Eidanger kirke

Del 1 | Del 2 | Del 3 | Del 4 | Del 5 | Del 6 | Del 7

Navnet Eidangers skrivemåte i gamle dager

Av A. Schøning

Den elste form som vi vet om for navnet Eidanger er Æidangre. Den blev brukt i brever i 1300 årene og var antagelig en gammel form dengang. Der opbevares i riksarkivet nogen pergamentbrever fra Tønsbergs prestearkiv fra 1334, 1335 og 1336; de handler om salg av jord på Lerstang, og i dem skrives Æidangre. Senere ut i middelalderen blev skrivemåten litt forandret. I pergamentbrev fra 1390 skrives Eidhangre og i et annet brev fra samme år Æidhangre. Denne siste form brukes også i biskop Eysteins jordebok 1398, «den røde bok». I brever fra 1426 skrives dels denne form Æidhangre og dels Hæidanghræ. Den nuværende skrivemåte Eidanger finnes i brev fra 1604, altså efter middelalderen. I 1700-årene bruktes om hinannen formene Eidanger og Edanger. Formen Eidanger synes å være blitt almindelig efter 1763.

I middelalderen blev kirken ikke kalt Æidangre kirke, men Moos kirke efter prestegården, som lå på Moen eller Prestemoen og brente 1521. Kirkesognet blev kalt Mos eller Moos sogn i Æidangre.

På et høit sted

Eidanger hørte til Oslo bispedømme fra først av inntil 1. januar 1865. I 1070 årene hadde kong Olav Kyrre delt landet i tre bispedømmer, nemlig Frostatingslagens eller Nidaros bispedømme, Gulatingslagens eller Selje (Bergens) bispedømme og Vikens og Oplandenes eller Oslo bispedømme.

Da Eidanger kirke skulde bygges, var det bestemt at den skulde bygges på et høit sted. På kirketomten blev reist et stenkors til tegn på at den var blitt kirkens eiendom.

Det har været gammel skikk, at kirker blev bygget på en bakke; det har dog ikke været nogen bestemt regel om det. Mange kirker er blitt bygget på et lavt sted, især i byene, men en mengde kirker er bygget på et høit sted.

Bjørnstjerne Bjørnson skrev så vakkert i «Synnøve Solbakken», at kirken står i bondens tanke på et høit sted. Jeg vil fortelle et eksempel på det.

Den gamle kirke i Hjørundfjord på Sunnmøre lå ikke på et høit sted, men menigheten satte den høit i sin tanke, enda den var lav og tjærebredd. Den siste gudstjeneste i den syntes menigheten var høitideligere enn den første gudstjeneste i den nye «pene» kirke.

Da kirken skulde rives ned, sa en verdig gammel mann at han kjente det for bringen, da han slog det første slag. Han visste vel, sa han, at det består ikke i huser av tre og sten, men minner kom over ham. Her er jeg døpt og konfirmert, her blev jeg ektevidd, her har fedrene før mig samlet sig. Grundtvig har gitt den samme stemning uttrykk i salmeverset:

Husene dog med kirkenavn,
bygde til Frelserens ære,
hvor han de små tok tidt i favn,
er oss som hjemmet så kjære.

Også Eidanger kirke er et gammelt hjem. Den minner om far og mor og besteforeldre, og tanken går langt tilbake, til de fedre som samlet sig her om Guds ord og sakrament for mange hundre år siden.

Menigheten er kallet til å bli en kirke, bygget av levende stener og satt av Herren selv på et høit sted. Kirken oppe på bakken er en bestandig påminnelse til Eidanger menighet om å være som staden på bjerget.

Kirkens ydre

Den største det av Eidanger kirke er bygget av sten, men dens vestlige ende av tømmer. Jeg vil først skrive særskilt om murkirken. Tretilbygningen vil jeg tale om senere.

Man kan spørre, om kirken er «pen». Dens verdi finnes ikke på den måte; det er ikke så viktig. Man må forstå, hvorledes fordums tider har satt sitt preg på den. Da får kirken større verdi for menigheten, og man får se meget mer, enn man ellers kunde se.

I midten av 1800 årene blev kirkens ydre utseende forandret på en måte, som gjorde den mer uanselig, enn den virkelig er. Man gav det nemlig utseende av at hele kirken er en trekirke. Den nye tretilbygning var oprindelig uten bordklædning. Den blev bordklædd 1799 og hvitmalt 1830, mens murkirken blev kalkslått. Derfor vistes dengang tydelig forskjellen mellem tre og mur.

Først i 1851 blev der tale om noget så besynderlig som å bordklæ murveggene. På et visitasmøte i 1850 var det bestemt å kalkslå murkirken; den var blitt kalkslått mange ganger før. Det fortelles i Isak Rambergs Boken om Eidanger, at representantskapet bifalt et forslag fra sogneprest Nielsen om å bordklæ murveggene istedetfor å kalkslå dem. Det uttalte:

«Da kirken består dels av trebygning og dels av mur, vilde det visst ta sig meget bedre ut, om kirkens hele vegg var i ett utseende, særdeles når hele veggen blir malt med hvit oljefarve».

Bordklædningen blev utført 1852. Materialene kostet omkring 70 sp.

Dengang la man mest vekt på hvad man trodde var det sirlige. Det var ikke hensikten å gjøre kirken lunere; derfor brydde man sig ikke med å bordklæ nordveggen, som ikke kunde ses fra veien. For treforlengelsens skyld skulde hele kirken se ut som en trekirke. I vår tid vilde man ikke bordklæ en av Norges elste murkirker. I 1919 innleverte arkitekt Lars Backer forslag til kirkens restaurering. Der uttalte han: «Borklædningen utenpå stenkirken bør fjernes». Dette var det riktige; men det blev ikke gjort, fordi denne restaurering målte innskrenke sig til kirkens indre.

Feilen i 1851 står i sammenheng med den feil, som var blitt gjort vel 60 år tidligere, da kirken blev forlenget med tre istedetfor med sten. En feil drar andre feil efter sig.

Stenkirker

Det har en interessant historisk grunn, at Eidanger kirke blev en stenkirke.

Før kristendommen blev innført, var der ikke blitt bygget i sten i vårt land. Bygningen av stenkirker er et ledd i den kulturpåvirkning fra Vesteuropa, som kom til Norge sammen med kristendommen. De elste engelske kirker og tildels nogen tyske kirker øvet direkte innflytelse på de første norske kirker. I Olav Kyrres tid i annen halvdel av 1000 årene blev stenbygning meget utbredt. Hans sønne-sønner kongene Øistein og Sigurd Jorsalfarer i 1100 årene var ivrig for å bygge kirker omkring i landet. Om Sigurd Jorsalfarer fortelles, at han brukte meget å bygge kirker av sten. Jeg antar, at Eidanger kirke blev bygget i disse kongers tid.

Dette er sammenhengen med at der blev bygget stenkirke i Eidanger, uaktet det måtte ha været billigere å bygge av tre i en skogbygd som Eidanger.

Den var ikke fylkeskirke. I Grenafylke var Gjerpen kirke fylkeskirke. l Vestfold var Hedrum og Sem kirker fylkeskirker.

Murkirkens tarvelighet

Eidanger ærverdige murkirke er tarvelig og mangler kunstnerisk utsmykning. Mange middelalderske kirker har mer utviklede arkitektoniske former enn den. Eidanger kirke står der fordringsløs og beskeden. Nettop dens nøkterne enkelhet er en verdi, som man ikke kan forstå, før man ser den historiske sammenheng. Dengang murkirken blev bygget for 800 år siden, var der mange sådanne kirker omkring i landet. De var bygget i enkle strenge arkitektoniske grunnformer uten ornamentalt utstyr. I det nordenfjeldske Norge var kirkene dengang mere utstyrt med ornamenter. Lenger ut i middelalderen vokste trangen til formrikdom og mere utstyr.

Det tarvelige ved murkirken viser bl. a. underlaget av stener eller sokkelen under sydveggen. Det er ganske simpelt utført, og stenene er av forskjellig størrelse; de stikker omtrent 10 til 20 cm, frem fra muren. Denne underkant skulde man tro ikke var noget å se på, men dens verdi er at den forteller at kirken er fra den eldre del av middelalderen. De løse stener oppe på jorden er ekte middelaldersk.

Inne i skogene i Løiten på Rokohøiden i Hedemarken er gravet frem ruiner efter en Mikalskirke fra 1100 årene. Man ser en lav fremstikkende underkant under kirkeveggen.

Også Fjære kirke ved Grimstad har et fremstikkende underlag av stener under kirkeveggene.

Ytterst ute ved havkanten ikke langt fra Florø ligger Kinns middelalderske kirke. Også der stikker en lav sokkel omtrent 20 cm. ut fra murveggen, skjøtesløst utført med utilhugne stener av forskjellig størrelse.

Altså i østlandets skoger, på sørlandet og ute ved havkanten i vest finner man eksempler fra middelalderen på en lav og uregelmessig underkant under murveggen som i Eidanger.

I Tingulstad middelalderske kirke på Hadeland går regelmessigt uthugne store stener langt utenfor kirkeveggen.

Skibet

Enhver kirke har to avdelinger, skib og kor (alterkor). Skibet er menighetens forsamlingssted; det måtte derfor bygges større enn koret. Skibet er bredere og høiere. Eidanger kirke har ett skib, mens nogen andre kirker har tre skib som til eksempel Gamle Akers kirke, der har et høit midtskib med et lavt og smalt sideskib på hver side.

I middelalderen rakk skibet i Eidanger kirke fra korbuen nedover til den forsvunne vestre murvegg, som stod ved ovnenes plass i vår tid. Lengden i dette rum er m. 13,48, og bredden er mellem m. 8,29 og 8,32.

Efter middelalderens tenkemåte var kirkens skib mer enn et forsamlingsrum for menigheten. Den anså det som redningsskibet for menigheten, å ligne med Noahs ark. Det sammenlignes også med et skib, som er ute på en farefull ferd på verdens hav. Kristus er ombord som i stormen på Genesarets sjø. Herren fører sine til den trygge havn hjemme hus Gud.

Dørene

Eidanger kirke har hatt to dører i skibet, en i vest og en i syd. Den elste hoveddør stod i murkirkens vestende. Hele murveggen i vest måtte rives ned, for at murkirken kunde bli åpen for tretilbygningen. Derfor er kirkedøren og hele vestveggen forsvunnet.

Der er i behold to såkaldte vederlagsstener fra den oprindelige kirkedør i vestmuren. Øverst på hver av karmstenene lå en sådan sten og tok imot tyngden av rundbuen over døren. Se på billedet av korbuen, som har to lignende vederlagsstener.

Den ene av disse stener ved kirkedøren blev funnet 1920 under gulvet, der hvor vestveggen har stått. Den opbevares nu i kjelderen under tårninngangen. Den annen ligger på kirkegårdsmuren i vest under en av jernstengene. Det er ønskelig, at begge disse stener blev lagt på kirkegårdsmuren ved siden av hinannen, så de kan ses tydelig og bli synlig som et historisk minne.

At en vederlagssten har stått på hver side av kirkedøren er bevis på at der har været rundbue over døren.

De elste kirkedører hadde enten en rettlinjet overligger, eller de var rundbuet oventil. Eidanger kirke hadde altså en høitidelig rundbue over kirkedøren.

Det har gjort et festlig inntrykk å se i linje mot hverandre kirkedørens og korbuens rundbuer; desuten var der bak korbuen en enda høiere og bredere rundbue på østveggen i det gamle kor. På denne måte blev der en sammenheng mellem rundbuen over kirkedøren og disse rundbuer innerst inne i kirken. Det minner om middelalderens tanke at kirkedøren er å ligne med inngangen til Guds rike. Det er samme tanke som i Landstads inngangssalme: Her er Guds hus og himlens port.

I den elste tid hadde sådanne kirker som Eidanger kirke inngangsdør bare på sydsiden av skibet, f. eks. kirken i Kviteseid og den elste kirke på Brunlanes. Men Eidanger kirke hadde inngang både på vestsiden og sydsiden foruten inngangsdøren i syd til det gamle alterkor. Døren på sydveggen blev opdaget 1920. Den hadde stått gjenmurt og overkalket i lange tider, så ingen kunde se, at der hadde været dør i gamle dager. Også den var rundbuet oventil.

Foruten som inngang til kirken har syddøren været brukt ved kirkeprocessioner i den katolske tid. I spissen for processionen blev korset båret på en lang stang. Processionen gikk fra alteret i det gamle kor gjennem korbuen nedover skibet, hvor menigheten sluttet sig til, og så gikk den ut gjennem den store kirkedør i vest og tilbake igjen gjennem syddøren. Denne er blitt gjenmurt engang efter reformasjonens innførelse i 1500 årene, da de gamle processioner var ophørt. Også i Hedrum kirke har syddøren været gjenmurt.

Kirkedørene gikk inn og blev stengt innvendig ved en bom, som lå tversover døren. Denne farlige skikk var almindelig utbredt og holdt sig lenge. Den blev ikke forbudt før efter den store ulykke i Grue trekirke 1822. Den blev rammet av lynnedslag under gudstjenesten. Menigheten styrtet mot døren, men kunde ikke komme ut, fordi den gikk inn; 113 mennesker brente inne.

Veggene

Murkirkens vegger er murt op av ganske almindelig ujevn gråsten undtagen i hjørnene, hvor der er tilhugne stener for å holde veggene sammen. Disse er skjult under overkalkningen; derfor foreslog arkitekt Lars Backer 1919: «Murveggene må pudses helt om, så alle hugne kantstener igjen kommer frem». Det kunde ikke bli gjort ved restaureringen 1920 og 1921. Det er en av de opgaver, som må tas op senere.

Man må straks legge merke til, at veggene er svære og tykke; man kan se det på vindusåpningene. Hver vegg er murt op i to avdelinger, en indre og en ydre med et smalt mellemrum, som er fylt med småsten og grus i kalkopløsning. Sådanne murer er kalt kistemurer. De bruktes i den eldre del av middelalderen.

Før kirker blev bygget, har kistemurer antagelig været brukt til verdslige bygninger i England og andetsteds. Det var en kjent, byggemåte, som gjorde murene overmåte sterke. Imellem har man måttet bruke sprengstoff for å få dem ned. Deres svake side var gavlene, da vindtrykket på taket rystet dem, så de kunde løsne i sin sammenheng.

Murveggene i Eidanger kirke er av de tykkeste i landet og tykkere enn de samtidige i England. Overalt i skibet er murene over 1½ meter for å si det nøiaktig er nordveggen m. 1,56 tykk, sydveggen er tykkere, og tykkelsen er ujevn; den varierer mellem m. 1,60 og 1,74 i samme vegg.

Også i mange andre kirker fra den eldre middelalder har langveggene ujevn tykkelse, f. eks. Hedrum kirke, som er omtrent samtidig med Eidanger. Der er det merkelig, at begge langvegger er tykkere mot vest enn mot øst.

Også i hjørnene er målene unøiaktige, da veggene ikke står nøiaktig rettvinklet. Der blev skjevheter i grunnplanen. I Eidanger kirke er der en ubetydelig skjevhet mot nordøst. Skibets innvendige bredde er i øst m. 8,32 og i vest m. 8,29. Skjevhet i grunnplanen finnes i mange kirker fra middelalderen. Trondhjems domkirkes grunnplan har en meget iøinefallende skjevhet.

Vi merker middelalder i dette. Det skyldes ikke mangel på dyktighet. I den eldre middelalder var det almindelig, at geistligheten ledet bygning av kirker, da prestene dengang var mer kyndig i bygningskunsten, enn man tror, og der kom over fra England mange stenarbeidere, som Iærte nordmennene å binde stenen med kalk. Men man hadde i den tid ufullkomne måleinstrumenter og brukte ikke detaljerte tegninger. Man la ikke så stor vekt på nøiaktige mål som senere; middelalderen var nokså sorgløs i sådanne ting. Det hadde også innflytelse, at man måtte skynde sig på grunn av kirkenøden; man kunde ikke gi sig god tid.

*    *    *

Middelalderen så en åndelig mening i de tykke og massive kirkevegger. Kirkebygningen blev et avbillede av Guds rikes opbygning. Menigheten kan sitte trygg mellem de sterke kirkevegger, som minnet om ham hvis ord består. Herren er sterk til å bevare dem som forlater sig på ham. Kirkemurene omslutter menigheten; således omhegner Herren sitt folk. Rundt om Jerusalem er der berg, der ikke rokkes. Og vi kan komme til å tenke på at rundt om det norske folk er Norges fjell, likesom Sions berg er omkring Jerusalem. Således kan vi opbygges av den 125de salme i denne sammenheng.

De løse stener i veggene holdes godt sammen, store og små. De gamle kristne så deri et billede på at i Guds rike er de enkelte kristne innbyrdes forenet med hverandre i de helliges samfund. Augustin har sagt, at kjærligheten er det bindemiddel som holder de levende stener sammen.

De middelalderske symbolikere skrev om apostelen Paulus's lignelse om legemet og lemmerne. I er Kristi legeme og lemmer hver efter sin del, sier Paulus. Vi er mange ett legeme i Kristus. Bli også I opbygget som levende stener i et åndelig hus. Det er som Brorson synger: l bygning settes sten på sten; de blive alle som een. - De store og de små støtter hverandre.

Sammenligningen mellem kirkehuset og Kristi legeme var overmåte utbredt i middelalderske skrifter. Den er omtalt i kong Sverres tale mot biskopene.

Symbolikken var på sitt høieste i 1000 årene og 1100 årene. Den var felles for alle kristne land. Oprindelig hadde den sine røtter i oldkirkens fortolkning av skriften, som la inn i skriften en annen mening enn den bokstavelige. Den middelalderske symbolikk utvidet den.

Kirkebygningene var ikke opført i symbolsk hensikt. Symbolikken kom bakefter. Når tankefulle prester så på kirkebygninger, blev symbolske tanker vekket hos dem, og de la disse tanker inn i bygningene. De fant at arkitekturens former stemte med deres åndelige tanker om Guds rike. Også en tarvelig kirke som Eidanger murkirke fikk derved et høitidelig alvor over sig,

Der var meget fromt og vakkert over middelalderens symbolikk, og vår evangeliske tro kan tiltales av adskillig i den. Også her kan det sies, at troen ser usynlige ting også i utvortes ting, mens mange ikke ser det. Der var ikke bare voldsomt liv og åndeligt mørke i middelalderen; der fantes også from inderlighet. I symbolikken var der meget, som vi ikke kan tilegne oss; meget var urimelig overdrevet og utvortes tenkt uten åndelighet i tanken.

Symbolikken trengte inn i gudstjenestens ordning. Den fikk uttrykk også i prestens sanger fra alteret og i prekenen. Prestene i den tid la vekt på å forklare kirkebygningens og inventarets symbolikk. Særlig på kirkens innvielsesdag - i Eidanger 8 juli - inneholt prekenen meget herom.

Efterhvert kom symbolikken inn i menighetens tanker og følelser. Nu er meget glemt og uforstått, som engang har optatt menighetens tanker. I en kirke i Nord-Norge fant jeg et eksempel på det. En utskåret stor pelikanfugl, som lå henslengt på kirkeloftet, hadde været toppfigur på en billedramme. Men ut i 1800 årene syntes man ikke den passet i kirken, fordi man hadde glemt dens betydning. I eldre tider hadde menigheten lært, at pelikanfuglen næret sine unger ved å hugge sig med nebbet i sitt bryst, og derfor var den symboI på Jesu selvopofrende kjærlighet. Ennu så sent som i begynnelsen av 1800 årene kunde menigheten synge opbyggelig om pelikanfuglen i folkelige sanger. I nogen nye kirker er den kommen inn igjen i kirken, men menigheten forstår den ikke, hvis det ikke blir forklart for den.

*    *    *

En ny bygningsmåte kom med den gotiske bygningsstil. Den begynte i Frankrike og kom optil Norge 1183 i kong Sverres tid.

Den nye stil gjorde det ikke lenger nødvendig, at kirkeveggene var så tykke som før. Istedetfor de svære kistemurer fikk kirkene tynnere murvegger og bredere vindusåpninger. Eidanger murkirke er bygget i den eldre romanske stil. De gotiske kirker gjør et lettere inntrykk. Men i den gotiske stils tid blev kistemurer fremdeles brukt i små kirker; dog fikk vinduene i nye kirker gotiske spissbuer istedetfor romansk rundbue. Det er lett å se på Eidanger kirke, at den er bygget før den gotiske stil kom til landet.

Bumerke

Inne i kirken på sydveggen mellem korveggen og prekestolen blev funnet 1920 under overkalkningen en liten simpel tegning, som må være meget gammelt; det er bare nogen få streker. Antagelig er det et bumerke.

Det har været en eldgammel skikk i mange land å bruke merker på husdyrene, redskaper og andre eiendeler for å kjenne dem fra andres. Disse eiendomsmerker blev også navnemerker og merker for gårdene, dengang da folk ikke kunde skrive.

Religiøse symboler i forkortet form blev meget brukt som bumerke for å beskytte mot onde og farlige makter. Man trodde, at bumerker kunde hjelpe under sykdom, når de blev risset eller tegnet på kirkeveggen, kirkedøren eller annetsteds i kirken. I Trondhjems domkirke har man funnet en masse rissede merker efter pilgrimmene. Man kan sikkert anta, at der i Eidanger kirke har været mange sådanne merker. Jeg tenker mig, at der stod mange på den gamle kirkedør i vestenden.

Dette lille merke på kirkeveggen er et minne fra en mann eller fra en familje på en av gårdene i fordums tid.

Vinduene

«Liten og mørk»,
Disse ord skrev sogneprest Meier om murkirken i begynnelsen av 1700 årene i nogen optegnelser, som er optatt i Kaldsboken. Der var ikke vindu på nordveggen. På sydveggen var to vinduer; de var små og stod nokså høit på veggen. Istedetfor vindusglass hadde man i middelalderen en tynn sjå over det åpne vindu.

Det falt ikke middelalderens menighet inn å klage over at kirken var mørk. Folket var vant til å ha det mørkt i sine hjem dengang. Man var tilfreds med at nordveggen var uten vindu. Man fant det rimelig; der var mange kirker, som ikke hadde vindu i nord, f. eks. Hedrum kirke. Vinduer både i sydveggen og i nordveggen vilde voldt gjennemtrekk under gudstjenesten. Folk tenkte også at onde ånder holdt til i nord, mørkets sted. Det var stort i den tid, at Eidanger hadde fått kirke, og den stod høit i folkets lanke.

I senere tid merkes en forandring. Folket vilde ha det lysere i sin kirke. Allerede i middelalderen blev de gotiske kirker lysere enn de eldre romanske, hvortil Eidanger kirke hørte.

Den første forbedring av lyset i Eidanger kirke, som man vet om, skjedde 1741. I det år satte murmesteren over kirkedøren i murkirkens vestende en vinduskarm, som var arbeidet av Godtfred Snedker, og glasmesteren satte vindu i karmen.

Synsforretningen 1786 viste stor interesse for at kirken skulde bli lysere. Den uttalte, at der utfordres nødvendig flere vinduer, og 1787 skulde efter synsforretningens bestemmelse innsettes syv fag vinduer i skibet; de var vurdert til 70 rd. Det var; et vindu på nordsiden, hvor der før aldri hadde været vindu, to fag i sydveggen større enn før, «engelske runde oventil», og et vindu over kirkedøren, større enn vinduet fra 1741. Hvad man ikke hadde behøvd i middelalderen, var nødvendig nu. Forholdene hadde forandret sig.

Efter 1787 har altså skibet været lysere. Oppe på galleriet blev der bedre belysning først i 1870 årene. Før hadde der bare været takvindu på sydsiden. Det manglende på nordsiden blev innsatt av sogneprest Mülertz.

Utdrag (s. 9-21) fra:
Arnt Schøning: Eidanger kirke. - Porsgrund 1929
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen