Først hadde alteret stått bak korbuen inne i det gamle kor. Det var en stor forandring efter restaureringen 1787 at alteret blev satt i skibet foran kordøren. Derved blev en del av skibet tatt til alterkor, og gulvet blev derfor forhøiet i den øverste del av skibet.
I Trondhjems domkirke blev hele skibet i Olav Kyrres kirke tatt til kor i erkebiskop Jon Birgessons dager i 1200 årene, fordi det gamle kor blev for litet. I Eidanger tok man i 1700 årene en del av skibet til kor og lot koret bli sakristi. Dette er interessant.
Det er en følge av alterets flytning, at skibet i murkirken utvendig ser større ut, enn det nu er innvendig.
Alteret fikk plass i skibet, uten at dette blev mindre enn før, fordi det samtidig blev forlenget med tretilbygningen.
Den store forandring hadde sin grunn i at murveggene i det gamle kor fikk en stor og langvarig reparasjon, så koret ikke kunde benyttes mens arbeidet stod på. Det var dog visst ikke meningen, at alteret bare midlertidig skulde stå i skibet og flyttes tilbake til koret efter dets restaurering. Dette vilde været det riktigste, men av økonomiske hensyn fant man det godt å spare utgiften med å bygge sakristi, og i slutten av 1700 årene var der liten forståelse av de strengt kirkelige hensyn.
Over alterbordet blev reist en meget bred og høi alteropbygning. I tiden før 1787 hadde alteret inne i koret sannsynligvis hatt en altertavle. Den nye alteropbygning i 1787 har været større. Den har lignet de store altertavler, som var kommen i bruk i den tid over hele landet. Det var høie og brede opbygninger med meget treverk. Nærmest over alterbordet var et maleri av Jesu himmelfart. Dette blev funnet 1906 oppe i tårnet bak en trapp og blev hengt op i sakristiet.
Høiere op i alteropbygningen stod prekestolen som en halvrunding. Presten kom inn i den gjennem en liten dør, uten at man kunde se prekestoltrappen. Forat der skulde bli plass for denne mellem korveggen og alteropbygningen, stod alterbordet så langt som m. 2,40 fra korveggen efter Domenico Erdmanns beregning.
På hver side av den statelige alteropbygning hang store røde draperier eller gardiner mellem den og langveggene næsten ned til gulvet uten å nå like hen til veggene. De var opheftet til siden for å gi gjennemgang.
Dette alterparti øverst i skibet foran korbuen virket meget effektfullt, men det passet ikke i den middelalderske murkirke. Det stemte med den tids smak for det pompøse. Menigheten må ha funnet det meget høitidelig. De lange nedhengende røde draperier på hver side av denne alteropbygning fra 1787 var egentlig en efterligning av den pompøse prakt i den barokke kunstretning forut for rokokkotiden. Erdmanns forslag vender tilbake til dette, men i vår tid vilde det virke teatermessig i den middelalderske enkle murkirke og aldeles ikke passe i den.
Denne store alteropbygning stod i 100 år til 1887. Da blev satt op en ny stor alteropbygning, som var meget enkel og tarvelig. Istedetfor maleri i midten stod et stort trekors med et litet grønt teppe bak sig. Da der ikke lenger behøvdes rum bak alteret til en prekestoltrappe, kunde man flytte alteret 1 meter lenger tilbake. Herved fikk man mere rum i det nye alterkor foran korbuen.
Det nye alterparti fra 1787 og det fra 1887 hadde gjort kirken fattigere både kirkelig og kulturelt. Menigheten glemte, at sakristiet hadde været alterkor, og at korbuen hadde hatt en annen liturgisk bruk enn å være sakristidør.
Den siste restaurering av kirken 1920 og 1921 var forberedt i flere år, før den kunde begynne. Der var vanskeligheter ved å få en arkitekt, som vilde overta ledelsen. Det var meningen at korbuen igjen skulde bli fri, og at korveggen og de tilstøtende deler av langveggene til vinduene skulde bli utstyrt med freskomaling. Dersom kirken skulde få et nyt altermaleri, vilde det koste overmåte meget, hvis det skulde ha kunstverdi. Denne utgift kunde heller anvendes til dekorativ veggmaling.
Riksantikvaren dr. Harry Fett støttet dette og overdrog det maleriske utstyr til den ansette kunstmaler Wold Thorne. Han kom to ganger og beså kirken 1915 og sa, at han vilde gå med andakt til det arbeide. Når han satt i kirken, så han igjennern ødeleggelsen, sa han. Men sykdom nødte ham 1916 til å si arbeidet fra sig, og hans død 1919 vakte megen beklagelse. Riksantikvaren hadde i 1916 tilskrevet kirketilsynet, at han vilde legge alt mulig arbeide på å få denne sak fremmet og gjøre sitt til å få det økonomiske i orden. Efter Wold Thornes død vilde han virke for at der blev offentlig konkurranse om dekorering av korveggen og korbuen. Det vilde bli en interessant opgave for norsk kunst, skrev han.
Restaureringen blev utvidet til å omfatte kirkens interiør i det hele.
Også Domenico Erdmann, som var kirkedepartementets konsulent og skulde male hvelvet over skibet, var dengang Interessert for sogneprestens plan om å få korbuen fri og dekorativt utstyr av korveggen. Han nevnte en skulpturel utsmykning av korbuens åpning.
Kirkens arkitekt Lars Backer, som var antatt av riksantikvaren, støttet også denne plan. Han sendte våren 1919 forslag til riksantikvaren og uttalte der: «Korbuen bør bli synlig bak alteret». Direksjonen for fortidsminne-foreningen bemerkte intet til det.
Samme standpunkt uttalte også arkitekt Ødegaard i en innberetning om kirken høsten 1919:
«Det samlede arrangement i koret med alter, korbue og korvæg bør samle sig til mættet farverigdom. Den påtenkte palykrome behandling bør koncentreres om korbuen som om palykrom skulptur».
Det allerførste arkitekt Lars Backer gjorde høsten 1920, da restaureringen begynte, var å rive ned alteropbygningen fra 1887, fordi den skjulte korbuen. Dette gjorde han i full overensstemmelse med riksantikvarens stilling til saken dengang. De antikvariske myndigheter vilde ha korbuen åpen og fri.
Men senere samme høst kom Domenico Erdmanns forslag til kirkens restaurering. Det vakte forbauselse å se på hans tegning at korbuen atter igjen skulde skjules for menigheten av en stor alteropbygning. Det virket også overraskende, at forslaget hadde fått «fuld tilslutning» av riksantikvaren og av direksjonen for Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring imot to arkitekters råd om at korbuen burde bli synlig igjen for menigheten.
Ikke alene korbuen skulde skjules, men også hele korveggen nedenfor gesimsen. På alteropbygningen skulde stå et maleri og ovenfor det en halvrund prekestol likesom i 1787. Malte draperier prydet opbygningen. På hver side av alteropbygningen like hen til langveggene skulde draperier eller gardiner henge fritt ned fra gesimshøide til gulvet, likesom i 1787.
Dermed bortfalt den påtenkte plan om dekorativ behandling av korbuen og av korveggen med de tilstøtende deler av langveggene.
Arkitekt Lars Backers nedrivning av den forrige alteropbygning vilde gjøre det vanskelig å få opbygget en ny alteropbygning. Det kunde nemlig ta lang tid, før den foreslåtte alteropbygning blev godkjent, og imens var menigheten begynt å venne sig til at den ærverdige korbue hvelver sig høitidelig bak og over alterbordet. Det vilde bli mot menighetens vilje, at korbuen skulde bli gjemt bort igjen for tredie gang som i 1787 og 1887.
Kirkedepartementet fikk en protest fra kirketilsynet. Protesten var tiltrådt av herredsstyret, prostiet og stiftsdireksjonen.
Den gjalt kun alterpartiet. Erdmanns forslag om andre deler av skibet vant kirketilsynets enstemmige tilslutning. Kirketilsynets medlemmer var sognepresten, gårdbruker Abraham Traaholt og fylkesgartner Tjomstøl.
Hensikten med hans forslag til alterpartiet var å vende tilbake til alterpartiet fra 1787 og efterligne det så vidt mulig. Man vilde bevare «de gamle tradisjoner». Derfor blev forslaget anbefalt til departementet også «rent antikvarisk set», uaktet det var meget lite antikvarisk.
Eidanger kirketilsyn mente at det foreslåtte alterparti ikke var i overensstemmelse med de virkelig gamle tradisjoner, men kun med den nye tradisjon fra 1787. Skulde man få en historisk restaurering, måtte man ikke stanse ved 1787, men gå meget lenger tilbake i en middelaldersk murkirke. Dette var nødvendig rent antikvarisk sett. Pietetsfulle historiske hensyn til den gamle og vakre korbue forbyder å holde den skjult for menigheten, om den enn ikke lenger har sin gamle liturgiske bruk på grunn av alterets flytning fra koret. Den hører med til kirkens arkitektur.
De antikvariske myndigheter vilde ikke forcere saken frem, men la det stå hen inntil videre.
Da allerede nu mange år er gått hen siden 1920, kan man regne at korbuens fornedrelsestid er slutt 1920. Den varte i 133 år, fra 1787 til 1920. Skulde det mot formodning skje, at den kommer i fare for å bli gjemt engang til, kan jeg ikke tenke mig annet, enn at menigheten da er våken og vil protestere ennu engang mot at feilen ved alterpartiet 1787 og 1887 skal gjøres om igjen. Det vilde være sørgelig, skal korbuens lange fornedrelsestid ennu ikke være slutt.
I middelalderen stod døpefonten nede i kirken på nordsiden av kirkedøren, fordi dåpen var inngangen til kirken. På dåpsdagen blev barnet optatt i menigheten. l nyere tid blev døpefonten flyttet op til koret.
Eidanger kirkes gamle døpefont vilde hatt arkeologisk interesse, hvis den ikke var blitt forandret i 1890 årene. Dengang fant man den for plump og stygg, og man vilde gjøre den penere, men ved omhugningen mistet den sitt oprindelige utseende. Man manglet historisk pietetsfølelse for den gamle døpefont og la ikke vekt på at den sansynligvis er like gammel som kirken. Om den enn var klosset utført, var det verdifullt, at den hadde sin form fra middelalderen.
Over fotstykket har den et cylinderformet skaft. Fordi den oprindelig var ujevnt hugget, gjorde man den glattere, og man hugget den om, så den blev slankere. Da syntes man, den tok sig bedre ut. Tidligere engang hadde man gjort den «penere» ved grå oljemaling. Det var godt, at man ikke malte den omigjen i 1890 årene.
Et messingdøpefat blev kjøpt 1790. Det opbevares nu i Brekke museum. Derefter blev brukt et tinnfat. Det nuværende døpefat blev forært kirken 1885 av grosserer A. Johnsen. Det har som inskripsjon: «Til erindring om Solveig Johnsens dåp 3.7.85».
I middelalderen hadde døpefonten antagelig et lokk av tre.
Under synsforretningen 1786 blev uttalt:
«Gulvet aldeles forraadnet og av nye at maae anlægges. Kirkens innredning av Stoeler og Pulpiturer ansaaes likesaa utienlige og av nye at maae indrettes for at forskaffe Kirken en større Rømmelighet.».
Her ser vi igjen synsforretningens iver for å få kirken forbedret. Den sørget for mere lys, og en ny innredning av kirkestoler og pulpiturer vilde gi mere rum. Den eldre innredning kjennes ikke.
Dette var utslag av den trang, som menigheten hadde følt lenge. Omtrent 80 år tidligere hadde sogneprest Meier skrevet, at kirken mangler «Lys og Rum».
Det viktigste pulpitur var galleriet, som kaltes «Pulpituret eller Choret». Der blev innrettet to innelukkede familiestoler for Tveten ogPrestegården med åpning til vinduer. I 1868 blev Johan Larsen betalt «for at tage væk Tagene over Præste- og Tvetenstolene». I 1870 årene blev de nedskåret i høide med rekkverket.
Det oprindelige pulpitur hadde stått foran murkirkens vestvegg, før kirken blev forlenget. Det nye fra 1787 blev bygget i tretilbygningen. Meget er dunkelt i jordeboken, fordi den nevner ikke tretilbygningen.
Synsforretningen forteller at der blev arbeidet «een Stoel til Presten og Hands Familie øverst i Kirken indklæd i det hele og med Aabning til Vinduer oventil; en lige derimot til Klokeren, dog bliver denne aaben oventil; nederst i Kirken 2de Familie Stoeler med Aabning til Vinduer. En indklæd Font eller Døbe Stoel næst ved Kloker Stoelen». (Fadderstol).
Stolen på høire side av kirkedørene skulde tilhøre kirkevergen og Stridsklev. Stolen på venstre side skulde overlades «til Brug for de av Herre Folket utenfor Bøndestanden, Klokerens kone og Sillander». Begge disse stoler var innbygget helt op, og hver stol var forsynt med fire høie rundbuede lysåpninger. Ellers var stolene ordnet efter gårdene.
Innredningen med stoler og pulpiturer er utført av snekkermester Jonas Peter Sellander. Han var med blandt de kyndige menn, som var besiktigelses- og taksasjonsmenn ved synsforretningen i murkirken 1786. Snekkerarbeidet blev ikke licitert, men Aslach Christensen fra Bratsbergkleven blev antatt til å utføre det for en daglønn av 3 ort 12 sk. Han skulde også ha opsyn med alle de øvrige arbeider og alle materialer av spiker, kalk, sten o. a. og selv skaffe tømmermenn og arbeidere, hvis daglønn skulde være 1 ort 16 sk.
I trappeopgangen til galleriet er opsatt en liten treplate med inskripsjon skåret inn i tavlen: «Jeg haver indreed Eidanger Kirke Aar 1787. Jonas P. Sellander. Lille Tveten». Denne plate blev funnet 1889 på kirkeloftet og da opslått hvor den nu står.
Skal dette kunne stemme sammen, må man anta, at Aslach Christensen har fått forfall, og at Sellander i hans sted blev antatt til å utføre innredningen. Bl. a. skar han søilene under orgelgalleriet. Han nevnes også ved en reparasjon av kirkeportene 1787. Han var synsmann også ved synsforretningen i kirken 1812.
Han har visst været en meget ansett håndverker.
Hele innredningen av kirkestoler fra 1787 blev borttat 1887, og en ny kom istedet. I 1920-21 blev orgelgalleriet ført frem til hver side hen til murkirkens begynnelse og fikk der halvrund avslutning.
Kirkestolene i skibet fikk da nye endestykker.
Kirkeloven av 3. august 1897 avskaffet faste stolestader, hvor de ennu bruktes. Allerede i 1870 årene blev de gitt fri i Eidanger av herredsstyret efter forslag av Jacob Grava ifølge Isak Rambergs oplysning i «Boken om Eidanger».
Loftet over skibet var flatt i middelalderen og liketil 1787. Der er to beviser for at kirken har hatt flatt loft.
Det ene bevis gir kirken selv.
Oppe på korveggen ovenfor korbuens runding ser man nemlig en åpning, som går igjennem muren. Den forteller om det flate loft. Den står nemlig i samme høide som loftsbjelkene og har gitt forbindelse mellem det gamle kor og kirkeloftet. Man kunde ikke den gang se åpningen nede fra gulvet, fordi loftsgulvet under tverbjelkene skjulte den.
Mange stenkirker hadde åpent sperreloft over skibet likesom stavkirkene, men det kan Eidanger kirke ikke ha hatt.
Det annet bevis gir synsforretningen 1786. Der står
«Taget fandtes ganske uduelig og av nye at maae bekostes og blev anseet for at skaffe Kirken en større Høide enn forhen, at samme bør gaae i en Hvelving». Og i licitasjonsforretningen snart efter står: «Hvælvet Loft eller Tag i Kirken at lægge».
Samtidig skulde legges gesims omkring kirken. Gesimsen er altså også fra 1787, da den måtte arbeides for hvelvets skyld. Den blev marmorert.
Man regnet at der til hvelvet trengtes 36 tylfter gode bord. Hele det hvelvede loft var prydet med et sammenhengende maleri, som forestilte den blå himmel med hvite skyer som svevet omkring. Dette loftsmaleri minnet vistnok ikke om utenlandske mesteres loftsmalerier, men allikevel fikk Eidanger menighet en minnelse om himmel og lovsang. Nu blev skibet ikke lenger trykkende lavt. Kirkens indre fikk mere reisning og skjønhet. Det høie hvelvede loft med sammenhengende maleri virket festlig på menigheten. Den slags loftmaleri var meget yndet i 1700 årene.
Vi kan tenke oss menighetens, glede, da den samlet sig i kirken igjen efter restaureringen 1787. Lenge hadde den ønsket: Mere lys! Mere rummelighet! Større høide! Nu hadde den fått det og desuten det imponerende alterparti foran korbuen. I den tid føltes dette stort, når man sammenlignet med hvordan kirken før hadde været.
I 1887 syntes man, at hvelvets blå himmelmaling og skyene var altfor mangelfullt utført, og at det tilhørte en annen smaksretning. Man trodde, det passet bedre å overmale hele hvelvet med ensformig hvit maling og avdele det med smale brunmalte lister forat bøte på ensformigheten.
Men i 1920 fikk kirken igjen den blå himmelmaling med hvite skyer.
Murkirken hadde ikke tårn. Hvorfra ringte man da med kirkeklokkene, når menigheten var på kirkevei? Ingen vet det nu, men man må prøve å slutte sig til det.
Synsforretningen 1786 sier om klokkehuset: «Et Kloke Huus fantes å være nødvendig, da det gamle er ganske forfaldet og ey dertil tjenlig».
Lenger nede står, at et nytt klokkehus antas å ville koste 100 rd.
Hvad menes med det?
Ordet Klokkehus passer best til et frittstående støpul ute nær kirken. Klokkehus utenfor kirken bruktes flere steder likesom ved gamle kirker i England, når kirken var uten tårn. Eidanger kirke har rimeligvis hatt et sådant i middelalderen. Det er så lenge siden, at al tradisjon om det er gått tapt.
Mange steder har kirkene hatt et lavt klokketårn oppe på kirketaket, enten midt over mønet eller over vestgavlen. Sådanne har ofte været kalt takryttere og er visstnok fra efterreformatorisk tid. I Eidanger har klokketårnet uten tvil stått midt over mønet. Av gammel vane blev det kalt klokkehuset.
I middelalderen var kirkens tak meget brattere enn nu. I nyere tid blev man misfornøiet med dette, og man senket taket ved å ta ned det øverste av gavlene. Men det middelalderske tak hadde gitt kirken større reisning utvendig.
Klokkehuset på taket, som stod ennu 1786, måtte være bygget efterat det gamle tak var senket. Det må være skjedd lenge før 1786, ti det var dengang aldeles forfallent og utjenlig.
I licitasjonsforretningen, vel en måned efter synsforretningen, blev klokkehuset kalt «Taarnet».
Det nye klokkehus blev ikke bygget, fordi det blev unødvendig, når tretilbygningens store tårn kom istedetfor klokkehus på kirketaket.
Når jordeboken for 1812 og 1840 nevner reparasjoner på «Klokkehuset», kan der ikke menes annet enn klokkerummet i det nye tårn på tretilbygningen, som blev kalt «klokkehuset» av gammel vane. Det ses tydelig derav at klokkehuset regnes med til tårnet i jordeboken for 1812. Der står nemlig: « 1. Nye Lemmer til Taarnet. 2. Gulvet i Klokkehuset. 3. Taarnet at indklæde av nye Furubord.» Reparasjonen av kirken 1812 kostet 1504 rd.
Om et spir sies der i synsforretningen 1786: «Ansaaes fornøden og til en Zir for Kirken at bekoste et Spir på samme». Det antokes å koste 50 rd.
Her kan ikke menes spir på det påtenkte nye klokkehus, da synsforretningens ord om spir står i en post for sig foran den neste post om nytt klokkehus.
Heller ikke kan menes spiret på det store kirketårn, da det ennu ikke var bygget 1786 og derfor ikke nevnes i synsforretningen. Tårnspiret over det store tårn har på vinnfløien årstallet 1787 og er blitt flyttet over til den nuværende tårnhjelm, som avløste den oprindelige kuppel på tårnet.
Hvad er da meningen? Her må menes gavlspir over murkirkens vestgavl. Det blev ikke reist, fordi vestveggen måtte rives ned 1787. Man brukte ofte spir over gavlene. I Hedrum fant man det nødvendig nogen år før 1786 å anskaffe spir «til anstændig Zirat» for kirken. Der blev reist gavlspir over vestgavlen, østgavlen og korets gavl. l Eidanger vilde man pryde kirken med et gavlspir over vestgavlen.
Synsforretningen nevner en reparasjon i «Vaabenhuset». Kirken må altså ha hatt et sådant fra eldre tid. I licitasjonsforretningen kort efter synsforretningen tales om «Indgangen eller Forsvalen til Kirken at indklæde samt Trappen eller Opgangen til Coret at opsætte». Denne forsval til kirken må veere det samme som våbenhuset. Og med «Coret» menes her pulpituret eller galleriet i vestenden av murkirken. Her viser sig jordebokens vaklende sprogbruk.
Det må forståes så, at våbenhuset foran vestmuren var av tre og derfor skulde bordklæs, og at der måskje ikke tidligere hadde været trapp eller opgang i våbenhuset til pulpituret. Opgangen til dette måtte da i enda eldre tid ha været inne i murkirken. Våbenhuset blev selvfølgelig revet sammen med vestveggen.
Det våbenhus som omtales i synsforretningen må sannsynligvis ha været bygget efter reformasjonen, men navnet «Våbenhus» tyder på, at kirken allerede i middelalderen hadde hatt et sådant tilbygg.
Når bonden gikk til kirke på helligdagene, kom han med øks eller sverd, men måtte sette sitt våben fra sig i våbenhuset eller utenfor kirken. I middelalderen var folk vant til å gå med våben, så det falt naturlig dengang å bære våben også til kirke. Det hørte med til høitid. Alle var pliktig til å eie våben for å være rede til å verge landet. Når en gutt tok fast tjeneste på en gård, var han nødt til å koste sig øks den første sommer, skjold den neste sommer og spyd den tredje sommer.
| Utdrag (s. 22-35) fra: Arnt Schøning: Eidanger kirke. - Porsgrund 1929 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |