Fra: Porsgrunns historie, b. 1

[XVI] Handel og skipsfart under krigs- og fredskonjunkturer. 1750-1807

Under revolusjons- og napoleonskrigene

av Joh. N. Tønnessen

En av grunnene til oppløsningen av firmaet 30. april 1800 - det ble kunngjort i avisene - var de to yngre brødres kjøp av Nes Jernverk som krevde en betydelig utbetaling av kontanter. Når de maktet dette kjøp, viser det hvor sterk familiens økonomiske stilling var. En annen, og vel den viktigste grunn, var at de to eldste brødre ønsket å drive sine egne forretninger. Ved skiftet fikk Niels Aall uten tvil den beste del, hovedgrunnlaget for firmaets økonomi, nemlig Ulefossagene med tilhørende skoger og jordegods. Her fikk han i 1806 bevilling til å oppføre to nye sager, eller rettere sagt flytte de to mindre sager, Bergan (tidligere på 4800 bord) og Tvara (på 2400), til Ulefoss, hvor de etter at kvantumbegrensningen var opphevet, kunne utnyttes mer effektivt. I 1804 hadde han helt revet de fire gamle sager og bygd dem om, «hvorved produktenes foredling kunne så meget befordres at disse kunne måle seg med våre naboers. Følgene svarte i denne henseende ganske til min forventning, men tillike viste det seg at med denne foredlende produksjon er forbundet en langsommere tilvirkning og følgelig et mindre forbruk av materialer». Dette siste anslo han til ca. ¼ mindre enn det hadde vært før. Ombygningen har sikkert bestått i å gjøre dem til såkalte «silkesager», det vil si sager med flere blad i en ramme, men frem for alt tynnere blad med finere tenner som ga en langt glattere skurd og ikke ødet så meget av stokken til sagflis. Om produksjonen derved er gått ned i kvantitet, har den vunnet så meget i kvalitet, som betinget en bedre pris, at det har lønnet seg. Med «våre naboers» siktet Aall til Sverige, hvorhen han hadde sendt sin dyktige snekker og byggmester, den begavede telemarking Aasmund Nordgaard, for å studere sagene. Det var denne som foresto ombyggingen; «i 1806 ble jeg ferdig med oppførelsen av Ulefoss sagbruk», forteller han selv. Han ledet siden ombyggingen av Brekke etter at Aall hadde kjøpt den i 1810. Niels Aall hadde sammen med sin bror Jacob på Nes Jernverk bekostet Nordgaards utdannelse ved reiser og studier i Danmark og Sverige.⁴⁷⁾

Av skip disponerte Niels Aall i de første år etter 1800 en lang rekke, skipene Venskabet, Porsgrund, Emanuel, De Tvende Søstre, Haabet og Hafsørn, på størrelse fra 159½-94 kl., og briggene Venus, Aall, Vigilantia, Minerva og Ambrosia, 74-59 kl., og sluppen Morland. Et par av skipene (dvs. 3-mastede skuter) synes Aall å ha eid helt alene, likså de fleste av briggene. I de øvrige var særlig hans bror Jørgen parthaver, og man finner dem oppført snart med den ene og snart med den andre som reder. Disponeringen av et part-skip var ordnet enten på den måten at en enkelt parthaver helt rådde over skipet og betalte sine medeiere en frakt i forhold til deres part, eller om parthaverne selv trengte skipet, disponerte de det etter tur. Da således Anders Jørgensen Næskilen, N. B. Aall og S. Løvenskiold i 1790 kjøpte sammen «De Trende Brødre» med 1/3 hver, inngikk de kontrakt om å disponere det etter tur hver sin gang. 5. mai 1800 skrev Niels Aall til sin skipper Hans Michael Hals på «Porsgrund», at da skipet var felles eiendom for ham og broren Jørgen, kom de til, når beholdningen i boet etter faren snart var uttømt, å disponere det vekselvis. Noe liknende skrev han nesten samtidig til Lars Iversen som lå med «Den Norske Løve» i Plymouth.⁴⁸⁾

Mange av Aalls brev røper at han var en meget myndig mann, som satte store krav til sine skippere. Men så var også en skippers stilling den gang langt annerledes ansvarsfull enn i våre dager; han måtte ikke bare være en dyktig sjømann, Nordsjøen, Kanalen og Biscaya var lunefulle farvann vår og høst. Men han måtte også være kjøpmann når lasten ble sendt til åpent marked; han måtte være vel inne i markedsforholdene, kjenne priser og valutakurser, og han måtte også kjøpe returladningen, alt til fordelaktigste priser for sin prinsipal. Han var på en gang skipper, megler og kjøpmann. Og enda mer: under de pågående kriger måtte han være vel orientert i de stadig skiftende politiske forhold og vite å utnytte de konjunkturer disse frembød, i stadig stigende grad ved hjelp av falske eller dobbelt sett skipspapirer og alskens lurerier. Det nyttet lite å gå klar av de engelske kryssere og kapere for å falle i armene på de franske. Sjelden har det vært stillet så store krav til den norske skipper som i disse år. For kjøpmannen og rederen var det en uhyre spennende jobbetid med de store sjanser; men alle sine beregninger måtte han bygge på et sunt skipperskjønn.

Da skipper Willum Willumsen på «Ambrosia» i 1805 hadde returnert fra England i ballast uten å gå til en spansk Middelhavshavn etter salt som ordren lød på, fordi han fant det altfor risikabelt på grunn av de forvirrede forhold, skrev Aall til ham: «Over alt håper jeg at De ved moden ettertanke og virksom handlemåte vil ved denne anledning utsone den feil De forrige høst virkelig begikk ved å komme tomhendt hjem, da det dog ingen fare var ved å gå til Yvica eller Torravechia etter salt. Det er umulig for en reder å forutse alle de tilfelle der kan møte en skipper; noe må han overlate til skipperens forgodtbefinnende, og jeg skal ikke nekte at jeg hadde ventet mer erfarenhet av Dem som gammel sjømann». - Fra gammelt av hadde skipperne rett til «føring», et visst lite parti varer til forhandling i utlandet for egen regning; selvsagt måtte varepartiet ikke være så stort at det opptok noe av plassen for skipets egentlige last. Nå hadde imidlertid innsneket seg den uskikk at skipperne tok en passende føring i Porsgrunn under rederens kontroll, men under ut seilingen stoppet de i Langesund og tok ny føring der. Da Aall fikk rede på dette, ble han meget oppbrakt og skrev til Willumsen, og til Louis Vauvert på hans største skip «Emanuel»: «Jeg unner av hjertet mine skippere enhver tillatelig fordel, men jeg tåler ingenlunde at de tilsniker seg noe på min bekostning. Er derfor mitt vennskap og den forbindelse vi hittil har stått i, Dem ikke likegyldig, da entholder De Dem fra denne handling som ingen reder med oppvakte øyne kan betrakte med likegyldighet».

Aall var forøvrig ikke skipsreder i vår mening av ordet, således at han bortfraktet sitt skip til andre for utelukkende å tjene på frakten. Det var han også selv oppmerksom på. Da Reiersen i København hadde tilbudt ham en meget god frakt for engelsk regning til Østersjøen, svarte han at tilbudet «... var ikke lite fristende når man blott var skipsreder, men da avsetnnigen av ikke ubetydelige trelastbeholdninger kommer med i regningen, foretrekker jeg selv å emploiere mine skip». Han avslo likeledes et tilbud om å selge et par av sine skip i Holland og Frankrike hvor det var glimrende priser på dem. «Mine skip tjener blott til en avførselskanal for min eksportasjon og således er meg uunnværlige. Dessuten eier jeg få hele skip, men desto flere parter, derved har jeg trodd å være mindre eksponert for lykkens luner».⁴⁹⁾

Det er dermed ikke sagt at ikke Niels Aall brukte sine skip til annen fart enn med hans egen trelast til England. De glimrende frakter fristet, og det ble meget alminnelig at han etter at lasten var utlosset, sendte skipet en tur til Spania eller inn i Middelhavet for, enten befraktet for engelsk regning eller for egen regning, å ta en returladning til England. Høsten 1798 var således Lars Iversen med «Den Norske Løve» gått til Plymouth med trelast og ble liggende der vinteren over for å reparere etter et havari. Der fikk han ordre om enten å søke frakt eller gå i ballast til St. Ybes (i Spania) for å ta en saltladning til Nord-Amerika. Derfra skulle han enten søke frakt til Hamburg eller for betalingen for saltet kjøpe et parti kaffe og tobakk og komme hjem med det. Turen til Amerika ble det ikke noe av; i stedet gikk Iversen til Barcelona og derfra med kork og potaske til London. Senhøstes var han tilbake i Porsgrunn og gikk kort etter igjen til Plymouth med trelast; ble atter liggende der for havari, og gjorde så samme turen til Barcelona.

Det synes som farten på Vestindia stadig har opptatt Aall. 1802 kjøpte han 100 tønner tørrsaltet sild i Gøteborg «til en vestindisk spekulasjon» for 658 rd.; da heller ikke dette ble noe av, tilbød han Herlofson i Arendal partiet for 6 rd. 84 s. pr. tønne; altså omtrent for den pris han hadde betalt. - De gode fiskefrakter fra Bergen fristet også. Da han i 1804 hadde kjøpt en svensk brigg «Minerva», dirigerte han den til Riga og derfra med 1600 tønner bygg til Bergen, hvor skipperen ble bemyndiget til å selge for 5 rd. 72 s. pr. tønne. På denne forretning hadde han større tap, for kornmarkedet i Bergen var flaut, og kornet måtte selges for 4 rd. Derimot var Aall fornøyd med den frakt skipperen sluttet med fisk for Barcelona. Hertil kom Carsten Henrichsen lykkelig frem, og gikk til Cette (Sête) i Sør-Frankrike hvor han lastet salt for Lübeck. - På veien ble han oppbrakt til Plymouth: «Det er det første inngrep i de nøytrales handelsrettigheter englenderne så vidt meg bekjent i denne krig har tillatt seg», bemerket Aall. Skipet slapp dog fri og fullførte reisen.⁵⁰⁾

Aall er en typisk representant for det 18. århundres selvhjulpne handelspatrisiat, som rådde over alle de ledd som var nødvendige for driften av forretningen: fra skogene og fløtningsrettighetene, til sagene og skipene. Med de gode priser på trelasten og de glimrende frakter 1799-1807 var dette en veldig vinning. Da arbeidslønninger og hyrer steg lite i forhold til den alminnelige prisstigning, ble produksjons- og transportomkostningene ikke synderlig høyere enn de hadde vært før. I tillegg til kjøpesummen for trelasten måtte mottakeren også betale frakten, og dette kunne Aall profitere av når han selv eide skipet. Den norske trelasthandler som måtte kjøpe trelasten til de stigende priser og frakte skip til de høye rater, kunne ikke i samme grad høste den hele frukt av de gode konjunkturer. Men som systemet hadde sine fordeler i gode tider, viste det sin svakhet i dårlige tider. En så ekstensiv forretningsdrift krevde og bandt svære kapitaler som det var vanskelig å fruktbargjøre ved synkende priser.

1799 som innledet de syv fete år, var meget uheldig for skipsfarten. Høsten 1798 mistet N. B. Aall & Sønner briggen «Langesund» 79½ kl. ved forlis på kysten av Skottland. (Skipet, som var bygd i Kristiansand 1786, hadde de kjøpt 1790 for 4000 rd. av Jacob Juell i Langesund.) 1799 gikk tre skip samme vei: «Concordia» for Hans Chrystie, Skien, «Ørnen» 131½ kl. og «Hanna» 88½ kl., begge for Ulrich Cappelen. Samme år ble to skip tatt av franskmennene; det var «Confidentia» 111½ kl. for Jacob Aall, «Henrich & Maria» for Henrik Erboe, Langesund, og året etter «Beneventura» 89 kl. for Ulrich Cappelen. 7 skip på tils. 623 kl. gikk tapt i løpet av 1½ år nettopp i en tid de trengtes mer enn noensinne og det ikke var lett å skaffe nye til stadig stigende priser. Av mange brev fra Niels Aall sommeren 1799 fremgår det at han har måttet avslå ordres fra England, dels fordi lagrene var tømt og dels fordi det var umulig å oppdrive skip; det var en veldig etterspørsel i England etter norske deler, og alle i Norge ville bli kvitt sine lagre til de gunstige priser.

Etter en pause siden 1783 kom skipsbyggeriet i gang igjen i 90-årene, mindre i Porsgrunn enn i Brevik og Langesund, og det var forholdsvis mindre skip. I Langesund lot N. B. og Jacob Aall bygge briggene «Tvende Venner» 42½ kl. (1795) og «Aallen» 69 kl. (1792), og i Porsgrunn skipet «Bergitta» 82 kl. De største skipsbyggere var Albert og Bent Blehr, som midt i 90-årene bygde flere brigger på Kiellestad. - I 1804 sendte kommersekollegiet et sirkulære til de lokale øvrigheter angående skipsbyggeriet. Bent Blehr på KielIestad svarte på amtmannens forespørsel at i de siste 9-10 år hadde han og hans avdøde far bygd 8 skip på tils. over 900 lester, og han hadde hatt lyst til å bygge fler «når ikke sagmonopolet fengslet denne næringsvei til enkeltes fordel og det heles skade». Derfor kunne skipsbyggeriet «under sagmonopolets åk» bare drives så lenge krigen ga utsikt til de høyere frakter, og ikke som en jevn og fast næringsvei. Han søkte derfor om tillatelse til å bygge en sag for selv å skjære sine skipsplanker. (En slik tillatelse fikk han.) - Skiens magistrat svarte at det bare i Langesund var et verft med en fastboende tømmermester. De mestre som bygde skip annetsteds i distriktet, bodde i og ved Arendal og bygde «dels etter tegning, dels etter egen invensjon». Et skip kom på ca. 150-60 rd. pr. lest. Det var i distriktet ikke nok materialer til å bygge de skip det trengte, langt mindre til salg; skip måtte derfor vesentlig kjøpes fra utlandet, og derfor var det et ønske at 10 rd.-avgiften pr. lest av innkjøpte, fremmede skip måtte oppheves. I årene 1798-1802 var det i Skien (med ladesteder) bygd 5 skip på 70, 99, 106, 113 og 151 kl.⁵¹⁾

Til vanskeligheten med å skaffe skip for å utnytte de gode priser på trelasten, kom også meget ubeleilig naturens hindringer. Vinteren 1798-99 var usedvanlig lang og streng. «Vi har aldri opplevd større vanskelighet i å få våre forråd ned fra høylandet på grunn av den siste vinters strenghet», skrev Niels Aall i juni til en lastemottaker i London som unnskyldning for den sene ekspedisjon. Til sin bror Jacob i Tyskland skrev han nærmere om dette 19. mars: «All rørelse i handelen er stanset ved den hos vår tids mennesker nesten eksempelløse strenge vinter vi omgis av; betenk inntil 26 grader falt termometret i våres omegn i forrige måned - selv grønlenderne misunner oss ikke et sådant klima. ... Våre skip som du vet lenge før den tid pleide å gå i sjøen, ligger ennå innesperret av isberg der i fryktelig mengde viser seg på våre kyster; for imidlertid å antesipere forårets komme, lar vi nå i fellesskap med flere skipsredere Frierfjorden oppskjære, men 2 fot is foruten en mengde sne gjør oss dette foretagende såre besværlig og bekostelig». Samme år kom høsten med voldsomt regn og store oversvømmelser, så sager, bord og tømmer ble skyllet bort.⁵²⁾

1799 merker vi også for første gang i Aalls papirer den begynnende jonglering med dobbelte og falske skipspapirer som etter hånden ble et gjennomført, nødvendig system for å kunne holde skipsfarten gående under den gigantiske kamp mellom de to hovedmotstandere, Napoleon og England. Som regel var den trelastladning Niels Aall, og de andre, sendte til England, solgt før avskipningen fra Norge og således engelsk eiendom i et nøytralt skip. Et av tidens store, folkerettslige stridsspørsmål var «fritt skip - fri ladning», eller om fiendtlig ladning var dekket av et nøytralt flagg og dermed sikret mot oppbringelse. Det var denne setning Danmark-Norge hadde vært med å hevde i det væpnede nøytralitetsforbund som ble sprengt i slaget på Københavns red 1801. Hverken England eller Frankrike respekterte setningen, og forbeholdt seg rett til å visitere det nøytrale skip for å bringe lastens art og eierforhold på det rene. Var den kontrabande eller fiendtlig eiendom, var den kondemnabel, og lastens kondemnasjon dro som regel skipets med seg. Da de fleste norske skip som på denne tid stevnet ut fra Norge, skulle til England, gjaldt det først og fremst å sikre seg mot de franske kapere som vrimlet i Kanalen, Nordsjøen og senere også i Østersjøen. Da vil man forstå at Niels Aall når han i instruksen til skipper I. C. Holm på «Kiellestad» skrev 19. oktober 1799: «Vi overleverer Dem herved dansk invoice og konnossement over den hos oss i Deres førende brigg inntatte ladning, som på vårt eget navn er stilet for å sikre Dem mot de krigførende makters kryssere, tillike med et engelsk konnossement og brev til lastemottakeren, hvoretter de hever frakten; sistnevnte papirer ville De vel bevare at De ikke av noen kaper skulle oppsnuses. Således utrustet vil De begi Dem på reisen». Og til Niels Møglestue på «Hagen Jarl» skrev han: «Jeg anser det ufornødent å gjøre Dem oppmerksom på at denne ordre tillike med de 2 medfølgende engelske konnossementer ingen av de krigførende makters kryssere må forevises». - Slike uttrykk skulle siden gå som en rød tråd gjennom alle Aalls instrukser helt frem til freden i 1814.⁵³⁾

I slekten Aalls rikholdig bevarte korrespondanse,⁵⁴⁾ både mellom medlemmene innbyrdes og med forretningsforbindelser, fornemmer man tydelig fra dag til dag bølgene fra de voldsomme begivenheter på fastlandet og den dirrende spenning og engstelse for at Norge skal bli dradd med inn i dem. Som et fast tema gjennom Niels Aalls brev går forutfølelsen av og frykten for at Norge skal bli trukket med inn i krigen på «den gale siden», det vil si mot England. «Gud nåde oss fikk vi englenderne til fiender, derved var jo hele vår handel ødelagt ... Norge vil ved krig med England i kort tid forvandles til en utørken, og Danmark lide meget ved hine nasjoners fiendskap, så man ikke vet hva man skal foretrekke når man har det heles vel for øye. Give Gud at begge kunne avverges; skulle enn vår stolthet lide derved, var dette bedre enn alle de elendigheter som ville bli følgene av en ødeleggende krig».

Særlig to ganger, sommeren 1800 og våren 1801, var situasjonen ytterst kritisk og krigsfaren overhengende. 25. juli var den dansk-norske fregatt «Freya» blitt angrepet av to engelske fregatter og oppbrakt sammen med de skip den konvoierte. I den anledning svirret ryktene om at alle dansk-norske skip var beslaglagt i England. Den danske regjering gikk til en hårdhendt utskriving av alle tjenestdyktige matroser: «Det har oppvakt megen uro blant oss, og har allerede hatt den ubehagelige følge at vår skipsfart er stanset; blir denne ordre ikke snart tilbakekalt, vil det bevirke et betydelig tap og en ny forvirring i pengesirkulasjonen. Men vi håper med neste post en forandring deri, da englenderne later til å, ville gi oss satisfaksjon». Slik gikk det også; affæren med «Freya» ble ordnet ved en konvensjon mellom Danmark-Norge og England 29. august 1800, og Aall pustet lettet ut over «den såre gledelige efterretning ..., vår handel ... begynner altså nå igjen sin forrige virksomhet». Under frykten for en krig med England traff Aall sine disposisjoner for å sikre sine tilgodehavender der. «Disse sørgelige utsikter gjør det nødvendig for oss å inndra våre engelske fonds så rimelig det enn var å oppebie en for omsetningen beleiligere tid, men skulle ved krig all konneksjon med England opphøre, kunne en sådan utsettelse forårsake oss forlegenhet». Han trakk derfor £ 1600 i veksler på firmaet Wolffs & Dorville til Reiersen i København. I et senere brev 25. februar 1801, uttalte han håpet om at firmaet ville greie å inndrive alle hans fordringer i England hvis det ved utbruddet av en krig skulle komme til alminnelig konfiskasjon, «som man av våre opplyste tider må frykte», føyer han ironisk til, og at det ville finne en måte å unndra hans midler fra en slik konfiskasjon, så at han siden kunne trekke på dem over Hamburg eller Amsterdam. Han så klart det som virkelig skjedde med all norsk eiendom i England da krigen kom høsten 1807. Og med en forbausende fremsynthet foreslo han i tilfelle krig å la engelske skip under hamburger flagg og for hamburgske kjøpmenns regning komme til Norge for å hente våre produkter. Vi skal få se hvordan senere hen i krigen dette system med løgn, falske flagg, falske papirer og stråmenn nettopp ble den måten man holdt handelen gående på. Typisk er således Niels Aalls instruks til skipper Willum Willumsen på «Ambrosia» våren 1807; han lå da i Dublin. «Bys De frakt derfra til Frankrike, frykter De ikke for å anta den, da man i Frankrike i alminnelighet overser dekretet mot skipsinnlatelse fra engelske havner for å kunne vedlikeholde en handel der er landet av så megen viktighet. Atskillige skip fra denne fjord er gått like fra England og er sloppet inn ved blott å angi at de er kommet fra Norge. De kan jo melde Dem fra Lissabon eller St. Ybes, hvor De sist har vært, og derved tviler jeg jo ikke på at De kan hjelpe Dem gjennom når De kun kan stole på Deres folks taushet».

Neppe var ett uvær over, før et nytt trakk opp. For å øve press på det væpnede nøytralitetsforbund la England 15. januar 1801 beslag på alle russiske, svenske og dansk-norske skip - av de siste var det 149 - i Englands havner. Ennå i begynnelsen av følgende måned var Aall uten sikker etterretning om det, og 4. mars fikk han den gledelige melding at embargoen var hevet. Men 12. mars lettet en stor engelsk flåte fra Yarmouth under Parker og Nelson med kurs østover. Hvor skulle den hen? Fra heiene på Sørlandet så man seil på seil dukke opp av horisonten, og man ventet det verste. Levende skildrer fru Amborg Aall stemningen i Porsgrunn i et brev 27. mars til sin datter Constance Herlofson i Arendal: «Min kiære Constance, med megen følsom deeltagelse, seer jeg af din, mig altid meget kiære skreft, den skrekelige frøgt for disse krigigske bidragelser, det gyste aaver mig da jeg saa af dit brev, at den Engelske flaade var saa nær, og naar jeg skal sige det riktige Spraag da er de lige saa frøgtsome her, og giør aldt saa vidt di hernær(?) foranstaltninger kan bringes istan. Hungeren er stor, mange betler i mangel af arbejde da Skibsfarten er stanset, som er di fleste lever af, og utalige af fatige bønder, og fra fremede Sogner kommer her ud, saa her er en gyselig Elendighed, da en vær har givet og solgt aldt det di kunde, en ønskelig tilstand for dem, og en trøkende Sindslidelse for den følsome deltagende, da det er tungt at see sine medmenisker at mangle og ike kunde ielpe dem, Gud ielpe os i denne besynderlige Tidsforfatning. Siste post fra København gav ike nogen merkelig underretning derom». - I slaget på Københavns red falt to mann fra Porsgrunn; av fortegnelsen over de pensjonsberettigede etterlatte fremgår at det var matros Halvor Jenssen, Osebakken, hvis datter Kirsten Dorothea fikk 18 rd. årlig. Hun var da neppe mer enn 1 år gammel idet Halvor var gift 1799 med Anne Dorthea Thue, en datter av Ole Thue Berthelsen Arweschoug. Den andre var Berthel Sigurdsen, hvis mor Ane Berthelsdatter, «bor i Vestre Porsgrunn», fikk 8 rd. i årlig pensjon.⁵⁵⁾

Neste post fortalte at den engelske flåte hadde seilt opp Øresund og lagt seg for København hvor slaget ble utkjempet på reden 2. april. Korntilførselen fra Danmark ble blokert nettopp på en tid da beholdningene i Norge var uttømt og våronnen sto for døren. Hungersnødens spøkelse viste seg og banket på hver manns dør. I Norge vendte forbitrelsen seg mot England, og både Amborg og Niels Aall ga Pitt skylden. «Her går atskillige rykter», skrev den første, «hvoriblant at Pitt skulle være avsatt; dette gleder mange da han er årsak i denne urolighet». Til Reiersen lettet Niels Aall sitt hjerte i slike ord: «Stor ulykke har allerede Englands fremferd gjort oss; de første frukter av dette års utskipning er gangne forlorne... Et mørkere tidspunkt for Norge har neppe eksistert, og går man til årsaken, hva er den da vel uten Pitts ærgjerrighet og (tsar) Pauls luner; sørgelig at så mange fredelige menneskers skjebne skal avhenge av desslike uhyrer». Da englenderne i 1801 hadde besatt de dansk-vestindiske øyer, kjente Aalls forbitrelse ingen grenser: «Et mer vemmelig foster har den dog vel neppe stillet til skue. Blant andre simple mennesker ville denne atferd kalles en røverstrek, men i England er det et nytt laurbær i ministeriets krone». Men i samme brev til Reiersen skrev han også: «Imidlertid er det såre ønskelig at vi snart måtte komme i vennskapelig forståelse med dem; vi står ellers i fare for total ødeleggelse». Dette er sikkert et typisk uttrykk for de to stemninger de norske trelasthandlere svingte mellom. På den ene siden ønsket de fransk seier for å bli kvitt Englands overmakt på havene og det økonomiske tak det hadde på Norge, men på den andre siden visste de at deres velstand sto og falt med et vennskapelig forhold til deres viktigste kunde. «Når vi først har fått stunder at rekreere oss litt», fortsetter Aall i det samme brev, «på engelskmennenes bekostning, torde vi måskje nok våge å avskaffe et handelsåk han har pålagt oss, og dertil håper jeg Frankrikes forandrede forfatning vil gi oss anledning». Og sitt syn på nøytrale lands stilling oppsummerte han til slutt i disse ord: «Preussen tar penger, Sverige ser rolig på vår undergang, og Russland har nok med seg selv under sin nærværende forfatning. Der står vi igjen: et offer for fransk politikk og engelsk stolthet».

Når Aall fryktet krig, var det en høyst relativ følelse, den gjaldt bare Norge. I like høy grad imøteså han med engstelse en fred mellom stormaktene. I februar 1801 sluttet Østerrike fred i Luneville med Napoleon; omtrent samtidig gikk Pitt av, og England fikk et mindre pågående ministerium; ved fredspreliminariene i London i oktober 1801 (den endelige fred i Amiens mars 1802) stoppet krigen mot Frankrike i 1½ år. Dette kommenterte Aall således i et brev 23. oktober 1801 til sin kommisjonær, Jeppe Praetorius, i København: «Visst er det en gledelig efterretning at freden mellom England og Frankrike er for hånden, i hvor vel denne så plutselige katastrofe sikkert vil bringe megen forstyrrelse i handelens nå havende gang. Dog den vil vel ikke vare lenge, og høster vi da ikke rikdommer av våre bestrebelser, tør vi gjøre oss regning på et roligere liv og måtelig utkomme».

Krig, bare ikke hos oss, det var vel det fremherskende ønske hos ham som forretningsmann, mens han som menneske ønsket fred i medfølelse med de ulykkelige krigen hjemsøkte. Sitt første ønske fikk han snart oppfylt. I mai 1803 begynte storkrigen igjen, og siden er tilfredshet med forretningens gang det gjennomgående motiv i hans brev. Et par eksempler: «Engelskmennene synes nå igjen å ha fått smak på våre produkter; hyppige ordres innløper» (1810 6/10). «Utsiktene for vår trelasthandel dette år er meget håpefulle; her innløper med hver post ordres så vel for bord som huggen last. Fraktene er stigende og dermed prisene på skip» (1803 16/3). «Krigen med Spania vil, håper jeg, gi mer rørelse i den norske trelasthandel; på fraktene merker man alt forandring til det bedre» (1805 13/12. Alle brev til Reiersen.) - Ved forviklingene med England 1801 var trelasteksporten sunket til 24 539 lester fra 31417 året før, men steg så til rekordåret 1803 med 33 790 lester. Fra Christiania gikk eksporten opp til 38 000, og fra hele landet til 264 000 trelastlester. - Stolt skriver fru Amborg til sin datter: «Nå er sjøfarten her kommet i sin forrige gang. Niels Aall har i denne tid mange skip å tillaste, en del engelske, noen andre og hans egne kommer nå fort etter hinannen. «Søstrene» kom hjem for noen dager siden, i går kom «Porsgrund», i dag «Ambrosia», og de øvrige er i vente. Gud skje lov det går godt, det gir vel meget å bestille, men hvor kjært må det ikke være meg som mor denne virksomhet hos sine barn».

Den økning handelsflåten hadde i disse år, var ikke så bemerkelsesverdig som forskyvningen mellom kjøpstaden og ladestedene innbyrdes.

Som man vil se, er det en betydelig forskyvning over til ladestedene. Mens Skien til og med 1801 hadde ca. halvparten av handelsflåten, er dette fra og med 1805 tilfelle med Porsgrunn. Den store tilbakegang for Skien fra 1804 til 1805 og tilsvarende økning for Porsgrunn skyldes at Ulrich Cappelens flåte er overført til sistnevnte by. Regnes hele Langesunds tolldistrikt under ett, kom det i 1806 som nr. 4 av Norges byer etter Bergen med 306 skip på tils. 8826, Arendal 118 - 8002, Tønsberg 112 - 6645, og foran Drammen med 65 skip på tils. 5626 kl. De største rederne i Porsgrunn 1806 var Jørgen Aall med 9 skip på 1053½ kl., Niels Aall 5 skip på 481½ kl., Jacob Aall 3 skip på 337 kl., tils. 17 skip på 1872 kl., eller bortimot 1/3 av hele distriktets flåte. Det er forbausende at Jørgen Aall er den største reder enda han drev en langt mindre trelasthandel enn broren Niels; men som nevnt før, eide brødrene skipene sammen, og rederforholdet er ikke identisk med eierforholdet. De øvrige større redere var Jørgen Wright med 5 skip på 531½ kl., Ulrich Cappelen også 5 skip på 466 kl., og Hans Møller 4 skip på 246½ kl.

Fraktene var i årene nærmest etter 1800 svært fluktuerende alt etter de politiske konjunkturer. Mens N. B. Aall i 1774 hadde fått 24 sh. pr. 100 bord i frakt fra Christiania til London, var den i 1799 kommet opp i over 38 sh. Porsgrunn-London. «Det ville vekke latter å tilby under 38», skrev Niels Aall i juli det år, og han sluttet til 38 sh. 6 d. Sommeren året etter var den helt oppe i 60 sh. Til Truro i Irland hadde den vært 54 sh. i 1799, men gikk i løpet av neste år opp i 100. På denne høyde holdt fraktene seg til sommeren 1801. Aall var rystet da hans svoger Herlofson i Arendal i juli 1801 tilbød ham skip for 69 sh. til London og 105 til Irland. «Sikkerlig vil I Herrer vestlendinger ved å spenne buen for høyt sette englenderne i den nødvendighet å sende sine egne skip herover, og således innføre en for vår sjøfart såre skadelig sedvane». Nettopp som han hadde skrevet dette, ble det utsikt til fred mellom England og Frankrike; øyeblikkelig reagerte fraktmarkedet; i slutten av august fikk han sluttet for 50 sh. til London, og i det hele fredsår 1802 og til ut i april 1803 gikk frakten ned nesten til førkrigsrater, og Aall mente grunnen var at de engelske skip med freden, kom tallrikere igjen og trykket fraktene. «Fraktene er nå dumpet igjen til 30 på London, da engelske skip seiler for denne frakt» (1803 25/3). Men straks krigen begynte igjen i mai, gikk fraktene opp; midt i måneden var de 42-43 sh., i juni 46, og holdt seg omtrent der et års tid, til de våren 1804 falt noe, da etterspørselen fra England ikke var så livlig på grunn av de store tilførsler året før. 1805 steg de til vel 50, og holdt seg stort sett der til sommeren 1807.

Når fraktene var undergitt så store svingninger, skulle det dyktighet og fin teft til å disponere med størst mulig fordel. Et bedre inntrykk av hvor meget dette betydde, får man ved å se på hele frakten under ett. For «Emanuel» (også skrevet Immanuel) var frakten til Portsmouth 1799 £ 510, i september 1800 £ 943 og våren 1803 £ 548. For en tur til Truro septbr. 1800 fikk Aall for «Haabet» £ 701, men i april 1802 bare £ 375. Stigende frakter var selvsagt en fordel for Aall når ladningen gikk i hans egne skip, og omvendt med fallende frakter når han chartret fremmede.

To ting klager Aall stadig over i disse årene. Det ene var vanskeligheten med å skaffe skip og de høye priser på dem. Det andre var mangelen på sjøfolk fordi innrulleringen til den dansk-norske krigsflåte slukte så mange matroser. «Våre skip», skrev Aall (1801 10/7), «er for det meste besatt med daglønnere og bønder. Riktignok er faren på denne årets tid ikke så stor. Verre vil det bli om matrosene til neste reise ikke skulle bli frigitt». - I dobbeltmonarkiets forsvarsforanstaltninger var det av aller største betydning å holde den store flåte i krigsdyktig stand. Men også til lands traff man foranstaltninger til å møte en krig eller forsvare nøytraliteten.

To viktige trekk i dette var å sette i stand kystforsvaret og reorganisere borgervæpningen. 18. februar 1801 ble sammenkalt et møte i Langesund hvor kjøpmann Jens Kiil møtte fra Porsgrunn. (Han var sønn av skipper, senere formann på Herresagene, Halvor Jobsen Arweschoug, men han hadde tatt sin mors, Anne Kiils navn. Hun var datter av skipper Jens Jensen Kiil på Vestsiden og Guri Gunderdatter Buer. Jens Kiil d.y. (1733-1817) hadde tidligere vært skipper, senere kjøpmann i «Morgenstierne-gården», som han kjøpte 1798.) De ble her forelagt en plan for kystforsvaret og for borgerkorpset. Man ble enig om å legge en garnison på 30 mann med 2 feltkanoner i Langesund og Brevik, og anskaffe en skjærbåt og en sjalupp; til sjef for den ene ble valgt skipper Louis Vauvert, Porsgrunn. Til garnisonen lovte noen av de handlende forskjellige matvarer, Jørgen Aall 2 tønner kjøtt. Til forsvarsanleggene trengtes penger og folk; amtmann Selmer ba om en utlikning av 1400 rd. Til å forestå denne ble valgt en kommisjon på 6 mann, 2 fra Skien, 1 fra Brevik, 1 fra Langesund og 2 fra Porsgrunn; de to siste var Jens Kiil og Niels Aall. I forskudd på utgiftene lovte Niels og Jacob Aall 80 rd. hver og Jørgen Aall 60. Da det manglet folkehjelp, stilte de tre til disposisjon 2 mann hver. Likningsforretningen 30. april ga 1442 rd. 1 ort 18 sk.⁵⁶⁾

Borgervæpningen går langt tilbake i Norges historie.⁵⁷⁾ I Skien hadde den tidligere under krig og krigsfare blitt stillet på benene, men senere dødd hen. I hvilken grad Porsgrunnsfolk deltok i den, har ikke kunnet bringes på det rene. At de selvsagt var pliktige til å være med og var med, vet vi blant annet fra det besøk kronprins, senere kong Frederik 6, avla i Skien 1788, like før utbruddet av den kortvarige «Tyttebærkrigen» med Sverige. Borgervæpningen besto av menige til fots rekrutert fra almuen, og den ridende borgergarde, «Det Ridende Chor», i likhet med Christianias berømte «Gule Chor». I det siste deltok visstnok Jacob Aall, Borgestad, og to til fra Porsgrunn. I hvert fall anførte Jacob Aall den æreseskorte på 100 bønder til hest som møtte kronprinsen visstnok ved Langangen og eskorterte ham til byen. Hans nevø av samme navn forteller meget morsomt om dette opptog av telebønder, noen med langt skjegg, alle i nasjonaldrakter, med brede økser eller gamle sverd, «og i spissen for dem red min onkel Jacob Aall, også utrustet med et gammelt sverd, på en borket hest, iført en gul trøye og skinnbukser. ... Jeg kunne ikke holde mine tårer tilbake da min onkel, som var den blideste og kjærligste mann, meget avholdt av meg og mine søsken, med en harsk mine og stiv holdning red gjennom æresporten». Derimot gjorde en parade av Det ridende korps i Skien ikke noe inntrykk på den unge gutt, «denne stas var noe ravnekrigsmessig arrangert».

Etter denne begivenhet var borgervæpningen forfalt. «Der ble talt om at borgerskapet skulle settes i stand til å stå i gevær», skrev Amborg Aall i februar 1800, «men hvorledes det skal gå til, vet jeg ikke, da de fleste synes å være svake». Den ble reorganisert våren 1801. I dette kan ikke Porsgrunn sees å ha spilt noen rolle; i den bevarte liste over de 328 som ble utskrevet, finnes ingen derfra. Datidens borgervæpning kan nærmest sammenlignes med vår tids Heimevern. Av Niels Aalls brev får man inntrykk av at hele folket reiste seg til kamp. «All ting er her i bevegelse», skrev han 25. februar 1801 til Wolffs & Dorville; «folket reiser seg en masse for å motsette seg englendernes voldsomheter; alt våpendyktig mannskap fra 18 til 50 år er satt i rekvisisjon, og man er nå beskjeftiget med å organisere det på militær fot, så at englenderne, om de får i sinne å angripe oss, ville få med hele nasjonen å bestille». Men han klaget også over at det fra regjeringens side ble gjort lite for å skaffe de våpen man manglet. Fru Amborgs brev ånder av en mors engstelse for å se sine sønner og svigersønner dra ut i krigen. Til Constance, hvis mann, Herlofson, ekserserte Arendals borgervæpning, skriver hun i mars 1801: «At det er deg ubehagelig, som du melder i ditt brev, å se din så inderlig elskede Herlofson gå ditt hus forbi i sin mundering med de omgivne «Brigez» (brigades?) folk, er deg både følsomt og skrekkelig; ... å se ham stå i gevær, og den tanke å se ham utsatt for en fryktelig fare, som vi i dag håper å unngå, kan alene tanken forurolige. Her (i Porsgrunn) synes de å være mer beroliget; her er og foranstaltninger, skjærbåter skal ligge i Langesund, og borgerskapet skal stå i gevær, hvor der iblant og tales om at mine barn skal være med; dette må du tro oppvekker stilltiende gysen i mitt ømme moderhjerte».⁵⁸⁾

Som man av de vanlige skildringer kunne få inntrykk av at årene 1790-1807 var en uavbrutt høykonjunktur for all handel og sjøfart, kunne man av Jacob Aalls opptegnelser om sin barndom i Porsgrunn få det feilaktige bilde at det i de samme år var bare velstand. «Menigmann var på den tid i en god stilling i Porsgrunn ... Om sommeren fortjente de mer enn de kunne fortære, og overskuddet hensattes i boken til vinteren. Der hersket således ikke noen nød». Hvis Aall med «på den tid» mener hele perioden frem til 1807 og ikke bare til han i slutten av 1799 bosatte seg på Nes Jernverk, er det neppe full dekning for hans ord i virkeligheten. Som trelasthandelen hadde sin krise 1795-98 og til dels i 1801, var årene 1799-1802 alt annet enn gode for «menigmann». Særlig ille var det våren 1801, dog mer på landet enn i byene. De norske produkter var i god pris på de utenlandske markeder, og skipsfraktene var høye. De ble betalt med fremmed valuta som ga mange daler. Men nesten hele konjunkturgevinsten ble oppebåret av en fåtallig gruppe som hadde utenrikshandelen i sine hender. Prisen bøndene fikk for sitt tømmer og sine gårdsprodukter, og lønningen for arbeiderne i byene var nokså stabile, og ble betalt i daler med synkende kjøpekraft. De rike ble enda rikere, og de fattige enda fattigere. Når så utenrikspolitiske vanskeligheter hindret korntilførselen, opplevde man hungersnød midt i «gullalderen».⁵⁹⁾

Både 1799 og 1801-02 var dårlige år for kornet over store deler av det sydlige Norge, og da så den engelske flåtes oppseiling mot København og slaget på reden 2. april 1801 sperret all samferdsel med Danmark nettopp på den mest kritiske årstid da også vårsæden skulle fraktes hjem, ble stillingen ytterst kritisk, slik som Amborg Aall skildret den. I Niels Aalls brev på denne tid går som en rød tråd: korn, korn for enhver pris, ikke bare for å hindre nøden, men også for å forebygge en gjentakelse av tidligere nødsuroligheter. «Give kuns Gud vi får utveier til brød, så ble der vel en redning for livet», heter det i et brev til Reiersen 26. novbr. 1800, «men denne utsikt blir med hver dag mørkere. Her spises nå for det meste byggbrød, men endog av denne kornsort er her ingen overflødighet. Dog et råd blir det vel. Ville kun almuen ikke finne på spetakler som den i en sådan tid som den nærværende er så lett opplagt til». I januar 1801 er det blitt til «den altfortærende hungernød», og 9. april er det steget til «... og får vi ikke imidlertid unnsetning er den gresseligste hungersnød uunngåelig». Og til Jeppe Praetorius skrev han samme dag: «Hittil har vi tæret på noe magasinkorn som Hans Majestet har overlatt oss, men snart vil dette få ende, og ve oss om vi ikke forinnen får noen hjelp. Også her øver vi oss i våpen, og freidig skulle vi møte englenderne når vi kuns hadde mat, men hva er helten uten denne?» - Det skulle bli nordmennenes lodd i den kommende krig å måtte slåss med våpen og mot, men uten mat. - Alle sine forbindelser tryglet Aall om å skaffe korn, om ikke mer enn «100 tønner godt bygg og 50 tønner havre, ... om prisen spør jeg ikke». Mens Aall sammen med en del andre kjøpmenn sendte en spesiell mann, Fredr. Feilberg fra Skien, til København og direkte til opplagsstedene i Jylland for å kjøpe korn til enhver pris, ble han selv og kjøpmann Hans Chr. Blom, Skien (Aalls vordende svigerfar) enstemmig valgt av de handlende for å reise til Christiania og kjøpe opp korn for felles regning og risiko. Hva det kom ut av reisen, vet vi ikke, men i slutten av april kunne han puste lettet ut: «... blidere dager vil bringe våre nærværende lidelser i forglemmelse; allerede har vi fått noen unnsetning fra Danmark, som ennskjønt den er dyktig pauver (ussel), dog var såre velkommen». Fra magasinet i Fredriksvern kom også litt korn, «så vi ser en blidere fremtid i møte. ... Alle aspekter spår oss en hastig og lykkelig vending på de redsomme opptrin vi nys har sett». - Det fikk Aall rett i; i de følgende år, frem til krigen 1807, finner vi praktisk talt ingen andre klager i hans brev enn over vanskeligheten med å skaffe nok skip til trelasten, og over de vanlige trakasserier av den nøytrale skipsfart fra de krigførende makter. Hva Aalls nettofortjeneste i disse år beløp seg til, lar seg av de før nevnte grunner ikke fastslå, men at den for ham som for de andre trelasthandlere må ha vært. betydelig, er sikkert. Det synes således ikke å ha kostet ham noen synderlig økonomisk anstrengelse å oppføre Ulefoss i årene 1801-07 for 33 196 rd., og heller ikke kjøpet av Brekke i 1810 for 12 500 rd., som han ofret langt større summer på til ombygging og møblering. Til oprettelsen av Universitetet i Christiania var han en av de største bidragsytere med 10 000 rd. Også det i 1809 opprettede Selskab for Norges Vel støttet han med 2000 rd. Dette kunne han gjøre til tross for de store tap ved krigsutbruddet og utenrikshandelens nesten totale stans i de to år fra høsten 1807 til høsten 1809.

Var årene gode for trelasthandlere og skipsredere, var de det ikke mindre for jernverkseierne. Mens prisene på stangjern i begynnelsen av 1770-årene hadde vært nede i 9 rd. pr. skippund, var den i 1800 steget til 15, og sprang 1805-07 helt opp til 20-23 rd. Fossum Verks produksjon i disse år var ca. 5500 skpd. rujern årlig, som f. eks. i 1806 ble bearbeidet til 2134 skpd. støpegods og 2374 skpd. stangjern; 13 skpd. ble smidd til sagblad. Verket ble i 1803 overtatt av Severin Løvenskiold (samme år han ble utnevnt til amtmann i Bratsberg) for 260 000 rd. Med de gode priser må det ha falt lett å forrente en så stor kapital. Driftsoverskuddet (da er privatforbruket ikke fratrukket, men renter av panteobligasjon) var i 1804 15 000 rd., 1805 17 000, 1806 40 000 og 1807 25 000 rd. Jacob Aall forteller i sine opptegnelser hvor lett driften av Nes Jernverk falt i disse år etter at han hadde overtatt det vinteren 1800. Den eneste vanskelighet var å skaffe nok trematerialer til kullbrenningen på grunn av trelastens høye pris. «Jerntilvirkningen hadde på den tid den letteste gang og kunne fremmes til verkseierens fordel uten stor innsikt og møye, og det var intet under at den i teknisk henseende var stasjonær, da den simpleste fremgangsmåte var den sikreste og fordelaktigste». Om vinteren innløp bestillinger på alt hva verket kunne prestere, og det ble i årets løp hentet for det meste av danske skuter som brakte korn opp til Norge; men en del, som ble betalt kontant, ble sendt nedover med norske skuter.⁶⁰⁾