrunn seg i demonstrasjonstog. De hadde alle ett felles mål - Norsk Hydros eksportlager på Menstad, hvor streikebryteraksjoner hele tiden hadde gitt de streikende næring på agitasjonsmøter og under demonstrasjoner.

Den vesle polititroppen som møtte demonstrasjonstogene på Menstad, kunne intet utrette. Under brutal overmakt ble den slått tilbake av den opphissede mengden. En politimann fikk sparket ut det ene øye. Ti andre ble alvorlig skadet. Resten ble drevet på flukt.

At de urolige forhold også fikk innflytelse på handel og omsetning, sier seg selv. Kontanthandelen skrumpet inn. Salg «på bok» tok fullstendig overhånd. Likviditetskrisen ble et truende problem for alle næringsdrivende.

Det er allikevel svært lite man kan finne i protokollene fra disse dramatiske uker. Det eneste som direkte peker hen på de unormale tilstander, er henvisning til en blokadeoppfordring om ikke å handle i forretninger som solgte varer til militære og politifolk, og som får foreningen til å rykke inn følgende annonse i byens aviser:

«I anledning Skiensfjordens Samorganisasjons avertissement og på grunn av inntrufne omstendigheter finder Porsgrunds Handelsstands Forening seg beføiet til å innskjerpe alle forretningsdrivende, at de ifølge norsk lov er forpliktet til å sælge varer til enhver som betaler.»

Selv om den akutte spenning i junidagene etter hvert fortok seg, skulle det likevel gå ennu lang tid før forholdet igjen kunne betegnes normale. At samfunnssituasjonen derimot ikke kom klarere til uttrykk i referatene fra foreningens møter, skyldes i første rekke den omstendighet at handelsstandsforeningen som organisasjon var upolitisk og sto nøytral i den aktuelle konflikt. Det lå i sakens natur at foreningen avholdt seg fra enhver befatning med problemer som under de rådende forhold bare kunne finne sin løsning på det rikspolitiske og landsøkonomiske plan, selv om medlemmene individuelt selvfølgelig tok personlige standpunkter og til dels offentlig forfektet disse.

At arbeidsforholdene i 1934 ennu ikke har normalisert seg, ser man fra de tallrike styremøter hvor en tidstypisk sak er under drøftelse - kravet fra den nystartede viserguttforening som krever opprettelse av tariff. Naturlig nok vegret kjøpmennene seg for å inngå bindende tariffer og resultatet ble en ny streik, som i første rekke rammet det kjøpende publikum mer enn kjøpmannsstanden - som aksjonen jo var rettet mot.

I 1934 feiret foreningen sitt 50-årsjubileum. Styret besto dette år av kjøpmann Erik Skoe, kjøpmann Birger Aasland, grosserer A. Funnemark, bestyrer Gjerløw Skaardal med kjøpmann R. Ording Helgesen som formann. Tiden innbød just ikke til stor feiring av begivenheten, men man fant det allikevel riktig å markere denne milepel med en tilstelning på Victoria Hotell.

Direktør Paul Frank i Norges Handelsstands Forbund var hovedtaler ved middagen. I forbindelse med opprettelsen av Fællesforeningen uttalte han blant annet, at «det var en flott prestasjon av en femåring å sette et barn til verden, og det et barn som i grunnen burde vært femåringens mor!»

Nå hadde femåringen nådd skjels år og alder. Bevegede tider var gjennemlevet. Tallrike saker og vidløftige yrkesspørsmål hadde gjennem årene vært drøftet i styret og på medlemsmøter. Det meste av interesse for kjøpmannstanden alene, det var jo også for å ivareta standens interesser foreningen ble skapt og drevet frem. Allikevel vil det ikke være riktig å betrakte handelsstandsforeningen som en isolert organisasjon hvis virksomhet ikke hadde betydning utenfor medlemsrekkene.

Slik samfunnsmaskineriet etter hvert har utviklet seg, er det ikke lenger enkeltindividets personlige egenskaper som er avgjørende. I dag er det gruppene, de lokale yrkesforeninger, gjennem de store, landsomspennende hovedorganisasjoner som utøver en avgjørende innflytelse på landets økonomiske og politiske liv. Organisasjonenes rolle som opinionsskapende faktorer har man tallrike eksempler på. Handelsstandsforeningene landet rundt er ingen unntagelse i så måte.

Striden omkring innføringen av omsetningsavgiften i 1935 er en av de saker som ikke bare berørte kjøpmannsstanden, men som i like høy grad skulle få almengyldig betydning for alle samfunnsgrupper. Rent generelt møtte proposisjonen om omsetningsskatt motstand fra handelsstanden fra første gang den ble fremsatt i desember 1932, ikke bare fordi loven betød et nytt steg mot skjemaveldets diktatur. Man protesterte også mot selve det prinsipp som dermed ble knesatt - at man skulle opptre som skatteoppkrevere for staten - ikke bare uten noen som helst godtgjørelse, men tvert om under tvangspålegg om nytt regnskapsmessig ansvar og nye juridiske forpliktelser.

Regjeringsskiftet i 1933 medførte at proposisjonen ble trukket tilbake, men dette betød bare to års utsettelse. Det som i spesiell grad vakte motstand fra handelens menn, var påbudet i loven om at selgeren skulle svare avgift også av varer solgt på kreditt. Sammen med det rentetap kredittsalget medførte, ville den terminfestede omsetningsavgift ytterligere svekke handelsnæringenes anstrengte økonomi. Dernest ante man også et truende spøkelse i fremtidsutsiktene - at avgiften ville øke når skattemyndighetene fikk erfare hvilken gullgruve beskatningsformen kunne komme til å bli.

Vel, loven om 1% omsetningsavgift gikk igjennom. Sammenlignet med våre egne dagers 10% avgift kan den nærmest bagatelliseres, uten at forholdene den gang og nu kan sammenholdes forøvrig. Ikke minst er selve det nærings- og lønnsmessige sammenligningsgrunnlag sterkt forrykket. Sysselsettingsforholdene er totalt endret. Det sosiale bilde har forandret karakter. Mellemkrigsårenes barrikadestormere har ingen opprørske arvtagere fått, og de selv er blitt sedate kontorpolitikere.

Ikke desto mindre skulle fremtidsspøkelset en dag bli håndgripelig realitet. Avgiftspengene ga de folkevalgte blod på tann. Den ene prosent ble snart til ti. Handelsstandens frykt fra 1935 var vel begrunnet. Gir man staten lillefingeren ...

Gjennemføringen av 8 timers arbeidsdag i 1936 betød nye påkjenninger for næringslivet. Spesielt for mindre bedrifter og forretninger, som arbeidet med liten økonomisk romslighet, førte loven til hårdhendt tilstramming av driftsbudsjettene, hemmet moderniseringen og hindret rasjonalisering og nye tiltak fra å bli realisert. Sosialt sett var loven en stor vinning som alle måtte erkjenne betydningen av. Tidspunktet for dens gjennemføring kunne derimot i høy grad diskuteres.

Innenrikspolitisk savnet man den stabilitet som kunne sikre den fremtidige økonomiske planleggelse. Nymerkantilismens planøkonomi skapte usikkerhetsmomenter som i stor utstrekning hindret ekspansjonsmulighetene, drepte initiativ og dempet tiltakslysten innen næringsringslivets mangesidige apparat.

Krigsutbruddet 1939 forårsaket ny konjunkturoppgang. I opprustningens spor fulgte en markant oppgang for eksportnæringene. Handelsflåten seilte igjen inn store valutabeløp. Sysselsettingen ble normalisert. Mellemkrigsårenes kriser var i ferd med å slettes ut.

Så brøt det for alvor løs. Katastrofen rammet også vårt land. Det ble 9. april 1940.