Gunder Solvesens vei

av Harald Bache Bystrøm

Når man tar for seg gatenavnfortegnelsen i Porsgrunn, er det én ting som straks springer en i øynene: fraværet av konsekvens i skrivemåten der gater og veier er oppkalt etter fortidens kjente personligheter.

Som Amtmann Berghs gate, f.eks. Hvor mannen er beæret med sin tittel, men fratatt sitt fornavn Christian. Eller har navnekomitéen svevd i den villfarelse og trodd at «Amtmann» var hans døpenavn? Folk ble jo døpt for så mangt før i tiden! En skjebne og en feiltagelse han i så fall deler med dr. Munk i nabogaten, som også har fått byttet ut sitt fornavn Søren med sin yrkestitel.

Louis Vauvert derimot, har vært heldigere. Her er fornavnet med. Til gjengjeld har man kuttet ut tittel. Kanskje fordi man var i tvil om hvilken Vauvert som skulle hedres? Var det skipperen? Eller skipsrederen? Eller kanskje handelsmannen? For her er vitterlig tre porsgrunnske Louis Vauvert'er å velge mellem!

Enda mer komitémishandlet er Deichman, Cappelen og Biener. Her har man gjort rent bord. Og kuttet ut både tittel og fornavn. Rasjonelt og demokratisk. Ingen skal beskylde den kommunale navnekomité for å være besmittet av aristokratisk finfornemmeri.

Dynastiet Aall har åpenbart forårsaket meget hodebry. Her hadde man i alt 12 personer å velge blant. Men hvorfor velge, tenkte vel komiteen. Når man kan putte samtlige Aall'er i samme teine og kalle gaten for Aallsgate!

Familien Flood lider samme grumme skjebne. Også i denne fruktbare patrisierslekt hadde man dusinet fullt. Følgelig benyttes Aall-metoden. Og resultatet blir Floodeløkka, Floodsgate og Floodmyrveien. Men hvem skjuler seg egentlig bak denne trippel-Flood?

På Vestsiden har man imidlertid det gatenavn som er vederfaret den aller styggeste mishandling - Gunder Solvesens vei. Knapt for vei å kalle heller, forresten, nærmest bare en utvidelse av parkeringsplassen bak Vestsidens kirke på Tjenna. Gunder Solvesens vei! Her har gatenavnkomitéen ikke en gang giddet å lete seg frem til mannens fulle navn: Gunder Solvesen Buer. Og riktig navn til en av byens største forretningsmenn gjennem tidene, synes a være et beskjedent krav når mannen først skal hedres. Skyldes den grove tabben overfladisk likegyldighet hos komitéen? Eller mangel på elementær kunnskap om byens fortid? Eller er det et naivt forsøk på å anonymisere analfabeten fra Gjerpen, den dynamiske bondesønnen som underla seg praktisk talt hele ladestedets vestre del ved å kjøpe opp to tredjeparter av all tomtegrunn. Og som av historikere omtales som «porsgrunnsmatadoren»?

Uansett hva grunnen til denne taktløshet kan være, avsløres en skremmende mangel på pietet og ærbødighet. Dette gatenavn er ingen hyggelig hedersbevisning. Det er en grov fornærmelse!

Navneskiltet på Tjenna bringer unektelig tanken også tilbake på den vanskjebne som ble Gunder Solvesen Buers gravsted til del. Den store minneplate over hans grav ble fjernet av vandaler og lagt som trappehelle foran kirkens hoveddør! Av enkelte i ettertiden tolket slik, at endelig kunne menigmann tråkke storkaren Buer ned i sølen. Og hans gravsted er for alltid slettet ut!

Gravskjendingen kan tyde på at Gunder Solvesen Buer ikke var noen populær mann i sin samtid. «Oppkomlinger» av Buers format blir sjelden det forunt. Ennskjønt - det er ingen ting i historien som tyder på at den mektige grunneier og handelsmann var en usympatisk mann. Det er intet ved hans ettermæle, ved hans fremferd i gjøren og laden som forteller om uhederlighet, hensynsløshet eller overgrep. Bortsett fra noen grensetvister leter man i historiebøkene forgjeves etter konflikter eller rettssaker i hans fotefar. Tvert i mot, det hviler et dunkelt slør over denne merkelige manns minne. Alt tyder på at han levde stillferdig tilbaketrukket, men utvilsomt oppslukt av en nærmest umettelig trang til å sikre seg flere og flere gårder, mere og mere jordeiendom.

Ikke mindre enn fem ekteskap hadde Buer bak seg før han selv gikk i graven. Og de mange ekteskap, hvorav noen medbrakte både klingende mynt og gullkantede eiendomsskjøter, blir ofte utlagt som kynisk og beregnende spekulasjon. Det er selvsagt mulig. Men da skal man heller ikke glemme at historien, og ikke minst vår egen lokalhistorie, er en nesten sammenhengende beretning om rike slekters inngifte i hverandre, om forretningsmessige ekteskapsallianser som ble inngått for å sikre arvefølge og øke veletablerte familiens velstand og formue. I så måte var Gunder Solvesen Buer i hvert fall ektefødt barn av sin tid. Og i aller beste selskap med ladestedets ledende familier.

Men et underlig og særpreget menneske må han ha vært, Gunder Solvesen Buer. Født på Meen i Gjerpen i 1672. Oppvokst på nabogården Buer, begge gårder i farens eie. I 1693 kjøpte han Storgaten 181, giftet seg med sin første kone, Guri Toldefsdatter Klyve, løste handelsborgerskap og startet sin forretningskarriere som vertshusholder på Osebakken. Ikke kunne han lese. Heller ikke skrive. Hvilket han ikke var alene om i sin tid. Men allikevel to alvorlige handicap som normalt ville diskvalisere de fleste i en hver forretningsmessige sammenheng. Bare ikke Buer. Han visste å ansette de rette folk til å føre hans korrespondanse og til å finlese tinglysningspapirer og kontrakter. Og troverdige personer føyde små og store tall inn i hans stadig mer svulmende regnskapsbøker.

Å lese om Gunder Solvesen Buers eiendommer er som å bla seg gjennem kommunale grunnbøker og eiendomsregistre. Alle strandtomter fra Moldhaugen til Klyvebekken kom i hans eie. Deriblant også Vestsidens flotteste gårdsanlegg, Zimmermanngarden, som han lot oppføre i 1720-årene. Både Knarrdal og Klyve ble hans gjennem giftermål. Osebakken kjøpte han i 1722 på auksjon etter generalmajor Arnold på Borgestad, sammen med «Porsgrunds vestre Grunde udi Solum Herred med sin deraf gaaende Grundleie og tilliggende Herlighed». I Gjerpen fikk han hånd om gårdene Bekkevold, Ramsåsen, Nærum og halve Vestre Borge.

I 1740 døde Gunder Solvesen Buer, 68 år gammel. Hans femte hustru, Marichen, fortsatte forretningsdriften etter mannens bortgang, også den meget betydelige krambodhandelen, som ved siden av grunnleieinntektene var den betydeligste kilde til den voksende formue.

Fem år senere døde også Marichen, og i 1746 ble boet oppgjort. Med en netto formue på 4545 rdl. sto naturlig nok også forhåpningsfulle friere i kø foran døtrenes jomfrubur.

Skienskjøpmannen Hans Jacob Bommen vant kappløpet om eldstedatteren, syttenåringen Anne Lisbeth. Dermed fikk han bl.a. Osebakken til eie. Disse tomtegrunnene solgte han siden til Herman von Løvenskiold på Borgestad for 520 rdl.

Skipsfører Lars Evensen Forbech fra Brevik var om mulig enda heldigere med sitt frieri. Han ble gift med Inger, yngstedatteren på 16, som foruten tre verdifulle gårder i Gjerpen også kunne bringe halvparten av Vestsidens grunner som medgift.

Men tilbake på Vestsiden er det eneste gjenværende minne om Gunder Solvesen Buer en støvleslitt gravplate, tilfeldig og skjødesløst oppstilt mot et av kirkegårdens mektige løvtrær. Gravstedet er borte. Det er også epitafiets innskrift.

Og ved gaten utenfor kirkegårdsmuren står et veiskilt med et amputert navn som et vitnesbyrd om ettertidens historieløshet.