Fra: Porsgrunns historie, b. 1

[III]. Næringslivet i Bratsberg frem til 1660

av Joh. N. Tønnessen

Om tilstanden i skogene på denne tid vet vi god beskjed. De tallrike brev og andre aktstykker vitner om den store betydning Christian 4 og riksrådet tilla denne Norges naturherlighet. Den skaffet ikke bare det nødvendige materiale til kongens, adelens og borgernes mange og store byggverk i Danmark og til handels- og krigsflåten, men den var grunnlaget for kronens store inntekter ved skatt, tiende og toll av sagbruksdriften og trelasthandelen, og den ga bøndene og en del av borgerne kontanter til å betale skatten med. I alle kongebrevene går derfor som en rød tråd frykten for at skogene skulle uthugges og kronen miste denne uvurderlige inntektskilde. Det er aldri gjort noe forsøk på å beregne statens direkte og indirekte inntekter av trelastnæringen i Norge; de har uten tvil spilt en meget viktig rolle for kronens økonomi. Ifølge kongelig kommisorium av 20. april 1623 skulle Norges stattholder Jens Juel og kansleren Jens Bjelke undersøke besværinger fra almuen «fast over deres evne å være besverget ved atskillige pålegg og tømmerskatter»; de skulle også utse to-tre av de beste masteskoger som skulle forholdes kongen. De to herrers lange relasjon er datert Akershus 16. juni 1624. Om Bratsberg len skriver de: «Almuen der sammesteds har ikke stort beklaget dem uti deres pålagte tømmerlast til Kongelig Majestets behov jo å kunne fremskaffe, (enn)dog de av Eidanger sogn, Siljan sogn, som og ellers kalles Slemdal, Holla sogn og Bamle besværligere enn de andre, etterdi skogene hos dem ved sjøkanten finnes tilforn nesten å være forhugne til K.M.'s og deres egen fornødenhet; dog er hver mann ikke mer pålagt enn to stokker sagtømmer og somme steder to mann pålagt å bringe fem stokker til veie og ikke derover, og ti mann tilforordnet å være om fire spirer fra 12 til 15 palm*) tykk, og flere om de er større, desslikeste om mastene. Hvorfor vi underdanigst ikke visste noe deruti å forandre». De beste masteskoger hadde de funnet tre steder: i Bratsberg len, i Buskerud fogderi og på Hadeland. I Bratsberg var det master ved sjøkanten, det vil si 4-6 mil fra stranden, i skogene til gårdene Bø, Brenna, Eiken, Eikenrød og Staurene i Bø, Suvdal og Hvåla i Lunde. Her fantes noen få mastetrær over 18 palm og mange 16-18 palms, men dog ikke flere enn at lensherren på kort tid ville ha forbrukt dem for å levere kongen det han ifølge sitt lensbrev var forpliktet til. Han må derfor til senere leveranser gå til fjernere masteskoger, og de finnes i Fyrresdal og Kviteseid, særlig Gåsekjønn og Eikland skoger (nå i Mo sogn). Men det er meget besværlig å få trærne frem. (Det gis en interessant beskrivelse av den vei de må transporteres.) Nesten alle mastetrær fra Bratsberg må om Ulefoss, hvor det hender at de blir stående fast i hunnen. Skogene er for det meste bondegods, men sommesteds er kirken medeier. For å spare skogene fra å hugges ut for mastetrær som blir saget til deler, foreslår de å forby noen av sagene på Modum og Ringerike, men i Telemark nevnes dette ikke. - Hvor umåtelig kostbart et stort mastetre var, viser lensregnskapet 1638-39, at lensherren har betalt borgermester i Skien, Jon Thommesen, 60 rd. for et 28 palms mastetre, og 25 rd. for et på 25 palmer. Prisen på alminnelige «kjøpmannsdeler», det vil si eksportbord, var på den tid ca. 1 rd. pr. tylvt, og en ku kostet 2-3 daler. Man kunne således kjøpe 720 bord eller 20-30 kuer for hva det største mastetreet kostet. Man må undre seg over hvordan man med datidens bløte jern i øks og sag overhodet kunne få felt et tre nesten 3 meter i omkrets, og vanskelighetene ved å få fløtet det gjennom fossene ned til Skien eller Porsgrunn må ha vært uhyre. Det var sannsynligvis det siste som betinget den høye pris. ¹¹⁾ Bare seks år senere satte kongen en ny kommisjon i sving med å besiktige skogene og komme med forslag om «hvorledes skogenes forhuggelse best og bekvemmeligst uten noens klage og besvær kan forekommes». 28. oktober 1631 ble et slikt forslag avgitt av stattholderen Christopher Urne, kansleren Jens Bjelke og admiral og lensherre over Reinsklosters len Sten Willumssøn Rosenvinge. Disse må øyensynlig ha hatt for seg den foregående betenkning, for den er til dels ordrett gjengitt; de nevner de samme masteskogene i Fyrresdal, og beskriver de samme vanskelige transportforhold frem til Skien. Sammen med denne besiktigelse avga de tre herrer samtidig (datert 27. oktober) et forslag til forordning om skogenes konservasjon. Det beste middel etter deres mening var å pålegge, lette og oppmuntre bøndene til å rydde land til aker og eng istedenfor å kaste seg over tømmerhandelen. «Almuen skal igjen bli tilholdt dess bedre å dyrke jorden som til lang tid, formedelst skoghugst og den bruk med trelast og sager, Hans Majestet til største skade og landet til fordervelse ganske er blitt etterlatt, så at mange plasser på hele mil lange finnes derover å være overgrodd med kratt og andre nyttige trær der aker og eng kjendelig kan erfares å ha vært tilforn». Mens de skriver seks sider om dette som hovedpunktet, nevnes ganske kort til slutt tre andre botemidler: ansettelse av visitører i havnene for å kontrollere at bordene er skåret av de rette stokke-dimensjoner, forbud mot den ødeleggende bråtebrann som ofte kan svi skogen av milevis, og forbud mot igjen å oppta de sager som engang var oppsagt, «og det når landskatten har vært eller blir påbudt, som gemenligen skjer», og ikke tillatelse til å oppta nye sager, herfra unntatt adelen og de som ved spesiell bevilling forpakter kongens sager. ¹²⁾

Dette forslag om å spare skogene ved å pålegge bøndene å dyrke opp jord, har interesse av to grunner. At det dyrkede areal på denne tid gikk tilbake, som de tre herrer sier, er stikk i strid med det som faktisk hendte. Det 17. århundre er nettopp en av de store nyryddingsperiodene i vårt lands historie; det begynte allerede i slutten av 1500-årene, og på den tid de skrev sitt forslag, var det i full utvikling. Forslaget er derfor utvilsomt å se som et ledd i arbeidet for å få bøndene bort fra trelasthandelen; en bonde skulle etter naturens orden dyrke jorden, ikke handle; det var borgerskapets oppgave; hver stand sitt yrke. Borgerskapets politikk var å få all skog- og trelasthandel over på sine hender, og heri fant det støtte hos myndighetene. Hvis det er sant det kommisjonen sier, at det ute i utmarken var spor etter åkerreiner og dyrket mark, kan dette godt skrive seg fra tiden etter svartedøden. Det lå ikke mer enn 280 år imellom denne begivenhet og kommisjonens skrivelse.

Noen aktuell frukt har de nevnte kommisjonens betenkninger båret. 28. mars 1630 kom det påbud om minstemål for sagtømmer, som ikke måtte hugges mindre enn at det kunne skjæres 7-8 bord av en stokk, forbud mot utførsel av master osv., og 28. juni utgikk en rekke brev om masteskoger i Norge. Blant annet forbeholdt kongen seg enerett til mastehugst i Gåsekjønn og Eikland skoger og forbød å gjenoppta i Fyrresdal de engang oppsagte og igjen opptatte sager. Det var utvilsomt for å hindre at mastetrærne ble saget til deler. Lensherren fikk også brev om å avtale med to bergensere å ryddiggjøre og bekoste en vei til å få trærne frem, slik som kommisjonen hadde foreslått.¹³⁾

I litteraturen om trelasthandelen i denne periode har nesten utelukkende vært skrevet om og regnet med Holland og hollenderne, og tiden utover mot slutten av 1600-årene har med rette vært kalt hollenderveldet, så dominerende var de i utlendingenes fart på Norge. Det er før vist at antallet av hollandske skip på Langesundsfjorden i denne tid utgjorde gjennomsnittlig ca. 70-75% av det totale antall skipsanløp. Men det var 25-30% igjen, og fra hvilke land kom de? Det viser denne oversikt over utenlandske skips antall og drektighet i Langesund og Sannidal tilsammen 1626-32:

Som man ser er det en tydelig nedgang for nederlandske skip og en likså tydelig fremgang for engelske. Sammenlignet med perioden 1599-1610 er tilbakegangen i skipsfarten fra Nederland meget stor, 1630-32 bare 1/3 av hva den hadde vært 20 år før, 1608-10. Samtidig er hansebyenes skip nesten blitt borte, og de få franske skip som ikke synes å ha vist seg noen år, er så smått begynt å komme igjen. Vi finner i disse årene en tydelig økning i norsk skipsfart; hvert år nevner tollregnskapene skippere fra distriktet, som har vært i trelastfart med sin skute. Rasmus Lerstang, fra gården av samme navn i Eidanger ved bunnen av Ormefjorden, har hvert av årene 1626-32 gjort et par turer med sin kreier og betalt 1 ort i rortoll av den; den var på 14 lester. Han betalte forresten ikke alltid; i 1630 fikk han en bot på 20 rd. «for han utseilte med sin skute og ikke til Kgl. Mai. utga sin tilbørlige rortoll ».¹⁴⁾

Fra ham stammer en fremtredende kjøpmannsslekt i Brevik.¹⁵⁾ Hvert av de samme årene finner vi også Jens Jørgensen og Sibolt Reinertsen, Skien. Den siste bodde som nevnt i Solum-Porsgrunn, og er den eneste av de norske skippere som med sikkerhet kan sies å ha fart på Holland med trelast, da han har betalt trelasttoll som for utførsel til fremmede stater. De andre lokale skippere som nevnes, er Jacob Christophersen og Jacob Mandal (Manall), Skien; den siste var også medeier i Bjørbekk sag i Solum; Johan Henriksen, Brevik, Jørgen Pedersen og Truels Nielsen, Eidanger, og Anders Ris, Bamle.

Ett og annet utenom de tørre tall kan man av og til finne til utfylling av bildet med mer menneskelige trekk. For herredagen i Skien lot foged i Bamle stevne «Jon Håøen uti Eidanger boendes», for å ha lastet en skute og en kreier med trelast og utløpt av Langesund til København med kreieren og til Landskrona med skuten og losset der uten å ha angitt og fortollet lasten på «tollboden for Skien». Han hadde tidligere tre ganger fordristet seg til det samme og til å føre varer ulovlig inn i landet og måttet bøte 100 rd. til kongen for det. Jon Tjostelsøn beklaget seg for herredagen over «at han satt på en liten øy (Håøen er den største øy i Eidangerfjorden) og hadde ingen annen næring uten med den tømmerlast han i sin alderdom kunne fortjene sitt brød med». Herredagens dom var hård: ifølge kongens brev av 4. oktober 1612 om tollsvik ble han dømt til å ha begge sine skip forbrutt til kronen og til å betale en bot svarende til verdien av den ulovlig utførte trelast. - Bølger av den store strid på havet skyllet av og til opp til Langesundsfjordens strender. Høsten 1627 lå to skuter fra Calais og lastet trelast i Langesundsfjorden, da to nederlandske konvoiere seilte inn og tok dem i besittelse, med den begrunnelse at de var nederlandske, men tatt av kapere fra Dunkerque og solgt til kjøpmenn i Calais. Både lagmann, borgermester og råd i Skien protesterte mot dette åpenbare overfall i den danske konges strømme og krenkelse av nøytraliteten, og saken førte til en lengre diplomatisk tvist mellom Christian 4 og Generalstatene. Noen år senere gikk det enda voldsommere for seg. I 1634 hadde et hollandsk orlogskip fulgt trelastskutene opp til Langesundsfjorden og lå og ventet på dem mens de lastet. Nå hendte det seg imidlertid at en av skipperne som lå under lasting i Brevik, ble knepet i å laste ulovlig eiketømmer og dessuten hadde oppgitt galt lestetall på skuten sin. Denne var derfor blitt konfiskert og tatt i forvaring av myndighetene. Noen av de andre skipperne varskodde kapteinen på orlogskipet om dette og ba ham sende folk til hjelp; styrmannen og 20 matroser bevæpnet med tyve musketter rodde da opp til det konfiskerte skip, skjøt på kongens folk, jaget dem fra skipet og tok dette tilbake. Denne begivenhet gjorde Christian 4 helt rasende på den nederlandske regjering; han forlangte den hollandske kaptein straffet og enten skip og ladning utlevert eller en erstatning svarende til verdien derav. Også dette førte til en lengre og heftig strid med GeneraIstatene.¹⁶⁾

Den foregående skildring er gjort så vidt utførlig fordi det varer mange år før kildematerialet tillater en å gi et så pass bredt bilde av sagbruksdrift, trelastutførsel og skipsfart på Langesundsfjorden i en tid da Porsgrunn må antas å ha vært den viktigste Iasteplass i distriktet. For rett å kunne bruke de få tall vi har i de følgende 20 år, inntil tollstedet ble flyttet til lasteplassen, må man ta hensyn til den viktige tollrulle om tømmertollen av 12. januar 1632. Den gikk i hovedsaken ut på å flytte tollen fra trelasten til skipene og beregne den etter deres lestetall. Dette prinsipp ble fulgt i den nye forordning av 1632, som fastsatte at det av skip lastet med deler skulle betales 1½ ort (= 36 skilling dansk) pr. lest. Da man regnet 60 deler pr. lest, svarte dette til 6 sk. pr. tylvt, det samme som i 1602. Her var det således ingen forandring. For skip over 50 lester skulle det dog beregnes et tillegg av 6 sk. pr. lest, tils. 42 sk. pr. lest. (For de trefattigere len, Bergen og Stavanger, var satsene henholdsvis 20 og 24 sk. pr. lest.) Det er denne tollen som kalles tømmertollen. Det navn har den fått fordi den store forandring lå i en sterk økning av tollen på master, bjelker og stolper, idet det av disse foruten tømmertollen skulle betales et temmelig høyt tillegg gradert etter en skala for bjelkenes dimensjoner, høyest for de største. Hensikten med denne forordning var å gjøre kontrollen med utførselen mer effektiv, å hindre en for stor bjelkehugst, som man fryktet ville ødelegge skogen. Det er også mulig at man med den høye tollen på bjelker har villet hindre hollenderne i å kjøpe disse istedenfor deler, idet de i 1630 hadde begynt i større målestokk å skjære deler på sine vindmøllesager. Den høye bjelketoll synes også å ha virket prohibitiv på eksporten, og de ytterst få bevarte tollregnskaper fra 1630-årene viser en sterkere ensidig utførsel av deler. Forordningen kom således til å støtte den norske sagbruksdrift, som regjeringen var interessert i å støtte, da den ga staten store inntekter, levebrød til mange mennesker og folk kontanter til skattenes betaling.

Hvorledes forordningen virket i Langesundsfjorden, vet vi nesten ikke noe om; praktisk talt alle tollregnskap er borte; bare små spredte brokker er bevart, som man må forsøke å presse desto sterkere for et bidrag til trelastutførselens og skipsfartens historie i disse år. Ifølge forordning av 28. januar 1631 skulle oppkreves en toll kalt båtsmenns-våningers toll, fordi den skulle gå til oppførelsen av hus for orlogsflåtens båtsmenn i København, med ½ ort pr. lest av alle utenlandske skip hver gang de kom til en dansk-norsk havn, og av innenlandske skip med ½ ort pr. lest en gang hvert år. Tollen skulle gjelde for tre år, men den ble flere ganger fornyet for tre år til. På grunn av taksten, ½ ort, blir tollen oftest kalt «den halve orts toll». Denne tollen innbrakte i 1635-36 1462 rd., 1636-37 1685 rd., 1638-39 15931/2 rd., 1640-41 1359 rd. og 1641-42 2267 rd. Regner man anslagsvis med ca. 40 innenlandske (dansk-norske) skip som tils. har betalt 5 rd. (40½ ort = 5 rd. à 4 ort), trekker dette fra de ovennevnte beløp og ganger resten med 8 (8 halve ort = 1 rd.), vil man få lestetallet for de utenlandske skipsanløp. På grunnlag av en annen toll kan man regne seg til antallet skip. Ved forordningen av 24. februar 1638 skulle det oppkreves av hvert utenlandsk skip som kom inn i en norsk havn en avgift av 1 rosenobel til bygging av Christiansø festning på Flekkerøy. Da 1 rosenobel var ca. 4 rd., finner man antallet skip ved å dividere med 4 det beløp rosenobeltollen innbrakte i daler. Ved disse beregninger kan stilles opp denne oversikt over skipsfarten i de år 1635-42 hvor oppgaver over disse ekstraordinære tollinntekter er bevart:¹⁸⁾

En sammenligning mellom denne tabell og de foregående tabeller Va og b viser først og fremst virkningen av tollforordningen 1632. Jevnføres perioden 1626-32 med perioden 1635-42 viser det årlige gjennomsnitt at antallet utenlandske skipsanløp er økt med ca. 1/3, lestetallet er litt mer enn fordoblet, mens trelasttollen er 8-doblet! Et lignende forhold bekreftes ved undersøkelser av andre tollsteder. For det andre viser en sammenligning mellom de to perioder at depresjonen omkring 1630 var i ferd med å forta seg; skipsanløpet var steget, og særlig må 1641-42 ha vært et meget godt år. Foruten den høye tømmertoll måtte de utenlandske skip i disse årene også betale flere andre slags toll: den gamle rortoll med 6 sk. pr. lest, sko og lerret med 4½ ort ( = 1 rd. ½ ort) pr. skip, rosenobeltoll med 4 rd. pr. skip, båtsmenns våningers toll med ½ ort pr. lest, og til slutt St. Annae brotoll (til bygging av denne bro i København) ; den var en toll på inn- og utførsel av de fleste levnetsmidler og øl og vin m.m. Tømmertollen blir oftest kalt kronens toll, da den som en ordinær innkomst gikk inn i statskassen, mens de andre oftest kalles småtollen, eller fra 1625 kommissarietollen. For årene 1642-48 finnes bevart tallene for hva kommissarietollen innbrakte, og for det siste år kronens toll. Det siste år, 1647-48 var tømmertollen 14 006 rd. Disse tallene forteller ingen ting om trelastutførselen. Og tallene er i seg selv et meget tvilsomt uttrykk for det virkelige forhold. Det viste seg nemlig å være store misligheter ved tolderen, Niels Jenssøns regnskapsførsel. Han hadde hatt både Drammens og Langesunds tolldistrikt under seg, bodd i Drammen og ansatt en fullmektig, Peder Hanssøn, i Skien. Da Niels Jenssøns regnskaper 1642-49 kom til revisjonen, viste seg mange graverende ting. I 1649 ble han avsatt, i 1651 to ganger pålagt av kongen å komme til København for å klarere sine regnskaper, uten at han etterkom ordren. I 1652 fikk generaltollforvalteren Anthony Knip ordre om å tiltale ham for retten. For det første hadde fullmektigen vært en udyktig mann, som ikke selv hadde ført tollbøkene, men for årene 1642-45 og -47 satt dem sammen etter sine tjeneres kladdebøker; han, Niels Jensson, hadde befalt en tollskriver å underskrive en avdød tollbetjents tollskriverbok; ved ettersyn fantes ikke de pengene i tollkisten som skulle være der. De bevarte antegnelser viser at han skyldte kronen flere tusen daler da han måtte gå fra sin stilling. Dette var forøvrig ikke noe usedvanlig; det viser seg tvert imot i 1600-årene og langt ned i 1700-årene å være nesten en regel at fogder og toldere etterlot seg en stor manko i kassen. Tolderens lønn på denne tid var 3% av tollinntektene; i 1640-41 utgjorde den 381 rd. og 1641-42 hele 848 rd., etter tidens pengeverdi en meget høy inntekt. Niels Jenssøn var også borgermester i Skien. Grunnen til hans misere kan være den han selv anfører i et brev til kongen, at da hans tjener, Anders Pedersen, i 1646 skulle bringe 1200 rd. av Bratsbergs tollinntekter til Akershus, kom pengene bort. Han ba da om at dette beløp måtte komme til fradrag i det han var kommet til kort i sine regnskaper; men han ble pålagt å betale. Hans etterfølger som tolder, den første i Porsgrunn, var Hans Lucht, som vi senere skal få høre mer om.¹⁹⁾

Den nevnte tømmertoll 1647-48 14 006 rd. kan derimot fortelle noe om skipsfarten. Den store tollforhøyelse 1632 og de mange andre tollavgifter førte til en heftig diplomatisk strid med Nederland; den ble endelig løst ved traktaten om trelasttollen 2. februar 1647 mellom Christian 4 og Generalstatene: Av en blandet dansk-nederlandsk kommisjon skulle alle nederlandske skuter i trelastfart på Norge måles nøyaktig, lestetallet innbrennes på storluken, og dette lestetall godtas av de norske tollmyndigheter uten videre visitasjon eller kontroll. Uten hensyn til lastens art og skipets størrelse skulle betales i toll 1 rd. pr. lest, dog med et fradrag av 1/5 i lestetallet for nederlandske skip. Dette var den eneste toll som skulle betales; all annen småtoll falt bort. Det var jo en meget enkel og grei ordning.²⁰⁾ En trelasttoll på 14 006 rd. à 1 rd. pr. lest gir 14 006 lester, og med tillegg av 1/5 17 507½ lester; dette under forutsetning av at alle skip hadde vært nederlandske. Antallet skip dette år kan man også få rede på. Den før nevnte nyansatte generaltollvisitør Fredrich Boyesen skulle nemlig ha en årlig lønn som svarte til 2 rd. av hvert utenlandsk skip, og tolderen i Langesund har for 1647-48 utbetalt ham 398 rd. Det må således ha vært 199 skip «som er seilt uten riket på fremmede steder». Ca. 200 skip på tils. ca. 17 500 lester 1647-48 er de første noenlunde sikre absolutte tall for skipstrafikken på Langesundsfjorden. Da man regnet 60 deler pr. lest, ville det, hvis alle skipene bare lastet deler, ha gitt en utførsel av ca. 1 mill. deler, et svimlende tall i forhold til det som tidligere var blitt fortollet eller oppgitt som skurd på sagene, men i god overensstemmelse med den skurd sagkommisjonen i 1651 var kommet til, 700 000 deler.²¹⁾

Trelasteksporten og skipsfarten må vi hermed forlate foreløbig av den enkle grunn at vi ikke har noen tall å støtte oss til før i slutten av 1660-årene. Tall er tørre, men et nødvendig skjelett. Vi skal prøve å ikle dem litt kjøtt og blod fra det sparsomme og spredte materiale i årene mellom 1630 og 1660.

Etter den veldige forhøyelse av sagskatten i slutten av 1620-årene var den i 30-årene igjen kommet ned til den gamle sats. Ut gjennom disse årene var ca. 90 sager i drift, og den til beskatning oppgitte skurd svinget mellom 25 og 60 tusen. På kongens 6 sager, som fra 1. mai 1633 hadde vært forpaktet til lensherren Eiler Urne for 500 rd. om året, men fra 1640 igjen skar for kongen, gikk skurden sin jevne gang; med nesten matematisk nøyaktighet viser regnskapet at det er skåret ca. 1200 tylvt eller ca. 15 000 deler pr. år, gjennomsnittlig 2500 pr. sag. Regnes med dette gjennomsnittstall for de privates 90 sager, gir det en årlig skurd av 225 000 deler, eller ca. 8 ganger mer enn den oppgitte. Kongens sager synes ikke å ha vært noen særlig lønnsom forretning for eieren. Et bevart regnskap for de tre år 1642-44 viser en samlet utgift av 2891 rd. og inntekt av 3670 rd., altså en netto inntekt av 250 rd. pr. år. Hele skurden er i disse årene solgt; ofte ble intet solgt, men hentet til kongens behov i Danmark. Mens sagtømmeret er betalt med 2 rd. pr. tylvt, er delene solgt for 1 rd. pr. tylvt. Det er da alltid regnet med seks deler av en stokk. Arbeidslønnen pr. år har vært for sagmesteren 61 rd., tømmerfogden, fløteren og kjøredrengen 50 rd. hver. I kost til folkene i skurdtiden er brukt 61 rd., og hestene har spist for nesten 100 rd. i havre.²²⁾ Det høres i disse årene ikke noen klager over skattene eller om sager som av den grunn blir sagt opp. Men i 1640-årene brygget det igjen opp til krig, og det fikk man igjen merke på skatten. En norsk hær skulle reises, bevæpnes og underholdes; det kostet mange penger, og Hannibal Sehested måtte skaffe dem. 20. mai 1644 utgikk hans brev om den skatten som gjerne blir kalt 12-daler skatten, fordi den ila alle fullgårder en skatt av 12 rd., halvgårder 8 rd. og ødegårder 4 rd., en skipper 10, en fisker og en styrmann 8, og en strandsitter 2. Hva sagene angår, ble skatten satt langt høyere enn noen gang før: av årgangsag 50 rd., flomsag 25 rd. og bekkesag 10 rd.; hertil kom leien for de sager som sto på kronens grunn. Det skulle dog ved likningen tas hensyn til sagens beliggenhet i forhold til skogen og ladestedet, slik at en ringere sag kunne settes høyere om den hadde lett adgang til tømmer samt kjørsel og fløtning til utskipningsstedet. Hertil kom at på en årgangsag skulle sagmesteren betale 6 og sagdrengen 2 rd. i skatt, og på de andre, sagene halvparten derav. Av alle privilegerte sager skulle gis noe frivillig, så som 1/3 av den nevnte sagskatt, «så lenge denne uro vedvarer, Hans Kongelige Majestet og riket til tjeneste». Til de enkelte punkter i skattebrevet føyde Hannibal Sehested en lang forklaring og motivering.²³⁾ Noe mildnet ble denne store skatten ved at sagbrukene ble fritatt for å svare tiende eller tiendebord. Etter denne takst ble sagskatten betalt i de følgende fem år. Ved kongeskiftet i 1648, da den nyvalgte Frederik 3 kom til Akershus for å hyldes av stendernes representanter, fremla disse en mengde supplikker for den nye konge, som ga sin resolusjon på dem. Da det blant annet var blitt klaget over at skatten virket urettferdig fordi noen sager lå mer beleilig til enn andre, bestemte kongen i det nye skattebrev 2. januar 1649 at istedenfor den tidligere inndeling i tre skatteklasser, skulle nå fogden, sorenskriveren og seks menn skattetaksere hver enkelt sag «ettersom de kunne tåle og er beleilige med skog, vann og annet». Deres takst fulgte i det store og hele den gamle takst med små forandringer. En sammenligning med de foregående år viser hvilken voldsom økning av skattebyrden Hannibal Sehesteds skattebrev medførte. Mens den samlede pengeskatt for Telemark og Bamle fogderier omkring midten av 1630-årene i årlig gjennomsnitt utgjorde ca. 1800 rd., innbrakte den i 1644 14 023½ rd. Et liknende forhold gjorde seg også gjeldende ved sagskatten. Omkring 1635 innbrakte den årlig fra 350 til 450 rd., i 1644 1473½ rd. Det var også det høyeste beløp den noe år innbrakte: i 1649 var det 1335 rd: og den sank så til 550-600 rd. midt i 1650-årene.²⁴⁾

Det er i denne tid to dominerende menn i tolldistriktets sagbruksdrift og trelasthandel. I Skien var det borgermester Jan Cornelisen Trinepol, sannsynligvis en innflytter hollender, og i Kragerøvassdraget var det borgermester i Fredrikstad, Anders Olufsen.²⁵⁾ Den første ble gjennom sine barn stamfar til en rik og mektig embets- og kjøpmannslekt i Skien og Bratsberg. Den sistnevnte var inngiftet i denne krets i Skien, men bodde nesten hele sitt liv i Fredrikstad, i hvis historie han først og fremst hører hjemme. Ingen av de to menn vedkommer direkte Porsgrunns historie, men de må nevnes her da man ustanselig støter på deres navn i kildene til lenets historie i tiden 1620-60. Anders Olufsen hadde i 1640 overtatt 6 sager ved Kammerfosselven, som hans bror, Mads Olufsen, hadde ervervet i 1637 og derfor betalt 290 rd. i «stedsmålspenger», festeavgift. Siden betalte han årlig 60 rd. i grunnleie til kongen, fosseskatt (alt etter skattebrevene) og 124 rd. i årlig tiendebordskatt.²⁶⁾ Det ble i 1640 og -50-årene 300-350 rd. om året i avgifter til kronen. I 1638 brant begge Vafoss-sagene; men året etter var de bygd opp igjen. Ikke noe år oppgis å være skåret over 6000 deler på de 6 sagene, og med en pris av 8 rd. pr. 10 tylvt skulle det gi 400 rd. i brutto inntekt. Det er nok til å vise at den beskattede skurd må ha ligget uendelig langt fra den virkelige. Hvorledes Mads Olufsen drev sine sager og trelasthandel forteller et klageskriv fra almuen i Sannidal til herredagen i Bergen 1637. Det forhold det gir uttrykk for, tør være nokså typisk for forholdet over hele landet mellom bøndene og trelasthandlerne. Mads Olufsen, «fordum borger i Fredrikstad og nu borger i Skien» lot sitt bud, sier almuen, «være ute i havnegapet til fremmede skip til å utlade eller frakte dem når de på havnen innkommer». For det andre hadde han «unødig inntrengt seg med stort sagbruk og tømmerkjøp som de formener å være imot Norges lov og kongens forordninger, og de derover å forarmes». For det tredje hadde han til de sager han hadde tilforhandlet seg latt bygge en dam over elven som hadde avstengt vannet så laksefisket og deres egen sag- og tømmerdrift var ødelagt. Almuen begjærte at dammen måtte bli forbudt, og at Mads Olufsen måtte bli pålagt å flytte til kjøpstaden «og der å håndtere så som andre borgere gjør og ikke i lenet å være dem til fortrengsel». På denne sin replikk fikk almuen den resolusjon at «lensherren skulle se til at Norges lov og kongens forordninger ikke i noen måte ble forurettet». - Dette var så ubestemt at man må gå ut fra at ingen ting ble gjort.

I sin andre supplikk beklaget den samme almue seg over hollenderne og trelasttollen: Den høye tømmertoll hollenderne måtte betale (etter tollrullen av 1632), den tok de igjen på den måte at de bare betalte almuen halvparten av det trelasten var verd, og tvang bøndene til «å avkvittere en stor part av de penger supplikantene av hollenderne for deres last ha skulle, formedelst hollenderne det dem for samme tolls skyld påregner og seg lar medformerke». For det andre beklaget de seg over «kongedelene», som hollenderne ble nødt til å ta for 10 rd. pr. 100, hvorav hollenderne plukket ut de beste og tilbød almuen resten for 10 ort pr. 100. Almuen ba om at systemet med kongedeler måtte bli avskaffet «for deres derover tilslagne armods skyld», da deres gårder var så små at de måtte søke sin næring av skogen. For det tredje gjentok de klagen over at bøndene ikke fikk talt med skipperne på de fremmede skutene fordi borgerne rodde ut til dem i havnegapet og der traff avtale med dem. Til slutt klaget de over at den forrige foged i Bamle, Lauritz Pedersen, hadde tatt for meget i skatt av dem. - På denne supplikk fikk almuen også den nokså intetsigende resolusjon at med tollen, kongens deler og lastens inntakelse skulle forholdes etter forordningen. Fogden skulle betale tilbake det han hadde hatt for meget i skatt og dessuten stå til rette for det. Med hensyn til borgerskapets befatning med trelasthandelen fant bøndene ingen støtte hos regjeringen, tvert imot. Ved forordning av 18. november 1640 om trelasttollen i Norge ble bestemt, for å unngå tollsvik, at «frie folks trelast på landet» skulle avhendes til «noen dyktige og vederheftige menn ved hvert tolderi», som så mot en godtgjørelse av 1% skulle forhandle den videre til de fremmede skippere.²⁷⁾

Ikke bare fra Sannidal, men også fra Telemark kom det klage fra bøndene over den skadelige virkning de mente tollrullen av 1632 hadde for dem. I en supplikk datert Fjere 4. mai 1632 til Christian 4 underskrevet av 13 bønder på almuens vegne fra Telemark fogderi heter det bl. a. at gårdene er så små at de ikke kan leve bare av deres grøde, de må også ha tilføring utenfra; men siden den nye tollrulle var kommet til Skien, ville borgerne der ikke gi dem forstrekning med såkorn eller med penger til kongens skatter, «og bekommer (vi) intet annet svar av dem enn at de ikke kan få så meget igjen av skipperne som de oss for vår last gir». De ba om at kongen ville gi lensherren et gunstig svar, men denne har påtegnet supplikken: «De har de samme jorder de har hatt av arilds tid og begjæres ikke videre av dem enn tilforn». Etter dette har bøndene neppe fått noe gunstigere svar fra kongen. Det refererte gir et så godt bilde av bøndenes vanskeligheter i trelasthandelen mellom borgerne på den ene siden og hollenderne på den andre siden, at det ikke trenger noe kommentar.²⁸⁾

Hannibal Sehested stillet seg på klagernes side. I sitt lange skattebrev av 20. mai 1644 gir han en malende fremstilling av forholdet: Tollbetjentene skulle befales å forhandle med skipperne i minnelighet på enhver havn «hvor sådant hittil har vært i bruk enten ved privilegium eller vedtatt skikk», om hva de godvillig skulle betale til kongen «istedenfor sådanne delers innkjøp og annammelse som de nå således skulle forskånes for». Mange av dem som «i Kong. Maj.'s navn har avhendet deler» fra de av kongens sager de har hatt i forpaktning, vil nå sikkert klage over at avgiften vil falle for tung «når de mister den frihet med dennes avhendelse til fremmede skippere som hittil har vært brukelig og tillatt». Hertil kan svares, sier Hannibal Sehested, at hvis man ligner profitten ved salg av kongens deler og det fri tømmer de har av kongens skoger til sagene med avgiften for dem, «da skyter vel noe uten tvil til overs, foruten all den annen nytte de ellers har av samme sagbruk i synderlighet hos dem som leier kongens sager bort og tar penger av bøndene for tømmer de skal levere fast likså høyt som avgiften er og siden kjøper selv deler å levere i kongens navn til så høy pris så det lettelig kan aktes hva ringe nytte Kong. Maj. har hatt hittildags av sine sager og deres bruk.» Dersom noen av de nåværende forpaktere ville beklage seg over avgiftens størrelse, «da er ikke å påtvile at andre for vel skal la seg finne som dem igjen skulle ville anta og gi derav tilbørlig årlig rettighet, når de ellers må nyte all annen rett og frihet som sådanne sager hittildags har fulgt, delenes avhendelse i kongens navn alene unntatt.» Da kunne alle sagene befares og taksten for avgiften settes i en passende høyde. - Så langt stattholderen.²⁹⁾

Sagskatteregnskapet for 1646 viser følgende om sagene i Bratsberg len:

Hertil kom kongens 6 flomsager i Skien og på Herre, og sannsynligvis også lagstolens 2 sager i Skien og de skattefrie 4 adelssager. De 6 sager i tabellen som ikke har betalt skatt, er dels sager som lå til Gabriel Marselis jernverk på Mørland i Sannidal, dels sager så små at de bare har skåret til gårdens behov. Av en sag på Våje gård i Drangedal betalte brukeren, Knud Stensen, bare 1 rd. i skatt, da derpå «skjæres ikke videre enn som noen tylvter deler til ligkister».³²⁾

Kort etter fikk Hannibal Sehested påbud om å la taksere alle sager.³⁰⁾ Noen lettelser i skatten ble oppnådd. 12-daler skatten ble i 1646 nedsatt til 6 rd. Ifølge samme skattebrev skulle sagene betale som før 50 rd. for årgang-, 25 rd. for flom- og 10 rd. for bekkesag, men uvisst av hvilken grunn er skatten for de siste i 1646 oppkrevd med bare 5 rd. i Bratsberg amt. Dessuten skulle, som nevnt, ikke betales tiende. Ved den taksering Hannibal Sehested lot foreta ved sorenskriveren og lagrettsmennene på grunn av kongsdelenes avskaffelse, ble det få endringer; et par bekkesager ble satt ned fra 10 til 8, 6 og 5 rd. Viktigere for bøndene var det at ved kongebrev 16. juni 1647 ble bøndene fritatt for det skattetømmer de ellers skulle ha levert lensherren i Bratsberg. Og samtidig i et annet brev påtalte kongen strengt borgernes mislige forhold ved kjøp av tømmer og drift av sagene. Ved den store Sehested'ske sagkommisjon i 1651, som før er referert, synes endelig å være grundig klarlagt hele forholdet med sagenes drift og virkeJige skurd i lenet.³¹⁾

Innenlandsk skipsfart

Virkelig oversjøisk skipsfart drevet av borgerskapet i denne tid hører vi første gang om i 1640-årene i forbindelse med defensjonsskipene. På grunn av dunkerkernes kaperier var det foreslått i slutten av 1620-årene av kjøpstedenes representanter under stenderforhandlingene at de skulle utruste bevæpnede handelsskip. Mot at rederne i fredstid nøt visse privilegier for disse skip i form av tollettelser, forpliktet de seg til å stille dem til disposisjon for kongen i krigstid. Om Skiensborgerne deltok i dette, vet vi ikke noe om. Men i 1641 sluttet Christian 4 en overenskomst med den spanske kongen for å få slutt på kaperiene; som erstatning fikk Christian 4 som gave salt til en verdi av 100 000 rd. For å få hjemført saltet påla kongen stattholderen Christopher Urne og Hannibal Sehested å oppta forhandlinger med byene i Norge. Saltet skulle fåes kjøpt for rimelig pris og tillates innført tollfritt, og «på det at enhver av undersåttene desto mer seg skulle beflitte gode, utmonterte skip å bringe til veie», ble hvert skip på 16 støkker (kanoner) og derover bevilget frihet for trelasttoll i Norge, på 8-16 støkker frihet for ¼ part; men de mindre skulle betale full toll. De skip som aktet å delta, måtte møte sist i april 1642 i Flekkerøy for å seile i konvoi. - På denne henvendelse svarte Giert Jansen Trinepol på sin fars, borgermester Jan Cornelisen Trinepol, og rådets vegne 4. desember 1641 at «vår lille by med skip ikke vel forset er, uten alene min kjære far Johan Trinepol få skip på fart har». De lå nå lastet for om våren å gå til Holland med trelast; men så snart de var tilbake fra denne reise, forhåpentlig i april, ville han stille et av sine skip, «Enhiørningen» på 136 lester med 8 kanoner, til disposisjon for den spanske fart. Det var sannsynligvis dette skip som i Langesunds tollregnskap 1637 angis ført av skipper Poul Paysen av Skien. Etter samme regnskap hadde Jan Trinepol også et annet «kompaniskip» på 120 lester ført av Anders Jensen.³³⁾

Da det kom til krig med Sverige i 1643-45 måtte Skiensborgerne stille sine fartøyer til disposisjon for kongen som defensjonsskip. Det er i de sparsomme kilder tale om tre skip som var i kongelig tjeneste 1644-45, «St. Catharina» skipper Ole Mathiessøn, «Enhiørningen» skipper Poul Paysen, og «St. Anna». Alle tre finnes i en fortegnelse over admiral Ove Gieddes flåte i Marstrand 1644. Om den siste opplyses at den hadde 61 mann og 18 «støkker» av jern. Høsten 1645 skrev rederne til stattholderen at skipene var så brøsteferdige at det var umulig å gjøre tjeneste med dem lenger før de ble reparert. Ved takst i København i april 1644 var «St. Catharina» blitt verdsatt til 9215 rd. og den månedlige besolding av mannskapet til 400; for «Enhiørningen» var beløpene akkurat halvparten. Det gikk sent med å få oppgjør av kronen for utleie av fartøyene; ennå så sent som i 1651 hadde rederne ikke fått noe, og i søknaden deres derom får vi rede på hvem de var. Det var familien Trinepol: Jan Cornelisen Trinepol, Giert Jansen T.d.e., Giert Jansen T.d.y., og Cornelis Jansen T. De hadde lidd stort tap da det ene skip lå ferdig med last til Spania, og det andre til England, da de ble rekvirert. Også fra flere av båtsmennene i distriktet kom det i 1652-53 søknader om tilgodehavende hyre som de ennå ikke hadde fått for den tid skipene var i kongelig tjeneste. Da det i desember 1652 igjen ble spørsmål fra kongen om å stille defensjonsskip, svarte en del skiensborgere 10. mars 1653 at de ikke hadde noen skip å stille, bare to lastedragere, hvorav det ene ikke kunne føre støkker, og det andre var gammelt og medtatt av siste feide det var med i kongens tjeneste. Det hadde de ikke høstet noen fordel av, men måttet gi like toll med hollenderne; de hadde fått så lite igjen for de tre skip under den forrige krig at det hadde brakt dem «i største forlegenhet». To av skipene hadde de mistet, og det ene de hadde igjen, var så skrøpelig at de ikke hadde råd til å reparere det. De ba derfor kongen ha dem unnskyldt. Erklæringen er undertegnet av Jan Trinepols enke, Anna Engelsdatter, Giert Jansen Trinepol d.e. og d.y., Cornelis Jansen T. og Jon Thommesen, Jan Trinepols svigersønn og selv borgermester. - I en strid mellom borgerne i Skien og bøndene i de fire sydligste sogn i Bratsberg om de sistes rett til å handle direkte med de fremmede, ga lensherren, Ove Gedde, bøndenes klageskriv av 22. august 1648 denne påtegning: «Meg er vel bevist at borgerskapet uti Skien beflitter dem intet på sjøfarten og har ingen middel at skaffe tilførsel til landet, men skal skje