Fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn

5. Kapittel

1944 - den omvendte situasjonen

av Vidar Odberg

Det var i mars 1943 at den siste Porsgrunns-mannen i utenriksfart døde som direkte følge av krigshandlinger. I 1944 var situasjonen på mange måter omvendt av hva den hadde vært i de foregående krigsårene.

I Nord-Atlanteren var det nå handelsskipene i konvoifart som kunne forvente en rolig reise under god eskorte, mens de tyske jegerne måtte regne med å bli bytte. Ifølge Rustung Heglands bok mistet tyskerne 36 ubåter i tiden januar-mars 1944. I det samme tidsrommet hadde 105 konvoier med 3360 handelsskip passert begge veier, og bare tre var blitt senket.

I mai var det faktisk bare tre ubåter igjen, og disse representerte naturligvis ingen fare for den samlede skipsfarten. Tabellen for Nortraships flåte ved utgangen av 1944 gir et godt inntrykk av den bedrede situasjonen som sjøfolkene erfarte på verdenshavene i krigens nest siste år.

Status for Nortraship i 1944

6. Kapittel

1945 - freden kommer

Rustung Hegland gir ingen oversikt over Nortraships flåte ved utgangen av krigen, men også i 1945 ble enkelte norske skip sendt til bunns enten på grunn av miner eller torpedoen

En opptelling viser at 10 skip og 65 menn gikk tapt frem til krigens slutt. Dette forteller at sjøfolkene måtte leve med ubåttrusselen til siste krigsdag. Det siste skipet som ble torpedert, var D/S Sneland den 7. mai kl. 23.40, altså bare noen timer før lysklands endelig kapitulasjon.

En mann fra Porsgrunn omkom i utenriksfart i 1945. Det var Karl Eugen Olsen, f. 6.10.1907. Han mistet livet som følge av en ulykke om bord i D/S Fagerbro den 20.4.1945.

Dermed kan vi komme med noen avsluttende kommentarer om utenriksfarten under krigen. Porsgrunn mistet 64 menn og én kvinne ute. Av de 14 båtene som var registrert i Porsgrunn før krigen, gikk 12 ned. Bare M/S Brønnøy og M/S Sønnavind overlevde krigen. 8 gikk ned i utenriksfart og 4 i hjemlige farvann.

7. Kapittel

Skip fra Porsgrunn som gikk ned i hjemlige farvann under krigen

Fire båter fra Porsgrunn gikk i kystfart under krigen. Ingen av dem overlevde.

M/S Brynje fra Borgestad lå i Trondheim og losset kull da krigen kom til Norge. Det seilte siden på norskekysten og Tyskland. Den 20. juli 1941 ble skipet minesprengt utenfor Kalundborg i Danmark. Alle om bord ble reddet. Skipet ble senere tatt opp, men var så skadet at det ble kondemnert.

M/S Dixie fra Chr. Reim ble senket i Nord-Norge. Skipet ble senere hevet, men ikke reparert. En mann omkom ved forliset.

M/S Dione, også en Reim-båt, lå ved Porsgrunn mek. verksted for reparasjon da verkstedet ble angrepet av allierte fly onsdag den 20.2.1945. Dione sank like på utsiden av flytedokken.

M/S Dixie - Chr. J. Reim, Porsgrunn, var en typisk representant for rederiets daværende båter. Alle Reims båter var bygd ved Porsgrunn mek. Verksted og var stort sett like.

M/S Bjønn fra Holtas rederi ble senket på Hustadvika. Fire mann omkom ved dette forliset.

Etterord

Noen tall kan bidra til å anskueliggjøre sjøfolkenes innsats under krigen. Alt i alt gikk 708 handelsskip tapt fra september 1939 til krigens slutt, mens 3734 personer døde.

33.000 personer seilte i kortere eller lengre tid ute under krigen. Dermed er det rimelig å tro at ca. halvparten av dem opplevde å få sitt skip senket en eller flere ganger. En av ti fant sin død ute under krigen.

Nortraships driftsoverskudd var 2.6 milliarder kroner. Etter at rederne hadde fått sine oppgjør fra skipene, og etter at det var overført 186 millioner kroner til et grunnfond for pensjontrygden for sjømenn, fikk staten 817.1 millioner kroner til å starte gjenoppbyggingen av vårt land etter krigen.

Bak disse tallene skjuler det seg en lang rekke tragedier. Det var ikke enkelt å komme hjem til et fredens Norge. Mange ville gjerne gå i land etter årelang krigsinnsats; de hadde ikke nerver til å seile mer. Men sjøfolk hadde de vært hele sitt liv, og det var ikke lett å finne arbeid som passet. Dermed ble mange tvunget til å fortsette i en jobb som de ikke lenger var skikket til å utføre. Det var heller ikke enkelt å «bevise» at man hadde psykiske skader, og enda verre var det tilsynelatende for myndighetene å innse at skadevirkningene kunne sette inn først mange år etter at krigen var over. Resultatet av dette var at det pr. 1. januar 1968 var under 400 som hadde fått krigsinvalidepensjon i landet. I 1967 fikk vi imidlertid en lov som anerkjente senskadevirkningene, og dermed økte antallet mennesker som hadde krav på en slik pensjon, meget sterkt.

I 1975 var tallet på mottakere av krigsinvalidepensjon kommet opp i 16.950. Loven har gjort det meget enklere for krigsseilerne og deres etterlatte å motta berettiget støtte.