Porsgrunn Handelstands Forening gjennem 75 år

Del 1 | Del 2 | Del 3 | Del 4 | Del 5 | Del 6 | Del 7 | Del 8 | Del 9 | Del 10 | Del 11 | Del 12 | Del 13 | Del 14

Grotid

av Harald Bache Bystrøm

Protokollen fra 1884 gir ingen opplysninger om bakgrunnen for foreningens stiftelse hin vinterdag for 75 år siden i Kammerherregården. Man kan heller ikke med sikkerhet peke ut en enkelt mann som foreningens far, men det ligger nær å anta at initiativet må være utgått fra en av bestyrelsens tre medlemmer, idet det var disse handelsmenn som sammen med de valgte suppleanter en kort tid før konstitueringen møttes hjemme hos Anthon Hansen for å utarbeide lovutkast for foreningen.

Når man i dag kaster blikket tilbake, kan det synes underlig at Porsgrunn ikke allerede forlengst hadde fått sin handelsforening. Tanken om sammenslutninger av handelens menn var jo på dette tidspunkt slett ikke noe nytt i vårt land. Så tidlig som i 1836 hadde Stavanger fått sin handelsforening, mens Tromsø, Kristiansund, Drammen, Ålesund og Tønsberg stiftet sine foreninger i løpet av 1840-årene. I det følgende ti-år sluttet handelsmennene i Larvik, Flekkefjord, Lillehammer, Hamar, Molde og Halden opp om tanken. Siden følger Trondheim, Arendal og Oslo (hvor der riktig nok hadde vært etablert «Selskabet Handelens Venner» i 1841 og Christiania Handelsforening i 1854). Fredrikstad kommer med sin forening i 1873. Vardø åtte år senere, Kjøbmandsforeningen i Oslo i 1881 og Kragerø i 1882.

Når Porsgrunn således kom relativt sent i gang med sin handelsforening, må dette sees på bakgrunn av byens økonomiske struktur og handelsforhold i begynnelsen av 1800-årene. De spede forsøk som tidligere var gjort på å samle handelens menn, hadde foregått uten faste organisatoriske regler og former. Det var helst sammenkomster av selskapelig karakter, hvor handelens problemer nok ble drøftet, men uten at man kan øyne noen som helst praktiske resultater av virksomheten.

Noen egentlig kjøpmannsstand - av den betydning man fra senere tider kan tillegge begrepet - hadde byen heller ikke fått. De store handelshus Aall og Cappelen, senere også Flood og Møller, dominerte gjennem sine omfattende forretningsvirksomheter praktisk talt alt næringsliv i byen og distriktene omkring. Riktignok dreide deres interesser seg i første rekke om kornhandel og trelasteksport. De var alle eksponenter for sin tids mektige kystbypatrisiat som drev den store handel med partivarer for import og eksport. Detaljhandelen var en begrenset, men likevel naturlig gren av denne vidtomspennende virksomhet, og med sin store kapital i ryggen ble de også på småhandelens område nesten enerådende. På den annen side hadde man så høkeren, ofte håndverkere som drev en meget beskjeden handelsvirksomhet som bi-erverv, med utsalg i et lite kammers eller spartansk ominnredet stue. Omsetningen var naturlig nok minimal i disse småbutikker, som bare førte de aller mest alminnelige nødvendighetsartikler i et ytterst mangelfullt assortement. Noen kjøpmannsstand kan man derfor vanskelig snakke om. Omsetningsformene hadde enda ikke skapt den moderne diskehandel.

Porsgrunn hadde i midten av 1800-årene en befolkning på ca. 2.400 mennesker, de fleste knyttet til sjøfarten, til skipsbyggeriene og trelasthandlernes lasteplasser. Adkomsten til havet lå åpen, mens kommunikasjonsvesenets utvikling frem til århundreskiftet fikk stor betydning i den grotid dette ble for byen.

I slutten av 60-årene fikk fast dampskipsforbindelse med hovedstaden. Siden ble der fast anløp av Vestlands- og Nordlandsruten, senere også av Hamburgerruten. Den store østlandske hovedvei ble åpnet i 1860, Jarlsbergbanen i 1882. Den tungvinte fergetrafikk mellem bydelene ble endelig avviklet ved at broen ble åpnet i 1891, mens man derimot allerede fra 1855 hadde etablert den telegrafiske forbindelse med den store utenverden. De første telefonapparater måtte man imidlertid vente med å ta i bruk til telefonforeningen ble stiftet på privat initiativ i 1883.

Det var sjøfarten og dens mange binæringer byen i alle disse år levde av. Noen industrivirksomhet av betydning er det ennu ikke. I 1857 kan man spore den beskjedne forløper for det senere Porsgrunds mek. Værksted. Porsgrunds Gjærfabrik startes i 1882, Porselensfabrikken i 1887, begge de første i sitt slag her i landet. Den norske Smergel- og Brynestensfabrik begynner virksomheten i 1883. Alle sammen bedrifter som - bortsett fra Gjærfabrikken - senere er blitt av vital økonomisk betydning for byen.

Det er likevel på et annet område Porsgrunn skulle bli en foregangsby, nemlig innen skipsassuransevesenet. Foretagsomheten på dette felt er en direkte følge av den rike vekst innen sjøfartsnæringen, og det er imponerende å følge den utvikling som fant sted. Allerede i 1837 opplever man at en del av distriktets skipsredere i felleskap danner «Langesundsfjordens Assurance-Forening», som ved en senere utvidelse fikk navnet «Den første norske Assuranceforening». I 1853 «Porsgrunds Søforsikringsselskab», og i 1860 «Det norske Lloyd». I 1879 «Skibsassuranceforeningen Reform», i 1897 «Dampskibsassuranceforeningen Skjold», foruten selskapene «Jørd», «Odin» og «Jern- og Staalskibsassuranceforening Eidsiva».

De fleste av disse selskaper ble snart oppløst eller reorganisert men etableringshyppigheten forteller likevel adskillig om de muligheter som i disse år var til stede på dette område.

I pakt med den utvikling som fant sted på næringslivets felter, undergikk kjøpmannshandelen en gryende forandring. Høkerbutikkene ble etter hvert færre og færre, men noen av dem gikk over til å bli senere spesialforretninger innen forskjellige bransjer. Kjøperens krav til utvalg og allsidighet økte. Høkeren med sin blanding av mel og dyffel, av smør og tjære tilfredsstilte ikke lenger tidens smak og krav. Jernvareforretninger og skipshandlere skjøt vekst. Manufakturforretninger og kolonialhandel ble adskilte geskjefter. En stillferdig, nesten umerkelig omlegging av omsetningsformene fant sted. Man fikk de første forløpere for vår egen tids spesialutdannede kjøpmann. Diskenspringerens og handelsekspedientenes æra var innledet.

Blant de større forretninger fra midten av 1800-årene og fremover kan det være verd å nevne M. T. Mathiesen på Vestsiden, som drev en omfattende virksomhet innen detalj- og engroshandel, foruten skipsrederi og utstrakt trelasthandel. Ved innehaverens død i 1841 fortsattes forretningen i den nåværende Ørebankens gård under navn av M. T. Mathiesens Enke. Dette firma ble senere overtatt av handelsforeningens første formann, Johan Olsen, som fra sin butikkforretning solgte kolonialvarer på den ene ende av disken og manufaktur på den andre.

På Østsiden hadde man helt fra 1884 hatt Louis Vauvert som begynte sin forretningsdrift på Osebakken inntil han i 1803 flyttet til sin nye eiendom ved Osebro. I mai 1825 gikk forretningen over til sønnen Christen Tobias Vauvert, som drev den inntil tredje generasjon, med Louis Vauvert, overtok den i 1854. Gården brente ned til grunnen 26. april 1865, men ble straks gjenreist i sin nåværende skikkelse. I alle disse år drev firmaet handel med kolonial og manufaktur, foruten jernvarer, skipshandel og en betydelig vinhandel. Som storkjøpmenn flest, drev også Louis Vauvert import og eksport med egne skuter og la seg etter hvert opp en anselig formue. Forretningen ble i 1916 overtatt av kjøpmann Johan Jacobsen og kan den 20. desember i år som byens eldste firma feire sitt 175-års jubileum.

På nordsiden av Osebro drev Thoresius Arveskoug sin forretning i den gamle Bendixengård, men også hos ham var skipsrederivirksomheten viktigere enn diskehandelen som han startet med i 1868.

Ved Arveskougs død i 1871 ble gården solgt til Berthel Andersen, forretningen ble etter ham i mange år drevet under navn B. Andersens Enke. Forretningen kan i dag se tilbake på 91 års sammenhengende drift, og er dermed byens eldste kolonialforretning.

Firma H. Joh. Dyring ble etablert i 1842 som bokbinderi, bok- og papirhandel. Dyring var en driftig og allsidig håndverker. Sin utdannelse som bokbinder hadde han fått i København. Ved flid og virketrang la han et solid grunnlag for det renommé forretningen etter hvert opparbeidet seg. Da hans to sønner, Th. H. Dyring og Kr. H. Dyring, gikk aktivt inn i forretningen, ble den drevet frem til distriktets største spesialforretning innen sin bransje. Begge brødrene har nedlagt et stort og fortjenstfullt arbeid for handelsforeningen gjennem mangeårig aktiv ledelse av foreningen.

I 1908 gikk Th. Dyrings sønner, Ivar og Erling Dyring inn i firmaets ledelse hvor de delte sitt arbeid på henholdsvis bokbinderiet og bokhandelen. Når firmaet den 12. oktober i år runder sitt 117. år, har også den fjerde, generasjon forlengst rykket inn. Dermed er H. Joh. Dyring det firma i Porsgrunn som har vært drevet den lengste tid av en og samme familie.

I 1875 startet kjøpmann Isak Lunde sin kolonial- og manufaktur foretning på Osebakken, som han senere utvidet også med en større skredderiavdeling. Forretningens kundekrets strakte seg fra Skien til bortgjemte gårder langt inne i Langang-heiene. Når disse langveisfarende kunder kom til Osebakken på sine månedlige innkjøpsturer, var det ikke gjort i en håndvending å avslutte handelen. Da skulle medbrakte gårdsprodukter veies og måles. Kjøpevarene vurderes og granskes. Når så prutting og handel var avgjort, måtte kunder og kjøpmann til middagsbordet i annen etasje. Og som om dette ikke skulle være tilstrekkelig, måtte man by en middagslur på sofaen attpå til. Kom så ikke mer og si, at man ikke forsto seg på service og kundebehandling i gamle dager også!

Det kunne være flere å nevne. Niels Vauvert og Friis & Co., Fr. Dahl og Halvor B. Sømoe, Lars Meen og Chr. Bjelke, Aasvold Rougtvedt og mange med dem. Enkelte store og velassorterte forretninger med utstrakte handelsforbindelser, men de fleste i beskjedent format og med mer eller mindre kort levetid.

Noe stort handelsmessig oppland hadde byen ikke. Bondehandelen var beskjeden, men til gjengjeld jevn og sikker. Byens borgere hadde vel just ikke mange skillinger å rutte med på kremmerdisken heller. For skipshandlerne derimot kunne by seg florisante tider. Når skutene kastet loss og satte kurs mot fjerne farvann, kunne det nok hende at en og anden skipshandler gned seg tilfreds i hendene over en god storhandel. Men var fortjenesten god iblant, så var nok også risikoen deretter. Og konkuransen hardere enn mellem kjøpmenn flest.

Går man handelsforholdene fra 1850-årene frem til århundreskiftet nærmere i sømmene, er det én egenskap hos byens kjøpmenn som springer en i øynene - forsiktighet. Kjøpmennene overlot til handelshusene å drive spekulasjoner, til å satse og til å - tape. Forsiktighet kan overdrives, det er så. Stillstand kan bety tilbakegang. Konservatisme kan drepe initiativ og tiltakslyst. Men forenet med håndens flid og øyets skarphet kan forsiktighet og en måteholden konservatisme også skape soliditet. Og en solid kjøpmannsstand er av fundamental samfunnsmessig betydning såvel under høykonjunktur som i dype depresjonsår ...