Porsgrunns historie, b. 2

[VI]. Byutvidelse og endelig frigjøring

av Joh. N. Tønnessen

I 1813 utga Johan Storm Munch, den senere biskop i Kristiansand og bror av sogneprest til Gjerpen, Edvard Munch¹⁾) en diktsamling «Fjeldblomster». Et minne fra en sommerreise her i egnen 1812 er et dikt i «Porsgrund og Skien». Her besynger han de to søstre i bl. a. disse vers:

Så idyllisk fortonet seg for en ytre iakttager forholdet mellom søsterbyene, og så lenge krigen sto på, var det nok så. Men neppe var den slutt, ja allerede før, så begynte man i Porsgrunn å besinne seg på det som hadde skjedd i 1807. Var alt blitt så rosenrødt som man hadde forespeilet seg? Nei, det var langt derifra. Spørsmålet om en regulering av forholdet mellom byene og landkommunene ved Langesundsfjorden ble mer og mer omfattende og floket jo mer man søkte å løse det. En masse forskjellige interesser av administrativ, jurisdiksjonell og økonomisk art krysset hverandre, og ikke minst grep prestisjehensyn og følelser inn. Under sakens gang ble hele det gamle forhold mellom kjøpstaden, ladestedene og herredene rullet opp, og i diskusjonen lød både levninger fra den gamle strid mellom Skien og ladestedene, som truet med å gro den over hodet, og det ble fremsatt tanker så aktuelle at vi finner dem igjen 150 år senere da atter spørsmålet om de interkommunale forhold ved Langesundsfjorden ble tatt opp til ny drøftelse. Å gjengi alle stridens faser lar seg ikke gjøre, men noen må trekkes frem for å vise hvor innviklet saken var og hvor forskjellige de interesser var som krysset hverandre.

I 1831 hadde Justisdepartementet til behandling spørsmålet om avlønning av byfogden i Skien - Porsgrunn, og selv en så liten sak som denne kunne det ikke røres ved uten at forholdet mellom byene og herredene i hele sin bredde måtte trekkes frem.²⁾ Særlig viste det seg ugjørlig å se isolert på spørsmålet om Osebakkens innlemmelse i Porsgrunn; det var uløselig knyttet til spørsmålet om denne bys fullstendige løsrivelse fra Skien, og da saken endelig etter nesten 40 år ble løst, ble også de to spørsmål løst under ett ved samme lov.

Det er tidligere (I s. 567) pekt på den protest som var kommet fra amtmannen, sorenskriveren i Bamle og sognepresten i Gjerpen mot punkt 4 i reskriptet av 4. desbr. 1807, om Osebakkens innlemmelse, men at denne protest var blitt avvist ved den kgl. res. 5. juli 1813. Stiftamtmannens viktigste grunner for innlemmelse - og det er i grunnen de samme det stadig siden diskuteres om - var: 1. At det bare var en å, neppe 20 skritt bred, som skilte, og at man ikke burde hefte seg ved en slik grense «når hensees til at Osebakkens fleste innvånere er personer som ernærer seg ved arbeid for Porsgrunns trelasthandlere og skipsredere, og som når de sammesteds nå boende få handelsmenn bortdør, måtte såfremt stedet ei innlemmes under Porsgrunn, og nye handelsmenn altså ei der kunne etablere seg, med større besværlighet hente i Porsgrunn hva de i små kvantiteter behøver å kjøpe». Stiftamtmannen siktet hermed til at strengt tatt hadde ikke kjøpmenn som drev ren bymessig handel, lov til å gjøre dette på landet, og Osebakken var landet selv om man der mente å ha fått hevd som ladested, eller som amtmannen skrev i 1830: «Dette såkalte ladested Osebakken, ti brev på denne benevnelse har det ikke». 2. At ved inkorporering ville Osebakken få et ordentlig brann- og politivesen. 3. At folk der hadde lang kirkevei til Gjerpen. 4. At det skår i sine inntekter de angjeldende embetsmenn ville lide, var ubetydelig, «etterdi stedets fleste beboere, noen få formuende familier fraregnet, er fattige arbeidsfolk». Dette gjaldt særlig presten i Gjerpen hvis kall «alminnelig er erkjent et av de særdeles innbringende i Akershus stift». - Det eneste som talte mot, var den jus patronatus (kallsrett) eierne (Løvenskiold) av Gjerpen kirke hadde; men med dem måtte Porsgrunn kunne ordne seg ved en rimelig erstatning. - Justisdepartementet mente å finne et bevis for at myndighetene dengang hadde godtatt den fremtidige innlemmelse av Osebakken bl. a. derved at da Joachim Monrad på Osebakken i 1813 hadde søkt om borgerskap, hadde kanselliet svart med å tilkjennegi magistraten «at bemeldte J.M. kan meddeles det ansøkte borgerskap til Skien og Porsgrunn», på grunn av «den bestemmelse der er tatt angående stedets innlemmelse under Porsgrunn».

Det har her mindre interesse å komme nærmere inn på erstatningen til sorenskriver Kløcker i Bamle og Wessel i Nedre Telemark. De to springende punkter var at da Bruenech i 1812 ble byfoged i Skien - Porsgrunn, ble han pålagt av sine inntekter å betale Kløcker en avsavnsgodtgjørelse på 300 rd. (senere omregnet til 84 spd.) årlig. Det annet, og langt mer innviklede og omstridte punkt var spørsmålet om hvem som tilkom aksisen fra tollboden i Porsgrunn. Denne avgift, som grunnet seg på en bestemmelse langt ned i 1600-årene, besto i 2 sk. av hver tønne styrtegods og 1 sk. av hver dalers verdi av inn- og utgående varer (unntatt trelast), og skulle brukes til lønn før magistraten eller (hvor sådan ikke var) til byfogden, til vedlikehold av broer og havnen, og til fattigvesenet. Aksisen, som i 10-året 1782-92 innbrakte i årlig gjennomsnitt 732 spd., var blitt avskaffet 1792, men istedet var beløpet blitt utredet direkte av statskassen til dem som tilkom det. Om disponeringen av dette beløp ble det siden en vidløftig tvist. Fra sin avskjed 1810 til sin død 13. okt. 1817 hadde den i Porsgrunn bosatte borgermester og lagmann Eilert Hagerup nytt hele beløpet i pensjon. Etter hans død var summen blitt delt med 492 spd. til byfoged Britenech som tilskudd til hans lønn, og 240 spd. til sorenskriver Kløcker (i Bamle) som erstatning for tap av inntekter. Ved den sistes død i 1820 meldte seg 4 liebhabere til de 240 spd., byfogden, byskriveren, enkefru Kløcker og sorenskriver Wessel; det endte med at de to siste fikk dele beløpet, fru Kløcker som pensjon og Wessel som erstatning for tap av inntekter ved Vestre Porsgrunns henleggelse til Skien - Porsgrunn i 1807. Spørsmålet om disponeringen av beløpet dukker opp igjen siden, som vi skal se, i forbindelse med atskillelsen Skien - Porsgrunn. Historien kan tjene som eksempel på hvordan tidens embetsmenn ble avlønnet, hvor personlig, vilkårlig og lite ensartet deres lønnsforhold var; få forsto vel hvorfra dette merkelige beløp 732 spd. egentlig skrev seg, fra en 200 år gammel levning fra unionstiden, en avskaffet avgift som staten ytet kompensasjon for, og man ante vel bare dunkelt hva dens opprinnelige bestemmelse var, ellers hadde man vel neppe kommet så langt fra det egentlige formål som å gi deler av den som pensjon eller erstatning til en sorenskriver.

Det for Porsgrunns historie interessanteste aktstykke blant de mangfoldige i bysaken, er den ansøkning borgerskapet 12. juni 1816 sendte kongen om å oppnå disse ting: «At denne by nådigst måtte forunnes egen jurisdiksjon, få særegne privilegier, og at nærmeste landdistrikt måtte bli forent med samme ... ». I en følgeskrivelse hvorved H. E. Møller oversendte gjenpart av ansøkningen til Niels Aall,³⁾ sa han at foranledningen var at Skien bys privilegier var innsendt til konfirmasjon, og da den bare ville tenke på seg selv, måtte enhver fekte for seg. Han ba om Aalls støtte «for det, er jeg viss på, oss felles kjære Porsgrunn». Da Møller trodde at admiral Fabricius hadde innpass hos stattholderen, var gjenpart også sendt ham.

I ansøkningen ble de tre punkter nærmere utviklet og motivert. Den felles magistratur og kemnerkasse var en lite tilfredsstillende ordning; hver by burde få sin egen ledelse, og «for at disse viktige embetsmenn» kunne leve anstendig, burde på hvert sted bli ansatt bare 1 embetsmann som forente borgermester-, byfoged-, byskriver- og politimestertjenesten, og han burde ved innlredende ledighet også bli veier og måler. Angående privilegier ba de om «at denne by, som ingen privilegier har hatt, da samme først i de senere år ... ble opptatt blant byers tall, må ... bli tilstått likså utvidede og ordnede privilegier som de øvrige Norges kjøpsteder og særlig som den nærmeste blant disse, nemlig byen Skien ...». Derfor burde Skiens privilegier ikke konfirmeres i hele sin utstrekning, således at Porsgrunn blant annet ble «berettiget til tilførslen fra opplandet» og «bonden kan reise til hvilken av byene han for godt befinner og hvor han måtte tro å få sine varer best betalt». De 8 liggedager måtte deles med 4 på hver by, helst bare 2, da 8 dager på begge steder var «en byrde som vi tror mer skadelig enn gagnlig for landsdelen.» Skiens laugsrettigheter skulle innskrenkes til bare denne by, og «intet monopol lenger bli på dette sted som nå er blitt by». - Angående Osebakken, «som er sammenhengende med denne by, og hvor ei alene til alle tider har bodd borgere likeberettiget med dem i Porsgrunn», minnet skrivelsen om bestemmelsen i den kgl. res. av 5. mai 1812. Da sogneprest Munch ved sitt kallsbrev var forpliktet til å avstå fra Osebakken, ba borgerne om at en sammenslutning måtte finne sted nå, og at til Osebakken måtte henregnes de umatrikulerte løkker under Borge «forat byen på denne kant som den mest beleilige kunne i tiden motta utvidelse, så meget mer som byen ingen felles marker har, hvorpå utvidelse kunne skje».

Alt det nevnte var rimelige ønsker, og vi skal snart se i hvilken utstrekning de ble etterkommet. En logisk følge av at byen var blitt kjøpstad, var at den ville ha de rettigheter som gjorde den til en fullverdig kjøpstad på linje med de andre av den kategori i Norge, og først og fremst ville man få vekk det som fremdeles gjorde at man følte seg som et underbruk under Skien: at denne by hadde det magisk tiltrekkende: privilegier, med gyldighet også over Porsgrunn. En by med respekt for seg selv kunne ikke være uten privilegier! Håndverkerne i Porsgrunn hadde ikke egne laug, men måtte stå tilsluttet dem i Skien. Skiens magistrat var magistrat også for Porsgrunn, osv. Hadde Porsgrunns borgere stoppet her, ville de ha vist et klokt måtehold som de kunne ha gjort regning med ville bli møtt med velvilje av statsmyndighetene, men i fortsettelsen av sitt andragende gikk de langt videre, og avdekket nå den samme kjøpstadsinnstilling overfor ladestedene som de før hadde fått føle fra Skien overfor seg og som hadde vært dem så forsmedelig. Det er som man ord til annet hører Skiens røst fra privilegie- og jurisdiksjonsstriden i foregående århundre: «At enhver borger eller handlende der for tiden bor utenfor Porsgrunn eller heretter måtte flytte ut derfra, må bli forpliktet til å svare til byen enhver utgift like med sine i byen boende medborgere ..., hvilket underdanigst ansøkes på den grunn at ikke byen i tiden skal gå til grunne ved utflytning av sammes mest formuende borgere til deres landeiendom, men bør ikke frita dem for byens fattigskatt, skoleskatt, brolegning og belysning m. m.». - Hadde borgerne villet, kunne de ha dokumentert denne påstand med nok av eksempler på hvordan Porsgrunn ble «snytt» for sine mest formående menn. De tenkte uten tvil på Niels Aall, som var flyttet til Brekke, Severin Løvenskiold til Fossum, Jacob Aall bodde på Borgestad, Hans MøIler på Akre, kjøpmennene Frantz Bendixen, Christian Bruun og Jacob Ottesen bodde på Osebakken. De ville alle ha vært utmerkede skatteobjekter. - Til slutt rettet de et drabelig slag mot Skien: «At ladestedene Brevik og Langesunds borgere da måtte bli underlagt Porsgrunns jurisdiksjon, der ble dem en mil nærmere enn Skien hvortil de nå hører, og at følgelig disse borgere da måtte komme til å svare sin byskatt til Porsgrunn etter samme regler som de nå svares til Skien». Men da embetsmennene på disse små steder ville få trange kår, foreslo man denne enkle, man kunne nesten si symmetriske ordning: Gjerpen og Slemdal skulle høre under Skiens jurisdiksjon, Eidanger og Bamle under Porsgrunns, og Drangedal og Tørdal under Kragerøs. Derved ville embetsmennene få skikkelig lønn, og folk spare tid og penger til lange reiser. Det ble henvist til Larvik og Fredrikshald, hvor byfogdene samtidig var sorenskrivere i nærmeste landdistrikt.

Det forbauser en at man i Porsgrunn ikke ville ha med også Solum hvor halve byen lå; men selv uten dette er det åpenbart hvordan Porsgrunn ville få den beste del når attpåtil Osebakken ble innlemmet i byen. I Eidanger - Bamle lå Brevik, Stathelle, Langesund og tettbebyggelsen på Herre. Det ville tilsammen gi Porsgrunn et langt større folketall enn Skien og Kragerø, og gjøre den til amtets mest betydningsfulle by, og - kunne man fristes til å si - gi den den endelige triumf over Skien.

Når man i Porsgrunn på denne tid talte om privilegier, laugsrettigheter o. l. bånd som satte grenser for det frie yrke, handel og omsetning, var man for så vidt i pakt med tiden som statsmyndighetene etter 1814 mer var opptatt av å stramme enn å løse de bånd som bandt bynæringene, og borgerne var oppsatt på å verne om disse bånd. Porsgrunns borgeres søknad var bare en av mange liknende som strømmet inn til Stortinget fra byene og deres borgere, men med den forskjell at det for Porsgrunn ikke dreide seg om bekreftelse av gamle rettigheter, men om for første gang å oppnå dem andre byer hadde hatt. Ikke alle hadde et konservativt syn på næringspolitikken; siden langt tilbake i forrige århundre hadde liberalistiske ideer vokset frem, og de hadde nå sine talsmenn, og det vår de som til slutt seiret. Noen spesialbehandling av Porsgrunns andragende om privilegier ble det ikke; det måtte følge de generelle lover Stortinget ga. Ved den første lov av 8. juni 1818 om meddelelse av borgerskap til handlende ble kravene for å oppnå dette heller skjerpet. Man måtte ha tjent på kontor i minst 4 år, kunne bokholderi, lese og skrive noenlunde bra engelsk, fransk eller tysk, og ha fylt 25 år. Og det verste var at man måtte avlegge prøve på dette for de såkalte handelseksaminatorer, som ble valgt av de handlende selv. For håndverkerne gjaldt fremdeles den gamle laugsordning; man måtte løse håndverks- (borger-) brev på et bestemt yrke og stå tilsluttet et laug. Det fantes dog også de mindre aktede, såkalte frie håndverkere, som drev et håndverk det ikke fantes laug for i byen. Ved loven av 15. juli 1839 ble laugene ikke opphevd, men de skulle opphøre med oldermennenes død; man måtte fremdeles i byene løse borgerbrev for et spesielt yrke. På landet derimot var håndverksnæringen helt fri i en avstand av ¼ mil fra bygrensen.

I Porsgrunn synes loven av 1839 å ha bevirket en veldig økning i antallet håndverkere; mens det i 1829 var 26 og i 1835 31 håndverkere med borgerskap, var disses antall vokst til 43 i 1845 og 69 i 1855, men ved siden av disse var det henholdsvis 25 og 15 uten borgerskap, og svennenes antall var økt fra 25 til 37. Antallet kjøpmenn steg fra 17 til 27 i 10-året 1835-45, og største delen av de nye kom til etter handelsloven av 1842 og ved Osebakkens innlemmelse i byen s. å. Derimot gikk høkernes og vertshusholdernes antall i samme tidsrom tilbake fra 24 til 19. Den sterke stigning i begge grupper i begynnelsen av 40-årene gir underfoged Wenstøb en sikkert riktig forklaring på i en rapport til formannskapet 4. mars 1841, i anledning av at det var strømmet inn så mange ansøkninger om borgerskap, særlig som vertshusholdere. (Wenstøb slutter med en unnskyldning for at han har skrevet så langt; det ville ha vært lettere med en samtale, for «jeg har tungt for å skrive, og det koster meg megen tid, men kjært skulle det være om det her nedskrevne var til noen nytte».) Wenstøb ville først «forklare det historiske der ga anledning til de fleste av disse ansøkninger»; det skyldtes mangelen av en klar og tydelig handelslov som var «like forståelig for vertshusholdere og den muligens mer dannede grosserer og kjøpmann, og uvitende med nærværende måskje legio av gamle lover, reskripter etc. om enhver handelsrørelses grenser, hvis det i disse finnes noen avstukken, - dette har formodentlig gjort at flere handelsberettigede har overskredet grensen på småstedene, og det ble måskje til vane eller vedtekt ...». Da det var kommet mange klager over at Wenstøb ikke gjorde sin plikt overfor ulovlig handels- og håndverksdrift, hadde han og politibetjenten tatt seg en runde til alle handlende uten forskjell, og «tilla jeg over alt at dette var min siste advarsel og fikk nå enhver ta seg i vare». Nå fikk atskillige det travelt med å gardere seg mot å få mulkt; «høkerne trodde det best for ettertiden å sikre seg ved ansøkning om borgerskap som marketendere. Denne travelhet med å ansøke gir begrunnet formodning om at noe mislig hadde funnet sted». - Wenstøbs utredning bekrefter mistanken om at den store økning i antallet handlende og håndverkere ikke var en reell økning, bare en registrering eller legalisering av yrker innehaverne allerede drev i strid med gjeldende forskrifter. ⁴⁾

Hvor nøye håndverkerne - likså nøye som i våre dager - passet på at ingen arbeidet utenom sitt yrke, viser en liten nærmest komisk historie med Jørgen Flood. Hans bror hadde ved sitt testament gitt 100 spd. til Østsidens kirke; som eksekutor hadde Jørgen Flood bl. a. latt sette opp et nytt stakitt rundt kirkegården, og som en gave fra seg selv latt det male ved en av sine arbeidere, Ole Svendsen, på Bolvik, som nettopp da var i byen for å rette opp en mur rundt hagen til hans eget hus. For dette kunne Flood ikke straffes, men det første var overtredelse av håndverksloven, da stakittet var byens eiendom og kunne bare males av «byens immatrikulerte malere der deltar i byens skatter og byrder. Enn ikke en utlært malersvenn må arbeide på egen hånd». Både Flood, det var takken for hans gave, og Svendsen ble ilagt minste bot, 2 spd.; den siste hadde visstnok utført arbeidet på befaling, «men lovstridige befalinger ligger utenfor etterlevelse». - Det finnes i 40-årene flere liknende saker, bl. a. mot feiermestrene for å ha bygd ildsteder, brannmurer o. l. - Om byens håndverkere har amtmannen ellers ikke særlig meget godt å si i sine 5-års beretninger. ⁵⁾

Det var for alltid slutt med spesielle byprivilegier om cirkumferens, med den gamle innstilling om «ingen handel uten by», og med begrensning av handelsretten til en bestemt klasse borgere. Det skjedde ved handelsloven av 8. august 1842, det samme år som også så den første liberalistiske tollrulle. Ved denne lov kunne enhver myndig, uberyktet innvåner bli handelsborger uten hensyn til utdannelse, kunnskaper osv., selv kvinner kunne få handelsborgerbrev. Enhver kunne fritt handle i smått og i stort, i innland og utland. Men det var forholdsvis høye avgifter både for å erverve og beholde sitt borgerbrev.

Angående liggedagene ble ansøkningen etterkommet, selvsagt ikke for Porsgrunn alene, men for alle byer under ett. Forholdet var at det i 1815 igjen var blitt tillatt alle skip som førte korn og matvarer til byene å selge disse fritt i smått til hvem de ville de første 14 dager. Disse 14 dager var ved Langesundsfjorden blitt fordelt med en uke på hver av byene Skien og Porsgrunn. Kjøpmennene så med største uvilje på liggedagene som en farlig konkurranse for byens kornhandlere. Men det hadde vært nettopp liggedagenes hensikt å skaffe menigmann billige matvarer ved å fjerne fortjenesten til mellommann. Kjøpmennene gikk til angrep på liggedagene og oppnådde at Stortinget i 1821 opphevet dem; men loven ble ikke sanksjonert. Tre år senere ble de begrenset til 4 dager, i dette distrikt å dele med 2 på hver by, som Porsgrunns borgere hadde bedt om. I 1836 ble liggedagene helt avskaffet til tross for at det kunne synes som en innskrenkning av næringsfriheten, men tanken var likevel liberalistisk, da hensikten var å demme opp for utlendingenes salg av korn i Norge og fremme den fri konkurranse i kjøpmennenes kornhandel innenlands. ⁶⁾ Hadde man i Porsgrunn hatt store forhåpninger til andragendet, ble man for så vidt skuffet som man ikke fikk spesielle privilegier eller laug, men bare del i de generelle bestemmelser for alle Norges byer. I desto høyere grad fikk man oppfylt de andre ønsker innen jurisdiksjon og administrasjon.