Fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn

Det millitære motstandsarbeidet i Porsgrunnsområdet (0 1703) under 2. verdenskrig
kapittel 1 | kapittel 2 | kapittel 3 | kapittel 4 | kapittel 5 | kapittel 6 | Milorgstyrken i Porsgrunn ved frigjøringen | Kilder

Kapittel V

Del 1 | Del 2 | Del 3 | Del 4 | Del 5

1. Mannskapsstyrke, våpen og bevæpningsgrad innenfor O 1703 det siste krigsåret | 2. Frykten for tvangsmobilisering av norsk ungdom | 3. Organisering av illegale, militære leirer, celler, på skauen | 4. Etterretning | 5. Sabotasje

2. Frykten for tvangsmobilisering av norsk ungdom

av Jon Birkenes

En sak kom fremfor noen annen til å dominere motstandsbildet og motstandsarbeidet i Nedre Telemark våren og sommeren 1944. Aldriverken før eller senere ble det illegale organisasjonsapparatet satt på en. større prøve enn nå. I flere måneder arbeidet såvel den sivile som den militære motstandsorganisasjonen nær sagt dagog natt for å løse de samme oppgavene. Vi tenker her på kampen mot de nazistiske myndighetenes forsøk på tvangsmobilisering av norsk ungdom - en kamp som krevde begge motstandsorganisasjonenes innsats fullt ut.

Helt fra Quislings proklamering av «Lov om alminnelig nasjonal arbeidsinnsats» 22. februar 1943, som fastsatte registrerings- og arbeidsplikt for alle menn mellom 18 og 55 år og kvinner mellom 21 og 40 år, hadde man fryktet at dette kunne brukes i en tvangsmobilisering av norsk ungdom til tysk militærtjeneste.

A: Kampen mot Arbeidstjenesten (AT)

Det hele tilspisset seg for alvor først vinteren og våren 1944 da ryktene gikk som verst om at NS hadde tilbudt Tyskland 50.000 mann for å sette inn i kampene på Østfronten. I virkeligheten var dette mer enn bare rykter. Det ble ganske snart kjent at «justisminister» Sverre R iisnæs overfor de tyske militære myndighetene lanserte en plan for mobilisering av hele 75.000 marin til kamp mot «det bolsjevikiske Sovjet-Russland». I tillegg hadde Quisling under rnéter med både Hitler og Himler i Tyskland tilbudt å stille 3 norske divisjoner til disposisjon for tyskerne.

Både den sivile og den militære motstandsledelsen i Oslo fant det nå nødvendig å gå til handling.

Sivorg sender ut parole om streik mot AT

Innen den sivile ledelsen reiste det seg nå en berettiget frykt for at de nazistiske myndighetene v ille benytte den allerede eksisterende Arbeidstjenesten (AT) til å gjennomføre en kamuflert mobilisering av norsk ungdom.

Arbeidstjenesten var i utgangspunktet en etterlevning fra Administrasjonsrådets dager (vår-sommer 1940) og hadde i sitt utgangspunkt som hovedformål å gjennoppbygge landet. Fra 1941 fikk den imidlertid funksjon av erstatning for ordinær militærtjeneste. Samtidig kunne myndighetene fra nå av innkalle norsk ungdom til arbeidstjeneste. I ATs arkiver var det rulleført titusener av ungdom i kampdyktig alder.

Den sivile motstandsledelsen sendte derfor allerede i slutten av februar -44 ut en parole hvor det på det sterkeste ble oppfordret til boikott av både AT-sesjon og AT-tjeneste. Parolen ble også flere ganger lest opp i de norske nyhetssendingene fra BBC.

Sprengning av AT-arkivene

Både innen den militære og sivile motstandsledelsen innså man etter hvert at alle-midler måtte tas i bruk for å forpurre - helst umuliggjøre - den ventede utskrivnigen. Man ble nå enig om at det måtte gjennomføres sabotasjeaksjoner mot AT-arkivene i såvel Oslo som rundt om i distriktene for derigjennom, kaos i nyregistreringen og hindre den ventede tvangsutskrivningen av dem som allerede var registrert. Sentralledelsen (SL) ble gitt ansvaret for planleggingen av disse aksjonene. Den knyttet straks til seg de Linge-karene som befant seg i Oslo og lot dem organisere og lede det hele. Det ble nå bestemt at en samlet aksjon rettet mot en rekke lokale AT-kontorer på Østlandet i tillegg til ATs sentralkontor i Oslo skulle finne sted natten mellom 4. og 5. mai.

I Nedre Telemark var det opprettet 2 AT-kontorer; ett i Skien og ett på Ulefoss. Kontoret på Ulefoss lå for øvrig i huset til AT-sjefen i fylket, kaptein Einar Jøntvedt. Natten til 5. mai gikk man til aksjon mot de to AT-kontorene og ødela begge fullstendig. Ordren om aksjon kom fra SL i Oslo, men det hele ble både planlagt og gjennomført av folk fra Milorg i D 17. Aksjonsleder på Ulefoss var Roald Skjærum. Etter først å ha kuttet telefonledningen til huset, ble kpt. Jøntvedt og famile vekket og deretter bundet og kneblet. Hele AT-arkivet ble så tømt i store papirsekker og tatt Med på lastebilen man hadde kommet med i fra Skien. Ved Bruseth bru i Melum gjorde aksjonsgruppa holdt og satte fyr på sekkene med registreringskort for arbeidstjenesten. Alt ble fullstendig ødelagt. I Skien var Kjell Staal Eggen aksjonsleder. AT-kontoret som befant seg i P. A. Munchsgt. 34, var hovedkontoret for AT-tjenesten i Telemark fylke. Selv framgangsmåten under aksjonen var omtrent som på Ulefoss: telefonledningen inn til huset ble kuttet og vaktmesterfamilien kneblet og bundet. I løpet av 5 timer ble så hele arkivet brent i husets ovner.

Begge aksjonene mot AT-kontorene i Nedre Telemark var vellykkede, og rullene over samtlige AT-registrerte innen hele fylket ødelagt. Derimot var Milorgs aksjoner mot de øvrige AT-kontorene rundt om på Østlandet (bortsett fra i Sarpsborg og på Hønefoss) nærmest en fiasko. Ekstra bittert var det at aksjonen mot ATs sentralkontor i Hieronimus Heyerdahlsgt. ikke ble satt igang. I det hele var aksjonene rettet mot ATs kontorer i Oslo en heller mislykket affære.

Sett under ett var framstøtet fra en samlet Hjemmefront mot AT-tjeneste og AT-registrering ingen ubetinget suksess. Mer enn 70% av de innkalte ATrekruttene møtte til sesjon. De fleste valgte altså å avvise Sivorgs og Milorgs gjentatte paroler om boikott av Arbeidstjenesten.

B: Kampen mot arbeidsmobiliseringen

19. mai 1944 ble den fryktede tvangsmobiliseringen en realitet. Med hjemmel i den vel ett år gamle loven om «Nasjonal Arbeidsinnsats» ble alle menn født i 1921, /-22, /-23 innkalt til registrering,

Den sivile motstandsledelsen hadde fått- kjennskap til registreringsplanene en uke i forveien og sendte 14. mai ut følgende parole om boikott av registreringen:

«Ingen møter til registrering, selv ikke de som blir lokket med at de foreløpig skal slippe-å bli innkalt til tjeneste.
Nekt registreringen koste hva det koste vil.»

Parolen ble også lest opp flere ganger i de norske sendingene i BBC.

Denne gangen fikk Sivorgs parole en virkning som selv de mest optimistiske innen den sivile ledelse ikke engang kunne drømme om. Fra de fleste store byer og tettbygde områder på Østlandet dro flokker av gutter på skauen for å unndra seg registreringen. Nedre Telemark peker seg for øvrig i denne sammenheng ut som det området hvor parolen om registreringsboikott ble fulgt opp aller mest helhjertet. Idagene før 19. mai hadde oppfordringen fra Sivorg om boikott av registreringen blitt spredd i byene i Grenlandsregionen på forskjellige måter - først og fremst i form av flyveblader. Parolen var også gjengitt i flere av de lokale illegale avisene. Rundt om i hjemmene hvor det bodde gutter i de aktuelle årsklassene og på arbeidsplassene ble boikottaksjon mot registrering diskutert og planlagt. Da forordningen om registrering av de 3 årsklassene ble trykket i lokalavisene den 20. mai, var allerede strømmen av gutter bort fra befolkningssentraene i regionen i fullgang, og strømmen bare økte utover kvelden og natten. På selve registreringsdagen møtte 4 av flere hundre registreringspliktige fram ved registreringskontoret i Porsgrunn; i Skien var det 3 og Brevik 2. Resten hadde kommet seg unna og holdt seg for en stor del skjult i skogområdene rundt byene.

Kilebygda

For Porsgrunnsområdets vedkommende trakk guttene i de «farlige» årsklassene seg innover i skogene øst og vest for byen. Flest var det som søkte dekning i Kilebygda - enten ved å dra dit på egen hånd eller gjennom anvisning fra folk tilknyttet Milorg/Sivorg i Porsgrunn. Kilebygda var det den lokale Milorg-gruppa som ordnet med dekningssteder (hytter, skaustuer, kojer o.l.) for guttene. Befolkningen i bygda var også svært hjelpsomme. denne første ti den med innkvartering og mat. Men innrykket av gutter bare økte. Allerede 20. mai regner man med at rundt 160 mann holdt seg skjult i Kilebygda. Man innså derfor snart behovet for å få samlet guttene i en felles leir slik at en mer organisert forsyningsvirksomhet kunne komme igang. Det ville også rent sikkerhetsmessig være langt mer betryggende enn å ha guttene liggende spredt omkring innenfor et stort område. Fra Milorg-gruppa i Kilebygda ble det nå overfor Milorg/Sivorg-ledelsen i Porsgrunn foreslått å samle guttene på et sted; Hulka ved Kroktjern. Leif Sørensen, på dette tidspunkt stabssjef i O 1703, forteller følgende om arbeidet med skauguttleiren i Kilebygda:

«Jeg ble oppsøkt av noen karer på hytta mi ved Voldsfjorden en natt straks etter at guttene i de farlige årsklassene hadde rømt på skauen. Dette var en 3 - 4 karer som representerte en flokk med venner på flukt. De måtte ha fått vite at jeg var militær og ville ha gode råd om hva de burde foreta seg. Jeg ba dem rett og slett om å dra innover skogen. Etter dette ble jeg anmodet av Victor Nielsen om å ta meg en tur til Kilebygda for å forsøke å få samlet alle guttene som lå i dekning rundt om i skogen. På Fjeld gård traff jeg Tholf Fjeld som alt var igang med å organisere en leir ca. 1½ t. gang fra Fjeld gård. Jeg ble så med Tholf Fjeld til leirplassen og hjalp til med råd og vink som jeg hadde kjennskap til fra mitt militære virke. Etter å ha vært der inne et døgn, dro jeg tilbake til Porsgrunn. Sammen med Fjeld og andre organiserte jeg nå en leir for guttene i Hulka.»

Tholf Fjeld var knyttet til Milorg i Kilebygda og fungerte som leder for leiren i Hulka fram til ca. 1. juli. Fra dette tidspunkt tok Olav Gisholt og Mathias Thorstensen, som selv begge hadde unndratt seg registreringen, over ledelsen. Fra Sivorg/Milorg-ledelsen i Porsgrunn ble det sendt to mann til Kilebygda som oppholdt seg for kortere eller lengre tid i leiren. Dette var Thorleif Bommen og Birger Asdahl. Asdahl kom opprinnelig fra Milorg i Porsgrunn og skulle i utgangspunktet fungere som Milorgs representant i arbeidet. Thorleif Bommen og Birger Asdahl hadde for øvrig også hovedansvaret for organiseringen av forsyninger til leiren.

Vallerdalen

Mange av guttene fra Porsgrunnsområdet trakk også nord-østover i retning Skifjell og Mensvann. På samme måte som i Kilebygda tjente hytter og kojer som innkvartering den første tiden, men tilstrømningen ble ganske snart så stor at telt og provisoriske barhytter måtte tas i bruk. Sivorg i Porsgrunn forsøkte helt fra starten å skaffe seg oversikt over hvor mange som her lå i dekning. Man ønsket så fort som mulig å få organisert en forsyningstjeneste av mat, klær og utstyr til dem som holdt seg skjult. Som i Kilebygda innså man også her ganske snart at guttene måtte samles - ikke ligge spredt omkring i smågrupper innenfor et stort geografisk område. Man valgte Vallerdalen på nord-østsiden av Mensvann som sted for skauguttleiren. Leder for leiren i Vallerdalen var Ole Johan Holte; selv skaugutt og med stor tillit blant de andre som hadde gått i dekning. Senere fikk leiren en ekstra leirsjef - en tidligere yrkesoffiser som var gått i dekning av ukjente årsaker. Han opererte hele tiden under dekknavnet «Andersen» og lot aldri sin egentlige identitet til kjenne.

Forsyninger

Både i Hulka og Vallerdalen gikk guttene straks igang med å bygge hytter for permanent innkvartering mens man i byen var i arbeid nær sagt 24 timer i døgnet for å organisere forsyningstjenesten til de to leirene. Det var Sivorg i Porsgrunn som sto hovedansvarlig for forsyningsarbeidet i Porsgrunnsområdet - både framskaffelse av alt som trengtes av mat, klær, sko og diverse utstyr og for transporten av varene fram til leirene. Helt siden 1942/-43 hadde Sivorg drevet med mat- og pengeinnsamling til etterlatte familier, bl.a. etter arresterte lærere, krigsseilere og folk som hadde flyktet til Sverige, og var derfor etter hvert ganske erfarne med slikt arbeid. Sivorg hadde også opprettet kriselagre og depoter av mat og medisiner til bruk for sivilbefolkningen i tilfelle alliert invasjon og krigshandlinger i området. Disse depotene ble nå stilt til disposisjon for skauguttleirene. I tillegg ble det igangsatt en omfattende innsamlingsvirksomhet av mat, klær, skotøy og div. utstyr og ikke minst penger innenfor Porsgrunn og distriktene omkring.

Transporten av alle de innsamlede varene ble etter hvert svært omfattende. Det var ikke få lass som ble sendt ivei de månedene skauguttaksjonen varte. I første rekke var det biler fra Nils O. Nilsen og Eidanger Salpeterfabrikker, men også kommunale og andre lastebiler ble benyttet.*)

Forsyningstjenesten ellers i Grenlandsområdet

Tilsvarende organisering av skauguttleirene samt organisering av forsyningstjeneste for de rømte registreringspliktigie ble også gjennomført for guttene fra Langesund, Brevik og Skien. Her var det for øvrig først og fremst Milorg som sto med hovedansvaret. Ved den største av skauguttleirene i Nedre Telemark i Luksefjell i Gjerpen, gikk imidlertid Sivorg og Milorg sammen om å organisere forsyningstjenesten.

Sanitetstjenesten

Eyvind Thiis-Evensen og Finn Kaare, begge bedriftsleger ved Eidanger Salpeterfabrikker, hadde hele tiden tilsynet med helsetilstanden i Hulka og Vallerdalen. Thiis-Evensen besøkte også flere av de andre skauguttleirene i distriktet. Han forteller selv:

«.... jeg ble tilkalt til leirene til legebehandling, for å ordne med innleggelse i sykehus eller for å sende syke i dekning. Jeg besøkte fortrinnsvis leirene i O 1702 og O 1703 og en av leirene i Gjerpen. I Langangen var det Hjalmar Olafsen som kontaktet meg, i Kilebygda Torleif Bommen. Jeg arbeidet også med en del undervisning i førstehjelp.»

Oppsummering

Kampen mot arbeidsmobiliseringen ble en suksess for den samlede motstandsfronten i distriktet. Å skaffe mat, klær, sko, tobakk osv. til de hundrevis av gutter som lå i dekning ble den mest omfattende forsyningsoppgave man i det hele tatt stod overfor i løpet av krigen. I alt var det ca. 1500 gutter fra Nedre Telemark som gikk i dekning på skauen. Underhold av et slikt antall I mennesker krevde at alle, gode krefter måtte settes inn for å hjelpe. Det var nettopp dette som skjedde i Nedre Telemark. De nazistiske myndighetene ble stående mer eller mindre lamslåtte og hjelpeløse over for en så omfattende og spontan aksjon. Den beste karakteristikk av suksessen og om fanget av boikottaksjonen i Telemark kom faktisk fra NS selv, nemlig fra fylkesfører Olav Dalen:

Årsaken til mitt skriv av 12/7-44 til Ministerpresidenten er at jeg fra alle lagførerne i Telemark Fylke har mottatt rapporter om den nasjonale arbeidsinnsats, registreringen av all norsk ungdom av årsklassene 1921 -22-23 er alldeles falt i fisk. Hele forordningen har blitt en eneste stor fiasko .... »

Fylkesfører Dalens, mildt sagt, utilslørede skuffelse blir ikke akkurat svekket gjennom en samtidig uttalelse fra en annen ledende nazist; direktøren i direktoratet for arbeidsformidling E. Guldberg:

«Når det gjelder resultatene fra de forskjellige fylkene, skal jeg innrømme at Telemark fylke er stedet hvor vi har hatt de største vanskelighetene.»

Leirene rømmes

8. august gikk imidlertid tyskerene til aksjon mot leiren i Kilebygda. Forut for dette hadde leiren i Vallerdalen blitt avviklet og guttene som var tilbake der, ialt 60, var overført Hulka-leiren.

Den første aksjonen fra tyskernes side mot skauguttleirene i Grenlandsdistriktet skjedde mot den store leiren i Luksefjell. Alle guttene (-3) kom seg imidlertid unna. I august var det så Kilebygdas tur. Guttene hadde hele tiden vært forberedt på en slik utvikling og ble også varslet om tyskernes framrykking gjennom kirkestedet over telefon. Leiren ble umiddelbart brutt og alle trakk seg innover heiene mot Bømark i Landsmarka hvor man opprettet en ny leir.

Oppløsning av skauguttleirene

Omkring månedsskiftet august/september var det hele over. De fleste leirene i Nedre Telemark gikk nå i oppløsning, men mange av guttene valgte å ikke reise hjem - enten ved å ta arbeid på avsidesliggende, gårder, eller å komme seg over til Sverige for der,å slutte seg til de norske politistyrkene. En del av de arbeidsmobiliserte kom imidlertid fortsatt til å leve i dekning på skauen; nå som jegere i de nyopprettede Milorg-cellene i D 17.

*) For en fullstendig redegjørelse for skauguttaksjonen i Porsgrunn vises det til behandlingen av Sivorg i Porsgrunn.

Utdrag (s. 74-83) fra:
Okkupasjonsårene i Porsgrunn. 1940 til 1945
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen