Del I | Del II | Del III | Del IV | Del V | Del VI | Del VII | Del VIII

Bolvik gaard og jernverk

VI

For «Grenmar» av T. G.

Bartholomæus Herman Løvenskiold sørget ogsaa for at faa greie deler for sin eiendom. Delet med Sannes i Drangedal blev gaat op og beskrevet i 1764. Eierne av Sannesgaardene var dengang Aasold og Stian Sannes. Deleopgangen som ogsaa er forsynet med en kartskisse gjælder endnu med en mindre forandring, mellem Sannes i Drangedal og Gisholt i Kilebygden. Det danner ogsaa sognedelet mellem Solum og Drangedal.

Rennesundsagen blev av Løvenskiold flyttet til Siljanelven. Rendesundsagen er meget gammel. Den tilhørte en tid Peder Jenssøn som i 1647-1652 var foged i Bratsberg og bodde paa Romnes i Holla. I 1653 blev han raadmand i Skien og i 1657 borgemester der. Han var en meget rik mand som drev en betydelig trælast- og sagbruksforretning. Han døde i 1676 og Rennesundsagen sees i hans skifte at være taksert til 700 riksdaler. Han eiet ogsaa Tvedt sag i Mælum og flere sager i Skien og Telemarken.

Sagbruksdriften var meget stor her i landet i det 16de aarhundrede. Det førte med sig øket forbruk av trævirke, saa myndigheterne tilslut frygtet for skogenes ødelæggelse. Derfor blev der efter hvert lagt sterke baand paa sagbruksdriften.

Fra 1545 maatte man gi en tiendedel av de tilvirkede bord til staten. Endel private hadde ogsaa faat tilladelse til at opføre sage paa kirkens og kronens grund. I 1587 blev det simpelthen forbudt at drive disse. Endelig i 1688 blev der nedsat en kommission for at undersøke sagbruksforholdene. Denne kommission optok fortegnelse over alle sagbruk i det søndenfjeldske Norge. Det viste sig dengang at være ialt 1200 sager. Dette fandt kommissionen at være alt for meget og reducerte tallet til 664. Det blev ogsaa da indført den bestemmelse at sagbruk maatte kun oprettes ved særskildt privilegium, samt at der kun skulde gis lov til at skjære et visst antal bord.

Rendesundsagen fik sit privilegium 24. november 1688, og i sagreglementet for Langesunds tolddistrikt av 7. september 1743 staar det at den har tilladelse til at skjære 1400 bord.

Efterat sagen av Løvenskiold blev flyttet til Siljanelven av hensyn til bordtransporten, blev dette kvantum forhøiet til 1680 bord. Derav maatte der altsaa svares en tiendedel til staten. Senere blev dog sagbruksdriften litt efter hvert friere igjen. Helt frigit slik som vi har det nu blev den dog først i 1854. Til gjengjæld har vi nu mer direkte lovgivning for skogens bevarelse.

I 1777 solgte Bartholomæus Herman Løvenskiold Bolvik til sin bror kammerherre Severin Løvenskiold og sin søn hofjunker Jacob Løvenskiold. Selv beholdt han Borgestad og blev boende der til sin død i 1788.

Severin Løvenskiold bodde en tid paa Kjølnes ved Porsgrund. I vintehalvaaret opholdt han sig dog mest i sin gaard i Porsgrund - «kammerherregaarden», som den siden kaldtes. Den indkjøptes i 1838 av Porsgrunds kommune som benyttet den til raadhus like til den brændte i 1902. Hans ældste søn, som hadde samme navn, var en meget evnerik mand. Han blev kun 26 aar gammel utnævnt til amtmand i Bratsberg. Han møtte paa riksforsamlingen paa Eidsvold i 1814, blev senere statsraad, statsminister i Stockholm og endelig i 1841 statsholder - en stilling han indehadde til 1856, da kronprins Karl overtok den som vicekonge.

Jacob Løvenskiold bodde paa Bolvik. Han brøt op meget ny jord, ialt 52 maal, hvorfra der blev kjørt bort 907 las sten som blev opsat til 141 alen stengjærde. Han optok desuten 4272 alen aapne grøfter og forøket eiendommens avkastning fra 23 til 113 lass høi. Senere brøt han ogsaa op 29 maal til, hvorfra der blev bortkjørt en masse sten, som blev opsat i stengjærde. For dette sit oprydningsarbeide paa Bolvik blev han av Det danske landhusholdningsselskap tilkjendt selskapets første medalje i sølv «til et æres og agtelsestegn».

Jacob Løvenskiold fik ogsaa kyndige folk til at befare skogen «for derefter at foranstalte hugsten paa den rette matte».

En av hans underordnede, ved verket, en bergstiger, som ikke viste sig at være helt ærlig i tjenesten maate han gi avsked. Det var almindelig at stigeren stod for leverancen og utbetalte lønninger. Det blev da ogsaa ofte av denne stillings indehaver stukket tilside mere end han tilkom til eget behov. Denne stiger var imidlertid værre end nogen anden, hvorfor han blev avsat, og en «velhavende» kjøbmand ansat i stillingen.

Den 12. oktober 1772 gik der et stort skib med 110 fots kjøl av stabelen ved Vold. Det var bygget der av materialer fra verkets egne skoger. Arbeidet med et lignende fartøj blev ogsaa paabegyndt, men det ser ut til det ikke blev fuldført; for «pludselig sluttedes en fred som kuldkastet saa mange handlendes haap», sier Løvenskiold i en beretning fra den tiden.

Han stiger her til freden i Versailles i 1783. De engelske kolonier i Amerika rev sig løs og dannet egen stat, «Nordamerikas Forende Stater» i 1776. Indblandet i denne krig mot England som derved opstad blev ogsaa de store sjømagter Frankrige, Holland og Spanien.

Dette ledet til en voldsom opsving av den nøitrale skibsfart - slik vi kjender den fra sisste verdenskrig. Fragterne steg til en uanet høide og skibsbyggerier blev sat igang. Men saa da freden kom, var det slut saa vel med de gode fragter som med skibsbyggeriet. «Fartøierne taber vel intet i værdi», sier Løvenskiold, «men de forventende store fordele ere til en tid fordunklede».

Bolvik jernverk hadde tidligere hat forpilgtelse til at levere 700 tønder av den beste malm til Fossum jernverk. I 1782 blev Bolvik fritat for dette mot at Fossum fik et betydelig kulomraade i Solum og Mælums skoger med samlet skyld av 85 huder og 10 skind.

Verket producerte i denne tid ca. 500 tons rujern, ca. 415 tons stangjern og ca. ½ million spiker aarlig.

Fra:    Grenmar 14. oktober 1924, s. 1 Fra:    Avisoversikt
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen