Linaaesgate

av Harald Bache Bystrøm

Linaaesgate var, før den brutale veiregulering på Vestsiden høsten 1991, gaten mellem Tørmogaten og Klyvegaten, hvor den fortsatte direkte over i Brogaten og broen. I dag er hele dette idylliske 1800-talls bykvartal fullstendig rasert. Og Linaaesgate fremstår som en gold tunnel mellem steile og uoverstigelige Berlinmurer som et skremmende monument over teknokratenes selvforherligende kulturfiendtlighet.

Linaaesgate. Igjen et navn hvor man må gjette seg til opphavsmannens identitet. Mest sannsynlig er gaten oppkalt etter Jørgen Linaae (1781-1876), eieren og beboeren av Vestregate 16 fra 1820 til 1866. Jørgen Linaae, skipperen som den 5. april 1834 innledet en ny æra i Porsgrunns rike handelstradisjoner. På denne dag heiste han seil på fregattskibet «Georg» med kurs for London. Lasterommet var fyllt med isblokker fra Kirketjernet på Vestsiden. En skipsfrakt for handelshuset J. & E. M. Flood som ga støtet til etablering av en helt ny og blomstrende næringsvei i byen og distriktet - isfarten på England.

Men Jørgen Linaae var ikke bare skipper på egen skute. Han drev også kjøpmannshandel og trelasteksport, en traust og solid representant for byens velstående borgerstand. Da formannskapsloven ble innført i 1837 var Jørgen Linaae en av byens fire første formannskapsmedlemmer og han var blant initiativtagerne til dannelse av Porsgrund og Omegns Sjømandsforening i 1847. Sin kone, Mette Marie, hentet han fra den franske immigrantfamilien Borelly i Arendal, som hadde rømt fedrelandet under revolusjonen og søkt tilflukt i Norge. Ekteparet fikk åtte barn. Den ene av sønnene, Hans Borelly Linaae, drev i årene 1853 til 1860 butikkhandel i Storgaten 176, i dag Café Osebro.

Til tross for at sannsynligheten taler i Jørgen Linaaes favør med hensyn til gatenavnfarskapet, er det allikevel langt mer fristende her å omtale hans fire år yngre bror, Paul (Poul) Sohnwaldt Linaae (1791-1866). Paul Linaae, skibsreder og kunstner, bokholder og verdensmann, elegantier og bohem, som i ettertid har fått langt større betydning for Porsgrunn enn hans stedbundne og jordnære bror Jørgen i Vestregate.

Men la oss gå tilbake til begynnelsen. Slekten Linaae kom opprinnelig fra sognet av samme navn ved Silkeborg i Danmark.

Familiens norske stamfar, Hans Rasmussen Linaae, ble født i 1705. Han kom til Langesund i 1730, tok ut handelsborgerskap og startet trelastutførsel, senere overtatt av eldstesønnen Hans Lund Linaae, som også ble utnevnt til losoldermann i Langesund. Losoldermannen var gift to ganger, annen gang med kjøpmannsdatteren Alethe Cathrine Siewers, som på morssiden var oldebarn av porsgrunnsmatadoren Gunder Solvesen Buer (omtalt i «Gunder Solvesens vei»). Blant deres seks barn var Jørgen og Paul Linaae.

Paul dro tidlig til sjøs. Ble skipsfører i meget ung alder. Men bega sjøen straks etter. Som 22-åring er han å finne i Porsgrunn som ansatt hos den senere Eidsvoldmann Jørgen Aall. Her ble han en betrodd tjener. Fikk snart i oppdrag å representere firmaet på langvarige forretningsreiser i Tyskland og England, hvor han også benyttet tiden til å lære tegning og akvarellmaling. Han var imidlertid ikke mere fraværende enn at han fikk tid til å gå på frierføtter til principalens unge datter Marianne, som ga sitt ja i 1824. Ekteskapet fikk en lovende start med strålende bryllupsfest på idylliske «Roligheden» på Gaasegrund. Som på dette tidspunkt var blitt Jørgen Aalls hjem etter at hans store bygård i Storgaten brant ned til grunnen i mars 1819.

Ekteskapet ble lykkelig, men barnløst og kortvarig, i det Marianne døde bare godt og vel to år senere, 25 år gammel. Hustruens bortgang, og det i en tid med sterkt fallende konjunkturer, tok fullstendig livsmotet fra den kjenslevare Paul Linaae. Han avviklet sin forretning som han hadde etablert i 1818 og drevet frem til å bli den tredje største trelasthandelen i Porsgrunn. Den prektige Aallgården kjøpt av statsråd Niels Aall i 1817 for 3500 Spd. beholdt han allikevel i noen få år, inntil også den ble avhendet i 1831, samtidig som han sa opp sitt handelsborgerskap i Porsgrunn.

Dermed begynte en helt ny tilværelse for Paul Linaae, fullstendig fjernt fra det liv han hittil hadde ført. Samtidige kilder forteller om en omsvermet og populær herre med mange talenter. Han var en dyktig sanger med en fulltonende baryton. Han spilte fiolin og førte seg med verdensmannens verdighet, var særdeles velkledd, sjarmerende og slagferdig, munter og morsom, det selvskrevne midtpunkt i bypatrisiatets sorgfrie selskapsliv. Ulrich Cappelens unge datter var nok ikke den eneste av byens unge damer som sukket lengselsfullt etter at Paul Linaae hadde dratt ut på en av sine mange utenlandsreiser. Til sin bror skrev hun i 1816: «Din gode Ven Paul Linaae er afreist til England. Du kan tro det er et stort Tab; med ham gik da den sidste Rest af Porsgrunds egentlige Cavalerer.»

Av alle steder slo Paul Linaae seg ned i gudsforlatte Åmdal i Telemark, hvor han tok stilling som bokholder ved det økonomisk gebrekkelig kobberverk. Her fant han tid og sted for stille ettertanke. Her fant han Dye motiver for sine akvareller. Her fant han dype skoger for sin jakt på fugl og hare. Her fant han bortgjemte fjellvann og bekkefar hvor han kunne dyrke sin tredje store hobby, ørretfiske.

Oppholdet i Åmdal varte i to år. Så begynte en rekke vandringsår. Til Dilssedorf, hvor han blant annet malte sammen med Hans Gude. Videre til Köln, til Paris og London. Derfra til Sverige. Hvor han ansettes som kasserer ved grev Adolf Rosens messingfabrikk i Nyköping. Senere er han å finne som forvalter hos den blinde friherre Carl Bonde på Säfstaholm, den største privateide landeiendom i Sverige. Hele tiden fortsetter han å male, landskapsbilleder og byprospekter, gods og slott. I 1833 fikk han den smigrende anmodning fra prins Oscar om å male den svenske orlogsflåte, som den sommer lå samlet på reden utenfor Stockholm. Et oppdrag han utførte til prinsens store tilfredshet.

Omkring 1840 var Paul Linaae igjen tilbake på hjemlige trakter, med stadig skiftende stillinger. Først som forvalter av Bolvig Jernværk. Deretter som forvalter av Hans Cappelens Enkes eiendommer i Skien og Vestre Porsgrunn. Men heller ikke her slår han seg til ro. Igjen flytter han tilbake til Porsgrunn. Blir ansatt som kontorist hos kjøpmann Guttorm Riise før han er å finne som bokholder ved Porsgrunds mek. Værksted. Inntil han har sin siste stilling som kontorist i Den første Norske Assuranceforening i Porsgrunn, mens han har en beskjeden bolig i Kullhusbakken 8 på Osebakken.

I alle disse omflakkende år var det malingen som var hans altoppslukende interesse. Og takket være hans mange akvareller er man i ettertid i stand til å danne seg et tilnærmet korrekt inntrykk av hvordan Porsgrunn så ut på 1800-tallet. I en tid lenge før fotoapparatet var i almen bruk festet Paul Linaae motivene til lerretet. Takket være ham har man klare oppfatninger av hvordan de så ut og deres innbyrdes beliggenhet: Kammerherregården, Aallgården, Morgenstiernegården, Gasmanngården, Lagmannsgården, Roligheten. Praktbygninger og arkitektoniske perler av uvurderlig kulturhistorisk verdi. De er alle forlengst borte. Men takket være Paul Linaae er de allikevel høyst nærværende hos alle som minnes den vandrende akvarellkunstner og bokholderikyndige verdensmann i glede og takknemlighet.

Paul Linaae døde plutselig den 8. mai 1866 under et besøk hos vennen Jørgen Wright på Slåttenes i Langesund. Her ble han også gravlagt, på sin fars og farfars gravsted.

Men gjennem sin omfattende kunstneriske virksomhet har han for alltid skapt seg et varig og levende minne i Porsgrunns historie.

Utdrag (s. 86-91) fra:
Harald Bache Bystrøm: Gatelangs i Porsgrunn. - Porsgrunn 1993
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen