Porsgrunn Handelstands Forening gjennem 75 år

Del 1 | Del 2 | Del 3 | Del 4 | Del 5 | Del 6 | Del 7 | Del 8 | Del 9 | Del 10 | Del 11 | Del 12 | Del 13 | Del 14

Krisetid og jobbetid

av Harald Bache Bystrøm

Ved århundreskiftet sto byen overfor gode økonomiske vekstmuligheter. Porsgrunn rangerte nå som landets tredje største trelastby. Handelsflåten med sine over 800 mann på skutene nød ennå godt av høykonjunkturene på verdensmarkedene. Iseksporten hadde sin rikeste blomstringstid. Byens handel- og næringsliv ble ytterligere utviklet og konsolidert. Industrien begynte å sette sitt preg på byen.

Ved siden av sjømannsyrket er det Porselensfabrikken, Det mekaniske verksted og Franklin, Baker & Co. som med sine syv hundre mann er de største avtagere av arbeidskraften. Også de mindre industrielle bedrifter, som Gjærfabriken, Brynestenfabriken, Baand- og Knappefabriken hadde livlig virksomhet med ca. 150 mann, mens småindustrien og håndverksbedriftene beskjeftiget bortimot to hundre arbeidere.

Takket være den allsidighet som preget næringsvirksomheten, unngikk Porsgrunn mange av de uheldige følger som kriseårene 1901-1903 førte med seg, og som rammet en rekke kystbyer meget sterkt. Om man i første omgang unngikk depresjonsbølgen, ble dette allikevel bare som en utsettelse å regne for det som senere måtte skje.

Årene frem til 1. verdenskrig ble en vanskelig tid for byen. Omleggingen fra seil til damp forårsaket en katastrofal tilbakegang for sjøfartsnæringen. De hvite seil hadde ført byen frem på tredjeplass blant sjøfartskommunene, i 1910 er den distansert til en beskjeden femtendepIass. Iseksporten hadde sine beste år inntil 1906. Trelasteksporten ble et minimum av hva den hadde nært i gylne år før 1907. Bølgetoppen var nådd - og passert.

Som honnør overfor stifterne skulle Fællesforeningens jubileumsmøte i 1914 henlegges til Porsgrunn. Allerede året før begynte de første forberedelser til festlighetene og et stort forhåndsarbeid ble nedlagt i arrangementet. Byen var forberedt på storinnrykk. Handelens menn fra hele landet meldte sin ankomst. Statsminister Gunnar Knudsen hadde tilsagt sitt nærvær under åpningen og selv innbudt alle deltagerne til stor middag på Borgestad Gård.

Alle planer og arrangementer fikk imidlertid en brå slutt. Natten til 2. august kom iltelegram til Borgestad som meddelte at Tyskland hadde erklært Russland krig. Statsministeren dro til Kristiania i all hast. Generalmøtet ble avlyst. Møtedeltagerne fikk plutselig annet å tenke på enn jubileum og festmiddager.

Tidligere på året var inntrådt en merkbar endring i verdenskonjunkturene. Trykket av den internasjonale spenning og den økende politiske uro ga seg markante utslag i sterk fraktnedgang. Eksportmarkedene ble ustabile og avventende. Den innenlandske kjøpeevne holdt seg allikevel godt. Omsetningsnivået like før krigsutbruddet var bedre enn på mange år.

Mandag den 3. august 1914 er gått inn i historien som «den sorte mandag». En blanding av skrekk, fortvilelse og angst forplantet seg over hele landet. Foran bankene dannet seg store køer av innskytere som ville ta ut sine penger. Norges Bank hadde allerede 1. august bestemt at ingen uttak av innskudd på 6 måneders oppsigelse kunne foretas før etter fulle 6 måneders varsel, og at innskudd på vanlige sparevilkår, utenfor den alminnelige oppsigelse, kunne tas ut med høyst kr. 100,- pr. dag pr. bok.

Forordningen øket uroen mer enn å dempe. lnnskyterne ble enda mer redde for å miste sine penger. Vanskeligst stillet var de som hadde kontraktmesige forpliktelser i form av gjeldsavdrag og andre bindende utbetalinger. Bankene måtte i slike tilfelle granske hver enkelt ansøkning om dispensasjon fra loven, for om mulig å komme frem til tilfredsstillende ordninger.

Den 4. august kom Finansdepartementets forordning om at der kun måtte utbetales femti kroner på hver kontrabok pr. uke. Bare beløp som skulle benyttes til lønninger ble unntatt. Samtidig kom en provisorisk anordning, som ga alle fordringer med forfall i tiden 5. august - 6. september 1 måneds henstand. Denne anordning som også fritok Norges Bank fra dens forpliktelse til å innløse sine sedler i gull, ble senere erstattet av moratorieloven av 18. august.

Den første paniske reaksjon på krigsutbruddet gled forholdsvis snart over. Runet på bankene avtok. Moratoriet hadde den forønskede virkning. Avspenningen kom til uttrykk i at Norges Bank allerede 20. august igjen reduserte diskontoen fra 6½% til 5½%.

De følgende fire krigsår og den nærmeste etterkrigstid er preget av en inflasjonsbetonet utvikling av pengevesenet. Landets nøytralitet muliggjorde handelssamkvem med alle krigførende parter. Skipsfartens enorme fortjenestemuligheter, den tiltagende spekulasjon og økende varemangel skapte en prisrevolusjon som ikke lot seg stanse, samtidig som en veldig nominell økning av alle verdier førte til stadig synkende kjøpekraft for kronen. Likevel kan man samtidig også peke på en reell inntektsøkning som i stor utstrekning brakte en høyere velstand og levestandard med seg.

Den raskt økende pengerikelighet skapte en spekulasjonstrang landet ikke har opplevd maken til hverken før eller siden. Loven satte ingen restriksjoner for aksjeomsetningen og aksjemeglerforretninger, som under senere normale tilstander ville savnet enhver forutsetning for å fylle kravene til autorisasjon, hadde en eventyrlig vekst. I løpet av kort tid hadde jobbefeberen grepet om seg innen alle lag av samfunnet. Bønder og håndverkere, kjøpmenn og arbeidere sto plutselig med hendene fulle av aksjer i selskaper hvis eksistens ofte var like fersk som trykksverten på aksjebrevene. Kjøp og salg av verdipapirer, kurser og utbytte ble borgerens alfa og omega. Spesielt var det skipsaksjeselskapene som nød godt av denne spekulative gullalder. Men også, industrielle bedrifter og omfattende import- og eksportforetagender ble etablert. Og foretagsomme handelsfolk som red på toppen av spekuansjonsbølgen hadde ingen vanskelighet med å skaffe fornøden kapital til veie. Bankene var overlesset med penger og lånte mer enn villig ut.

Fortjenstmulighetene lå i alt som kunne selges. Skip, fast eiendom, aksjer og varepartier skiftet eiere i en rivende omsetningsstrøm. Banker og forsikringsselskaper, rederier og handelsfirmaer dukket opp som sopp i regnevær. Jobbespykosen var hinsides tanke og fornuft. Den kjente ingen grenser eller stengsler. Det var dager man tente sin sigar i flammen fra en hundrekroneseddel.

Det har ingen hensikt å gå i detaIj når det gjelder jobbetiden. Den gang ingen kunne unngå å bli rik - i hvert fall for en stakket stund. Men også disse økonomiske vanviddsår gikk over. En dag var spekulantenes dager talte. KonjunkturomsIaget i 1919 ga de første skudd for baugen. Året etter kom krisen for alvor. Noen få kom ut av den monetære heksedans med skinnet og gullet i behold. De fleste ble sittende med de forlokkende aksjebrev for lenge. Det ble akkordenes og konkursenes år. I 1920 nådde kroners kjøpeevne sitt lavmål. Da svarte den til 23,5 øre i førkrigsverdi.

Krisen rammet Porsgrunn med full styrke. Porsgrunds Handelsbank innstilte sine betalinger i 1921. Porsgrunds Kreditbank gikk over ende året etter. Porsgrunds Sparebank klarte med nød og neppe å ri stormen av. Bankkrisene rammet næringslivet dobbelt hardt. De tallrike foretagender som hadde sett dagens lys under høykonjunkturene, forsvant like hurtig som de var dukket opp. De som hadde tjent seg rike i en fart, mistet formuer like raskt.

Krisen rammet ikke bare spekulantene og aksjejobberne. Også gamle, solide firmaer, hvor innehaverne hadde ledet med forsiktig hånd gjennom heksedansen, fikk føle omslaget. Innskrenkninger og likviditetskriser hemmet produksjonslivet. Arbeidsledigheten tok til. Omsetningen svant inn. De tunge depresjonsår var ved sin begynnelse.

Ubåtkrigens redsler og minesprengningskatastrofene hadde brakt sorg og savn inn i mange byens hjem, men forøvrig fikk man liten føling med det krigsdrama som ble utspilt på de europeiske slagmarker. Sabotasjen ombord i D/S «Ara» som ble sprengt i brann av en helvetesmaskin etter lasting ved Menstad, var nok av de begivenheter som skaket befolkningen opp for en stund, men ellers måtte man i byen nøye seg med den mystiske russiske greven, major Kresnokowsky, som en tid oppholdt seg i distriktet. Greven vakte med sin khakiuniform, sine veldige mustasjer og fryktinngydende ridepisk livlige forestillinger om spionasje og allehånde uhumskheter, og den omstendighet at han holdt seg med en svindlerske og «eventyrerske fra Halden» gjorde ikke russeren mindre interessant. Etter hva folk visste å berette, hadde grev Kresnokowsky flyktet fra sin tjeneste i den russiske armé, og han skulle, visstnok også ha brakt med seg adskillige verdisaker. At han stadig var på farten i en hurtiggående motorbåt, gjorde han mistenkelig også i politiets øyne. Men noen spionasjevirksomhet fikk man likevel aldri påført ham.

I savnet av ytre dramatikk på hjemlige trakter, arbeidet folkefantasien desto mer intenst for å bøte på denne mangel. Ubåter var sett på de underligste steder. Zeppelinere var et yndet emne. Fremmedfolk ble sett på med mistro og skepsis. Typisk er historien om den gang Porsgrunnspolitiet ble varslet om at et par utlendinger hadde vært i byen og kjøpt opp en masse kobbertråd. Folk mente den skulle brukes til en hemmelig felttelefon. Da politiet undersøkte saken, åpenbarte de to «utlendingene» seg som fredsommelige, intetanende gartnere som benyttet kobbertråden til - kransebinding

Hva var det så man beskjeftiget seg med på Handelsforeningens møter i disse år? Protokollanførslene forteller svært lite om de begivenheter av økonomisk og politisk karakter som finner sted. De vanskeIigheter og oppgaver som foreningens menn må ha kjempet med i sin daglige dont, kommer bare sporadisk til syne gjennom de forhandlinger som dokumenteres. Det er fremdeles ekspedisjonsforholdene ved jernbane og brygge som opptar plass. Dampskipsselskapenes følgebrev volder besvær, det samme gjør utilfredsstillende postgang og andre «nære ting». Da Statens Provianteringskommisjon ved begynnelsen av krigen ville gå utenom handelsstanden ved å selge direkte til forbrukerne via de lokale provianteringråd, var dette en sak som møtte samstemmig protest fra landsende til landsende i handelsforeningene. Lovmessig plikt til å assurere mot brann- og sjøskade, firmaregisterloven, innskrenkninger i salg av øl og vin og andre almene handelsspørsmål var emner på møtene - i Porsgrunn som i andre byers foreninger.

Av ren lokal art var derimot deltagelsen i den kommunale rottekrig, hvor foreningen etter anmodning fra «Formanden i Rottekomiteen» skrider aktivt inn ved å bevilge hundre kroner. Udyrene lot seg imidlertid ikke avfeie med et så ringe beløp, og også senere år ser Handelsforeningen seg nødsaget til å gripe til kassen med samme formål for øye. I 1917 økes bidraget endog til to hundre kroner. Men da skjer det rimeligvis også mot en stemme ...

Selv om krigsbegivenhetene ikke lar seg avspeile i foreningens møtevirksomhet, viser foreningen i alle fall ny vekst i disse begivenhetsrike år. I 1916 dannes egne grupper for kolonial, manufaktur og isenkram. Samme år vedtar man å benytte porselensmaler Wilhelm Rudolphs forslag til emblem, og navnet forandres til «Porsgrunds Handelsstands Forening». Pengerikeligheten gir seg utslag ved økt virksomhet i innsamlingene før jul til vanskeligstilte familier, som under krigen kunne beløpe seg til 10-15 tusen kroner hvert år.

Av små og store saker fra denne tid er det så mange som har kuriositetens interesse, notater som gir levende tidsbilder og aktualiserer fjerne begivenheter. La det bli med å minne om at foreningen den 13. mars 1912 sender en inntrentrengende anmodning til Stortinget om å etterkomme ansøkningen fra Det Geografiske Selskab om 200.000 kroner til støtte for Roald Amundsen. Når protokollen samtidig beretter at «Efter Mødet samledes Medlemmene om en Punchebolle hvorved Amundsens Skaal blev drukket», så gjør ikke det forestillingen mindre nær og levende ...

Utdrag (s. 50-55) fra:
Harald Bache Bystrøm: Porsgrunn Handelstands Forening gjennem 75 år. - Porsgrunn 1959
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen