Fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn

Kapittel I

Overfall, okkupasjon og begynnende motstand.
Fra april til høst 1940

av Jon Birkenes

Nyhetene om at tyske styrker var gått i land i flere norske byer ble første gang brakt ut til befolkningen i Porsgrunn (og Grenlandsområdet for øvrig) over Porsgrunn kringkaster kl. 07.00 om morgenen den 9. april 1940. De samme svært sparsommelige nyheten ble gjentatt en rekke ganger utover morgenen og formiddagen fra dagsnyttredaksjonen i Oslo og videresendt over reléstasjonen på Borgåsen.

Det var altså gjennom eteren Porsgrunns befolkning først fikk kjennskap til de dramatiske hendelsene som nå fant sted en rekke steder i Norge. Byens egen avis, Porsgrunns Dagblad, var ikke morgenavis og ble først brakt ut til sine abonnenter om ettermiddagen. Det samme gjaldt for øvrig de mer fylkesdekkende avisene Varden, Telemark Arbeiderblad og Fylkesavisen. Da avisene endelig forelå, kunne de imidlertid bringe en langt mer detaljert oversikt over nattens og formiddagens hendelser enn det NRK hadde brakt. Over hele førstesiden av Porsgrunns Dagblad kunne man lese: «Tyskland besetter flere norske byer og krever at Norge går under tysk militæradministrasjon.» Hele førstesiden for øvrig var fylt med stoff vedrørende tyskernes overfall og landgang rundt om i Norge.

Lenger inne i avisen ble det redegjort for «Stillingen her i distriktet».

«Tidlig i dag morges, første gang ved 5 - 6 tiden, ble det observert fremmede fly over vårt distrikt. Duren fra maskinene ble hørt av mange. Maskinene forsvant igjen ikke lenge etter. Det gikk også flyalarm flere ganger både i Porsgrunn og Skien.

- Man meddeler oss at tre tyske fly fløy over Porsgrunn tidlig i formiddag. Ett av flyene fløy i bare 300 m høyde. Luftvernbatteriene åpnet ild mot flyene.

Kl. 10.35 gikk det flyalarm i Porsgrunn igjen.»

Herøya luftvern

Krigen nådde altså Porsgrunn på selve invasjonsdagen. Befolkningen i byen hørte flydur og så fremmede fly over distriktet, og drønnene fra luftvernbatteriene på Herøya kunne høres i vid omkrets.

Luftvernkanonene på Herøya var for øvrig de eneste som fantes i Grenlandsområdet, ja i hele Nedre Telemark for den saks skyld. De var blitt kjøpt inn av Norsk Hydro i 1939 for å beskytte anleggene ved Eidanger Salpeterfabrikker mot angrep fra luften. I alt dreide det seg om 4 stk. 40 mm Bofors kanoner fordelt på to halvbatterier samt 3 mitraljøsetropper à 3 Colt mitraljøser. Gjennom en avtale mellom forsvarsdepartementet og Norsk Hydro ble Herøya luftvern opprettet i oktober 1939 og bemannet med arbeidere og funksjonærer fra Eidanger Salpeterfabrikker. Mannskapene gjennomgikk flere øvelser i løpet av høsten -39 og vinteren -40. Som sjef for Herøya luftvern ble utnevnt løytnant Ø. Hatledal.

Leder for det ene av de to halvbatteriene, fenrik og stiger ved Kjørholt gruver Hjalmar Olavsen, forteller følgende om hendelsene 9. april:

«Det første fly kom ca. 6.30 omtrent over Bergsbygda i en avstand 4000 meter. Kanonene hadde en rekkevidde på 3500 meter med treffmulighet.

Det ble fra nordre batteri allikevel avfyrt et skudd, - for å prøve om alt fungerte. Flymeldinger kom alt i ett, men utenfor rekkevidde.

Ca. 10./10.30 kom et fly sørfra i ca. 2000 meter avstand over Eidangerhalvøya. Fra nordre batteri ble det åpnet ild, og sporlysene viste god innsiktning, flere byger ble sendt avgårde. (i byge, - 4 til 6 skudd).

Flyet la sig over på siden og gikk ned på skarp ving (stor jubel) unnamanøver, - men rettet sig op igjen, svingte så sørover igjen.»

Også 10. april kom fiendtlige fly inn over Grenlandsområdet. Den 12. april ble tre tyske fly beskutt med luftvernets Colt mitraljøser, men ingen ble skutt ned.

14. april besluttet It. Hatledal å oppgi forsvaret av Herøya. Forut for dette hadde politimester Sveaass i Porsgrunn henvendt seg til ham og bedt om at batteriet ikke lenger skulle skyte mot de tyske flyene. Politimester Chr. Sveaass snakket på vegne av flere som fryktet at luftvernartilleriets skyting kunne få tyskerne til å bombe byen. Dette sammen med tyskernes lynvisitt i Porsgrunn 13. april (denne kommer vi tilbake til senere) var nok avgjørende for It. Hatledals beslutning. Styrken ved Herøya luftvern ble nå oppløst to dager før tyske tropper besatte byene i Nedre Telemark. Imidlertid ble det meste av det militære utstyret som var lagret i luftvernets depot sendt nordover til Vinje og Rjukan. Det samme gjaldt også alle de 9 mitraljøsene og viktige deler til Boforskanonene, samt 1300 skudd 40 mm kanonammunisjon, mens selve kanonene ble stående igjen. Samtlige mitraljøser med ammunisjon + geværer, hjelmer og uniformer kom fram til Vinje 20. april. Alt utstyret og ammunisjonen for Bofors-kanonene gikk til Rjukan. Den siste bilen med utstyr fra Herøya luftvern forlot Porsgrunn by samtidig med at tyske styrker kjørte inn i byen den 16. april.

Skuddene fra Herøya luftvern var de eneste som ble avfyrt mot fiendtlige fly eller invasjonsstyrker i vårt distrikt. Fra og med 9. april og fram til okkupasjonsmakten var etablert forekom det ikke kamphandlinger av noe slag i Nedre Telemark. Det var i Øvre Telemark; i Vinje og på Rjukan at norske frivillige og soldater bet fra seg mot de tyske inntrengerne.

Annen militær virksomhet i Grenlandsområdet

Hva fantes så av andre militære styrker i Nedre Telemark i 1940? For det første var byene i Grenlandsområdet fullstendig uten befestninger av noe slag. Her var heller ingen forlegninger eller stasjonering av styrker etter at Gråtenmoen ekserserplass var blitt nedlagt i 1907. I leide lokaler i Festiviteten i Skien befant Skien samlestasjon seg. Stasjonen var oppsatt med i alt 22 mann og mottok meldinger fra 4 luftvarslingsposter (Hestefjell, Trosby, Høgli og Kilebygda). Men dette var også alt av stående, militære styrker i distriktet ved siden av det halv-private Herøya luftvern.

De eksisterende planene for bruk av IR 3 (Telemark Infanteriregiment) i Grenlandsområdet var også ytterst beskjedne. I følge mobiliseringsplanen for IR 3s landvertsbataljon skulle det kalles inn bruvakter i henhold til et oppsatt brutablå samt 6 vaktdetasjementer med vaktsteder langs Langesundsfjorden og Eidangerfjorden. I alt var det på forhånd tatt ut 85 mann til å tjenestegjøre ved disse vaktstedene:

Hvor mange av disse 85 som virkelig ble mobilisert, finnes det ingen oversikt over. Verdien av den mobiliseringen som virkelig fant sted var imidlertid marginal om i det hele tatt noen. Flere av de uttatte lederne for vaktdetasjementene viste seg svært uegnede for oppgaven, og det hele ble oppløst før 14. april - altså i god tid før tyskerne besatte Grenlandsbyene.

Porsgrunn kringkaster

Det var som nevnt radioen som først brakte befolkningen i Porsgrunn nyhetene om den tyske invasjonen av Norge. I dagene framover fortsatte Porsgrunn kringkaster å videresende Osloprogrammet. I tillegg beordret luftvernsjefen i Porsgrunn, politimester Chr. Sveaass, stasjonen å sende ut lokale meldinger. Torsdag 11. april om kvelden ble sogar de svenske nyhetene overført direkte fra Motala pr. radio. Telegrafbestyrer Andreas Andersen forteller i en rapport, datert 14. apri 1 1940, om stasjonens videre virksomhet:

«Det ble omkring klokka 20,30 gitt ordre fra Fylkesmannen gjennom Politimesteren at Osloprogrammet skulle utsendes igjen, samt meldinger til befolkningen om ikke å høre på alarmerende rykter, men ta det med ro og gjenoppta sitt daglige arbeide.

Siden er kun Osloprogrammet, samt meldinger fra politimesteren utsendt over stasjonen.»

Denne friheten i eteren ble imidlertid raskt betalt. Lørdag 13. april kom tyske styrker og ødela Porsgrunn kringkaster. Soldatene som deltok i aksjonen, i alt 60 mann, kom fra Larvik i en kolonne på 5 biler og ble ledet av en kaptein. Daværende rådmann i Porsgrunn, Hans E. Kjølseth, ble hentet i sitt hjem av de tyske styrkene og tatt med opptil Borgåsen for å bivåne det hele. Han forteller selv i en rapport datert 14. april 1940 om det som skjedde:

«Lørdag den 13. april 1940 ca. kl. 15,45 innfant seg i mitt hjem en tropp tyske soldater under ledelse av en kaptein, som forlangte at jeg fulgte med til Kringkastingstasjonen på Borgåsen. Politibetjent Kjellevold var tatt med fra politivakten, og det forlangtes at også han ble med til stasjonen.

Troppens leder forlangte videre at jeg gav alle opplysninger om stasjonens betjening, om der var utsending fra noe annet sted i byen o.s.v., idet han truet med at jeg ville bli skutt dersom jeg ikke meddelte hva jeg visste eller gav feilaktige opplysninger. Jeg meddelte at jeg ikke kjente så meget til stasjonen eller dens personale, at jeg kunne gi opplysninger av noen større verdi.

Da vi kom opp til stasjonen var denne stengt, og ingen av personalet var tilstede. De var hjemme til middag i ettermiddagspausen.

Fyllingen i den ene dør ble knust. Kapteinen krøp inn og Kjellevold og jeg ble beordret til å følge.

Stasjonens papirer ble funnet fram og flyktig gjennomgått. En del heriblant en protokoll - ble pakket inn og tatt med, intet annet ble bragt bort. Politibetjent Kjellevold og jeg måtte underskrive en erklæring om at det kun var dokumenter, som ble fjernet fra stasjonen.

Kapteinen meddelte at stasjonen nå skulle sprenges i luften, fordi den hadde sendt ut opphissende propaganda og løgnaktige meddelelser om tyskerne.

Mens undersøkelsen inne i stasjonen foregikk, hadde andre av troppen forberedt sprengningen av den søndre antenne-mast.

Først sprengtes de to barduner nærmest stasjonsbygningen ved små ladninger (1 kg. dynamitt). Deretter sprengtes mastens sokkel ved en ladning på 18 kg. dynamitt, som var blitt anbragt inne i sokkelen, idet lokket for sokkelens mannhull var skrudd av. Sprengstykkene ble slengt mange hundre meter utover. Flere av dem havnet nede i byen.

Tilslutt ble maskiner og apparater inne i stasjonen sprengt ved en håndgranat, hvoretter det ble satt fyr på stasjonsbygningen.

Jeg anmodet om at politibetjent Kjellevold fikk tillatelse til å bli tilbake for å holde øye med at furu- og granskogen innover åsen ikke tok fyr, da det kunne ta tid før jeg fikk sendt vakter opp på åsen. Dette ble først innvilget, men straks etter tatt tilbake. Vi måtte derfor begge forlate stedet sammen med troppen.

På nedveien omtrent ved Osebakken stasjon møtte vi stasjonens bestyrer Andersen og assistenten Kylstad-Hansen, som den tyske kaptein hadde en kort samtale med. Troppen fortsatte deretter, nedover byen og videre østover.

Bortsett fra hva der foran er meddelt, opptrådte såvel offiserer som mannskap meget høflig og vel disiplinert.»

Selve aksjonen tok ca. en time og tyskerne forlot byen etter at stasjonsbygningen var satt i brann¹⁾ Brannen ble imidlertid ganske snart slukket av noen gutter som hadde gjemt seg i skogen like ved mens det hele pågikk.

Byene i Grenlandsområdet besettes av tyske styrker

I tre døgn framover fra tyskernes «lynvisitt» 13. april var Grenlandsområdet igjen tomt for okkupasjonsstyrker. Men 16. april var de tilbake og denne gang for å bli. Ca. kl. 16.00 om ettermiddagen kom to kompanier med omkring 300 soldater til Porsgrunn. Et tredje kompani på 70 - 80 mann ankom Skien med 5 lastebiler et par timer senere. De tre nevnte kompaniene kom alle fra Larvik eller via Larvik. For innkvartering av styrkene rekvirerte tyskerne Middelskolebygningen og Østsiden bedehus. (I Skien ble de forlagt på Lunde skole).

Senere ble også Vestsiden skole, Vestsiden bedehus, Klevstrand skole og Heistad skole benyttet til samme formål.

Tyskerne ble boende i rekvirerte skolebygninger og forsamlingslokaler inntil mer permanente kvarter stod ferdige i de mange brakkeforlegningene rundt om i distriktet. (Dette behandles for øvrig annet sted i boken).

I løpet av 15., 16. og 17. april var alle byene i Nedre Telemark besatt av tyske styrker. Man var ikke lenger en ikke-okkupert del av det besatte Norge. Fra nå av inngikk man i den okkuperte delen av landet og var dermed underlagt tyske myndigheter og det nyopprettede administrasjonsrådet som var blitt dannet i Oslo 15. april. I Porsgrunns Dagblad for torsdag 18. april var følgende kunngjøring fra ordfører J. P. Johansen trykket på første side:

«Til Porsgrunns innvånere!

Tirsdag besatte tyske tropper Porsgrunn. - Kommandanten forsikret overfor rådmannen og meg at fra de tyske tropper hadde Porsgrunn intet å frykte hvis befolkningen på sin side avholdt seg fra uteskende opptræden overfor de tyske soldater.

Jeg retter derfor en varm henstilling til Porsgrunns borgere om å vise ro og sjølstendig, verdig opptreden i disse for vårt land og folk så tunge dager.

Hver kvinne og mann: Hold tankene klare så ingen begår handlinger som blir til skade for deg sjøl og din kjære by!

Arbeidsgivere og arbeidere, handelsstand, håndverkere, funksjonærer - ja alle som har sitt virke i denne by - lat oss alle i fellesskap arbeide oss gjennom alle vanskeligheter!

La oss leve i det inderlige håp at den vanskelige tid blir kort for vårt land og vårt folk!

J.R Johansen
Ordfører

Okkupasjonen var et faktum!

Hjelp og forsyninger til kjempende norske styrker i Øvre Telemark

Mens byene i Nedre Telemark ble besatt av tyske styrker, forberedte to små avdelinger i Øvre Telemark seg på kamp med fienden. Det dreide seg om en i utgangspunktet mildt sagt improvisert styrke i Vinje under ledelse av sekondløytnant Thor O. Hannevig og en mer regulært oppsatt styrke på Rjukan, Rjukan luftvern, under ledelse av kaptein Finn Nagell.

Den utvikling som nå fant sted i tilknytning til disse to militære avdelingene kom til å få vidtrekkende betydning for motstanden mot det nye regimet i hele Telemark fylke - ikke bare i det tidsrom regulære kamper fant sted, men også senere etter hvert som det illegale motstandsarbeidet kom igang. Mange vil hevde at det omfattende forsynings- og hjelpearbeidet som ble organisert, spesielt i tilknytning til Hannevigs samling i Vinje, med tyngdpunkt i Skien/Porsgrunns-området, ble selve basis for den senere illegale motstandsfronten i Grenlandsregionen. Det var også en rekke personer fra vårt område som sluttet seg til Hannevigs styrker og tok aktivt del i kamphandlingene. Det vil derfor av flere grunner være nødvendig å gå nøyere inn på det som her fant sted.

Bakgrunnen for Hannevigs samling i Vinje var som følger: 13. april hadde lederen for Telemark infanteriregiment (IR 3) oberst Einar Steen, overgitt regimentet, Heistadmoen og Kongsberg by med landets eneste våpenfabrikk til de tyske styrkene uten at knapt noen fiende var sett eller skudd blitt avfyrt. Denne handlingen fra oberst Steen og lederne ved IR 3s side førte til forbitrelse og skuffelse hos de mobiliserte frammøtte soldatene på Heistadmoen. Protestene var mange. Feighet og maktesløshet var uttrykk som stadig gikk igjen. Mest energiske og virkningsfulle var imidlertid Thor O. Hannevigs protester. Han ville på ingen måte avslutte sin del av felttoget mot tyskerne på en slik uverdig måte. I sin rapport om kampene i 1940 uttrykker han seg således:

«Da jeg fikk beskjed om at IR 3 kapitulerte for tyskerne uten å avfyre et skudd, protesterte jeg overfor major Jan Kielland og oberst Steen, og sa at jeg ville ikke motta ordre om kapitulasjon fra en landsforæder.»²⁾

Hannevig forlot nå regimentet og dro vestover inn i Telemark sammen med kaptein Fr. Lindemann, en korporal og 4 menige. De dro avgårde i to lastebiler og en privatbil fylt opp med våpen og ammunisjon og mat. Den lille gruppen tok til slutt kvarter i Vinjesvingen og begynte straks med forberedelsene for å møte de tyske styrkene. Ryktene om Hannevigs samling spredte seg raskt, og allerede kvelden etter, 14. april, var styrken vokst til 40 mann. Vinjesvingen skulle for alltid bli symbolet for nordmenns motstandsvilje mot den tyske overmakten.

Da meldingen om IR 3s kapitulasjon nådde Rjukan luftvern, hadde sjefen, kaptein Finn Nagell, over hodet ingen ønsker om å følge regimentets handlemåte. Rjukan luftvern, som var underlagt Østlandets luftvernkommando, var blitt mobilisert før 9. april og hadde en styrke på ca. 250 mann. Kaptein Nagell forberedte i stedet sin militære avdeling - og faktisk hele Rjukans befolkning - på kamp.

I dagene framover sluttet stadig flere menn seg til disse to små motstands-styrkene. Folk kom i bil, på ski eller til fots fra hele Østlandsområdet og Sørlandet. I Vinje var man på det meste oppe i 300 mann, mens styrken på Rjukan-Hovinheia talte hele 1000 mann før overgivelsen i mai.

En rekke menn fra Porsgrunnsområdet sluttet seg til Hannevigs styrker i Vinje. Dr. Arne Knutson (Porsgrunn) hadde i likhet med Hannevig forlatt IR 3 ved kapitulasjonen. Han hadde vært regimentslege på Heistadmoen og ble nå leder for sanitetstjenesten i Vinje. De to andre legene som senere meldte seg til tjeneste for Hannevig, kom også begge fra Porsgrunn; nemlig dr. Eyvind Thiis-Evensen og dr. Jan Greve.

Ingeniør Petter E DahlI (Porsgrunn) var kommet til Vinje 23. april. To dager senere ble det oppsatt en sprengningsavdeling på 18 mann med DahIl som leder. Denne avdelingen hadde til oppgave å underminere bruer og veier i VestTelemark. Dahil ledet for øvrig selv 5 av de 6 sprengningene som ble gjennomført under kampene med tyskerne. En annen av Hannevigs befalingsmenn var Reidar Gundersen fra Porsgrunn. Han var leder for en av kampavdelingene som ble satt opp. Gundersen var med i Vinje helt fra starten og fram til overgivelsen.

I tillegg til disse sluttet følgende frivillige fra Porsgrunnsdistriktet seg til Hannevigs styrker: Olaf Amundsen og Harald Baun fra Knardalstrand, John Bøhle (Porsgrunn), Robert Evensen (Tollnes), Bjarne Foss (Herøya), Nic. Hjort Furuodden (Eidanger), Arnt Hem (Herøya), Oscar Wilhelm (Busse) Holt (Porsgrunn), Gunnar Oland (Herøya), Sven Omre (Porsgrunn), Borty Reichelt (egentlig fra Kragerø, men elev ved sjømannsskolen i Porsgrunn da krigen brøt ut) og Trygve Raabe (Osebakken).

Ved siden av dem som direkte sluttet seg til Hannevigs styrker, var en rekke personer i Skien-/Porsgrunnsområdet med i det omfattende forsynings- og hjelpearbeidet som ble organisert fra Grenlandsregionen til Øvre Telemark. Helt sentralt i dette arbeidet stod lederne i den såkalte Skiensgruppa: Dixe Cappelen, Sverre Løberg og kanskje aller mest stortingsmann Carl P. Wright fra Porsgrunn.

Wright som hadde fulgt Kongen og Regjeringen og deltatt under stortingsmøtene på Hamar og Elverum, var kommet tilbake til Porsgrunn 12. april. Han hadde hele tiden vist en fullstendig ubøyelig og kompromisløs holdning overfor tyskerne og ønsket nå umiddelbart å stille seg til tjeneste for de kjempende norske styrkene. Wright forteller selv i et brev til Finn Nagell, datert 13. juli 1949, om sine videre bevegelser:

«Søndag den 14. april tidlig om morgenen dro løytnant Hatledal - etter at flytningen av luftvernet på Herøen var organisert - sammen med sersjant Waage og jeg selv i bil til Heistadmoen. Jeg ville selv melde meg til tjeneste der. Jeg var korporal i Trenkorpset og skulle tjenestegjøre som sersjant ved mobilisering. Ved passering av Notodden fikk vi rede på at I.R. hadde kapitulert dagen forut ..., og vi returnerte straks til Porsgrunn.»

To dager senere, 16. april kl. 04.00 om morgenen, la det samme «følget» forsterket med en politimann fra Telemark politikammer igjen av sted - denne gang mot Vest-Telemark og Setesdal for å få kontakt med generalmajor E. Liljedahl, sjefen for 3. divisjon. Wright forteller videre i brevet til Nagell:

«I Høidalsmo traff vi en norsk forpost. Der ble vi meddelt at generalmajor Liljedahl hadde overgitt seg og at sekondløytnant Thor O. Hannevig hadde nektet å overgi seg på Heistadmoen og var kommet til Vinje sammen med noen mannskaper, og han var nu i full gang med å sette opp nye avdelinger der. Flere transporter med bekledning, våpen og ammunisjon som var «stjålet» fra magasinene på Heistadmoen, var kommet frem. Forposten vi traff i Høidalsmo tilhørte Hannevigs avdeling. Vi oppsøkte straks løytnant Hannevig. Jeg meldte meg til tjeneste. Etter en konferanse ble det besluttet at løytnant Hatledal straks skulle søke Hærens Overkommando for å orientere denne, og for å opprette forbindelse. Jeg selv fikk i oppdrag å etablere en etterretningstjeneste i kystdistriktene og organisere forsyningstjeneste til Vinje. ....

Onsdag den 17. april dro løytnant Hatledal og sersjant Waage til Hærens Overkommando, og jeg selv til Skien og Porsgrunn for å organisere det arbeide jeg var pålagt.»

To dager senere var Wright tilbake i Vinje. Han fikk nå beskjed om at Rjukan og kaptein Finn Nagell også ønsket kontakt med ham. Det ble sogar satt fram konkrete ønsker om forsyninger: bl.a. ski og penger. Wright fikk ganske snart etter telefonisk kontakt med kaptein Nagell på Rjukan.

Dermed hadde Carl P. Wright oppnådd kontakt med begge de kjempende avdelingene i Øvre Telemark. I tiden fremover ble betydelige mengder mat og utstyr + noe våpen samlet inn i Skien-/Porsgrunns-området og transportert nordover til kampområdene; først og fremst til Vinje der behovet var størst, men også til Rjukan. Vi lar Wright selv fortelle gjennom sitt brev til Finn Nagell:

«Mandag den 22. april var innsamlingen av ski gjennomført i Skien og Porsgrunn, og alt ordnet med transporten til Rjukan. Jeg selv hadde fått hevet det nødvendige kontantbeløp i Norges Bank [kr. 10.000] osv., og dro i bil til Rjukan ca. kl. 16.00. Avtalen var at transporten skulle innom Halvor Toreskaas jr. Ulefos for å få forholdsordre.

Gjennom telefonsentralen på Ulefoss fikk jeg kontakt med våre kontaktmenn på Gvarv og Notodden, og det ble opplyst at det ikke var noen tyskere vestenfor Meheia. Meldingen ble gitt til Toreskaas som skulle gi den videre til transportene. Dessverre viste det seg at meldingen ikke var riktig. Jeg satte opp stor fart for å nå Rjukan før det ble mørkt, og i en sving mellom Ulefoss og Gvarv traff jeg en stor tysk bil med en underoffiser og 8 - 10 mann. For å unngå kollisjon måtte jeg kjøre bilen i grøften, samme vei gikk det med tyskerne. Forferdelsen hos tyskerne var heldigvis stor, og da en av transportbilene innhentet meg, tilbød jeg straks - for å unngå for megen oppmerksomhet omkring transportbilene - min hjelp for å få den tyske bilen opp på veien igjen. Det lykkedes, og som takk hjalp tyskerne meg med å få min bil opp. Jeg kunne så fortsette, og tyskerne passerte transportbilene uten at noe inntraff. Jeg kom til Rjukan om aftenen, og overleverte kontantbeløpet og hva jeg ellers brakte med. Transportene kom også vel frem utover aftenen. Av disse var det en lastebil som brakte med luftvernammunisjon fra Herøen.

Tirsdag den 23. april hadde jeg en konferanse med deg [Finn Nagell], og med forsyningsnevnden på Rjukan. Bestemmelsen var da at Rjukan skulle holdes, og det ble overveiet om man trengte ekstraforsyninger for å kunne holde ut lengst mulig. Fortegnelse over samtlige varer som skulle sendes opp ble utarbeidet, og jeg ble anmodet om å skaffe varene frem til Rjukan. Jeg returnerte med min bil straks til Skien. Det ble opplyst meg at veiforbindelsen til Notodden ikke noe sted skulle være besatt. Denne melding fikk jeg bekreftet da jeg passerte Hovin.

Denne melding viste seg heller ikke å være helt korrekt. Ved passering av veikrysset Bolkesjø - Gransherad var en tysk bil med 3 eller 4 mann kommet frem til veikrysset fra Bolkesjø. De gav meg stoppsignal. Da det ikke var godt å vite hva det kunne resultere i, da jeg hadde liten tid og anså mitt oppdrag som meget viktig, satte jeg farten opp så høyt jeg kunne og føk forbi veikrysset. Det ble skutt etter bilen, men intet skudd traff den. Ved fremkomst til Skien satte jeg straks i gang arbeidet med å få forsyninger avsendt til Rjukan.

Onsdag den 24. april fortsatte jeg med dette arbeidet i Skien og Porsgrunn. Begge byene var besatt, men stort sett var de aller fleste leverandører meget velvillige og arbeidet godt og raskt. Alle varene ble sendt med bane til Tinnoset for videre transport til Rjukan. Potetforsyningen skaffet de største vanskeligheter, da det omtrent ikke var reserver i distriktet. Godseier Treschow, Larvik, ytet her meget verdifull hjelp. Han tok seg personlig av saken, og det ble ekspedert flere billass opp til Rauland for derfra å bli sendt med slede eller skitransport til Rjukan. Jeg fryktet for at disse transporter ikke ville nå tidsnok frem til Tinnoset før dette område ble besatt av tyskerne, noe man kunne vente når som helst.

Jeg vil gjerne få nevne en mann som ytet en særlig god tjeneste under transportene. Det var ingeniør Frits Klykken, Grønli, pr. Porsgrunn. Han fikk personlig sørget for at 2 jernbanevogner på Tinnoset ble tømt, og lasten innlastet i en båt som straks gikk til Mæl. Dette skjedde mens tyskerne sto i Gransherad, og rykket frem mot Tinnoset. Så vidt jeg erindrer hadde båten ved Klykkens ankomst nettopp forlatt kaien, men Klykken fikk beordret den tilbake for å ta med lasten.»

Carl P. Wright var altså den sentrale person i organiseringen av det samlede hjelpearbeidet til både Vinje og Rjukan. Hans posisjon som stortingsmann og dermed representant for det nordmenn flest så på som det lovlige regimet har utvilsomt betydd mye i denne sammenheng. Det gav på mange måter en offisiell, legitimerende karakter til hele hjelpearbeidet. I en tid da tradisjonelle offentlige instanser enten var oppløst eller helt handlingslammede, var dette noe som talte. Wright var i tillegg den som satt med direkte kontakt til begge kampområdene. Han var til stadighet på farten rundt om i distriktet for å organisere innsamling av utstyr, ordne med transporter, skaffe penger. Wrights nære medarbeider i Skiensgruppa, Dixe Cappelen, forteller følgende:

«Kontaktene til de militære hadde Carl P. Wright. Han var i forbindelse med de kjempende norske avdelingene i Rjukan og i Vinje. Gjennom ham skulle vi få nærmere beskjed om hva vi hadde å gjøre.
- - -
Så lenge kampene pågikk i Vinje og Rjukan ble det for min del mest å gjøre med å assistere Carl P. Wright i hans arbeide med å skaffe opplysninger og etterretninger og alt materiell vi kunne skaffe.»

Det etterretningsvesen Hannevig gav Wright i oppgave å etablere viste seg å fungere ganske tilfredsstillende. Kyststrekningen Tønsberg - Arendal var helt under kontroll hva gjaldt å holde rede på landsetting av tyske styrker. Meldinger om slike landsettinger ble brakt til Wright i Porsgrunn med kurér og derfra med ny kurér til en av telefonsentralene i den ikke-okkuperte delen av Telemark. Derfra gikk så meldingen videre pr. telefon til Vinje og Rjukan. Fra en landsetting fant sted i Larvik (hit kom hovedtyngden av tyske tropper) til styrkene i Øvre Telemark fikk beskjed gikk det vanligvis 1½ til 2 timer.

En rekke personer deltok altså i hjelpe- og forsyningsarbeidet til Vinje og Rjukan. For mange ble dette innledningen til et senere arbeid i den sivile/militære motstandsbevegelsen; for andre ble det årsaken til arrestasjoner, tortur og lange opphold i tyske konsentrasjonsleirer. På mange måter gav kampene i Øvre Telemark motstandsarbeidet spesielt i Grenlandsområdet en «flying start». Trangen til «å gjøre noe» ble for mange kanalisert til noe så håndfast som hjelpearbeid for norske styrker som var i kamp med den tyske invasjonshæren.

Carl P. Wright skriver følgende om verdien av det som skjedde i Vinje i 1940:

«At frivillige samledes i Telemark og ydet motstand i april måned 1940 til tross for de mange overgivelser, reddet folkesjelen i Telemark og ga til dels et strålende grunnlag for oppbyggingen av Hjemmefronten i Telemark under krigen.»

Den 7. mai var alle regulære krigshandlinger innen Telemark fylke over. Hannevigs styrker i Vinje var på dette tidspunkt i full oppløsning. Selv ble han tatt til fange og ført til Porsgrunn. Han ble frigitt den 17. mai.

Begynnende motstand og motstandsarbeid mot det nye regimet i Porsgrunn by

Vi har til nå først og fremst fokusert militær motstand rettet mot tyske styrker geografisk sett langt fra selve Porsgrunnsområdet. Hva så med motstand mot det nye regimet i den okkuperte Porsgrunn by og Grenlandsregionen for øvrig?

For nær sagt alle kom krigen som et sjokk - et sjokk som gjorde nordmenn flest handlingslammede. Ingen i 1940 hadde tidligere opplevd krig på norsk jord. Ikke siden 1814 hadde det forekommet krigshandlinger her i landet. Det var over 100 års sammenhengende fredstid som nå hardt og brutalt var blitt brutt. Mange i Skien-/Porsgrunnsområdet ble imidlertid ganske snart «ristet våkne» fra dette stadium av handlingslammelse gjennom hendelsene på Heistadmoen og i Øvre Telemark. I tillegg kom det etter hvert i gang politisk agitasjon og undergrunnsvirksomhet rettet mot lokale nazister. Etter at kampene i Vinje var over, kom dette antinazistiske arbeidet enda sterkere inn i bildet og engasjerte også stadig flere mennesker. Vi nevnte tidligere at lederne i den såkalte Skiensgruppa, med Carl P. Wright som selve knutepunktet, ble den organiserende og sentrale enhet i hjelpearbeidet til Øvre Telemark. Den samme Skiensgruppa kom til å innta en kanskje like sentral og ledende rolle i kampen mot nazistene i Nedre Telemark.

Skiensgruppa var den første og mest omfattende motstandsgruppa som utviklet seg i Telemark i aprildagene 1940. Selve dannelsen fant sted allerede 13. april gjennom et møte på advokatene Cappelens kontor i Skien hvor planer og arbeidsmåter for motstandsarbeid ble diskutert. Til stede under dette møtet var høyesterettsadvokat Didrik Cappelen sen., overrettssakfører Didrik (Dixe) Cappelen jr., redaktør i Skiensfjordens Presse, Joseph Brunsvig, typograf (i samme avis) Sverre Løberg og bygningsarbeider Marthinius Karlsen.

Den 13. april var tyskerne ennå ikke kommet til Nedre Telemark. Hannevigs samling av styrker i Vinje var heller ikke kommet i gang. Møtet på Cappelens kontor fant dermed sted før Grenlandsregionen var trukket direkte inn i krigen. Dette forhold kom da også til å prege de arbeidsoppgaver gruppa ville gå i gang med. Det var det lokale NS som var hovedangrepsmålet for dette møtet - politisk agitasjon mot partiet og kartlegging av NS-medlemmers bevegelser i hele Grenlandsområdet. I tillegg ville man søke å holde motet oppe blant folk og ikke minst holde seg å jour med utviklingen ellers rundt om i landet.

Stortingsmann Carl P. Wright ble samme dag som møtet fant sted informert om det som hadde skjedd. Han gav umiddelbart dette initiativet sin fulle støtte. Sammen med Sverre Løberg, Didrik Cappelen sen. og Dixe Cappelen jr. kom Carl P. Wright til å utgjøre den naturlige ledelse og kjerne for denne aller første motstandsgruppa innen Telemark fylke. Fra starten var den ikke tenkt bygd ut med noe stort apparat. At den i løpet av våren og sommeren 1940 fram til den plutselige og dramatiske avslutningen i august samme år fikk det omfanget den gjorde, skyldtes de militære og politiske hendelsene innen fylket og gruppas evne og vilje til å engasjere seg i den aktuelle situasjonen.

Forsynings- og hjelpearbeidet til de kjempende styrkene i Vinje og på Rjukan ble gruppas første store hovedoppgave.

Som vi har sett tidligere, var Carl P. Wright knutepunktet i denne virksomheten. Men parallelt med dette foregikk også det politiske antinazistiske motstandsarbeidet. Da kampene i Vinje var over, kom dette enda sterkere inn i bildet. Sverre Løberg ble den sentrale personen i det politiske agitasjons- og undergrunnsarbeidet. Med sin solide forankring i arbeiderbevegelsen og urokkelige holdning overfor fascisme og nazisme, ble han helt naturlig en mann folk samlet seg om i kampen mot de lokale nazistene. Løberg knyttet da også til seg folk fra hele Grenlandsregionen. Sine nærmeste medarbeidere fant han blant arbeidskameratene i Skiensfjordens Presse - nemlig Kjell Batzer og Erling Solberg.

Det antinazistiske arbeidet hadde flere uttrykksformer - fra åpenlys trakassering av nazister, nedrivning av NS-plakater til systematisk registrering av NS-medlemmer. Folk man mistenkte for å være nazister ble skygget, og deltakere i NS-møter notert. I Porsgrunn pågikk det nærmest en kontinuerlig overvåking av konsul, senere «fylkesmann», Christen Knudsens bolig på Nedre Frednes. Huset hadde fra lenge før krigen vært et arnested for Nasjonal Samling her i distriktet hvor NS-medlemmer kom og gikk. I regi av Carl P. Wright ble det satt folk til å holde huset under oppsikt. Man hadde bl.a. mistanke om at NS hadde våpenlager på Frednes. Politiet ble til slutt, 12. mai, koblet inn og huset gjennomsøkt, men ingen våpen ble funnet.

I midten av juni kom sinnene i kok i Porsgrunn. Det var «rekrutter» fra den nyopprettede AT-leiren i Solvika i Bergsbygda som var årsaken til dette. I virkeligheten var dette en kamuflert Hirdleir. Om kvelden 12. juni kom de marsjerende i full uniform inn til Folkerestauranten i Porsgrunn med «spade på aksel» og banner i spissen for å delta i et NS-møte sammen med ledende lokale nazister og høytstående NS-medlemmer fra Oslo. Folk i byen tok ikke dette for annet enn hva det var, nemlig en ren provokasjon, og det samlet seg etter hvert en stor mengde ungdom og andre utenfor restauranten. Noen konfrontasjon kom det ikke til her - bare litt piping og små tilløp til demonstrasjoner. Atskillig mer dramatisk ble det etter at møtet var over og en del av de kjente lokale nazistene fortrakk til Christen Knudsens bolig på Nedre Frednes.

Alle som var samlet utenfor Folkerestauranten, fulgte etter og flere sluttet seg til. Man regnet med at nærmere 1.000 mennesker, vesentlig ungdom, til slutt var samlet på jordene og veiene rundt Knudsens hus. Ved 23-tiden lød taktfaste rop mot NS og Quisling, og snart etter begynte det å single i glass fra husets ruter. En god del av vinduene ble nå knust gjennom steinkasting fra demonstrantenes side. Slagsmål kom også i gang i gårdsrommet foran huset. To demonstranter måtte senere til behandling hos lege, og 15 ble arrestert av politiet som etter hvert kom til. De fleste demonstrantene trakk seg nå over Prestegårdsjordet mot Øvre Frednes og Kirkehaugen. Her dannet det seg etter hvert et langt tog som sang «Ja, vi elsker» mens de marsjerte over Kirkehaugen ned mot sentrum av byen. Den marsjerende gruppen fra AT-leiren i Solvika ble under hjemferden til Bergsbygda angrepet ved Trekanten på Vallermyrene. Den taktfaste marsjen gikk her over til vill flukt.

Utover sommeren begynte Skiensgruppa å spre de første illegale flyvebladene blant befolkningen i Grenlandsregionen. Da det ble kjent at NS den 21. juni skulle holde møte i Teatersalen i Porsgrunn med selveste Vidkun Quisling som hovedtaler, gikk Sverre Løberg og hans medarbeidere, i denne sammenheng spesielt Siggen Olsen fra Porsgrunn, til verks. Kvelden og natten til 21. juni ble flere hundre eksemplarer av et flyveblad med følgende ordlyd spredd blant befolkningen:

«Til befolkningen i Porsgrunn!

På tross av at situasjonen ikke innbyr til partipolitiske spekulasjoner - og på tross av at etterforskningen etter det siste N.S.-møtet i Porsgrunn ennå pågår - fortsetter Nasjonal Samling sin provokatoriske virksomhet. Fredag kveld skal Vidkun Quisling tale i Porsgrunn teatersal mot befolkningens og myndighetenes ønsker. Fredag kveld må Porsgrunns befolkning vise at den ikke lar seg provosere til uoverlagte handlinger som kan få de alvorligste følger. La ikke skikkelige folk komme i uleielighet ved at det bryter ut spetakkel. Quislingene selv vil bare spille martyrer. Vis Quisling og hans parti forakt. La dette møtet bli forbigått i taushet. Ingen folk i gatene fredag kveld - ingen på fortauene - dra ut av byen (ta en badetur til Nystrand) - eller hold dere i hjemmene. Derved oppnår Quisling ikke den tilsiktede reklame, og han og hans parti får den lønn det fortjener.»

Flyvebladet hadde en overveldende virkning. Da Quisling besteg talerstolen i Teatersalen, var Porsgrunn en nærmest folketom by. På Nystrand badeplass var det derimot rekordbesøk denne dagen. Den kollektive holdningskampen overfor det nye regimet hadde begynt å gjøre seg gjeldende.

I begynnelsen av juni ble Kong Haakon 7.s svar på Presidenskapets henvendelse til ham om å abdisere trykket opp og spredd over store deler av landet. I Grenlandsområdet var det Carl P. Wright og Skiensgruppa for øvrig som stod for trykking og distribuering av «Kongens nei! » som dette svaret ble kalt.

De første forsøk på oppbygging av militære motstandsgrupper i Porsgrunn

Styrkene i Vinje og Rjukan var de siste militære avdelingene i Sør-Norge som overgav seg. Tyskerne hadde nå fullstendig kontroll over denne delen av landet. Alle norske offiserer og soldater som var blitt tatt til fange under felttoget, ble holdt internert fram til midten av mai måned, men ble så etter hvert satt fri etter først «på tro og ære» å underskrive en erklæring om å avholde seg fra «fiendtlige krigerske handlinger mot Tyskland, den tyske krigsmakt eller tyske statsborgere». Fram mot månedsskiftet mai/juni vår de aller fleste krigsdeltakerne vendt tilbake til sine hjemsteder.

Det er i dette miljø av hjemvendte krigsdeltakere vi finner de første initiativtakerne til opprettelse av militære motstandsgrupper i Porsgrunn. Når det gjelder dannelsen av den absolutt første gruppa, hadde imidlertid også ledelsen i Skiensgruppa en viktig finger med i spillet. I spissen for det aller første organiseringsforsøket i Porsgrunn stod løytnant Henry Bakke, Gunneklev, og Reidar Gundersen som hadde vært Thor O. Hannevigs nære medarbeider og befalingsmann i Vinje. Bakke hadde også deltatt i krigen mot tyskerne - nemlig som leder for et vaktdetasjement i Langesundsfjorden. Hans innsats var imidlertid av mindre heldig art, og styrken han hadde ansvaret for ble oppløst ganske snart etter 9. April. Da krigen var over i Øvre Telemark, ble It. Bakke kontaktet av Carl R Wright. Wright må i denne sammenheng ha diskutert mulighetene for å opprette en militær motstandsgruppe i Porsgrunn med Bakke og også forespeilet Bakke å lede dette arbeidet. Reidar Gundersen forteller hva som videre skjedde:

«Ikke lenge etter tilbakekomsten [fra kampene i Vinje] tok igjen Henry Bakke kontakt med meg og fortalte at det skulle startes en militær motstandsgruppe i Porgrunn. Det var han som skulle være sjef for denne gruppa, og jeg skulle være hans adjutant. Bare noen dager etter dette, det må ha vært en dag i slutten av mai, deltok jeg sammen med Bakke på et møte på advokatene Cappelens kontor i Skien.
.... Både Cappelen sen. og jr. og Carl P. Wright var der. Jeg tror også Sverre Løberg var til stede under dette møtet.
.... Det var Dixe Cappelen som ledet møtet. Dette møtet må ganske sikkert regnes som starten for det militære motstandsarbeidet i Porsgrunn. Det var altså Henry Bakke som ble den første sjef for den militære motstanden i Porsgrunn.»

I tiden framover ble det også gjort forsøk på å verve folk til denne motstandsgruppa. En av dem som ble kontaktet var fenrik Leif Sørensen. Han forteller:

«I slutten av mai 1940 var jeg sammen med Gunnar Knudsen, Borgestad i et møte hjemme hos kjøpmann Henry Bakke. Bakke var jo på dette tidspunkt lederen for de første spede organiseringsforsøkene i Porsgrunn, og det var da også organisering vi to diskuterte med Bakke.»

Omkring månedsskiftet mai/juni kom kaptein Arthur Hauge tilbake til Porsgrunn etter å ha deltatt i kampene i Hallingdal som kompanisjef i 4. divisjon. Han ble straks oppsøkt av Henry Bakke og Reidar Gundersen. Løytnant Bakke ønsket at kaptein Hauge som en høyere offiser skulle overta ledelsen av motstandsgruppa i Porsgrunn. Hauge var imidlertid meget mistenksom overfor personen Henry Bakke og sa han ville tenke over saken et par dager. Hauge forteller selv i et brev fra 1947:

«Jeg oppsøkte derfor straks Wright og fortalte ham om mitt syn på saken. Wright svarte at det var så få militære i distriktet, og at en måtte bruke de en hadde. Wright ga meg så en orientering om hvordan sakene sto i Telemark.

Da Bakke et par dager senere opsøkte meg igjen, hadde han med en liste over de som var medlemmer av organisasjonen og ba meg overta den. Jeg ville ikke se listen i det tatt, og ba Bakke øyeblikkelig å ødelegge den da han ellers ville risikere å bringe både seg selv og andre i ulykke. Sa videre at det foreløpig ikke var noe å gjøre, men hvis det utviklet seg til at det noen gang ble bruk for noen organisasjon, skulle vi komme tilbake til saken. Bakke ble skremt og makulerte listen.»

Kort tid etter dette møtet meldte Henry Bakke seg inn i Nasjonal Samling. Reidar Gundersen fikk fra motstandshold umiddelbart beskjed om å holde seg i dekning. Man visste jo ikke hva Bakke ville finne på. Henry Bakke kom imidlertid aldri til å representere noen fare for det videre illegale arbeidet i Porsgrunn. I tillegg til at han hele tiden senere var under oppsikt av folk fra det militære motstandsarbeidet, var han selv livende redd for at hans illegale engasjement skulle komme NS for øre.

Det ble nå Arthur Hauge som kom til å foreta de neste utspill når det gjaldt organiseringen av militære motstandsgrupper i Porsgrunn. Kaptein Hauge var yrkesmilitær og hadde vært stasjonert i Porsgrunn siden lenge før krigen i såkalt distriktstjeneste. Ved siden av sine militære oppgaver arbeidet han også som lærer ved den høyere skolen. Fra januar 1939 ledet han Hærens frivillige militæropplæring i Porsgrunnsområdet.

I tiden etter Henry Bakkes dramatiske «helomvending» henvendte Hauge seg til flere personer i Porsgrunn og omegn og ba dem forsøke å opprette lag som kunne holde seg i beredskap.

Felles for dem Hauge henvendte seg til var at alle hadde befalsutdannelse eller militær erfaring fra før krigen. Samtlige hadde også deltatt under felttoget. Leiv Grundseth ble trukket inn i Arthur Hauges organiseringsframstøt på følgende måte:

«Jeg kom med sommeren 1940, og det var kaptein Arthur Hauge som kontaktet meg, rettere sagt, jeg traff Hauge på gata i Porsgrunn. Han ville jeg skulle sette sammen en liten gjeng som kunne holde seg i beredskap og holde sammen.»

En annen av dem Hauge kontaktet var Ragnar Lassen:

«Min nærmeste nabo var kpt. Arthur Hauge som jeg hadde hatt som klasseforstander på skolen og overordnet i den frivillige militæropplæringen. Han begynte umiddelbart etter at han kom tilbake fra kampene i Hallingdal å diskutere motstandsarbeid med meg og oppfordret meg til å danne et lag bestående av 10-12 mann som jeg kjente og kunne stole på. Jeg satte ganske snart sammen et slikt lag av jevnaldrende kamerater. Nesten alle sammen hadde for øvrig vært med under krigshandlingene.»

Hauge ønsket imidlertid ikke selv å stå som leder for det videre organiseringsframstøtet i Porsgrunn. Han tok derfor kontakt med Victor Nielsen og ba ham om å lede det videre arbeidet. Victor Nielsen var utdannet befal, sersjant, fra før krigen og dessuten også aktivt med i idrettsarbeidet i Porsgrunn innenfor idrettsforeningen Urædd. Han forteller:

«Jeg satt i fangenskap i Oslo etter krigshandlingene og da jeg kom hjem henvendte mange folk som hadde vært i Vinje seg til meg. Jeg kom i forbindelse med It. [Henry] Bakke. I juli 1940 kom det beskjed gjennom journalist [Finn] Bjørneboe om å melde meg for kaptein Hauge. Denne ba meg å ta opp arbeidet med å organisere i Porsgrunn. Bl.a. var denne gang Reidar Gundersen, «Proffen» [Olaf K. ] Abrahamsen,³⁾ [Arne] Woxen og Ragnar Lassen med.

Victor Nielsen forteller her at han ble oppsøkt av folk som hadde vært med i Vinje. Vinjekarenes krigsinnsats gjorde dem til naturlige samlingspunkt og gav dem ganske selvføgelig en lederposisjon blant folk som ville «gjøre noe» overfor det nye regimet. Rundt flere av dem oppstod det ganske snart mer eller mindre løse grupperinger. Ved siden av Reidar Gundersen hadde også Petter E Dahll, Harald Dyraas, sammen med Sven Omre, og Oscar W. (Busse) Holt små motstandsgrupper de var ledere for.

Det var altså motstandsgrupper av ganske forskjellig opphav Victor Nielsen fikk kontakt med. For det første; «restene» av Henry Bakkes og Reidar Gundersens organiseringsframstøt. For det andre; grupper dannet på initiativ av kaptein Hauge og for det tredje; ulike motstandsgrupper dannet rundt karer som hadde vært med i Vinje. Mange av dem som ble med hadde en bakgrunn fra den frivillige skytteropplæring som ble drevet før krigen. Hærens frivillige militæropplæring er allerede nevnt. I tillegg skjedde det skytteropplæring i regi av idrettslag og ikke minst på flere arbeidsplasser i Porgrunnsområdet. På Hydro skjedde slik opplæring i tilknytning til virksomheten ved Herøya luftvern. Ved Porsgrunn Metallverk avholdt man skyteøvelser for de ansatte.

Det første forsøket på samordning av dette svært ustrukturerte og løse motstandsbildet skjedde i løpet av høsten og vinteren 1940/-41 i regi av Victor Nielsen og Arthur Hauge. Dette kommer vi for øvrig grundigere tilbake til i neste kapittel.

Det er på ingen måte noen fast oppsatt, strukturert og målrettet motstandsorganisasjon vi her har forsøkt å tegne et bilde av - snarere tvert imot. Det hele var først og fremst spontane, improviserte og løse gruppedannelser av folk som ønsket å «gjøre noe». Sjokktilstanden og handlingslammelsen fra krigens første uker hadde for noen så smått begynt å snu seg i retning av et ønske om å gjøre noe aktivt mot okkupasjonsmakten. Den illegale aktiviteten som skjedde innenfor disse første gruppedannelsene var imidlertid ytterst beskjeden. Først og fremst var det her snakk om menn som hadde svart ja til å holde seg i beredskap og være med «hvis noe skulle skje», dvs. - hvis de allierte gikk til invasjon i Norge. Målrettet Milorg-arbeid lå ennå langt framme i tid. Hovedhensikten med dette gryende motstandsarbeidet var å holde kontakt med hverandre innenfor gruppa og vente.

Kaptein Arthur Hauge blir den første leder for det militære motsandsarbeidet i Telemark

Vi har allerede sett hvordan Arthur Hauge umiddelbart etter sin hjemkomst fra kampene i Hallingdal kom i kontakt med Carl P. Wright i forbindelse med motstandsarbeidet i Porsgrunn.

Wright har antakeligvis også på et ganske tidlig tidspunkt luftet tanken om en organisert militær motstandsbevegelse innenfor et langt større geografisk område hvor Hauge som yrkesmilitær burde spille en sentral rolle. Hauge har øyensynlig vært i tvil om hva han burde foreta seg nå da selve krigshandlingene var over. Burde han reise til England og slutte seg til de norske styrkene der, eller skulle han bli i Norge og gå aktivt inn i det militære motstandsarbeidet? Han reiste derfor en gang i løpet av juni - juli inn til Oslo der det lyktes han å komme i forbindelse med general Otto Ruge på Grini. Ruges råd til Hauge, og for øvrig også til en rekke andre norske offiserer som oppsøkte ham på Grini, var klar. Man skulle bli i Norge og fortsette arbeidet mot de nye styresmaktene her.

En weekend i slutten av juli 1940 ble Arthur Hauge innsatt som den første leder for det militære Motstandsarbeidet i Telemark fylke. Sammen med Carl P. Wright, Dixe Cappelen, Sverre Løberg, Finn Nagell og fenrik Lars Heyerdahl, en av Nagells nærmeste medarbeider under kampene på Rjukan, var han til stede under et møte på Wrights landsted på Mule i Eidanger. Motstandsarbeid - både det sivile og det militære ble her diskutert, og det hele endte opp med at Hauge ble overlatt ansvaret for å organisere en militær motstandsfront i Telemark - i første omgang Nedre Telemark, men kort tid etter ble hele fylket lagt under hans ledelse.

At Wright og Skiensgruppa for øvrig valgte nettopp Arthur Hauge til denne oppgaven, var ingen tilfeldighet. Kombinasjonen av nasjonal holdning, militær dyktighet, lokalkjennskap innen Telemark fylke samt personlig bekjentskap innen Skiensgruppas ledelse, (Hauge kjente såvel Wright som Cappelen sen. og jr. fra et mangeårig arbeid innen Høyreforeningene i Grenlandsområdet), gjorde Hauge til et naturlig valg.

Etter dette møtet hadde Hauge ingen forbindelse i illegal sammenheng med verken Wright eller de andre lederne i Skiensgruppa. Ledelsen for den videre utviklingen av det militære motstandsarbeidet i Telemark var nå helt og fullt lagt i Hauges hender. Denne utskillelsen av det militære motstandsarbeidet fra Skiensgruppas øvrige illegale virksomhet skulle ganske snart vise seg å være av den største betydning.

Skiensgruppa sprekker:
Sverre Løberg, Dixe Cappelen, Didrik Cappelen sen. og Carl P. Wright blir arrestert

Den 28. august ble Sverre Løberg, Dixe Cappelen og Didrik Cappelen sen. arrestert. To dager senere innhentet den samme skjebnen også Carl P. Wright. Den direkte årsaken til arrestasjonene var imidlertid å finne utenfor Grenlandsområdet - nemlig i Arendal der en storstilt arrestasjonsbølge ble satt i gang 12. august. Godt hjulpet av angiveren Clements Yngvar Clementsen rullet Gestapo opp den såkalte Arendalsgruppa fra bunn til topp. Fra Arendal førte sporene i nærmest ubrutt linje til Skien-/Porsgrunnsområdet.

Allerede mens kampene i Øvre Telemark pågikk hadde Skiens-gruppa blitt oppmerksom på at også en gruppe fra Arendal drev med hjelpe- og forsyningsarbeid til de kjempende norske styrkene. Noen reell kontakt mellom de to gruppene ble imidlertid ikke opprettet før i juni måned. Gjennom Arendalsmannen Karl P. Johannesen (Karl XII), Hannevigs sambandssjef i Vinje, fikk Sverre Løberg ordnet et møte på advokatene Cappelens kontor i Skien mellom en av lederne for Arendalsgruppa, Oscar Olsen (formann i Arendal faglige samorganisasjon), seg selv, Dixe Cappelen og Carl P. Wright. Utover sommeren stod de to motstandsgruppene i stadig kontakt med hverandre, og man utvekslet informasjoner og illegalt materiell av forskjellig slag. Bl.a. var Wright i Arendal til konferanse med folk derfra, og folk fra Arendal oppsøkte ham på hans kontor i Porsgrunn. I Skien var advokatene Cappelens kontor møtested for representanter fra Skiensgruppa og Arendalsgruppa. Det ble en enkel sak for Gestapo å trekke trådene fra Arendal til Porsgrunn og Skien.

Arrestasjonene i august 1940 markerer en brå og definitiv slutt for Skiensgruppa i sin opprinnelige form. All motstandsaktivitet i tilknytning til gruppas virksomhet ble umiddelbart lagt på is. Man visste jo ikke hvor langt arrestasjonene ville gripe om seg. Bare et par dager før arrestasjonene begynte i Grenlandsområdet hadde Sverre Løberg bedt sine to nærmeste medarbeidere, Erling Solberg og Kjell Batzer, om å fortsette det illegale arbeidet gruppa hadde drevet om noe skulle hende den daværende ledelsen. En må regne med at de to også fikk oppgitt Skiensgruppas ulike kontakter rundt om i Télemark, bl.a. kaptein Arthur Hauge i Porsgrunn.

Det var det antinazistiske arbeidet i regi av Skiensgruppa som ble rammet gjennom arrestasjonene i august 1940. Kaptein Hauge og hans begynnende militære motstandsorganisasjon gikk så å si uskadd ut av arrestasjonsbølgen. Høsten/vinteren 1940/-41 stod han sammen med Victor Nielsen bak den første samordningen av det militære motstandsarbeidet i Porsgrunn.

Noter:
1. Notodden kringkaster led samme skjebnen to dager senere, 15. april. Her trakk også tyskerne seg tilbake umiddelbart etter utført aksjon. Notodden by ble for øvrig først besatt av tyske styrker 23. april.
2. I 1946 foreslo den militære undersøkelseskommisjonen at det blir gjort rettslig ansvar gjeldende mot regimentssjefen, oberst Einar Steen, for det forhold han har utvist ved å overgi regimentet uten kamp på et så tidlig tidspunkt at han ennå hadde muligheter for oppholdende kamp eller forflytning.
   Krigsrettsak ble reist. Oberst Steen ble imidlertid frifunnet på alle punkt i tiltalen.
3. Olaf K. Abrahamsen var student og dro senere tilbake til Oslo for å fortsette sine studier. Han ble her arrestert for illegalt arbeid og sendt til Tyskland hvor han døde i konsentrasjonsleir i mars 1945.