Fra: Porsgrunns historie, b. 1

[III]. Næringslivet i Bratsberg frem til 1660

av Joh. N. Tønnessen

Sagbruk¹⁾

Går man ut fra den nevnte kommisjon i 1651, var det i Bratsberg tilsammen ca. 100 sager hvorpå det kunne skjæres 700 000 deler om året hvis det var rikelig med flomvann og tilgang på tømmer. Samme år ble det besluttet å flytte tollboden for Langesunds tolldistrikt til Porsgrunn fordi det meste av trelasten ble lastet inn i skutene der. En oversikt over sagenes beliggenhet vil vise hvorfra bordene kom og hvilken vei de måtte transporteres for å komme frem til lasteplassen. Det vil da vise seg at det bare var en begrenset del av skurden det falt naturlig å utskipe over Porsgrunn.

Etter vassdragene faller sagene naturlig i fem grupper. 1. Sagene langs Skiensvassdraget. 2. Slemdals-(Siljan-)sagene langs Farrisvassdraget. 3. Solumsagene eller Herresagene ved Herrevassdraget. 4. Bamlesagene spredt ved forskjellige mindre elver. 5. Kragerø- eller Sannidalsagene. Av disse grupper er det bare 1 og 3 som har interesse for Porsgrunn som lasteplass. Skattemessig ble sagene etter sin kapasitet klassifisert i tre grupper: årgangsag, av dem var det ingen i Bratsberg, flomsag og bekkesag.

For å begynne nordfra var de to øverste sagene i lenet Oterholt og Brenna i Bø. Oterholt var en nyoppbygd sag med navn etter den gård på hvis grunn den lå ved den fossen i Bø-elven som også har gårdens navn. I sagen eide fhv. borgermester Jan Trinepol 5/6 og oppsitteren på Vreim gård, Svenning Vreim, 1/6. Det var en flomsag som kunne skjære 10 000 deler om året hvis det var nok tømmer og vann; men det var aldri skåret mer enn 6-7000. Tømmeret ble kjøpt av fjernere bønder, «da de omliggende skoger for lang tid siden var forhugne». Brenna tilhørte også Jan Trinepol; det var en bekkesag med en skurd på 3000 deler; den lå ved gården av samme navn ved den elv som løper sydover mot Lunde og i sitt øvre løp heter Eikå(elv) og i sitt nedre løp, der hvor den ved Lunde kirke løper ut i Eidselven, Østerå. Tømmeret til sagen kom fra Oppdal, Eiken og Brenna odelsskoger. Lenger nede ved samme elv lå Svenseid, eid og brukt av Jacob Pedersen, i Skien. Damstokken lå med sin vestre ende på gården Hvalen, som var krongods; derfor ble betalt 1 rd. i årlig avgift. Det var en bekkesag på 6-7000 deler. «Samme sag er ikke god for videre formedelst den store besværlighet derhos finnes med deler derfra å bekomme og utføre til Skien.» I Flåbygd, ved Flåmelvens utløp i østenden av Flåvatn, brukte enken Gunhild Næs en ringe bekkesag, 1000-1500 deler, på egen grunn og med tømmer fra egne skoger, men med besværlig og lang vei til Skien. I Sauherad på gården Klever lå en sag ved Kleveråens utløp i Bråfjorden (den sydligste del av Hitterdalsvatn); borgermester Jon Thommesen skattet av den, «dog han ikke det ringeste har skåret derpå i mange år formedelst mangel av tømmer og delene har vært i ringe pris». Ved Skoelven, som sydfra løper gjennom Lunde nordover til Eidselven, lå sydligst i dalen på grensen mot Holla og Drangedal de to Ugge-sager, eid og brukt av Ove Andersen i Skien, som nylig hadde bygd opp den ene. Det var bekkesager med en skurd på 10 000, men stor bekostning å kjøre delene (over fjellet) til Nordsjø. Lenger nede ved samme elv lå Dorholt sag, tilhørende oppsitteren på gården, Stein Dorholt; en bekkesag som kunne skjære 6000 deler, men ofte manglet tømmer; avgift av damstokkens vestre ende på kronens gård Hanto.

De fem Ulefoss-sagene tilhørte den danske adelsmann Preben von Ahnen, som var stor godseier i Norge og på denne tid lensmann i Nordlandene; i 1669 ble han amtmann i Bratsberg til sin død i 1675. Han brukte ikke sagene selv, men forpaktet dem til borgermester Jon Thommesen. Hver av dem, som sto på fri adelsgrunn, var flomsager som kunne skjære 7000 deler, mer eller mindre etter som flommen var. De måtte dog ofte stå av mangel på tømmer, som dels ble kjøpt av bøndene i øvre Telemark, dels av de gårder kronen, kirken og prestebolene eide eller hadde lodd og pant i, «ettersom ovenfor samme sagbruk intet tømmer kjøpes eller brukes til Kongelig Majestets sagers fornødenhet». Kongen gjorde altså ikke her gjeldende sin forkjøpsrett. I HoIla lå ennvidere Tvara, ved Tveråen, et lite tilløp til Eidselven, en liten bekkesag som var god for 1000 deler og ble brukt av hr. Svend (Olsen), sognepresten til Holla. «En del tømmer lar han hugge i Grini odelskog som han kjøpt har, en del får han av sine landbønder uti rettighet». Så var det Hålvet, på gården av samme navn, en bekkesag «på fri bondegrunn», god for 4000 deler, men hvis mangel på tømmer bare 2-2500. Den ble brukt av Jan Trinepol. I Helgen anneks lå Bømark, som Bertel Madtzen og Hans Kalde i Skien brukte; den lå for tiden nedbrent «langt borte i marken, besværlig vei med deler å fremkjøre. Om den oppbygges, kan den brukes med fri odelsskog». Sagen har sannsynligvis ligget på Bømarkseter, i nærheten av Bøseter ved Bøvatn, lengst sørvest i sognet på grensen mot Drangedal. Det synes underlig å bygge en sag her langt inne i ødemarken; det måtte i sannhet være «besværlig vei med deler å fremkjøre». Den er derfor neppe blitt gjenoppbygd, for den nevnes ikke siden. Den siste av sagene her langs Skiensvassdraget var Bergan, «en ringe bekkesag med snevann og regn», som Giert Iversen i Skien brukte; kunne skjære 1000 deler, men måtte hente tømmeret «langt oven av landet». Sagen sto i den bekk mellom gården Sjørholt i Helgen og Bergan i Melum, som i sitt nederste løp ved Nordsjø danner grensen mellom de to sogn.

Ved vassdraget nord for Skien, som nederst løper sammen i Falkumelven, lå fire sager. Øverst lå Mo; både sag og grunn tilhørte Gjerpen prosti, men Jan Trinepol forpaktet den, som var på 8-9000 deler, «dog skjæres ikke derpå høyere noe år enn 4-5000 bord formedelst tømmers skyld». Ås ved Lindalselven, 12-13 000 deler, nordre og søndre Hytte sager på Fossum, hver flomsager med 6000 deler, var alle tre eid av «rigens admiral» Ove Giedde, som 1640-50 hadde vært lensherre i Bratsberg og i 1649 hadde kjøpt av kronen en rekke gårder og sager der. Han drev dem ikke selv, men leiet dem ut til henholdsvis Ole Engelsen på Ås, Cornelis Jansen, rådmann i Skien, og Giert Iversen, borger der, og til Isach Henriksen i Skien. Begge Hyttesagene hadde navnet sitt fra smeltehytten på Fossum. De fikk sitt tømmer fra Telemark, da det som ble virket av Fossum skog, trengtes til hyttenes behov.

Skiens sager var 27 i tallet; derav tilhørte 24 kongen, 2 rigens admiral Cort Adeler; de ble leiet og brukt av Hans Iversen, og 1 var en nybygd andels- eller partsag (siden feilaktig i Skiens historie kalt Portsagen) «som salig Christen Andersens arvinger har i pant og følger». Av kongens 24 sager brukte lensherren på kongens vegne 6, «som og alltid av forrige lensherrer er blitt brukt». Det var ikke helt riktig, for en stund i 1630-årene hadde lensherren Eiler Urne forpaktet sagene og drevet dem for sin regning. Forøvrig gir lensherrenes regnskap for driften av kongens 6 sager det ypperligste materiale til det arbeidsliv som knyttet seg til driften av en sag, til priser på tømmer og deler, lønninger, skurtid osv. - 2 av kongens sager nøt lagmannen, Thommes Jensen, fri for skatt pro officio, altså som en del av sin inntekt. Kongens øvrige 16 sager hadde borgerskapet på leie for tilsammen 430½ rd. i årlig leie, foruten vanlig fosse- og deleskatt. Sagbrukerne var først og fremst magistraten, forhenværende borgermester Jan Trinepol, de daværende to borgermestere Jon Thommesen og Casper Barnholdt, byfogden Jacob Eriksen og rådmennene. Om byens sager bemerket kommisjonen at alle var flomsager, ingen årgangssager, som kunne gå 12-16 uker om året og terminvis for hver 14 dager skjære 1000 deler når det var nok tømmer, og av og til mindre ettersom flommen var. To av sagene kunne dog ikke gå så lenge og bare skjære halvparten så meget som de andre. For disse to ble betalt 12½ rd. i årlig fosseskatt, for de øvrige 25 rd. Hannibal Sehested hadde i 1644 satt skatten opp til denne veldige høyde; den hadde tidligere for det meste svinget mellom 2-6 rd. for en flomsag. Tømmeret til kongens sager kom fra kongens skoger i omegnen; til de øvrige kom det fra fjernere skoger i Telemark, men hvem som eide disse skogene, visste kommisjonen ikke. Blant dem av borgerskapet i Skien som leide kongens sager, var også Porsgrunns første tolder, Hans Lucht, som drev de to nevnte mindre sager, de såkalte Spege-sager, sammen med Cornelius Jansen Trinepol, sønn av fhv. borgerm. Jan Trinepol.

Sagene langs Slemdalselven hadde mindre betydning for Porsgrunn, da både vassdragets retning og senere opplysninger synes å vise at skurden derfra fulgte elven ned til Farris og ble utskipet over Larvik. Det lå 8 sager langs elven og 1 inne på heia mellom Slemdal kirke og Skien. De hadde en samlet kapasitet på 55 500 bord, «om forråd var på tømmer og vann». De største var de tre sydligste, Kiste, Austad og Moholt. Tre av sagene ble brukt av Skiens-borgere, blant dem tolder Hans Lucht, som av Gjerpen prosti leide Høyset sag ved Slemdal kirke. Den var i øyeblikket nedbrent og ikke i drift. Prestegård sag tilhørte Eidanger prestestol, men sognepresten der, Johan Lauritsen, leide den ut til oppsitteren på gården. De øvrige sagene ble også drevet av oppsitterne på de gårdene på hvis grunn sagene lå.

I Eidanger, Porsgrunns sogn, var det i 1651 ingen sager, men i begynnelsen av århundret hadde det ligget 8-10 der. De var alle enten blitt forbudt ved den store reduksjon av sagene Christian 4 påbød 15. august 1616, eller blitt nedlagt i de elendige år for trelastnæringen i siste halvpart av 1620-årene, og siden ikke tatt opp igjen. Det hadde ligget sager ved Prestegården, Tråholt, Kjølsrød og Siljan i Bjørkedalen, ved Tjerndalen syd for Oklungen, på gårdene Viersdalen og Nøklegård ved Langangen, og på Ramberg ved Ormefjorden.

I Solum hadde det også tidligere ligget mange sager som nå var forbudt eller nedlagt. De som var igjen var Bergan ved Melum kirke; det var en liten bekkesag på kongens grunn, som Giert Iversen i Skien brukte. Ved Sagelvens utløp i nordvestenden av Kilevatn lå Bjørbekk, Stavdal og Tveit små bekkesager, den siste på kongens grunn med 1½ rd. i årlig leie. Skogene omkring var snart forhugne. En større sag var Rennesund, som sannsynligvis lå ved Sagelvens utløp av Kilevatn. Den lå også på kongens grunn, ble brukt av to Skiensborgere mot 40 rd. i leie. Om det var forråd nok på tømmer og vann, kunne den skjære 10 000 deler, men det manglet ofte.

I Bamle lå de største og viktigste sagene helt østligst og vestligst i sognet, ved Herreelven og Kammerfosselven. Ved Herreelven, på den korte strekning fra Hellestveitvatnet til Frier, lå 5 sager. De var alle blant de største i lenet, med en skurd fra 12-19 000 deler om året, men bare på det samme vilkår som de andre: at de fikk nok tømmer og vann. Herresagene hørte til de eldste i lenet og er av dem vi først hører tale om. De geografiske forhold var temmelig lik dem i Skien og enda fordelaktigere, idet sagene lå nesten helt nede ved sjøen med god lasteplass ved elvens utløp, og for å komme dit hadde man ikke den besværlige fart opp Skienselven. Alt lå vel til rette for en lønnsom sagdrift. Fire av sagene tilhørte kongen, men ble ikke lenger drevet for hans regning. Det var de to Trelborg-sager.²⁾ Den ene ble leiet av rådmann Anders Gjermundsen i Skien og den andre av Laurits Pedersen på Tråk. De to andre kalles bare «Kongelige Majestets tvende sager ved Herre». Den ene ble drevet av lensherren, med en skurd på 19 000, den andre av Jacob Pedersen i Skien, med 14 000, men den kunne dog skjære like meget «om ikke vannet fra Jacob Pedersens sag blir tatt til Kongelig Majestets sags fornødenhet». Den femte, Ravnes sag, ble eid lenets store sagbruker, Jan Trinepol. Om alle sagene heter det og brukt av at de fikk sitt tømmer fra bøndenes skoger i Telemark. Sydvestover i Bamle hadde tidligere ligget en lang rekke sager; de fleste var nå nedlagt; noen var små bekkesager drevet av bonden på gården og fikk sitt tømmer fra egen skog. En av sagene, Skjære, tilhørte Christiania hospital og betalte sin avgift til det. Bare tre av sagene var større flomsager med en skurd på 14-15 000 deler. Det var de to Havredal-sager, som tilhørte kongen og ble drevet av sorenskriver Peder Hansen og tollbetjent i Langesund, Peder Thommesen ved Porsgrunn, sier skatteregnskapet; dennes sag hadde dog i lang tid ikke vært brukt av mangel på tømmer. Den tredje var Fossing sag, som betalte halv avgift til kongen og halv til slottspresten på Akershus; brukerne var Peder Trulsen i Skien (i skatteregnskapet s.å. kalt bondelensmann i Skien) og Christen Jensen, som hadde borgerskap til Tønsberg, men bodde i Kragerø. Den fikk sitt tømmer fra Drangedal og helt opp fra Fyrresdal. Om alle disse sager i sin alminnelighet sa kommisjonen at det ikke ble skåret etter full kapasitet av mangel på tømmer, og flommen var også svært varierende fra år til år. Kommisjonen hadde fått pålegg om å besiktige hvor mange stubber det var av mastetrær som siden 1642 var blitt hugd til bjelker og sagtømmer; men det ville ta år å gjøre det, så det hadde den ikke overkommet. Det synes også å være en umulig oppgave kongen hadde pålagt dem.

Ved bunnen av de mange små fjorder i Bamle og Sannidal hadde fra gammelt av vært lasteplasser for hollendernes trelastskuter, i Skinviken ved Rogn, Åbyfjord, Brevikkilen, Trosbyfjord, Fossingfjorden og Kilsfjorden. Men i pakt med det 17. århundres tendens til konsentrasjon var trelasthandelen mer og mer blitt samlet i Kragerø, som vokste frem av sagene i Kammerfosselven. Disse sagers historie hører hjemme i en Kragerøs historie; her skal bare foreløbig minnes om at Kragerø var ladested under Skien, og at Kragerø-sagene var de betydeligste på denne tid i hele lenet. Det var tilsammen 18 sager med en samlet kapasitet på 300 000 deler eller vel 40% av hele lenets kvantum. De viktigste sagene var de to på Mørland som lå til Gabriel Marselis's jernverk der, og de åtte sagene som lå parvis langs Kammerfosselven fra nord mot syd: Haukholt, Solum, Vafoss og Kammerfoss. Syv av disse ble eid og drevet av borgermester i Fredrikstad, Anders Olufsen, som på denne tid var lenets og kanskje landets største sagbruker og trelasthandler. Han eide sager også andre steder, og vi skal senere få høre mer om ham. Den betydeligste sag ved siden av disse var Helle, ved fjorden av samme navn, hvis eier og bruker var Jon Berø. Summen av det foregående blir at det siden slutten av 1620-årene hadde foregått en konsentrasjon av sagene både lokalt og med hensyn til brukere. En mengde av de mindre bøndesager var gått ut, særlig de som lå lenger inne i landet. Nesten all skurden var samlet på tre steder: ved Skien, på Herre og ved Kragerø, og her var nesten alle sagene på borgerskapets hender. Det er en himmelvid forskjell på den skurden kommisjonen regnet med og den som ble oppgitt til beskatning for tiendeskatten. Siste gang denne finnes er i 1641; da ble oppgitt 53 250 deler, bare 1/13 del av hva kommisjonen regnet med. Begges oppgaver må være meget misvisende. Kommisjonen regnet med sagenes ytterste kapasitet om det hadde vært kontinuerlig og rikelig tilførsel av tømmer og vann, den hadde tatt med sager som det i lang tid ikke hadde vært skåret på, og den hadde ikke tatt hensyn til at produksjonen ville rette seg etter konjunkturene. På den andre siden hadde sagbrukerne av hensyn til skatten grunn til å oppgi så lavt tall som mulig. Det kan også ha betydd noe at de lokale kommisjoner for landdistriktene besto av fogden og lagrettesmennene, som var bønder. Ingen av dem drev de større sagene, bare enkelte små bekkesager. Fogden som drev inn skattene og hvis inntekt til en viss grad sto i forhold til deres beløp, hadde interesse av å sette et høyt tall, og bøndenes motsetningsforhold til borgerne kan ha drevet dem til det samme, å sette skurden på borgernes sager høyt og på bondesagene lavt. I Skien bys kommisjon var to brukere av sager i Skien med, og det er da påfallende at for byens sager, som ellers ble anført med den største skurd av alle sagene i lenet, oppgis en gjennomsnittlig skurd av bare 7000, som ikke er mer enn ½-1/3 av det som anføres for Herre- og Kragerø-sagene. Hvor meget den virkelige skurd var, lar seg ikke si. Tollbøkenes oppgaver over utførselen kan dog hjelpe til å føre oss litt nærmere virkeligheten.

Trelasteksport og skipsfart

Det 16. århundre synes for Norge som helhet å ha vært en betydelig oppgangstid for trelastnæringen. Hvorledes den artet seg i Bratsberg len, vet vi ikke noe om før henimot slutten av århundret. Her synes fremgangen å ha holdt seg til det i siste halvpart av 1620-årene kom til en veldig nedgang og en alvorlig krise. Den beste og i eldre tid eneste kilde til trelastutfgrselens og skipsfartens historie er tollbøkene, og for Langesunds tolldistrikt er de to eldste bevarte for årene 1585 og -86, nettopp for de år da etter all sannsynlighet utskipningen av trelasten synes å bli delvis flyttet ut til Porsgrunn. Da disse to kilder er temmelig enestående, skal vi se nokså nøye på hva de kan fortelle om trelastfarten på Langesundsfjorden. Regnskapet for 1585 går fra 12. mars til 10. oktober, da den første og siste ekspedisjon er innført, for 1586 fra 8. april til 29. oktober. Det er i tollboken, som utgjør en del av lensregnskapet, to lister over oppkrevd toll, den ene for inngående og den andre for utgående. Den første kalles «rorstoll og sko og lerret»; det var en avgift som hvilte på skipet, og opprinnelig betalt i de naturalia den angir til lensherrens tollbetjent på stedet. Han kalles i 16. århundre gjerne havnefoged, men i Skien var det på denne tid en tolder. I det underliggende tollsted, Sannidal, ble tollen oppkrevd av den ordinære foged i Bamle, i 1585-86 Hans Holst. Denne skipsavgift ble betalt av skipperne som en avgift til tolderen for hans arbeid med å oppkreve trelasttollen. Samtidig med at den omkring midten av århundret mer og mer gikk over til en kontant pengeavgift, ble den betalt av lensherren til kongen og regnet ham til inntekt. I 1585-86 ble den i Bratsberg fremdeles betalt mest i naturalia, men vi finner både en blanding av naturalia og penger og bare penger. Sko og lerret ble så av lensherren solgt og beløpet ført kongen til inntekt. Dette regnskap viser skipperens navn og hjemsted, skipets art og drektighet i lester, og klareringsdagen. I rorstoll ble betalt 1 ort av hver påbegynte 5 lester, eller 1 rd. av 20 lester, og 6 alen lerret + et par sko av hver utenlandsk skute uansett størrelse. I penger ble sko- og lerretstollen betalt med 3 ort, hvorav 1 for sko og 2 for lerret. Innenlandske skippere betalte bare rorstoll og med ¼ av taksten for utlendinger, 1 ort pr. 20 lester. Det andre regnskapet, trelasttollen, viser foruten det samme som det første om skipenes navn og hjemsted, den meget viktige ting: av hvem, hvor meget og hva art trelast den fremmede skipper har kjøpt. Regnskapet viser også når skipperen er ankommet og avseilt, men det viser ikke noe om hvor skipperen har seilt hen med lasten sin; det vil dog i nesten alle tilfelle være det samme som hans hjemland. En sammenregning av tollbøkenes talt gir for de to år følgende statistikk over de avseilte skips nasjonalitet, antall og drektighet i lester (1 lest = 2,1 tonn) og antall innlastede deler (sagbord). (Tabell III).

For Sannidal er tallene utregnet på grunnlag av tollsatsene. Deletallet er utregnet med 20 deler pr. lestgjennomsnittet for Langesund.

Hvert år er dessuten skipet en del huggenbord, åretrær, lekter, båndstaker m.m. og ca. 350 mastetrær.

Hvor langt den tollkontrollerte eksport stemte med den virkelige, er man nesten uten midler til å avgjøre på denne tid. Vi vet at nederlenderne oppga et ganske annet lestetall enn det reelle, bare fra ½-1/3. Da man i fraktkontrakter regnet med at det gikk 60 deler på en lest, kan man dog regne seg til et visst bilde av den svindel som må ha foregått. Regner man med at den trelast som ikke besto av sagede bord (deler) opptok 1/3 av lestetallet, blir til rest i 1585 ca. 5200 lester og 1586 ca. 5700 lester à 60 bord, som gir en eksport av henholdsvis 312 000 og 342 000 bord, eller omtrent det dobbelte av det som er fortollet. Hvilke tall man enn tar som utgangspunkt for en sammenligning, synes dog utførselen av bord i 1580-årene å ha hatt et omfang som den først nådde igjen i 1660-årene. Hertil må dog bemerkes at vi for tidsrommet 1631-1667 nesten ikke har et eneste sikkert tall å holde oss til, og at eksporten av bjelker stiger så veldig 1608-09 at volumet av den samlede trelastutførsel i disse årene sannsynligvis har vært atskillig større enn i 1580-årene. Det eneste sted i Norge hvorfra man har tall til sammenligning med Langesund, er fra Tønsberg, hvorfra det i 1584 avgikk 78 nederlandske skip på tils. 1557 lester, 1585 51 på 1200 lester og 1587 67 på 1305 lester. Fra Langesund var det således gjennomgående et ca. fire ganger større lestetall. Ikke noe tolldistrikt er med så ofte i kongebrevene om sager og trelast i siste halvpart av 1500årene som Langesund. En må ha grunn til å tro at dette var det viktigste sagbrukssentrum og hadde den største trelastutførsel på denne tid.

De fleste av de nederlandske skutene var fra de mindre byene ved Zuidersjøen, først og fremst Hindeloopen, Horn og Enkhuizen. De som i Tabell III er oppført under betegnelsen Hansebyene, var fra Emden i Ost- friesland de fleste, et par fra hver av byene Rostock, Bremen, Lübeck, Stralsund og Danzig. Det var i 1585. Påfallende er den veldige økning fra 1585 til -86, ikke i skipsantallet, men i leste- og bordtallet; det siste er 7-dobbelt. Det er for det meste store skip på opptil 260 lester fra Lübeck, som har hentet bordene, og ca. 2/3 av lasten har de kjøpt av kongen, eller det vesentligste av de bord som dette år er solgt for kongens regning. Det har ikke lykkes å finne noen plausibel forklaring på dette, og heller ikke kan det sies om det var et enestående tilfelle bare dette ene året eller om det fortsatte det følgende år, da tollbøkene mangler helt til 1599. Nedgangen i eksporten til Nederlandene fra 1585 til -86 kan henge sammen med at under nederlendernes pågående frihetskamp tok spanjerne Antwerpen i 1585, og hollenderne sperret Schelde. Av de 8 engelske skip var 6 fra London og småbyer ved Themsen, 1 fra Yarmouth og 1 fra St. Andrews i Skottland. Hertil kom det ene norske skip 1585 som var fraktet med trelast til England. De franske skutene var fra Calais og Dieppe. Nesten alle de under Slesvig-Holsten oppførte skuter var fra Husum og Tønningen, begge byer på sydvestkysten av Slesvig. De betalte toll som utenlandske skip. De danske fartøyer, som alle var ganske små, var for det meste fra øyene, ikke så få fra København. De betalte bare rortoll, ikke sko og lerret, og heller ikke trelasttoll når de gikk til Danmark med lasten, men selvsagt om de var fraktet til utlandet. Det ene som norsk oppført skip var hjemmehørende i Marstrand i Bohuslän, dengang et norsk landskap. Dette skip på 24 lester, ført av Rasmus Torgiersen, var fraktet til England av «Mester Sande av England», som hadde kjøpt av borgermesteren (Jørgen Ansbach) i Skien 80 tylvter deler og 2 stykkverd sparrer. Han er muligens identisk med den som et annet sted kalles Sander Schotte, og var en av de mange utlendinger vi på den tid finner blant borgerskapet i Skien. I 1586 er den skuten som hørte hjemme i Marstrand fraktet av en nederlender. - Foruten trelast er også utført i 1585-86 5 skippund «huedsten», det vil si brynesten. Salg av dette fra Bratsberg kan vi følge helt ned til sagatiden. Den ene av de franske skuter fra Dieppe har utført 10 hester og betalt 1 rd. i toll for hver.

Den største trelastutskiper var uten sammenligning Hans Majestet. Av de 173 664 deler i 1586 oppgis 38 328 å være kjøpt av kongen; den alminneligste pris var 8 rd. 1 ort pr. 10 tylvt. Delene var skåret på kongens 6 sager av tønder som for det meste var kjøpt av bøndene og betalt med 2 rd. pr. tylvt. Av hvert stykke sagtømmer ble skåret 6 deler. Av borgerskapet er uten tvil borgermester Jørgen Ansbach den skipperne oftest har kjøpt sin last av. Meget ofte nevnes også «Høstru Anndber» (se anm. 3.) Forøvrig hadde fremdeles bøndene likså stor andel i trelasthandelen som borgerne. Vi finner blant bøndene oppsitterne på de fleste mest kjente gårdene: Oluf og Amund Lunde, Torgeir, Niels og Margareth Herre, Mogens Herøen, Dyre Meen, lensmann i Gjerpen og stor sagbruker og gårdeier, Lauritz og Kirsten Ravnes, Tord Bolvik, også store gårdeiere, Bent Jønholt, Kittel, Kristoffer og Lauritz Bjørntvet. Niels Klyve, Niels Hellestvet, og mange flere. Den største trelasthandler av dem er Tor Bolvik. Av og til sier tollboken bare: kjøpt av bøndene. Blant dem utlendingene har kjøpt sin last av er også tre prester, herr Jens (Nilssøn i Holla), herr Lauritz (Mattssøn i Sauherad) og herr Christopher (Nilssøn i Eidanger). Senere omkring århundreskiftet er også nevnt sogneprestene i Gjerpen og Bamle. På prestegårdens grunn har det ligget en høvelig foss for en sag hvortil presten har latt hugge tømmer i prestebolets skoger. - De første jernverk var allerede på denne tid i drift i Bratsberg, men vi finner ikke angitt noe jern utført. Derfor kan det vel ha skjedd.³⁾

Om de farer skutene kunne møte på havet, gir tollboken ett og annet lite glimt. Om Cornellis Jacobsen av Monnikendam, som av et skip på 30 lester betalte 1½ rd. i rortoll, opplyses det at han «løp ut igjen og bekom ingen last ti at (= fordi) (en) fribytter hadde ham fratatt alt det han hadde på sitt skip, som han skulle ha kjøpt last for». Det har, kan hende, vært en av de beryktede Dunkerker-kapere han har vært ute for. Også fra naturens side lurte farene, slik det gikk med Jan Brun av England som hadde innlastet 26 tylvter deler og 5 små spirer, men hvis skip «dermed forgikkes her på havnen». Lasten må dog være blitt reddet, for den ble senere skipet med Hans Pettersen av Husum. Et enkelt nederlandsk skip løp ut igjen på sildefiske uten å innta noen last.

Ovenstående er omtrent det bilde vi kan danne oss av skips- og trelasteksporten i Langesunds tolldistrikt i årene 1585-86, da trelasteksporten og sagbruksdriften var inne i en rask utvikling og høykonjunktur. I Danmark næret regjeringen engstelse for at denne utvikling skulle føre til en utbygging av skogene, så at ikke Danmark selv skulle få den trelast det trengte. Regjeringen hadde derfor søkt å bremse dels ved midlertidige eksportforbud til alle andre land enn Danmark, dels ved å forhøye trelasttollen og dels ved å forby en hel rekke sager. Forhøyelsen av trelasttollen skjedde også for å skaffe staten større inntekter. Det vil bli for vidtløftig å følge i detalj denne regjeringens politikk; det må henvises til hva andre allerede har skrevet herom.⁴⁾ Man kan dog ikke helt gå utenom det, dels fordi man må være på det rene med de endringer som hadde funnet sted i tolltariffen siden 1586 for å kunne sammenligne tallene fra dette år med senere, dels fordi de resultater man er kommet til, er et annet enn det som vanligvis har vært fremstilt.

I årene kort etter 1586 utgikk tre viktige kongebrev om trelasttollen, 17. juni 1587, 31. juli 1593 og 9. mai 1602.⁵⁾ Hovedforandringen var denne: For deler var tollen den samme i 1587 og -93, men i 1602 økt med 50%. For huggenbord, som det fremdeles utførtes ikke så lite av, var tollen 8-doblet. For master var merkelig nok ingen stigning. Det ble ikke så lenge etter forbud mot utførsel av store mastetrær, som kongen var engstelig for å skulle mangle til sin krigsflåte. Men på store bjelker var stigningen i tollen enorm; for bjelker fra 18-14 alen var tollen i 1587 2½ sk. pr. tylvt, i 1602 var den 12 sk. pr. 1 bjelke (ikke tylvt), over 57 ganger høyere. For mindre dimensjoner av bjelker ca. 12 alen lange, var stigningen ikke så voldsom, men dog stor nok, 6-doblet; for enda mindre bjelker, 10-6 alen, var stigningen 12-doblet. For i det hele å kunne sammenligne de bevarte tollregnskaper 1585-861 1599 og 1605-10, kan brukes denne oversikt over tollen for de to viktigste trelastsorter, deler og bjelker, uttrykt i skilling dansk:

I tolltariffen av 17. juni 1587, som gjaldt til 31. juli 1593, hadde tollen for bjelker 14-10 alen vært 2 sk. For andre dimensjoner av bjelker var tollen av 1593 en viss sum av trelastens verdi; den lar seg derfor ikke bruke til sammenligning med de andre tolltariffer.

Sammenfattet kan man si at fra 1580-årene til 1602 var tollen på de alminneligste trelastsorter blitt 3-dobbelt. Samtidig var den blitt langt mer spesifisert for de forskjellige dimensjoner av bjelker, og den var gjort merensartet for alle tollsteder i landet. I virkeligheten var stigningen i tariffen større enn det 3-dobbelte, fordi den var mange ganger større for andre dimensjoner, hvor det ikke er så godt materiale til sammenligning. Med omtrent det samme eksporterte trelastkvantum (som var tollkontrollert) i 1599-1600 som i 1586 var tollinntektene 3 ganger så store. Nå de i det første 10-år av 1600-årene stiger til det 5-dobbelte, skyldes det en voldsom økning i utførselen av bjelker, idet utførselen av deler går tilbake. Og det var først og fremst bjelkene tollen var forhøyet for. Det kan synes underlig at med stigende toll følger stigende utførsel av bjelker; man skulle ha trodd at den høye toll hadde virket prohibitivt på bjelkeeksporten. Man har søkt å forklare det ut fra to forhold, et hjemlig og et i Nederland. Allerede omkring 1600 var de fleste av sagene i Bratsberg på borgerskapets hender, i hvert fall alle de store dominerende sagene ved Skien og på Herre; kongen selv drev også 6 av de beste sagene. Skogene derimot var fremdeles for det meste på bøndenes hender. Ville bøndene selv skjære lasten og eksportere den som deler, måtte de la den skjære for det meste på borgerskapets sager. Fikk de ikke adgang til dette, hadde de to veier å gå, enten selge tømmeret til sagbrukerne eller selv hugge det til bjelker, planker, stolper o.l. eller kløve det til hoggenbord. Bjelkene ble aldri saget, men hugget til. Dette synes å bli bekreftet av at mens i 1605-10 gjennomsnittlig 80% av delene er solgt til utlendingene av borgere, kommer fremdeles vel 60% av bjelkene fra bøndene. Denne bøndenes veldige økning i bjelkehugsten, ville ikke ha vært mulig hvis den ikke hadde vært møtt med økt etterspørsel i Nederland. I 1596 ble den første vindmøllesag i Holland bygd; men da et større antall sagmøller først ble tatt i bruk fra 1630, kan denne oppfinnelse ikke forklare den økte eksport av bjelker fra Norge 1605-10. Det må heller søkes forklart ved at med den veldige økonomiske ekspansjon i Nederland fulgte en økt bygging av boliger, brygger, pakkhus, diker osv. og særlig av skip, ikke bare til landets eget behov, men også for salg til andre land, England, Frankrike, Spania, Hansebyene. Og skip ble bygd ikke bare av eik, men også av furu. Det viser selv navnet på den skipstype som da kom i alminnelig bruk, pinasse av lat. pinus-furu. I 1602 hadde Christian 4 forbudt utførsel av eikelast; derfor økte nederlendernes etterspørsel etter norsk furu.⁶⁾