Fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn
Det millitære motstandsarbeidet i Porsgrunnsområdet (O 1703) under 2. verdenskrig
kapittel 1 |
kapittel 2 |
kapittel 3 |
kapittel 4 |
kapittel 5 |
kapittel 6 |
Milorgstyrken i Porsgrunn ved frigjøringen |
Kilder
Kapittel III
Kapittel II omhandlet den lange dødperioden i motstandsarbeidet som ble innledet høsten 1940. Denne stillstanden skulle vise seg å vedvare mer enn i ½ år. Når vi nå går nærmere inn på den ikegale aktiviteten i motstandsåret 1942, er det altså en periode med svært liten motstandsvirksomhet vi har lagt bak oss. Året 1942 utgjør imidlertid en direkte motsats til tiden forut. Nettopp dette året markerer selve gjennombruddet for såvel det sivile som det militære motstandsarbeidet i Porsgrunn og Grenlandsområdet for øvrig.
Innenfor den militære motstandsfronten hadde man ved utgangen av dette året lagt bak seg de første organiserte og planmessig gjennomførte instruksjoner og øvelser av den illegale styrken. Samtidig var Milorgs område O 1703 (O 1703 Porsgrunn.) en realitet. Reorganiseringen av det militære motstandsarbeidet på landsbasis hadde gitt som resultat at Nedre Telemark skulle utgjøre Distrikt 17 (1) 17) innenfor det organiserte Milorgs struktur. Distriktet var i sin tur delt inn i 6 områder hyorav Porsgrunn fikk betegnelsen O 1703. Utover dette hadde det også skjedd betydelige organisatoriske og mannskapsmessige forandringer med motstandsgruppa i Porsgrunn.
Det konkret rettede motstandsarbeidet innenfor de illegale militære gruppene i Grenland fikk på flere måter et nytt innhold i første halvdel av 1942. Til nå hadde organiseringsarbeidet utgjort hovedinnholdet i den illegale aktiviteten. Planmessig, målrettet instruksjon og militært anlagte øvelser med de organiserte mannskapene var det mindre av. I realiteten eksisterte det bare en generell oppfordring til den enkelte om å holde seg selv i best mulig fysisk form.
Våren 1942 ble det for første gang avholdt instruksjonskurs for de lokale lederne (de senere ornrådesjefene og gruppesjefene) av motstandsgruppene i Grenland. Kurset ble holdt på Dpografflytta ved Høgli i Gjerpen og ble ledet av den nyinnsatte sjefen for det militære motstandsarbeidet i Nedre Telemark, kpt. Johs. M. Holmboe. Fra Porsgrunn deltok Leiv Grundseth, Victor Nielsen og Leif Sørensen i disse øvelsene.
Leif Sørensen forteller:
«Det var en heller elementær instruksjon Holmboe hadde med oss; nærmest en rekruttopplæring. Meningen var at vi skulle viderebringe det vi hadde lært til karene innenfor våre respektive grupper.»
Det var, som Leif Sørensen forteller, nettopp en slik «rekruttoplæring» som nå skulle settes i gangrundt om i motstandsgruppene. Undervisningsmaterialet som ble gjennomgått på Dpografflytta, var utarbeidet av Knut Møyen og hans medarbeidere i Oslo og var et opplegg for en militær «grunnopplæring» av lokale illegale styrker basert på i alt 14 undervisningsganger. I tillegg hadde man også ferdig undervisningsmateriale for innføring i geriljateknikk (en lærebok i gerilja). Dette skulle man gå i gang med etter at det meste av den grunnleggende militæropplæringen var gjennomgått. Til sammen utgjorde dette materialet grunnlaget for all militær undervisning i 1942.
De lokale lederne som deltok i kpt. Holmboes innføringskurs, skulle senere være ansvarlige for instruksjonen av mannskapene innen sine respektive grupper. Alt skriftlig undervisningsmateriale som ledelsen i Skien fikk tilsendt fra Oslo, ble mangfoldiggjort og fordelt blant de lokale lederne. Dermed ble den første organiserte, militære grunnopplæringi Grenlandsbyene helt fra starten, samordnet og systematisert ut ifra en felles «rnodell». Selve gjennomføringen og progresjonen i undervisningen varierte imidlertid en god del fra motstandsgruppe til motstandsgruppe, men i løpet av sommeren -42 var de fleste nådd fram til 7. - 8. time. Noen grupper var sogar kommet godt i gang med undervisning i geriljateknikk.
I Brevik og Langesund opererte man ganske tidlig med egen instruktør som ledet instruksjonen av lagene. Vi finner ingen slik i Porsgrunn. Her fungerte i stedet de enkelte troppsførere (senere kalt gruppeførere) som instruktører innenfor sine respektive tropper. Systematisk våpenopplæring inngikk ikke i disse øvelsene. Nedre Telemark var ennå ikke tilført våpen utenfra. Det som fantes var først og fremst slikt som var stukket unna i 1940. Det kan i den forbindelse nevnes at man i Porsgrunn allerede fra desember 1940 hadde minst 6 coltpistoler som instruksjonsvåpen. Våpnene kom fra Vinje og var blitt gjemt unna før overgivelsen. Disse ble i noen grad demonstrert alt i 1941. Organisert våpenopplæring kom for øvrig i gang for lagførere fra våren 1943.
Til nå hadde landområdene vest for Porsgrunn stort sett ligget upåvirket av organiseringsarbeidet inne i byen. Det fantes nok enkeltmedlemmer kn yttet til lag i byen som bodde i disse områdene, men ennå var det ikke organisert noen egen motstandsgruppe. Våren 1942 ble imidlertid arbeidet tatt opp av, Olav Sannes kennesund i Kilebygda på initiativ av Leif Sørensen i Porsgrunn. Olav Sannes Rennesund forteller:
«Høsten/vinteren 1940/41 tok jeg opp idéen om å danne en illegal gruppe i Kilebygda. Jeg snakket med en 8 - 10 mann som jeg kjente og kunne stole på, og alle var interesserte. I tiden framover møttes vi omtrent hver 14. dag. Det var imidlertid svært lite handlingsrettet det vi drev med; mest prat. Tidlig våren 1942 fikk jeg imidlertid beskjed om å ta kontakt med Leif Sørensen i Porsgrunn.
Han ba meg bygge opp en motstandsgruppe bestående av flere lag og skisserte også det geografiske området jegskulle arbeide innenfor. Dette området bestod av hele Kilebygda + deler av Bamble med Herre + Solum herred helt til Findal. Området ble gjort så stort fordi jeg allerede på dette tidspunkt hadde kontakter spredt om innenfor dette området.
Jeg skulle først og fremst konsentrere meg om selve organiseringen, få tak i flere folk - skikkelige folk man kunne stole på.
Det var gjennomgående svært ivrige folk i gruppa. Vi møttes hver 14. dag og planla hva vi skulle gjøre om noe skulle skje; alliert invasjon o.l.. Guttene ønsket imidlertid mer handling og spurte hele tiden etter våpen. Det hjalp derfor svært på kampmoralen da jeg høsten 1942 kunne vise og demonstrere for guttene en Colt 11,25 jeg hadde fått av Leif Sørensen.»
I første omgang organiserte Olav Sannes Rennesund en tropp bestående av 4 lag. Hvert, av disse lagene bestod i sin tur av 10 mann. I alt omfattet dette organiseringsframstøtet i Kilebygda omkring 40 mann.
Det geografiske området vi i illegal sammenheng til nå har omtalt som Nedre Telemark, fikk fra sommeren/våren 1942 fast definerte grenser og betegnelsen Distrikt 17 eller D 17.
D 17 (Nedre Telemark) utgjorde ett av en rekke Milorg-distrikt som til sammen bygde opp den illegale militære motstandsorganisasjonen MILORG. $elve organiseringen av landet i Milorg-distrikt var det den militære sentralledel'sen, SL, i Oslo som stod bak. I og med reorganiseringen (i 1942) stod denne ledergrupperingen for første gang fram som det eneste og ubestridte øverste lederskap for det samlede militære motstandsarbeidet i Norge. Fra, nå av var SL en virkelig sentralledelse for Milorg.
D 17 utgjorde som sagt ett av landets.Milorg-distrikt. Øvre Telemark (sammen med Kongsberg by og herredene øverst i Lågendalen) et annet, D 16. Vestfold fylke fikk betegnelsen D 15, mens Agder-fylkene fra nå av utgjorde D 18.
Den videre inndelingen og organiseringen av distriktene i mindre geografiske enheter var de enkelte distriktssjefenés ansvar. D 17 ble i denne sammen,,heng delt inn i 6 områder. På samme måte som distriktene utgjorde områdene først og fremst geografiske (territprielle) enheter. Ved en eventuell aksjon var områdene som militære enheter aldri tiltenkt noen operativ funksjon. De skulle først og fremst tjene som administrative nivå innenfor distriktsorganisasjonen. Den største operative enhet man i helt spesielle tilfelle regnet med å kunne gjøre seg bruk av, var gruppa. Mer vanlig ville det være å sette opp tropper som selvstendig kjempende enheter, men i de fleste tilfeller var det laget, selve grunnenheten i det organiserte Milorg, som skulle løse de konkrete kampoppgavené.
I og med reorganiseringen av Milorg opererte man med følgende nivå innenfor distriktskamporganisasjonen i D 17: OMRÅDER ø alt 6). GRUPPER (varierende fra 2 til 9 innenfor de enkelte områdene). TROPPER (vanligvis 4 pr.' gruppe) og LAG.
Denne modellen for distriktskamporganisasjonen hadde sitt utspring i det såkalte «celle-prinsippet», geriljakrigføringens fremste kjennetegn. Det organiserte Milorg skulle med andre ord organiseres som en geriljaorganisasjon med grunnlag i geriljakrigføringens prinsipp. Man hadde innen den militære sentralledelsen,'SL, innsett at det bare var motstandskamp med basis i disse prinsippene som kunne representere en reell trussel overfor en, på alle områder, så ressursmessig overlegen. fiende som den tyske okkupasjonsmakten.
Grunnlaget for den organiserte militære motstand skulle være små selvgtendi ge operative enheter bygd opp med tanke på inngående lokal kjennskap og støtte blant den sivle befolkningen. Enhver liten «celle», det være seg en tropp eller et lag,'skulle idéelt sett kunne føre et nærmest «selvstendig liv» under sin ansvarlige leder. Ellers skulle det eks ' istere såkalte «vanntette skott» mel lom de enkelte nivåene og enhetene på det samme nivå. I praksis betydde dette at de enkeltelagsmedlemmene bare skulle kjenne til de andre medlemm ene innenfor sitt lag. Eventuell kontakt med andre «celler» skulle bare etableres i de tilfelle det var helt påkrevd for å få løst konkrete oppgaver. En slik kontakt skulle imidlertid kunne gjøres fullstendig anonymt gjennom bruk av illegal teknikk så som dekknavn, maskemøter, skjermbrett osv-Rent teoretisk ville en slik oppbygning av kamporganisasjonen gjøre Milorg nærmest usårbar. Folk innen en «celle» (et lag) skulle dermed bare kjenne til hverandre og ikke folk fra andr ' e «celler». Dermed- skulle en eventuell opprulling kunne begren ses til en slik «celle», mens resten av organisasjonen forble inntakt.
Dette var den idéelle målsetningen for organiseringsarbeidet, - virkelighe ten fortonet seg imidlertid som regel annerledes.- Arbeidet innenfor en slik ger ilja-organisasjon setter-som kjentmeget strenge krav til disiplin og.sikker het, og nettopp sikkerhetsarbeidet var og forble det store problemet innenfor Milorg i lang tid framover. Altfor mange, også i Porsgrunn, kjente til forhold og personqr de, så absolutt ikke skulle hatt kjennskap til. Det er imidlertid et faktun~ at D 17 og område 1703 Porsgrunn aldri ble utsatt for gjennomgripen de opprullinger slik tilfell ' et var m-ed samtlige av nabodistriktene. Hvorvidt dette skyldtes at sikkerhets-,problernet ble tatt bedre hånd om i vårt distrikt får bli stående ubesvart. I alle fall var det en stående ordre til alle som var medi illegalt arbeid at de skulle spørre og vite minst mulig om ting som de ikke hadde noe med.
Distriktssjef Holmboe delte som nevnt D 17 i seks områdeorganisasjoner. I denne,sammenheng ble O 1703 Porsgrunn etablert.
Sammen med de tre andre områdeorganisasjonene i Grenlandsbyene: O 1701 Langesund, O 1702 Brevik og O 1704 Skien utgjorde vårt område både før og senere tyngdepunktet i det militære motstandsarbeidet i Nedre Tef~-mark. Helt siden 1941 hadde det her foregått en jevn organisasjonsmessig utvikling. Etter hvert var også militær opplæring kommet i gang bant de organiserte. I følge Knut Møyen, lederen for motstandsarbeidet på Østlandet, var områdene i Grenlandsregionen blant de best organiserte på hele Østlandet. Den geografiske utstrekningen for disse 4 områdene var for øvrig omtrent identisk med, den inndeling som fant sted allerede under kpt. Arthur Hauges organisering
O 1703 omfattet i og med reorganiseringen følgende geografiske område: Porsgrunn by, sør-østre del av Gjerpen herred, nordre del av Eidanger herred med industristedet Herøya og delvis områdene nord for Eidanger kirke med Bjørkedalen, søndre del av Solurn herred med Kilebygda samt Herre industristed i Bamble herred. Med små justeringer beholdt O 1703 sine grenser uendret gjennom hele resten av krigen. O 1703s beliggenhet gjorde for øvrig at Porsgrunnsområdet som det eneste Milorg-område i D 17 hadde grenser til samtlige av de andre Milorg-områdene i distriktet.
Den videre inndelingen av området i grupper og gruppene i tropper og lag, lå ikke på samme måten fast i og med reorganiseringen. Gjennom hele resten av krigen skjedde det større eller mindre forandringer. Pr. 31/8 1942, da kpt. Holmboe sendte sentralledelsen (SL) den første distriktsrapporten for D 17, var imidlertid O 1703 Porgrunn bygd opp på følgende måte:
4 grupper å 4 tropper å 15 mann (delt i 3 lag) • I tropp å 4 lag å 10 mann i Kilebygda • I sprengningstropp å 2 lag å 15 mann (på Herøya) 240 mann 40 mann 30 mann TOTALT 310 mann (1 tillegg kommer områdestaben + ordonansstaben ca. 10 mann)
De 4 gruppene som inngår i denne oppstillingen, hadde følgende gruppeførere: Arne Woxen, Ragnar Lassen, Harald Dyraas og Leiv Grundseth. Troppen i Kilebygda, sornallerede i D 17s neste distriktsrapport omtales som gruppe, hadde gjennom hele krigen Olav Sannes Rennesund som leder. Sprengningstroppen, bestående av 2 lag, holdt til på Herøya med Aage Flagstad som koordinerende leder mellom de to lagene. Konrad Jacobsen og Anders Liane var lagførere.
I D 17s distriktsrapport pr. 25. februar 1943 finner vi en mer spesifisert oppsetning av Milorg-styrken i Porsgrunn. Med basis i opplysninger som ble sendt fra områdeledelsen i Porsgrunn til distriktsledelsen i Skien har Porsgrunnsområdet på dette tidspunkt følgende oppbygning: OMRÅDE Gruppe Stab 1. 2. 3. nr. 1703 17031 17032 17033 17034 17035 1703 Pi. 1703 Stab 6 6 6 6 I 4' 2 13' 1703 TOTALT , tropp tropp tropp 15 14 15 15 14 25 15. 11 12 16 6 15 11 1,4 16 9 4. tropp 10 7 15 15 15 sum 6t .49 62 68 48 27 13 328
Fram mot frigjøringen skjedde det stadig forandringer i denne områdestrukturen, men det totale antallet Milorg-deltakere i Porsgrunn lå hele tiden mellom 320 og 350 mann.
I forbindelse med reorganiseringen av det militære motstandsarbeidet våren 1942, sendte sentralledelsen, SL, i Oslo ut sine første direktiver vedrørende det militære motstandsarbeidets form og innhold. Det mest sentrale direktiv i denne sammenheng er «Direktiv for distriktssjefer nr. l » som fra det øyeblikk det ble sendt ut utgjorde selve fundamentet for Milorgs virksomhet i de enkelte distrikter. Et nesten identisk direktiv ble sendt fra SL gjennom distriktssjefene til de ulike områdesjefene. Direktivet det her siktes til er «Direktiv nr. 3 om organisering av områdene». I dette direktivet trekkes rammene for områdeorganisasjonen opp (slik det er redegjort for lenger fremme). Direktivet la i tillegg stor vekt p *a organisering av egne staber innenfor de oppsatte områdene. Pr. 31/8 1942 hadde O 1703, i følge kpt. Holmboes distriktsrapport, en områdestab bestående av følgende medlemmer: Områdesjef, stedfortreder, ordonansstab samt to faggruppesjefer: sambandssjef og pionérsjef.
Den første områdesjef i O 1703 ble helt naturlig Victor Nielsen. Det var her bare snakk om en videreføring av det lederansvar Victor Nielsen hadde hatt helt siden kaptein Hauges dager. Som nestleder for Victor Nielsen fungerte for øvrig hele tiden Aage Flagstad. Flagstad var fenrik `i kavaleriet fra før kri gen og såkalt vernepliktig offiser. I det sivile arbei * det han som skiftformann på Hydro på Herøya. Som vi har nevnt lenger fremme, fungerte Flagstad også som en koordinator mellom de to sprengningslagerie på Herøya.
I forbindelse med reorganiseringen plukket man imidlertid for første gang ut en stedfortreder, «skygge», for områaesjefen i Porsgrunn, nemlig ingeniør Frits Klykken. Klykken fungerte som Nielsens stedfortreder helt til Victor Nielsen måtte flykte fra landet i januar 1945. Han forteller selv om sin funksjon som stedfortreder:
«Jeg ble ganske tidlig satt opp som Victor Nielsens skjulte reserve, stedfortreder, til områdesjefstillingen i Porsgrunn. Jeg kjente derfor- de nødvendige linjer og kontaktpunkt for å kunne overta denne stillingen allerede et par år før Victor Nielsen måtte flykte. Jeg holdt imidlertid hele tiden min stilling som stedfortreder skjult - var aldri med på noen våpenøvelser eller lignende - slik at da jeg tok over som områdesjef, var det svært få som kjente til min virksomhet.»
I forbindelse med opprettelsen av faggruppetjenester er det ingen tvil om at pioner- og sambandstjenesten var de som ble ansett som de aller viktigste å få organisert. «Direktiv nr.3 om organisering av områdene» var helt klart i så måte:
«Områdesjefene må straks.ta ut sambands- og pionérsjef og sammen med disse forberede oppsetting av samband- og pionéravdelinger.»
O 1703s sambandssjef var ingeniør Alf Færden, Herøya. Det var forholdsvis enkle midler sambandstjenesten i Porsgrunn baserte seg på gjennom hele krigen, i første rekke kurér-/ordonanstjeneste. Denne fungerte for øvrig helt ned til lagnivå. I løpet av 1944 ble det innen D 17 opprettet et indre radiosamband hvor lokale sendere rundt om i områdene stod i kontakt med områdets sentralstasjon i Skien. Porsgrunnsområdet ble imidlertid først knyttet til det indre. samband fra og med 4. mai 1945 slik at trådløs kommunikasjon forble helt uten betydning i sambandstjenesten i O~. 1703.
Pionérsjef og pionértjeneste I. Kpt. Holmboes rapport fra 31/8 1942 nevner at områdestaben i Porsgrunn også tellet en egen pionérsjef~) På dette tidspunkt kan det bare være Petter E DahIl *) Pionértjeneste, Pi-tjeneste, omfatter i Milorg-sammenheng forberedelse til og utføring av sprengninger (vei-, bro- og jernbanesprengninger). man her har siktet til. Ingeniør P. E DahIl har vi tidligere omtalt for hans virksomhet som leder for Hannevigs sprengningsavdeling i Vinje i 1940. DahIl hadde senere sprengstoff- og våpenlager for motstandsgruppa i Porsgrunn i kjelleren i huset sitt. Etter bombingen av Herøya, 24. juli 1943, ble denne lagerplassen imidlertid vurdert altfor risikabel idet Dahlls hus nesten fikk en direkte treffer og brant ned. I løpet av sommeren 1943 fikk for øvrig O 1703 sin egen våpensjef, Nils 0. Nilsen, som. fra nå av hadde det fulle ansvar for områdets beholdning av våpen og sprengstoff. Samtidig falt P. F. Dahll ut av O 1703s områdeledelse.
Dahll hadde imidlertid allerede høsten -42 satt igang den første aktivt rettede pionérvirksomheten i Porsgrunnsområdet. Dette dreide seg om kartlegging av sprengningspunkter rundt om i området. Det er for øvrig grunn til å tro at flere personer innen områdeledelsen bidro med sine kunnskaper om sprengning og sprengstoff i denne sammenheng.
Bakgrunnen for dette arbeidet var en ordre fra distriktsledelsen om å plukke ut vitale sprengningspunkter langs kommunikasjonslinjene som krysset de enkelte områdene. Man ville ha slike sprengningspunkter i beredskap for å hindre fienden i å nå fram til kystområdene ved en eventuell alliert landgang langs Vestfold-, Telemark-, Sørlandskysten. I forbindelse med dette arbeidet ble for øvrig de enkelte områdeorganisasj onene for første gang tildelt konkrete illegale arbeidsoppgaver. Arbeidet med slike sprengningspunkter skulle bli en av hovedoppgavene for de lokale Milorg-gruppene gjennom hel&resten av krigen.
Ved årskiftet 1942/-43 ble det tatt ut en lang rekke sprengningspunkter, ialt ca. 100, innenfor D 17s geografiske område. Av, disse lå 12 innenfor O 1703s grenser. Det dreide seg om 3 sprengningspunkter langs j ernbanelinj en Eidanger - Oklungen, 3 punkter langs veistrekningen Porsgrunn - Vold - Herre, 2 punkter langs veien Vold - Kilebygda, 3 punkter langs veien Langangel~- Oklungen samt Porsgrunnsbrua. Utvelgelse, beregning og tegning av disse punktene var områdeledelsens ansvar. Man benyttet imidlertid spren,.gningskyndige folk til å utføre selve karleggings- og beregningsarbeidet. I Porsgrunn fikk bl.a. Leiv Grundseth i oppdrag å ta ut og beregne punkter langs veistrekningen Porsgrunn - Vold - Herre. Han forteller selv:
«.... personlig forberedte jeg sprengningspunkter langs veien langs Volds fjorden fram til Herre, bl.a. Herrebrua. Jeg tegnet brua og beregnet stør relse og plassering a~ ladninger. Det var Victor Nielsen som ba meg om å gjøre de I nne oppgaven. De ferdige beregningene ble levert til harn.»
Arbeidet med beregning og tegning av de andre sprengningspunktene innen O 1703 foregikk etter all sannsynlighet på omtrent samme måte. Det er rimelig å anta at selve sprengningen av de uttatte sprengningspunktene skulle foretas av pi-troppen fra Herøya i samarbeid med de enkelte gruppene/lagene når den tid kom.
Fra høsten 1943 ble arbeidet med sprengningspunkter innen D 17 intensi vert og omorganisert. Distriktet hadde på dette tidspunkt mottatt et nytt og meget viktig SLdirektiv. «Direktiv fra SL til D 17 om valg av rnål», som satte sprengningspunkter og pionértjeneste inn i fastere former. De nærmere 100 sprengningspunkter fra kpt. Holmboes operasjonsplan var her redusert til 47 og organiserte i ialt 14 sperresonen 3 av disse sperresonene falt helt eller delvis innenfor O 1703s område. Det gjaldt «Sperresone 2. Oklungen» som helt og holdent var O 1703s ansvar og omfattet ett sprengningspu ' rikt langs jernbane linjen Eidang,~r - Oklungen samt to sprengningspunkt langs veien Langan gen - Oklungen (det ene en veibro over jernbanelinjen, det andre brua ved Solli).
«Sperresone 10. Skiensvassdraget» berørte også Porgrunnsområdet i og med at Porsgrunnsbrua, sammen med Klosterbrua og Damfossbrua i Skien, inngikk som sprengningspunkier i denne sperresonen.
Den tredje og siste sperresonen som berørte O 1703 var «Sperresone 12. Voldsfjorden». Her dreide det seg om ett sprengningspunkt langs veien Herre - Porsgrunn og ett langs strekningen Kilebygda - Vold..
Hovedansvaret for forberedelser og tilrettelegging for sprengning av de nevnte sprengningpunktetene var nå helt og holdent tillagt Milorg-gruppene som rent geografisk falt innenfor de enkelte sperresonene. Gruppe I hadde eneansvar for «Sperresone 2. Oklungen», mens de nevnte sprengningspunktene langs Voldsveien og Kilebygda var det gruppe 5, Kilebygdagruppa, som skulle ta seg av. En eventuell sprengning av Porsgrunnsbrua skulle forberedes av gruppe 3.
Innen alle D 17s områdeorganisasjoner var arbeidet med sprengningspunktene, ved siden av instruksjonsvirksomhet, selve hovedbeskjeftigelsen gjennom hele resten av krigen.
Senere under krigen, fra høsten 1944, fikk for øvrig Porsgrunnsområdet sin egen sabotasjegruppe under ledelse av Asbjørn Henriksen. (Denne kommer vi grundig tilbake til senere). Når det gjelder sprengningstroppen/pi-troppen, på Herøya, gikk den i løpet ay 1943 mer eller mindre i oppløsning. Restene av denne gikk fra april 1944 inn som en del av den gjenopprettede gruppe 2 under ledelse av Rolf Ramberg.
| Utdrag (s. 45-55) fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn. 1940 til 1945 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |