Fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn

8. Kapittel

Porsgrunns-folks innsats i de sjømilitære operasjonene

av Vidar Odberg

9. april på Narvik havn

Krigen kom brått på nordmennene, og marinen var like uforberedt som alle andre. Et av de best kjente kapitlene i marinens historie under den annen verdenskrig ble skrevet på Narvik havn, på et tidspunkt da nordmenn flest ikke ante at landet befant seg i krig. Også under denne hendelsen var byen vår representert, og her skal vi se nærmere på hvilken måte.

I sentrum av begivenhetene stod panserskipene Eidsvoll og Norge som var bygd i 1905¹⁾ ...

De tyske jagerne Wilhelm Heidenkamp, Georg Thiele og Bernd von Arnim hadde ved 4-tiden om morgenen den 9. april kurs mot Narvik havn. Det snødde, og sikten var dårlig. Ytterst på havnen lå Eidsvoll. Den avfyrte et varselskudd og morset at de tyske skipene skulle stoppe, men bare lederskipet, Wilhelm Heidekamp, med General Dietl og kommandant Bonte på broen gjorde det. De signaliserte at de skulle sende over en båt med offiser. De to andre fortsatte inn mot havnen.

Mens den tyske kaptein Gerach ble fraktet over til Eidsvold i båt, gjorde kanonmannskapet seg klar på begge sider. Eidsvold var med sine 4000 tonn slett ingen smågutt ved siden av den tyske 1600-tonneren. Et treff fra de tunge kanonene ville ikke levne tyskeren mange sjanser.

Generalen kom om bord og gikk opp på broen til kaptein Willoch. Han fortalte at tyskerne kom som venner for å beskytte Norge mot britene, men dessverre måtte han be nordmennene om å overlate skipet til tyskerne.

Willoch bad om betenkningstid. Han måtte kontakte sin overordnede, kommandør Per Askim, på Norge.

Tyskeren sa nei og mente det ikke var tid. Han begynte så å gå mot rekken. Radiooffiseren på Eidsvoll kalte opp Norge og fikk forbindelse øyeblikkelig. Svaret var kontant:

«Det skal åpnes ild».

Den tyske kapteinen som var i ferd med å gå fra borde, ble ropt tilbake og fikk beskjeden. Han svarte ikke noe, men idet motorbåten la fra, gikk en rød rakett til værs. Like etter traff to torpedoer siden på Eidsvoll, den ene i ammunisjonsmagasinet. Flere mindre eksplosjoner fulgte i skipets indre, og i løpet av kort tid la Eidsvoll seg over og sank.

Nesten samtidig var Georg Thiele og Bernd von Arnim kommet inn på Narvik havn. Sistnevnte skjøt seks torpedoer mot Norge. To av dem traff, og Norge gikk ned i løpet av sekunder.

Av Norges besetning på 199 ble 97 reddet. Det gikk enda verre med Eidsvold. Bare åtte av 194 klarte seg.

Om bord på Eidsvold befant det seg fire mann fra Porsgrunn som alle mistet livet. Disse var:

Rudolf Walter Paulsen f. 25.09.1897
Gunnar Jutil Norberg f. 24.01.1915
Borgar Abrahamsen f. 11.03.1915
Gunnar Tørre Olsen f. 17.08.1917

Aprildager på bunnen av Ofotfjorden

Ragnar Knudsen fra Porsgrunn tjenestegjorde i Ofot-eskadren av den norske marinen, der også Eidsvold og Norge var med. Under angrepet på panserskipene var han radiotelegrafist på undervannsbåten B-1. Båten hans var stasjonert ved Liland, omtrent midtveis i Ofotfjorden, og han kan huske at han hørte de siste radiosignalene fra Norge ved 5-tiden om morgenen den 9. april.

Det er hans beretning som følger på de neste sider.

«Den 10. april hørte vi at det pågikk kamper ute i Ofotfjorden, mest sannsynlig mellom britiske og tyske jagere. Det ble observert tyske ubåter sammen med en krysser og en jager i en linje over fjorden. Vår ubåt dykket da det ble antatt å være små muligheter for å unnslippe.

Mens vi lå på bunnen, kunne vi høre at det pågikk intens patruljevirksomhet på overflaten, og vi skjønte at vi var i en svært vanskelig situasjon.

Den 13. april ble det besluttet å senke ubåten på Bogen havn på 30 meters dybde. Da hadde vi ligget neddykket i 22 timer i døgnet med dårlig ladede akkumulatorbatterier og luftflasker.

Etter at de allierte hadde gjenerobret Narvik, ble båten hevet, brakt nordover og brukt til patruljetjeneste. Den 7. juni 1940 lå vi i Vardø, og derfra ble vi beordret over til Færøyene og senere til Skottland. Vi reiste sammen med en del bevoktningsfartøyer. Jagerne Draug og Sleipner hadde allerede ankommet.

B-1 ble ikke funnet å være tilfredsstillende for operativ tjeneste, og for resten av krigen ble den benyttet som øvelsesskip. Offiserene og mannskapet på B-1 dannet senere grunnstammen i den ubåt-divisjonen som ble opprettet i Storbritannia.

Minesveiping i Den engelske kanal - Kongelig besøk

Etter ankomst i Skottland i juni 1940 ble vi som var navigatører, utdannet som utskrevne offiserer i marinen. Etter endt utdannelse ble en del av oss beordret til SOK (Sjøforsvarets Overkommando) London for videre tjeneste. SOK London bestod da av kommandørkaptein E. C. Danielsen, kaptein Johs. Jacobsen (begge senere admiraler) og tre kvartermestere. Dette var sjøforsvarets spede begynnelse i London.

Etterpå ble jeg flyttet til Weymouth på Kanal-kysten for å få videre opplæring. Jeg kom så inn i operativ tjeneste som nestkommanderende om bord i et mineleggingsfartøy. Vår enhet bestod av fire fartøyer som til sammen utgjorde en divisjon. Senere ble vi komplettert med ytterligere fire båter, slik at vi da ble en flotilje.

Den aktive delen var antiubåtpatruljer og konvoitjeneste i Kanalen. Vi eskorterte konvoier fra Portsmouth til London og tilbake igjen. På dette tidspunktet kunne vi bare operere om natten siden farvannet rundt Dover nesten alltid var utsatt for fiendtlige angrep.

I 1941 ble jeg forfremmet til skipssjef og flotiljesjef, hvilket var en svært hyggelig oppmuntring.

Høsten 1940 var vi for øvrig den første norske marineflotilje i arbeid. Dette ble behørig markert ved at H. M. Kong Haakon og Kronprins Olav kom på inspeksjon. Ved den anledningen deltok de i en kombinert øvelse utenfor Portland Bill i Kanalen.

Kongen var jo selv gammel marinemann, utdannet i den danske marine, og viste stor interesse for denne øvelsen. Han var spesielt imponert av de nye instrumentene som ble demonstrert, radar og asdic. For anledningen var det skaffet til veie en ubåt som utførte angrep for å vise hvor effektive disse nyvinningene var.

Inspeksjonen ga flotiljen stor goodwill ettersom høyere britiske offiserer og størrelser fra Weymouth var invitert. Som avslutning hadde vi lunsj på Royal Hotel i Weymouth.

Jeg tolker det som uttrykk for stor og ekte interesse at vår kjære Kronprins Olav tre måneder senere igjen kom på besøk for å inspisere flotiljen.

De kongelige besøk og omsorgen for oss føltes som en stor oppmuntring i en vanskelig tid. Det er vanskelig å tenke seg noe som i høyere grad kunne ha bidratt til å inspirere oss. I disse øyeblikkene følte vi virkelig betydningen av å ha et slikt nasjonalt symbol.

Vi fortsatte med konvoitjeneste i Kanalen i 1941/42. På denne tiden var det meget stor flyaktivitet. Tyskerne angrep dagstøtt med Heinkel 111 og Stuka 88. Dessuten hadde tyske E-båter begynt å operere nord for Goodwinbankene ved innløpet til Themsen. De skjøt med torpedoer og la ut magnetiske miner.

Resultatet av den store tyske aktiviteten var en etter hvert omfattende ansamling av minesprengte og torpederte fartøyerpå østkysten av England. Utenfor Themsen var sjøen ganske grunn, og det var nesten ikke tall på alle de overbygninger og skorstener som stakk opp av vannet.

Selv var vi ganske heldige denne vinteren, for det, var sjelden tyskerne ga seg i kast med konvoiene. I de tilfellene de våget seg frempå, ble de møtt av våre egne jagere av Hunt-klassen.

Senere på vinteren 1942 ble flotiljen vår forlagt til Great Yarmouth nord for Themsen da E-båtene etter en pause slo til med nye torpederinger og mineutlegg.

Mottiltak mot E-båtene

Vi skulle nå være med på å utprøve en ny taktikk, Denne gikk ut på å lyse opp området utenfor konvoiene. Omtrent tre timer før det var beregnet at konvoiene ville passere, skulle vi lyse opp farvannene åtte nautiske mil utenfor ruten. Denne jobben utførte vi i samarbeid med to flotiljer av kanonbåter. Ballonglys ble sendt til værs i en høyde av ca. 1000 meter. De var meget kraftige og hadde en lysstyrke på omtrent to millioner candlepower og brant i 10-11 minutter hver. Samtidig ble andre lys sluppet over bord i bøyer og lyste opp på samme måte. Eventuelle E-båter på vei innover for å angripe konvoiene ville da komme mellom den opplyste strekningen og kanonbåtene og dermed selv bli oppdaget og angrepet.

Fremgangsmåten viste seg etter hvert å være meget virkningsfullt, og en del allerede påbegynte angrep ble effektivt avverget. Jeg må føye til at vi til tider hadde det ganske hett, siden vi ble liggende mellom kanonbåtene og de angripende E-båtene. Det gikk nå allikevel bra, hensikten ble oppnådd, og E-båtene holdt seg vekk.

I 1941/42 anmodet det britiske admiralitet om at fire fartøyer skulle ombygges til mineleggere. Dette ble innvilget, og i mai 1942 kunne vi overta vår nye flotilje, den 52. mineleggerflotilje.

Vi måtte nå gjennomføre et nytt treningsprogram for flotiljen. Det var intens trening i samarbeide skipene imellom, øvelse i pinlig nøyaktig navigering og bare nattjeneste. Vi gikk alltid ut om aftenen til fingerte plasser for å foreta nøyaktige mineutlegg. Da vi hadde ca. en måneds trening bak oss, mente tydeligvis Admiralitetet at det var på tide å begynne på alvor.

Minelegging i Kanalen

Vi ble nå beordret til Dover som skulle være vår fremtidige base. Jeg hadde alltid synes at det var noe ekstra med denne byen. Avstanden over til franskekysten var bare 20 sjømil, ca. 36 km. I klart vær kunne vi se det okkuperte Frankrike, og med en god kikkert kunne man observere hus, trær og tyske soldater som gikk sine vaktrunden. Det var i sannhet et underlig syn med fienden så nære, men likevel så langt borte.

I Dover skulle vi samarbeide med den 54. mineleggerflotilje, og til sammen var vi da ni norske og britiske fartøyer. Målet var å minelegge konvoirutene som fienden hadde på den belgiske og franske kysten.

Dover var det engelskmennene kalte «Restricted Area». Bare folk som hadde noe der å gjøre, fikk adgang. Hele 75% av byens befolkning var evakuert, og strandpromenaden og bygningene i nærheten var sønderskutte. Vi måtte lære oss å leve med daglige bombetokter og skyting over Kanalen både fra den franske og den engelske siden.

Vår tjeneste ble ansett for å være meget viktig, og dermed fikk vi tildelt en egen seksjon av Dover havn, i god avstand fra all annen trafikk. Området fikk betegnelsen «Most Secret». Verken det sivile Dover eller andre militære enheter skulle vite at det foregikk minelegging fra denne byen.

Fienden hadde naturligvis allerede minelagt Kanalen. Feltene hadde gap på fra 500 til 1000 meter og strakte seg fra den nordlige delen til ut for Portsmouth. Gjennom disse hullene skulle vi ta oss over til Frankrike. Samtidig måtte vi regelmessig kontrollere gapene ved hjelp av asdic som fartøyene var utstyrt med. En kan jo selv tenke seg følgene hvis vi ikke passet på som smeder.

Nå skal jeg forklare hvordan et mineutlegg ble gjort. Fra Admiralitetet fikk vi i oppgave å minelegge et bestemt område. Kursen vi måtte holde frem og tilbake til den kontinentale kysten, ble beregnet av en norsk og en britisk navigasjonsoffisen. På grunn av de vanskelige strømforholdene måtte vi justere kursen hvert kvarter og være meget nøyaktige med hensyn til kompass og klokker, slik at mineutlegget skjedde i henhold til de posijonsbestemmelser som var utregnet på forhånd. Fartøyene holdt en fart på 14 knop som ble redusert til syv knop når vi var i en avstand av syv nautiske mil fra kysten.

Vi brukte kombinerte miner som var en blanding av kontaktminer, akustiske og magnetiske miner. De var ca. syv fot høye, fylt med 3600 pund TNT og utstyrt med sukkersikringer for utløsning etter ca. 20 minutter. Ved hjelp av klokker ble de satt til å være aktive i 42 døgn.

Vi gikk vanligvis ut ved sekstiden om kvelden og kom tilbake ved sekstiden om morgenen, litt avhengig av hvor minene skulle legges. Det hendte sogar at vi klarte to operasjoner på en natt hvis vi skulle rett over Kanalen, for eksempel til Dunkerque eller Calais. Tjenesten foregikk i den mørke del av måneden. Dette var påkrevet fordi vi kom nå nær som en halv til én nautisk mil fra franskekysten innen alle fartøyer hadde fått lagt sine minen

I dette arbeidet gjorde også kvinnene sin innsats, idet minene ble tatt ombord og klargjort av de såkalte WRENS, marinens kvinnelige korps.

Et mineutlegg tok ca. 30 minutter. Det siste skipet begynte utlegget. Det vanlige var å bruke ca. 15 sekunder mellom hver mine. Etter tur la alle skip sine miner, lederskipet sist. Minene ble alltid lagt inn mot land, og avstanden mellom skipene var 10 til 15 favner. Etter utlegget la vi kursen om 180 grader og holdt en fart på syv knop til vi var ca. syv sjømil fra kysten. Etter hvert økte vi så til vanlig marsjfart på 15 knop.

Dette var vanlig rutine ved et heldig mineutlegg uten infiltrasjon av fiendtlige skip.

Jeg må skyte inn at vi hadde god hjelp fra land i det utmerkede radaranlegget i Dover. Vi fikk stadige peilinger og posisjoner derfra, både våre egne og fiendens.

Arbeidet bærer frukter

Da vi hadde holdt på med dette en stund, fikk vi via RAF melding om at arbeidet hadde vært vellykket. Flere fiendtlige fartøy hadde blitt observert i skadet eller nesten sunken tilstand. Admiralitetet kunne dessuten legge til at fienden trodde at minene var blitt lagt ut av fly, hvilket var en stor fordel for oss. Dette tydet jo faktisk på at de ikke hadde anelse om at vi i det hele tatt var i nærheten.

Likevel måtte tyskerne ha begynt å ane uråd, for utover høsten 1942 og på våren 1943 ble den fiendtlige aktiviteten mye større. Når vi nå kom innenfor rekkevidde av kystlyskasterne, begynte de å skyte på oss. Samtidig kom vi enkelte ganger i kontakt med fiendtlige fartøyer som også åpnet ild. Vår prosedyre var at vi på ingen måte skulle gjengjelde ilden for ikke å røpe oss. Det vanlige var da at den findtlige ildgivningen opphørte. Vi syntes i det hele tatt at alt forløp meget bra.

Likevel var turene en nervepåkjenning for oss alle. Hver gang vi gikk fra Dover, var spenningen til å ta og føle på. Karene hadde den fornemmelsen at hvis de kom tilbake, var de heldige. Vi gikk jo der og ruslet på toppen av en kruttønne i form av den fulle minelasten. Ingen kunne noensinne være sikker på å se England igjen. Det var derfor ikke til å unngå at noen av mannskapene av og til ble sendt på en ekstra permisjon.

En tur utenom det vanlige og britiske utmerkelser til nordmenn

En av turene vi gjorde, kan trygt karakteriseres som litt utenom det vanlige. Det var i 1943, og to norske og ett britisk skip hadde fått ordre om å minelegge en spesiell strekning utenfor kysten av Holland og Belgia.

Admiralitetet hadde nemlig fått snust opp at en tysk konvoi var på vei nordover. Den skulle bestå av en oljetanker på 16.000 tonn, noen mindre fartøyer, marineeskorte og minesveipere. Disse gikk vanligvis fra tre til fem nautiske mil foran konvoiene for å rydde farvannet.

Vi lastet opp med miner, avgikk Dover om kvelden, og satte kursen nordover i Kanalen for å ta land utenfor Ostende og således ligge i posisjon mellom kysten og konvoien.

Vi ble ønsket hell og lykke på reisen av selveste viseadmiralen for Dover. Han uttalte at operasjonen måtte gjennomføres, koste hva det koste ville. Samtidig la han illevarslende til at han mente vi ville være heldige om vi kom helskinnet tilbake.

Den tyske konvoien ble hele tiden plottet fra Dover radar. Dermed kunne vi nedtegne posisjonene og hele tiden beregne dens kurs og fart. Dessuten fikk vi posisjonen på minesveiperne som vi faktisk kunne skimte i det fjerne. Da minesveiperne hadde passert, begynte vi å legge ut minene våre. Vi la dem i et belte ut fra land og mellom sveiperne og konvoien. Alt gikk helt etter beregningen, og ca. 20 minutter etter utlegge kunne vi høre flere eksplosjoner.

Nå gjaldt det å komme seg unna, og vi satte kursen nordvestover i Nordsjøen, da vi antok at eskortefartøyene ville styre rett vest for å komme tilbake. Etter å ha hatt kurs rett nordover i ca. to timer gikk vi nå rett vest og tok land nordenfor Themsen. Vi nådde Dover bare litt senere enn beregnet. Gleden var stor ved vår ankomst. Det er slett ikke sikkert at alle hadde regnet med å se oss igjen i det hele tatt. Senere fikk vi melding fra RAF om at oljetankeren og to andre fartøyer hadde blitt senket.

Det var nok denne operasjonen som var årsaken til at to av mannskapene ble tildelt Distinguished Service Medal, mens to av offiserene fikk Distinguished Service Cross.

52. og 54. mineleggerflotiljer fortsatte sin tjenste i Kanalen omtrent frem til invasjonen den 6. juni 1944. Denne store begivenheten var vi også så heldige å få være med på.

I henhold til opplysninger fra britisk side hadde flotiljen i løpet av sin tjenestetid senket 26 fiendtlige fartøyer og skadet sterkt 28 andre. Dette må vi kalle et meget godt resultat.

Dessverre gikk to norske og to britiske skip tapt, og med dem en rekke av flotiljens offiserer og mannskap.

Under hele tjenestetiden var flotiljen bemannet kun med utskrevne offiserer og mannskap fra handelsflåten.

Som en avslutning tillater jeg meg å sakse følgende fra boken «Fortsatt klar til kamp», utgitt i anledning av utskrevne marineoffiserers 40-års jubileum:

«En rekke fartøyer fikk utskrevne marineoffiserer som sjefer, og det hendte (noe som visstnok bare var tilfelle for den norske marines vedkommende) at en utskreven norsk marineoffiser, nemlig løytnant Ragnar Knudsen, ble sjef for en hel mineleggerflotilje - også med britiske fartøyer underlagt sin kommando. Det ligger en meget sterk anerkjennelse både av Den Kongelige Norske Marine og av utskrevne norske marineoffiserer i en slik disponering.»

Væpningsoffiser Rolf M Condrup

En annen marinemann fra Porsgrunn som gjorde seg bemerket under krigen, var Rolf M. Condrup. Han var styrmann i handelsflåten, men havnet i marinen i 1943 og kom inn i S.S.H. - Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten. Etter tre måneders skolegang i Dumbarton i Skottland seilte han som væpningsoffiser om bord i M/S Somerville. Med seg hadde han elleve engelske gaster/skyttere fra Royal Navy. Skipet gikk for Ministry of War Transport med forsyninger til Montgomerys styrker i Middelhavet og var av den grunn godt bestykket. Etter hver tur måtte væpningsoffiseren sende rapport til S.S.H. om reisens forløp, øvelserog angrep. En av hans rapporter om en tur med M/S Somerville i 1943 er gjengitt i Nortraships flåte. Her kommer den:

M/S Somerville, kaptein Bolt, på reise fra Liverpool til forskjellige havner i Middelhavet, passerte Gibraltar i konvoi den 11. november. Vel inne i Middelhavet ble beredskapen ombord skjerpet, konvoiens ballonger fylt og lederfartøyene skulle brenne røkflåter ved solnedgang. Dette ble gjort, men vinden holdt seg forlig slik at røken drev langsomt akterover uten å gi tilstrekkelig skjul. Somervilles væpningsoffiser, fenrik R. M. Condrup, rapporterte:

« .... Kl. 18.20 samme dag kort etter solnedgang i posisjon 3612N 0007W (litt øst av Oran) gikk alarmen for flyangrep. Alt skyts var straks bemannet og besetningen ellers på sine poster. Alle fordeler for angrep var dessverre på fiendens side. Det var lave skyer overalt hvor flyene kunne fly ut og inn, månen var liten og i oppgang, ca. 5' over horisonten, og det begynte hurtig å mørkne. Vi fikk først se tre lavtgående fly langt forenfor konvoien om babord, og omtrent samtidig tre fly forut på konvoiens styrbord ving. Lederfartøyene skjøt på disse, men vi hadde plass nr. 74 og fikk derfor ikke anledning. 10-15 minutter senere kom endel fly innover rekkene 60-70-80 og slapp bomber. Vi åpnet ild med alt vi hadde, men mørket vanskeliggjorde utkikk og skyting. Vår leder nr. 71 ble truffet og sank, nr. 62 fikk også direkte treff, og då den var tvers over oss ca. 10 minutter senere, eksploderte ammunisjonslasten. I eksplosjonen fikk vi se et fly stupe loddrett i sjøen, men om årsaken var selve eksplosjonen eller om det var fanget i ballongwiren, eller om det var truffet av luftvernet, skal være usagt. Enda et fly så vi gå brennende i sjøen forut om styrbord for oss. Noen minutter senere kom et fly inn aktenfra på vår styrbord låring bare 3-4 favner over havflaten. Vi åpnet straks ild med Oerlikon fra poopen. Det var en flott blink og jeg trodde sikkert vi skulle fått det flyet, men straks vi begynte å skyte og flyet så sporlyskulene våre, svinget det hårdt rundt og forsvant ut av sikte. Kl. 19.10 var det hele over, men ifølge rapportene vi fikk over radiotelefonen, hadde vi dessverre mistet fire skip og ett var sterkt skadet. Under angrepet rapporterte eskorten «circling torpedoes in front of convoy», så det er mulig en båt ble truffet av dem. Vi skjøt 730 skudd med våre fire Oerlikons og 340 med Marlin og Lewis. Det sivile mannskap var meget ivrig og var oss til megen hjelp. De greide alt med magasinene, hentet de tomme, fylte dem opp, spente fjærene og brakte dem tilbake til skytterne. I det hele gjorde alle sin jobb bra. Etter dette holdt jeg alt skyts bemannet fra solnedgang til det var ordentlig mørkt, mens skipet var i det vestlige Middelhav. Hele konvoien brant røkflåter fra solnedgang til mørkets frembrudd... »

Note:
1. Beretningen om panserskipene Norge og Eidsvold er i hovedsak tatt fra "Det utrolige døgnet".