Fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn

Kapittel VI

Frigjøringen av Norge

av Jon Birkenes

Sprengningen av Svartufsbrua var den siste sabotasjeaksjonen hvor folk fra Porsgrunn var med. Etter denne ble det ikke gjennomført sabotasjeaksjoner i eller utenfor Porsgrunnsområdet der folk fra 0 1703 deltok. I

Allerede før aksjonen mot Svartufsbrua var det imidlertid klart at krigens slutt, i alle fall frigjøringen av Europa, måtte være nær forestående. De allierte styrkene arbeidet seg daglig lenger og lenger inn i selve Tyskland fra både øst og vest. By etter by falt og kom under alliert kommando. Det man imidlertid ikke visste var hvordan selve krigsavslutningen ville forløpe her i landet. Ville det bli en betingelsesløs kapitulasjon fra Tysklands side, eller ville de stille krav? Kanskje ville de ikke engang overgi seg, men fortsette kampen? Tross alt stod det i Norge på dette tidspunkt en styrke på ca. 340 000 topp trente, krigsvante tyske soldater. Den 20. armé, som utgjorde hoveddelen av denne styrken, var på ingen måte noen «fredelig» okkupasjonshær. Bak seg hadde den et fullstendig nedbrent og rasert Finnmark. Kanskje måtte det først en alliert invasjon til med omfattende krigshandlinger før okkupantene ville gi fra seg makten? For Milorg var det helt avgjørende å være forberedt på alle tenkelige eventualiteter vedrørende krigens avslutning. Derfor fortsatte våpenøvelser og treningen av mannskapene for fullt., Det gjaldt å stå best mulig rustet til å møte avslutningen hvordan den enn måtte bli.

I månedskiftet mars/april kom imidlertid områdeledelsen i Porsgrunn opp i en-situasjon som lett kunne ha fått meget alvorlige konsekvenser. Områdesjef Frits Klykken forteller:

«Vi hadde for øvrig en meget kjedelig episode i overgangen mars/april da en del av våre ordonanser ble arrestert. De holdt på med trening ved Damtjern bak Rugtvedtkollen. Der var sjefen for ordonansene i Porsgrunn + min personlige ordonans. Jeg tror det minst var en 5 - 6 stykker. Tyskerne omringet dem under disse øvelsene, arresterte dem og sendte dem til fengselet i Skien. Jeg måtte umiddelbart sende. hele områdestaben under jorden. Aage Flagstad, min nestkommanderende, søkte tilflukt i Oklungen, mens jeg selv holdt meg skjult rundt om på Herøya. Ordonansene holdt imidlertid tett, og områdeledelsen kunne snart etter begynne å fungere normalt igjen. Vi hadde for øvrig svært gode kontakter ved krets fengselet i Skien. Ordonansene satt arrestert helt fram til frigjøringen.»

Alliert bombing åv, mål i Porskrunnsområdet

De siste månedene av krigen ønsket de allierte også å markere sin styrke- * orge og samtidig forverre tyskernes stilling i landet. I løpet av mars og april måned gjennomførte allierte fly som på dette tidspunkt hadde fullstendig luftherredømme, en rekke bombeangrep mot mål av ulik karakter i byen og tettsteder rundt Oslofjorden. Det mest omfattende (og kanskje også mest uforståelige) av disse var flyangrepet mot oljeraffineriet ved det lille industrisamfunnet Vallø utenfor Tønsberg 25. april 1945. 53 sivile nordmenn ble drept ved dette angrepet.

To ganger gikk allierte fly til angrep mot mål i Grenlandsområdet i samme perioden. Første gang var Langfredag 24. mars 1945. Det var Hydros utskipningshavn for salpeter på Menstad som var målet for dette angrepet. En samtidig rapport, datert 9/4 -45 og sendt London etter angrepet, forteller følgende:

«Ved flyangrepet mot Menstad Langfredag ble følgende tre norske skip rammet: Olsen og Ugelstads Svanefjell på 2400 tonn som lå og lastet kunstgjødning for Oslo. Skipet hadde 500 tonn ombord. Det ligger delvis under vann. Tora 4, en 1400 tonner som tilhører Hauge, Arendal, og som også skulle laste kunstgjødning for Østlandet. Skipet kantret, men alle sammen kom seg iland. Gudrid, 2060 tonn som tilhører Backes rederi i Trondheim. Endelig ble en liten tysker rammet og sa ' Rk. lland ble et av lagerskurene på Menstad rammet og skutt i brand. Et fly som ble skutt ned drepte to civilpersoner. Ornbord på båtene ble et par mann skadd. Den ene fikk benet skutt av.»

Det-nesteflyangrepetkom 11. april. Målet denne gang var Porsgrunn Mekaniske Verksted (PMV) i vestre Porsgrunn. Angrepet som skjedde om ettermiddagen, kunne sees og ikke minst høres over hele Porsgrunn-,-Johan Reim, sønn av daværende eier av PMV, var selv inne på verftet da angrepet fant sted og forteller følgende om det som skjedde:

«Angrepet fant sted 11. april og ble gjennomført av 45 Mosquitofly med raketter og brannbomber. Det var en aksjon rettet mot selve verkstedet. Resultatet var at 5 skip pluss dokken ble senket. Ingen sivile ble drept, men tyskerne hadde flere sårede og visstnok også noen drepte. Tyskerne var i det hele svært hemmelighetsfulle med sine egne tap. Skadene I de tilgrensende områdene til verkstedet var små når man tenker på angrepets omfang; 4-5 hus brant opp. I tillegg var.det flere branner inne på verkstedsområdet, bl.a. brant uthuset mitt opp.

Det var etter arbeidstid, ved 17-tiden, vi fikk øye på den store svermen av fly som kom innover området i lav høyde med nordøstlig kurs. Været var fint, og flyene kunne i tillegg føle seg helt trygge da det ikke fantes luftvernskyts i Porsgrunnsområdet. Selv stod jeg sammen med vaktsjef Thommesen og så flyene som stadig kom nærmere. Vi lurte begge på hvor de hadde tenkt seg hen; skulle de til Oslo? Nei, der dreide de mer vestover. Var det Herøya som skulle angripes for annen gang? Plutselig skjønte vi at det var oss de skulle ta. Vi løp begge for å finne dekning. Selv fikk jeg kastet meg ned i en grøft. Flyene strøk nå like over hustakene og tømte det de. hadde av skyts mot verkstedet. Det dreide seg om raketter, 15 cm. uten sprengladning, men med en voldsom gjennomslagskraft. Disse boret hull i skipssidene rett under vannlinjen, og skipene sank «rolig og pent» ett for ett. I tillegg skjøt de små brannbomber over området som antente en rekke branner. Det hele stod ikke på lenger enn ett minutt, angrepet var meget konsentrert og målrettet. Da det hele var over, var det bare to skip som fløt. den før omtalte nybyggingen samt en tysk forpostbåt, Helgoland, som vi hadde til reparasjon. Denne båten hadde for øvrig luftvernskyts ombord som skjøt mot de allierte flyene. Visstnok ble et fly truffet og så hardt skadet at det måtte nødlande utenfor Kragerø under tilbaketuren.

Etter dette var verkstedet helt ute av drift fram til fri gjøringen. De tyske soldatene forble for øvrig på verkstedet og fortsatte sitt vakthold. Det eneste vi kunne gjøre var å rydde opp. Vi visste jo at freden nå var nær forestående og undret oss nok flere ganger over hva hensikten med dette flyangrepet kunne være.»

Mobiliseringen

Den 7. mai mottok distriktssjef Qvenild ordre fra Sentralledelsen (SL) i Oslo om å gå til mobilisering av Milorgstyrken i D 17. Ordren ble ganske snart etter sendtvidere til områdesjefene innen distriktet som i sin tur mobiliserte sine grupper.

For Porsgrunnsområdets vedkommende varierte tidspunktet og forløpet av mobiliseringen en del fra gruppe til gruppe. - Vi lar først to av gruppesjefene fortelle hva som skjedde innen sine respektive grupper - først Rolf Ramberg som ledet Herøya-gruppa:

«7. mai kl. 19.00 fikk vi beskjed om å hente våpen fra våpenlageret i Bjørkedalen. Vi var på forhånd blitt lovet bil til denne transporten, men nå ble det sagt at biler måtte vi skaffe selv. Jeg gikk derfor til direktør Gjestland på Hydro og forklarte ham situasjonen. Han ordnet umiddelbart med to biler + sjåfør til begge bilene.

Alt utstyr ble nå kjørt fra Bjørkedalen til Middelskolen i Porsgrunn. Mannskapene fra Herøya møtte for øvrig fram samme sted (Middelskolen i Porsgrunn) i fem-tiden om morgenen 9. mai,»

Olav Sannes Rennesund, leder for Kilebygdagruppa, forteller følgende:

« Den-8. mai samlet jeg ordonansene her på gården hvor vi satt og,ventet på m,obiliseringsordren. Kl. 22.00 kom det så beskjed om at RP Rikspolitiet skulle mobilisere og begynne arrestasjoner. Straks etter kom ordre om full mobilisering av Milorgstyrken med beskjed om å møte i Porsgrunn så fort som det lot seg gjøre.»

Rolf Ramberg nevner Middelskolen i Porsgrunn. Det var her områdestaben i O 1703 opprettet sitt hovedkvarter da den stod fram offentlig for første gang natten til 8. mai. Skolens gymnastikksal fungerte, for øvrig i tiden framover som fengsel for arresterte nazister. Arrestasjonene av nazister var det Rikspolitiet, forkortet RP, som tok seg av. RP-styrken var satt sammen av utvalgte karer fra de lokale MfOrg-gruppene. Arrestasjonene av nazister og andre medløpere skjedde ut ifra på forhånd oppsatte lister. Disse listene hadde for øvrig ligget klare i lengre tid. Mannen bak dem var Jacob Aall Møller som ved frigjøringen ble politimester ved Telemark politikammer. Med seg i arhei-, det med å sette dem opp hadde han folk fra både Milorg og Sivorg. Arrestasjonslistene graderte de som skulle arresteres som 1-, 2- eller 3-stjernes nazister. Det var 3-stjernesnazistene som.skulle arresteres først. Etter at avisene igjen kom ut frie for okkupasjonsmaktens sensur og kontroll, var det daglig lange lister over innbrakte nazister.

Natten og morgenen til 9. mai stod Milorg-styrken i O 1703 for første gang offentlig fram. Karene i de ulike gruppene fikk nå ordre om snarest mulig å møte fram ved Middelskolen i Porsgrunn. Det foregikk altså ingen samlet innmarsj ~ i byen fra de enkelte gruppenes mobiliseringsplasser slik tilfellet var i andre Milorg-områder.

Den I første oppgaven for Milorg var å skaffe seg kontroll over de strategisk viktig punktene i byen så som jernbanestasjonen, telegrafstasjonen, havnen, osv. Samtidig var,det for Milorg av den største betydning å sikre at det ikke kom til konfrontasjoner mellom nordmenn og de tyske styrkene som befant seg i byen. Disse var jo fortsatt fullt bevæpnet. Ialt oppholdt det seg Porsgrunn pr. 7. mai, ifølge en samtidig rapport, 255 tyske soldater og offiserer. Tyskerne innså for øvrig også selv denne faren og tok sine forholdsregler: For det første var de aller fleste soldatene blitt samlet i tre forlegninger i byen; Lager Miltenberg, Lager Franken og Breidablikk (på Borgåsen). For det andre hadde alle tyske soldater ordre fra sine militære ledere om å holde seg i ro innen sine forlegninger. I en rapport til distriktssjefen i D 17, datert 21/5-45, skriver områdé~sjef Frits Klykken følgende om forholdet til de tyske militære:

«Forholdet til Wehrmacht har vært godt. Den 9. mai leverte enkelte grupper tyske soldater sine våpen etter oppfordring fra MO.

Den 10 * mai ble etter avtale med Ortskommandantehde av oss beslaglagte våpen sendt til Lager Miltenberg.»

Fehlis-saken

Hva angår forholdet til Gestapo, fikk dette imidlertid en spesiell og dramatisk utvikling for Milorg i Porsgrunn. Vi lar områdesjef Frits Klykken fortelle:

«Den 10. mai 1945 om ettermiddagen fikk jeg telefonbeskjed fra fungerende politimester i Porsgrunn, Jacob Møller, om at det varen sak som jeg, som områdesjef, sannsynligvis ville ha interesse av å høre på. Politimesterens kontor var rett over gaten, så jeg var der på et øyeblikk.

Saken gjaldt en ung tysker, herr Wolf, som var rømt fra den tyske forlegning Lager Franken. Han fortalte at der i leiren var ca. 75 gestapister med herr Fehlis i spissen. De kom med toget fra Oslo [Furulund i Bærum l via Kongsberg, og hadde underveis byttet ut sine uniformer med alpejegeruniformer. Wolf var beordret til å brenne gestapo-uniformene ute på plassen bak brakkene. Han benyttet anledningen til å rømme, og blev like etter arrestert i politimesterens have.

Jeg fulgte forhørene en kort stund, og fant at det ikke var noen tid å miste. Ringte straks til Distriktssjefen, Arne Qvenild, og fikk tillatelse til å omringe leiren for å sikre at gestapistene ikke kom seg unna.

Mine folk ble straks orientert om situasjonen, og fikk beskjed om at forlegningen skulle omringes. Dette må skje ubemerket, eventuelle fluktforsøk skulle forhindres. Fortrinnsvis skulle flyktningene tas levende, men ved alvorlig motstand var det tillatt å skyte. Ca. V2 time etter besøket hos politimesteren var forlegningen omringet under ledelse av nestkommanderende, Aage Flagstad. Styrken var ca. 100 mann, dessuten en del ekstraposter i byen.

Samme morgenen hadde jeg fra den tyske Ortskonimandanten [Hauptmann Wowachl fått meddelelse om at han frasin overordnede hadde beskjed om at WehrmacSt skulle være hjemmestyrkene behjelpelige med å arrestere eventuelle frontkjempere, samt at de også hadde ordre om å arrestere SS. og SD. Jeg svarte at for øyeblikket var dette ikke aktuelt.

Nu var imidlertid saken blitt aktuell, idet hjemmestyrkene ikke hadde tillatelse av Alliert overkommando å arrestere tyskere.

Etter avtale med Distriktssjefen, gikk vi tre mann, deriblant overlege Schrumpf til Ortskommandanten og orienterte han om at Fehlis og hans følge var i lager Franken, og at leiren var omringet av oss.»

De tre som oppsøkte ortskommandant Wowach på hans kontor i Victoria Hotell, ca. kl. 02.00 natt til 11. mai, var områdesjef Frits Klykken, overlege August Schrumpf og ingeniør Callmeyer. Overlege Schrumpf forteller selv videre i en udatert~rapport:

«Ortskommandanten [Wowach l ble gjort kjent med de opplysninger vi hadde fått, da vi alle var forsamlet i hans kontor. Dette var et svakt opplyst rom med en telefondisk og noen få stoler. [Wowachl bekreftet at en mindre styrke alpejegere var rykket inn i Lager Franken under kornmando av en Oberleutnant Gerstheuer, for å vente på videre befordring til lyskland. [Wowach I tvilte på riktigheten av disse opplysninger vi satt inne med, og mente at en tysk offiser ikke ville.innlate seg På en slik gjemselaksjon.» i I Områdesjef Klykken ba imidlertid ortskommandanten om å sørge for øyeblikkelig avvæpning og fengsling av hele styrken. Wowach satte seg nå, over telefon, i kontakt, med sin avsnittssjef, hauptmann Walter, i Sandefjord. I samtalen som nå fulgte redegjorde Wowach for hva Klykken og hans følge hadde fortalt. Hauptmann Walter ga ortskommandanten ordre om umiddelbart å tilkalle sjefen for styrken som var kommet til Lager Franken til Ortskommandanturet i Victoria Hotell. «Sjefen» det her er snakk om, som for tiden gikk under navnet oberleutnant Gerstheuer, var altså ingen annen enn Gestapos mest fryktede mann i Norge; sjefen for det tyske sikkerhetspolitiet i Norge, Heinrich Fehlis. Hans fulle tittel var for øvrig «Befehlshaber der Sicherheitspolizei der SD, SS, OberfUhrer und Oberst der Polizei».

Vi lar overlege Schrumpf fortelle videre:

«Etter ca. 15 min. ventetid, hørte vi en bil komme, og straks etter trådte løytnant Gerstheuer inn i rommet, hilste militært på Ortskommandanten idet han presenterte seg som Oberleutnant Gerstheuer og vendte seg mot oss for å håndhilse... Han var kledt i alpejegeruniform med, Edelweissmerket på luen, virket elegant, velpleiet og opptrådte meget, høflig. Han løy uten å fortrekke en mine. På spørsmålet om,det ikke forholdt seg så at han figurerte under falskt navn, og om han ikke i virkeligheten var Fehlis, svarte han nei. Ortskommandanten forsøkte igjen å intervenere med å si at en tysk offiser under slike forhold ikke ville nedlate seg til å lyve.

Vi anmodet ortskommandanten om å sette seg i forbindelse med den tyske divisjonskommando, idet vi forlangte at styrkene i Lager Franken straks måtte overgi seg til de norske hjemmestyrker som tidligere på dagen hadde omringet leiren.

Vi hadde alle anledning til å overhøre den samtalen som ble ført mellom Ortskommandanten og vakthavende offiser ved divisjonskommandoen [i Sandefjord 1, en Hauptmann Walter. Etter at saksforholdet var forklart, ba kaptein Walter om å få løytnant Gerstheuer i telefonen, og da det kun fantes et telefonapparat i rommet uten anledning til å kontrollere de spørsmål kaptein Walter kom med, fikk vi bare høre 8,Varene som senere skulle vise seg å være meget dramatiske.

Det vi hørte var: 1. Jawohl, Herr Hauptmann, 2. Ja:.*,,,3.

Ich werde,lhren Befehl Folge leisten. k Da telefonsamtalen var slutt, forlangte vi på nytt at han straks sørget for pr. telefon at de som befant seg i Lager Frankert overga seg til hjemmestyrkene. Løytnant Gerstheuer (alias Fehlis), anmodet da om å få dra til leiren for å sette i verk de nødvendige tiltak i forbindelse med overgivelsen. Vi var lite stemt for å la han slippe fra oss. Men da Ortskommandanten forsikret oss om at vi kunne stole på at ordren ville bli fulgt, idet han ellers ville risikere at Wehrmacht ville gripe inn, gikk vi med på å la han dra. For å ordne overgivelsen ble det satt en tidsfrist på 1 time. »

Samtidig ringte avsnittssjef Walter i Sandefjord tilbake til Ortskommanda~i Wowach,og ba han sette seg i forbindelse med løytnant Kbrner som vår siasj.gnert på Breidablikk (Borgåsen). Kbrner skulle rykke inn i leiren med tyske mannskaper og avvæpne Fehlis og hans styrke. Om nødvendig skulle han søke hjelp hos Hjemmestyrkene. Soldatene som ble benyttet til dette. oppdraget, ble for øvrig kjørt fram til Lager Franken i lastebiler stilt til dispersisjon av Milorg. Områdesjef Klykken forteller hvordan det hele, så ble organisert:

«Før vi gikk opp i forlegningen avtalte jeg med Ortskommandanten hvordan bevoktningen skulle ordnes. Ortskommandantens styrke besto av 40 mann. Av disse måtte 10 avsees til vanlig vakthold. De 30 som var igjen skulle så deles på 3 skift, altså 10 mann pr. skift. En så liten bevoktningsstyrke kunne vi ikke godta, hvoretter vi ble enige om at Ortskommandanten overtok vaktholdet innenfor gjerdet mens vi overtok vaktholdet utenfor med 30 mann pr. skift, altså ialt 90 mann fra området. En time etter at Fehlis forlot oss dro Ortskommandanten, «Kalle», Schrumpf og jeg (muligens et par mann til) inn i forlegningen hvor vi traff en flokk halvfulle gestapister, men Fehlis så vi intet til. En av brakkens dører var imidlertid låst, og ingen nøkkel for hånden. Jeg gikk «ut og fant at vinduet lot seg åpne utenfra. Inne fant jeg Fehlis liggende i en køye, med et hull gjennom tinningen, og pistolen liggende ved siden.,,- Det nevnte vaktholdet med Gestapo og tyske vaktposter innenfor gjerdet og HS-styrker utenfor, ble straks etablert. Situasjonen var ikke morsom tatt i betraktning at det i Porsgrunns omegn befant seg 2000 til 3000 tyske hærstyrker fullt bevæpnet.

Etter noen dager kom Alliert overkommandos representant, kaptein Evang hit, og vi fikk tillatelse til å overføre gestapistene fra Lager Franken til Middelskolens gymnastikksal. Ved ankomsten ble det foretatt kroppsvisitasjon, hvoretter hver enkelt måtte gi fra seg de. penger de måtte ha. I alt ble det funnet ca. 200.000~- kroner, hvorav ca. 100.000~- i engelske pund (muligens falske), dessuten en hel del tyske penger som ikke ble telt.»

13. mai ble hele «Fehlis-gjengen» anbrakt i en «kuvogn» og transportert.med tog tilbake til Oslo. Med på turen fulgte en bevoktning på 1 6 mann fr~i Milorgg i Porsgrunn. Lederne for transporten var Victor Nielsen, Leif Sørensen og Leiv Grundseth. I Oslo ble gestapistene ført til Victoria Terrasse, O'g overlevert alliert kommando. Her ble også alle verdisaker og penger som var beslaglagt av Milorg avlevert.

En alvorlig episode hadde dermed fått en «lykkelig» slutt. Sett under ett må Fehlis-saken ha vært en av de mest omfattende og dramatiske oppgavene Milorg i Porsgrunn ble satt til å løse.

De norske politistyrkene i Sverige vender tilbake

De aller fleste Milorg-deltakere og skaugutter som måtte flykte til Sverige kom ganske snart inn i de norske militære styrkene som ble organisert i Sverige. Fra Porsgrunnsområdet gjaldt dette en rekke karer. Vi lar Leif Sørensen, som måtte flykte i forbindelse med sprengningen av O 1703s celle i Vallerdalen, fortelle:

«Jeg låi dekning fram til januar -45 da jeg ble sendt til Veierland utenfor Tønsberg sammen Med Victor Nielsen. Herfra reiste vi med båt til Sverige 13/~-45. Vi lå for øvrig i dekning i 8 dager på Veierland før vi ble fraktet over til Strømstad. Transporten skjedde i en åpen kogg, og ialt var det 7 mann ombord i båten. Alle sammen var fra Grenlandsdistriktet.

Jeg lå først internert i Strømstad i ett døgn før jeg 14/1 ble sendt til Kjesåter. Her var jeg noen dager før jeg dro sammen med Victor til Stockholm hvor vi oppholdt oss i 14 dager. Deretter dro vi begge til en leir utenfor Falun (1/2-45) og var her ca. to uker som instruktører. Endelig ble vi sendt til den hemmelige forlegningen i Ålgberget i Dalarna. Her var jeg fra 15/2 til I/S. Jeg fungerte her som kompanisjef og drev spesialinstruksjon i jiu-jitsu. Under hele oppholdet i Sverige gikk jeg under dekknavnet Karl Bøhni. De jeg instruerte kom hovedsakelig fra D 17. Særlig var det mange fra Langesund, Brevik og Porsgrunn. Den 3.15 dro jeg til Stockholm med et utvalg på 10 mann fra mitt kompani. Vifikk beskjed om at vi skulle hjem til Norge på sabotasjeoppdrag. Alle 16vår fullt bevæpnet og samtlige kom fra Grenlandsdistriktet. Vi ble fraktet over med en fiskeskøyte fra Strømstad til Barnblekysten natten til 9 mai. Jeg ble derfra fraktet med samme båten til Heistad og dro inn til Porsgrunn hvor jeg kom inn i områdeledelsen.»

I løpet av mai/juni måned kom alle som hadde vært tilknyttet de norske politistyrkene i Sverige tilbake til Norge og gikk inn som en del av Hjemmestyrkene.

Vaktbataljonen tar over

Milorgstyrken i O 1703 og D 17 for øvrig stod mobilisert fram til 15. juli 1945. Oppgavene de fikk var mange, men kan grovt grupperes på følgende måte: kontroll, vakthold av strategisk viktige punkter i byen, arrestasjoner av nazister og andre medløpere, vakthold i Middelskolen av de arresterte. I tillegg var det hundrevis av større og mindre enkeltoppdrag.

Fra midten av juli tok den såkalte Vaktbataljonen over Milorgsoppgaven Medlemmene av Vaktbataljonen ble for øvrig hovedsakelig rekruttert blant Milorg-deltakerne.

I og med Vaktbataljonens overtakelse gikk Milorg i O 1703 over i historien. Det hadde nå vært fred i Norge i over to måneder. Milorg hadde dermed gjort sin jobb, man trengte ikke lenger noen hemmelig militær motstandsorganisasjon nå som norske myndigheter igjen hadde styringen i landet.