Fra: Porsgrunns historie, b. 1

[III]. Næringslivet i Bratsberg frem til 1660

av Joh. N. Tønnessen

Som nevnt hadde kongen også prøvd å bremse på tømmerhugsten ved periodevis å forby all utførsel av trelast, men noe slikt forbud fantes ikke i den tid som vi her omhandler. Heller ikke ble noe slikt forbud senere gjentatt. 1. juni 1587 sendte kongen brev til alle lensherrene at de skulle ødelegge og avskaffe alle sager som sto på kronens og det tidligere kirke- og klostergods grunn, og det skulle ikke tillates prestene å hugge i kirkens skoger annet enn det nødtørftige til kirkens og prestegårdenes behov; ja selv om de kunne skaffe tømmer fra andre skoger enn kronens og kirkens til sager på disses grunn, skulle de ødelegges. Grunnen var at skogen var blitt «meget ubillig forhugget». Unntatt fra dette var selvsagt de sager kongen selv lot bruke. Men som så mange andre forbud ble dette også kortvarig. Allerede 15. oktober 1588 utgikk det brev fra stattholderen at kongen igjen hadde tillatt å bruke de forbudte sager. Det er et ledd i den omlegging av regjeringens politikk overfor trelasthandelen som finner sted omkring år 1600; fra å prøve å hemme den, går den over til å begunstige den for gjennom økt beskatning og eksport å dekke et stadig stigende behov for inntekter, ikke minst til Christian 4's mange kriger.

Også på mange andre måter søkte regjeringen å gripe inn i og regulere trelasthandelen. I 1589 ble det forbudt de fremmede skippere å betale lasten med varer; de skulle bare betale med rede penger. Grunnen var nok den å skaffe borgere og bønder penger til å betale de pengeskattene som i siste halvpart av 1500-årene ble mer og mer alminnelige for etter 1610 å bli årvisse. Denne pengeskatt (landsskatt) kom under forskjellige navn, krigsstyr, prinsessestyr, landehjelp, bygnings- el. fortifikasjonsskatt, unionsskatt, i tillegg til den gamle leidangsskatten. Det ble også forbudt utlendingene «å løpe opp i landet for å handle»; bare i havnene skulle de holde seg. Heller ikke var det dem tillatt å foreskrive noen hvor lange, tykke eller brede de ville ha delene skåret. Av særlig interesse for Skien var det at ingen måtte tilforhandle seg og la merke sagtømmer ovenfor Ulefoss, men bøndene skulle føre alt ned til Faret og selge det der (18. juli 1604) og at alle bønder ovenfor Ulefoss som hadde sagtømmer å selge, skulle først tilby det til kongens sager (kongebrev av 11. mars 1625 og 11. mars 1626); og bare hvis det ikke trengtes til dem, hadde de lov til å selge dem til andre. Kongen hevdet altså her sin forkjøpsrett for at han ikke skulle komme til å mangle tømmer til sine sager «for Skien». Det vitner også om at skogen i nærmeste omegn var så uthugget at tømmeret måtte fløtes langveis fra de øvre deler av lenet. Men alt dette er forhold som bare berører Skien og derfor vil bli nærmere utredet der.

For å vende tilbake til selve utførselen av trelasten, som skapte Porsgrunn, så var den slik i de neste årene tollregnskapene er bevart (Tab. IVa). Ikke alle de innkomne skip avgikk med trelast; således avseilte 1599-1600 187 skip på 7989 lester av de 222 på 8464 lester som innkom. - Den tollkontrollerte utførsel av trelast og tollinntektene utgjorde i de samme årene i Langesund og Sannidal tilsammen:

Tallene for 1608-09 gjelder bare Langesund; toliregnskapet for Sannidal er ikke bevart. Tollinntektene var 1603-04 Langesund 2074 rd., 1604-05 Langesund 2 748 rd., Sannidal 202½ rd., tils. 2950½ rd. Da det ble foretatt en viktig endring i tollrullen i 1602, er det bare for de tre siste årene tallene lar seg sammenligne på samme grunnlag. Det er allerede pekt på den mulige grunn til den veldige økning i bjelkeeksporten. Som nevnt må alle datidens tall brukes med største forbehold når det gjelder den virkelige utførsel et enkelt år, men for å vise bølgebevegelsen i utførselen over en lengre periode lar de seg bruke. Regner man at en bjelke utgjorde samme volum som fire deler, skulle den samlede utførsel ekvivalere 1605-06 141 570 deler, 1608-09 606 000 og 1609-10 652 000. Bruker man tollinntektene som uttrykk for den eksporterte trelasts volum, kommer 1604-05 og 1609-10 høyest med henholdsvis 2950½ rd. og 2853 rd. Sammenholder man alle tall man har til rådighet, synes det å berettige til å si at det i det første 10-år av 1600-årene, bortsett fra en akutt nedgang 1605-06, har vært en meget stor utførsel av trelast. Hvordan det har vært i det følgende 10-år, lar seg ikke si, da det først er i 1626 vi neste gang finner oppgaver over skipsanløp og trelasteksport. Begge viser da en veldig nedgang i forhold til 1608-10, og det synes som om nedgangen først er kommet midt i 1620årene. Det er sannsynlig at oppgangen har holdt seg også i det andre 10-år, idet oppgavene over skurden på sagene 1610 og 1621 er høyere enn noe annet år inntil 1660-årene. Likeledes når tollinntektene sin største høyde før 1638 i årene 1620-25. Kort sagt, den første generasjon av 1600-årene hadde gode kår for sagbruks- og trelastnæringen inntil midten av 20-årene. Det er også det å merke seg at det er en økning i den prosentvise andel nederlandske skip av samtlige. Regnet etter lestetallet var det 1585, -86 og -99 59%, stiger til 65% i 1605, 74% i 1609, 84% i 1627, og synker så til 74% i 1630 og 58% i 1631.

Som det fremgår av Tabell IVa er det bare i 1599-1600 det finnes norske skip i tollregnskapet. Om de seks skipsanløp forteller tollboken: Agge Henrichsen av Hinloopen innkom 15. mai og 30. september med et skip på 20 lester «som tilkommer borgerne i Skien. Sin last innskipet av sin reders i Skien». Frederich Clauessen av Horn førte et skip på 30 lester for Willem Leidell (Liddel) og (dennes sønn?) Willem Willemsen i Skien. Jan Anckers av Molkwerum lastet for sin reder i Skien (navn ikke oppgitt). Bare en av skipperne synes å være norsk, nemlig Lauertz Jensen av Skien, som har gjort to turer med «hans skip på den fjerde part som hører til i Holland». Dette synes dels å vise at nederlendere har slått seg ned i Skien, dels at Skiensborgere eide skip som ble ført av nederlandske skippere, dels at skipene ble eid av flere borgere sammen og at nederlendere også hadde part i dem. Den største trelastutskiperen var kongen, som har solgt noen tylvt til de fleste skippere. Vi finner fremdeles presten, hr. Peder (Hanssøn) i Eidanger og hr. Hans (Hjort) i Gjerpen blant trelasthandlerne, og likeledes bøndene i Eidanger, bare én gang i Bamle. Det er fremdeles liten konsentrasjon å spore i trelasthandelen; de dominerende er magistrat og embetsmenn i Skien. Dog nevnes også ofte bøndene, omtrent utelukkende de som bor nedenfor Skien, som selgere især av bjelker, planker og stolper. I 1605 er det Niels Klyve i Solum, lensmann Simen Meen og Arne Borge i Gjerpen, Kjeld Gurholt i Slemdal, Knud Hvalen i Eidanger, Søren Ravnes, Jørgen Tråk og Peder Smed i Bamle, og «Peder Jyde ved Porsgrunn», som til en nederlandsk skipper har solgt 6 tylvt bjelker. Dette er som nevnt første gang ordet Porsgrunn finnes i lens- og tollregnskapene. I tollregnskapet 1609-10 oppgis syv ganger at skipperne har kjøpt sin last «bøndene ved Porsgrunn». Langt oftere sies lasten å være kjøpt av bøndene «i Brevigen», ved Ravnes og ved Bolvikfjorden, men det nevnes aldri Solum, Eidanger og Gjerpen. Når vi ikke finner nevnt blant trelastselgerne er bønder ovenfor Skien, tyder det på at alt tømmeret herfra gikk til kongens og borgerskapets sager ved Skien, og når bøndene i sognene mellom Skien og Frier ikke nevnes, kan det komme av at skogene i umiddelbar nærhet av elven var uthugd og at tømmeret nå måtte fløtes fra noe fjernere skogrike strøk. To steder i lenet lå forholdene meget godt til rette: langs Herreelven i det syd-vestlige Solum og langs Kammerfosselven i Sannidal. I kort avstand fra kysten lå her meget skogrike dalfører, elvene var vannrike og dannet i sitt nedre løp meget høvelige fosser for sagbruk. Derfor finner vi nevnt langt hyppigere bøndene ved Bolvikfjorden, mens de fra Solum, Eidanger og Gjerpen blir borte. Det er også i disse år en meget sterk økning i trelasttrafikken i Sannidii; det viser disse tall:

Tallene i parentes er nederlandske skip. Regnskapet 1608-09 for Sannidal er ikke bevart.

Tabellen viser det samme bilde som for Langesund, at bortsett fra en mindre akutt nedgang i 1605-06 er det stor fremgang for trelasteksporten også fra Sannidal i de første 10-år av 1600-årene. 1609-10 er de enkelte lasteplasser spesifisert; det viser at de aller fleste skutene har lastet i Kilsfjorden, 34 i Vestkil, hvor det gamle tollsted var før det ble flyttet til Kragerø, 10 i Østkil, 6 i Gunnersbofjord (?) og 16 i Åbyfjord.

Bare en eneste gang i disse årene melder regnskapene om norsk skip fra andre kanter av landet. 17. mai 1605 innkom «Anders Nielsen av Romsdal uti Nordlandet» med en kreier på 14 lester med fisk og kjøtt.

Hvorledes trelasthandelen utviklet seg mellom 1610 og 1626, er vi nesten uten midler til å avgjøre. Et par tall kan dog gi et lite pek om i hvilken retning det gikk: skurden på og salget fra kongens sager holder seg temmelig høyt til 1621. Den til beskatning oppgitte skurd fra de private sager er også høy til og med 1622. Noen oppgave over tollinntektene forekommer ikke før 1620, og da tollen i de følgende 6 år var bortforpaktet på fast avgift til lensherren Eiler Urne, lar tollen seg mindre godt bruke i denne forbindelse. Fra 1. mai 1620 til 1. mai 1623 hadde han i forpaktning all tollen, både trelasttollen og småtollen i Langesund og Sannidal, for en fast avgift av 3650 rd. pr. år, derav 350 rd. for Sannidal. I de følgende tre år, 1. mai 1623-1. mai 1626, var avgiften for ovennevnte toll 3450 rd. + 650 rd. for innførselstoll på vin og øl. Rent menneskelig må en regne med at forpakteren ikke ville ha overtatt forpaktningen for en større avgift enn han ventet å ta inn; ellers ville han tape på forretningen. De høye tollinntekter avgiften røper, skulle derfor tyde på stor eksport i disse årene. Nå viste det seg imidlertid at avgiften var for høyt ansatt og at det ble svikt i de anslåtte tollinntekter. På ansøkning fikk derfor Urne ettergitt av avgiften 200 rd. pr. år, «etter at avgiften var ham for høyt anslagen». Sannsynligvis har overslaget sviktet fullstendig, for fra 1. mai 1626 var tollen igjen på regnskap, og den innbrakte det følgende år, 1626-27, bare 1671½ rd. eller ikke engang halvparten av foregående års avgift, 3450 rd., og på dette lavmål holder tollen seg til begynnelsen av 1630-årene. Kan vi derav slutte en tilsvarende nedgang i sagbruksdriften og trelasthandelen omkring 1630? Vi skal se at andre opplysninger gir en rett til å besvare spørsmålet bekreftende. For neppe noen periode før langt ned i århundret har man så utførlig materiale til å danne seg et bilde av sagbruksdrift og trelasthandel som for de seks årene 1626-32. Materialet tillater en her å foreta, og det er første gang det vites gjort, en høyst interessant og, man kunne si, kompromitterende sammenligning mellom den oppgitte skurd og den tollkontrollerte eksport av deler.

En sammenligning mellom de to tabeller viser at kurven for Sannidal stort sett følger hovedtollstedet. I forhold til 1609-10 var det stor tilbakegang i skipsfarten.

Ovenstående gjelder Langesund og Sannidal tilsammen og alle sagene både i Telemark og Bamle fogderier. For Sannidal tollsted alene stiller tallene seg slik:⁷⁾

Med alt forbehold for påliteligheten av tidens talloppgaver røper dog tallene i tabell IVa-e sammenholdt med Va og Vb en rekke bemerkelsesverdige forhold som vi skal senere se også belyses av annet materiale. Antallet sager synker fra 1610 til 1628 til under det halve, og den oppgitte skurden synker i de årene til 1/6. Tallet på utførte deler holder seg oppe, men dog med en sterk nedgang 1626-28, og på bjelker synker det i disse årene til 1/6 av hva det hadde vært i 1609-10. Lestetallet for skips-anløp går ned til det halve, og tollen, beregnet etter de samme satser, til mellom ½ og 1/3. Alt i alt gir det et inntrykk av at slutten av 1620-årene, særlig 1626-28, har vært dårlige år for hele trelastbedriften. Det var det også for hele landet i alle dets næringer. De dårlige tider må sees i lys av de politiske forholdene og deres følger for landet. I 1625 hadde Christian 4 begynt sitt tyske eventyr, sin uheldige innblanding i 30-årskrigen. Norge fikk føle det i form av utskrivninger, særlig av mannskap til flåten, av en veldig økning i skattebyrden, i sjøen vrimlet det av fribyttere, og i krigens spor fulgte dyrtid, pest og hungersnød. Det var tunge plager, selv om landet ble spart for direkte krigshandlinger, slike som Jylland ble herjet av. Det kom mange flyktninger derfra opp til Norge; de skulle ha husrom og mat.

Det er allerede nevnt hvorledes det av andre er påvist den store svindel med nederlendernes oppgivelse av skipenes lestetall og hvorledes bare en mindre del av den virkelig utførte trelast kommer til uttrykk i tollregnskapene. Men om svindelen her var stor, viser en sammenligning på tabell IVa av tallene for skurden og utførselen av deler at sagbrukernes svindel ved angivelse til beskatning av skurden på sagene må ha vært langt større. I de seks årene 1626-32 er det gjennomsnittlig utført 6 ganger mer enn angitt skåret på sagene. Så store lagre av de foregående års skurd har sagbrukerne neppe hatt at de kunne tenkes å ha tatt deler til utførsel fra dem. Det umulige heri fremgår med all tydelighet derav at utførselen siste året, 1631-32, er 32 600 deler mer enn det er oppgitt skåret de fem foregående år, 1626-31, tilsammen. Det underlige er at rentekammeret som fikk begge regnskap, både tollen og sagskatten, til revisjon, ikke har gjort seg de samme refleksjoner som her er gjort ovenfor. Når sagbrukerne oppgir så liten skurd, har det sin bakgrunn i den veldige økning av pengeskatten på sagene, fossene og skurden. Mens fosseskatten tidligere hadde vært 3 rd. for årgangsag og 2 rd. for flomsag - alle sagene i Bratsberg ble beskattet som flomsager - og tiende av skurden, og skatten inntil 1616 hadde vært utliknet leilighetsvis, ofte med flere år imellom, ble skatten i de tre årene 1626-28 ikke bare forhøyet, men også utliknet to ganger hvert år. Begge skatter sammenlagt skulle i 1626 betales for en flomsag med 4 rd. 3 ort og åttende av skurden, 1627 4 rd. og tiende, og 1628 hele 12 rd. og fjerde av skurden.⁸⁾ I 1629 ble skatten igjen nedsatt til den gamle takst og bare utliknet én gang. For dem som leide kongens sager kom denne skatt i tillegg til sagleien. Foruten den ordinære landskatt, hvorav fosseskatten var en del, kom ekstraordinære skatter som rosstjenesteskatt, garnisonsskatt og bygningsskatt til Akershus.

Det er visse tegn på at denne sterke beskatning av sagbruksdriften har medvirket til nedgangen i slutten av 1620-årene og at det ikke bare skyldtes dårlige markedskonjunkturer. Det er et ikke ukjent fenomen i våre dager at en næring eller en vare kan beskattes så sterkt at det gir det offentlige mindre inntekt enn med en lavere skattetakst, fordi omsetningen går så sterkt ned. Hvorledes den sterke beskatning virket i dette tilfelle, viser denne oversikt over den skatt som er innkommet til vedkommende års skattebrev, den skurd som er angitt til beskatning ifølge dette, samt leieinntekten av kongens sager. Det er å merke at tiende (åttende, fjerde) av skurden ikke ble betalt in natura men omregnet til og betalt i penger.

For årene 1626, -27 og -28 angir tallene for fosseskatt og skurd summen av begge skattebrevene. I 1633 og de følgende år til 1640 var sagleien forpaktet av lensherren Eiler Urne for 500 rd. pr. år.

Allerede i 1624 var det kommet en mindre forhøyelse av sagskatten, og straks meldte klagene seg. Å klage over skatten synes forøvrig folk å ha gjort til alle tider. Sammen med klagen over skatten fulgte klager over uthugging av skogene, mangel på tømmer og vann, over dyrtid og hunger og over dårlige priser på trelasten. 4. oktober 1624 skrev kongen til lensherrene i Akershus, Tønsberg og Bratsberg at almuen «på det de uti denne dyre tid kunne på fote komme», igjen måtte bruke de sager som var forbudt, etter øvrighetens takst over hva det skulle betales kronen av dem. Men fogdens regnskap for sagskatten viser at nesten ingen av dem ble tatt opp igjen. Forbudet 1616-24 hadde for alltid sjaltet ut en hel del sager. Det var særlig de mest fjerntliggende sagene oppe i dalene, og nede ved kysten var det de mindre bekkesagene. Det skjer således omkring 1620 et viktig skritt i retning av den konsentrasjon av sagbruksdriften som stadfestes ved sagbruksprivilegiene i 1688. Konsentrasjonen har en dobbelt retning, geografisk og sosial. Hovedskurden i lenet samles mer og mer om fossene ved det nedre løp av Skiens-, Herre- og Kammerfosselven i nærheten av byene, og dermed får borgerskapet mer og mer hånd om den. Det åtteårige forbud 1616-24 synes tydelig å ha befordret denne tendens, og den ble ytterligere befordret, som vi skal se, av beskatningen og de dårlige tider i slutten av 1620-årene, da mange sager ble oppsagt og flere av dem siden igjen ikke satt i gang. Det er de større sagene som holdes gående. Typisk er det at nettopp i denne tiden blir de store sagene på Ulefoss bygd; da de første gang ble nevnt i 1623 hadde de allerede eksistert i noen år. I 1631 finner vi første gang nevnt Kammerfoss-sagene, og i 1633 Vafoss-sagene.⁹⁾

I 1624 ble leien på tre av kongens sager satt ned til 1/3 og 1/5 fordi ingen leiere hadde meldt seg og sagene hadde stått øde. I 1625 sto 14 sager i Telemark fogderi øde; borgerne i Skien hadde før brukt dem, men kunne nå ikke utgi noen fosse- eller deleskatt. Særlig 1628 ble klagene fra Skien og hele lenet alminnelige. Da fogden i Bamle møttes med almuen på Rising stevnestue 28. april 1628 og fordret sagleie av en lang rekke sager kongen hadde forbudt, men siden igjen tillatt, erklærte lagrettsmennene i Gjerpen, Slemdal, Eidanger, Bamle og Sannidal at av de nevnte sager, 19 stykker, var ikke betalt leie i tre år, 1626-281 da de «slett har stått øde formedelst den store avgift å være for høyt satt på leien så de som dem har brukt er en part uti forgangne pestilens' tid bortdødd, og en part ikke har hatt råd til samme leie å utgi, desslikeste og for de har vært ganske ringe og små flomsager, hvorfor de har vært forårsaket til samme sager å måtte la stå øde og derfor ingen leie er avgitt». Da fogden 19. april 1628 lot lese Kongelig Majestets skattebrev på Hole stevnestue i Lardal om den høye skatt på sagene, sa samtlige opp sine sagrettigheter da de ikke kunne betale. To tingsvitner i mai 1629 erklærte at i 1628 hadde 19 sager stått øde i Telemark fogderi og 52 i Bamle: «Så har de som førnevnte sager tilhører dem ganske og aldeles lagt ode formedelst den store fosseskatt de derav skulle utgi og finnes ganske små og ringe flomsager og en ringe ting derpå kan skjæres». Det var overhodet ikke skåret på noen sager fra 18. februar til 1. juli 1628, og de få deler de betalte skatten av, var skåret i tiden 1. juli 1628 - påske 1629. Flere tingsvitner fra alle kanter av lenet fortalte om at dyrtid, hunger og pest hadde forarmet bøndene, «og ikke har de så meget de kan æte uten det arme bark av trærne». Pesten må også ha hjemsøkt byen, for i 1626 opplyses at byfogden i Skien, Niels Broch, var død av pest; samme år døde også fogdene, Anders Michelsen i Telemark og Matz Jacobsen i Bamle, men om det også var av pesten, vet vi ikke. På enkelte gårder hvor folkene var døde, hadde fogden ikke kunnet få registrere boet da ingen hadde villet røre ved det på grunn av sykdommen.¹⁰⁾