Fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn

4. Kapittel

1943 - atlantisk klimaks og endelig vendepunkt

av Vidar Odberg

De store konvoislagene og lukking av flygapet

De første månedene av det nye året var preget av de store konvoislag. Tyskerne hadde nå flere ubåter enn noensinne, mens de allierte konvoiene ikke dro full nytte av den nye konvoieskorten av grunner som er omtalt tidligere.

Imidlertid var været dårligere i Atlanteren vinteren 1942/43 enn noen kunne huske, og det skapte vansker for ubåtene også. Kanskje det var årsaken til at de «bare» klarte å senke 203.000 tonn i januar. I februar derimot steg de allierte tapene til 359.000 tonn, mens de i mars kom opp på gjennomsnittet for 1942, 627.000 tonn. En annen dårlig nyhet denne måneden var at amerikanerne kunngjorde at de måtte trekke seg helt ut av konvoitjenesten over Atlanteren. Denne belutningen ble gjort kjent på en konvoikonferanse i Washington, og som ved en skjebnens ironi var det at nettopp mens dette møtet fant sted, ble et av de største og for de allierte mest katastrofale konvoislag under hele krigen utkjempet. Av 77 handelsskip som la ut på turen over Atlanteren, ble hele 21 på i alt 141.000 tonn senket. Samtidig var det deprimerende at tyskerne bare mistet én ubåt.

Det var nå klart at slaget om Atlanterhavet var i ferd med å nå sitt klimaks, og at den ene eller den andre parten ville gå nederlaget i møte i løpet av de nærmeste månedene. Tyskerne hadde på dette tidspunktet 240 kampklare ubåter, og Admiral Dönitz konsentrerte hele 112 av dem i Nord-Atlanteren, og nesten alle sammen i flygapet. Men heldigvis for de allierte vendte eskortehangarskipene tilbake fra «Operasjon Torch» i Nord-Afrika i slutten av mars, akkurat da det så som mørkest ut. Samtidig kom støttegruppene tilbake. De gjorde det mulig å ikke bare skremme ubåtene, men å jage og ødelegge dem.

Et annet moment som gjorde livet surt for ubåtmannskapene, var at President Roosevelt som øverstkommanderende for USA's væpnede styrker personlig grep inn i situasjonen. Han beordret en del av de svært langtrekkende Liberator-flyene som USA produserte, inn i konvoitjenesten. I slutten av mars ble 20 fly satt inn, og midt i april var 41 Liberator-maskiner på plass. Dessuten kunne vitenskapsmennene bidra med en ny type radar som gjorde det lettere å oppdage ubåtene.

Store tyske ubåttap

I april var det allierte tapet på 245.000 tonn, men for dette måtte tyskerne betale den høye pris av 15 ødelagte ubåter. Det var tydelig at de nye mottiltakene virket, for det skulle vise seg at dette ikke var noen tilfeldighet. Statistikken sa at i mai 1943 senket ubåtene 165.000 tonn, men dette kostet tyskerne hele 40 tapte ubåter. Tallene for juni var 18.000 tonn og 17 ubåter. I juli gikk tapet opp igjen til 123.000 tonn shipping, men nå forsvant hele 37 tyske ubåter for alltid i Atlanterhavet.

Når vi legger sammen, finner vi at tyskerne på bare fire måneder, fra april og ut juli, mistet i alt 107 ubåter. Dermed var det bare fem ubåter igjen av den opprinnelige styrken på 112 som Dönitz hadde kommandert til Nord-Atlanteren tidlig på året. Det var heller ikke langt unna halvparten av den samlede tyske ubåtflåten.

Med dette var i realiteten slaget om Atlanterhavet vunnet, og selv om tyske ubåter fortsatte å operere i disse farvannene, utgjorde de ikke lenger noen alvorlig trussel for konvoiene som nå kunne bringe en uendelig strøm av våpen og forsyninger til Afrika, England og Sovjetunionen.

Mange må dele æren for dette; marinefolkene som eskorterte handelsskipene, vitenskapsmenne som utviklet bedre antiubåtvåpen og sjøfolkene som måtte seile i konvoiene og bringe de livsviktige forsyningene frem.

Porsgrunns krigstap i 1943

Også «våre» sjøfolk var med i disse avgjørende månedene i Nord-Atlanteren, og i løpet av to dager i slutten av januar 1943 ble Tørres Collin Heggelund på M/T Kollbjørg og Bjørn Edgar Skjold på M/T Nortind ofre for krigen. Det skjedde slik:

«M/T Kollbjørg, kaptein Edvin Apall-Olsen, og M/T Nortind, kaptein Jakob O. Jensen, avgikk New York i konvoi HX 223 14. januar bestemt for Mersey. I den tunge sjøen ble de lastede tankskipene utsatt for svære påkjenninger. Det var tryggest å holde følge med konvoien, men påkjenningen ble for stor. Konvoien hadde sterk storm som den 24. januar nærmet seg orkan. Kl. 13.05 slo en enorm brottsjø over Kollbjørgs fordekk, og skipet brakk aktenfor midtskips. Delene drev fra hverandre. Maskinen ble straks stoppet, og folkene akter besluttet å holde seg om bord. De så forskipet flyte med baugen høyt i været og skimtet noen av midtskipsbesetningen, og for å unngå kollisjon måtte maskinen settes i revers til akterskipet kom klar. Nortind og det amerikanske tankskipet Pan Maryland holdt seg i nærheten av havaristen hele dagen, men kunne ikke utrette noe i stormen. Kvelden ble svært mørk, og da månen endelig kastet noe lys over havet kl. 21.30, var Kollbjørgs forskip forsvunnet. Nå lettet været noe. Pan Maryland kom opp under akterskipet og tok om bord Kollbjørgs overlevende besetning. Under overføring i båten ble en mann alvorlig kvestet og døde i løpet av natten. Pan Maryland lette etter forskipet, og satte så i gang for å innhente konvoien.

Nortind ble sist observert kl. 01.00 den 25. januar. Det er på det rene at skipet fortsatte reisen som etternøler fra konvoi HX 223 og nådde posisjon 5830N 3400W den 26. januar ved middagstid. Her ble skipet i følge tyske oppgaver med sikkerhet torpedert av U 358, Kapitänleutnant Manke. Nortind var lastet med bensin, det var storm - og alle ombord omkom. Besetningen besto av 34 nordmenn og syv briter, dessuten fulgte to hollendere med som passasjerer.

De tyske beretningene opplyser videre at Kollbjørgs forskip ble sendt til bunns ved forenede anstrengelser fra U 607 og U 594 den 26. januar om ettermiddagen i 5820N 3930W, men her kan ligge en forveksling med akterskipet. Kollbjørg mistet i hvert fall elleve mann inklusive kapteinen.»

Ca. seks uker senere ble byen vår rammet på ny. Denne gangen var det Olav Olsen på M/S Thorstrand og Harald Bærulfsen på M/S Jamaica som måtte bøte med livet etter tyske ubåtangrep.

Fra det førstnevnte forliset foreligger en øyenvitnerapport som gir et klart bilde av hvilket nervepress mannskapet måtte ha vært utsatt for da en tysk ubåt tydeligvis lekte gjemsel med handelsskipet før den klarte å sikte seg inn og sende av gårde sin dødbringende last.

«M/S Thorstrand avgikk Liverpool den 27. februar 1943 med 1500 tonn stykkgods for St. John's på Newfoundland og fulgte uavhengig kurs med 15 knops fart. Den 5. mars kl. 12.25 ble det observert ubåt på babord låring. Ubåten ble beskutt, men tydeligvis uten å bli truffet og ble observert med jevne mellomrom frem til kl. 19.00 den 6. mars. I løpet av denne perioden hadde Thorstrand flere ganger skutt etter det man i alle fall antok måtte være den samme ubåten.

Det viste seg også at jegeren nok hadde lurt i farvannet hele tiden, for kl. 19.15 den 6. detonerte en torpedo i babord midtskip, flammer skjøt til værs, og tykk røk veltet ut. Motorbåten og to livbåter kom på vannet før Thorstrand sank etter 20 minutter. Opptellingen viste at 35 av mannskapet var reddet. Det samme gjaldt alle passasjerene.

Det var U 172, Kapitänleutnant Emmermann, som stod bak senkningen, og Thorstrands posisjon var 4123N 4250W. Folkene i motorbåten og den ene livbåten ble tatt opp av et amerikansk skip og landsatt i Casablanca den 21. mars, mens de andre overlevende kom inn til Flores et par dager før.»

Med M/S Jamaica var det annerledes. Denne båten ble sendt rett til bunns uten at noen om bord hadde oppdaget faren. Også herfra foreligger en rapport. Den forteller om betydelig dramatikk også etter torpederingen.

«M/S Jamaica, kaptein Arnfinn Bergan, lå den 7. mars for vestgående på uavhengig kurs med 15 knops fart i posisjon 52N 27W. Skipet var i ballast. Kl. 10.30 ble det torpedert i styrbord side, brakk i to og sank i løpet av to minutter. Kaptein Bergan, dekksoffiserene, maskinmesteren og 17 av besetningen, til sammen 21 mann, omkom. De overlevende, 17 mann, fikk ut motorbåten, giggen og to livbåter, men motorbåten ble tatt av dragsuget og fløt opp med bunnen i været, og livbåtene var skadd.

Etter torpederingen dukket ubåten opp blant svømmende sjømenn og vrakrestene etter en istykkerslått livbåt og ville ha greie på skipets og kapteinens navn. Da ubåtsjefen hadde fått sine opplysninger, forteller en øyenvitnerapport at ubåten kjørte på kryss og tvers blant folk i sjøen slik at noen antagelig ble truffet av ubåten og druknet.

Den britiske propagandaen mente at i dette tilfellet hadde ubåten, U 221 med Kapitänleutnant Trojer, begått en forbrytersk handling. En annen mulighet er at den hadde manøvreringsproblemer blant alt som fløt i sjøen.

De 17 overlevende ble imidlertid berget og kom til land i to puljer, noen i Plymouth den 26. mars og noen på Isle of Barra den 29.»

Krig og grusomheter syd for ekvator

Selv om det vår i Nord-Atlanteren det gikk verst for seg i 1943, var det harde tak også under andre himmelstrøk, med nådeløse fiender på evig jakt etter allierte skip. Intet sted syntes å være trygt. Sverre Aksel Bengtson fra Porsgrunn på M/S Tabor var syd av Afrika da skipet hans støtte på en tysk ubåt.

«Tyskerne hadde en gruppe ubåter i det en kaller operasjonsomådet Kapp det gode Håp. Det var en av disse, U 506, Kapitänleutnant Würdemann, som observerte M/S Tabor på vei vestover den 9. mars. Skipet kom i ballast fra Aden og skulle til Cape Town.

I posisjon 3830S 23100, kl. 06.30, detonerte en torpedo i skutesiden. Mannskapet klarte å sette alle båtene på vannet og forlot deretter skipet. En mann hadde imidlertid blitt drept i eksplosjonen.

De fire båtene hadde harde døgn på havet, men klarte etter hvert å nå land. Tre båter kom nesten samlet inn den 17. og 18. mars, mens det gikk verre med den fjerde. Den ble slengt rundt av sjøen den 19. mars da folkene ombord hadde land i sikte. Selv om alle 12 klarte å krabbe ombord igjen, var det uråd å holde den tom for vann. Ti mann bukket under for kulden og anstrengelsene, og bare to av de tolv nådde land i live.»

Det neste forliset bør mane til ettertanke fordi det så klart viser hvilke mørke sider av menneskenaturen krigen kan fremkalle. Det handler om den uhyggelige skjebnen som møtte folkene om bord på M/T AIcides da de sent i juli 1943 bleangrepet av en japansk ubåt i Det indiske hav.

Kommandørkaptein Tonozuka kan beskrives som en sadist, for det var ikke bare ved denne anledningen det gikk utover forsvarsløse mennesker. Japaneren var ansvarlig for flere krigsforbrytelser av aller verste slag mot norske sjøfolk.

Reidar Olsen og Ansgar K. Henriksen fra Porsgrunn var blant dem som døde i denne episoden som må sies å være en skamplett i den japanske marines historie.

Historien er forholdsvis godt kjent i distriktet siden en av de få overlevende, tidligere rektor Odvar Olsen ved Croftholmen videregående skole, har skildret sine opplevelser i lokale fora. Hans beretning kan leses i Birger Dannevigs «Skip og menn», og her følger en forkortet utgave av den.

«M/T AIcides befant seg alene i Det indiske hav da det kl. 10.30 den 23. juli ble truffet av to eller tre torpedoer. En av dem traff akterut i skipets ammunisjonslager, hvilket førte til en kraftig eksplosjon. Skipet begynte å synke nesten med én gang, men det lyktes likevel å få satt livbåtene på vannet. Mange hadde imidlertid blitt slynget over bord eller hoppet selv, og folkene i livbåtene måtte nå hjelpe sine kamerater som svømte omkring i oljehavet rundt Alcides.

Snart etter dukket en japansk ubåt opp i nærheten av Olsens livbåt, og sammen med kapteinen og telegrafisten ble han tatt ombord. Mens de var nede i ubåten, hørte de maskingeværer spille opp, og snart kom japanerne og fortalte frydefullt at alle var døde.

Totalbesetningen hadde vært på 32 indere og 20 hvite, derav 15 nordmenn. Antagelig hadde åtte mann gått ned med skipet. De øvrige kom seg fra borde, men alle unntatt de tre druknet eller ble skutt.

Under oppholdet om bord ble ikke fangene direkte fysisk mishandlet, men de ble plassert i små og trange rom som var helt uegnet som oppholdssted for mennesker, og truet på livet hvis de ikke svarte sant på spørsmålene de ble stilt.

Resten av krigen tilbrakte Odvar Olsen som krigsfange i to leirer i Japan og ble ikke fri mann igjen før 29. august 1945.

Om det foreligger en krigsforbrytelse i sammenheng med M/T Indias forlis, får vi aldri vite, for den tyske illgjerningsmannen i dette tilfellet ble selv offer for krigen. Leseren får selv trekke sine konklusjoner. Ved dette forliset døde Hans Kjærsdalen og Ole Johan Petersen.

«Det hviler også en mørk mistanke over handelskrysseren Michel om inhuman krigføring. Michel, under kommando av Kapitän zur See Günter Gumprich, var høsten 1943 den siste tyske handelskrysser på havet. Etter å ha senket Høegh Silverdawn og Ferncastle, og tatt om bord 19 fanger fra disse to skipene, dro Michel syd av Australia, over Stillehavet til kysten av Sydamerika og krysset rundt der uten å få kontakt med allierte skip. Forsiktighet var en nødvendig dyd, for også Gumprich må forutsettes å ha vært informert om at allierte krigsskip var i stand til å avstandspeile skip gjennom nattemørke, tåke og dårlig sikt. I begynnelsen av september besluttet Gumprich å avslutte toktet og satte kurs for Japan. Underveis fikk utkikken øye på mastene på et stort tankskip i horisonten. Det var den 10. september vest av Påskeøya i omtrentlig posisjon 1200S 11400W. Michel holdt føling med tankskipet hele dagen uten selv å bli sett. Da mørket falt over havet, la Michel an jaktkurs, men ennå ved midnatt lå tankskipet utenfor skuddhold. Motortorpedobåten ble derfor satt ut klar til aksjon dersom tankskipet ble oppmerksom på forfølgeren og ville forsøke å presse farten opp for å unnslippe. Kort etter var Michel nær nok til å kunne treffe med første skudd, fra 15 cm batteriet. Granaten slo inn i tankskipet og antente lasten, en voldsom brann omspente hele skipet Høpet av få sekunder og bredte seg ut over havet. Motortorpedobåten nærmet seg for full fart, men i det brennende havet var det ikke mulig for den å komme nær nok til å redde eventuelle overlevende - sier den tyske beretningen. Den gjorde en sving under hekken på tankskipet og klarte i lyset fra flammene å lese navnet India.

M/T India, kaptein A. Holm Paulsen, avgikk Talara i Peru den 3. september bestemt for Sydney N.S.W. Der var 41 mann om bord. Ingen visste hva som hadde tilstøtt det før lenge etter krigen.

Gumprich følte seg ikke trygg i nærheten av det kjempemessige bålet. Han antok at det kunne sees på lang avstand og virke tiltrekkende på eventuelle allierte krigsskip i nærheten. Kl. 10.00 den 11. september hadde han derfor fått torpedobåten om bord igjen og forsvant i full fart ut av lysskjæret fra India. De oppgitte klokkeslett røper at det mellom ildåpning og retrett forløp bare en halv time, og på denne korte tiden kunne ikke torpedobåten undersøke om det lå svømmende mennesker i sjøen. Det ser ut til at den utelukkende har konsentrert seg om å få rede på skipets navn.

Saken Gumprich kom aldri for retten. Den 17. oktober 1943 nærmet Michel seg Yokohama. Her lå den amerikanske undervannsbåten Tarpon på patrulje. Den sendte en torpedo i Michel og traff i mannskapsrommene forut. Over 100 mann og alle fangene ble drept med en gang, og Gumprich og 16 av hans offiserer valgte å følge sitt skip til bunns.»

Det var også andre sjøfolk fra Porsgrunn som døde ute i 1943. Nils Bjarne Malmgren, Evald Steen og Charles James Wright ble drept i ulykker, mens Gustav Nicolai Nilsen døde av sykdom.

Skip registrert i Porsgrunn som gikk tapt i 1943

Den eneste Porsgrunns-registrerte båten som gikk ned i utenriksfart det året, var M/S Brand med kaptein Reidar Helgesen om bord.

«Skipet var på reise over Atlanterhavet til England i konvoi HX 237. Konvoien seilte i 20 døgn gjennom tykk tåke, og Brand og et annet skip mistet begge kontakten med de andre. Den 12. mai kl. 10.35 lå Brand alene i posisjon 4719N 2441W. U 603, Oberieutnant Baltz, kom inn i periskopdybde fra babord side og traff i akterskipet. Brand krenget over og sank i løpet av syv minutter, men man hadde fått stoppet motorene slik at tre av båtene kom vel på vannet. Mange måtte likevel hoppe over siden før skipet sank, og det er sannsynlig at de tre som omkom, druknet da. De 39 overlevende var alle tatt opp i båtene da U 603 viste seg for å stille de vanlige spørsmål. Etter å ha undersøkt vraktgodset, satte folkene i båtene kurs for Irland, men kl. 16.00 samme dag ble de observert av et fly, korvetten Morden ble dirigert til deres assistanse, og kl. 08.45 var alle i sikkerhet der ombord.»

Statusfor Nortraship i 1943

Til slutt for 1943 skal vi la tallene tale og komme med litt statistikk. Her er første status over Nortraships flåte pr. 31. desember 1943:

Skip registrert i Porsgrunn som gikk tapt i 1943: