Fra: Porsgrunns historie, b. 1

[XVI] Handel og skipsfart under krigs- og fredskonjunkturer. 1750-1807

Fra krig til krig

av Joh. N. Tønnessen

«Dog nu ved den plutselige fredsslutning er de gode utsikter våre virksomme handlende og skipsbyggere hadde så vel til egen fordel som til handelens utbredelse meget innskrenket og avbrutt, og følgene vil for mange ikke bli uten byrder», skrev Løvenskiold i sin bok 1783, og litt senere fortsetter han: «Og er der i og ved skips tilladninger idelige utsikter til flittighets dyrkelse, handelens utbredelse og arbeidsstandens rike underholdning, når den innskrenket den altfor yppige levemåte og sparte i de gode til de dyre tider». Begge deler er skrevet i avsnittet om Porsgrunn, men har uten tvil gyldighet for amtet i sin helhet. I sin spådom om følgene av freden fikk Løvenskiold rett, men at arbeiderne - han tenker vel særlig på skipstømmermennene og sjøfolkene som det var rikelig arbeid for under krigen - skulle kunne med sine små lønninger hengi seg til yppig levemåte eller i motsatt fall spare penger, har vi vanskelig for å forstå. Utvendig betraktet kunne kanskje 1780-årene fortone seg som en gyllen tid, fordi man har så lett for å bedømme den etter bare dem som høstet fordel. Når likevel ti-året ikke for folket som helhet var en god tid, har det flere årsaker.²⁹⁾

1781-82 var misvekstår i Norge og til dels også i Danmark. 1783 var ikke stort bedre. Da regjeringen i 1782 måtte tillate import av korn fra fremmede land, ble dels tilførselen knapp fordi tillatelsen ikke var gitt for innførsel i fremmede skip og Langesund hadde få små skip høvelige til kornfart, dels ble kornet på grunn av den alminnelige prisstigning meget dyrt. Både amtmann Moltke og magistraten skrev 1784 til rentekammeret at man for å råde bot på den truende hungersnød måtte tillate korninnførsel også med fremmede skip. Nedgangen i trelastutførselen under krigen hadde gjort det vanskeligere for bøndene å bli av med tømmeret, og selv om eksporten etter krigen steg, sank prisene, og kjøpmennene, som hadde et fast tak på bøndene, presset prisene på tømmeret ned. For 100 kjøpmannsbord var prisen i 1776-77 ca. 21 rd., i 1781 var den nede i 20 rd. og lå ut 80-årene på 18 rd. «Lasten betales ikke for tiden med verdi etter sin bonitet av kjøpmannen», skrev Moltke 1784; «lastebruket er nå ikke i noen pris, ... det blir ikke betalt etter sitt sanne verd». Nøden på landet 1781-82 og den større mulighet for arbeid ved jernverkene, på skipsbyggeriene og til sjøs, hadde fått mange til å dra inn til byene, hvor det ble arbeidsløshet og nød, da så meget brått stanset opp i 1784. - For skipsrederne ble det vanskelig å skaffe mannskap til den store flåte, ikke fordi det manglet folk, men fordi den tillatelse til å påmønstre innrullerte sjøfolk i utenriks fart som var gitt ved forord. av 22. novbr. 1780, ble opphevet etter krigens slutt 1783. «Så flyter herav», skrev Moltke til kongen, «at skipsrederne der har nesten det samme antall skip som førenn den alminnelige fred ble sluttet, ikke har folk til å utruste samme; denne hindring forvolder en stansning i handelen og det dermed forbundne tap for Deres Majestets interesse». Med visse innskrenkninger ble tillatelsen igjen gitt 1784.³⁰⁾

Igjen er tolderens kommentarer en god kilde. Med freden i 1783, skriver han, og økningen i trelasteksporten ble alle skip som hadde søkt frakt østerpå, trukket hjem da det'var behov for dem der. «Krambodhandelens svakhet som tiltar formedelst pengemangel iblant den alminnelige mann der skal kontribuere til avsetningen, og dyrtid dessuten trykker, vekselkursen stor, at de ommeldte handlende kan snart ikke forskrive noe utenlands fra; da deres kreditt og meget avtar, gjør det at den inngående handel har vært meget slettere dette år enn 1784 og ligger så godt som i stillhet». Tolderen kritiserer også, som amtmannen og magistraten, forbudet mot innførsel av korn i fremmede skip; derfor er lite korn kommet inn, «særlig til dette sted som ingen små skip har, men en stor fordel om hollandske skip som dertil er meget bekvemmere, var tillatt å innføre samme, da de dog kommer og innhenter trelasten hvormed de lettere kunne balansere». Da forbudet ble opphevet, kom straks korn rikeligere inn, og tollinntektene steg 1786. Året etter gikk de igjen ned, «især den hollandske handel som har vært meget slett, og trolig at urolighetene der har meget kontribuert dertil». Den vedvarende høye vekselkurs hadde også hindret krambodhandlerne i å forskrive varer fra utlandet. Så kom 1788 som det særlig svarte år. Bordeksporten var 60 000 og bjelkeeksporten 25 000 mindre enn foregående år. Utførselstollen sank fra 33 800 rd. til 27 860 rd., og den totale toll fra 44 630 rd. til 35 580 rd. «Det vil falle underlig å se den store forskjell av inn- og utgående tollintrader mot 1787», skriver tolder Rasch, men det var mange årsaker til det: liten innførsel av korn og salt, høy vekselkurs med høye priser, så at «ingen kan forskrive noe, og derfor reiser den ene krambodhandler etter den andre». Det store handelshus' fallitt hadde gjort et «skår» i den kgl. kasse på 3-4000 rd. Da deres 7 skip ble lagt opp midtsommers, og alle de andre skip mistet sin siste høsttur på grunn av de politiske uroligheter, så at de ikke torde gå ut, kostet det tolikassen 8-9000 rd. Til slutt «den hollandske fart som nesten bortsvinner formedelst de innvortes uroligheter samme steds».

Handelsflåten ble nettopp i disse år rammet av flere ulykker. 1786 forliste Jan Jochum Wrights «The Friendship», ført av ham selv, og N. B. Aalls gode, gamle «Norske Løve», ført av Michael Kruuse (i Storgt. 191, «Kruusegården»). «Der var stor sorg i huset da Den Norske Løve, min fars beste skip, forliste. Vi møtte mannskapet som med bedrøvede ansikter brakte noen usle levninger av det tapte skip. Ved bordet den dag var min far alvorlig. Der falt, sa han, en av husets støtter», forteller Jacob Aall. Ti år før var skipet blitt nesten helt ødelagt ved brann på Porsgrunnselven, hvor det ble brukt til å hente kull fra den andre siden av elven. «Ilden opplyste mine foreldres sengekammer, som vendte ut til elven, og som barn (han var da 4 år) delte jeg min mors smerte, der i fortvilelse gikk med hurtige skritt frem og tilbake i værelset og måtte ta dråper for at recolligere seg». - Våren 1787 forliste så som nevnt S. & J. Zachariassens «Confidentia», fjordens nest største skip. Mannskapet ble reddet av et annet Langesundsskip, «Frederik & Lovisa» 192 kl., som kort etter selv forliste. Det ble da ført av Christen Traag, som i 1785 hadde kjøpt skipet av Jochum Adtzlew. Ved stans i nybyggingen, salg og forlis gikk handelsflåten tilbake fra den nådde sitt høyeste i 1783 med 53 skip på tils. 5350 kl. til 45 skip på 4493 kl. i 1790.³¹⁾

I Europa, særlig i Frankrike og England, var et nytt økonomisk system i ferd med å vinne makt og gå til angrep på merkantilismen. Det nye syn karakteriseres best ved ordet frihet, ikke politisk, men frihet i næringslivet. Ved regjeringsskiftet i København 14. april 1784 slapp menn av det nye syn til i statsstyret. De gikk i gang med en mengde planer om reformer innen nesten alle næringslivets grener, og til utarbeidelse av dem trengtes sikker kunnskap om de faktiske forhold. Derfor er 1780-årenes senere del rik på statistikk, kanskje særlig over handel og skipsfart, som gir anledning til å plasere Langesund på sitt rette sted blant Norges byer. En må da ha i erindring at under «Langesund» skjuler seg 4 byer, mens det under Bergen, Arendal, Christiania f. eks. bare er tale om denne ene by. Det er beklagelig at materialet ikke, når det gjelder (trelast-)handel og skipsfart, tillater å skille Langesunds 4 byer ut fra hverandre.

Som man vil se, kom Langesund i begynnelsen av 80-årene som nr. 2 av landets sjøfartsbyer, men ble senere forbigått av Bergen. Det er også påfallende hvordan Langesund overfor Drammen opprettholder også etter krigen den store handelsflåte fra krigsårene, mens den i sistnevnte by gikk sterkt tilbake.

Med hensyn til skipsanløp (i kommerselester) og tollintrader stillet forholdet seg således i 1786:

Når tollen i Bergen og Trondhjem kom så høyt opp til tross for en mindre tonnasje, skyldtes det den store eksport av fisk som i forhold til volumet var av langt større verdi enn trelasten, og at begge byer var langt viktigere importbyer. Verdien av Bergens utførsel 1783 var mer enn halvparten av hele Norges.

Interessant er det å sammenlikne de innkomne skips nasjonalitet; det viser at Langesund hadde større anløp av norske skip enn noe annet tolldistrikt, eller med andre ord: den stedlige handelsflåte var så stor at man var mer uavhengig av fremmede skip enn andre steder. For de viktigste byer var forholdet dette:

Om man bruker tallene for innkomne eller for avgåtte skip, er likegyldig; forskjellen er helt ubetydelig. Hva de fremmede skips nasjonalitet angår, er det av interesse å se hvordan de engelske skip er nesten helt slått ut i farten på Langesund, bare 12 skip på 868 kl., motsatt Trondhjem med 87-4887 kl., og til dels også Fredrikstad, 21-2467 kl. Omvendt var i de byer hvor englenderne var i mindretall blant de fremmede skip, hollenderne i flertall. Drammen var helt preget av dem, 72 skip på 5730 kl., dernest kom Langesundmed 100-2501 kl. og Bergen med 63-2429 kl. For Langesunds vedkommende var alle de andre fremmede skip, 69 på 1703 kl., preussiske, og i ikke noe annet tolldistrikt var deres antall tilnærmelsesvis så stort; nærmest kom Arendal med 46-1185 kl. Når antallet preussiske skip var så stort, og det var slik ikke bare dette år, men alle år kornimport fra fremmede land var tillatt, som delvis i 1786, var grunnen den at de hjemlige skip var typiske trelastdragere som dårlig passet til kornfart på Danmark og Østersjøen, som tolderen hadde forklart. Gjennomsnittsstøftelsen av Langesunds tolldistrikts skip 1786 var nesten nøyaktig 100 kl. (= 130 trelastlester), og av de preussiske og hollandske bare ¼ derav, ca. 25 kl. Av Langesunds 50 skip 1784 var

Når magistraten og amtmannen klaget over at kjøpmennene i Langesundsfjordens byer var så lite villige til å benytte seg av tillatelsen til import av korn fra fremmede steder, forstode kanskje ikke at grunnen var den at distriktet ikke hadde skip som passet for denne fart, og at kjøpmennene vanskelig kunne ta skip fra trelastfarten til kornfarten, da det var den første som skulle skaffe pengene til den siste. Derfor var det så meget om å gjøre at det ble tillatt å importere kornet i fremmede skip.

For årene 1785-87 foreligger en spesiell oppgave over utførselen av trelast fordelt på innen- og utenlandske skip (angitt i trelastlester)

Alle tre år kom Langesund som nr. 2 av landets tre store trelastsentrer; fra dem var det et langt sprang til neste. For Drammen er det en likså sterk økning som for Christiania en tilbakegang av utenlandske skip. Det synes å måtte være en sammenheng mellom dette og den tilsvarende økning og tilbakegang i trelasteksporten, så avhengig som de to byer i denne henseende var av de fremmede skip. For Langesund er drektigheten av de utenlandske skip nokså konstant, og tilbakegangen i trelasteksport her faller uten tvil sammen med nedgangen i den hjemlige handelsflåtes lestetall.

For årene 1781-90 har en også oppgave over det eksporterte antall bord og deres verdi (særskilt for gran og furu). Tils. for begge sorter var det.

Foruten å vise svingningene i bordeksporten, viser spesifisering av furu og gran en bemerkelsesverdig forskyvning i løpet av det nevnte 10-år. Mens antallet furubord bare økte fra 185 145 i 1781 til 212 300 i 1790, økte antallet granbord fra 112 696 til 333 008; mens det således ikke var noen vesentlig økning av furubord, ble antallet granbord 3-doblet. Dette kan og må sannsynligvis tyde på at furuskogene i Telemark var i ferd med å uthugges og at produksjonen der hadde nådd et absolutt maksimum. Hele økningen av produksjonen for å utnytte de glimrende tider for trelasten som begynte i 1789, måtte derfor settes inn på granbordene. Men da disse bords verdi var ringere enn furubordenes - i 1790 henholdsvis 19 rd. og 17 2/3 rd. pr. 100 - betydde det en senkning av den eksporterte trelasts relative verdi.

De oppgitte tall er hentet fra forarbeidene til forordningen av 22. april 1795, som opphevet sagenes kvantum, friga skurden helt og tillot hugst og utførsel av alle dimensjoner og sorter. I innstillingen til forordningen var tallene anført for å vise den fantastiske svindel som fant sted ved skurdoppgavene og den tollklarerte eksport. Konklusjonen var at man likså godt kunne oppgi alle forsøk på en effektiv kontroll, frigi det hele, og ved en lov stadfeste det som i realiteten gikk for seg. For Langesund kan man lett regne seg til hvor eventyrlig svindelen må ha vært, - og slik var den alle steder. Innstillingen regnet med 100 bord pr. lest (kanskje noe høyt). Med et årlig gjennomsnitt i Langesund 1785-87 av 30 000 lester gir det 3 000 000 bord! Det bevilgede kvantum for de sager som sognet til Langesunds tolldistrikt var 472 360 (heri medregnet et tillegg på 60 000 for Adeler-sagenes frie skurd). Den tollklarerte eksport var i årlig gjennomsnitt de tre år 550 000 bord og 125 000 bjelker, stolper, planker o. l. Regner man at 1 bjelke i volum svarer til 4 bord, var således den tollklarerte eksport omregnet til bord vel 1 mill. Eller med andre ord: i midten av 1780-årene utførte Langesunds trelasthandlere hvert år tollfritt et kvantum trelast svarende til 2 mill. bord, dobbelt så meget som det de betalte toll av, og unndro staten årlig 70-80 000 rd. i trelasttoll og -tiende. En må i sannhet være enig med amtmann Moltke når han nettopp med henblikk på dette forhold skrev til rentekammeret: «Ubegripelig er det hvorledes dette mot anordningen stridende kan eskapere tollbetjentenes oppmerksomhet, hvilket blir så meget mer å beklage som der etter mine tanker ikke kan utfinnes noen annen kontroll med dette for landet og det alminnelige høyst skadelige misbruk enn just ved toll- og utskipningsstedene». Det ville derfor være bedre å gi en utvidet tillatelse til eksport «enn å forby det som ikke overholdes. Lovene lider ellers alt for meget derved og folket taper frykten for sammes overtredelse når misbruket går så vidt».

En kan være forvisset om at ikke loven, men skogenes og sagenes kapasitet alene satte grense for produksjonen, og dennes maksimum syntes å ligge på 30 000 trelastlester. Fra 1778 ble det betalt en avgift av 12 sk. pr. trelastlest av alt skipsrom som gikk ut med trelast, ogdenne avgift var det vanskeligere å svindle med eller unndra seg, og en utregning av det utførte kvantum trelast på grunnlag av denne avgift, gir derfor et nokså sikkert uttrykk for den virkelige eksport. Mellom årene 1778 og 1807 kom eksporten bare tre år - 1800, 1803 og 1806 - så vidt over 30 000 lester, og da synes alle muligheter, til og med håndskurd i større målestokk,³³⁾ å være tatt i bruk for å utnytte den nesten ubegrensede avsetning og de gode priser.³⁴⁾

Da forordningen av 1795 også gjentok den gamle bestemmelse om at ingen nye sager måtte opprettes, ga den de daværende eiere av sagene en enestående privilegert stilling. Følgen viste seg i en øyeblikkelig, voldsom stigning i prisene på sagene. Ved skjøte av 1778 17/4 kjøpte Jochum Jørgensen Nordre Lysthus sag ved Skien for 500 rd. Da hans bo ble solgt ved auksjon 1783 ble 4 av hans sager (Nordre Lysthus, Søndre Hytte, Bergan og Ås) med et samlet kvantum på 20 800 bord oppropt for 23,00 rd. uten å finne kjøper; først da ble det lagt til en tømmerbeholdning til en verdi av 4298 rd., ble det hele solgt for 500 rd. I 1803 forteller fru Amborg Aall i et brev til sin datter Constance Herlofson, Arendal, bl. a. «Hans Chrysties effekter ble usedvanlig og mot eller over forventning betalt. To sager ble gitt 7300 rd. for hver». - Hver av disse sagene hadde før 1795 et kvantum på 8040 bord. Nå var visstnok 1803 et høykonjunkturår fremfor noe annet; men den voldsomme verdistigning bekreftes av Niels Aalls ytring på Stortinget 1816, at ved forordningen 1795 ble verdien av de privilegerte sagbruk og skogeiendommene 10-12 doblet i verdi. I 1806 skrev han til Løvenskiold på Fossum: «Det koster vel mindre å bygge nye sager enn å kjøpe de eldre privilegerte, da disse er steget til det 4-dobbelte av bygningsomkostningene siden hint kongebud bestemte at nye sagprivilegier ikke skulle innvilges».

Forordningen av 22. april 1795 var en av fruktene av den nye regjerings liberale innstilling til næringslivet. Men før denne og andre i samme retning ble satt i kraft, hadde det hendt alvorlige begivenheter som hadde influert på utformingen av dem. Den mest alvorlige var de store uroligheter som har fått navn etter hovedmannen Christian Lofthus, og som ga seg de sterkeste utslag i Nedenes og Telemark, og særlig i den del av Telemark hvorfra vassdraget løp ut i havet ved Arendal. Uroen begynte som en omfattende klageaksjon over hele det sørøstlige Norge, og i Telemark tidligere enn Lofthus begynte sin agitasjon i Nedenes og uavhengig av ham, etter det bøndene i Telemark selv sa. Her er ikke stedet til å fortelle om Lofthusreisningen, hverken i sin helhet eller i Telemark - det er gjort av andre,³⁵⁾ men et par trekk må med for å fylle ut bildet av samfunnsforholdene, særlig av forholdene mellom bøndene, «almuen», på den ene siden og borgere og embetsmenn på den andre siden, i Telemark representert ved tinndølen Øystein Gunnulvson Ingusland og amtmann Moltke. I den sistnevntes arkiv opptar saken en stor plass i nesten hele hans embetstid i Bratsberg. Grobunnen for uroen lå i de vanskelige nødsår 1781-83.

Moltke hadde ikke vært mange månedene i sitt embete før han 6. april 1781 skrev til kongen og talte bøndenes sak mot kjøpmennene i Arendal. Disses «handel med bøndene i øvre Telemark og Christiansands stift er stedse blitt avmalt med så heslige farger at det har vært meg maktpåliggende ... å få i denne sak de opplysninger hvorved jeg kunne være satt i stand til uten partiskhet å bedømme samme ... Situasjonen selv nøder den største del av østre Telemarks beboere å handle med Arendals kjøpmenn, og det fordi det eneste vassdrag de kunne drive deres tømmer gjennom, faller i vester og går til denne by. Naturen har da selv pålagt disse bønder den tvang uti hvilken de befinner seg, og av hvilken kjøpmannen vet så vel å benytte seg. Han kan det med et visst skinn av billighet da beboerne må overlate ham trelasten som utgjør deres fornemste næringsvei, og han, ved å avslå dem denne handel, ville sette dem i ytterste forlegenhet». - Forholdet til kjøpmennene i Arendal går som en rød tråd gjennom klage skrivene fra bøndene, særlig i Fyrresdal og Nissedal, og gang på gang i 1782, -83 og -84 skrev Moltke derom til regjeringen og støttet bøndene i deres krav om nedsettelse av en kommisjon til å utrede forholdet, og han brukte hårde ord: Til tross for plakaten av 28. juli 1748 fortsatte kjøpmennene å betale bøndene med varer istedenfor rede penger. «De bøker som bøndene har fra disse kjøpmenn, gir et uimotsigelig bevis på at disse ulykkeliges klage langt fra er overdreven og at de billigen bør ansees for de usleste og mest undertrykte undersåtter kongen har ... Av samme sees at de påbyrder disse varer istedenfor penger, og sådanne varer som ikke alene er dem ubrukbare men også i alle henseender skadelige og fordervelige som f. eks. en overflødig kvantitet av fordervet brennevin og franske viner som fjellbøndene visst ikke kjenner og med motbydelighet mottar». De er herved blitt så forarmet at i Moland sogn (Fyrresdal) har de av den skyld på ca. 1000 rd. som er utliknet for 1783, ikke maktet å betale mer enn 69 rd., «fra nyttige borgere, som de kunne være, må (de) bli en byrde for staten». Det gjelder «å redde en betydelig del av kongens undersåtter fra viss undergang».

Som en foreløbig forholdsregel anbefalte Moltke forbud mot innførsel av det dårlige flensborgerbrennevin og mot brenning av korn i Norge. Men fremfor alt maste han på regjeringen om å opfylle bøndenes krav om en undersøkelseskommisjon. Regjeringen var døv, årene gikk, ingenting skjedde. «På ansøkningen er ikke engang svar kommet», skrev han i april 1786. I samme brev trakk han en sammenlikning mellom Øvre og Nedre Telemark: Det siste hadde 3 jernverk, sagbruk, skipsfart og handel; her var derfor i det hele velstand. Fogden her, Thornson, meldte at han ikke hadde noen restanser, mens Clouman, fogden i Øvre Telemark, bare fikk inn en meget liten del av skattene. En av grunnene til dette var den utliknede skatt til Radesykehuset på Osebakken, som vi senere skal komme tilbake til. I Øvre Telemark hvor sykdommen visstnok grasserte verst, men hvorfra det på grunn av den lange vei kom relativt færrest pasienter, nektet man å betale det samme bidrag som de andre sogn, og foreslo at hvert sogn skulle underholde sine syke. Av bøndenes andre klagepunkter var forhøyelsen av «lensmannstollen», embetsmennenes utilbørlige sportler, skattene i sin alminnelighet o. l. - Alle disse klager var en lokal aksjon som ikke avvek fra mange tidligere, men den fikk straks en langt alvorligere karakter da den møttes med Lofthus' agitasjon. Det bredere grunnlag for reisningen, dens mer bevisst sosiale og nasjonale innhold, fikk Moltke til å se på den med andre øyne, selv om han ikke var av dem som ville fare hardest frem mot almuen. Men fra å være klagende bønder, som hadde all hans sympati, ble de nå opprørere og måtte straffes som sådanne.

Moltke fikk nå grunn til å hovere: han skrev like ut til kanselliet at når Lofthus' agitasjon falt i så god jord hos bøndene i Telemark, var det fordi de ikke hadde fått svar på sine fire år gamle klageskriv. De beskyldte Moltke for å ha underslått dem; han ba derfor kanselliet om iallfall å få en bevitnelse å vise bøndene for at han hadde sendt dem med sin anbefaling. Nå strømmet de til ham for å få pass til å reise til København for å klage personlig. Ifølge anordningen nektet han dem det; men de reiste likevel, kom tilbake med uforrettet sak og dro nå bygdimellom og agiterte for opprør. I et utførlig promemoria 27. desember 1786 til kanselliet resumerte Moltke alle bøndenes klagepunkter; han hadde da selv bereist alle sogn i sitt amt for personlig å sette seg inn i forholdene. I Fyrresdal fant han til sin forbauselse stemningen meget rolig og at folk var lite villige til å følge Lofthus. «Årsaken til denne deres handlemåte tror jeg visst å være den gode innflytelse som deres prest Hr. Bugge har på sin menighet; han er likså elsket og aktet som jeg tør si de fleste av Øvre Telemarks prostis prester er dels fryktet, dels hatet». Derfor var stemningen mange steder slik at «der behøves kuns et likså urolig hode som Lofthus til å foranledige samme uordener og oppstand som han har forvoldt».

Grunnene til misnøyen var foruten de nevnte, at veiarbeidet var byrdefullt da nye og besværlige veier ble anlagt, særlig den fra Lundefaret til øvre Telemark; at skattene ble beregnet for høyt. På disse punkter var det etter Moltkes mening ikke noe å gjøre da det ikke var bevist at det var begått noe i strid med anordningene. Annerledes var det med følgende klagemål: 1. Uvisshet hos bonden om hva han skal betale sorenskriveren for hans forretninger; visstnok hadde man forordninger om dette, men den praksis hadde utviklet seg at det berodde på en avtale mellom bonden og skriveren om hva den første skulle betale. Det siden 1777 bebudede sportelreglement ville råde bot på dette; da ville både betjenten se hva han hadde tatt ulovlig, og «det ville ikke slå feil at den bonde som har måttet betale mer, ville da innfinne seg med sin grunnede klage». 2. Almuen var forbitret over sine to skrivere, Wamberg i Øvre og Lange i Nedre Telemark, særlig over den siste. - Etter å ha sagt noen pene ord om deres dyktighet som embetsmenn, får Moltke dog med ytterste forsiktighet uttalt at deres forhold ikke er uklanderlig: «Med alt dette er det ikke avgjort om og i hvorvidt egennytte kan forlede disse menn til avvikelse fra deres plikt og forføre dem til å fornærme almuen». Moltke ba om at han måtte beordes til å undersøke nøyeredette forhold; denne tillatelse fikk han uavhengig av den hovedkommisjon som trådte sammen i Kristiansand for å granske bøndenes klagemål. - 3. Den samme anke som mot skriverne, følte almuen også mot prestene, «at de avfordret ham mer enn som i forrige tider». 4. og siste punkt var det snyteri den var gjenstand for fra kjøpmennene i Arendal. «Disse er de klager som almuen på en nesten opprørsk måte idelig anfører og gjentar».

Moltkes konklusjon var at han etter å ha gransket saken måtte bemyndiges til likså vel å straffe etter loven de som hadde forsett seg mot den, som å gi dem som var blitt forurettet, oppreisning etter loven. Det som i hans offisielle skrivelse til kanselliet skinner svakt igjennom, at han var misfornøyd med den mildhet bøndenes sendeferd til København i november 1786 hadde møtt, ga han klarere uttrykk for i et privatbrev: «Den nåde man har utvist ..., var visst ikke forsiktig. Man antar det her ikke for hva det er, nemlig nåde, men kaller det svakhet». - 14. mars 1787 sendte Moltke den alarmerende melding til kanselliet at da det var blitt lest fra kirkebakken den kgl. ordre om fengsling av Lofthus, ble det stort røre, og en bonde hadde ropt «at alle som en mann skulle forsvare Lofthus», «en handling jeg ikke kan unnlate å anmelde», føyer amtmannen til. Det er tydelig av brevet at han nå er forberedt på det verste, som dog ikke inntraff. Da opprøret mistet sin leder ved Lofthus' arrestasjon i mars 1787, falt det sammen, og i en skrivelse av 30. mars 1787 til Moltke fra en mengde bønder søkte de å tilbakevise beskyldningen for å ha deltatt i Lofthus' opprør ved å vise til at de hadde sendt sin første klage til kongen ett år før de ble kjent med Lofthus. Dog, da løftet om en kommisjon til å granske klagene bare var oppfylt i Nedenes og Råbygdelag, men ikke i Bratsberg (kommisjonen var trådt sammen i Kristiansand i januar), ba de Moltke om pass til København «for nu paa nye at ansøge vores Kiære og Naadige Konge og høystdyre Barn Kron-Printz, som vi med Liv og Blod vil i allerunderdanigst som troeværdige Undersaattere er færdig at giøre og efterkomme alle de os tilstillede Ordre at efterleve og opfylde». Moltke svarte dem at han ikke hadde fått noen melding om at en kommisjon var nedsatt, men var den det, kunne de være forvisset om at de der ville få sin rett. Han våget ikke å nekte dem pass til tross for at det etter forordningen var forbudt å reise med klager til København, og han ville påføre passet dette med bønn om at overtredelsen måtte ettergis dem.³⁶⁾

Da uroen i Telemark la seg, har sikkert både embetsmenn og borgere i Bratsbergs byer trukket et lettelsens sukk, som de i ennå høyere grad hadde grunn til å gjøre det i Nedenesbyene. Det kan ikke være tvil om at Moltke har hatt et heldigere og fastere tak på sakene i sitt amt enn kollegene lengre syd, som av og til synes grepet av panikk. At regjeringen har hatt desto større tillit til ham, viser den omstendighet at han fikk ordne opp selv i forholdene sammen med lagmann Hagerup. Etter å ha forhørt en mengde bønder sendte de en lang utredning med forslag til ordning, som i alt vesentlig ble godtatt av regjeringen ved reskript av 28. septbr. 1787. Det ble i dette ikke uttalt noen direkte kritikk av sorenskriverne Wamberg og Lange, som ble sittende i sine embeter, men alle de som mente seg forurettet av dem, fikk beneficium paupertatis (fri sakførsel) til saksanlegg mot dem for lagtinget. Med hensyn til skriverne ville det komme et reglement (det kom 1788 11/6) som bestemte deres inntekter nøye slik at enhver kunne se hva de hadde å betale. Prestene skulle likeledes få et regulativ (de fikk det 1788 25/1) over hva de kunne kreve istedenfor hovedtienden. En annen grunn til at uroen så hurtig la seg, var, som vi skal se, at utgiftene til sykehuset ble ordnet på en for almuen tilfredsstillende måte.

Moltke arbeidet også energisk for å sikre kornforsyningen ved opprettelse av magasiner. «Bygdemagasiners innretning har jeg alltid ansett for det nødvendigste og nyttigste som man kunne forskaffe det meg anbetrodde amt», skrev han i mars 1787 til rentekammeret. Han hadde allerede for flere år siden gjort et vellykket forsøk med det idet han hadde fått almuen i Gjerpen til å leie en gård og der deponere om høsten et kvantum korn, enhver gård i forhold til sin størrelse; dette korn ble neste vår utdelt til dem som trengte såkorn «som ellers var enten av nød eller slett husholdning forødet». Men da tiltaket ikke var grunnet på noen kongelig anordning, ble det med dette engangsverk. Nå hadde imidlertid kongen skjenket 400 rd. til de fattige i Øvre Telemark; han foreslo derfor å bruke dem som et fond til et bygdemagasin. «Til dette forslag foranlediges jeg især ved den inderlige attrå jeg stedse har hatt til slik innretning i amtet». De øvrige penger til magasinet var det nå en enestående beleilig anledning til å få: en redelig og god borger søkte et sorenskriverembete og tilbød seg, hvis han kunne få et slikt som ga ham anstendig utkomme, å gi til et bygdemagasin 2000 rd. Riktignok skrev Moltke at han ikke kunne innse noe som skulle hindre antakelse av tilbudet, men motivet kunne misforståes; derfor føyde han til: «Hva meg angår, da må min tenke- og handlemåte være kollegiet og enhver borger (kjent?), at ingen individuell interesse, ja ikke engang mannens fordel, men det offentliges beste driver meg til denne forestilling, og når dette amt og den kgl. tjeneste som derved får en bra mann, kunne vinne, så tror jeg idéen antakelig; en annen sak var nå disse 2000 rd. skulle være motivet til den erholdende kgl. nåde». - At embeter ble solgt, var noe enhver visste; men det kunne ikke Moltke si like ut; han måtte derfor bruke så mange ord for på den ene siden å forkaste prinsippet, men på den andre siden forsvare det for denne gangs skyld ut fra det edle, samfunnsgagnlige motiv. - Til magasinet ville man således ha 2400 rd., selv ville han gi 500 rd., og dessuten være ansvarlig for å samle inn 600 rd. «blant edelmodige og patriotiske borgere»; i alt således 3500 rd. «Dette ville være en herlig begynnelse», sluttet han brevet med. - Da rentekammeret drøyet med svaret, skrev han et par måneder senere til kanselliet om det samme, og betonet her enda sterkere at han var imot betaling for embeter: «Skulle pengene alene ha vært motivet, var det en sak jeg aldri hadde dristet meg til å fremkomme med».

Heller ikke nå fikk han et imøtekommende svar, og skrev atter derom i slutten av oktober 1788, som det beste middel til å hindre at kjøpmennene skrudde prisene i været når bøndene mest trengte kornet. Truselen om å forsyne bonden fra magasinene hvis ikke kjøpmannen skaffet tilstrekkelig til rimelige priser, ville stimulere ham til alltid å sørge for å ha lagre av korn. Av den årlige gjennomsnittlige innførsel på ca. 40 000 tønner gikk ¼ til «forstedene» Porsgrunn, Brevik og Langesund. Når hans amt hadde så stort behov for korn, kom det av at «landalmuens meste underholdning her består av grøt som de fortærer morgen, middag og aften, og forbruker,dette amt større kvanta av bygg og havre enn noe annet her i landet». Beholdningene nå var altfor små, bare 8625 tønner; kom det ikke mer før vinteren, ville det igjen bli hunger. Prisen var også høy, 4 rd. for rug, 3 for bygg, 1% for havre, og for malt 25/8. - Året etter måtte Moltke forlate sitt amt uten å se sin yndlingsidé realisert. Når han ble utsett til etterfølger etter Adeler, som fikk avskjed som stiftamtmann i Kristiansand, var det fordi han ved en klok og fast holdning hadde hindret slike voldsomheter som på Sørlandet. Teledølene hadde jo ellers ord på seg for å være «nogle uforskammede Dieffuels Krope ..., haffde deris største Lyst i at dræbe Bisper oc Prester, Fougder og Befalingsmænd». - Av bøndenes brev til ham fremgår også deres tillit til ham som en der talte deres sak og ville dem vel.³⁷⁾ Hadde regjeringen fulgt hans råd og opprettet, eller bare gitt ham tillatelse til å opprette, de magasiner han så inntrengende ba om, kunne uten tvil den alvorlige tumult blant strandsitterbefolkningen i Porsgrunn midt i 90-årene vært unngått. Da måtte Moltke som stiftamtmann reise til sitt tidligere amt for å ordne opp i forholdene, og igjen var den sviktende kornforsyning stridens årsak. Samtidig ble igjen det gamle stridens eple: losseretten, tatt frem. I en annen forbindelse skal vi komme tilbake til dette.

Den stående strid om kornmonopolet og den hungersnød der periodevis som en følge av det, mente man, hjemsøkte, det sørøstlige Norge, førte til dets endelige opphevelse 6. juni 1788. En av de viktigste grunner til å tvinge regjeringen til det hadde vært bøndenes masseopptreden. Denne hadde visstnok ført til et nederlag for så vidt som lederne var blitt fengslet og dømt; men det var bare tilsynelatende, for monopolets opphevelse viste at de i realiteten hadde seiret. Opphevelsen var en av de mange frukter av den nye handelsliberalisme, og det var ikke den eneste; de fulgte slag i slag omkring 1790. 1787 ble handelen på Finnmark frigitt. 31. mai 1793 kom forordningen om kredittopplag i byene for nesten alle varer som var direkte innført på norske skip, ikke bare for «de fire species», salt, korn, brennevin og tobakk og for de 5-6 byer som hadde hatt det før. Nå kunne kjøpmannen spekulere friere og fordele tollen over en lengre periode. Så kom 22. april 1795 den fullstendige frihet fra all begrensning av hugst, sagskurd og trelastutførsel. Den ble fulgt 1. februar 1797 av den store liberale tollforordning som opphevet en mengde inn- og utførselsforbud og reduserte alle tollsatser meget sterkt. Tilsammen betydde alle de nye forordninger en fullstendig oppgivelse av den gamle merkantilistiske regulering av næringslivet; de ga et nesten ubegrenset fritt spillerom for handelens og skipsfartens menn, men bare for de få slekter som allerede hadde disse grener av næringslivet i sin makt. For nye menn var det nesten umulig å slippe til; de møtte en samlet motstand fra de gamle som skinnsykt vernet om sin fåtallige stands hegemoni. De fikk ikke de nye friheter vederlagsfritt; hva staten ga med den ene hånd, tok den delvis igjen med den andre: 1796 ble pålagt en fraktavgift, og fastsatt en naturaliseringsavgift av 10 rd. pr. kommerselest, av fremmede, innkjøpte skip; 1799 ble pålagt en 1½%'s verditoll på en rekke varer; i 1802 ble trelasttienden forhøyet, og året etter kom en 12%'s forhøyelse av de fleste toll-, skips- og lasteavgifter. Statens stigende pengebehov til økede militærutgifter i de urolige tider måtte føre med seg økede skatter. - Fra statsmyndighetenes side var således meget lagt vel til rette for det private initiativs utnyttelse av de glimrende år norsk industri, trelasthandel og skipsfart gikk imøte under revolusjons- og napoleonskrigene. Men ikke alle år var like gode. Det var en urolig tid, med mange usikkerhetsmomenter, veldige politiske omveltninger og plutselige kriser.