Fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn

Sommeren 1944 - Mai 1945

Milorg's mest aktive år

av Jon Birkenes

O 1703 og den aktive motstandskampen

Gjennom de foregående kapitler har organiseringsarbeidet, oppbyggingen av en mest mulig effektiv motstandsorganisasjon - lokalt i Porsgrunn, regionalt i Nedre Telemark - vært det moment vi framfor noe har stilt i fokus under vår behandling av det illegale militære motstandsarbeidet. Før vi går i gang med behandlingen av krigens siste, og i motstandssammenheng mest begivenhetsrike, år, er det på sin plass å understreke at det også er organisasjonsbygging som først og fremst var hovedinnholdet av de første 4 års motstandsarbeid. Man hadde i løpet av disse 4 årene konsentrert all virksomhet om å bygge opp en illegal militær organisasjon med muligheter til å kunne gi en alliert invasjonsstyrke hjelp ved en eventuell landgang i Norge. Deltakerne i denne organisasjonen hadde også gjennomgått militære øvelser av varierende omfang og innhold. 90% av Milorgs medlemmer i Nedre Telemark manglet imidlertid fortsatt, etter 4 års virksomhet, våpen. For Porsgrunnsområdets vedkommende hadde en Milorg-styrke på totalt 328 mann pr. juli 1944: 25 Stengun, 2 Colt-pistoler, 5 revolvere og 10 håndgranater (i tillegg til noen ganskefå våpen man hadde klart å stikke unna i 1940) å «bite» fra seg med. Som man forstår var det svært lite en slik styrke hadde å stille opp mot topp trente og utstyrte tyske elitesoldater. Skulle man i det hele tatt ha mulighet til å kunne markere seg overfor en slik formidabel overmakt, måtte man ha våpen. Det stadige spørsmål om våpen - når får vi Våpen? Får vi ikke snart våpen? - var da også gjennomgangstema under hele okkupasjonstiden. Virkelige forsyninger av våpen til Milorg-styrken i D 17 kom først i gang fra høsten 1944. Forut for dette hadde distriktet mottatt våpenslipp fra 4 fly. Innholdet i disse slippene utgjorde totalt: 195 Stengun, 25 Colt-pistoler, 13 revolvere og 3,15 håndgranater. For den daværende styrken på omkring 2.250 mann var dette nærmest for en dråpe i havet å regne.

Nå kom aldri den allierte landgang i Norge som alle håpet og ventet på. Dermed fikk heller aldri Milorg vist hva den ville kunne stille opp ved en slik storaksj on. Organisasjonen ble med andre ord aldri satt på noen samlet prøve.

Imidlertid utvidet Milorg sitt virkeområde betydelig det siste krigsåret: Lokale Milorg-styrker gjennomførte flere sabotasjeaksjoner mot bl.a. bensinforsyningen og jernbanenettet. Folk fra Porsgrunnsområdet gjorde også forsøk på å senke «slaveskipet» Donau i Langesundsfjorden.

I Milorgs regi ble det opprettet «celler» (militære leirer) på skauen hvor utvalgte jegere oppholdt seg i månedsvis og gjennomgikk omfattende geriljatrening. O 1703 hadde sin leir, skaucella i Vallerdalen, som var virksom fra september til november 1944 og med et belegg på over 70 mann.

Etter hvert som den illegale aktiviteten økte og de nazistiske og tyske myndighetene gikk stadig hardere tilverks, kom flere og flere nordmenn i faresonen og måtte flykte fra landet. Særlig alvorlig ble det i forbindelse med den såkalte «skauguttaksjonen» -der nærmere 1500 gutter i aldersklassene 1921, -22, -23 fra byene i Grenlandsområdet valgte å søke dekning i de nærliggende skogområdene framfor å la seg registrere til «Nasjonal Arbeidsinnsats». I løpet av høsten -44 måtte hundrevis av disse guttene bringes i sikkerhet over til Sverige.

I den forbindelse ble illegale båtruter satt opp fra Porsgrunn og Langesund i Milorg/Sivorg-regi for å avhjelpe problemet.

Før vi imdilertid går nærmere inn på disse emnene, vil det være naturlig å se på utviklingen av våpen- og bevæpningssituasjonen i O 1703 det siste krigsåret.

Mannskapsstyrke, våpen og bevæpningsgrad innenfor O 1703 det siste krigsåret

Følgende oppstilling viser utviklingen av mannskapsstyrken, antall bevæpnede og bevæpningsgraden (mannskapsstyrken sett i forhold til antall bevæpnede) for Milorgstyrken i Porsgrunn fra sommeren 1944 og fram til frigjøringen:

Det er tre forhold i denne oppstillingen som fortjener en nærmere kommentar: For det første er såvel D 17 generelt som O 1703 spesielt nærmest, fritt for våpen pr. juli 1944. I løpet av høsten og vinteren 1944/-45 bedrer dette forholdet seg imidlertid radikalt. Pr. mai 1945 er det våpen til ialt 56% av den totale Milorg-styrken i Nedre Telemark. For det andre var O 1703 på dette tidspunkt, mai 1945, det definitivt best bevæpnede området innen D 17 med våpen til nærmere 90% av sin styrke. I løpet av 5 måneder (fra november til april) mottok D 17 og O 1703 hovedtyngden av sine våpen. Som man forstår var det betydelige våpenlaster som ble fraktet omkring i Nedre Telemark fra de ulike mottakelsesstedene for slipp rundt til de enkelte områdenes våpenlagre. Kanskje mest omfattende innen hele D 17 var virksomheten omkring O 1703s våpensjef Nils O. Nilsen og Porsgrunnsområdets våpenlager på Nilsens sagbruk på Frednesøya. For det tredje: Den bemerkelsesverdige høye nyrekrutteringen som fant sted mellom april og mai 1945. De fleste av disse var folk som av ulike grunner ikke var registrert eller ikke hadde funnet sin plass i rekkene. Det kunne nok også forekomme folk som nå da nær sagt enhver risiko eller fare med å slutte seg til den illegale motstandsorganisasjonen var borte, stod fram og ville være med.

Tilbake til bevæpningen og tilførselen av våpen til O 1703. De to sentrale personene i denne sammenheng var D 17s våpensjef, Robert Evensen, og Nils O. Nilsen. Disse to stod så å si i daglig kontakt, og Robert Evensen brukte Nils O. Nilsen til å frakte all slags illegalt gods innenfor hele D 17. Nils O. Nilsen forteller:

«En av årsakene til at vi var så velutstyrte med våpen i Porsgrunn da krigen sluttet, var at jeg på mange måter var en av hovedtransportørene av våpen i D 17. Det var først og fremst meg Robert Evensen brukte til å frakte våpen fra slipp-plassene og til forskjellige våpenlagre rundt om i distriktet. På den måten ble også O 1703 tilført mer våpen enn noen av de andre områdene i D 17.
- - -
Bl.a. var jeg to ganger oppe i Melum og fraktet bort våpen fra feilslipp. Det ene fraktet jeg til Ulefoss, mens det andre ble lagret et sted i Melum. I Siljan falt det også ned et slipp ved Austad. Dette slippet var jeg og hentet alene. Det var bare ryddet sammen og lagt inn på en låve. Dette kjørte jeg ned til sagbruket på Frednes.»

Våpenslipp til O 1703

Av ialt 21 registrerte våpenslipp fra fly til D 17 ble 3 tatt imot innenfor O 1703s grenser av folk fra O 1703. Slipplassene fot alle tre slippene lå i Kilebygda. Tidspunktet for og innholdet av disse tre flyslippene var som følger:

Bak hver vellykket mottakelse av våpenslipp fra fly lå en møysommelig prosess med planlegging og forarbeid fra såvel områdets som distriktets side. I første omgang skulle den enkelte områdesjef finne fram til og foreslå overfor distriktsledelsen egnede slipp-plasser innenfor sine områder. Forslagene ble så videresendt de militære myndighetene i England via D 17s radiosender, UKsender. I England ble det avgjort hvorvidt de foreslåtte stedene egnet seg for mottakelse av slipp. De fleste godkjente slipp-plassene innenfor D 17 ble bare benyttet en gang - slik tilfellet var med bl.a. de tre nevnte i Kilebygda. Distriktets to hovedslipp-plasser; Sakseren og Moseter i Luksefjell mottok imidlertid slipp tre ganger hver.

Forut for hver slipp-periode sendte distriktsledelsen melding over UK-senderen hvor man ønsket slipp. Fra England kom det så melding tilbake hvor slipp ville komme og beskjed om å vente på at en på forhånd avtalt kode (særmelding) ble lest opp i BBCs norske sending før man gjorde slipp-plassen klar for mottaking. Slike særmeldinger, som var selve startsskuddet for mottakelseskomitéen av slipp, ble alltid lest opp i de norske nyhetssendingene på BBC om morgenen og gjentatt i kveldsnyhetene kl. 18.30. I begynnelsen var det visse tallkombinasjoner man brukte - senere gikk man over til mer,eller mindre meningsløse setninger av typen: «Blåbebrillet rotte». Akkurat denne særmeldingen betydde for øvrig at man kunne vente slipp på Moseter i Luksefjell samme natt. Når serien av særmeldinger ble lest opp, var spenningen alltid stor blant slippmannskapene. Vil det bli vår tur nå, eller er det et annet distrikt som får slipp denne gang?

Den øverste leder for mottakelse og fordeling av våpenslipp i D 17 var Robert Evensen. Det var Martin Olsen som valgte ut Robert Evensen til denne meget viktige oppgaven som våpensjef i D 17 mens han drev instruksjonsvirksomhet i distriktet i februar-mars 1943. Samtidig plukket han også ut og instruerte en mottakelsesgruppe, slippgjeng, på 4 mann blant karene som deltok i instruksjonen på Typografflytta. Disse 4 var: Kjell Staal Eggen, Rolf Marker, Øyvind Nilsen og Roald Skjærum. Slippgjengen hadde Robert Evensen som leder. 16. april 1943 mottok Robert Evensen og slippgjengen det første våpenslipp til D 17 på Gromstul i Luksefjell. Dette slippet var for øvrig det eneste distriktet mottok i løpet av 1943. Først i januar -44 mottok D 17 sitt neste slipp.

D 17s slippgjeng stod for mottakelsen av hovedtyngden av slipp til Nedre Telemark. Etter hvert som intensiteten av våpenslipp økte, ble det imidlertid også opprettet lokale, mer improviserte, slippgjenger rundt om i områdene: bl.a. i O 1703. Man mottok til tider slipp på flere slipp-plasser samtidig, og distriktets slippgjeng kunne nødvendigvis bare være ett sted av gangen. Dette var fleks. tilfelle 2. november 1944 da det ved siden av slippet på Sandvann også var fly i Luksefell og slapp våpen.

Når det gjelder de tre slippene i Kilebygda, var det folk fra O 1703 som sammen med Robert Evensen hadde ansvaret for mottakelsen av disse.

Nordre Langangsmyr

Ved Nordre Langangsmyr (Ca. 7 km rett. vest for Kilebygda kirke) 6. mai 1944 var det Robert Evensen som ledet mottakelsen. Han hadde ligget klar hele april måned sammen med Martin Olsen i en hytte ved Heivann i Bamble for å motta slipp der. Dette slippet ble det imidlertid aldri noe av. Sammen med seg på Nordre Langangsmyr denne mai-natten hadde han: Victor Nielsen, Eyvind Thiis-Eveiisen og den ubestridte kjentmann i Kilebygdas hei- og skogområder, Mathias Ødegaarden.

Mottakelseskomitéens oppgave var å gjøre slipp-plassen klar. Når flyet var over området, skulle folkene på bakken blinke et avtalt morsetegn med lommelykt. Deretter skulle flyet begynne å slippe ut containere i fallskjermer.

Etter all sannsynlighet ble det meste av innholdet i slippet over Nordre Langangsmyr ganske snart brakt til O 1701 Langesund og O 1702 Brevik. Meningen var nemlig å forsyne disse to områdene med våpen fra det planlagte slippet ved Heivann i april måned. Ut ifra et telegram sendt fra D 17s UK-stasjon til London, datert 28/7-44, går det fram at O 1701 og O 1702 på dette tidspunkt hadde hver henholdsvis 31 og 32 Stengun,med ammunisjon samt 5 Coltpistoler. I Porsgrunn hadde man på det samme tidspunkt; 25 Stengun, 2 Coltpistoler og 5 revolvere - altså våpen til 32 mann. Innholdet fra slippet ved Nordre Langangsmyr ble fraktet til Brevik og Langesund med bil og båt fra Vold innerst i Voldsfjorden.

Sandvann

Det neste slippet som kom ned over O 1703, skal vi gå litt grundigere inn på. Gjennom den telegramveksling som fant sted mellom distriktets UK-sender og mottaker-/senderstasjonen, den såkalte Home Station i England, skal vi forsøke å rekonstruere hva som skjedde før - under og etter våpenslippet ved Sandvann 2. november 1944.

30/8-44 ble følgende melding sendt Home Station i England fra D 17s UKsender:

« .... Ny dropplass i Kilebygda. Sandvann.»

i en melding fra England sendt D 17 17/10-44 spørres det om følgende:

«Hvor kan dere ta imot fly i perioden som begynner 25. oktober og hvor mange fly. Gi alle dropplasser fortløpende.»

Svaret fra D 17 ble sendt 5 duger senere, 22/10-44:

«Med tanke på å oppnå den mest hensiktsmessige fordelingen av våpen og utstyr, foreslår vi at våpen og utstyr for 100 mann blir droppet på Moseter i 1704, for 325 mann på Sandvann i Kilebygda i 1703 og for 650 mann på Langemyr på Melefjell i 1705. Med dette skulle distriktet være fullt utstyrt.

Fra distriktssjefen»

To dager etter dette (24/10) suplerte man så det ovennevnte svaret med følgende korte melding: «Alt klar for mottakelse».

Igjen måtte Robert Evensen finne fram til folk som kunne motta slipp både i Kilebygda og i O 1705 Kragerø. Selv var han med under slippet. i Kilebygda; denne gangen sammen med Eyvind Thiis-Evensen, Nils O. Nilsen, Olav Skilbred og Mathias Ødegaarden. Slippet kom om natten 2. november fra 2 fly og inneholdt hele 24 containere og 3 pakker. Ikke langt unna slipplassen, i Bjørndalen hadde Mathias Ødegaarden en hytte hvor alle våpen og ålt utstyr ble lagret på loftet. Senere ble det hele fraktet med lastebil til O 1703s våpenlager på Frednesøya. 4. november ble følgende melding sendt fra Home Station i England til D 17:

«Ad dropping natten mellom første og annen. Føreren på annet fly rapporterer om god mottakelse på åropplass nr. 2 Sandvann. Droppet 23 containere og 1 pakke. Føreren på første fly så ingen lys. Hørte dere flyet? På dropplass l Moseter rapporterer føreren av annet fly, god mottakelse og droppet 24 containere og en pakke. Føreren av første fly så ingen lys. Har dere funnet 25 kolli på hver plass?»

Svaret fra D 17 kom umiddelbart:

«Mottok 23 containere på Moseter og 24 containere på Sandvann. I tillegg 15 containere natten til 3. november på Norsjø. Lasten ble mottatt av oss, men flyet var ikke ment for oss.
- - -
Noen containere ødelagt under landingen. Vi så begge fly på dropplass 2 Sandvann. Så nesten ut som flyene koliderte over plass 2. På, plass 1 Moseter så begge flyene. En container savnes på plass 2. Antakeligvis har ikke fallskjermen åpnet seg og containeren trengt seg ned i jorda. Alt'i alt 4 containere crashet, men alle delene funnet.»

Denne natten mottok altså D 17 våpenslipp fra ialt 4 fly på 2 slippsteder. I tillegg skjedde det natten etter, 3/11, et feilslipp over Melum hvor 18 containere ved en misforståelse ble sluppet ut over bygda. Slippet, som var meht for et annet Milorg-distrikt, ble imidlertid tatt hånd om av Milorg i D 17.

Eyvind Thiis-Evensen forteller om dette feilslippet:

«I november 1944 hadde jeg vært et sted i Solurn på sykebesøk og kom kjørende gjennom Melum. Det var begynt å mørkne om ettermiddagen. Plutselig fikk jeg se mange merklige farger spredt utover skogen nedenfor veien.

Jeg skjønte straks dette måtte være fallskjermer og kjørte umiddelbart til Robert Evensen for å rapportere det hele. Han overtok så min bil og dro avsted for å ta seg av det hele. Også Nils O. Nilsen var med på denne «oppryddingen». Robert kunne for øvrig med en gang fortelle at dette slippet ikke var ment for oss i Nedre Telemark, men måtte ha blitt sluppet der ved en ren feiltakelse. Merkelig nok foregikk opprydding og fjerning av alle skjermene og slippets innhold, våpen etc., uten at noe ble oppdaget.»

Halvor Toreskaas skriver om den samme episoden i Varden 22. april 1985:

«Torsdag 2. november 1944 fikk jeg besøk av Robert Evensen og dr. Thiis-Evensen. De sa at et våpenslipp ved en feil var droppet i skogen mellom Bruset bru og veien til Bergan brygge. På grunn av livlig kontrollvirksomhet var det uråd å ta «slippet» til Skien. Men «hele Melum» visste om det, og tyskerne kunne vel ventes når som helst. Jeg fikk ordre om å møte med lastebil så snart det ble mørkt. Ved Bergan var det stort fremmøte av villige hjelpere, og vi kom vel og vakkert tyskerne i for kjøpet.»

Det hele ble foreløpig lagret på Teksle gård ved Stavsjø og for en stor del brukt til bevæpning av karene i O 1706 Ulefoss' Milorg-celle på Lusefjell.

Grønmyr

Det tredje og siste slippet over Kilebygda fant sted 25. februar 1945 og kom ned ved Grønmyr. Denne gangen bestod mottakelseskomitéen utelukkende av folk fra O 1703, nemlig: Nils O. Nilsen, Harald Kjeldsen, Olav Skjelbred og Mathias Ødegaarden. Fra ett fly ble det denne gang sluppet 13 containere og 2 pakker. Alt ble straks ryddet sammen og midlertidig lagret på Mathias Ødegaardens hytte før det ble fraktet til Porsgrunn og Frednesøya.

Ytterligere ett slipp, som ikke ble sluppet over O 1703s område, ble fraktet gjennom Kilebygda før det til slutt ble lagret i Porsgrunnsområdets våpenlager på Frednesøya. Olav Sannes Rennesund forteller:

«Natten til 25/2-45 skjedde det et feilslipp i Vestre Melum. Kvelden etter kom Robert Evensen til meg og ba meg ta over hele slippet. Jeg hadde for øvrig aldri tidligere møtt Robert Evensen. Han kom nå med hele slippet lastet opp på flere sleder trukket av hester. Det hele var trukket over Kilevannet på stålblank is slik at sleder og hester hadde vært hørbare i lang tid. Det hele ble nå kjørt opp langs en skogsvei på oversiden av hovedveien og gjemt blant tømmer og reisved. Her lå det hele i et par dager mens tyskerne hadde stor-razzia i bygda. Etter dette kom Nils O. Nilsen og hentet slippet og brakte det til Porsgrunn.»

Ved frigjøringen hadde O 1703 dermed våpen fra 5 slipp i sitt lager: Fra D 17s første slipp i 1943, - fra 2 slipp i Kilebygda, - fra feilslipp i Vestre Melum (se s. 68) og fra feilslipp i Siljan (se s. 72). Heri ligger hovedgrunnen for Porsgrunnsområdets meget høye bevæpningsgrad pr. 8. mai 1945.