Det har av andre vært antydet at etableringen av det kommunale selvstyre i 1837 var en av forutsetningene for opphevelsen av Porsgrunns magistrale fellesskap med Skien. Det er ikke så, for den fulle atskillelse hadde allerede vært under forberedelse i mange år da byen fikk sitt første formannsskap, og det kan heller ikke påvises at dette har befattet seg stort med saken.1) Ifølge loven av 14. januar 1837 valgte byen sitt første formannskap 18. mars. Av dets 4 medlemmer gikk de to tidligere borgerrepresentanter, Jørgen Flood og Jacob Müller, automatisk over i sin nye funksjon; de to nyvalgte var Jørgen Linaae og Jens Gasmann. (Da Linaae var meget ute på reiser, møtte han sjelden). Tre dager senere holdtes valg på 12 representanter; valgt ble (nevnt etter det antall stemmer de fikk): kjøpm. M. T. Mathiesen, skipper O. Willumsen, mekaniker H. Wenstøb, kjøpm. Niels Johnsen, kjøpm. P. Flood, smed Gullich Johnsen, skipper Arnt Folkman, skipper Mogens Thrane, høker Hans Schanke, seilmaker Michel Halvorsen, skipper G. Svennungsen og høker Ole P. Halvorsen. Av de 16 tils. var 8 fra hver bydel, og Vestsiden således sterkt overrepresentert i forhold til folketallet og antall stemmeberettigede. Halvparten, 8, var av handelsstanden, 5 skippere og 3 håndverkere. Påfallende var det at ingen av byens offentlige tjenestemenn var valgt. Det samme var for øvrig tilfelle i Skien, som hadde en sterk representasjon av håndverkere, 6, og bare 1 skipper. I Brevik ble valgt 3 offentlige tjenestemenn og 7 kjøpmenn. Det kan ikke merkes noen som helst antydning til valg i en bestemt politisk retning eller til noen organisering av de stemmeberettigede før valget. Den 1. mai kunne det konstituerende møte holdes i østre Porsgrunns skolehus. «Etter innbyrdes overenskomst imellom formennene» ble bestemt at Jørgen Flood skulle fungere som ordfører og Jens Gasmann som viseordfører.
Ved valg av ordfører ble det fra begynnelsen av 40-årene en underlig praksis. Da den eldste formannskapslov ikke kjente til varamenn, måtte nyvalg foretas når en plass ble ledig ved dødsfall, fraflytting eller langvarig fravær. Gang på gang hender det da at det nyvalgte medlem nesten automatisk blir ordfører, selv om det var en helt «ny» mann; det samme skjedde med viseordførerstillingen. I 1843 ble således overtollbetjent D. Møller formann og samtidig viseordfører; da han i mars uttrådte (uvisst av hvilken grunn), ble sogneprest Schjøtt valgt i hans sted som formann og en uke senere viseordfører. I 1845 søkte Møller seg fritatt da han var opptatt på tollboden fra «soloppgang til solnedgang»; det ble nektet ham under henvisning til at han nettopp da hadde 4 ukers permisjon til en lystreise. I mars 1847 ble han valgt til ordfører, men denne gang ble hans bønn om fritagelse etterkommet; i hans sted ble som ny formann valgt tollbetjent E. R. Pedersen, og i formannskapsmøte samme dag ble han valgt til ordfører, og ikke viseordføreren kjøpm. Chr. Schøning. Da så Pedersen fratrådte etter tre år og den ganske nye mann i byen, amtsfullmektig Thorvald Olsen, etterfulgte ham som formann, ble han samtidig «automatisk» ordfører. Det kunne nevnes mange liknende eksempler. Man må således i den første formannskapstid neppe ta valget av ordfører som uttrykk for høyeste medborgerlige aktelse, men snarere for, som vi skal se, en viss uvilje mot å påta seg byrdefulle kommunale tillitsverv.
Det første møte behandlet bare de rent formelle ting vedrørende konstitueringen, og bekjentgjorde at formannskapet fra 12. mai ville holde sine møter 2. hver fredag kl. 4 i skolehuset. Dette var et lite tilfredsstillende og representativt lokale; her holdt man til bare vel et år da Kammerherregården ble kjøpt «for å oppnå det gode at kommunen kan ha et passende lokale til offentlige så vel retts- som kommuneforhandlinger» Da det under diskusjonen om oppløsning av det magistrale fellesskap med Skien, var blitt anført mot Porsgrunn at det ikke hadde noe rådhus, måtte heri ligge en oppfordring til å skaffe seg et sådant. Anledningen bød seg da Kammerherregården skulle selges av skipsfører Jacob Grubbe Ottesens bo. I gården hadde fattigkassen pant for et lån på 400 spd.; men da det var tvil om dets prioritet før et annet pantelån på 1800 spd., fant man at man best kunne sikre fattigkassens fordring ved kjøp av huset. Flood og Gasmann ble bemyndiget til å kjøpe, og på auksjon 9. juni 1838 fikk de tilslaget for den meget rimelige sum av 2200 spd. + omkostninger, tils. ca. 2450 spd. (Ottesen hadde i 1823 gitt 4200 spd.) I virkeligheten fikk kommunen sitt prektige rådhus for bare halvparten av denne sum; for det første ga baronesse Adeler avkall på 2½ års renter av obligasjonen på 1800 spd., og for det andre ble løkken og to tomter til gården solgt straks etter kjøpet for 1186½ spd. Ved å oppsi private lån i skolekassen på 500 spd. og låne dem til byen mot pant i rådhuset, og oppta et lån på 300 spd. av Østre Porsgrunns fattigkasses midler, likeledes med pant i rådhuset, greidde man å utbetale fru Adeler innen den meget korte frist hun hadde satt. For snaue 1200 spd., og uten å betale ut en skilling av bykassen, hvor man for øvrig ikke hadde midler til det, hadde Porsgrunn fått et rådhus det kunne være stolt av, som ga rommelig plass ikke bare for de administrative organer, men innen kort tid også for begge skolene, folkeskolen og borgerskolen, for almuebiblioteket, sjømannsskolen, postkontoret, og i de større selskapslokaler kunne omreisende skuespillertropper gi sine forestillinger. Arrestrom fikk man også og leilighet for vaktmesteren. Det var sikkert med stolthet man kunne bekjentgjøre at «Rådhus-forhandlingene, under hvilken benevnelse gården fremtidig benyttes», ville bli flyttet dit. Og 30. juli 1838 holdt formannskapet sitt første møte der. En besiktigelse tidligere på sommeren hadde vist at huset trengte en grundig rengjøring, oppussing og reparasjon både innvendig og utvendig. Da det var gjort, kunne byens borgere med rette være stolt av sitt rådhus. Fra denne side sett var det ingen hindringer for at det nye kommunale selvstyre kunne fungere til byens beste, og den fullstendige atskillelse fra Skien tre i kraft.
Hva betydde opprettelsen av det kommunale selvstyre for Porsgrunn? Ser vi det i sammenheng med innlemmelsen av Osebakken og atskillelsen fra Skien, synes det innlysende at det måtte være av vidtrekkende betydning. Byen var blitt en fast avgrenset, selvstendig organisasjon. Den lille grad av kommunalt selvstyre som før 1837 var overlatt byene, hadde Porsgrunn måttet dele med Skien. Nå ble ikke bare dette fellesskap opphevd, men den myndighet i byens styre som før hadde tilligget statens embetsmenn, amtmann og stiftamtmann, og magistrat, ble nå nesten i sin helhet overdradd folkevalgte representanter for byens befolkning. Helt suverent ble bystyret ikke; staten kunne fremdeles på en rekke måter gripe inn i byens saker; Stortinget kunne gi lover med gyldighet for kommunale anliggender som skole-, fattig- og helsevesen, regulerings-, bygnings- og brannvesen. Det var også forbeholdt staten en viss kontroll gjennom amtmannen med byens økonomi og approbasjon av dens budsjetter. Et mindretall i bystyret kunne på visse vilkår innanke en beslutning for riksstyret. Men med disse begrensninger var bystyret kommunalt suverent. Den større myndighet ga større ansvar, og ansvaret påhvilte nå ikke en liten krets av magistraten og borgerrepresentantene, de eligerte menn, støttet av et snevert begrenset antall slekter innen byens høyeste lag, men et langt bredere borgerlig grunnlag. Det måtte stimulere interessen for byen og dens saker i en større grad og et videre omfang enn før. Riktignok ble det ikke så til å begynne med. I forholdet mellom formennene og representantene skjelnet loven av 1837 mellom de saker de første kunne innhente de sistes samtykke til, og de hvor det skulle gjøres, det siste gjaldt særlig spørsmål av økonomisk rekkevidde. I de første år synes formannskapet å ha avgjort nesten alle saker alene; det fremgår med tydelighet av de eldste formannskapsprotokoller, bare navnet er for så vidt betegnende nok. Det synes som om representantene er innkalt bare for å påhøre og strø sand på formannskapets avgjørelser; det gjaldt således en så stor sak som kjøpet av Rådhuset.
Da det første Bratsberg amtsformannskap avsluttet sine forhandlinger i juli 1838 med et selskap, het det derom i referatet: «Selskapet avga ved sin hyggelighet et bevis for med hvilke kjempeskritt våre konstitusjonelle institusjoner befordrer almen dannelse og sans for vår erholdte lykkelige fri forfatning. Gud bevare den gode konge der ga oss den, og oss forstand til å bevare den uforkrenket». Noe liknende denne følelse må også ha besjelet de 16 Porsgrunnsmenn under utøvelsen av sitt tillitsverv; det ble en skole i politisk trening og medborgerlig ansvarsfølelse. Ved sin uttredelse av formannskapet 31. desbr. 1840 sendte Jens Gasmann og Jørgen Linaae en avskjedshilsen til bystyret. De bombastiske ord er sikkert ikke bare svada, men et oppriktig uttrykk for stolt glede og dyp takknemmelighet over den politiske frihet folket hadde vunnet gjennom loven om kommunalt selvstyre: Opplysningen førte til vårt land en fri forfatning. Mens millioner medbrødre etter lange, blodige kamper klarte å frigjøre seg, måtte millioner underkaste seg absolutismen, og andre millioner har bukket under. «Held oss at vi unngikk en så tung skjebne!» En av den fri statsforfatnings herlige frukter er innsettelse av kommuneformannsskaper. «Derved gis oss adgang til å arbeide for eget vel. Og hvo ville ikke gjerne arbeide til et så gagnlig formål!» Besjelet av den glade tanke å kunne bidra dertil «tok oldingen (dvs: Gasmann, i 1837 61 år) ikke i betenkning å innskyte deri den lille rest av livskraft han ennå hadde å råde over til et så edelt øyeineds fremme». De ba om overbærenhet med at evnen ikke hadde stått i forhold til den gode vilje, og takket til slutt sine medformenn «som med fullmektige evner og en kraftig vilje» i mange år allerede hadde «hederlig representert den kommune vi felles skulle søke å gagne». Et vakrere uttrykk for æren og gleden ved å tjene sin by kunne man neppe få. Det har uten tvil vært et beveget øyeblikk da skrivelsen på årets siste dag ble referert for byens fedre. Men en ting var en løftet stunds patetiske ord, en annen ting var hverdagens praktiske realiteter. De lot seg ikke løse med høytidsstemte talemåter.2)
Når man prøver å klargjøre byens finanser og forvaltning, blir særlig tre forhold fremtredende: et meget komplisert skattesystem, en uhyre vanskelig økonomi, og motvilje mot å påta seg kommunale tillitsverv. Det er mange grunner til at spørsmålet om byskatten var så innviklet. For det første det kommunale fellesskap med Skien, som medførte at en del av begge byers byskatt gikk inn i den felles kemnerkasse til bestridelse av de felles utgifter utenom hver enkelt bys spesielle budsjett. Dette skulle ikke forenkle de ellers innviklede skatteforhold man hadde felles med Norges øvrige byer. Disse forhold - og det er det andre moment - kom dels av at man ikke hadde en samlet byskatt hvorav alle kommunale utgifter ble dekket, men flere skatter for hvert sitt spesielle formål, dels av at grunnlaget for utlikningen av disse skatter var forskjellig.
Grunnen til den nesten årvisst tilbakevendende strid om den felles byskatt mellom Skien på den ene side og Porsgrunn med ladestedene på den andre til dels også mellom Porsgrunn og ladestedene, kom av at det, aldri var blitt fastsatt nøyaktige regler for hvordan man skulle gå frem ved utlikningen, eller at det en gang for alle var bestemt en fast prosent av fellesskatten for de enkelte byer. Byskatten var en skatt på «næring» (inntekt) og formue tilsammen; den siste ville være nokså konstant, mens den første kunne svinge sterkt fra år til år. Det kunne derfor inntreffe at en borger med en stor eiendom men uten inntekt, kunne bli iliknet større skatt enn en med stor inntekt og liten formue. Skiens takserborgere fastsatte hvert år på grunnlag av et overslag over kommende års utgifter det be]øp som falt på hver by, og de enkelte byers takserborgere fordelte så skatten på de enkelte borgere. At dette likningssystem kunne gi grunn til strid, sier seg selv. Som et illustrerende eksempel kan vi ta likningen i 1830.
Skiens takserborgere hadde beregnet byskatten til 3671 spd. Året før hadde skatten vært 3000 spd.; da hadde Skien betalt 1945 spd. og Porsgrunn med de tre ladesteder 1055. Nå forlangte Skien at de andre byene skulle overta ikke bare den forholdsmessig samme andel, 1278 spd. for året 1830; men da den mente seg 225 spd. for meget liknet, krevde den at de andre skulle påla seg halvparten av det med 112½ spd., slik at det samlede beløp på dem ble 1390½ spd., eller en stigning i forhold til foregående år fra 35.1 til 37.9%. Mot dette protesterte Porsgrunns og ladestedenes takserborgere, «da bevislig flere av utstedenes mest formuende handlende hadde betydelig innskrenket deres virksomhet liksom de betydelig var redusert i formue». Denne protest kunne ikke Skien ta til følge «da Skien har hatt fuldelig likså stor og større avgang». Da man ikke ble enig, appellerte Porsgrunn og ladestedene saken til amtet, og på dettes anmodning strakte de seg så langt at de gikk med på å betale 1327 spd., men da Skien under ingen omstendigheter ville utlikne mer enn 2281 spd., ble det en rest på 63 spd. som ble overført til neste års utgifter. De 1327 spd. ble man enige om å fordele med 927 på Porsgrunn (632) og Osebakken (295) og 400 på de tre ladestedene. Om dette ble det ny strid mellom disse og Porsgrunn, som forlikskommisjonen forgjeves søkte å bilegge; ladestedene ville bare betale 124 spd., men Porsgrunn ville at beløpet skulle fordeles i forhold til kjøpstedsskatten, og retten ga nærmest Porsgrunn medhold. - Det ble under den første strid fremholdt, og delvis innrømmet fra Skiens side, at denne by nøt særlig godt av visse felleskommunale organer, og at det derfor var rimelig at «dens borgere betalte noe lite mer enn de øvrige steder». Året etter hadde man striden gående igjen; av de utliknede 2500 spd. var Skien villig til å overta men Porsgrunn og ladestedene nektet å betale 1/3 (833 1/3 spd.); 750 spd. syntes dem rimelig. Man ble til slutt enige om 800 spd. Det sier seg selv at denne stående strid om fellesskatten måtte gi grobunn for bitterhet mellom byene, og i høy grad opparbeide en stemning for hel opplesning av alt fellesskap. Det har sikkert vært følt som en lettelse for alle parter da den ble fullbyrdet.3)
Hvilke utgifter skulle så felleskassen dekke? I 1841 f. eks. var dens inntekter 3664 spd. og utgiftene 4296 spd. Den vesentligste del av utgiftene gikk til lønninger, dels til de rent kommunale funksjonerer, dels som tilskudd til embetsmennenes lønn (byfoged og sogneprest). På denne post medgikk ca. 1680 spd. De som ble lønnet, var underfogden i Porsgrunn, 64 spd., 8 vektere à 55 spd. (15 i Skien og 3 i Porsgrunn), 4 rådstutjenere (politibetjenter) à 24 spd., bytamburen 24 spd., 2 jordmødre à 40 spd. Mens branninspektørens lønn bare var 64 spd., fikk feieren hele 200. En meget stor post var «delinkventutgifter», arrestasjon, transport og underhold av arrestanter og utgifter til rettssakene mot dem; til dette medgikk 1046 spd. Den tredje store post var broer, brolegning og veivesen, 919 spd. Når utgiftene enkelte år ble ekstraordinært store, skyldtes det nesten alltid broene; i 1829 medgikk det således 964 spd. til de tre broene i Porsgrunn, Osebro, Kirkebroen og Klopbroen, og i 1836 700 spd. til Langefoss bro. I 1838 slukte denne post hele 2411 spd. mot 478 i 1837 og 590 i 1839. I budsjettet for 1838 var tatt med 800 spd., oppsamlet i et fond med 200 spd. pr. år, utliknet til opprettelse av et rettslokale i Porsgrunn for å slippe den dyre og tungvinte transport til arresten i rådhuset i Skien. Da Porsgrunn s. å. hadde fått sitt rådhus, med plass til arrestlokaler, forlangte formannskapet beløpet utbetalt til innredning av disse; Skiens formannskap protesterte, men samtykket dog til slutt. Det hadde i sin tid vært dissens om man overhodet maktet å avsette så meget som 200 spd. pr. år, «det var uutførlig under nærværende konjunkturer og nytten av det (arrestlokalet) var heller ikke stor». - En slik større utgiftspost var 483 spd. til offentlige bygningens vedlikehold og inventar. En forbausende høy utgift var 29 spd. til urmaker Lie for tilsyn av kirkeuret, mens doktoren bare fikk 2 spd. for inspeksjon av apotekene i de to byer, og 96 skilling i diet.4)
De samme utgiftspostene gikk igjen år etter år, og det viste seg nesten umulig å få inn på fellesbudsjettet en ny post, særlig hvis den fortrinnsvis bare kom den ene by til gode. I 1838 søkte således Skien å få i stand et ordnet lyktevesen, og påsto denne utgift inndradd i og utliknet i byskatten. Mot dette protesterte Porsgrunns bystyre: det fantes ingen lov som påbød at byers lyktevesen skulle inndras under byskatten; utgiften var hittil ukjent for Porsgrunn, og måtte betraktes som en helt privat sak for Skien og ikke inndras i fellesskatten «førinnen en liknende innretning påfordres til gatens opplysning i Porsgrunn». Da magistraten oppfordret representantene til å ordne saken i et fellesmøte med Skiens representanter, svarte de at «de ikke trodde seg forpliktet til å avgi møte utenfor Porsgrunns by». Overfor denne vegring oppga Skien sitt krav. - Foruten å røpe at Porsgrunn på denne tid var uten enhver gatebelysning, viser saken ytterligere, som en av de mange, hvor betimelig det var å få oppløst fellesskapet mellom de to byer.5)
Et annet område av forvaltningen med stadige vanskeligheter, var, som nevnt, valget av menn til de kommunale tillitsverv. Dette var også særlig fremtredende i «foreningstiden». Slike tillitsverv var stillingene som borgerrepresentant, forlikskommissær, fattigforstander, skoleforstander, kirkeverge, branninspektør, veiinspektør, medlem av havnekommisjonen, takserborgere, liknings- og overlikningsmenn. Særlig synes ombudet som fattigforstander og branninspektør å ha skaffet sine innehavere meget bry; man måtte tillegge ombudene en mindre årlig godtgjørelse for å få folk til dem, enda det var imot prinsippet for medborgerlige tillitsverv. 25. mai 1830 skulle det holdes valg i østre Porsgrunns skolehus på borgerrepresentanter og forlikskommissær. Da det ble gitt uttrykk for at flere fremtredende menn ikke var foreslått, lot magistraten føre til protokolls at «de respektive borgere som ikke er foreslått, er enten i sådan borgerlig eller i annen stilling at de ikke med grunn hertil kunne foreslåes, og til å vise at det ingenlunde er mistillit til flere brave menns både evner og gode vilje at de ikke er brakt i forslag, tjener følgende»: Hans Møller, «hvis utmerkede dugelighet og rettskaffenhet er noksom bekjent», har frasagt seg vervet som forlikskommissær på grunn av fraflytning; Jørgen Flood bodde på sin landeiendom og var dessuten kirkeverge; E. M. Flood var veiinspektør og dessuten stadig på reiser i utlandet; kjøpmann (Niels) Sørensen (i Raschebakken 9) hadde i 12 år vært både fattig- og skoleforstander og unnslo seg derfor nå; kjøpmennene Christen Vauvert og Paulus Flood var unge (henholdsvis 35 og 26 år) «opplyste og rettskafne borgere, men bør ikke foreslåes så lenge eldre og mer erfarne kan velges».
Da magistraten ba de tilstedeværende opplyse om noen skikket var glemt, svartes enstemmig nei. Utenfor forslagene kunne ikke velges noen da deres navn etter loven ikke var betimelig kunngjort. Av de øvrige foreslåtte nektet Carl Møller gjenvalg, kjøpmann Aa. Rougtvet fraba seg gjenvalg på grunn av sin høye alder (68 år), kjøpmann P. J. Damm på grunn av sykelighet, konsul Gasmann fordi han var forlikskommissær, kjøpmann Job Kiil på grunn av sin 10-årige funksjon, og Jacob Müller var stadig ute på reiser. Det var C. MølIer og Kiil som da innehadde vervet som borgerrepresentanter, og den sistes vegring ble ikke godtatt da ikke begge, etter magistratens mening, burde slutte på en gang. Valgt ble Kiil som representant for Østsiden og Müller for Vestsiden. Så forlegen var man altså for folk at til tross for at den ene med full rett frasa seg gjenvalg etter lang tids funksjon og den andre vanskelig kunne røkte vervet, måtte man ta dem. Når Damm ble valgt til forlikskommisser med hele 11 stemmer (av 13) og Jørgen Flood bare fikk 2, var dette således neppe å ta som et uttrykk for større aktelse for den første enn for den siste. Man bør således neppe heller ved andre valg vurdere graden av medborgerlig aktelse etter stemmetallet. - Damm beholdt sitt verv i tre år, og det må ha lagt beslag på meget av hans tid. I de tre år behandlet forlikskommisjonen 176 saker, gjennomsnittlig 59 pr. år. Det er forøvrig en tydelig sammenheng mellom antallet forlikssaker og konjunkturene; fra 1817 steg de til 117 i det dårlige år 1818; i de gode år 1824-25 var de helt nede i 36, holdt seg siden på et gjennomsnitt av 55 for i 1838 å gå helt opp i 121. I de relativt gode 40-årene var det årlige antall ca. 44, men i krakket etter Krimkrigen steg de til 118, 267 og 203 i 1857-59. Byrden som forlikskommissær var således i høy grad konjunkturbetonet; selvsagt kunne den også variere med sakenes omfang.
Kiil frasa seg etter ett år vervet som borgerrepresentant; i stedet ble valgt Hans Møller, men han vegret seg så sterkt at han til og med truet med å oppsi sitt borgerskap. For at «kommunen ikke skulle utsettes for det» som magistraten sa, ble valget betraktet som ugjort, og Jørgen Flood valgt. Å få en habil mann som branninspektør, var til sine tider også vanskelig. I 1840 måtte magistraten true med å pålegge Peter Bøyesen å overta ombudet hvis ikke noen annen kunne skaffes etter Niels Johnsen, som hadde frasagt seg det da han hadde hatt det i 6 år. Han hadde først søkt seg fritatt for skyssplikten da han som branninspektør trengte hesten selv; hvis det skulle bryte ut brann på hans skyssdag, kunne han vanskelig komme til hjelp da han fant det urimelig i hans høye alder, 64 år, å gå. Men da en slik fritakelse var uforenlig med skyssloven, måtte han oppgi stillingen som branninspektør. Formannskapet foreslo da Bøyesen på grunn av hans «bekjente redelige iver og nidkjærhet i å pleie borgerlige ombuds forretninger og især til den dyktighet man vet ham i besittelse av», han kunne heller ikke fritas av den grunn at han for tiden bodde utenfor Porsgrunn, da ombudet omfattet både det og Osebakken; de øvrige seks foreslåtte - de var alle kjente menn i byen - «var ikke i besittelse av de til et sådant ombud høyst nødvendige kvalifikasjoner». Da Bøyesen fremdeles vegret seg, foreslo magistraten å tillegge ombudet en liten årlig godtgjørelse; det ga brannforordningen av 1767 adgang til; godtgjørelsen burde settes til 25 spd. Men dette var formannskapet uvillig til; for det første «hadde kommunen ikke evne til å tåle å lønne ombudsmenn», og for det andre ville man «ikke danne noe prinsipp for lønning av ombud i sin alminnelighet». Ordføreren skulle prøve å bevege Bøyesen til å påta seg vervet uten denne godtgjørelse. Det lyktes ikke, og etter ¾ år endte det med at amtet måtte beskikke Bøyesen til ombudet, med godtgjørelse på 25 spd. (I Skien hadde han 61 spd.) - Det kunne nevnes flere eksempler på liknende vanskeligheter, men de ble avgjort færre etter som tiden gikk. Er det å ta som uttrykk for større lyst til å tjene sin by da den skulle stå helt på egne ben?6)
På branninspektøren hvilte ansvaret ikke bare for at det offentlige brannslukningsmateriell var i orden, men også for at ildstedene i husene var i forskriftsmessig stand og at det ellers ikke ble gjort opp ild, f.eks. under bekkoking på skipsverftene, som kunne utsette byen for fare. Til brannvernet var nøye knyttet vekterne, 2 på hver byside. Ved Osebakkens innlemmelse ble det 3 på Østsiden, men for å spare penger ble straks den ene avsatt med 36 spd. i årlig pensjon for lang og tro tjeneste. Det er så vidt en kan se den første kommunale pensjon tilstått noen. Vekternes viktigste oppgave var nettopp å gjøre anskrik om de oppdaget ildløs. På denne tid ropte de neppe fremdeles ut sine vektervers som i gamle dager. En vekter synes byen forøvrig ikke å ha fått før ordningen av brannassuransen og brannvesenet i 1770-årene. Oppdaget vekteren brann, skulle han skyndsomt løpe til det hus hvor sprøyten var stasjonert, alarmere brannmannskapene og ringe med kirkeklokken. I Porsgrunn ble det ikke varslet ved kanonskudd. Etter hver ildebrann ble det satt brannrett av byfogden og branninspektøren, og av forhørene får vi litt rede på hvordan brannvesenet arbeidet i praksis. Under branninspektøren sorterte en brannassistent og flere brannmestere, en for hver sprøyte; av disse var det i 1840-årene 2 på Vest- og 4 på Østsiden, de ledet det menige brannkorps som hadde å innfinne seg ved sin sprøyte når brann ble varslet. Alt var ulønnede borgerlige tillitsverv, som man påtok seg i egen interesse; en kunne aldri vite når den røde hane ville gale over ens eget hus. Var det først ildløs i en bys tettbebyggelse, hadde man uhyggelige eksempler på den katastrofe det kunne føre til. Slike ble byen heldigvis lenge forskånet for. De alvorligste branner var Jørgen Aalls hus i 1819 og Morgenstierne-Gasmanngårdene i 1824. Mellom dem lå Hammondgården, som ved den siste brann ble skadet. Hadde den også strøket med, hadde det ikke vært meget igjen av den gamle bebyggelse langs Storgt. Den første virkelige storbrann var den ved Osebro i 1865 da 18 hus strøk med. Ellers var det mest småbranner av enkelthus, især på Vestsiden.
10. januar 1848 ble malermester Hans Hovlands gård på Vestsiden i Kirkegt. 13 lagt i aske. Huset støtte opp til Vestsidens kirkegård på den ene siden, og i nabohuset nr. 11 bodde skipper og stempelpapirforvalter Arnt Folkman; nr. 9 var enkefru Mathiesens forretningsgård. Begge disse hus var sterkt truet. Vekteren i østre Porsgrunn, Hans Iversen, oppdaget brannen ved 10-tiden om kvelden fra ferjeleiet og hørte samtidig klokkene i Vestsidens kirke. Han gikk da oppover gaten og ropte «Brann», vekket politimesteren (byfoged Heyerdahl) og underfogden (Halvor Wenstøb), ringte med klokkene i Østsidens kirke sammen med vekter Anders Aakerø, som kom fra Osebakken i samme hensikt. Brannmestrene Anders Abrahamsen kom med Vestsidens sprøyte nummer 1 og Thor Sørensen med nummer 2; alle 4 sprøytene fra Østsiden kom også over, og klokken 122 om natten kom branninspektøren fra Skien med 2 sprøyter og mannskap; det var vesentlig ved deres hjelp man greide å redde nabohusene og dermed en større del av byen. For deres bistand bevilget Porsgrunns formannskap dem et gratiale på 20 spd. Uvurderlig hjelp fikk man også av de mange hjemmeværende sjøfolk. I det hele hadde «folk av alle klasser arbeidet med uavbrutt anstrengelse» for å hindre en større katastrofe. Av referatet fra en annen brann fremgår det at man ytet en premie «for de første frembrakte vannkar til ilden». Hovlands hus var assurert for 540 spd.; men innbo og løsøre til ham og skreddermester Horstmann, hans svigersønn sont med familie bodde på loftet, var ikke assurert og gikk totalt tapt. Slik omtrent forløp en mindre lokal brann. Man synes å ha hatt en avtale med Skien om å komme til gjensidig hjelp, for en innsender i Ugebladet beklager seg over to unødvendige utrykninger til Skien; det en var bare en bråtebrann, det andre en husild ved Gimsøy. I Porsgrunn har man øyensynlig oppfattet det som alvorlige branner. Innsenderen ønsket et fast kommunikasjonsmiddel mellom byene, f. eks. kanonskudd, hvormed den ene by kunne tilkalle den annens hjelp når det virkelig trengtes. - Den organisasjon brannvesenet hadde fått som følge av forordningen av 1767, bevarte det nøyaktig i 100 år, til byen i 1867 fikk sitt første vannverk; det fikk da kort etter en helt ny og mer effektiv ordning.7)
For byens gater og veier var det gjort litt siden amtmennene Bergh og Moltkes tid. De knappe budsjetter ga ikke meget til overs for denne viktige kommunale sak; derfor var også ombudet veiinspektør lite oppmuntrende. Skulle det foretas noe, måtte pengene også her som så ofte ellers skaffes ved en ekstraskatt eller ved frivillige bidrag. I 1816 var Gasmann veiinspektør for Østsiden; han skaffet ved subskripsjon et ganske anseelig beløp til brolegging. Da arbeidet var fullført, var i det hele brolagt i byens gater 2125 favn,2) som hadde kostet 13 347 rbd. Dessverre opplyser ikke kildene om hvor, men man tar neppe feil i at det var Storgt. fra Osebro og nedover. Det fantes jo heller ingen annen gate av betydning. I 1817 drøftet man å legge vei under Helleberget; men da den ville bli svært kostbar, måtte arbeidet utsettes til bedre tider. Derimot ble det lagt en brukbar kjørevei mellom husene på Kirkehaugen så man kunne komme frem med brannsprøyten. Etter megen krangel med Skien fikk man endelig skaffet penger på fellesbudsjettet til å bygge ny Osebro i 1820 etter akkord med Frantz Bendixen for 1050 spd. I 1839 fikk byggmester Gunder Tofte for 270 spd. anbudet på oppførelsen av en ny Kiilbro på Vestsiden; snekker H. A. Schanke fikk 10 spd. for tegninger til og oppsyn med arbeidet.
I 1840 ble A. C. Hanson veiinspektør for Østsiden. Han gikk fortrøstningsfullt til verks ved straks å avgi en rapport om gatenes mislige forfatning; især var det ille med den vei som fra postveien førte over Kjølnesbroen inn til byen; dens forfatning truet med å stoppe all kommunikasjon. Formannskapet måtte svare at man var i den ubehagelige situasjon å mangle penger til å sette den i stand. Overfor en slik håpløshet gikk Hanson snart trett, og etter et ½ år ba han seg entlediget; men han ble anmodet om å stå året ut «da han har vist både dugelighet og nidkjærhet i å pleie ombudet, og man for tiden ei vet noen dertil bedre skikket, ei engang så god å bringe i forslag». Noe nytt fikk i hvert fall byen i Hansons korte funksjonstid, og det var den første offentlige brygge. Under drøftelsen med Skien av fellesbudsjettet for 1840 ble fra Porsgrunn fremholdt hvor nødvendig det var å få et offentlig landingssted; det hadde vært vanskelig før da alle strandtomter var i privat eie, men nå hadde man særdeles god adgang, for ved salget av rådhusløkken hadde man satt av en tomt til vannet nettopp med tanke på en brygge der. Det ble antatt å ville medgå 50 spd., og Skien samtykket i å bevilge det. - I 1844 fikk byen sitt rådhustorv, avgrenset ved et gjerde mot de løkker skolens to lærere fikk bruke til hager. Det ble opp ført et 24 × 6 fots halvtak, «hvorunder border og benker innsettes hovedsakelig til benyttelse i uvær». Det ble bevilget 30-40 spd. til det. Det skal forøvrig ha vært torv på begge elvesider allerede fra 1831. I Hansons tid ble Østsiden delt i tre roder med hver sin rodemester som fikk en utførlig instruks ifølge hvilken de blant annet skulle påse at ikke gamle, avfeldige kvinner og menn og ukonfirmerte gutter ble antatt til veiarbeid.
Grus til veifyll pleide man å ta i Borgeåsen, men i 1850 nektet plutselig Erik Knudsen det. Ordføreren fant da på den løsning å be havnefogden sørge for at byen for ettertiden kunne få sitt veifyll fra den ballast skutene kastet. Etter forslag av Wenstøb ble det anlagt en ballastplass for veivesenet nedenfor rådhuset og vei opp derfra. - Foruten utvidelse av Langgaten (navnet Storgt. støter en først på i slutten av 70-årene) der hvor den var mest smal og kroket, fikk byen i denne tid to helt nyopparbeidede gater. Den gamle postvei til Brevik tok fra Langgaten av mellom Aallgården og Morgenstiernegården (Skolegt.) og førte over Tolleskogen og Pasa til Nordre Tveten og videre forbi Haugholt, hvor man kom inn på veien fra Brevik, som om Eidanger kirke gikk nordover og østover. Man kunne også komme til Haugholt ved å ta opp forbi Jønholt over Skrukkerød, Bjørntvetåsen og forbi Flotten. I 1814 og de følgende år lot en del Porsgrunnsfolk, tollkasserer Rasch, Jørgen Aall, U. F. Cappelen, J. Gasmann, J. Flood og kaptein Jens Wille (som eide Stritsklev) opparbeide en ny vei over Vallermyrene. Da det i 1830 gikk rykter om at den gamle vei over Haugholt skulle nedlegges, ble det i Ugebladet protestert indignert mot det, «en oppfinnelse av den utilgiveligste dovenskap hos de bønder der skulle vedlikeholde samme». De mange bud fra utstedene til tollboden ville få ½ mil lenger vei over Vallermyrene. - Denne vei fulgte den nuværende Lilleelvgt. inn til byen. I 1852 besluttet formannskapet å opparbeide en ny forbindelse med Vallermyrveien ved et gateløp fra Langgaten mellom rådhuset og Sømoegården til der hvor broen førte over til Kjølnes. Grunn til gaten fikk man vesentlig ved makeskifte fra litt av rådhusløkkene med grunneierne Holmboe Wright på Bjørntvet, Th. A. Holst (Tollefsens gård), S. N. Wagner (Sømoegården) og J. Flood (Floodegården). Det ble samtidig besluttet at man bare skulle vedlikeholde den nye gate.
I 1860 synes endelig de «bedre tider» å være kommet til å anlegge veien under Helleberget. Kommunen bevilget 100 spd., av en del private ble gitt 35 spd. og Christen Knudsen på Frednes betalte resten, hva han også hadde tilbudt i sitt forslag til vei. Han hadde en meget stor fordel av den for sin forbindelse med byen. Året etter ble gaten anlagt vesentlig ved hans bistand. For kommunikasjonen med Tollbodøen var det en uhyre forbedring å slippe bakke opp og bakke ned over Kirkehaugen. Til slutt kan nevnes at det 1854 på privat bekostning ble bygd bro fra Kulltangen til Roligheden.
Byens smertensbarn var ferjen over elven. Det finnes mange uttrykk for hvor ufyselig det var på kolde vinterdager i snø og tåke. Da Selskabet for Porsgrunds og Osebakkens Vel ikke kom noen vei med sine broplaner, måtte man fortsette som før. I 1849 hadde Rasmus Olsen kjøpt Lagmannsgården med ferjeprivilegiet av enken etter Paulus Flood. Olsen kom i 1852 i strid med kommunen fordi han hadde stengt et eldgammelt gateløp som fra Tussesundet førte langs vestsiden av huset ned til elven. Da et tingsvitne kunne påvise den gamle vei og kommunen gikk til rettssak mot Olsen, endte det med det forlik at han for 200 spd. påtok seg å istandsette veien åpen for almen ferdsel og ved dens utløp i elven bygge en brygge i 40 alens lengde. I 1857 avkjøpte kommunen ham gården og dermed privilegiet for 1 000 spd., og forpaktet det bort for 104 spd. årlig. Det ga således en god forrentning av utlegget. Fra kommunen i 1870 selv overtok driften, ga den et stadig økende overskudd. At ferjingen over elven ble Porsgrunns første kommunale bedrift, er ikke underlig, men selvfølgelig, likså selvfølgelig som at den anla en gate, for ferjen var den viktigste av alle gater; den gjorde de to bydeler til ett bysamfunn. Det var også gate- og ferjevesenet som førte til at byen fikk sin første fastlønnede teknisk-sakkyndige kommunale funksjonær. Fra 1. august 1857 ansatte formannskapet løytnant Blichfeldt med årlig gasje av 50 spd. som veiinspektør med plikt til også å føre regnskap for og tilsyn med ferjedriften og vannverket. Da man samtidig fikk en folkevalgt reguleringskommisjon, kom det, som vi skal se, mer orden og fart i arbeidet, særlig etter at den første stadskonduktør P. Schaaning ble ansatt i 1865. - Inntil 1850 var byen uten fast gatebelysning. Formannskapet besluttet da å anskaffe 2 lykter «så billige som mulig men dog i enhver henseende brukelige», og anbringe en ved hvert ferjeleie. Til overflødighet ble fastsatt at de skulle tennes mørke aftener og netter av vekteren.
Porsgrunns9) første selvstendige budsjett 1843 var meget beskjedent; det viste en inntekt av 1660 spd. og en utgift av 1794 spd., altså et underskudd på 134 spd. Det følgende år viste tallene 2398, 2642 og 244 spd. I byskatt ble utliknet 1801 spd. Dette var omtrent de årlig gjennomsnittlige beløp i 1840-årene, unntatt 1847 da inntekten gikk opp i 4438 spd., men da var tatt til inntekt 1400 spd. som var lånt i Opplysningsvesenets fond. Nettopp dette lån viser hvor anstrengt og bundet byens budsjett var. Utgiftene var nesten i sin helhet lønninger og administrasjon; man vil forgjeves lete i utgiftspostene etter dem som i dag veier tyngst på et kommunalt budsjett: alle de store uttellinger til sosiale formål, til kulturelle institusjoner, til byens gater o. l. Byen vokste i denne tid ikke synderlig, og forholdene var uhyre stabile, det ene år forløp kommunalt sett nøyaktig som det andre. Kom det et uforutsett krav, truet det med fullstendig å sprenge budsjettet; man sto helt opprådd, og måtte enten foreta en ekstra utlikning til det spesielle formål, appellere til borgernes offervillighet eller søke å få låne penger. Det siste var ikke lett. Byens gjeld var i 1847 3600 spd., hvorav i grunnen de 1200 spd. var byens gjeld til seg selv; det var 3 panteobligasjoner i rådhuset til fattigkassen, skolekassen og Østsidens kirke; så var det Christiania Katedralskoles obligasjon på 1000 spd. i prestegården, og så det lån på 1400 spd. byen i 1847 fikk av Opplysningsvesenets fond. Lånet skulle brukes til reparasjon av Østsidens kirke og prestegården.
Da byens nye sogneprest etter Halling, Ole Herstad Schjøtt (1805-48), skulle tiltre 1839, fant han prestegården så brøstfeldig at han nektet å flytte inn i den før den var satt i ordentlig stand. Da formannskapet fant at dette ville overstige byens økonomiske evne, besluttet man å søke opptatt et lån på 800 spd. og utlikne 200 spd. Sognepresten ble midlertidig anvist bolig i rådhuset. Da ansøkningen om lån ble avslått, og «kommunen endog med den aller beste velvilje for den tilkommende sogneprest ikke formår av egne midler ved påligning å utrede den utfordrede pengesum», måtte man se seg om etter andre utveier, blant dem salg av en av de kommunale bygninger. Representantene uttalte seg for dette; man tenkte da på Østsidens skole, og flytte den til rådhuset, og de tilbygninger til Vestsidens skole som ikke ble brukt til dette formål, alt bare for å få reparert prestegården. Så fortvilt vanskelig var det å skaffe penger. Det ble i forbindelse med denne sak også reist spørsmål om ikke sognepresten, i dette tilfelle Hallings bo, var åbotsforpliktet for prestegården; men da en juridisk betenkning uttalte sin tvil, våget man ikke å gå til rettssak mot boet. Da midlene ikke kunne reises ved lån, måtte man appellere til borgernes godvilje, og i 1841 kunne Schjøtt rapportere til prosten at prestegården nå var satt i stand ved velvillig oppofrelse fra menighetens side; den hadde skaffet til veie 600 spd. I samme rapport het det at det trengtes 290 spd. til Vestsidens skole; de ville bli skaffet ved salg av uthuset. Østsidens kirke trengte minst 500 spd. til reparasjon, og de måtte lånes. Et slikt lån fikk man da endelig i 1847 til å sette byens offentlige bygninger, kirker og skoler, i ordentlig stand. Bare til prestegården var da medgått 1200 spd.; den var da fra grunnen av totalt restaurert og hadde fått helt nytt uthus. Til rådhuset var anvendt 505 spd. og til kirken, vesentlig Østsidens 800 spd. Men da var også kommunens midler så uttømt at da sogneprest Juell i 1847 foreslo oppvarming av kirkene vinterstid, fikk han det enstemmige svar fra representantene at det for tiden ikke kunne skaffes midler til det. I 1857 måtte man ut med 650 spd. til for å sette kirken i stand «for ikke å pådra kommunen betydelig tap ved utsettelsen, hvorom kostbare erfaringer havdes ved prestegården». Enda Selskabet for Porsgrunds og Osebakkens Vel hadde tilbudt 100 spd. til et tårnur, måtte man avslå tilbudet da man ikke kunne skaffe det manglende. Det var for øvrig uenighet om uret skulle plaseres i kirken eller rådhuset; det siste ville bli dyrest for da måtte det bygges tårn for uret. Motiveringen for et tårnur synes underlig: «Til veiledning i skatteligningen og andre offentlige forretninger savnes et tårnur». - Det synes for vår tid utenkelig hvordan prest og menighet en kald vintersøndag har kunnet utholde den tids atskillig langvarigere gudstjeneste i en uoppvarmet kirke, og dog hadde menigheten holdt det ut helt til 1865! Først da bevilget man 250 spd. til tre ovner i Østsidens og to i Vestsidens kirke. Om det hadde noen innflytelse på kirkesøkningen, er en annen sak. Uret fikk kirken ved en gave på 400 spd. i 1867 fra Chr. Knudsen.10)
| Utdrag (s. 163-181) fra: Tønnessen: Porsgrunn historie, b. 2 | Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |