Fra: Porsgrunns historie, b. 1

[XVI] Handel og skipsfart under krigs- og fredskonjunkturer. 1750-1807

Fra den Preussiske syvårskrig til den nord-amerikanske frihetskrig. 1751-1784 | Del 2 | Nye krigskonjunkturer | Fra krig til krig | Under revolusjons- og napoleonskrigene | Del 2

Under revolusjons- og napoleonskrigene

av Joh. N. Tønnessen

Med utgangen av 1789 er det foreløbig slutt på tolderens stadige meldinger om synkende tollinntekter. «At inngående er så meget større enn 1790», skriver han 1791, «kommer av den mengde tobakksblader m. m. som skipene har hjembrakt for sine trelastladninger istedetfor annen betaling, likså at utgående er og større, som kommer fra de krigende makter, at hollenderne har måttet hente sin trelast herfra i større overflødighet enn før, da de ikke kunne komme til Østersjøen». - Trelasteksporten økte fra 490 600 bord i 1788 til 602 000 bord i 1791. At hollenderne delvis var uteblitt, fremgår av bjelkeeksporten; den sank fra 131 500 i 1787 til 96 700 i 1789, men når den så steg til 140 200 i 1791, bekrefter det tolderens ord om at de var kommet tilbake igjen. Dessverre mangler tollbøkene for de følgende tre år, 1792-94, og det har ikke lykkes å finne oppgaver over eksporten annetsteds. Sannsynligvis har den allerede det første år begynt å gå tilbake, for så plutselig å synke til det katastrofale lavmål av bare 289 300 bord og 88 400 bjelker i 1795, et tall nesten likså lavt som de aller dårligste år siden 1750. Men for å kunne bruke dette tall til sammenlikning med de følgende år, må det omregnes til sitt volum i trelastlester. Forordning av 22. april 1795 gjaldt også beregningen av tienden på en ny måte. Mens den inntil da hva sagede bord angikk hadde vært betalt med en fast sum pr. år utliknet etter sagenes kvantum, kunne dette ikke lenger brukes når sagenes kvantum var opphevet. Av alle andre former for trelast var tienden blitt betalt etter trelastens verdi ved utskipningen. Nu ble det hele forenklet til å betales med ½ rd. pr. trelastlest av hele drektigheten enten fartøyet var fullastet eller ikke, og man kan gå ut fra at det som regel var fullastet. Til kontroll har man den skipsavgift på 12 sk. (= 1/8 rd.) pr. trelastlest av alt skipsrom som gikk ut med trelast. (Det resultat man kommer til ved de to beregningsmåter stemmer ikke alltid; som regel gir den første et noe høyere tall.) For 1795 og -96 er man så heldig å ha oppgaver over eksporten både i den gamle og nye form:

1795    289 300 bord  88 400 bjelker tils. = 18 214 trelastlester
1796    320 315 bord  87 100 bjelker tils. = 23 552 trelastlester

Økningen i trelastlester fra 1795 til -96 synes for stor i forhold til økningen i stykketall. Man vil også se at uttrykt i stykketall er oppgaven over eksporten langt fjernere fra den virkelige eksport, som før nevnt, enn uttrykt i trelastlester. Regnes med 1 bjelke = 4 bord, og 100 bord pr. lest, gir dette i 1795 bare 6430 lester, eller ikke mer enn 1/3 av det lestetall det ble betalt tiende av med ½ rd. pr. lest. Regner man, som enkelte gjør, med 60 bord pr. lest, gir det 10 715 lester. Omvendt ville lestetallet i 1796 gi en eksport svarende til 2 355 200 bord, eller 3 1/3 så meget som det oppgitte stykketall. Ved de oppgaver over trelastutførselen i trelastlester som man har fra 1795 av, er man derfor uten tvil mer nær den reelle eksport. Denne var i de følgende år:

Tabell XXV
179720705 trl.   180226132 trl.
179825692 trl.   180335463 trl.
179926072 trl.   180428226 trl.
180033642 trl.   180528280 trl.
180125564 trl.   180631208 trl.

Som man vil se, var trelasteksporten 1791-98 undergitt store svingninger. Straks storkrigen var brutt ut 1792, reagerte som vanlig den norske trelastutførsel ved en sterk nedgang, og det var forholdene i England, som Langesunds eksport så ensidig var bundet til, som var årsaken. I 1796 ble England stående alene overfor Frankrike, Spania og Holland, hvis forente flåter var større enn Englands. Under de voldsomme anstrengelser dette land måtte gjøre for å holde sine fiender stangen, ble landet rystet av en økonomisk krise som også rystet de norske forretningsforbindelser. «Jeg står imidlertid mot», skrev N. B. Aall 14. juni 1797 til sin sønn Jacob Aall, «så meget jeg kan og arbeider ennå så trolig som mine krefter vil tillate, skjønt i denne tid ikke med mitt sedvanlige hell, formedelst de ravgale handelskonjunkturer som krigen forårsaker i de fleste land, men mest i England, Norges resurser, hvor handel, kreditt og pengeomløp er nesten ganske stanset, så de fleste av våre norske skip må legge opp av mangel på frakt. Jeg har hittil sluppet til å holde mine i farten, men Gud vet hvor lenge det vil være. Dette er en tro beskrivelse over vår nuværende forfatning. I forrige uke tapte jeg ved bankerotter i England 6-7000 rd.» Riktignok er, skrev tolderen om 1797, den inngående toll større enn foregående år på grunn av den adgang den nye tollforordning har åpnet til import av nær sagt alle slags varer; «derimot har den engelske utskipning vært meget slett på grunn av at prisen på trelasten er falt så vel som fraktene derved, (så) at dette steds skip har ligget på beste sommertid 8-9 uker opplagt og ei har kunnet utskipe, og stort tap ved de engelske trelasthandleres fallittering i denne krig». Mens inngående toll steg fra 8751 rd. i 1796 til 11 172 rd. i 1797, sank utgående toll fra 45 320 rd. til 40 314 rd. Hvor slett 1795 i forhold til dette hadde vært, viser tollinntektene for det år, henholdsvis 5632 rd. og 32 459 rd. Tilliten til England ble dog urokket. Da krisen i 1798 var over, gikk trelasthandelen inn i så gylne år som den neppe hadde opplevd maken til. «Dog tror jeg ikke de politikkens spåmenn», heter det i Niels Aalls brev til Jens Reiersen, hans kommisjonær i København, 11. juni 1800, «der bebuder Englands totale fallitt. De gode folk kjenner neppe de uhyre resurser dette land eide i sitt skjøt, og at dets handel var mer blomstrende og pengeomløpet var aldri overflødigere enn nå, så at hadde jeg leilighet dertil, torde jeg nok våge å la mine fonds bli stående der ennu en tid.38)

Grunnen til krisen 1795 var ikke bare nedgangen i det eksporterte kvantum, men at fortjenesten sank voldsomt på grunn av kurstapet. Mens man ved salget av de engelske veksler hadde fått 7 rd. i 1789, fikk man bare 5 rd. i 1795. Hertil kom som så ofte at den ene ulykke fulgtes av flere andre. I 1789 var det storflom over Øst-Norge, og i 1792 kom den forferdelige flomkatastrofen i Telemarks-vassdraget. (Det er sannsynligvis den som er gjengitt på det maleri som finnes på fylkesmuseet på Brekke og som tydelig viser dens forferdelige herjinger.) En mengde av sagene ble rasert; Diderich Cappelen alene skal ha mistet 10, og store tømmermengder og plankestabler ble ført bort av strømmen. Cappelen ble bevilget lettelser i skurden ved å overføre den fra de ødelagte til de bevarte sager. 1799 kom en ny flom som særlig gikk ut over sagene på Herre. Foruten disse vanskeligheter ved avsetningen, synkende priser og naturkatastrofer, hadde tre lasthandlerne også den fortvilte pengemangel å kjempe med. Trelasthandelen var i høyeste grad en forskuddshandel; tømmeret, fløtning, kjøring, sagskurd, lasting, toll og tiende, alt skulle betales lenge, opp til år, før remisse innløp fra England. Under den rådende krise her i 90-årene måtte dessuten de norske avskipere gi lastemottakerne lang kreditt, og dermed sto de oprådd for likvide midler. Kravet om en norsk bank ble igjen levende og inntrengende. 1799 kom en ny krise i England og Hamburg med mange fallitter. Noen selvstendig bank fikk man ikke, men Speciesbanken, som var opprettet i København 1791, fikk lov til å åpne filialer 1797 i Christiania, Bergen og Trondhjem. Staten opprettet også en Depositokasse for å avhjelpe pengemangelen. Inntil sommeren 1801 hadde lånt i denne mot pant i trelast Ulrich Cappelen 14 000 rd., Hans Chrystie 16 000 rd., brødrene Niels og Jørgen Aall 14 000 og 8000, og Jacob Aall på Borgestad 10 000 rd. Hvor opprådd for kontanter Niels Aall var, fremgår av hans brev til Reiersen 2. okt. 1799: «Derimot er de ... sendte 1800 rd. Deres regning godskrevne. Vi takker Dem meget for den nøyaktighet hvormed De sendte oss denne secours (hjelp), sannelig vi trengte til den, ti også her lar pengemangelen seg allerede føle».39)

Til de andre ulykkene kom uår; høsten 1794 var dårlig, og året etter ble den rent elendig, og som alltid ble nøden størst på Østlandet. Man hadde ventet at med opphevelsen av kornmonopolet 1788 skulle det for alltid være slutt på hungersnød i Norge; men deri ble man skuffet, for opphevelsen innebar ikke alene at Norge kunne kjøpe korn hvor man ville, men også at Danmark kunne selge hvor det ville, og valgte da selvsagt det marked hvor prisene var høyest. Fra alle kanter av det sørøstlige Norge ble rapportert en skrikende nød. Regjeringen måtte gripe inn ved å forby kornutførsel fra hele riket og brennevinsbrenning av rug. Prisen på korn steg meget høyt, og arbeidslønningene holdt ikke på noen måte tritt med prisstigningen. Dansk rug kostet 7½ rd. pr. tønne, Østersjørug 8 rd. og mer, havre 3 rd., bygg 4½ rd. og malt 4-5 rd. Flere steder på Østlandet - vi vet ikke om det skjedde i Bratsberg - inngikk sagbrukseierne en gjensidig avtale om ikke å betale over en fastsatt minstepris for tømmeret. Det førte til konflikt med skogeierne. Nøden denne gang synes å ha rammet hårdest ikke almuen på landet, men småkårsfolk i byene, og det førte flere steder til meg et alvorlige uroligheter og voldsomme opptrin, bl. a. i Christiania, på Kongsberg og i Skien-Porsgrunn. Man påsto at det kom av at kjøpmennene i byene i stillhet kjøpte opp fetevarer og eksporterte til de krigførende hvor det ble godt betalt. Noe slikt har ikke kunnet påvises i Bratsberg; det være derfor dermed som det være vil. Nøden og uroen var utvilsom.40)

Opptøyene begynte i Skien sankthansdag 1795, da plutselig en flokk på 300 gjerpensogninger og noen fløte- og sagfolk strømmet inn på gårdsplassen til byfoged, politimester og rådmann Bentsens hus. «Men de så ikke det minste opprørske ut», forteller hans datter Mogensine Bentsen i sine erindringer, «og tok ærbødig hatten av når de så opp til vinduet hvor min mor og jeg sto. Dog var det sannelig ikke så hyggelig å se så mange mennesker komme på én gang». I sin rapport skriver Bentsen at de ville vite årsaken til den høye pris på kornet og se kjøpmennenes avregninger med de danske kornskippere. Bentsen svarte at det var krigen utenlands, forbudet mot kornutførsel fra mange fremmede land og fjorårets dårlige høst som var skyld i de høye prisene. Han kunne ikke tvinge noen til å vise sin innkjøpsregning; de fleste avtaler ble dessuten sluttet muntlig. Med dette slo de seg til ro, og affæren syntes dermed endt idet de gikk stille fra hverandre. Da møttes de imidlertid med en flokk strandsittere fra Porsgrunn, særlig fra Osebakken, som i 1736, og saken tok straks en alvorligere vending. Denne flokk hadde først, etter hva amtmann (Jonas Rasmus) Pettersen skriver, vært hos ham på Men og beklaget seg over at en skipper ikke ville selge dem i de bestemte liggedager, og at han etter avtale med kjøpmennene krevde høyere pris av strandsitterne enn av dem. «Denne forsamling som viste seg ganske beskjeden», henviste amtmannen til politimester Bentsen med deres klage, som han ville ta seg av hvis den var begrunnet. Amtmannen foreholdt dem det ulovlige i å samles så mange og påla dem innstendig å ikke «forstyrre den alminnelige rolighet, hvorom de høytidelig forsikret meg og lovte å ville følge det jeg hadde betydet dem». - Han følte seg imidlertid ikke helt rolig, og «anså det ytterst vågelig nu mens gemyttene så meget er oppbrakt, å angripe denne sag». - At han hadde grunn for sin engstelse, viste det som så hendte ifølge Bentsens beretning. Da flokken rolig hadde gått fra ham og så møtte dem fra Porsgrunn, «måtte jeg med bekymring fornemme at de mest illesinnede under anførsel av en Thor Andresen Garver fra Osebakken hadde innbrutt seg i kjøpmannen Floods liksom deretter i Ole Cudrios, Hans og Albrecht Bloms hus og der forholdt seg voldsomme både mot deres personer og eiendom. At jeg mot denne og hans følge, fra hvilket dog en del av de sindigere avholdt seg, anbrakte de eneste midler jeg hadde i hende og trodde anvendelige: formaninger, neml. til rolighet og lovlig fremgang og gjentatte opplysninger til overbevisning om tingenes sanne sammenheng, måtte jeg med smerte og nedtrykkelse erfare var aldeles fruktesløs, ti med de groveste callumnier (skjellsord), injurier, unnsigelser og de ufornuftigste fordringer, under tumultuarisk huien og skriken av anføreren og hopen, ble alt begegnet. Klokken 7 à 8 om aftenen ble endelig byen befridd fra dette besøk, og ennskjønt ryktene fra dag til dag har truet med malcontenternes ennå mer rasende tilbakekomst, har man hittil intet formerket».

Ifølge Mogensine Bentsen var Thor Garver den verste, «han skrek og ropte at de store kun ville plage de stakkels folk, og at hine hadde spist alt lekkert og godt mens de manglet alt, og at kjøpmann Flood hadde meget korn, men ville ha 5 rd. for en tønne rug». Skiensfolkene gikk så hjem, «men landets for omkring i flere kjøpmenns hus og brumlet, men etter fars råd tok de alle vel imot dem og bød samt ga dem mat og drikke». - Ifølge en annen beretning, som ikke er riktig, men gjengitt av Coll, skal flokken ha kommet om natten, ha trukket Flood «i Negligé» ned til hans sjøbod og tvunget ham til å åpne den, hvorpå de forsynte seg med korn. Det er heller ikke rett når det sammesteds fortelles at Flood om natten fikk sendt sin gårdsgutt i hemmelighet til Larvik etter militær, som straks kom og gjorde ende på «beleiringstilstanden». (Som vi skal se var det først året etter militæret rykket ut.) Tradisjonen har forvekslet dette med at gutten kom løpende til Bentsen og ropte: «Nu dreper de husbond!» - Dette rop var som en gjenlyd fra Paris. Vi befinner oss i den franske revolusjons epoke, både «de små» og «de store» visste godt hva som hadde hendt der, at en samlet reisning av de første hadde vunnet over de siste, og disse visste hva de hadde i vente om det skulle gå likedan her.

Det lå noe av en bebreidelse mot regjeringen i stiftamtmann Moltkes innberetning om saken til kanselliet: «Det er den sikre men heldige følge av alvorlige og til rette tid anvendte foranstaltninger, at de ikke alene stanser, men også kveler i fødselen hver folkeurolighet. Den vankundige men hissige pøbel, styret av koldsindige men lastefulle ledere, føler ikke lovens verd førenn den ser samme støttet på makten der skal håndheve den. Det er rimelig at almuen i Gjerpen tilskyndet av illesinnede har foretatt seg de uordener blott fordi den sto i den tanke at det siste oppløp i Christiania ikke skulle bli gjenstanden for regjeringens oppmerksomhet og den ikke så en uoppholdelig virkning av pøbelens uordentlige adferd». Tydeligere kunne han ikke gi til kjenne sin misnøye med den overbærenhet hvormed regjeringen hadde latt oppløpene i Christiania passere. - Han hadde, skrev han, truffet foranstaltninger til at militær på korteste varsel kunne bli sendt til denne egn som «er nesten blottet for militær assistanse». Det forhør han hadde pålagt byfogden å avholde, hadde ikke kunnet skje, da de fornærmede borgere ikke hadde tordet møte av frykt for enda grovere fornærmelser. Han foreslo nedsatt en kommisjon til å undersøke saken i hele dens bredde. Regjeringens kommissorium ble gitt allerede 17. juli til oberkrigskommissær og tolder Terkelsen i Kragerø og oberinspektør Bull i Larvik grevskap, etter Moltkes forslag; «de er utenfor jurisdiksjonen, står ikke i noe forhold til egnens innvånere og er bekjent som rettskafne og opplyste menn». Til beroligelse for kommissærene ble meddelt dem at militær kunne møte i Skien i løpet av fire dager fra Staffeldts jegerkorps i Larvik.

Hva kommisjonen foretok i løpet av vinteren vet en lite om. Mens den satt sammen, hendte ting som gjorde myndighetene ytterst nervøse for en gjentakelse av opptøyene. De har øyensynlig ant en ny Lofthus i Thor Garver. Denne hadde «holdt samlinger» med aImuen i Eidanger, Gjerpen og Solum; til dette kom at han hadde forgrepet seg på en del bord på Cappelens tomt i Porsgrunn, hvorfor han skulle arresteres og straffes uavhengig av den første sak. Så nervøs var amtmannen da arrestasjonen skulle foretas og hovedforhandlingene i saken føres på rådhuset i Skien, at han ikke torde gjøre dette uten militær beskyttelse. Det ble referert ytringer om at folk ville gå mann av huse for å verge Thor Garver, slik som de i hundrevis hadde samlet seg om Lofthus og tvunget seg til sin vilje. Fra Larvik ble rekvirert assistanse, og en hel hær av tre våpenarter rykket ut, 300 mann jegere, 50 mann kavalleri og 4 kanoner, til stor bekymring for de gode borgere i Skien som visste hva en byrdefull innkvartering ville koste dem. Det var, sa de, Porsgrunns strandsittere og bønder fra de tilgrensende sogn som var skyld i oppløpet, derfor burde borgerne i Skien snarere få erstatning enn belastes utgiftene. Men for de unge damer var de kjekke offiserer en sjarmerende avveksling i småbyens daglige trivialitet. Av offiserer var det 16 stykker, forteller Mogensine, som alle sang godt og var i det hele en pryd i selskapskretsen, «dertil god musikk, så jeg der dengang var 15 år, erindrer meg ennå den tid med fornøyelse. Jeg lærte meget å ordne min sang av dem. Dagen etter deres ankomst var der stor middag hos mine foreldre for dem, og siden kom de meget hos oss ... Militæret tror jeg gjerne ville bli i Skien for en stor del da de levde i en uavladelig selskapelighet». - Avdelingen ble liggende i Skien ut året; da den omkring årsskiftet dro bort, ble en liten styrke igjen til juni 1797.

Men det gjorde ikke Thor Garver, den store revolusjonsmann fra Porsgrunn; av den overveldende militærmakt ble han omringet og i triumf ført bundet på en kjerre til rådhuset i Skien og vel forvart i kjelleren. Der hadde han det ikke godt; han klaget over at 6 sk. dagen i diett var altfor lite; men han fikk ikke mer. Så ble han syk og flyttet opp i et bedre rom, men måtte siden ned i kjelleren igjen, og her ble han sittende i varetekt år etter år, mens saken gikk sin uhyggelig langsomme gang, og uten tvil ble bevisst trenert som mot Lofthus og Hans Nielsen Hauge. For tyveriet ble han straks etter arrestasjonen dømt til 2 måneders tukthus av bytinget, men frifunnet ved lagtingsdom og ved høyesterettsdom 1797 15/5. Ved den siste ble også forbeholdt ham rett til tiltale mot alle vedkommende for «den pålagte arrest og derved tilføyede spott og skade».

Thor Andreassen (eller Andresen) Garver var født 1743 og døde 70 år gammel i 1813. Han bodde den tid opptøyene fant sted, i Kulhusbakken 8 (på hjørnet av denne gate og Skiensgaten).

For å søke å råde bot på ondets årsak, svikt i kornforsyningen, sammenkalte borgermester Hagerup og rådmann Bentsen allerede dagen etter opptøyene, 25. juli, de fleste av stedets kjøpmenn på rådstuen, «i anledning det for gårsdagen passerede voldsomme oppløp av Gjerpen sogns almue og Porsgrunns strandsittere». Man drøftet «de onde følger som man må befrykte herav vil flyte idet man upåtvilelig må formode at de få danske menn som tenker å ankomme til denne fjord vil, underrettet om den voldsomme fremgang de sammenrottede har brukt, sky denne fjord». Da magistraten «var opplyst om at d'hrr. kjøpmenn ikke kan formodes å uttrekke en sådan kapital av deres handel som nødvendigvis erfordres, skal et sådant parti kornvare anskaffes hvormed hungersnød kan forebygges», så foreslo de «som det eneste redningsmiddel magistraten kjente», å søke kongen om et lån på 50 000 rd. eller av sine magasiner forstrekke dem med korn til et slikt beløp, som de så uten fortjeneste ville utlevere. Om ikke dette gikk, ba magistraten borgerne innstendig om på en eller annen måte å skaffe korn hurtigst. En liknende henstilling ville bli rettet til de handlende i ladestedene. Amtmannen tok også øyeblikkelig affære; han utba seg av begge fogdene opplysning om matforsyningen, og Clouman i Øvre Telemark ba han spesielt om å hindre den «utvandring» fra fogderiet til byen som det gikk rykte om. Til Moltke skrev han at han måtte søke å utvirke utførselsforbud for korn fra Danmark (til andre land) inntil Norge var forsynt. Et slik forbud ble også gitt ved kgl. res. 4. novbr. 1795 og sto ved makt til 20. april året etter. Noe annet positivt tiltak ble ikke tatt fra regjeringens side. Man anbefalte surrogater, islandsk mose, og sendte op en brosjyre om det.

Etter at alle opplysninger var innhentet, viste det seg at stillingen ikke var så prekær som man kunne ha trodd etter alt det oppstuss. Hos de handlende i Skien var det pr. 1. desbr. 8730 tønner korn (derav 1341 tønner malt) og hos de utenbys 4030 (844 t. malt), tils. 12 760. Til månedene desbr.-april trengtes 16 500 tønner, altså var det en mangel på 4000 som måtte skaffes i løpet av vinteren; men, sa de handlende, da ville ingen våge sin eiendom på sjøen; de hadde til tross for de høye priser anstrengt seg til det ytterste for å skaffe korn både fra Danmark og fremmede land. Skulle det nå bli mangel, var det ingen annen utvei enn å be kongen åpne sine magasiner. Dermed kokte saken bort, og noe mer skjedde ikke med den dengang.41)

Enkelte ganger hindret tidens urolige politiske forhold kjøpmennene i å skaffe korn til tross for deres gode vilje. Våren 1799 gikk skipper Lars Sørensen med «De 2de Brødre» på 27 kl. for Niels Aall til Fécamp i Frankrike med trelast; derfra tok han frakt med stykkgods til Hamburg. På veien dit ble han oppbrakt til Dover, men ble snart fri. I Hamburg fikk han ordre om å gå til Riga etter korn. Imidlertid hadde tsar Paul, forbitret over en bagatellmessig affære i Danmark, utstedt et ukas som stengte alle russiske havner for dansk-norske skip. «Man hadde her utspredt det rykte af keiser Dumrian hadde tilbakekalt sin ukas, men Lars Sørensens ankomst tilintetgjorde dette håp». Han kom derfor til Porsgrunn og lastet «for atter å gjøre et forsøk på keiserens nåde i annet fall hos det mer fredeligsinnede Preussen at hente vårt Vinterforråd, ti korn må vi ha hvis vi ikke vil utsette oss og våre folk for hyngersnød». Men også dette forsøk mislyktes, så Sørensen måtte gå til Danmark etter korn, og returnerte derfra på en av årets siste dager «til stor husvalelse for oss og mange fler». Han var da lastet med 400 tønner rug og 50 tønner erter samt i småpartier nesten alle sorter kolonialvarer, tøyer, husgeråd, bøker osv., alt sammen kjærkomne ting til romjulens festligheter.42)

Med 1799 begynte de gylne år for Norges trelasthandlere, skipsredere og jernverkseiere, som så brutalt ble avbrutt ved krigsutbruddet sommeren 1807. Igjen er det slekten Aalls etterlatte arkiver som gir oss den beste anledning til å følge Porsgrunns handelsliv gjennom disse årene. Fremstillingen kan derved virke noe skjev, idet man kunne tro at det ikke var andre handelshus. I Porsgrunn var de forskjellige av slektens medlemmer så dominerende at det berettiger en til å samle fremstillingen om dem. Etter at brødrene Zachariassen var gått konkurs i 1788, var det i grunnen bare ett handelshus jevnbyrdig med, ja kanskje større enn N. B. Aalls. Det var Diderich Cappelen sr. i Skien. I 1789 hadde Jacob Aall på Borgestad 2 skip på tils. 193½ kl.; det var «Niels Aall» 82 kl. og «Confidentia» 111½ kl. N. B. Aall hadde 9 skip på tils. 996¼ kl.; det var:

«Porsgrund» 157½kl.  «De 4 Brødre»114kl.
«Emanuel»152½kl.  «Justitia» 108 kl.
«Den Norske Løve»135½kl.  «Ambrosia» 58¾kl.
«Tvende Søstre121kl.  «Neptunus» 35kl.
«Haabet» 115 kl.  Tils. 9 skip996¼kl.

Av sager eide Jacob Aall to på Herre med et kvantum av 24 120 bord, og N. B. Aall den lille Tvara eller Svenseid sag på 2400 bord, de to på Smidieøen med tils. 17 640 og de fire Ulefoss med 120 000 bord, tils. 7 sager på 130 040 bord. Samme år disponerte Diderich Cappelen i Skien 14 skip på 1543½ kl. og eide 20 sager med et kvantum av 141 280 bord. Av hans sager lå alle på 1 nær (med bare 1680 bord) samlet ved Skien. Av Skiens vassdragets samlede kvantum på 500 360 bord behersket de to menn tils. således 271 320 eller ca. 54 et liknende forhold var det i distriktets handelsflåte, av dets 45 skip på 4602 kl. disponerte de tils. 23 skip på 2539¾ kl. eller ca. 55%. Den av trelasthandlerne hvis forretning i omfang kom nest etter deres, var Zacharias Zachariassens; han eide 7 sager med en skurd på 51 480 bord og disponerte 2 skip på tils. 364 kl.

I de ovennevnte forhold skjedde det atskillige forandringer midt i 90-årene. Nicolai Benjamin Aall var født i 1739 og var således i 1789 en mann på 50 år. Av faren hadde han vært eslet til embetsbanen og hadde i 1759, bare 20 år gammel, tatt teologisk embetseksamen; men ved sin eldre bror Niels' død 1760 hadde han måttet bøye seg for sin fars ønske og etter tradisjonen mot sin vilje gå inn i sin fars forretning. Hele sitt liv bevarte han sin interesse for studier og lesning. Han deltok nesten intet i det offentlige liv, ble riktignok valgt som deputert borger, men gjorde seg her lite bemerket. Da forlikskommisjonen ble opprettet, ble han og Jørgen Wright, valgt til Porsgrunns første kommissærer, som hadde sitt første møte 15. mai 1797 i Aalls hus. Ved sin død ble han etterfulgt av sin sønn Niels Aall, som møtte første gang 5. mars 1798 «valgt av Porsgrunns innbyggere». Hele sin tid og kraft vidde han sin forretning og sin familie i et sjelden harmonisk ekteskap med sin hustru, Amborg Jørgensdatter Wesseltoft. De eneste stunderhan unte seg hvile fra forretningen og slo seg løs, var når han med sin familie flyttet ut til sitt vakre sommerhus «Roligheden» som han i 1783 hadde bygd på Gåsegrunn. Av helse var han ikke særlig sterk; i begynnelsen av 90-årene følte han seg slitt og trett. Til Carsten Anker skrev han 3 aug. 1791: «Jeg lever Gud skje lov vel og arbeider så godt jeg kan i min levevei. Kun noen angrep av giktsvakhet forstyrrer min rolighet nå og da. I mine ledige timer dyrker jeg musene og musikken, skjønt hodet mitt ikke vil rett til dermed da det er kommet for meget i vane med å tenke på planker og tømmer. Jeg lever i det hele lykkelig og fornøyd, ti forsynet har gitt meg utkomme og gode barn som oppvekker min lyst til å arbeide Her har De, min velynder, min forfatning».

På Bjørntvet, som med underliggende husmannsplasser, bygrunner, sjøboder og lasteplasser til en samlet verdi av 9000 rd. inngikk i kjøpet av Ulefoss 1782, hadde Aall gått i gang med å oppføre en større herskapsbolig, visstnok etter samme plan som hovedbygningen på Nes Jernverk. Men bare den ene fløy ble fullført da døden plutselig overrasket ham 16. januar 1798, 59 år gammel. Etter tradisjonene skal han være funnet død i sleden utenfor porten til Bjørntvet da han hadde kjørt opp for å tilse det nye bygg. Hans sønn, Jacob Aall, forteller derimot at hans far døde ved gården Gata på hjemvei fra et besøk på Tveten hos sin venn, sorenskriver Norss. Han ble begravd 26. januar på Østre Porsgrunns kirkegård hvor hans hustru ble stedt til hvile ved hans side i 1815.

I sitt ekteskap hadde de 7 barn som alle vokste opp, 4 sønner og 3 døtre. Den eldste av døtrene, Benedicte Henrikka (1772-1812) ble 1793 gift med Ulrich Frederik Cappelen (1770-1820), sønn av den nevnte Diderich Cappelen sr. En tid drev han trelasthandel og skipsrederi sammen med sinbror Diderich Cappelen jr. i Skien, men ca. 1803 flyttet han (Ulrich) sin forretning til Porsgrunn, hvor han etter sin far hadde overtatt eiendommene på Tollbodøen og 1800-02 bygde det første 1. etasjes hus til det senere Frednes. Den andre av døtrene, Inger (1774-1856) ble 1801 gift med trelasthandler og skipsreder Hans Eleonardus Møller (1780-1860). sønn av landfysikus Hans Møller og Eleonore Hedevig Rasch (datter av rektor Rasch og således søster av Niels Aall den eldres 3. hustru). Møller hadde fått sin utdannelse på kontoret hos N. B. Aall, og fortsatte etter dennes død hos Niels Aall d.y. til han kort etter sitt ekteskap startet sin egen forretning med borgerskap som kjøpmann 1803 26/10. I den anledning skrev Niels Aall en anbefalingsskrivelse for ham til Wolffs & Dorville i London, hvori det bl. a. heter: «Hr. Hans Møller, der for nylig er blitt gift med en av mine søstre, har i sinne å anlegge en liten spekulasjonshandel og ønsker seg til den ende et pålitelig bekjentskap i London. ... Oppdradd ved min sal. fars kontor forener han med en ikke ubetydelig formue de fornødne handelskunnskaper til med hell å gå frem på den bane han har valgt seg, så jeg tror at De med fullkommen trygghet kan forunne ham Deres tillit endog i de tilfelle at han til en eller annen handelsspekulasjons fremme måtte ansøke forskudd hos Dem». Etter sin far overtok Hans Møller Akre, som han ombygde, og hvor han bodde den første tid. I 1810 kjøpte han av sin svoger, Niels Aall, «Floodegården» som han påbygde 2. etasje. Han bygde siden Ekeli, hvor han levde sine senere år og døde 80 år gammel i 1860. Før krigsutbruddet 1807 hadde han drevet opp en av distriktets betydeligste trelastforretninger og disponerte fire skip: «Petter» 104½ kl., «Vigilantia» 66 kl., «Agenoria» 40½ kl., og «Claudine Margrethe» 35½ kl. Som vi senere skal se, drev han fra 1811 av noen år firmaet Aall & Møller sammen med Niels Aall; firmaet brakte imidlertid tap og ble oppløst etter et par år. Sammen med sin sønn eide og drev han 1828-35 Holla Jernverk. - Den tredje av N. B. Aalls døtre, Constance (1778-1842) ble 1800 gift med kjøpmann og skipsreder, stadshauptmann Peter D. S. S. Herlofson (1777-1842), Arendal, eier av den store eiendom Strømsbo. Som Hans Møller hadde også Herlofson vært ansatt i N. B. Aalls forretning fra 1792 og der gjort sin tilkommende hustrus bekjentskap.

Av N. B. Aalls fire sønner kom bare de to eldste til å spille en betydelig rolle i Porsgrunn, og vi kommer derfor til å høre meget om dem i det følgende. Eldst var Niels (1769-1854); han ble 1794 gift med Mariane Møller (1774-96), søster av Hans Møller. Etter to års ekteskap døde hun, og i 1804 ektet Aall Christine Johanne Blom (1782-1868) av denne gamle, velkjente Telemarkslekt. For å vise hvordan handelsslektene hang sammen kan nevnes, foruten det som vil fremgå av det foran anførte, at en søster av Christine, Marie Severine Blom, var gift med Diderich Cappelen d.y hvis bror Ulrich, som nevnt, var gift med Niels Aalls søster Benedicte Henrikka. H. E. Møllers og Inger Aalls sønn, Hans Eleonardus Møller d. y. ble gift med Amborg Laura Aall, datter av Jacob Aall på Nes Jernverk. - Den nesteldste av sønnene, Jørgen (1771-1833), ble gift i Drammen med Birgitte Gurine Weyer (1770-1819) av en slekt som i flere generasjoner hadde bodd i Bratsberg. Det var disse to brødre som fortsatte farens store forretning i Porsgrunn. Den tredje av brødrene, Jacob (1773-1844), kjøpte 1799 Nes Jernverk sammen med sin yngre bror Nicolai Benjamin og bosatte seg straks der; hans livs virke faller således utenfor Porsgrunns historie. Den yngste av sønnene, Nicolai Benjamin d.y. (1776-1811), ble allerede etter 1½ år utløst av Nes Jernverk av sin bror og levde på Bjørntvet som en stille, lærd studiosus perpetuus av sin formue, uten å delta noe i byens forretningsliv eller tidens politiske begivenheter. Han ble i 1804 gift med Anne Cathrine Iversen (1786-1849), datter av skipsfører Lars Iversen, i mange år en av huset Aalls mest betrodde menn. Dennes hustru var Inger Wright, datter av Lars Wright, Vestsidens største handelsmann, og Inger Jørgensdatter Wesseltoft, søster av N. B. Aall d.e.'s hustru. Man ser atter hvor inngiftet slektene var i hverandre. Med dette forlater vi de to yngste av brødrene, for å vende oss desto mer til de to eldste.43)

Nicolai Benjamin Aall hadde sørget for at alle hans fire sønner fikk en ypperlig utdannelse, først ved privatlærere i hjemmet i Aallgården og siden i utlandet. De to yngste ble satt til å studere i København, hvor Jacob tok teologisk embetseksamen med utmerkelse, mens Nicolai Benjamin d.y. fortapte seg så i sin boksamlermani at han aldri kom til å fullføre sine studier. De to eldste, Niels og Jørgen, ble utdannet med tanke på å overta forretningen. I 1787 ble de henholdsvis 18 og 16 år gamle sendt til England, hvor de tilbrakte ett år i en pensjonatskole like utenfor London. Deretter var de ett år i Paris, og perfeksjonerte seg således i begge språk. Paris forlot de i 1789, året for opptakten til revolusjonen. Ved hjemkomsten gikk de begge inn i sin fars forretning, hvor deres hjelp i høy grad trengtes til å assistere med avviklingen av de vidløftige affærer. De tok begge borgerskap som kjøpmenn, Niels 24. mars 1794 og Jørgen 6. februar 1796. Begge var da nygifte og skaffet seg standsmessige hus. I 1793 hadde Niels kjøpt for 4350 rd. av Søren Rasch tilbake sin bestefars hus Floodegården, som han utstyrte med moderne engelske møbler og servise; den sending han fikk fra London 1793, kostet £ 204, etter kursen ca. 1200 rd. Som nygift bodde han visstnok en tid på Menstad, som han i 1794 kjøpte av dr. Hans Møller for 3000 rd. Begge steder hadde han gartnere og snekkere i sving for å sette alt i beste stand, og alternerte siden sommer og vinter mellom de to hus. I 1807 var Ulefoss ferdig, og i 1810 ble Brekke kjøpt, og fra da av bodde han her vekselvis sommer og vinter til han i 1830 solgte Brekke til sin sønn og tok fast opphold på Ulefoss hvor han døde 23. oktober 1854, 85 år gammel. Floodegården solgte han 1810 til sin svoger Hans E. Møller, og Menstad i 1819 til dennes bror Carl Deichman Møller. - Samme år Jørgen Aall giftet seg, 1793, kjøpte han naboeiendommen (Storgaten 123) vestenfor Hammondgården, hvor det sto et eldre hus som hadde tilhørt Peder Baar Schousgaard, Porsgrunns kirkeverge 1771-88. Her lot Aall oppføre et nytt 1-etasjes hus, en «ytterst smakfull bolig», skriver Claus Pavels, som var med og tok imot de nygifte da de kom kjørende fra bryllupet i Drammen. Her bodde den barnerike familie til begge bygninger ble ødelagt i 1819 ved en voldsom brann, hvorved husets eldste datter så vidt ble reddet av en behjertet gårdsgutt. Siden bodde familien året rundt på Roligheden som før hadde vært deres sommerbolig.

Allerede 1795 synes å være etablert firmaet Nicolai Benjamin Aall & Sønner, hvor de to siste hevet en lønn, av 500 rd. hver pr. år for sitt arbeid i firmaet. Men samtidig startet de begge sine egne forretninger. Niels Aalls hovedbok starter pr. 1/5 1795; fra da av kan han datere sin forretning. Det var ikke så imponerende det han hadde å begynne med for seg selv. Hans egen regnskapsoversikt for det første år, fra 1/5 til 31/12, ser slik ut:44)

  1/5 1795 31/12 1795
Gården i Porsgrunn med engløkke, sjøbod og lasteplass 4000 rd. 0.0. 5000 rd. 0.0.
Menstad gård 3000 rd.   3000 rd.  
1/3 i «De trende Søstre» 2200 rd.   2200 rd.  
¼ i «Venskabet» 2000 rd.   2000 rd.  
¼ i «Venus» (31/12 eide han 3/8) 1500 rd.   2153rd. 2.0.
Innbo og løsøre 3000 rd.   3000rd.  
Trelast 947 rd. 3.20 2992 rd. 2.0.
Korn, malt, salt 259 rd. 3.0. 411 rd. 1.6
Restanser 1439 rd. 2.15 730 rd. 3.0
Cassa 1500 rd.   190 rd. 2.7
Utskipte og forhandlede varer 436 rd. 2.14    
Tils. 20175 rd. 0.1    21678 rd. 2.13
Fragår gjeld 8053 rd. 0.6 9739 rd. 1.17
Formue 12120 rd. 3.1911930 rd. 0.20

Den formue, startkapital, han begynte med, var således nesten uforandret ved årets utgang. Bruttoformen var økt med 1500 rd. som vesentlig skyldtes en oppskriving av verdien av bygården med 1000 rd., men denne økning ble oppveiet ved en tilsvarende økning av gjelden. - Balansekontoen viser en utgift av 5107 rd. og en inntekt av 3838 rd., altså et «forlis», som regnskapet sier, på 1269 rd. Når det av andre har vært anført at «det må ha vært et uheldig år for ham, idet han ved sine forretninger tapte 1269 rd.», er det helt misvisende. Ser man nemlig nøyere etter, vil man finne at hans samlede bruttoinntekt har vært 7786 rd., og under utgifter vil man finne en dominerende post: husholdningen 3613 rd., derav til matvarer 935, klær 312, husreparasjoner 1345 osv. Når det således av de løpende inntekter er uttatt 3613 rd. til husholdningen og derved fremkommet et underskudd på 1269 rd., har forretningen i realiteten gitt et overskudd (gevinst) på 2344 rd. Riktignok var 1795 et elendig år, som nevnt, så det ville ikke ha forbauset en om Aall dette år hadde tap, men det har dog ikke vært verre enn at forretningen har tillatt ham å bruke personlig, uten å forringe sin formue, 300 rd. pr. måned, og for det kunne man føre et standsmessig liv. Omregnet til kroner med kjøpekraft fra 1930-årene vil det svare til minst 6000 kr. pr. måned. De viktigste inntektsposter var: Fortjent på «De trende Søstre» 1015½ rd., på «Venskabet» 301 rd., på «Venus» 310 rd., på trelast 1645 rd. og lønn av firmaet 500 rd. - Det fremgår forøvrig av regnskapet at Aall fra 1795 av i 5 år fremover leiet Ravnes sag av S. Løvenskiold for 250 rd. pr. år. Det synes en temmelig høy leie, og viser uten tvil hvilket verdifullt og lønnsomt aktivum et privilegert sagbruk var, når det kunne svare seg å betale en så høy leie.

Denne sammenblanding av private og forretningsregnskaper gjør det derfor meget vanskelig å bruke dem, idet man ikke uten videre kan godta årets status som et uttrykk for forretningsdriftens tap eller vinning. Dessverre er ikke dette blitt iakttatt av andre som har benyttet hans forøvrig meget opplysende regnskaper som historisk kilde.

Ved bevilling av 19 . mars 1784 hadde N. B. Aalls hustru Amborg fått tillatelse til å sitte i uskiftet bo etter sin manns død. 12. mars 1798, to måneder etter hans død, innsendte hun gjennom sin sønn Niels Aall ansøkning, til kongen om at bestyrelsen av boet måtte overdras hennes to sønner, da «en altfor hastig oppgjørelse av dette bo ville i særdeleshet under nærværende konjunktur bli både meg selv og mine barn til skade». Man må erindre at 1797 var et usedvanlig slett år da firmaet hadde tapt store summer i England, og man visste ikke hva det nye år bar i sitt skjøt. 28. april bifalt kanselliet den ordning av foretningens drift som var blitt inngått ved familieoverenskomst 20. februar. Etter denne skulle firmaet fortsette uforandret under navn av «Nicolai Benjamin Aall & Sønner» ledet av Niels og Jørgen Aall med en lønn av 1500 rd. hver pr. år. I forretningens bestyrelse, direksjon ville man nå si, skulle forøvrig delta deres onkel Jacob Aall på Borgestad og byfoged Bentsen i Skien, eller i deres forfall sorenskriver Jonas Wessel og kjøpmann Jørgen Wright, Vestre Porsgrunn. N. B. Aalls etterlatte formue ble anslått til ca. 450 000 rd., og han var da uten tvil en av landets rikeste menn. Summen ekvivalerer 8-9 mill. kr. etter 1930-årenes prisnivå; og man kan med sikkerhet gå ut fra at den takst arvingene overtok eiendommene for, var satt meget lavt. Denne forretningsorden varte bare to år og opphørte pr. 30/4 1800. Før Niels Aall overtok sin del av det skiftede bo, satte han opp et generaloppgjør over resultatet av den forretning han for egen regning hadde drevet i disse 5 år.

Den formue på 12 121 rd. han hadde startet med, var vokst til 35 603 rd.; dens største post på aktiva-siden var restanser med 13 252 rd.; men gjelden var ennå større, 17 948 rd. Hans faste eiendommer var satt i nesten uendret verdi. Inntekter og utgifter balanserte med en sluttsum på 23 583 rd. og et overskudd på 5730 rd.,45) men da hadde han belastet utgiftene med 13 492 til husholdningen. De tre største inntektsposter var «utskipningskonto» (dvs. av trelast) 9335 rd., fortjeneste på sine parter i de tre skip 7251 rd., og lønn av firmaet 4875 rd. Hans virkelige inntekt i de 5 år hadde således vært ca. 4000 rd. årlig, ingen dårlig inntekt for en ung mann fra 26.-31. år. - Interessant er hans oppgave over fortjenesten på sin ¼ i «Venskabet», et mindre skip på 97 kl., 4332 rd.; for alle fire parter blir det 17 328 rd., 3466 rd. pr. år. Det gir et lite pek om de gode frakter. Var prisene på trelast og jern gode, var fraktene ennå bedre, og det var mer de siste enn de første som gjorde årene omkring 1800 til de gylne år for norsk handel og skipsfart.46)

Utdrag (s. 452-469) fra
Joh. N. Tønnessen: Porsgrunns historie, b. 1
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen