Eidanger kirke

Del 1 | Del 2 | Del 3 | Del 4 | Del 5 | Del 6 | Del 7

Nogen trekk fra livet i den eldre del av middelalderen

av A. Schøning

I den første tid efterat kristendommen var innført i landet, var den meget utvortes, men efterhvert utviklet der sig mer et indre kristelig liv. I utlandet var opstått et åndelig liv i 1100 årene, som også nådde op til Norge. Hos oss fikk det næring av den store bevegelse, som gikk over landet efter Hellig Olavs død. Men det gikk tilbake i kong Sverres tid og senere.

At opførelsen av Eidanger kirke i 1100 årene hadde sammenheng med den tids kristelige interesse kan være rimelig. Men de kristelige forhold dengang er lite kjent.

Selvfølgelig var meget av hedensk liv og tenkemåte blitt sittende lenge igjen.

Den fryktelige hedenske skikk at mange foreldre satte sine små barn ut i marken for å dø, hvis de var svake eller var i veien, var blitt avskaffet i de gamle kristenretter, men merkelig nok med en begrensning. Der stod, at hvert barn som fødes, skal også opfødes, med mindre det er en vanskapning, og da skal det dog føres til kirke og primsignes, men det skal derpå enten drepes eller legges ned ved kirken for der å dø.

Med større kraft grep kirken inn for å hjelpe trellene. Det var bestemt i kristenretten, at hvert år skulde en trell gives fri i hele tinglaget, skiftevis for hvert fylke i tinglaget, og desuten årlig en trell i hvert fylke. Det blev innprentet i folket, at det var en god gjerning i Guds øine, når en trell blev gitt fri.

Def er mulig at mange av trellene har hatt en god innflytelse, som har hjulpet til at folk i den første kristne tid gjerne vilde gi dem fri. Endel treller som var ført fra sine hjem i Vesterlandene, var oprindelig kristne og har vist et godt eksempel. Disse kristne treller har forfalt om de bibelske fortellinger, og kristne trellkvinner har fortalt dem til barn. Dette har båret frukt.

Samlivet i den tid blev i høi grad formørket av den almindelige hevngjerrighet i folket. Det hørte med til det gamle samfund og hadde grepet forferdelig om sig, så man har sagt, at hevnsyken var den sterkeste årsak til de langvarige borgerkriger.

Så dype røtter i folkets sind hadde hevnen, at den endog hadde medhold i loven. Blodhevn var lovlig. Der var undtatt endel saker, som skulde retslig avgjøres med bot, men fraregnet disse saker var hevnen fri.

Her var noget som kirken måtte virke imot. I prekensamlingen står altfor lite om dette, men der står:

Vi bør avholde oss fra all voldsomhet og hevngjerrighet og gjøre våre uvenner alt det gode vi formår. Synden må ut, om man vil nå Kristus, især gjelder dette hat til næsten. Som duen ikke skader noget dyr, således skal vi ikke ha fiendskap eller bitterhet mot vår næste eller vise sådant hverken i ord eller gjerning.

Da kristendommens ånd var motsatt hevnens onde ånder, måtte den vise sin omdannende kraft. Blodhevnen blev endelig forbudt i Magnus Lagabøters landslov i annen halvdel av 1200 årene, men dog med en tilføielse som viste, hvor langsomt det gikk. Det blev påbudt, at ingen måtte hevne sig, ikke engang på den mann som hadde drept ens nærmeste slektning, før han var dømt skyldig av retten, men da kunde hvemsomhelst drepe ham.

Men i den eldre del av middelalderen var der med kristendommen kommen en før ukjent omsorg for fattige og for menneskekjærlige arbeider som å bygge veier og broer, hvor det var tungt og vanskelig å komme frem, og bygge fjellstuer så folk kunde finne nattely i kulde og mørke. Derfor holdt kong Eystein sådant frem i den berømte mannjevning mellem ham og Sigurd Jorsalfarer:

«Over Dovrefjell gikk veien til Trondhjem; før frøs mange ihjel og led ondt på veien, men der lot jeg sette op stuer og gav gods til; de menn vil minnes, at Eystein har været konge i Norge».

Jordeboken

I min forklaring om murkirken har jeg flere ganger nevnt synsforretningen 1786. Når jeg nu avslutter avsnittet om murkirken, vil jeg gi nærmere oplysninger om hvordan synsforretningen og lisitasjonsforretningen blev innført i jordeboken. Den begynner således:

«Aar 1787
Blev Eidanger kirke taget under reparation paa grund av foregaaet Besigtelse og Licitations Forretning, der her indlages af saadant Indhold.

Anno 1785 den 21. Octob. blev efter samtlig Almues Begiær av Eidanger Sogn som Eier av bemeldte Sogne Kirke en lovlig Synsforretning foretagen og holden over Kirkens nuværende Tilstand samt Taxation over de Bekostninger, som vil medgå til sammes Reparation, alt efter forhen utsted Berammelse av 14. October næst forhen, som av Lensmanden Nils Amundsens Paategning sees forkyndt av Kirkeboken til alle vedkommendes Efterretning; og var som Besigtigelses og Taxations Mænd tilstede efterskrevne kyndige Mænd, Snedkermester Jonas Peter Sellander og Berthel Knudsen, Murmester Hoern, Glasmester Daniel Erichstrup, Maler Weidernann og Smed Rasmus Nilsen.

Hvorda av Almuen rnødte Halvor Sillien, Ole Flogstad, Isak og Knud Qvæstad, Ivar Lunne, Thor og Ole Leerstang, Rasmus Berg, Jon og Jacob Oxum, Nils og Peder Røra, Anders Lønnebakke, Erik Landgangen, Anders Wiersdahlen, Isak Solie, Stener Kiendalen, Peder Hegna, Nils Sundsaasen, Abraham Schielsvig, Nils Aas, Jacob Schielbugten, Kristen og Anund Lunne, Ole Grava, Nils Traaholt, Halvor Haugholt, Ole Saltboen, Ingebreth Waller, Anders Grava, Simen Bomen, John Kjørholt, Knud Stamland og Christopher Bache. Overværende Lensmanden Nils Amundsen.

I hvis Overvær Kirken blev taget udi Øiesyn og befunden brøstfældig og til Reparation og Forbedring høist trængende.

Til disse bekostninger at utreede vedtog de samtlig mødende paa egne og de fleeres vegne at udreede foruden Overskuddet av Kiøbesummen for gaarden Aaltvedt og Kirkens Kjør, som de agter at bortsælge, 700 Rdl., som blev andslaget til 100 Lodder, hver Lod beregnet til 7 Rdl.

Hvorefter de vedtok frivillig at møde hos Lensmanden Nils Amundsen paa Lillegaarden den 2den December førstkommende for der at betale hver sin Lodd. Saadan er Forretningen for denne Sinde sluttet.

Anno 1786 den 2den December blev efter foregaaende Bekiendtgjørelse ved udslagne Placater en offentlig Licitation foretagen og holden paa Lensmandsgaarden Lillegaarden i Eidanger Sogn over de Reparationer sammes Kirke utfordres av Snedker og Tømmermands Arbeyde. Overværende som Licitations Vidner Lensmanden Nils Amundsen og Halvor Haugholt.

Hvorda derunder først af samtlige Almue og Kirke Eiere blev taget følgende Beslutninger: Ved Auktion at bortsælge 19 Stk. Kjøer Kirken tilhørende som en Hjælp til sames Reparations Omkostninger, efterdi disse desuden kun indlægger Kirken liden Fordel. At antage til Kirkens Forstander Jacob Aalborg.

Dernæst blev for de tilstedeværende Liebhabere forfattet og oplæst efterskrevne Conditioner.

Alle udfordrendes Materialer saavel til Snedker som Tømmermænds Arbeydet af Træ og Jern anskaffes af Kirken selv.

Alt Arbeydet lager sin Begyndelse saa hastig Foraars Tiden, tillader same, dog maa Snedkeren i denne Vinter forfærdige alt det Arbeyde som udfordrer Pløyning og Dreining for Stoelerne og Dørene til Kirken samt Vindueskarmer og Rammer, saa at same ved Arbeydets Begyndelse i Kirken kan være færdig, da ham skal blive leveret saa mange Bord, som dertil for Stoelene og Dørene af 2de kyndige Mænds nu afgivne Skjøn utfordres, men Arbeydet besørger han selv Kirken tilbragt ligesom og de flere Bord til Kirken maa ophøvles saa betids, at same ved Foraars Luften kan tørre.»

Jordeboken gir et overblikk over den økonomiske side av saken. Der er uklare ting.

Som utgift anføres 2106 rd. 23 sk. og som inntekt 1181 rd. 7 sk. «Kirken og dens eiere» blev skyldig 947 rd. 16 sk.

Salgsfortjenesten av gården Aaltvedt i Gjerpen. Gården var kjøpt for 386 rd. iberegnet omkostninger, og den blev solgt ved auksjon for 600 rd. Altså var overskuddet 213 rd. Kirkens kjør blev solgt ved auksjon 30. juni 1787 for 194 rd. - 3 - 16 sk. Desuten blev solgt taksten og tiloversblevne materialer. Tegningen av 100 lodder à 7 rd. innbragfe 657 rd. Uinnløst var 43 lodder. Nicolai Aall i Porsgrund bidrog med 50 rd.

Det anførte utgiftsbeløp er innført i jordeboken, før reparasjonen var begynt. Det står nemlig under licitasjonsforretningen 2. decbr. 1786, men reparasjonsarbeidet blev utført 1787. Allikevel står der tydelig: «Beregning over hvad Kirken har kostet i Stand sætte». Fradrags-beløpene kom inn i mai, juni og november 1787. Regnskapet blev opgjort 1787, men allikevel innført under licitasjonsforretningen 1786, et eksempel på hvor uklar jordeboken er.

Reparasjonen varte fra våren 1787 til ut i 1789, altså to år. Det var vel utbedringen av veggene i det gamle forfalne kor, som tok lengst tid.

«Aar 1789 den 6te Novbr. mødte av Eidanger Sogns Almue paa Lensmannsgaarden Lillegården (her opregnes navnene) til den Ende at forkynde dem Regningen for Kirkens Bekostning. Kirkens Regnskab blev dem forelagt og Rigtigheden av Dem paa egne og fraværendes Vegne i alle Dele vedkjendt og vedtaget. Hvorfor blev afhandlet at de til Besfridelse av Kirkens Giæld endnu ville udreede 9 Rdl. pr. Lod, den halve Deel i dette Aar og den annen halve Deel til næste Aars Mikkels Dag, dog saadan at de der har 2de lodder kun betaler for en Lod. Videre blev bestemt, at de som have uindløste deres Lodder i Kirken skal anføres som ingen Deel deri at have og Lodderne igjen hjemfalde Kirken».

*

Det svekker jordebokens verd som historisk kilde for årene 1786 og 1787, at den er avfattet i et sprog som ofte er dunkelt og unøiaktigt. Den bruker samme ord om forskjellige ting eller forskjellige ord om samme ting, så man får tvil om meningen. Jeg har imellem måttet tenke, at kirkevergen dengang ikke har gjort nødvendig sondring mellem ting som bare var omsnakket og ting som virkelig blev endelig bestemt. Det har været til skade for innførselen i protokollen, at synsforretningen lisitasjonsforretningen ikke blev innført før 1787. Det kan være mulig, at han ikke selv har hatt klar forståelse av forretningen. lalfall har han ikke været vant til den kirkelige sprogbruk. Han bruker nemlig et sted ordet «Hovedkirken» om skibet. Det strider mot al sedvane å kalle skibet Hovedkirken. Det er alterkoret, som alltid har været ansett som kirkens fornemste del. Og i Eidanger har aldri været tale om midtskib og sideskiber.

Kirkevergen het Jacob Aalborg. Han var kontorist hos sorenskriveren og blev ansatt som kirkeverge 1787. Det er vel derfor, at de to viktige forretninger ikke blev innført med det samme. Men kirkevergen har innført dem i jordeboken med stor utførlighet.

Denne uførlighet vidner om den store interesse for kirken, som rådet blandt folket. Jeg tenker mig de 34 menn, som under synsforretningen gikk omkring i murkirken og fant den sørgelig forfallen. Og når de kom hjem hver til sitt, blev folkets tanker meget optatt av det. Det var omsorgen for kirken, som hadde bragt menigheten til å kjøpe den «ved Sognemanden Sorenskriver Nors's Opmuntring, Opsyn og kraftige Tilskud». I den lange tid fra 1738 til 1787 er bare små reparasjoner innført i jordeboken. Gulvet var i 1787 aldeles råttent. Når kirken i lange tider har været dårlig vedlikeholt, skulde det bli anderledes, når menigheten selv fikk sørge for den. Menigheten har sikkert angret på at den ikke kjøpte kirken, da Fredrik den fjerde solgte den for over 60 år siden. Den vilde da ha været i bedre stand.

*

Jordeboken begynner 1738 med å regne op kirkegodset. Fortegnelsen kan interessere som et historisk minne: «Jordegods i Gjerpen sogn Aaltvedt, Jordegods i Eidanger: Tvetten søndre, Adelheim, Stuelen, Ørevig, Bierketvedt, Nordre Tvetten, øvre Hougstad i Slemdal, Wengerie i Bamle og Leqvam i Næsherrit».

Foruten Aaltvedt skulde kirkens 19 kjør selges til inntekt for restaureringen.

Det er vist glemt nu, hvorledes det har forholdt sig med disse kirkekjør. Da Eidanger kirke har eiet sådanne i lang tid, vil det visst interessere menigheten å få vite mere om dem. Jeg gir derfor følgende oplysninger efter Kristian Østbergs store verk i 4 bind «Norsk Bonderet».

Oprindelig hadde presten inntekten både av de såkalte prestekjør eller inventariekjør og av kirkekjørene. Senere blev der sondret mellem dem, og der blev gitt særskilte bestemmelser om kirkekjør.

Med «Kirkekjør» menes kjør, som kirkene eiet og hadde satt bort på leie. Leien gjaldt for 1 år ad gangen, fra høst til høst eller fra vår til vår, men blev ofte fortsatt på samme gård uten stadig fornyelse av leien. Avgiften for hver ko var satt meget lav, fordi leieren hadde resikoen. I Eidanger var avgiften 2 mk. Gårdbrukerne vilde svært gjerne få kirkekør i leie, da man tenkte, at de bragte held over gården, særlig over buskapen.

I Lovboken 2-21-21 var påbudt, at kirkekjør ikke måtte avhendes, og at kirkene ikke måtte tape på dem. Kirkevergene hadde ansvaret for inntekten av dem. Dersom noget dyr forsvant, måtte kirkevergen erstatte det, dersom han ikke kunde få leieren til å yde erstatning.

Salgsforbudet i Lovboken 2-21-21 blev ophevet ved lov av 3. mars 1866. I Eidanger var dog de 19 kirkekjør blitt solgt ved auksjon allerede 1787 og indbragte 194 rd.-3-16 sk. Efter kirkeloven 3. aug. 1897 kunde avgiften for kirkekjør bli avløst med 20 ganger dens årlige beløp.

Oprindelsen til denne inntekt for kirkene var gaver av kjør til kirkens vedlikehold eller sjelegaver i den katolske tid til avholdelse av årlige sjelemesser. Kirkene fikk også kjør i bøter for forseelser, som nogen hadde gjort sig skyldig i.

Kirkens eiere

Kirkens gamle jordebok («Hiorde-Bog») fra 1738, som like til denne tid har været benyttet av kirkevergene til regnskapsbok, forteller at almuen var kirkens eier 1786. Vi kan ikke se nøiaktig av jordeboken, om det nettop var i det år almuen kjøpte kirken. Der står bare, at det var som eier av kirken almuen forlangte synsforretning 1786. Men det må uten tvil ha været i 1786 eller tidligst i 1785.

Hvem var kirkens eiere i enda eldre tider? Og hvorledes hadde det været med omsorgen for dens vedlikehold?

I hele middelalderen eller den katolske tid følte de norske bønder sig som eiere av kirken og kirkegodset, men de hadde ikke full eiendomsrett. De hadde ikke fri rådighet over kirken. Den var nemlig en offentlig innretning, som var bestemt til gudstjeneste. Derfor eiet kirken selv sitt gods. Menigheten var pliktig til å opføre den, dersom ikke en privatmann bygget den, og den var pliktig til å holde kirken vedlike. Menigheten disponerte over den.

Biskopen hadde den øverste myndighet over kirken og over forvaltningen av kirkegodset. Uten approbasjon av biskopen kunde ikke presten eller forvalteren av kirkegodset foreta noget av viktighet. Biskopen representerte hele bispedømmet og «skulde råde for kirkene og for all kristendom», som der stod i de gamle kristenretter.

Oprindelig tilhørte kirken altså menigheten under biskopens overhøihet. Det var altså ikke egentlig noget nytt, da Eidangers menighet blev kirkens eier 1786 eller straks før. Men dengang var meget gått iforveien.

Da det katolske bispeembede eller episkopatet blev ophevet ved reformasjonen, overtok kongen kirkestyrelsen. Forvaltningsmyndigheten over kirkene og kirkegodset gikk over til kongemakten. Kongen hadde igrunnen ikke større makt over kirkene og kirkegodset enn den som episkopatet og paven hadde hatt i middelalderen. Men kongen anså sig som eier av kirkene og deres gods.

De til hvem kongen «forlenede» eller overdrog kirkenes midler skulde råde over dem, men forpliktelsen til vedlikehold av kirken vedblev å være forenet med rådigheten. Det blev dog lite overholt, så kirkene forfalt. Derfor blev disse skadelige forleninger tilbakekalt. Det blev ikke bedre, da kongen 1714 bortforpaktet retten til å oppebære kirketienden. Halvdelen av forpaktningsavgiften skulde gå inn i kongens kasse, og det blev forsømt å pålegge forpaktene å ta del i vedlikehold av kirken. Kirkene blev fremdeles forsømt, og statskassen fikk store byrder av det.

Da Fredrik den fjerde var konge, var finansnøden trykkende under og efter den store nordiske krig, som varte i 20 år fra 1700 til 1721. Det var den krig, som hos oss mest erindres ved navnene Karl den tolvte og Tordenskjold. Da krigen var slutt, grep man til den utvei «å selge og avhende kongens kirker». Det hadde man aldri før tenkt på. Mot protest fra alle stiftsdireksjoner blev der holt kirke-auksjoner omkring i landet i årene 1723-1734. Over 500 landskirker blev solgt, deriblandt Eidanger gamle murkirke; den var meget gammel også dengang.

Meningen var ikke at kjøperen skulde få virkelig rett over kirken, men han skulde ha rett til å disponere over kirkens midler, og han blev pålagt å vedlikeholde kirken, så den fremdeles kunde være Guds hus for menigheten. Hvad kjøperen i virkeligheten betalte for, var å disponere over overskuddet av kirkens formue og innkomster, om enn skjøtenes ordlyd gikk videre. Skjøtene tilhjemlet ikke de nye eiere større rett enn kongen hadde hatt, uaktet de overdrog kirkene «til uigjenkaldelig odel, arv og eiendom», dog skulde landskyld og tiende av godset bestandig følge kirken.

Resultatet var sørgelig, som man kunde vente. De nye kirkeeiere ansåes ikke forpliktet til mer enn almindelig vedlikehold, og de innskrenket sig til det minst mulige. Utvidelser pålå dem ikke. Menigheten kunde ikke forlange noget, og den var pliktig efter Christian den femtes lov til å hjelpe, når en stor reparasjon var nødvendig.

Der måtte være trang i menighetene til selv å få rådighet over sine kirker. Omtrent 100 menigheter - deriblandt ikke Eidanger benyttet anledningen ved kirke-auksjonene i Fredrik den fjerdes tid. Den største del av kirkene blev solgt til private. Eidangers kirke blev solgt til prest magister Peder Hansen Alstrup ved kongelig skjøte av 3. januar 1724. Han fikk den visst billig, da han kjøpte 5 kirker, nemlig kirkene i Eidanger, Slemdal (Siljan), Bamle, Drangedal og Tørdal.

Det fortelles, at Alstrup under kong Christian den sjettes reise i Norge blev kalt til Kragerø forat forrette gudstjeneste der for kongen. Han må ha været en ansett predikant. I Bamle kirkes sakristi henger portretter av ham og hans hustru Anne Margrethe Griis.

Det hadde været bedre for kirken, om menigheten selv den gang hadde kjøpt den istedetfor 60 år senere.

Det må innrømmes, at i de tunge økonomiske tider var det vanskelig også for de nye eiere å holde kirkene forsvarlig vedlike; de mottok dem i dårlig forfatning, og mange kan ha ansett kjøpet mest som en pengeforretning uten interesse for kirken. For at kunne skaffe penger til kjøpesummen solgte nogen av dem endel av kirkegodset, uaktet det var forbudt. Kirkene mistet midler, som de trengte til deres vedlikehold.

For prost Alstrup måtte det falle uoverkommelig å sørge godt for Eidanger kirke, da han eiet 5 kirker. Og han var en fremmed i Eidanger; det gjorde vel også sitt.

Han var sogneprest i Bamle fra 1702 til sin død 1738.

I slutten av sitt liv vilde han selge Eidanger kirke. Den 1. juli 1737 - året før prostens død - skrev kammerråd Hans Kjerulf i Porsgrund til stiftsbefalingsmannen, at han med flere ønsket å kjøpe kirken. I brevet skrev han:

«Prosten Alstrup har tilskrevet hs. høiærværdighet Hr. biskop Hersleb af han vil have for Eidanger og Slemdals kirker nemlig 400 rdl. for den første og 200 den siste er for meget udaf Veien. Hand har nu omtrent 14 aar haft indkomsterne og Gud vet litet eller intet lagt paa Kiærkerne nu de næsten er færdig falde paa Jorden og menneskene ei uten hasard kand sidde i Kiærken saa vil prosten være saa resonable at afstaae dem for dobbelt han selv har gifvet. Nei det blir bedst han beholder selv saavel i Modgang som Medgang».

Dette har jeg avskrevet efter utrykte oplegnelser av fru K. S. Høegh, død 1905.

Kjerulf byr den pris, som Alstrup selv har gitt med et tillegg av 50 rdl. for begge kirker, og han henstiller til stiftsbefalingsmanden og biskopen, at de råder bot på kirkenes brøstfældighet, «at vi ikke uten livsfare skal sitte i Guds hus».

Fjorten dager senere skrev Kjerulf 15. juli 1737 til stiftsbefalingsmanden, at han vil gi prost Alstrup 270 rdl. for Eidanger kirke med tilhørende ornamenter og inventarium og 130 rdl. for Slemdals kirke.

I fru Høeghs optegnelser skrives umiddelbart efter Kjerulfs siste tilbud om prisen:

«Den 28. april 1738 skrev Niels Aall til prosten og bad ham komme og modtage betaling».

Dette kan forstås så at Kjerulf nu var syk eller død, og at Niels Aall var en av dem som hadde været sammen med Kjerulf om å kjøpe kirken. Antagelig var de nu kommen overens med prost Alstrup om prisen for Eidanger kirke. Slemdals kirke blev solgt et år senere av Alstrups enke til Lauritz Biderup i Skien for 160 rdl.

Efter prost Alstrup var Niels Aall kirkens eier sammen med sognepresten i Eidanger Fredrik Meier ifølge kaldsboken for Eidanger. Men jordeboken synes motsi dette. Kirkevergen sendte nemlig leien av kirken ikke til Niels Aall, men han sendte årlig 10 rdl. 2 mk. til prost Alstrups dødsbo, som det tok flere år å få opgjort, og senere - fra 1743 - blev det samme beløp hvert år sendt prostens enke liketil 1766; hun døde i januar 1767. Men der kan ikke være motsigelse her mellem kaldsboken og jordeboken. Her er noget dunkelt, da ingen nu kjender de nærmere omstendigheter. Jeg har tenkt mig følgende løsning av vanskeligheten:

Kirkens salg til Niels Aall og sogneprest Meier blev først endelig ordnet av prost Alstrups dødsbo. Da de fikk kirken billig, har boet betinget sig at sålenge Alstrups enke levet, skulde den årlige leie av kirken sendes henne, og det har Niels Aall og sogneprest Meier gått inn på. For kirkevergen var det nok for korthets skyld å notere i regnskapet utbetalingen til fru Alstrup uten å nevne kirkeeierens navn. Ikke alltid nevner jordeboken kirkeeierens navn.

Den Niels Aall som omtales her, må ha været trælasthandler i Porsgrund Niels Aall, som var far av Nicolai Benjamin Aall, eier av Ulefoss, og farfar av den i Norges historie bekjendte statsråd Niels Aall, som levet 1769-1854.

Kirkeverge Joh. H. Knudsen i Porsgrund har oplyst, at Porsgrund har været eier av Eidanger kirke i 31 år. Kirkestolen for østre Porsgrunds kirke forteller nemlig, at Niels Aall gav skjøte for 300 rd. 31. mars 1761, året efter innvielsen av Østre Porsgrunds kirke. Porsgrund solgte Eidanger kirke for samme beløp 6. juli 1764, året efterat Ø. Porsgrund blev fraskilt Eidanger og blev eget sognekald. Det oplyses ikke til hvem kirken blev solgt.

Jacob Aallvedt i Gjerpen kjøpte kirken ved auksjon 1766, uvisst av hvem. Han døde 1773. For 1774 og 1775 blev «rentene» av kirken 15 rd. sendt hans enke. Med renter menes avkastningen av kirkens eiendommer.

Fra 1776 var Hans Hansen kirkeeier. Han kalles i jordeboken også Hans Aaltvedt.

I årene 1780-1785 blev 15 rd. sendt regelmessig til «kirkeeieren», uten at navnet er nevnt. Vi kjender derfor ikke navnet på den siste kirkeeier, før menigheten kjøpte den. Det kan ha været Hans Aaltvedt.

Når kirkeeierne forsømte sine forpliktelser, skulde deres kirker hjemfalle kongen efter de eldre bestemmelser. Men efter lov av 24. april 1818 skulde de overtas av menigheten. Det var forutsetningen, at også de kirker som staten ennu ikke hadde solgt, blev overtatt av menigheten, som skulde regnes for kirkeeier. Menigheten skulde få de med kirken forbundne rettigheter og innkomster, men være forpliktet til forsvarlig vedlikehold og ikke disponere over kirkens formue. Alle kirker må nemlig betraktes som offentlige stiftelser.

I loven om kirker og kirkegårde av 24. sept. 18,51 blev det pålagt private kirkeeiere å overgi deres kirker til menigheten efter takst, hvis de ikke selv vilde utrede de i loven bestemte utgiftter med kirken. Mange private kirkeeiere overdrog deretter sin kirke til menigheten. Omkring 1840 var ennu omtrent 420 kirker i private hænder, men omkring 1890 bare 55.

Det siste skritt til ophør av privates eiendomsrett til kirker gjorde loven om kirker og kirkegårde av 3. august 1897. Det blev forbudt private å beholde sin eiendomsrett. Inden 5 år skulde vedkommende menigheter erhverve de kirker som ennu hadde privat eier. Loven fastholt menighetens rett. Kirkens formue og salgs- og innløsningssummer skulde henlegges til et fond for kirken. Dette fond utgjorde i 1927 kr. 2310.

Utdrag (s. 58-70) fra:
Arnt Schøning: Eidanger kirke. - Porsgrund 1929
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen