Porsgrunn Handelstands Forening gjennem 75 år

Del 1 | Del 2 | Del 3 | Del 4 | Del 5 | Del 6 | Del 7 | Del 8 | Del 9 | Del 10 | Del 11 | Del 12 | Del 13 | Del 14

Porsgrunn Handelstands Forening gjennem 75 år

Handelsforeningen tar form

av Harald Bache Bystrøm

Da Porsgrunds Handelsforening avholdt sitt første ordinære medlemsmøte den 22. januar 1885, var allerede 45 medlemmer innmeldt, hvorav 21 kan sees å ha vært tilstede. Fra starten av var også noen få kvinnelige medlemmer, men så vidt man kan tyde protokollen, ser det ut til at disse etter hvert trakk seg tilbake fra aktiv deltagelse i foreningsarbeidet.

At tiden var moden for en handelsforening, tyder behandlingen av de aktuelle saker på. Allerede på det første medlemsmøte behandlet man en utpreget kjøpmannssak, som naturlig nok også i alle år senere har vært et stadig tilbakevendende tema under forhandlingene, nemlig stengetiden for butikkene. At det er en annen, og på mange måter en fremmed tid man her kommer inn på livet, forstår man når der «behandledes Forslag om Lukning af Butikkerne Kl. 8, undtagen Lørdag og Helligaftnerne.»

Når butikkene åpnet klokken 8 om morgenen, synes det å være et rimelig krav fra handelsbetjentenes side å få innført stengetid etter tolv timers arbeidsdag, men hver gang spørsmålet var brakt på tale, hadde det møtt samlet motstand fra kjøpmennenes side. Tidens skikk var nå engang slik at man holdt butikkene åpne så lenge det var mulighet for at kunder ville komme innom, men ved avstemningen over forslaget i handelsforeningen viser de tilstedeværende en overraskende imøtekommenhet ved å gi det sin enstemmige tilslutning. «Endvidere besluttedes, at de ikke tilstedeværende Medlemmer gjennem Bestyrelsen skulde underrettes, for derefter at gjøre Beslutningen bekjendt for Publikum.»

I alt ble avholdt fire møter i foreningens første driftsår. Som regel er det interne kjøpmannssaker som drøftes. En enkelt gang avholdes møte i fellesskap med Håndverkerforeningen, hvor kredittforholdene er gjenstand for livlig diskusjon. Også ved mange anledinger senere har Handelsforeningen søkt kontakt med både Håndverkerforening og Sjømandsforening i saker av almengyldig karakter, og hvor de enkelte næringer kunne samles om byens fellesinteresser på det merkantile og økonomiske område.

At også fedrene kunne ha sine bekymringer, selv uten skjemavelde og prisdirektoratiske krav - tyder møtet av 11. mars 1886 på. Her er det den tiltagende illojale konkurranse fra fabrikanters og grossisters side som skaper bekymring. Og som alltid, når næringen står på spill, er enighet lett å oppnå. I hvert fall møtte vedtaket om å sende ut et sirkulære ingen prostest fra møtedeltagerne, der det blant annet heter: «... Bragt i Erfaring at endel Grosserer og Fabrikanter leverer sine Varer til Stedets Forbrugere til engros Priser har Porsgrund Handelsforenings Medlemmer forpligtet sig til at ophøre med saadanne Forbindelser der bevislig driver denne for sund Handel skadelige Trafik.»

Kjøpmannen før århundreskiftet sto på mange måter i en vanskelig utgangsstilling i konkurransen om kundenes gunst og skillinger. Selv om forretningene etter hvert var blitt spesialisert og utvalget større og mer rikholdig, så var kjøpmannen likevel henvist til en passivitet overfor kundekretsen som i dag ville være en utenkelighet. Hver enkelt forretning var avhengig av de mennesker som bodde i dens umiddelbare nærhet. Byens befolkningstilvekst var meget liten. Noen forflytning av boligområder innen byen var det heller ikke. Folk handlet der det falt seg lettest - hos nærmeste kjøpmann.

Nå kan man med rette peke den kjensgjerning at lønningene var små. At den alminnelige kjøpekraft var liten, det daglige forbruk enkelt og kravet til luksus minimalt. Kjøpmannens passivitet skyldtes derfor ikke varemangel eller utilstrekkelig assortement. Ser man bort fra de konjunkturelle nedgangsperioder, vil man blant annet finne at en av grunnene til at omsetningen innen engros- og detaljhandel sto på et nærmest stagnerende stadium, er at handelsmannen ennu ikke hadde fått hånd om sitt mektigste og viktigste propagandamiddel - reklamen. Uten et ansikt utad, uten en effektiv utnyttelse av reklamen som behovskapende faktor på salgsmarkedet, er selv de mest livsberettigede omsetningsledd dømt til passivitet og tilbakeholdenhet.

I tillegg hertil hadde man et til dels meget omfattende direktesalg fra fabrikanter og grossister. Ofte var dette spekulasjonsbetonte foretagender eller økonomisk tungtbelastede firmaer, som på denne måte øynet mulighet for en lettvint merfortjeneste ved å gå utenom detaljister som mellomledd.

De fleste firmaer som slo inn på denne forretningstaktikk, fikk imidlertid som regel en kortvarig eksistens. Selv om mulighetene for en umiddelbar fortjenstøkning lå innen forgjettende rekkevidde, skulle det likevel vise seg skjebnesvangert å gå utenom de regulære omsetningsledd. Den enstemmige motstand fra den samlede handelsstand over hele landet ble som oftest en altfor stor påkjenning for disse outsiderfirmaer, og det ene etter det andre måtte etter hvert innstille virksomheten.

Det kan i denne forbindelse være av interesse å nevne også en annen gruppe direkteleverandører som her konkurrerte på hjemmebane, nemlig omførselshandlerne. Hva skreppekarene, disse landeveiens frie handelsmenn omsatte i bygd og by år om annet, lar seg ikke regne ut hverken av ligningsprotokoller eller hos skattefut. Men at en meget betydelig andel av den totale omsetning falt på omførselshandelen er hevet over tvil. Grunnen til at skreppehandelen florerte som den gjorde, kunne være så mangt. Men mon tro om ikke den maleriske kramkar som kom allesteds fra og som skulle ingensteds hen, nettopp hadde i sin makt det propagandamiddel som kjøpmannen bak disken var avskåret fra å bruke - den direkte påvirkning av kunden. Ved siden av en velfylt skreppe eller godt lastet kjerre forsto omførselshandleren å utnytte alle de reklamemuligheter et godt smurt munntøy hadde gitt ham. Omførselshandleren oppsøkte kunden hvor han var å finne. Han førte butikken med seg. Men først og fremst solgte han fordi han fylte et behov. Og var ikke behovet til stede, så gjorde han det som all moderne reklamevirksomhet i dag har som grunnleggende prinsipp - han skapte behovet.

At handelsforeningens medlemmer gikk til samstemmig protest mot alt som smakte av direktesalg skal derfor ikke undre. På noe annet grunnlag enn boykott av leverandørene kunne kjøpmennene ikke møte den overhåndtagende konkurranse. Det skulle ennu gå mange år før de fikk andre midler i sin hånd til effektivt å møte konkurrentene på like fot ...

Det kan kanskje være en trøst for dagens kjøpmenn som med adskillig rett beklager seg over det økende kredittsalg og tilhørende likviditetsvanskeligheter å vite at problemet heller ikke var ukjent for foreningens første medlemmer. At det også den gang var et påtrengende behov for en innstramming av kreditten, tyder den ting på, at emnet var det aller første som ble beæret med en spesialkomité, som gjennem en skriftlig betenkning skulle fremme forslag om hvordan man skulle komme uvesenet til livs.

Som med komitéer flest, kan heller ikke denne sees å ha arbeidet hverken raskt eller effektivt. I hvert fall spores ikke noe resultat av dens arbeid. Om dette skyldes en øyeblikkelig bedring av godtfolks betalingsevne skal være usagt, men i så fall har «borging» og kjøp «på krita» tretten år senere igjen skapt et påtrengende behov for en ny komité. Og komitéens oppgave er denne gang like konkret som delikat - den skal utarbeide en «Svartebog» med fortegnelse over medlemmenes dubiøse skyldfolk. I protokollen for 30. november 1897 leser man således: «Efter en længere Discution vedtoges et af Hrr. Th. H. Dyring fremsat Forslag der gik ud paa at vælge en Komité med det Opdrag «til næste Møde» at fremkomme med Forslag om hvorledes en saadan Bog skulde praktiseres.»

Understrekningen i protokollen fikk den forønskede virkning, for mot all sedvane forelå virkelig forslaget allerede «paa næste Møde». Komiteen viser her en beundringsverdig sans for språkets valører, idet den diskriminerende betegnelse «Svartebog» nå har fått den mer nøytrale titel av «Anmeldelsesprotokoll». Nå ja, navnet skjemmer ingen, selv om de fleste nok ville skjemmes over å få navnet mellem disse protokoIlpermene.

At lignende «svartebøker» innen moderne forretningsliv spiller en betydelig rolle for kredittgivningen, viser bare nok en gang at fedrene var våkne i sitt fag og behersket sitt metier.

Av praktiske saker er det mange eksempler å peke på, hvor foreningen grep inn ved forslag eller selv tok initiativ til å omsette nye ideer i praksis. At den tungvinte ordning med skriftlig ansøkning til Porsgrunds Sparebank hver gang en veksel skulle diskonteres falt bort, og at der i stedet ble gitt adgang til «at faa diskontert Forretningspapirer ved Skranken», skyldtes henvendelse fra foreningen i 1888. Isbrytingen på Frierfjorden og Porsgrunnselven var også ofte et aktuelt emne. Likedan vant et forslag om en kommunaI brannassuranseforening i konkurranse med de private selskaper stor tilslutning. På et møte i november 1886 var det enighet om å undersøke mulighetene for å få dannet en slik forening, som skulle gi medlemmene fullgod sikkerhet for en billigere premie. «Man enedes om at forindenden foretoges videre derved at faa en fuldstændig Fortegnelse paa Byens Huse med Ricikoen paa hvert enkelt og delte Østsiden i 6 og Vestsiden i 3 Distrikter og valgte et Medlem i hvert Distrikt til at samle disse Oplysninger.»

Forslaget medførte en rekke styremøter, og spørsmålet ble ivrig drøftet medlemmene og handelens folk imellem. Aktiviteten ga seg til slutt også utslag i innbydelse til aksjetegning i en Brandassuranceforening for Porsgrunn, uten at dette får noe annet resultat for protokollen enn opplysningen om at den samlede brannassuranse for byens hus etter fortegnelsen beløp seg til ca. 1,5 millioner kroner.

Et lignende initiativ utgikk fra Handelsforeningen da den i 1891 gikk aktivt inn for opprettelse av en privatbank i byen. Også dette prosjektet vant begeistret tilslutning, og ved forhåndstegning kunne noteres 540 aksjer. Protokollen forteller intet om aksjenes pålydende, men noen lakoniske linjer av 20. oktober 1891 beretter at planene om privatbank kom til å lide samme skjebne som brannassuranseforeningen, idet det er «besluttet at inddrage Listerne og løse Actietegnerne for deres Forpligtelser da der til Dato kun var tegned 843 Actier hvoraf 150 Udenbys.»

Da den tekniske aftenskole ble opprettet i 1889, gikk foreningen sterkt inn for å opprette en handelsklasse ved skolen. Likedan beskjeftiget man seg med spørsmålet om stats- eller privateid telefonselskap, handelsrett for Porsgrunn, utvidelse av tolltidene, bedring av jernbane-forbindelsen med hovedstaden, fond til understøttelse av medlemmene, henstilling til Statsbanene om ilgods-sendinger med nattoget og en rekke andre lignende spørsmål.

I oktober 1888 sendte man en henstilling til magistrat og formannskap om «at det nugjældende Forbud mod Salg af Vin og Mjød efter Kl. 5 Eftermiddage før Søn- og Helligdage fra 1/12-88 maa blive hævet.» Til sorg for både tørste borgere og mjødhandlende kjøpmenn ble søknaden avslått, hvorfor man i neste møte besluttet «at indgaa med fornyet og begrundet Ansøgning.»

Stortingsvalg og kommunevalg skapte økt aktivitet innen medlemsrekkene. Ved valget i 1888 søkte man samarbeid med Sjømandsforeningen og Håndverkerforeningen for «at opsætte en Valgmandsliste man troede vilde samle Stemmerne», og i 1894 var det skjønn enighet «om at lade udgaa et Opraab til alle Landets Handelsforeninger om at arbeide for at der til til Stortingsvalgene til Høsten vælges flere Næringsdrivende.»

Høsten 1895 er man levende opptatt av «Spørgsmaalet om hvad der fra Kjøbmandsstandens Side kunde gjøres forat hæmme den i den senere Tid rundt omkring i Landet (og også her i Byen) oprettede cooperative Handelslag», mens man i samme åndedrett drøfter hva som kan gjøres for å skaffe de regelmessige Møder større Tilslutning». Det siste kunne nok også trenge styrets bevåkenhet, for når man stundom måtte gå til protokolleringer som denne fra, august 1888, hvor det berammede møte ble avlyst «da der ingen mødte» - er det på tide at medlemmene ruskes i nakken.

Noen fast møtedag hadde foreningen ikke i disse år. Møtene ble avholdt når styret fant grunnlag for innkallelse. Først i 1888 gikk man inn for regelmessig møtevirksomhet annen hver tirsdag, hvortil diskusjonsemnene måtte tilstilles bestyrelsen på forhånd.

Noen foredragsvirksomhet kan heller ikke spores. Første gang dette drøftes er på et møte høsten 1891, hvor «der behandledes en Forespørgsel fra Overretssagfører Gløersen om Handelsforeningen kunde ønske afholdt et Foredrag over Juryen, idet der meddeltes at Hrr. Gløersen kun forlangte Reise og Ophold som Erstatning herfor. Da de fleste af de Mødende imidlertid ikke var for Sagen, bestemtes der ikke at modtage Tilbudet.» I stedet gikk man inn for «fra næste Møde af at faa istand Diskutioner om for Handelen vigtige Spørgsmaal.»

Først fire år senere finner man en innbudt foredragsholder i den ærverdige forsamling. Det er bestyreren av Aftenskolen, candidat Carl Lund. Som borger av byen faller han ikke foreningen til byrde med krav om erstatning hverken for reise eller opphold. Og attpå til gir han til beste en orientering om den planlagte handelsklasse ved Aftenskolen, hvilket jo skulle være et «for Handelen vigtig Spørgsmaal.»

Selv om de fleste av alle saker ikke skulle få noen praktisk betydning i videre forstand, så vidner de allikevel om at foreningens menn på mange vis hadde et våkent øye for aktuelle samtidsproblemer. At de var rede til å legge skulderen til. De vitner om en optimisme, et fremsyn og initiativ som på et annet felt for alltid har risset Porsgrunds Handelsforenings navn inn i den norske handelsstands historie - stiftelsen av Den Norske Handelsstands Fællesforening.