Fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn

3. Kapittel

1942 - krig på alle hav

av Vidar Odberg

Det japanske angrep på Pearl Harbor og tysk offensiv på østkysten

Den 7. desember 1941 angrep japanerne den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor på Hawaii, og dermed ble USA også en krigførende nasjon. Allerede den 11. desember erklærte Tyskland og Italia krig mot USA, og amerikanernes formidable ressurser kunne med dette helt åpenlyst komme nazismens bekjempere i Europa til gode. En bedre julepresang kunne europeerne umulig ha fått. Mange følte vel at Hitler nå hadde gapt over mer enn han kunne svelge. Det måtte bare være et spørsmål om kortere eller lengre tid før tyrannen ville falle. Umiddelbart fortsatte likevel krigen som den hadde gjort siden 1939, bare med den, forskjell at nå ble mange flere farvann farlige for skipstrafikken.

Til tross for at britene nå hadde både Sovjet og USA som sine allierte, var kanskje 1942 det vanskeligste året for dem, selv om det også var det år som betegnet vendepunktet i krigen. 1941 hadde vist at tyskerne ikke hadde greid å avskjære britenes forbindelser med utenverdenen, og det nye året ga håp om at landet med amerikansk hjelp ville gripe initiativet og komme på offensiven. Men det så ikke særlig lovende ut fra øyeblikkets synsvinkel.

Britene led en rekke nederlag for japanerne i det fjerne Østen og for tyskerne i Nord-Afrika. Flere slagskip og kryssere ble senket. I hjemlig farvann klarte slagskipene Gneisenau og Scharnhorst og krysseren Prinz Eugen å lure seg ut fra Brest i Frankrike, ta seg gjennom Kanalen og slippe ut i Nordsjøen, der de utgjorde en dødelig trussel for skipsfarten.

Og så var det som vanlig ubåtene. Det var de som var det største faremomentet for alliert shipping på østkysten av USA denne nye krigsvåren. Først var ubåtene konsentrert utenfor Cape Hatteras, så utenfor Florida, senere i Det Karibiske Hav og ved utløpet av St. Lawrenceelven.

Intensiteten i ubåtangrepene, utvidelsen av krigen og nødvendigheten av å sende forsyninger til nye fronter gjorde det vanskelig å gi konvoiene tilstrekkelig beskyttelse. Ubåtforsvaret led for øvrig under mangel på ubåtjagere, torpedobåter og radioteknisk utstyr. Dessuten var samarbeidet mellom flåte og flyvåpen dårlig. Det gir et godt bilde av situasjonen at tyske ubåter tillot seg å bombardere oljesentra i Det Karibiske Hav.

Etter hvert ble likevel forsvaret mot ubåtene bedre organisert, men det var tydelig at alle amerikanere ikke helt skjønte hva som foregikk, for ikke før i mai ble det gjennomført hel eller delvis mørklegging av alle amerikanske byer langs Atlanterhavskysten. Det ble dessuten ordnet med konvoier også for kysttrafikken, og skipene seilte bare om dagen. Senkningene fortsatt til tross for mottiltakene, om enn i mindre omfang enn før, men gradvis forsvant likevel ubåtene fra kysten. På det åpne hav fortsatte de imidlertid å representere en stor fare.

Konvoirutene til Murmansk og Arkhangelsk - store allierte tap

Konvoiruten i det nordlige Atlanterhav fra Storbritannia til Murmansk og Arkhangelsk var særlig utsatt fordi den var så lett å angripe fra ubåt- og flybaser i Norge. Her var også overflateskipene en alvorlig trussel. Derfor var det en forsømmelse at Gneisenau, Scharnhorst og Prinz Eugen slapp igjennom Kanalen.

Frem til utgangen av 1942 hadde 19 konvoier klart å ta seg gjennom til de russiske havnene, men hele 25% av skipene hadde gått tapt. Likevel kunne britene med stolthet melde at frem til nyttår 1943 hadde russerne fått absolutt alt som de var blitt lovet med unntak av en eneste tank.

Som nevnt tidligere satte tyskerne alt inn på å bygge så mange ubåter som mulig, og fra januar til oktober 1942 økte de sin operasjonsklare styrke fra 91 til 196 enheter. Dette måtte gi resultater. Britene mener at tyske ubåter senket 432 handelsskip på 2.171.000 tonn i 1941. Dette var omtrent halvparten av all den tonnasje som de allierte tapte i 1941, og det var så mye at det langt oversteg nybyggingskapasiteten. I 1942 var ubåtenes slagkraft så stor at de alene senket 6.226.215 tonn. Dette var ca. 2 millioner tonn mer enn de allierte hadde mistet uansett grunn i 1941. Det samlede tap for 1942 kom opp i det uhyggelige tall av 1664 skip på i alt 7.790.697 tonn.

Admiral Dönitz og den tyske overkommando hadde regnet ut at hvis man klarte å senke 800.000 tonn alliert tonnasje hver måned, ville aksemaktene vinne krigen. Gjennomsnittstallet for hele 1942 lå på «bare» 650.000 tonn, men dette måtte uansett være oppmuntrende for tyskerne og tilsvarende bekymringsfullt for de allierte. Og fremdeles ville det bli bygd flere tyske ubåter.

Bedre alliert forsvar mot ubåtene

Situasjonen kunne altså fortone seg ganske mørk, men det var lysglimt. Flere eskortefartøy som var bestilt i 1940 og 1941 var nå ferdige og kunne settes inn i den transatlantiske trafikken. I tillegg kom det i løpet av 1942 syv eskortefartøy som kunne ta fly, og dette var den mest effektive beskyttelse en konvoi kunne få. Nå ble gapet i Atlanterhavet lukket, det området som lå utenfor flyrekkevidde av Europa og Amerika. Til slutt må det nevnes at det ble utviklet et nytt system for angrep med synkeminer som gjorde det mulig å holde asdickontakt med den ubåten man skulle angripe helt til minen eksploderte.

Disse nyhetene la forholdene til rette for en alliert offensiv mot ubåtene, men på grunn av invasjonen i fransk Nord-Afrika måtte disse nevnte skip trekkes tilbake, og dermed forsvant flystøtten frem til mai 1943.

Porsgrunns krigstap i 1942

La oss nå imidlertid vende tilbake til de enkelte krigsskueplassene og se hvordan det gikk med noen Porsgrunns-sjøfolk i 1942, og aller først skal vi konsentrere oss om vestsiden av Atlanterhavet.

Etter det japanske angrepet på Pearl Harbor den 7. desember 1941 gikk det bare noen dager før tyskerne erklærte krig mot USA, og allerede den 12. desember var 13 tyske ubåter på vei for å jakte på allierte skip langt der borte i vest.

Den nye tyske offensiven fikk navnet Paukenschlag som vel reflekterer herrefolkets umiskjennelige sans for å slå skikkelig løs på stortrommen. Østkysten var et eldorado for ubåtene som sendte det ene skipet etter det andre til bunns. På en tragisk måte kom Porsgrunn i sentrum av begivenhetene nokså raskt, idet det første norske skipet som ble torpedert under operasjon Paukenschlag, kom fra vår by.

Skipet het D/S Frisco, og kaptein ombord var Thor Thorsen fra Porsgrunn.

«Skipet var på reise fra Savannah til Argentia på Newfoundland og befant seg 12. januar på høyde med Long Island i posisjon 4450N og 6020W. Her lå også U 130, Fregattenkapitän Kals, klar med torpedoene. De sparsomme opplysningene om dette krigsforliset stammer fra det danske fartøyet Mjoanes som tok om bord seks overlevende fra en livbåt den 14. og landsatte dem i North Sydney den 16. januar. Her ble det rapportert at Friscos kaptein og begge styrmenn var omkommet, men at åtte mann var gått i livbåt nr. to. Det er mulig at det kanadiske flyvåpen lette etter denne livbåten, men uten resultat.

Ti nordmenn, to briter og en svenske omkom med Frisco. Av disse var, foruten kapteinen, Bernt Arnold Berntsen og Thorleif Røh Petersen fra Porsgrunn, også Sverre Nilsen fra Herre.

21. og 22. januar var to meget svarte dager for de allierte på østkysten. Hele ti skip gikk ned, hvorav fire norske. Tre av disse hadde Porsgrunns-folk om bord.

Ved D/S Belizes forlis har tydeligvis også de harde klimatiske forhold gjort sitt til at ingen overlevde. Erling Olausen satte livet til her.

«D/S Belize, kaptein Olav Georgsen, var ventet til St. John's NF fra New York den 21. januar. Tre dager senere meldte den kanadiske korvetten Spikenard at den hadde funnet en vannfylt livbåt med fire døde sjøfolk fra Belize 25 n. mil øst for St. John's. Belize ble torpedert den 21. januar av U 754, Kapitänleutnant Oestermann i posisjon 4721N 5208W. Besetningen besto av sytten norske, fem svensker, én danske og en messegutt fra Br. Honduras.»

Den samme uhyggelige motstanderen fortsatte å lure rundt i farvannet, og i D/S William Hansen fant den et nytt offer. Også ved dette forliset var tapene i menneskeliv svært store. En av dem som døde, var Anton Gerhard Weber fra Porsgrunn. Det gikk ikke mer enn to timer mellom disse forlisene. En kanadisk minesveiper rapporterte at torpederingen av D/S William Hansen fant sted kl. 22.33 den 21. januar i posisjon 4656N 5247W, dvs. mellom Cape Race og St. John's som hadde vært skipets første destinasjon. Tolv nordmenn, en svenske og en estlender satte livet til, men fem overlevende ble tatt om bord i korvetten Algoma og landsatt i St. John's den 22.

Mindre enn et døgn senere måtte Porsgrunnsmannen Gunnar Dahl bøte med livet ved M/T Innerøys forlis. Den 22. januar kl. 20.45 detonerte en torpedo i styrbord side av båten.

«Tankskipet var lastet med bensin for England og var underveis fra Aruba til Halifax for å slutte seg til østgående konvoi. Torpederingen fant sted i posisjon 4114N 6032W der U 553, Korvettenkapitän Thurmann, opererte. Eksplosjonen ved nr. 7 aktertank rev skipet opp, og flammende bensin strømmet ut. Fem mann ledet av 1. styrmann Rolf Bjerkøy satte først ut en redningsflåte fra fordekket, men den forsvant i flammehavet. De sprang så opp på brodekket og låret en liten motorbåt som de kom seg opp i. Av skipskameratene så de bare kapteinen komme ut på broen. De ropte til ham om å hoppe i sjøen, men han ble stående, og de fem måtte ro for livet unna flammene. I halvannen time slet de med årene for å holde båten klar av ildhavet. Så fikk de motoren i gang, stakk bena i en seildukssekk og la en presenning over skuldrene for å beskytte seg mot kulden. Etter 15 timer ble de tatt om bord i D/S Empire Amethyst, som tidligere hadde passert to tomme livbåter fra Innerøy. Det var derfor på det rene at 31 norske, to briter, to portugisere og en kanadier var omkommet i bensinbålet.»

Tidlig i april ble byen vår rammet av en ny tragedie. Sammen med 24 nordmenn og åtte utlendinger om bord i Chr Knudsen forsvant Toralf Mikkelsen fra Porsgrunn i havet øst for USA uten å gi livstegn fra seg. Hvis noen av folkene har fått tid til å gå i båtene, må det dårlige været ha tatt dem. Det siste vi vet om båten, er at den forlot New York den 8. april med kurs for Cape Town, lastet med stykkgods og nitrat. Kapteinen om bord het Bjarne Sand.

Skipet må nødvendigvis ha fulgt kysten sørover i hvert fall så langt som til Hatterasfarvannet. Av vitnesbyrdene fra Kolls livbåt vet vi at været her var stormfullt den 10. og 11. april, men ikke så tungt at gode skip skulle komme i havsnød av den grunn. Man må dessuten tro at skipet ville ha brukt sin radio hvis havet holdt på å brekke det ned. Årsaken til skipets taushet har uten tvil vært at det ble utsatt for krigsforlisets plutselige destruksjon. Tyske analyser har festet seg ved at, Chr. Knudsen den 10. april, kanskje den 11., befant seg i operasjonsområdet til U 85, Oberleutnant Greger.

U 85 ble den første ubåt som ikke vendte hjem igjen fra operasjon Paukenschlag, idet jageren Roper sendte den til bunns med alle mann utenfor Cape Hatteras den 14. april.

Da ingen andre årsaker kan påvises, blir konklusjonen at Chr. Knudsen ble torpedert av U 85 antakelig natt til 11. april, at mannskapet ikke har fått tid til å benytte seg av de redningsmidlene som måtte være uskadd etter eksplosjonen, eller at redningsmidlene var så ramponert at stormen gjorde resten. Gregers fall et par dager etter gir en naturlig forklaring på at den tyske ubåtledelsen ikke mottok rapport om denne senkningen.

Gradvis ebbet Operasjon Paukenschlag ut, og fra mai 1942 var det tydelig at ubåtene hadde funnet seg nye jaktmarker igjen. Nå la de seg utenfor Florida og i Det Karibiske Hav. Dette havområdet var det farligste man kunne ferdes i sommeren 1942, og mange norske skip ble torpedert her.

Det første norske skip som gikk ned i Karibien i 1942 før sommeroffensiven startet, var D/S Nordvangen. Kapteinen om bord var Porsgrunns-mannen Hagbart Karlsen.

Skipet avgikk Paramaribo den 18. februar med en last bauxitt bestemt for New Orleans. Den 20. februar var båten ventet til Trinidad, men først den 6. mars kom det melding om at deler av en livbåt merket Nordvangen og rester av et dekkshus var skyllet i land på Trinidad. Torpederingen ble utført av U 129, Korvettenkapitän Clausen, utenfor Orinocoflodens munninger omkring midnatt den 19. februar. Nordvangen hadde 19 nordmenn, én danske og 4 hollendere om bord.»

Ut på høstparten krigsforliste ytterligere en mann fra Porsgrunn i det samme farvannet. Han het Nils Kristian Nilsen og var om bord i D/S Lindvangen. Denne båten la ut på sin siste reise fra Paramaribo den 21. september bestemt for Port of Spain med 2800 tonn bauxitt.

«Da båten var kommet opp i posisjon 0920N 6010W kl. 00.30 den 23. september, i klart vær med moderat vind og dønning, traff en torpedo i styrbord side mellom luke tre og maskinrommet. Det var U 515, Henke, som var i aksjon igjen. Fra broen ble det straks slått alarm, men Lindvangen gikk ned på minuttet slik at alle på dekk måtte hoppe til sjøs. Maskinfolkene og frivakten under le, til sammen 15 mann, var redningsløst fortapt. Kapteinen og en matros kom opp fra dragsuget og krabbet opp på en flåte. Alt de så var ubåten som stilte sine spørsmål før den forsvant. To timer senere ble de to på flåten funnet av en britisk korvett. Den krysset rundt og fant ytterligere én mann på en flåte, tre mann som fløt i en stor kasse, én mann i giggen og én mann som holdt seg oppe på noe vrakgods. De åtte overlevende ble landsatt i Georgetown, British Guiana.

Også de tradisjonelle konvoirutene ble hardt beskattet. Mangelen på eskorte gjorde ofte at skipene ble overlatt til seg selv i relativt kort avstand fra land. Før de så kom til destinasjonen på den andre siden av havet, fikk de stole på lykken og håpe at de kunne seile usett forbi tyske ubåter og overflateskip. Selvfølgelig måtte det gå galt med mange av båtene, og en av dem som ikke hadde hellet på sin side, var D/T Malmanger.

Om bord her var Aksel Olsen fra Porsgrunn. Skipet ble torpedert den 9. august om kvelden av U 130 der sjefen het Kals. Posisjonen var da 0713N 2630W, midtveis i Atlanteren. To nordmenn mistet livet ved dette forliset. Resten av mannskapet klarte å berge seg i to livbåter. En av disse ble senere plukket opp av et forbipasserende skip, mens den andre havnet i fransk VestAfrika.

M/T Vardefjells forlis var nokså spesielt. En er nesten fristet til å kalle det et halvt forlis.

Vi vet at skip og mannskap under denne harde perioden ofte ble presset til det ytterste. Følgende historie vitner om hvilke dyktige sjøfolk handelsflåten hadde under krigen og hvor villige de var til å gjøre alt som stod i deres makt for å berge det som berges kunne. Det var havarikvelden, den 13. desember, at Kristian Rougtvedt Riege omkom.

«M/T Vardefjell, kaptein Nils-Ambjørn Ambjørnsen, avgikk Clyde for Nord-Afrika fredag den 11. desember lastet med olje. Sjøen gikk tung, og om kvelden den 13. brakk skipet i to. Forskipet drev av til babord og forsvant med alle offiserene og de av besetningen som hadde tjeneste der, til sammen 12 mann. Besetningen på akterskipet, 29 mann under ledelse av 2. maskinist Anders Skotheim i maskinen og tømmermann Lauritz Uggedal og båtsmann Einar Halvorsen på dekk, konstaterte at tverrskipsskottet aktenfor bruddstedet var tett og at resten av Vardefjell kanskje kunne seiles i havn med forsiktig bruk av maskinen akterover. Det må karakteriseres som fremragende sjømannskap at dette lyktes. Julaften 1942 så fiskere i Våg på Færøyene at et halvt tankskip kom seilende for egen maskin og gikk ut for å assistere det i havn. Sjøforklaringen konkluderte med at skipet hadde vært utsatt for altfor store påkjenninger der det hadde prøvd å holde følge med konvoien i det tunge været. Dette førte til at Nortraship sendte ut et rundskriv til sine kapteiner og gjorde oppmerksom på at det var deres plikt og rett å varsle konvoiens Commodore når vær og fart belastet skipet så meget at det var fare for dets sikkerhet. Regelen var dengang at kapteinene svært ugjerne ba Commodore om å beordre redusert konvoifart, fordi dette lett kunne bli oppfattet som unødig engstelse.»

Også andre Porsgrunns-folk i utenriksfart døde i 1942. Andreas Olsen på D/S Ramapo oppgis å ha krigsforlist, men båten finnes ikke i Nortraships flåte, så her foreligger det ingen opplysninger.

Willian Holm, Sigurd Kristian Bonhorst og Rolf Nilsen fra Porsgrunn, samt Gunnar Albert Schwanborg, Herøya, døde ute som følge av ulykker og sykdom.

Porsgrunnsrederienes tap av skip i 1942

1942 var det verste krigsåret for de uteseilende Porsgrunns-båtene når det gjaldt materielle tap. Fire skip fra vår by forliste, og det var halvparten av alle dem som gikk ned i løpet av krigen. Omstendighetene ved tapene av Frisco og Chr. Knudsen er tidligere beskrevet. De to andre som gikk ned, var M/S Bidevind og D/S Lab.

Bidevind falt som offer for ubåtoffensiven på østkysten av USA i april. Det må karakteriseres som et lite mirakel at alle slapp fra det som skjedde med I ivet:

«M/S Bidevind, kaptein Marc. Roberg, på reise fra Cape Town til New York med 7000 tonn manganmalm og stykkgods, fikk den 30. april kl. 22.55 i posisjon 3935N 7242W plutselig se en ubåt skyte opp til overflaten 400 meter av litt forenfor tvers om styrbord. Det var disig, løy bris og smul sjø. I neste øyeblikk detonerte en torpedo i styrbord side aktenfor midtskipet. Hele besetningen var kommet uskadd i båtene da en ny torpedo ti minutter senere traff, også i akterskipet. Detonasjonen var voldsom. Skipsdeler fløy flere hundre meter bortover sjøen, og babord livbåt ble truffet av jernstykker som slo den til vrak. Hva verre var, de 17 som satt i den, ble mer eller mindre forslått. Motorlivbåten kom til og tok folkene over, og da Bidevind etter en halv time sank, ble styrbord livbåt tatt på slep og kurs satt for kysten. Neste dag kl. 13.30 kom alle mann vel inn til kyststasjonen ved Toms River.»

D/S Lab var i et helt annet farvann da den la ut på sin siste reis. I ettertid kan det nesten se ut som om skipet var skjebnebestemt til å gå ned akkurat det året. Følgende historie vitner i alle fall om et uforklarlig hell.

I 1942 (det opplyses ikke når på året) ankret skipet opp i en konvoihavn i det sydlige England. Kapteinen om bord het Emanuel Edwardsen. Losen opplyste at tyskerne om natten hadde sluppet fire magnetiske miner. En sveiper hadde fått tre av dem til å eksplodere, men den fjerde var ennå ikke funnet. Han anviste imidlertid en sikker ankerplass. Da Lab fikk ny ordre og avgikk fire dager senere, gikk en sveiper over det stedet der skipet hadde ligget og minen eksploderte.

Her hadde altså mannskapet og skuten i høyeste grad lykken på sin side, men senere samme år gjorde tyske torpedobåter den jobben den magnetiske minen ikke klarte:

«Den 5. S-Flottille under Kapitänleutnant Klug slo til den 19. november med seks E-båter 11 n. mil WSW av Eddystone fyr. En eskortetråler og tre handelsskip ble senket, det ene var D/S Lab, kaptein Emanuel Edwardsen. Angrepet fant sted i pent vær med måneskinn kl. 03.15. To torpedoer kom inn fra babord. Den ene blåste bort akterstavnen og drepte tre mann der, den andre traff sannsynligvis i kullbaksen. Labs maskin stanset av rystelsene, og mannskapet gikk i babord livbåt, som ikke var ødelagt. Kort etter sank Lab med akterskipet først, og etter en tid ble livbåten tatt opp av en minesveiper og folkene landsatt i Plymouth.»

Status for Nortraship i 1942

Til slutt for året 1942 følger litt statistikk. Tallene forteller like godt som ord at det var en meget stor fysisk og psykisk belastning å befinne seg om bord i norske skip det året.

Den tallmessige oversikt over Nortrashipsflåte viser følgende stilling ved årets utgang:

Året 1942 var det blodigste i Nortraships historie. Bare 39 skipsbesetninger ble reddet uten tap av menneskeliv. Tallene nedenfor bygger på mannskaps- og passasjerlistene for 162 tapte skip. Fra åtte kvarstadsbåter, to småfartøyer og åtte forliste skip foreligger ingen lister, og selvsagt heller ikke for to solgte hvalbåter. Videre inneholder tallene en unøyaktighet som kan dreie seg om ca. 150 personer, vesentlig asiatiske mannskaper som man ikke har hatt oversikt over.

Tallene viser at ombord i 162 tapte skip befant seg i forlisøyeblikket 5453 personer. Av dem ble:
3732 personer eller 69 pst. reddet
1278 personer eller 23 pst. drept
443 personer eller 8 pst. fanget
Antall sårede og fysisk svekkede finnes det ingen statistikk over.

Tapte skip fra Porsgrunn (kronologisk rekkefølge):