Som nevnt innledningsvis var 1840-årene et oppvåkningens decennium for det norske folk på alle samfunns- og kulturlivets områder. Tidligere bundne krefter fikk utfolde seg i en hittil ukjent målestokk. Også i Porsgrunn ble man grepet av den store tidevervsbølge som gikk over landet og fulgte med blant de første, ja på enkelte områder endog før de andre. Selskabet for Porsgrunds og Osebakkens Vel gikk i spissen med sine sosiale tiltak, og andre foreninger fulgte etter, både av humanitær, religiøs og faglig art, og til slutt med et politisk preg.
De eldste foreninger i byen var av kulturell-filantropisk art. Selskabet for Porsgrunds og Osebakkens Vel hadde etter at broplanen var lansert i 1840-årene, mer og mer forlatt sitt egentlige formål. Både i Skien og Porsgrunn hadde det i 1820-årene vært klubb- og avisleseselskaper. Det i Skien ble oppløst 1828, men i 1830 hadde kjøpmann Jørgen Flood Ording fått i stand leseselskaper i Skien og Porsgrunn; for det siste var Wenstøb kommisjonær. Det er uvisst om det er dette eller et annet «avisleseselskaps» medlemmer som av konsul Gasmann 12. januar 1833 ble anmodet om å møte hos Peder Paus (1788-1873, Storgt. 110, Aktiebakeriet), som drev en flittig besøkt utskjenking av brennevin; men det var neppe derfor de gode herrer valgte dette sted for sin sammenkomst. Man besluttet å forandre det gamle avisselskap til «Porsgrunds og Osebakkens Avis- og Læseselskab» med en kontingent av 2 spd. pr. år. Til styre ble valgt Carl MølIer og E. M. Flood, som fikk i oppdrag «å velge sådanne bøker som ville tilfredsstille pluralitetens fordringer til en behagelig morskabslektyre». Blant medlemmene finner vi de fleste av byens honoratiores innen embets-, handels- og skipperstanden. De fleste bøker ble kjøpt fra København; man innhentet også tilbud fra Christiania, men «ved en nøyaktig sammenligning kunne man ikke annet enn gi den danske bokhandler fortrinnet». Selskapet lot også sirkulere aviser, og man var så upartisk at det blant dem ikke bare var det da liberale opposisjonsblad «Morgenbladet», men også regjeringens konservative talerør «Den Constitutionelle». Fra 1845 kjøpte foreningen sine bøker hos H. Joh. Dyring (1818-79), som var kommet hit fra København og hadde etablert seg i 1842 som byens første bokhandler og bokbinder i Holmergården på Skjæret. Han var da 24 år gammel. Læseselskabet viste seg meget levedyktig, og ble oppløst først i 1900. Det fikk en fortsettelse i «Porsgrunds Læseforening» og på en måte, kan man si, også i «Kvindernes Læseforening» stiftet to år før.1)
Leseselskapet var en sluttet, eksklusiv krets, hvorfra ikke bare den høye kontingent, men også medlemmenes høye sosiale rang stengte andre folk ute. Det var et medlem av selskapet som klart så dette og tok konsekvensen av det. Det var Peter Bøyesen. Samme år, 1846, han var byens ordfører, fikk han realisert i Porsgrunn Henrik Wergelands idé om et sognebibliotek eller en folkeboksamling, som kunne gi almuen adgang til å nyttiggjøre den utvidede leseferdighet som bedre skoler hadde gitt, til å tilfredsstille den rivende kulturutviklings tørst etter kunnskaper og til tidsfordriv i ledige stunder. I romjulen 1845 sendte han sadelmaker O. Tandberg (1810-99) - det var, som vi skal se, ingen tilfeldighet - rundt til alle byens borgere med en innbydelse til å gi bøker eller penger til et sognebibliotek «der benevnes etter fedrelandets tapte, edle dikter ... Hendr. Wergelands Almuebogsamling». Bøkene burde fortrinnsvis være av religiøs, moralsk, historisk eller naturhistorisk innhold, og det ble i innbydelsen sterkt betonet bibliotekets sosiale tendens å anvendes av «en tallrik klasse av arbeidsfolks, og den sluttet med disse ord: «At vårt fedrelands fri forfatning måtte bringe opplysningens sol å kaste sine velgjørende stråler inn i hytten, er det Ønske hvormed nærværende innbydelse ledsages ...». Innsamlingen ga 517 bøker og 101 spd. fra over 170 bidragsytere. I et møte på rådhuset ble biblioteket konstituert med, selvsagt, Bøyesen som formann i styret, og som medlemmer Tandberg og skipper Knud O. Skjelsvig (1810-60), den siste også en mann som har satt varige spor etter seg i Porsgrunn. Etter en del vanskeligheter de første år med å skaffe bibliotekar, overtok Tandberg stillingen 1. januar 1850 for 10 spd. pr. år, og med utrettelig samvittighetsfullhet røktet han stillingen i 46 år til han 86 år gammel sluttet i 1896.
Boksamlingen fikk lokale i rådhuset, hvor utlånstiden var hver søndag ettermiddag fra kl. ½ 2 - ½ 4. At man imøtekom en veldig trang til lesning, viser utlånet første år, 3366, derav til handlende 240, «atskillige fornemlig av tollfolk» 210, skipsførere og styrmenn 527, enker 604, håndverkere 803, arbeidsfolk og sjøfolk 982. Det største utlån var således nettopp til de to grupper boksamlingen først og fremst var tilsiktet. Bibliotekets drift er holdt vedlike ved meget beskjedne bidrag fra kommunen, brennevinssamlaget, Sparebanken og staten. Av byens myndigheter og befolkning er det neppe blitt omfattet med den nidkjærhetens ånd hvori det ble stiftet. Så sent som frem til 1. verdenskrig var budsjettet ennå ikke kommet opp i 500 kr.2)
Både Selskabet for Porsgrunds og Osebakkens Vel og Læseselskabet hadde sine medlemmer fra en begrenset krets, den man kalte «det gode selskap». Men innen 40-årene var ute, hadde minst seks foreninger sett dagens lys, som på et bredt, alment grunnlag samlet langt videre kretser av folket, et tegn på at de gamle samfunnsforhold var i oppløsning og nye i emning. Noen av foreningene var av religiøs-filantropisk art, og den eldste av disse er «Porsgrunds Forening mod Brændevins-Drik», som ble stiftet 15. desember 1845 med 9 medlemmer og sogneprest O. H. Schjøtt som formann. Den allestedsnærværende Bøyesen var styremedlem; det ville ha vært rart om man ikke hadde funnet ham der også. Selve navnet synes å tyde på at foreningens stiftelse var en frukt av de agitasjonsreiser ivrige avholdspredikanter foretok 1844, og som førte til at «Den norske Forening mod Brændevins-Drik» ble stiftet i febr. 1845; Porsgrunnsforeningen var uten tvil en lokal avdeling av denne. Det var et skrikende behov for botemidler mot tidens store sosiale onde, drikkfeldigheten. Loven av 1816 om brennevinsbrenning hadde åpnet en nesten ubegrenset adgang til det, og drikkingen hadde økt veldig, kanskje mest på landsbygden. Rettsprotokoller og andre kilder gir ingen grunn til å tro at forholdene var verre i Porsgrunn enn andre steder. Foreningen her fikk den første tid ganske stor tilslutning, men etter at loven av 1845 sterkt hadde begrenset brennings- og skjenkefriheten, ble forholdene etterhvert så gode at interessen for foreningen dabbet av, og den opphørte 1856.
Hans Nielsen Hauges vekkelse merker vi lite til i Porsgrunn, som i det hele ikke har hørt til de steder hvor sekterismen har hatt den fruktbareste jordbunn. Man var kirkelig innstilt, og kirkens tjenere forvaltet Guds ord og sakramenter på en måte som tilfredsstilte de som følte trang til det eller som av hellig vane søkte Herrens hus. Av prestene var ingen i de første hundre år så sterke, særpregede personligheter at de satte tingene på spissen og utesket til dissentering. Et utslag av 1840- og 50-årenes sterkere religiøsitet var «Porsgrunds Missionsforening», stiftet i Rådhussalen 4. desbr. 1848 med sogneprest Juell som formann. Det tegnet seg 21 medlemmer, hvorav merkelig nok bare 1 kvinne. Det Norske Missionsselskab var stiftet 6 år før, og siden mai 1844 fantes en misjonsforening for Solum og omegn. Kollekten på det første møte innbrakte 1.1.14 spd., men i de mer enn hundre år foreningen har eksistert, er det store summer den har ytet misjonsarbeidet. Ved siden av den to år eldre sjømannsforening er misjonsforeningen den eldste eksisterende forening i byen i dag. - Det Norske Bibelselskab, stiftet 1816, fikk i 1853 en lokalavdeling i Porsgrunn, også denne med sognepresten, Anderssen, som formann og hans to klokkere, Schübeler og Ottesen, som styremedlemmer.
Den religiøse ro i Porsgrunn ble i slutten av 50-årene plutselig avbrutt av det «Norsk Kirketidende» kalte «et stort religiøst røre». Da Gustav Lammers i Skien skaket sinnene voldsomt opp ved sitt angrep på statskirken og i 1856 gikk ut av den og dannet sin egen frimenighet, kunne bølgene også merkes i det nærliggende Porsgrunn hvor bevegelsens talere «virket hva de kunne for å dra menneskene til seg. Dertil kommer det Peder Olsenske lille følgeskap, der visstnok ikke vinner styrke i utvidelse, men som da heller ikke skal kunne styrke vårt evangelisk-lutherske kirkesamfunn eller befeste dets svake sjeler i sunn lære og kristelig liv, ti begge deler er hos dem til forargelse». Samfunnet hadde noe kvekersk over seg, men selv sa de at de ikke ville høre til noe parti. - I Kirketidendes omtale synes å ligge en insinuasjon mot Olsens forretningsførsel. Som tidligere flåtemann fra Blegebakken i Skien var han i 1849 kommet til byen og hadde uten noen kapital skutt frem som en meteor; han startet stor trelasthandel og skipsbyggeri på Øvre Bien, kjøpte Raschenborg og slo stort på, men etter åtte år gikk han grundig fallitt, og alt hva han eide, også løsøret, ble solgt ved tvangsauksjon. - Den mest pågående var etter Kirketidende en metodistprest C. P. Willerup; han «går løs på forsamlingen i stedse stigende seIvopphisselse. Hans oppfordring til å komme frem til bodsskammelen, de sønderrevnes rop, det ene høyere enn det andre, de knelendes krampetrekninger og skriken, alt dette setter oss på en uhyggelig måte inn i de amerikanske camp-meetings». Når hertil kom at en baptist og en mormon, snekkersvend Pedersen, også drev sitt proselyttmakeri, måtte Kirketidende i sannhet si at «den menighet der hjemsøkes av så mange proselyttmakere, er å beklage, og i Porsgrunn er det virkelig nød på ferde». Posttidenden var særlig forarget over snekkersvenden som «lik hin listige slange fikk om søndagen, uten å åpenbare hvem han var, sneket seg inn i de religiøses forsamlingshus og forlangte å holde bibellesning». Hans møter hadde vært tallrikt besøkt, mest av nysgjerrig ungdom. Bestyreren av borgerskolen klaget over at en datter av politibetjent Hassel, hvis hustru hadde sluttet seg til metodistene, hadde forfektet deres lære overfor sine meddisipler og talt nedsettende om statskirkens lære og lærere. Hvis hun ikke holdt opp med dette, ville hun bli utelukket fra skolen.
Morgenbladet imøtegikk Kirketidende; riktignok hadde mange gått på møtene, men ingen hadde sluttet seg til baptistene og bare to gått ut av statskirken og inn i metodistforsamlingen. «Røret» var ikke bare av det onde, «det må vel til for å skape luftning og liv i menigheten». Kirkene ble flittig besøkt, og en forening for indre misjon var stiftet (1858) og holdt sine møter for overfylt hus i Rådhussalen. - Stifteren av denne var lærer Mathias Engebretsen Øvrum (1821-93), senere ordfører i Gjerpen og stortingsmann, med apoteker Knudsen og blikkenslager Hans Pedersen som styremedlemmer. Et av dens første mål var å få reist et bedehus. Etter at et andragende om å få feste en tomt av rådhusløkken to ganger var avslått av bystyret, ble bedehuset reist på en tomt Maren Olsen, enke etter velstående kjøpmann Torgrim Olsen (1811-65), hadde skjenket av løkken til sitt hus Storgt. 171, og innvidd sommeren 1868 av sogneprest Winsnes. Høsten 1888 fikk også Vestsiden sitt bedehus. - Metodistenes agitasjon bar den frukt at «Porsgrunds Methodistmenighed» ble stiftet 22. mai 1858 med 3 medlemmer som holdt sine møter i «Hallegården» på Osebakken (Hallsgt. 1) hos kjøpmann Marcus Nielsen. Det ble sagt om ham at han «sang som en engel» og var en utmerket oppbyggelsestiler. Samme år fikk menigheten sin egen prest, E. Arvesen, og i de fem år han virket, vokste den meget sterkt, til 115, og metodistkirken har alltid siden hatt en sterk posisjon i byen. Sitt første forsamlingshus bygde metodistene 1860 i Rådhusgt. 10 (ved siden av Frelsesarmeens senere lokaler). Det brant ned i 1905. To år senere tok de i bruk sin vakre «Immanuelkirke» i Jernbanegaten.
I sogneprest Anderssens etterfølger, Peder Valentin Winsnes (1823-96), som kom hit 35 år gammel i 1858 nettopp mens «røret» slo på, fikk man en nidkjær troens og moralens vokter. Sammen med to av sine medhjelpere og «en oppvakt apoteker» gikk han en søndag aften inn i et dansehus og irettesatte spillemennene og tilrådet dem å ikke spille til dans. Da byen i 1866 skulle ha ny organist, var han imot den av bystyret ansatte Oscar Zogbaum fordi han for hadde ledet et danseorkester. Større oppsikt vakte det at han nektet brennevinshandler Johannes Olsen med kone og nykonfirmert sønn å nyte alterens sakramente. Correspondenten spurte om Winsnes mente seg berettiget til å avvise alle som befattet seg med utskjenkning av brennevin; men noe svar fikk avisen ikke.3) - Det «religiøse røre» i 1850-årene skaffet Porsgrunn tilnavnet «den hellige stad». Kirkeboken viser en ganske sterk utmelding av statskirken 1856-65, tils. 124, hvorav 15 oppga at de skulle slutte seg til den apostoliske Frimenighet i Skien (G. A. Lammers), nesten alle 1856-58; 7 skulle gå inn i baptistsamfunnet og 101 i metodistmenigheten, mens 16 ikke oppga noen grunn til å melde seg ut.
Det som sterkest karakteriserer foreningsdannelsen i 40-årene er yrkessammenslutningene; fagforeninger kan man ikke kalle dem, da de mer hadde til hensikt å heve standens nivå og være til gjensidig hygge for medlemmene, enn den økonomisk-politiske kampstilling som preger den senere tids egentlige fagforeninger. Det er innen handelsstanden man kan påvise de eldste spor av forsøk på å danne en forening uten at det dog synes å være kommet en slik i stand før senere. Da trelasthandelen med de såkalte «Cornwallbjelker» i lengre tid hadde brakt tap, skrev en innsender i avisen 1846 at årsaken var at det ble skipet dit mer enn markedet kunne konsumere. Det ble hevdet at alle de trelasthandlere som i de siste 25 år var gått konkurs, var blitt insolvente ved denne spesielle trelasthandel. Det beste for å forebygge dette var samhold i en forening av de handlende således som det hadde skjedd for over tyve år siden. «Da ei alene Skiens men og de fleste av Porsgrunns og Breviks trelasthandlere er medlemmer av Skiens Handelsforening», var dette det rette forum til å drøfte saken. - Etter dette synes det således virkelig å ha vært en slik forening allerede i midten av 40-årene. Resultatet av drøftelsen ble at trelasthandlerne i Porsgrunn, Brevik og Stathelle «organiserte seg» for å trykke prisene på lasten hos skogeierne. De inngikk avtale om bare å kjøpe til en minstepris etter en bestemt tariff, at lasten skulle leveres på selgerens regning og risiko ved sjøen, og at det skulle betales en bot på inntil 500 spd. for å kjøpe utenom avtalen. «Denne forening vil kvele den frie handelskonkurranse», het det på et stort møte av skogeierne i Kilebygd, hvor de på sin side gikk til mottrekk mot trelasthandlerne. De truet med å bygge sine egne sager og låne penger mot pant i lasten hvis ikke kjøpmennene ga seg. Noe mer om denne handelsforening kan ikke etterspores. En blivende handelsforening fikk Porsgrunn først i 1884.4)
I Skien var det stiftet en håndverkerforening sankthansdag 1846, og et halvt år etter fikk man også en i Porsgrunn. - Ved utgangen av 1827 rapporterte byfogden til amtmannen at det var ininge dårlige håndverkere i Porsgrunn og Skien. - Slik hadde det ikke alltid vært; det var en tid i foregående århundre da håndverkerne i byen hadde godt ord på seg, og den huste enkelte mestre i rokokkoens alder. Tiden ga dem også mange og store oppgaver ved reisningen og innredningen av kirkene og de mange rike patrisierhjem. Særlig synes snekkerhåndverket i slekten Glose (Glaser) å ha vært drevet med mesterskap. Lars Hansen Glose (1748-1846) var en av de mest benyttede snekkere under byggingen og møbleringen av Ulefos hovedgård, og man kan med temmelig stor sikkerhet påvise mange av hans stykker der. Hans møbler sto ikke tilbake for de berømte engelske håndverkeres, sier Pram i sin reisebeskrivelse. Glose hadde jo også fått sin utdannelse ved et flerårig opphold i England.5) Mellom 1806-11 har Aall årlig utbetalt ham 200-500 rd. Maleren Johan Henrich Weidenauer (1750-1817) arbeidet også en tid der og senere et par år for Aall på Brekke. Til dekorasjon av kirken ble han meget brukt. På Ulefoss står et taffelur signert Jens Aalborg (1748-86), Porsgrund (1760-årene) og vitner om kunsthåndverkets høye nivå i rokokkotiden. Utøvere av gullsmedkunsten kjenner vi først fra senere tid. Med svennebrev fra Christiania 1810 kom Johan Henrich Lilliebielke (1788-1874, senere endret til Bjelke) hit året etter, løste borgerbrev som gullsmed 1830 og etablerte seg på Osebakken to år senere. Han byttet dog snart etter dette med borgerskap som høker. Hos ham hadde sannsynligvis Hans Gottfried Svenniche Sørensen (1799-1876) gått i lære; i 1841 fikk han borgerskap som gullsmed, først på Osebakken, fra 1846 på Vestsiden. I slekten Halvorsen-Michelsen, hvis hus ennå står i Storgt. 156, ble i hundre år seilmakerhåndverket holdt høyt i ære; de var de eneste som drev med det ved Langesundsfjorden.6)
I sin rapport uttaler byfogden videre håpet om at den nye håndverkslov som var under utarbeidelse (den kom først 1839), ville høyne håndverkerstanden og dens arbeid. Da ville man oppnå at «den dovne og udugelige læredreng ikke ble svenn fordi han blott hadde vært en laugsmesters tjenestedreng og anvendt tiden til all slags huslige sysler». Det var da 24 håndverkere i byen: 1 bokbinder, bøkker, salmaker, seilmaker, mekaniker, byggmester, garver, 2 snekkere, smeder, 3 skreddere, malere, og 7 skomakere. Etter vedtagelsen av håndverksloven, skriver amtmannen 1841, hadde antallet håndverkere tiltatt betydelig og deres arbeider var blitt bedre; det skyldtes den større konkurranse, men en vesentlig betydning hadde også tegneskolen i Skien (fra 1832). Særlig hadde snekkerne hatt fremgang og endog utført møbler til andre byer. Antallet håndverkere var da 38, derav på Osebakken 14; de arbeidet med 18 svenner og drenger, 17 var tilsluttet et laug. Av nye yrker var representert 1 gullsmed, farver, blokkmaker, slakter, kobberslager og 2 hjul- og vognmakere. Standen viste nå «større dugelighet enn på et så lite sted kunne ventes». Antallet steg sterkt de følgende år, 43 i 1845, (det var da to grosserere, 25 kjøpmenn, 19 høkere og 46 skippere) 66 i 1850, 88 i 1855 og 98 i 1860. - Noe liknende tegneskolen i Skien ble fra 1846 forsøkt som en søndagsskole i Porsgrunn, men med lite hell å dømme etter Correspondentens ironiske referat av den første eksamen i mars 1847.
I Porsgrunn var ingen laug; de som sto tilsluttet et laug, var medlemmer av laugene i Skien. Dette kan ha økt behovet for en forening i byen selv. Den sterke stigning i antallet, den skarpere konkurranse fra fuskere i faget og i det hele tidens trang til sammenslutning om felles interesser utløste dannelsen av en håndverkerforening. Den ble stiftet 12. januar 1847 etter innbydelse av de tre aktede håndverkere, sadelmaker Ole Tandberg, murmester Gunder A. Tofte (1802-85) og bakermester Johan Christian Tønnesen (1804-62). Til «direktører» (styre) ble valgt de tre innbydere (med Tandberg som formann), mekaniker Halvor Wenstøb og urmaker7) Stribolt. Suppleanter ble gullsmed Sørensen, boktrykker I. F. Schmidt, bokbinder Dyring og skomaker Halvor Hansen. Foreningen fikk ved starten 42 medlemmer hvorav 35 møtte på det første møte. Man gjør neppe de andre urett ved å se Tandberg som foreningens egentlige stifter. Han må ha vært en meget sosialt interessert mann, sterkt opptatt av tanken på å heve både hos sine standsfeller og hos arbeiderklassen respekten hos dem selv og andre for deres yrke. Hertil skulle bidra, som det fortelles, hans egen alltid verdige opptreden, iført sort bonjour. Hans kone var ofte med ham og hjalp med tapetsering. Engang han skulle tapetsere for fru Jørgen Flood, tillot fru Tandberg seg å kritisere det tapet som var valgt. Da sa Tandberg: «Ti stille Birgithe, når smakens dronning taler». Tandberg var som ganske ung kommet til byen fra Toten, men ble i sitt lange liv mer porsgrunnsk enn mange andre. I 46 år var han bibliotekar, og hver søndag ettermiddag å finne i sitt kjære bibliotek på rådhuset «aldri trett av å anbefale nytten og betydningen av å utvide sine kunnskaper gjennom de bøker og tidsskrifter der huses i hans velordnede rekker», skrev Grenmar ved hans avgang. I en årrekke var han medlem av Sparebankens representantskap. Tandberg var et av de faste punkter i samfunnet; i mer enn 60 år var han med å prege rytmen i byens dagligliv, alltid der hvor byens borgere ventet å finne ham. - For øvrig vet vi ikke mer om denne første forening enn at den allerede på sitt andre møte opprettet en sangforening som fikk 10 spd. av Selskabet for Porsgrunds og Osebakkens Vel. En ny og blivende håndverkerforening ble stiftet 25. februar 1885.8)
Den store organisasjon av arbeiderforeninger som Marcus Thrane reiste i 1848 og de følgende år, nådde også Bratsberg, og i traktene rundt Langesundsfjorden fikk bevegelsen stor tilslutning. I Porsgrunn ble en arbeiderforening stiftet 18. februar 1850 av formannen for Kragerø-foreningen. Møtet ble holdt på rådhuset som velvillig var overlatt ham, og hvor folket var forsamlet i store masser. Foredraget besto vesentlig i opplesning av Thranes skrifter. «Arbeiderne tilkjennega tydelig at de hyldet de fremsatte anskuelser og ikke ville tilstede noen innvendinger, hvorav kan utledes at sansen for noe bedre iblant denne klasse også er vakt». Ifølge byfogdens rapport hadde foreningen 183 medlemmer; i Skien hadde den 235, i Brevik 105, i Stathelle 81 og i Gjerpen 126; det var også en forening på Bolvik. Når Solum og Eidanger ingen forening hadde, kom det av at medlemmene derfra, henholdsvis 43 og 6, var inntegnet i Porsgrunnsforeningen. Kragerø hadde en stor forening med hele 286 mann. I Porsgrunn hørte 66 medlemmer hjemme på Vestsiden og 115 på Østsiden. En yrkesfordeling viser at sjøfolkene var den tallrikeste gruppe med 83, så kom arbeidsmenn med 71, håndverkere 17 og bønder 10. Den petisjon med arbeidernes ønsker som ble sendt kongen 1850 med underskrift av alle de lokale foreningens medlemmer, har i Porsgrunn 133 underskrifter som for en stor del bærer umiskjennelig preg av å være skrevet med samme hånd. Vi kjenner lite til foreningens virke og styre og medborgernes reaksjon overfor den. Hovedmannen for hele Langesundsfjorden var Skiensforeningens formann, urmaker Niels J. Qvarme, en av Thranes radikaleste tilhengere. Han representerte også Porsgrunn på det berømte «Lilletinget» i Christiania, arbeiderlandsmøtet i juni 1851. Det er vel kjent hvordan myndighetene, som, skremt av Februarrevolusjonen i Frankrike 1848, fryktet noe liknende i Norge, knuste hele arbeiderbevegelsen med vold og makt. Qvamme var en av dem som fikk strengest straff, 9 års straffarbeid, av høyesterett satt ned til 3. Han hadde bebudet at han ville utgi et lokalblad under titelen «Skiens og Omegns Mysterier», med avsløringer av kjente personer. Heldigvis for samtiden, men dessverre for ettertiden fikk han ikke ut noe av bladet før han ble arrestert.
Vi kjenner navnene på alle medlemmene i Porsgrunn, og man stusser ved et par av dem, som viser at også enkelte av borgerklassen sympatiserte med arbeiderne. Tre var skipsførere, Amund Andersen, Edvard Funnemark og Berthel H. Karth, og en handlende, Halvor B. Sømoe, som skulle etterlate seg sitt navn i Sømoegården. Da Thrane og hans ledere var fengslet og dømt, falt den mektige organisasjon sammen og dermed sikkert også foreningen i Porsgrunn. I 1861 ble sendt rundt en innbydelsesliste til et fond for opprettelse av en arbeideranstalt; tre skipsredere tegnet seg for tilsammen 350 spd., men dermed ble det. 3 år senere ble stiftet en arbeidernes sykekasse, som ved utgangen av 1865 hadde 95 medlemmer og en formue på 421 spd. Til den nye arbeiderforening som ble stiftet i februar 1870 kom initiativet fra håndverkerne, og den hadde ikke noe av Thrane-foreningens politisk radikalt-sosialistisk preg. 9)
| Utdrag (s. 201-212) fra: Tønnessen: Porsgrunn historie, b. 2 | Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |