Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980
Først på 1800-tallet var det tre bruk på Håøya, løpenummer 64a og 64b (denne eiendommen) og løpenummer 65 (senere bruksnummer 12). I 1806 kjøpte Christian Sørensen Aas løpenummer 64a og 64b for 1599 riksdaler av Hans Pedersen. Pedersen flyttet etter handelen til Oksøya under Sandøya hvor han siden bodde.
Christian Sørensen (ca. 1767-1843) giftet seg første gang i 1790 med enke Johanne Torjusdatter (ca. 1757-1819). Hun var datter av Torjus Larsen Aas og Ingeborg Finbosdatter.
Christian og Johanne hadde disse barna:
Familien bodde først på Ås. Der ble alle barna født. Christian Sørensen solgte Ås til Bent Blehr og flyttet til Håøya med familien sin.
I 1815 ble det utstedt et festebrev fra Christian Sørensen til Thore Gullichsdatter og hennes barn på et jord- og skogstykke under «Haafjeldet» og 2/3 parter i plassen «Svinevigen». Festeretten var ikke avgiftsbelagt og gjaldt for deres levetid.
Ved omvurderingen av matrikkelskylden i 1819, ser en at Christian Sørensen var eier av 1 hud av Håøya. Samme år døde kona, Johanne Torjusdatter, 62 år gammel.
Christian Sørensen giftet seg andre gang i 1821 med tjenestejente Karen Larsdatter (født ca. 1798). Hun var datter av Lars Amundsen Haaøen.
Christian og Karen hadde disse barna:
En sønn av Christian Sørensens første ekteskap, Jacob Christiansen, var bosatt på Håøya. Han ble registrert som bonde og gårdbruker ved sine barns innførsler i kirkeboka.
Jacob Christiansen (1798-1861) giftet seg i 1818 med tjenestejente Maren Larsdatter Haaøen (født 1794).
Jacob og Maren hadde disse barna:
I 1827 skjøtet Christian Sørensen løpenummer 64b til Ole Nielsen Basseboe for 400 spesidaler. Skjøtet gjaldt 4½ skinns eiendom, hus og uthus med unntak av de på myren stående uthusbyginger. Dessuten omfattet skjøtet et jordstykke kalt «Dahlen» som var bortfestet på levetid til Thore Gullichsdatter.
Samme år skjøtet Christian Sørensen 1½ skinn av eiendommen (senere løpenummer 64c), Bukkevika, over på Anders Larsen for 50 spesidaler. Denne eiendomsoverdragelsen ble først tinglyst i 1842. Løpenummer 64c (senere bruksnummer 9) ble da fraskilt med en skyld på 1 ort og 11 skilling.
I 1835 ble det foretatt en minnelig utskiftning eller forening mellom Christian Sørensen og Anders Larsen på den ene siden og Lars Lassesen som var gift med Thore Gullichsdatter på den andre siden, hvor grensen for det av sistnevnte brukte jordstykke ble bestemt. Avgiften ble fastsatt til 2 ort årlig og skulle vedvare så lenge kona levde.
Matrikkelen av 1838 viser at løpenummer 64a, «Haaøen», under matrikkelnummer 26 hadde en gammel skyld på 7½ skinn. Skviden på bruket ble samme år revidert til 1 skylddaler, 3 ort og 17 skilling. Løpenummer 64b med Ole Nielsen som oppsitter, fikk sin skyld revidert fra 4½ skinn til 1 skylddaler og 6 skilling.
I 1841 solgte Christian Sørensen siste del av bruket til Jacob Abrahamsen for 200 spesidaler. Han var dermed uten jordeiendom. Jacob Abrahamsen kom fra Fjellbo i Brunlanes. To år senere solgte han eiendommen under Håøya til en sønn, Hans Jacobsen, for 550 spesidaler.
Christian Sørensen døde i 1843. Skiftet som ble oppgjort samme år, viser at boet var fallitt. Bruttoformuen var på 81 spesidaler, 4 ort og 21 skilling, mens gjelden var på 93 spesidaler og 22½ skilling.
Enken etter Christian Sørensen, Karen Larsdatter, giftet seg i 1845 med en sønn av Jacob Abrahamsen, Abraham Jacobsen (født ca. 1820 i Tanum). Hun bosatte seg senere i Langesund.
Hans Jacobsen greide ikke sine økonomiske forpliktelser. Eiendommen ble i 1844 solgt på auksjon til Ole Nielsen for 600 spesidaler. Han satt dermed som eier av så vel løpenummer 64b som løpenummer 64a.
Ole Nielsen (1791-1870) var sønn av Niels Knudsen Bassebo. Han giftet seg i 1830 med Maren Johanne Olsdatter (1806-1863) fra Solum i Brunlanes.
Ole og Maren Johanne hadde disse barna:
I 1856 ble løpenummer 64d (senere bruksnummer 10) fraskilt med en skyld på 5 skilling. Denne eiendommen ble kalt for «Sundet».
Omkring 1860 og utover var det en økende interesse for isforretninger. 11863 ble løpenummer 64a/64b b (senere bruksnummer 8), «Verven øvre og nedre med Blaabærmyren», skilt ut til L. M. N. Astrup med en skyld på 1 ort og 8 skilling til bruk for isdrift. Ti år senere fikk samme mann skjøte på området for 1050 spesidaler og en årlig avgift på 1 skilling.
Herredsbeskrivelsen av 1865 viser at Ole Nielsens eiendom hadde en skyld på 2 daler, 2 ort og 1 skilling. Den omtrentlige størrelsen på gårdens åker og dyrkede eng var 47¾ mål. Ved gården var det 7¾ mål naturlig england. Det hørte ikke noen utslått med til bruket.
Den årlige utsæden av enhver sædart var på 3 tønner havre, 1¼ tønne bygg, ¼ tønne hvete og 10 tønner poteter. Avlingen viste 6 fold havre, 7 fold bygg, 6 fold hvete og 6 fold poteter. Dessuten ble det dyrket 60 skippund høy.
På gården var det 1 hest og 4 kyr. Det fantes havnegang til 3 kyr og 4 sauer.
Eiendommen hadde skog både for eget bruk og for salg. Den årlige nettofortjenesten av gran utgjorde omtrent 5 spesidaler.
Gården lå langt og besværlig fra den rodelagte veien, men med lett atkomst til sjøen. Bruket var tungbrukt, men alminnelig godt dyrket. Herredskommisjonen foreslo som en konklusjon på sitt arbeid, å senke skylden på eiendommen til 1 skylddaler, 3 ort og 12 skilling.
Folketellingen fra 1865 forteller at Ole Nielsen bodde på bruket som enkemann. De tre yngste barna var ugifte og bodde hjemme på gården. Til å hjelpe seg hadde familien ei tjenestejente, Maren Lovise Christiansdatter (født ca. 1849). Hun ble senere gift på gården.
I 1870 ble løpenummer 64e (senere bruksnummer 11) fraskilt med en skyld på 1 ort og 6 skilling til en sønn, Nils Olsen. Året etter fikk samme mann skjøte på det fraskilte bruket fra sine medarvinger for 735 spesidaler. Nils Olsen bodde på løpenummer 65a (senere bruksnummer 12), Vesta. (Slektsoversikten er tatt med under dette bruket.)
En yngre bror av Nils Olsen, Ole Andreas Olsen, fikk i 1871 skjøte fra sine medarvinger på den resterende delen av hovedbruket. Overdragelsessummen ble satt til 1365 spesidaler.
Ole Andreas Olsen (1836-1923) giftet seg i 1873 med tjenestejente Maren Lovise Christiansdatter Bukkevika (1849-1902).
Ole Andreas og Maren Lovise hadde disse barna:
I 1874 ble det holdt en branntakst over husene på bruket. Det fantes da:
En 1-etasjes våningsbygning, tømret, 6-laftet, bord- og tegltekt, bordkledd, 15 alen lang - 12 alen bred - 4½ alen høy, inneholdt 3 værelser, 1 kjøkken med skorstein, hovedrør og bakerovn. I bygningen en 2-etasjes og en 3-etasjes jernkakkelovn. Under bygningen grunnmur av gråstein, inneholdt kjeller, 1½ alen høy - 1 alen tykk. Bygningen ble taksert til 340 spd., grunnmuren 10 spd., jernkakkelovnene 15 spd. Et snekkerverksted, tømret, 4-laftet, 10 alen langt - 7½ alen bredt - 3 alen høyt, bord- og tegltekt, inneholdt 1 snekkerverksted med tilbehør. Snekkerverkstedet ble taksert til 30 spd. En uthusbygning, oppført av bindingsverk, bord- og tegltekt, bordkledd, 20 alen lang - 11 alen bred - 6 alen høy, inneholdt 2 lader, 1 låve. Uthusbygningen ble taksert til 170 spd. Et fehus oppført av bindingsverk, bord- og tegltekt, bordkledd 11 alen langt - 10½ alen bredt - 3½ alen høyt: støtte til uthusbygningens vestre side, var innredet til 2 hester og 4 kuer. Fehuset ble taksert til 70 spd. Et grisehus, tømret, 2-laftet. 6½ alen langt - 3½ alen bredt - 2½ alen høyt, støtte til uthusbygningens vestre side. Grisehuset ble taksert til 20 spd. Et vedskur, tømret, 4-laftet, 7½ alen langt - 6 alen bredt - 3 alen høyt, bord- og tegltekt. Vedskuret ble taksert til 30 spd. En smie, oppført av bindingsverk, bordtekt, 8 alen lang - 7 alen bred - 3 alen høy. Smia ble taksert til 10 spd.
Folketellingen fra 1875 viser at Ole Andreas Olsen og kona, Maren Lovise, bodde på bruket sammen med sin eldste sønn, Oluf. Til å hjelpe seg hadde familien ei tjenestejente, Anna Christiansdatter (født 1858) fra Bukkevika.
På bruket hadde de 1 hest, 2 kyr, 4 sauer og 1 gris. Det ble sådd ¼ tønne bygg, 1½ tønne havre og satt 6 tønner poteter.
Matrikkelen av 1889 gav løpenummer 64a/64b a, «Haaøen», bruksnummer 7 under gårdsnummer 25, «Haaøen». Skylden på bruket ble revidert fra 1 skylddaler og 11 skilling til 2,13 mark.
Ole Andreas Olsen gjorde i 1894 en overenskomst med Kristiania minekompani om bruk og benyttelse av de mineraler, krystaller og steinarter som kunne benyttes på eiendommen. Det ble imidlertid ikke satt i gang noe steinbrudd på Håøya.
Derimot ble Håøya isforretning drevet gjennom en årrekke. Den gav både arbeid og trivsel til dem som bodde på øya.
Under folketellingen i år 1900 bodde Ole Andreas og Maren Haaøen på bruket sammen med tre barn: Marie, Arnt og Nicolai. En sønn, Kristian, ble registrert under gården, men var midlertidig fraværende i Helgeroa. På bruket bodde Amund Johnsen (født 1818 i Brunlanes). Han levde av egne midler.
I 1910 solgte Ole Andreas Olsen bruket til sin nest yngste sønn, Arnt Ludvik Olsen, for 9000 kroner. Skjøtet ble datert 26. mars og tinglyst elleve dager senere.
Arnt Ludvik Olsen (1887-1972) giftet seg i 1909 med Elise Margrethe Edvardtsdatter (1887-1973) fra Andebu.
Arnt Ludvik og Elise Margrethe hadde disse barna:
Arnt Ludvik Olsen kjøpte i 1927 gården Vesta på Håøya (bruksnummer 11 og 12) av Halvor Jacobsen Oksøen for 18 000 kroner. Etter dette flyttet familien til Vesta hvor husene lå helt nede ved sjøen.
I 1927 ble bruksnummer 19, Dalen, fraskilt bruksnummer 7 med en skyld på 65 øre. Denne eiendommen ble i 1946 skjøtet over på Håkon Andreassen (født 1906).
Arnt Ludvik Olsen hadde i den tiden han drev gården Håøya, fiske som en binæring. Han hadde et bunngarn i Håøybukta som også var ei god bukt for stimfisken når den kom inn. På Vesta bygde han ei sag for vanlig skurdlast og materialer til forskjellig bruk. Dessverre hendte det en ulykke der i 1936 da ei flis fra sagbladet hogg seg inn i halsen på den eldste sønnen, Sverre. På turen til sykehuset forblødde han seg og døde ved fremkomsten.
I 1944 brant uthusene på Håøya ned. De hadde en ikke lenger bruk for, og de ble derfor ikke bygd opp igjen. Arnt Ludvik Olsen solgte Vesta i 1952 til O. Reed Olsen for 47 000 kroner. Han bygde seg samme år hus i Helgeroa og flyttet dit med familien sin.
Arnt Ludvik Olsen beholdt gården Håøya, men den ble ikke lenger drevet som gårdsbruk. Strandlinjene var også på den tiden utlagt til friareal med byggeforbud. Håøya hadde sin seter nord i Auenskogen, - det vi nå kaller Åsetre (bruksnummer 5). Tidligere het stedet «Håseter». - Av navn i utmarka kan nevnes: Storskottet, Brennevinskottet, Ramslegdene og Flaskedalen.
Håøya hørte i «legdstida» til Nøklegårdslegdet. I 1847 skulle Ole Nielsen svare 32½ dager og Anders Halvorsen Vesta 10 dager, Narholmen med Jørgen Nilsen 4 dager og Christen Kjelkevik 7½ dager.
Skolemessig hørte Håøya og Auen til Mærkfjerdingen. Auen, Bassebo og Nøklegård hørte sammen. Auen hadde 2½ ukers skole, Bassebo 1½ uke og Nøklegård 2 uker. På Håøya og Auen hadde en omgangsskole til 1902. Da fikk en egen skole på Håøya.
Skolen på Håøya ble drevet fram til 1930. Det var da bare tre skolepliktige barn på stedet. Disse barna ble overført til Tvedalen skole i Brunlanes. Året etter kom det ett barn til. Da kom skolen på Håøya i gang igjen, med guvernante eller studenter som lærere. I 1947 ble skolen nedlagt. Fra omkring 1920 og utover hadde barna 108 skoledager i året og helt ned i 72 dager.
I 1970 skjøtet Arnt L. Olsen Haaøen eiendommen «Haaøen» over på sine barn: Kitty, Maren, Ester (Johansen), Ole og Einar Håøya for 100 000 kroner. Selgeren forbeholdt for seg og sin kone livsvarig vederlagsfri rett til benyttelse av eiendommens bebyggelse og brygge.
Det ble i 1970 holdt en skylddeling. Da ble bruksnummer 58, Fredheim, skilt ut. Senere ble bruksnummer 61, Eikeli, skilt ut.
I 1976 gikk skjøtet på den resterende delen av bruket til Staten for 700 000 kroner. Unntatt fra salget var husene på bruket, vel 5 mål jord og tre hyttetomter.
| Utrag (s. 477-481) fra: Per Chr. Nagell Svendsen: Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980. B. 2. - Porsgrunn 1984 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |