[ Kap. 1 | Kap. 2 | Kap. 3 | Kap. 4 | Kap. 5 | Kap. 6 | Kap. 7 | Kap. 8 | Kap. 9 | Kap. 10 | Kap. 11 | Kap. 12 | Kap. 13 | Kap. 14 | Kap. 15 | Kap. 16 | Kap. 17 | Kap. 18 ]
Da man fra heiene på Sørlandet de første dager av august 1807 så i horisonten den veldige engelske flåte seile inn Skagerak og dreie sydover, ble man grepet av den samme frykt som i 1801: Krig med England? Og denne gang ble frykten til visshet. Allerede 19. september fikk Niels Aall brev fra sin kommisjonær Reiersen om bombardementet av København og byens overgivelse 7. september. «Det var en skrekkelig tidende,» skrev han tilbake; «aldri hadde jeg kunnet forestille meg at det skulle være kommet til den ytterlighet. Så lite kan man med uinnvidde øyne gjennomskue vår tids kabinetts planer, der synes å gå ut på mord og ran, å tre menneskenes helligste rettigheter under føtter for å fø egennytte og herskesyke». Det var slike følelser som besjelet den norske handelsstand ved krig med England. For Bratsbergs næringsliv i alminnelighet og for Porsgrunns i særdeleshet var livsnerven salg av trelast til England og av jern til Danmark, med korn i retur derfra. Fra å være den beste kunde var England blitt fiende, en fiende som også sperret kysten for tilførsler av korn.
Krigsutbruddet kom midt i travleste skipningssesongen i en høykonjunktur for trelasthandelen. I 1806 var det gått tit 31 062 lester trelast og inntil midten av august 1807 allerede nesten 20 000. Intetanende hadde de norske trelastskuter lagt ut på sin sommertur til England, og derfra kom de aldri tilbake. Mens England konfiskerte all dansk-norsk eiendom der, gjorde Frederik 6 det samme med engelsk eiendom i sine land, samtidig med befaling om at beløp svarende til de dansk-norske tilgodehavender i England skulle innbetales i statskassen. For de norske trelasthandlere, som hadde store tilgodehavender i England, ble det dobbelt tap. Innbetalingen ble dog i høy grad sabotert. I en anelse av hva som ville komme hadde Niels Aall 18. august skrevet til Wollfs & Dorville i London at han stolte på at de ville sørge for at hans fonds hos dem ble sikret mot konfiskasjon. Han hadde da til gode £ 4400, og han ba dem akseptere to veksler, hver på £ 2000, på Reiersen og Praetorius i København. Han ba Carsten Tank om å befordre dette og et par andre brev til England, enda det var forbundet med dødsstraff å ha noen som helst kommunikasjon med fienden.1)
Det var ikke kornmangel og nød som var den alvorligste, øyeblikkelige følge av krigen. Det man hadde på lagrene av korn og årets høst ville rekke til ut på våren, og innen da kunne jo krigen være slutt; ingen ante den gang at den ville vare i syv år, og godt var det. Men hva utgangen ville bli, synes Niels Aall å ha hatt dystre anelser om helt fra første stund: «Gud vet hva utfallet blir; jeg befrykter det ender med vår stats oppløsning, skrev han 3. oktober 1807 til Wollfs & Dorville; og det fikk han rett i. - Det slag som rammet hårdest, var tapet av skip, trelastladninger og fraktinntekter, og en skrekkelig mangel på kontanter da remissene fra London uteble, og det ikke lenger kunne trekkes veksler på dem over København, Hamburg eller Amsterdam. De store brukseieres hundrer av arbeidere skulle ha sin lønn, og driften måtte holdes oppe. Det skal sies til brukseiernes ære i alminnelighet, og til Niels', Jørgens og Jacobs i særdeleshet, at de ikke et øyeblikk tenkte på å kaste sine folk ut i ledighet, men satte alt inn på å holde det gående. Det Niels Aall i øyeblikket fryktet mest, var at alle vekslene skulle komme tilbake med protest, og at kreditorene skulle kaste seg over ham på et tidspunkt det var umulig å reise kontanter. I Christiania var det under ledelse av prins Christian August etablert en regjeringskommisjon til å utføre de funksjoner den avbrutte forbindelse med Danmark gjorde det umulig for regjeringen i København å vareta i Norge. En av dens første handlinger var å kunngjøre at det på ansøkning ville bli meddelt alminnelig moratorium til dem som måtte trenge det. Et slikt moratorium søkte Aall om den 22. september med den begrunnelse at han hadde flere hundre familier å ernære og at hans formue, selv om englenderne skulle berøve ham alt han hadde på havet og i deres havner, var stor nok til å sikre kreditorene mot tap. - Niels Aalls økonomiske stilling var på denne tid glimrende, og han slapp å gå til den ansøkte ytterlighet ved det lån han fikk av den nyopprettede Laaneindretning i Christiania, en institusjon han selv medvirket til å få opprettet. For å skaffe kontanter møttes han 27. august i Skien med Diderich Cappelen der, Jørgen Wright, Porsgrunn, Hans Erichsen, Brevik og Just Wright, Langesund. Deres forslag var å danne en komité, med rett til å utstede såkalte komitésedler, det vil si kredittsedler med pant i all deres eiendom. Niels Aall og Jørgen Wright ble også valgt som representanter for Langesundsfjordens byer til den komité av 18 deputerte fra Akershus stift som regjeringskommisjonen sammenkalte 18. september i Christiania for å utarbeide en plan for låneinnretningen.2)
Tapet av skip og ladninger bare ved embargoen i England høsten 1807 var forferdelig; av tolldistriktets 80 skip på tils. 6484 lester gikk 28 på 2265 lester tapt, eller 1/3 av handelsflåten. Relativt størst var tapet for Skien med 10 skip på 684 lester, men absolutt var Porsgrunns tap størst med 10 skip på 1029 lester, og bortimot halvparten av dette tap falt på en mann alene, Jørgen Aall, som mistet 4 skip på tils. 494½ lester; det var «Den Norske Løve», 135½ k.l., skipper Lars Iversen, «De fire Brødre», 152 k.l., Zacharias Winther, «Knud Terkelsen», 130 k.l., Jens Gasmann, og «Magnus», 77 k.l., Johan Holm. Også Diderich Cappelen, Skien, og Bent Blehr, Stathelle, mistet fire skip hver, men de var ikke så store. For Jørgen Aall ble tapet en så sterk økonomisk påkjenning at han aldri kom over det. Da Reiersen i 1808 gikk hårdt inn på Jørgen Aall for å få sine tilgodehavender, ba Niels Aall ham være overbærende med hans bror «som er blant de hardest nedslagne i denne ulykkelige krisis. Hans tap nærmer seg ½ tønne gull», det vil si 50 000 rd. Blehr beregnet sitt tap av skip, frakt og ladninger til 54 062 rd., og Jørgen Aalls skip var dobbelt så store. Og tapene var ikke slutt med det. I 1808 gikk ytterligere 7 skip på 541 lester tapt; 3 tok engelskmennene, og 4 forliste. Ett av de første tilhørte Jørgen Aall. Og tapene fortsatte i 1809. Så var det stille et par år, men i 1813 ble byen og Jørgen Aall rammet av den forferdelige ulykke at byens største skip, «Porsgrund», på 157 lester, ført av Jens Blom, forliste med mann og mus. (Således tollboken, men i et brev fra Wittus J. Cappelen til sin bror forteller han at skipet da ble ført av kaptein Schubart; ombord var da også Jens Mandal og en sønn av pastor Schwach. «Fru Schwach ble gal, skar pulsåren over og ville ta livet av seg i et gåsehus, men ble reddet av pikene».) Å miste 6 skip på tils. ca. 700 lester var mer enn han senere greide å rette opp. I Frankrike og Spania ble flere skip låst fast av krigen og kom aldri hjem igjen; de ble enten liggende og råtne opp eller de ble solgt. Det var tilfelle med to av Ulrich Cappelens skip. - Under hele krigen mistet tolldistriktet på grunn av krigshandlinger 48 skip på tils. 3215 lester, eller nøyaktig halvparten av den tonnasje man hadde ved krigsutbruddet. Porsgrunns samlede tap var 21 skip på 1655 lester. Hans Møller, som hadde sloppet nokså lett fra det i 1807, led senere et samlet tap av 6 skip på 335 lester, og fra Jørgen Wright tok engelskmennene ved embargoen de to store skip «Diamanten», 136 lester, og «Hafslund», 147 lester.
Niels Aall, som ved krigsutbruddet ikke mistet et eneste skip, slapp også senere meget heldig fra det. Sitt store skip «Emanuel» var han så heldig å få frigitt i England fordi det hadde gått med materialer for regjeringens regning. Det var ytterst få skip dette var tilfelle med. Hvor store viderverdigheter som kunne møte et skip under krigen, viser best «Hafsørns» skjebne. Under skipper A. Bohn var det kommet til København på vei fra St. Ybes til Stockholm med salt. I København opplevde det byens bombardement. Da englenderne hadde dradd sin vei, kunne det fortsette reisen til Stockholm, hvor Aall lot det legge opp for vinteren. Så kom krigen mellom Danmark-Norge og Sverige i mars 1808, med den føIge at skipet ble beslaglagt som fiendtlig eiendom. Aall prøvde alle utveier til å få det frigitt, men det lyktes ikke før etter freden var sluttet i Jönköping 10. desember 1809. Først i mai 1810 ble det endelig fri. Fra Stockholm sendte Aall det til Riga etter «østersjøprodukter», tjære, hamp, seilduk o. l., for egen redning til hjembyen. Imidlertid hadde de norske orlogsbrigger gjort sitt berømte kup å oppbringe i juli 1810 til Kristiansand en hel engelsk konvoi på 47 skip alle lastet med østersjøprodukter. Da Aall fryktet for at dette ville trykke prisene på disse varer i Norge, prøvde han å få stoppet skipet i København; men før det var kommet så langt, ble det oppbrakt av en engelsk fregatt og med prisemannskap sendt til London, etter sigende fordi det skulle ha et skippund lys med, og det var kontrabande i England. Etter mange viderverdigheter ble det frigitt i oktober 1810. «Bohns frigivelse var en hjertestyrkelse. Der sto mer enn 100 000 rd. på spill», skrev Aall. Etter å ha måttet selge lasten i London, kom Bohn endelig hjem i oktober 1810 etter å ha vært borte i nesten 4 år. Våren 1811 gikk han til Memel og lastet der trelast for England, men i en forrykende storm forliste skipet 12 mil av Lindesnes 26. oktober. «Det var meg et hårdt støt», skrev Aall til Wolffs & Dorville, «da skipet var godt, og frakten fordelaktig, men især gikk det meg nær at så mange mennesker satte livet til. Forresten var det en begivenhet som enhver handelsmann må være belavet på og som kan opprettes. Protesten er unyttig for så vidt skipet ikke var assurert». Bohn selv ble reddet, og vraket drev på lasten i januar 1812 inn til kysten utenfor Bergen, hvor tollvesenet nektet Aall å utføre lasten igjen da den besto av skipsmaterialer som det var forbudt å utføre til England.3)
Et annet, av Aalls skip, «Ambrosia», ble liggende fast i København, hvorfra det kom hjem først i januar 1810 med korn. Senere samme år ble det oppbrakt til England, kondemnert der og solgt på auksjon hvor Willumsen på Aalls vegne kjøpte det igjen for £ 520. «Minerva» lå sommeren 1807 lasteferdig i Girgente på Sicilia, hvor det ble solgt, og et fjerde, «Catharina», forliste i februar 1812 ved Strømstad på vei til København fra Hull med salt; det var ikke assurert. Niels Aall hadde således sine tap han også, men de var ikke så knusende som for broren Jørgen. Et annet tap led han da hans viktigste kommisjonær i København, Jeppe Praetorius, gikk fallitt høsten 1807. Den triste skjebne for sjøfolkene på de oppbrakte Porsgrunnsskuter var den samme som for så mange tusen norske sjømenn: prisonen, den beryktede engelske prisonen, særlig ille for dem som satt på de gamle, utransjerte, vasstrukne linjeskipene. Det er bevart noen få brev fra «prisonerer», et av dem finnes blant Niels Aalls papirer, sannsynligvis fordi brevskriveren var mønstret på et av hans skip. Brevet er fra Michel Olsen, sønn av matros Ole Evensen, som bodde på Osebakken i Halls gt. 2, og er skrevet til hans mor Gunhild Marie Michelsdatter, som da var enke; hun var datter av den kjente seilmaker Michel Olsen i Storgaten 156, det gamle, interessante hus som fremdeles står ved elven nedenfor Dyrings bokhandel. I all sin naive enkelhet er brevet et rørende menneskelig dokument:
«Til Ole Evensens Enke Paa Osebakken ved østre Porsgrund.
Hierteelskende kiere Moder Og Søskende.
Eftersom den Gode læjlighed indefalder saa maa jeg skrive og lade eder Vide Vordan Skiebnen er mig imod, men jeg takker Gud for helsen og Sunhed til Datto saa for ieg Vere fornøyd og det skulde hvære midt Hiertens ønske at disse mine faa Liiner maadte in løbe Kiere Moder, samdt Søskend i al Ønskelig Sunhed ieg kan ikke nedskrive Vor fornøyet ieg blev da ieg fik de underretninger fra Niels Hansen at di levde vel alle sammen som meget fornøyet meg ... Gud skiie tak men vi for hvære fornøyet og skike os i Skiiebnen da det er en bedrøvelig tid vi lever i det ved ieg vist ieg Prober det og Gud i Himlen Giøre En Ende der Paa det er vondt at see paa saa mange av mine landsmender at komme fri her fra og ieg maa side lige som før ... Gud Give ieg maadte snardt see og telle med eder, ieg vilde gierne bede kiere Moder samdt Søskende ifal at der er nogen Capit som gaar til Portsmudt da at bede dem selv heller gode folk at bede dem ydmygelig for mig at ta mig ud her af det elendige fange skib da ieg Vilde Gierne Gengielde det paa vad Maade ieg kunde Vad det kaaster skulde ieg med fornøyelse op forthiene hos ham ... »
- Brevet er undertegnet «Michel Olsen om bord i Presang Skibet Prothee ligens i Portsmudt d 24 Aprell 1811». - Når brevet er havnet hos Niels Aall, er det sikkert for at han skulle bruke sine forbindelser i England til å få Michel fri, ved utveksling med engelske krigsfanger i Norge. Det finnes også et brev fra matros Ingebreth Sørensen til kone og små barn; de bodde da i Gamleveien 7. Han forteller at han var blitt oppbrakt til Frankrike, og der tvunget til å ta hyre på en fransk kaper som ble tatt av engelskmennene. Han ble derfor anbrakt på et prisonskip med franske fanger hvor han hadde det særlig vondt. - At Aall søkte å hjelpe slike fanger, viser hans brev derom til Wolffs & Dorville; i 1812 ba han dem prøve å få Rasmus Olsen Kjølnes fri fra Prisonskipet «Bahama». «Jeg ser ikke på £ 5 à 10 om disse kunne bidra noe til hans befrielse»2) Enkelte ganger får man ved et tilfelle opplysning om langveisfarende Porsgrunnsfolk. I juli 1809 ble til Kristiansand oppbrakt av en norsk kaper et amerikansk skip; blant mannskapet var en Isaach Hansen som oppga å være 32 år og født i Porsgrunn; han hadde dradd til sjøs for 10 år siden, flakket viden om og de siste 8 år fart med amerikanske skip.
Også i Norge hadde man prisonskip; ved Bergen og på Porsgrunnselven ble engelske sjøfolk internert i engelske skuter som var konfiskert ved krigsutbruddet. Senere ble englenderne flyttet til Kongsberg, og da krigen med Sverige brøt ut i mars 1808, kom svenske krigsfanger ombord i dem; skutene het «Olive Branch» og «Robert», og lå først på elven ved Porsgrunn, men ble senere flyttet til Gråten. Borgerskapet i Porsgrunn tilbød seg etter tur å holde vakt på skipene over de 50 svenske fanger. Disse hadde det meget fritt; de fikk lov til å gå i land og ta seg arbeid hos folk. Da fangene i 1809 ble sendt hjem, ble begge skutene solgt, satt i kornfarten på Danmark og tatt av engelskmennene.5)
Da grosserersocietetet i København beklaget seg til kongen over sine store tap, henviste han dem til å ta revanche ved kaperi. Kaperiet fikk et veldig omfang på Sørlandet med sentrene i Kristiansand og på Lista. Mindre kjent tør det være at man også forsøkte seg derpå i Porsgrunn og Skien, om enn med lite hell. Den første som uttok kaperbrev, var Jørgen Aall for jakten «Guldfisken» 3. september 1808. Den var bygd på Aalls eget verft, var på 4 k.I. og førte 4 kanoner. Medeier var Niels Aall, og fører var skipper Halvor Isachsen. Jakten synes neppe å ha vært brukt til sin egentlige hensikt, for allerede i oktober ble den sendt til Danmark etter korn, og på hjemveien forliste den på Jæren, hvor den ble funnet uten mannskap. Etter å være reparert ble den påny satt inn i kornfarten.6) - Også med neste kaper søkte man å kombinere kaper- og kornfart. Et av de beslaglagte engelske skip var en galeas «Montgomery» på 41 k.I. Først søkte losoldermann Søren Rasch regjeringskommisjonen om å få kjøpe den og gi den navnet «Huitfeldt», så et konsortium av kjøpmenn i Skien så vel «for å bringe korn fra Danmark som i kvalitet av kaper å gjøre hva priser samme på sine turer måtte antreffe». Heller ikke dette ble det noe av. Den ble solgt på auksjon, og da den seilte ut med kaperbrev 17. oktober 1808 for skipper Peder Lundberg, anføres stiftamtmann Moltke som eier og amtmann Severin Løvenskiold som medeier. På vei hjem fra Aalborg med korn ble den tatt 9. april 1809 av engelskmennene, som jaget den helt fra 9 om morgenen til 3½ om ettermiddagen før den overga seg. En del av mannskapet ble ført til Göteborg, andre landsatt i Norge for å utveksles med engelske fanger.7)
En vet ikke sikkert hvem som var reder for den tredje kaper «Forsørgeren»8), som 24. mars 1809 fikk kaperbrev for Hans Høegh; han var da bare 21 år gammel. Styrmann var Johannes Nielsen fra Porsgrunn. 31. juli oppbrakte han utenfor Ny-Hellesund en svær papenburgsk skute «Flora», hvis skipper sa han kom fra Amsterdam og var på vei til Drammen for å hente trelast til Holland, som da var Frankrikes allierte og således et overfor Danmark-Norge nøytralt land. Både priseretten og regjeringskommisjonen godtok skipperens forklaring og papirer; det var endog på tale å straffe Høegh for å ha forstyrret den nøytrale skipsfart på Norge, som den da var særdeles viktig for. Hadde priseretten gransket papirene nøyere, ville den allerede da funnet ut det man oppdaget da samme skip et halvt års tid senere igjen ble oppbrakt, etter skipperens utsagn i samme fart som første gang. Da man denne gang gikk skipperen nøyere etter, viste det seg at han begge ganger hadde gått til England med trelasten og derfra returnert med falske papirer som skulle vise at han kom fra Amsterdam. Det var den eneste måten et nøytralt skip kunne holde farten gående på i den gigantiske krig mellom Napoleon og England. Det skulle ikke vare lenge før norske skip drev en lignende smughandel på England. Høegh kom også med krav for priseretten på en annen prise han hadde vært med å oppbringe, men hans krav ble avvist.
26. april 1809 uttok Jørgen Aall sammen med sin bror Jacob på Nes Jernverk kaperbrev for sin kutter «Walkyrien»9) på 12 lester, med 3 kanoner og 15 mann. Det var et lite mannskap for en så vidt stor kaper, men det var vanskelig å skaffe matroser. Fører var Johan Schou fra Vestsiden, styrmann Niels Eldrup fra Tvedestrand; han var bare 16 år. Dette var den eneste av distriktets kapere som det Iyktes å gjøre en «god» prise. 20. august seilte Schou ut fra Rekefjord ved Egersund og oppbrakte to større amerikanske skip «Ellen Mary» og «Industry». Visstnok var kaperiet fra Danmark-Norge blitt forbudt 2. august, men da Schou ved oppbringelsen ennå ikke hadde fått underretning om det, ble kapringen ansett som rettsgyldig. Den førstnevnte prise var på vei fra Boston til St. Petersburg med en kostbar ladning kaffe og andre kolonialvarer, men til stor skuffelse for Aall var dens papirer i så god orden at den ble frikjent av priseretten. Den andre prisen var egentlig utklarert fra Virginia til Göteborg med en likså kostbar ladning, men den hadde anløpt Glasgow og losset der; den var nå i ballast på vei til sitt egentlige bestemmelsessted. Men nettopp det at den slik hadde brutt reisen, var grunnen til at priseretten dømte den som god og lovlig prise og at overadmiralitetsretten stadfestet dommen. På auksjon i Kristiansand ble skipet i april 1810 solgt for 25 040 rd. Etter de alminneligste regler for utbyttets deling skulle mannskapet ha ¼ å dele alt etter enhvers rang ombord. På Schou må det ha blitt ca. 1500 rd., en ganske pen sum, som dog ble betraktelig forringet ved pengenes sterkt nedsatte kjøpekraft. Schou kom med krav på andel i to andre priser, men det ble avvist av retten. Etter at kaperiet var blitt forbudt, ble «Walkyrien» satt i kornfart på Danmark hvor den i oktober 1809 ble tatt av engelskmennene. Jørgen Aall fikk utbetalt assuransen med 2500 rd. for den. Den førtes da av en skipper Elling Tengelsen, mens Schou hadde overtatt rederens brigg «Lovise» i lisensefarten på England.
Også kjøpmann Hans Møller prøvde seg som kaperreder, men uten hell; hans kaper «Opreisningen»10) var på 13 lester, med 2 kanoner. 21. april 1809 fikk den kaperbrev for Mogens Thrane fra Porsgrunn. (Denne, som var danskfødt, ble siden en ganske kjent mann i byen både som skipsfører og skipsreder; han kjøpte etter Ulrich Cappelens død i 1820 dennes eiendom (Frednes) på Tollbodøen hvor han bodde til sin død i 1841. I 1837 ble han valgt til medlem av byens første kommunestyre.) Thrane oppbrakte 5. august 5 mil av Lista en svensk skute på vei fra England til hjemlandet. Da Danmark-Norge da var i krig med både England og Sverige, skulle prisen synes sikker, men ifølge en avtale med Sverige om gjensidig utlevering ved fredsslutningen av oppbrakte skip, gikk også denne prise tapt for oppbringeren. Med en dansk kaper som gjorde krav på prisen, hadde Thrane en vidløftig rettssak gående, som han vant. Danskene hadde med sabler og pistoler truet ham til å levere fra seg prisens papirer.
Sjefen for Breviks batteri, tidligere innrulleringssjef i Porsgrunn, Christopher van Deurs (etter 1814 innrulleringssjef i Kristiansand), søkte våren 1809 å få dannet et kaperinteressentskap av bl. a. seg selv, Niels Aall og Diderich Cappelen. Det ble bygd en liten kaper «Den Aarvaagne»11) i Arendal; den kostet 2427 rd., men før den kom i fart, ble kaperiet forbudt.
I mars 1810 hadde Norges stilling bedret seg så med hensyn til handel og kornforsyning at kongen igjen kunne, tillate kaperiet. Det ble stor travelhet blant kaperrederne, og også i Porsgrunn prøvde man seg igjen til tross for de dårlige erfaringer fra tidligere år. Mest berømt ble uten tvil kapersluppen «Einar Tambeskjelver».12) Av eieren Ulrich Cappelen var denne, en eldre kutter, blitt som ombygd til kaper på hans verft på Tollbodøen i Porsgrunn; den var på 7 lester med 27 manns besetning. Denne lille kaper gjorde et av kaperiets vågeligste tokt; de 27 mann i en liten slupp på 14-15 tonn seilte hele Norges kyst rundt for å drive kaperi i Hvitehavet; vi vet bare om to kapere til som prøvde noe lignende. Hensikten med å dra så langt var å snappe opp engelske Arkangelsk-farere. Under Niels Hoel seilte den av sted i mai 1811; da Hoel døde, ble den overtatt av Abraham Pettersen, som 24. juni passerte Tromsø og allerede to dager etter var i Vardø. Etter et par ukers forgjeves tokt kom den tilbake dit da Pettersen var syk; han tok losji i land hvor han døde 1. august. Ikke før var han flyttet i land, så ble det «den største uorden og ytterligste eksesser begått imellom det ombord værende mannskap innbyrdes således at de sloss med sabler og truet hinannen med ladde pistoler». Styrmannen som «etter alt utseende var mer gal enn klok», fikk avskjed, og med skipperens samtykke ble våpnene tatt fra mannskapet av kommandant Broch på Vardøhus festning. Etter Pettersens død tok båtsmannen kommandoen, men heller ikke han kunne holde disiplin på et mannskap «som besto av ribs-rabs av alle nasjoner og alle funksjoner», og noen av dem sa at de like så gjerne kunne gå over til fienden som tjene landet og rederiet. Broch var engstelig for at de skulle omkomme av mangel på mat hvis de ikke kom seg hjemover før vinteren, og samtidig vrimlet sjøen av engelske kryssere. Endelig kom de seg av sted i slutten av august; 2. september passerte den Tromsø for sydgående, da ført av Mads Johnsen, og sent på høsten var kaperen tilbake i Porsgrunn etter et tokt som må ha blitt Cappelen en meget dyr historie. Fartøyet var da så medtatt at det måtte underkastes en ny hovedreparasjon.
I største delen av 1813 var kaperiet igjen forbudt, også denne gang av hensyn til Norge; men da alt håp om en særfred med England for Norge var ute, kastet Frederik 6 seg helt i armene på Napoleon, satte alle kluter til i et siste desperat forsøk på å seire ved hans hjelp. Både norsk-danske, franske og amerikanske kapere ble tillatt utrustet. Diderich Cappelen jr. fikk 3. desember 1813 kaperbrev for sin nybygde skonnert «Norges Stadtholder» 13); den var et helt lite krigsfartøy på 11 lester, med 32 mann og hele 15 kanoner, det meste vi vet noen norsk kaper har hatt. Fører var skipper Niels Jørgen Hirschholm fra Skien. 14. januar 1814 kom freden i Kiel og dermed stans av alt kaperi, så denne kostbare og sterke kaper fikk ikke utrettet noe. - Porsgrunns deltakelse i kaperiet under krigen 1807-14 hadde således et negativt resultat og må ha påført rederne store utgifter og tap. Om byen ikke høstet ære i denne geskjeft direkte, gjorde den det indirekte på en annen kant. Skipper David Michael Malling, av den kjente gamle Porsgrunnsfamilie (sønn av taksadør Rasmus M. som bygde Prestegården) ble i Bergen betrodd førerskapet av en av Norges aller første og største kapere, briggen «Tordenskiold» på 43 lester, med 10 kanoner og 60 mann. Allerede 17. september 1807 seilte den ut på tokt og gjorde to gode priser som tils. innbrakte 48 000 rd. Den ene av disse priser var den første som overhodet ble gjort av en norsk kaper under krigen. Malling har øyensynlig vært så tilfreds med dette at han har begitt kaperiet for en tid; og det var heldig for ham, for da kaperen seilte ut på et nytt tokt med en annen skipper, ble den tatt av en engelsk krysser, og mannskapet kom i en langvarig og ynkelig prison. Mot slutten av krigen førte Malling igjen en kaper, «Udhaleren» fra Bergen, men gjorde da ingen priser. - Fra Brevik ble gjort et par tiltak til utrusting av kapere, men de førte ikke til noe resultat.
Sitt patriotiske sinnelag viste borgerne ved å ruste ut kanonjoller. Admiral Fisker foretok en reise langs kysten for å oppmuntre til dette og se byggingen satt i gang. Det gikk i begynnelsen smått ved Langesundsfjorden; 21. desember 1807 rapporterte Fisker at det var «liten eller så å si aldeles ingen tanke til noen kongelig bygging for privat regning». Etter oppfordring av amtmann Løvenskiold ble det dog satt i gang en innsamling, men hva enten den økonomiske evne har vært liten eller forsvarsinteressen har vært svak, det meldte seg få bidragsytere. Porsgrunn og Skien lå jo utenfor den direkte faresone; et angrep av engelske krigsskip der var nokså utenkelig. En Breviksborger skrev på listen: «Mitt lune forbyr meg å avse noe bidrag». I den by ble resultatet ikke synderlig mer enn B. Chrysties bidrag på 100 rd. I Langesund ga Jacob Cudrio og brødrene Just og Simon Wright nok til bygging av en jolle. I Porsgrunn lot Niels Aall bygge en helt for egen regning; den fikk hans navn, og i hans hovedbok har «Canonjollen» egen konto det følgende år. Jacob Aall gikk sammen med Jørgen Aall, Jørgen Wright, Ulrich Cappelen og Hans Møller om å bygge en; den ble kalt «Peder Krabbe». I Skien bekostet Diderich Cappelen en jolle som fikk giverens navn. En innsamling ved rådmann Bentsen skaffet penger nok til ytterligere en som ble døpt «Gregorius Dagsøn». I Skien ble også bygd jollen for Langesunds bidrag under navnet «Jacob Cudrio». Ingen skulle således være i tvil om hvem som var de største bidragsytere og patrioter. Løvenskiold sr. og jr. ga «jerneffekter for 800 rd.» til jollens utrustning. Da man først var kommet i gang, ble det et ikke ringe bidrag distriktets borgere ytet til landets forsvar; en jolle med fullt utstyr kom på 1500-2000 rd.
Til landforsvar av kysten ble organisert det såkalte kystvern, nærmest å sammenligne med vår tids heimevern. Hele kysten ble delt i «divisjoner»; 6. divisjon omfattet strekningen fra vestsiden av Langesundsfjorden til Kragerø, og sto under kommando av kaptein Oppen i Porsgrunn. Den var delt i fire seksjoner, hvorav den første skulle samles i Porsgrunn og tjene til å avslå landgang der i nærheten eller tjene til dekning av Brevik batterier. Heldigvis ble det aldri bruk for mannskapet til kamp, og interessen for kystvernet slappet tydelig av. Noen direkte føling med krigen fikk man ikke.14)
Utover våren 1809 ble stillingen i Norge så alvorlig at det tegnet til en katastrofe. Kornmangelen nærmel seg virkelig hungersnød, og to års stans all utenrikshandel og trelast utførsel til England hadde brakt østlandets trelasthandlere nær ruin. Ut fra det faktum at de norske kapere skremte bort fremmede handelsskip og trakk engelske krigsskip til norske farvann, måtte kongen, presset av regjeringskommisjonen og Christian August, som i patetiske vendinger malte nøden i Norge og fremholdt faren for en splittelse av dobbeltmonarkiet, gå til det skritt å forby kaperiet 2. august 1809. Østlandets trelasthandlere, som levde i den velbegrunnede forestilling at Norges trelast var uunnværlig for England, presset også på for å få kongen til å oppgi sitt kategoriske forbud mot forbindelse med Storbritannia, og til å anta det alminnelige system med bruk av lisenser, sikkerhetsbrev som trygget mot oppbringelse ved fart på fiendeland. Hvor umulig en slik fart var så lenge kaperiet samtidig var tillatt, viser et brev av 10. august 1809 fra Niels Aall til broren Jacob: «Jeg tillader mitt skib «Haabet», klarerer det for Amsterdam og bestemmer det til London. Jeg har engelsk lisense for tur og retur, så jeg er sikker nok for engelske kryssere; men for franske og danske kan man ikke så ganske være det; dog hva de franske angår, vil det meget komme an på skipperens konduite og dugelighet; han må alltid ha sin journal i den orden at han ikke overbevises om å være på avveie. De danske vil være farligere. De vil føle misunnelse over de fordeler som der åpner oss, og med kaperreglementet lure på byttet. Oppbringes et sådant skip på returen og folket med løfter og trusler lokkes til å si sannheten, må man neppe vente skånsel, ti så vil det jo bli bekjent over den hele verden at vi står i direkte forbindelse med England, og enten må vi da gå tilbake til vår forrige elendighets tilstand eller kaste oss i engelskmennenes armer. I sannhet et sørgelig alternativt.»
Brevet røper på den ene side at lisensefarten allerede var begynt før forbudet mot kaperi, sikkert ikke med kongens billigelse, og på den andre siden den umoral i handelslivet det medførte: offisielt var fortsatt all handelsforbindelse med fienden strengt forbudt; man vil i tollbøkene forgjeves lete etter et skip utklarert til England, men likså sikkert som det var utklarert til Frankrike, likså sikkert var det at det gikk til England. Hadde man ikke engelsk lisense, ble man oppbrakt av engelske kryssere, og fant en fransk eller norsk kaper den, var man solgt. Dette fremkalte et gjennomført system med falske skipspapirer eller et dobbelt sett til å narre begge parter. Skipperen måtte føre to journaler, en for den virkelige og en for den fingerte reise; han og mannskapet måtte, om de ble oppbrakt, avgi falsk forklaring, som Aall selv skriver. Det finnes en mengde instrukser fra ham og andre redere om det. Men noe annet var det ikke å gjøre om man skulle kunne seile, og seile måtte man om man skulle leve. Stor var Aalls glede da han fikk meldingen om kaperiets stans: «Kaperfartens opphevelse har gitt vår skipsfart håpefulle utsikter. Jeg anser det nå mindre farlig å følge den vei regjeringen så tydelig utpeker for oss». - Kaperrederne var selvsagt skuffet over forbudet; de hadde nå til ingen nytte kastet bort en masse penger på utrusting. «Det er tydelig hr. Greve», skrev Niels Aall 15. august til grev Wedel, «at den talløse vrimmel av kapere som nu er fullkommen innvidd i rovsystemet, ser med skjeve øyne på handelens åpning». Men dette skrev han samtidig med at han tegnet 4 aksjer à 250 rd. i en kaper! Bedre kan ikke illustreres den dobbeltmoral kongens politikk tvang handelsmennene inn i.15)
Lisensefarten, som den fra sommeren 1809 gjenåpnede trelastfart på England gjerne kalles, ble en hektisk høykonjunktur med svimlende priser på trelasten og glimrende frakter. Det var nok mange trelasthandlere som da angret på at de for en billig «førkrigspris» hadde skilt seg av med sine lagre. For å hjelpe de nødlidende kjøpmenn til likvide midler hadde kongen sendt den norskfødte justisråd Hans Wexelsen til Norge for å kjøpe opp for regjeringens regning de beholdninger, også av trelast, som kjøpmennene ikke hadde fått avsatt på grunn av krigen. Meningen var enten å skipe varene ned til Danmark eller lagre dem i Norge for senere eksport. Brukseierne ville derved få mulighet til å holde driften gående, og kontanter til kjøp av korn; på den måten søkte man å løse de to mest brennende norske spørsmål. At det var regjeringen som sto bak oppkjøpene, skulle holdes hemmelig. Wexelsen lot derfor de fleste kjøp foreta gjennom sine kommisjonærer, og to av de viktigste var Jacob Aall på Nes Jernverk og hans svoger Hans Møller i Porsgrunn. «En av Norges dyktigste og virksomste handelsmenn», sier den første om den siste. Oppkjøpene antok svære dimensjoner; sluttsummen nærmet seg 1½ mill. rd. Til Niels Aall henvendte Wexelsen seg direkte, og fikk fra ham et lengre brev med hans syn på stillingen. Da de betingelser som ble budt ikke var fordelaktige, var det mange som med Aall kvidde seg for å selge. De ble budt prisene fra 1807 med 20% rabatt og 1 £ regnet lik 5 rd., mens de var villige til bare å gi 8% rabatt og ville ha 6 rd. pr. £. Aall kvidde seg i det lengste, men, skrev han til Wexelsen, «da jeg imidlertid under de nuværende konjunkturer kun har det alternativ enten å anta Deres tilbud eller å oppheve min handelsvirksomhet, har jeg besluttet meg til det første og i den anledning sluttet en akkord med Deres fullmektig hr. Hans Møller». Kontrakten lød på salg av hele Aalls beholdning på Wexelsens vilkår med små endringer; Aall skulle straks få 30 000 rd. i forskudd (i februar 1809) og resten i juni i anvisninger på Zahlkassen i Christiania. Med Niels Aalls sterke ansvarsfølelse over for sine arbeidere og bruksbønder må det ha vært en stor lindring således å bli satt i stand til å holde sin store forretning gående og kunne hjelpe sine mange trengende folk, og det nettopp våren 1809, da hjelp trengtes mer enn noensinne, og organiseringen av den ble landsomfattende.16)
Allerede før myndighetene grep inn, var det tidlig i 1808 blitt organisert en privat provideringskommisjon for Bratsberg, og bedre enn noe annet sted. Initiativet kom fra amtmann Severin Løvenskiold, foruten ham var det borgermester Bentsen og Diderich Cappelen fra Skien, og Jørgen Wright og Niels Aall fra Porsgrunn. «Her høres ikke annet enn jammerskrik etter korn, og snart er alle beholdninger uttømt», skrev Niels Aall 21. mai, og omtrent samtidig skrev Løvenskiold til regjeringskommisjonen: «Daglig hvert øyeblikk på dagen fremstilte seg hungrende og uthungrede almuesmenn, snart enkelte, snart i masse og ber om brød. ... Supplikantenes utseende bærer alle de redsomme og ynkelige kjennemerker av den fortærende hunger». Frykten for en gjentakelse av tidligere hungersopptøyer meldte seg; det gikk rykter om at budstikken mante folk i Telemark til å samle seg og storme regjeringens magasiner; men ved Løvenskiolds kloke og faste holdning ble all uro dempet. For egen regning utrustet kommisjonen 10 fartøyer til å hente korn i Danmark; 5 av dem ble tatt. Den sendte en egen kommisjonær til Danmark for å kjøpe opp korn, den lånte penger til innkjøp når den selv ikke hadde fler. Samarbeidet var det beste. I fellesskap kjøpte kommisjonen flere skip i Danmark for å føre hjem korn; om skipet «Die zwey Schwestern» på 25 lester heter det således at det «er innkjøpt i Danmark for samtlige kjøpmenn i Skien og Porsgrunn»; under skipper Asmus Hansen slapp det vel hjem i april 1809 med korn og malt. Mens Løvenskiold tok seg av administrasjonen og distribusjonen, var Aall ustanselig på farten for å skaffe korn gjennom sine gode slekts- og vennskapsforbindelser. Særlig var grev Wedel ham til uvurderlig hjelp i regjeringskommisjonen. Et lite glimt fra et slikt besøk i Christiania gir hans brev 17. januar 1809 til Løvenskiold: «lgår spiste vi i grand galla hos grev Moltke, idag skal vi meske oss hos Collett og iaften på komedie.... Grev Wedel ymter om at jeg ikke slipper herfra før sist i uken, hvis jeg vil utrette noe for vår providering, og for denne sak må jeg oppofre mitt kjæreste ønske. Det later som man vil bruke mine ringe evner i denne anledning, og jeg kan ikke unnslå meg så meget det enn vil koste min rolighet». Med regjeringskommisjonens vitende og samtykke reiste han til Göteborg for å kjøpe opp varer der og frakte skip som med Kommisjonens leidebrev ble ekspedert til Norge. Det har uten tvil kostet ham Atskillig overvinnelse å rive seg løs fra landlivet på Ulefos. «Jeg har nu måttet forlate mitt kjære Ulefos», skrev han til sin venn, regimentskvartmester Øvre på Trosvig ved Fredrikstad, midt i strevet med provideringen, «da dels private, dels offentlige sysler binder meg til kjøpstaden; kun nu og da søker jeg en forfriskning på hin av naturen så begavede plett. Julen tenker jeg å tilbringe der. Kom da til Holden sogn og ta Deres violin med, så skulle vi more oss så godt vi kunne». - Som tegn på kongens tilfredshet med hans dyktige dyktige arbeid for det offentlige ble han 12. januar 1812 utnevnt til ridder av Dannebrogsordenen.
Utover høsten 1808 og den følgende vinter og vår bar anstrengelsene rike frukter; kornet kom temmelig rikelig inn, men på grunn av oppbringelser ble det meget dyrt. De første ladningene fra de 5 små fartøyer som slapp gjennom blokaden sto dem i 40 rd. pr. tønne, og for den pris var det ikke tale om å selge det. Wexelsen forteller at ikke noe sted på kysten sto kornet så lavt i pris som i Bratsberg; den var vinteren 1809 ikke høyere enn våren 1808: «Man har ansett det for en skam å forhøye disse. Spekulanter har derfor ikke kunnet søke marked.... De formuende i denne egn har delt og deler ennå de siste smuler med de fattige». Det var en god attest, og det tjener Bratsbergs handelsstand til ære at den ved store private ofre avverget dyrtid og den rene hungersnød. Også Jacob Aall bekrefter dette i sine Erindringer: «Ved hine menns kreditt og med stor våge av egen formue braktes store partier kornvarer over havet, ikke alene til lindring for amtet, men og for andre distrikter. Kommisjonens virksomhet oppvakte statens oppmerksomhet, hvorved den fikk offentlig autoritet og understøttedes av vedkommende regjerings agenter både i Danmark og Norge». - I øvre Telemark var stillingen noe bedre blant annet takket være foged Cloumann og hans arbeid for potetavlen; men også der ble stillingen utover sommeren 1808 vanskelig, og bøndene begynte å strømme til byen: «Hver time på dagen hører jeg jammerklage om brød fra mange mils vei hertil ankommende almuesmenn», skrev Løvenskiold til fogden og ba ham søke å stoppe dem og lære dem å bruke bark og mose: «Enhver trengende får altså uunngåelig enten gi slipp på usle fordommer mot tjenlige surrogater eller på livet». Da årets avling kom - den ble om ikke dårlig så dog under middels - sammen med tilførslene fra Danmark, var det verste over for denne gang. I tiden 1. september - 20. desember 1808 lyktes det til tross for blokaden å få hjem 15 skip på tils. 155 lester med 5127 tønner korn og 129 tønner malt; men da det den følgende uke bare kom 1 skip med 384 tr. korn, het det «at som følge derav er nu prisene med ham steget 1 à 1½ rd. pr. tønne».17)
| Utdrag (s. 11-25) fra: Tønnessen: Porsgrunns historie, b. 2 | Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |