Porsgrunn Handelstands Forening gjennem 75 år

Del 1 | Del 2 | Del 3 | Del 4 | Del 5 | Del 6 | Del 7 | Del 8 | Del 9 | Del 10 | Del 11 | Del 12 | Del 13 | Del 14

På gamle og nye stier

av Harald Bache Bystrøm

Blant alle de saker som gjennem årene har samlet handelsstandens interesser i særlig grad, kan man trygt slå fast at trafikk- og kommunikasjonsspørsmålene har stått i en særstilling. Årsakene til at byens handelsmenn så aktivt har gått inn for å bedre samferdselen med de omliggende distrikter, er selvsagt å finne i den kjensgjerning at Porsgrunns oppland har vært meget lite, og det handelsmessige utbytte svært begrenset.

Naturlig nok har byens øyne i alle år vært vendt vestover, mot distriktene langs Frierfjorden, Kilebygda og Drangedals skogsbygder. Siden 1870-årene hadde man fast båtforbindelse med Vold og Herre. Den landvertes forbindelse var derimot høyst mangelfull og lite tilfredsstillende. Selv etter at veianlegget Skien - Vold ble ombygget i 1901 manglet Porsgrunn den direkte forbindelse med Kilebygda, idet man fremdeles - og ennu i mange år fremover - var henvist til den meget dårlige vei fra Vestsiden til Solum kirke.

Når Kr. H. Dyring så tidlig som i 1890 fremsette forslag i Handelsforeningen om å sende henstilling til magistrat og formannskap om å få utredet spørsmålet om veiforbindelse fra Vestsiden forbi Torsberg til Vold, så møtte dette selvsagt enstemmig tilslutning. Prosjektet skulle imidlertid bli en langvarig affære. Først i 1914 kunne amtmannen foreta den høytidelige åpning av veien, og den 6 km lange strekningen fra Svanvik til Knardalstrand hadde da medført over 46.000 kroner i anleggskostnader. Og attpå til var den bygget så smal at den ikke kunne gi plass for biltrafikk! Men vei hadde man tross alt endelig fått ...

Om Torsbergveien hadde hatt en smertelig fødsel, så skulle det ikke bli lettere med et annet stort og livsviktig veiprosjekt - Drangedalsveien. Hvor mange kilo dokumenter, brev og statistiske oppgaver som i tidens løp er ofret på denne plan, er det ingen gitt å vite. Hvor mange komiteer, deputasjoner og befaringer prosjektet har avfødd, har man heller ikke tall på. Hva veispørsmålet har avslørt av uduelighet, av utillatelig sommel, av utrolig mangel på oversikt og sløseri med offentlige penger, skal barmhjerteligen forbigås her. Når Drangedalsveien, da den endelig ble gjort i farbar stand i 1957, kunne rose seg av å være fylkets eldste veiprosjekt, var det en tvilsom ære og lite plaster på såret.

Den omstridte veistrekning fra Gisholt i Kilebygda til Drangedal var snaue 20 kilometer, en bagatellmessig affære når man ser hvilke enorme fordeler løsningen av spørsmålet innebar. Drangedal var ikke bare fylkets største skogbygd med 1/7 av dets samlede skogareal, som på grunn av mangelfulle veiforbindelser hadde store avsetningsvanskeligheter med sitt skogsvirke. Over 100.000 dekar verdifull skog ble liggende dårlig utnyttet. Femogfemti gårdsbruk i de avstengte grendene Sandnes, Henneseid og Straume manglet avsetningsmuligheter for melk og andre gårdsprodukter, mens Porsgrunn - som bygdens naturlige avtager - på sin side bare fikk dekket ca. tredjeparten av sitt melkebehov fra egne leverandører.

Utallige forsøk ble gjort for å få satt fart i planene. Endelig i 1933 lyktes det å få bevilget penger til anlegget, og de første spadetak ble tatt. Noen regelmessig drift fant myndighetene imidlertid ikke å kunne spandere. Det meste arbeid ble utført som nødsarbeid. I 1939 ble driften helt innstillet. Strekningen Sandnes-Henneseid var da ferdig planert, men ikke gruset. Østenfor Sandnes mot Langen var den delvis opparbeidet og to broer ferdigbygget. Fra Kilebygdasiden var veien farbar mot Hovind-dalen.

Cirka 800.000 kroner var anvendt på veien da arbeidet ble nedlagt. Krigen satte en foreløbig stopper for alle videre planer. De ansvarlige instanser lot veien skjøtte seg selv, slik at da Drangedal og Porsgrunn i fellesskap gjenopptok prosjektet i 1945, var veien i mellemtiden overvokst av ungskog, busker og kratt. På sine steder var veilegemet rast ut, bekkefar og myrvann hadde uhindret drevet sitt undergravningsarbeid. Den mistrøstige veistrekning lå som et bedrøvelig monument over offentlig lettsinn og planløs udugelighet ...

Det er uråd å gjengi Drangedalsveiens videre lidelseshistorie. Takket være en utrettelig innsats fra folk som ordfører Tor Lundtveit i Drangedal og formannen i Porsgrunn Handelsstands Trafikknemnd, bestyrer Gjerløw Skaardal, ble veien omsider gjort ferdig. Men da var de skandaløse tilstander blitt så store og ubehagelig påtrengende, at selv de ansvarlige myndigheter ikke lenger kunne lukke øynene for dem.

I dag er veien farbar. Bussrute opprettholder den daglige forbindelse. Kontakten mellem bygd og by er knyttet. Skogsdriften har fått avsetningsmuligheter. De avstengte grender er ikke lenger isolert fra omverdenen. Byen har knyttet nytt oppland til seg. Anstrengelsen har endelig båret frukter ...

Også innen andre sektorer av kommunikasjonslivet har handelsstandsforeningen nedlagt et stort og viktig arbeid for sin by. Når en komite i 1918 blir nedsatt for å «skaffe stalder for de tilreisendes hester» forstår man at vår egen tids trafikknemnd arbeider på tradisjonsrik grunn når den bestreber seg på å skaffe byen moderne og hensiktsmessige parkeringsplasser for den økende bilpark.

Som et apropos til de siste års livlige diskusjoner omkring bussholdeplass på Kammerherreløkka kontra Floodeløkka, kan man merke seg at foreningen i 1922 gikk inn for å opprette en «automobilrute fra Borgestad - event. Meenstad - ned til Porsgrund over broen til Vestre Porsgrund og op til Toldnes-Lahelle». Man behøvde vel ikke sloss så meget om stoppestedene den gang - - -.

At Danmarksfergen fikk Larvik som anløpssted i stedet for Porsgrunn, kan man i hvert fall ikke laste handelsstandsforeningen for, som bevilget fem tusen kroner til formålet. Flyplassplaner har heller ikke ligget utenfor trafikknemndas arbeidsområde, og Statsbanene har alltid følt nemndas blikk på seg når nedstøvede stasjonsplaner har vært fremme til luftning. Men først og fremst har de uholdbare forhold ved bilsakkyndiges avdelingskontor vært gjenstand for kritikk, bearbeidelse med planer og nye forslag. Når ekspedisjonsforholdene i år endelig er brakt over i tilfredsstillende former, har man grunn til å si takk til den som takken fortjener - handelsstandens trafikknemnd.

Foreningskomitéer har som oftest en forbausende evne til å kvele enhver god idé i fødselen. La det være trafikknemndas ære at den selv har avfødd de gode idéer. La det bli til dens heder at den iherdig har forfulgt sine planer, at den har trosset motstand og uvilje. At den kan peke på praktiske resultater av sin virksomhet. Og ikke minst fordi den stadig er i marken på jakt etter nye oppgaver - til byens og næringslivet beste.