Eidanger kirke

Del 1 | Del 2 | Del 3 | Del 4 | Del 5 | Del 6 | Del 7

Forhold i den eldre del av middelalderen

av A. Schøning

Jeg vil gjerne fortelle kort om forholdene i den første tid efterat murkirken var bygget, fordi vi da lettere kan forestille oss menigheten dengang, når vi ser den i sammenheng med dens tid.

I middelalderen hørte Eidanger til Viken. Det var et fellesnavn for landet mellem Gøtaelven til og med Grenland.

Kristendommen var ikke oprindelig kommen til Viken fra England som ellers i vårt land, men fra Danmark. Allerede før de norske konger innførte kristendommen, var den blitt godt kjent i Viken. En tid hadde det stått under dansk overhøihet, og det følte sig meget knyttet til Danmark (se side 44). Der var stadig handelsforbindelse med Danmark, og evangeliet var ofte blitt forkynt i Viken av danske og tyske menn. Handelsmennene fra Danmark hadde ofte lange ophold i Viken. Her var en del enkelte kristne, men ikke en ordnet kirke. Der var mere kjennskap i Viken til den kristne tro, enn der var andre steder i landet. Olav Trygvessønn hadde god grunn til å begynne i Viken, da han kristnet folket langs kysten.

Spor av dansk-tysk påvirkning fikk senere Eidanger kirke i sin østvegg, hvad jeg før har omtalt.

*

I 1100 årene hadde landet det godt under kongebrødrene Eystein og Sigurd Jorsalfarer. Men efter Sigurds død begynte de ulykkelige borgerkriger, som varte i 100 år.

Eidanger kirke er antagelig bygget i disse kongers tid, antagelig i tiden mellem Sigurds hjemkomst 1111 og hans død 1130.

Kong Eystein var en fredens mann, som hadde omsorg for at kirker blev bygget. Han var meget kirkelig interessert likesom sin farfar Olav Kyrre. Også kong Sigurd sørget efter sin hjemkomst fra Jerusalem meget for bygning av kirker.

I 1100 årene var Eidangerfolk meget optatt av, hvordan det gikk Gregorius Dagssønn. De kjente godt til ham, da han bodde på sin farsgård Bratsberg gård.

Han var en av Norges første menn og hørte til lendermennene, som var stormennene i landet. Han og Erling Skakke var de mektigste lendermenn. Mens Gregorius var på en reise til Erling Skakke, blev hans gård Bratsberg overfalt 1156 av hans fiende kong Eystein, kong Inges bror. Han for stygt frem, brente husene og drepte besetningen.

Det var urolige tider dengang da landet var delt mellem Harald Gilles sønner Sigurd, Inge Krokrygg og Eystein. Alle hadde rett til tronen, fordi de var kongssønner. De hadde hver sitt parti. Gregorius og Erling Skakke støttet kong Inge. Gregorius var Inges personlige venn og kraftigste støtte. Hele Viken holdt med kong Inge, og Eidanger må ha stått på samme side. Kongen var opfostret mellem vikværingene. Da Gregorius var fallen ved Konghelle 1161, sa kongen bedrøvet: Nu er den mann fallen, som var min beste venn og mest har støttet mig.

Gregorius hang ved kirken, og i det hele tatt hoIdt den norske kirke med kong Inge. Den berømte erkebiskop Eystein hadde i sine unge dager været kapellan og skattmester hos kong Inge, og det var ved Inges hjelp han blev erkebiskop.

Hans barndomshjem på Bratsberg gård synes å ha været et gudfryktig hjem. Han var sønn av Dag Eilifsson, en av Magnus Barfots høvdinger. Det kan vidne om kristelig interesse, at Dag Eilifsson gav gutten sin navnet Gregorius, og datteren Bangeid har været holdt tidlig til gudsfrykt: det gjorde henne skikket til å være abbedisse eller forstannerinne på Gimsøy nonnekloster. Dikteren Conrad Schwach har skrevet i et dikt om klostret:

Der hvile klostrets abbedisser alle
fra Bangeid, som af fromme faders bud
sig lod til tro forstanderinde kalde
for stiftelsen, som han indvied Gud,

Antagelig i året 1110 anla Dag Eilifsson Gimsøy kloster. Jordstykket hørte sannsynlig til Bratsberg gård. Nogen år iforveien skal han ha bygget kirken på kapitelsbjerget eller Bratsberg kapell.

At Gregorius Dagssøn støttet kirken har sine røtter i hans opdragelse. Han har sikkert interessert sig for den nye kirken i nabolaget, Eidanger kirke, og jeg tviler ikke på at han har været i Eidanger murkirke. Den dag han falt, da han fikk en pil i strupen, hadde han hørt ottesangen om morgenen, og han lot evangeliet lese høit for sig.

Hans lik blev ført den besverlige lange vei hjem. Overalt i Viken, også i Eidanger, var der folkesorg. Hvor bedrøvet hans søster var, da han blev begravet i hennes kloster! Ved hans begravelse fikk klostret meget jordegods til gave. Sagaen har gitt ham et vakkert eftermæle.

*

Norge hørte først inn under den tyske erkebiskopstol i Bremen. Men erkebiskopen i Bremen hadde liten innflytelse på Norges kirke. Det var bare en utvortes forbindelse. Det var fra England Norge hadde fått den kristne tro, og det var den engelske kirke som i lang tid øvet en meget stor innflytelse i Norge.

Et fremskrift blev det, at den norske kirke i 1103 blev løst fra erkestolen i Bremen. Forbedringen bestod i at Norge fikk erkebiskop sammen med Danmark og Sverige. Der blev oprettet en erkestol for de nordiske land i Lund, som dengang hørte til Danmark. Eidanger kirke blev bygget, da erkebiskopen bodde i Lund.

Men det tilfredsstillet ikke nordmennene. Der blev en stigende trang til å få en særskilt norsk erkestol.

Det var gripende for Sigurd Jorsalfarer, da han fikk en flis av Jesu kors som gave av Baiduin, kongen i Jerusalem. Da følte han sterkt at Gud vilde at han hjemme i Norge skulde virke for Guds rikes fremme, og han lovet å arbeide for at Norge fikk sin egen erkebiskop. Det var en hjertesak for ham. Det var ikke først i Jerusalem han fikk denne tanke, Det stemte sammen med den norske kirkes store ønske. Det var tidens drøm i hans hjemland. Presteskapet var så sterkt interessert for det, at det hadde virket også på menighetene.

Fortellingene om tegnene ved Hellig Olavs lik, valfartene til Olavsskrinet og den store Olavsfest fra den 28de juli til 5te august hvert år hadde vakt en sterk stemning for at kirken med Olavsskrinet ikke skulde være en lokal kirke for Trondhjem, men en kirke for hele landet med en norsk erkebiskop som den ledende. I hver eneste bygd omkring i landet, også i Eidanger, var der stor iver for å kunne om mulig være med i Olavsfesten.

Sigurd Jorsalfarer fikk ikke opleve at Norge fikk sin egen erkebiskop. Men det nærmet sig.

Efter Sigurds død blev tanken tatt op av kong Inge, Han blev støttet av presteskapet, som lenge higet efter det, og som opfordret ham til å sende paven brev om å få oprettet en norsk erkestol. Kongens venn Gregorius Dagssøn må ha delt hans interesse for denne sak.

Den norske erkestol blev oprettet 1152. Dette år er et viktigt år i den norske kirkes historie. Nu var tidens drøm blitt virkelighet. Den store begivenhet vakte glede omkring i landet. Nu var den norske kirke blitt en selvstendig kirkeprovins direkte under paven. Men ellers var vårt land dengang i en svak stilling, fordi landet var splittet mellem kong Harald Gilles sønner.

Folket fikk merke, at oprettelsen av erkestolen ikke gjorde forholdene så herlige, som det hadde drømt om. Romaskatten eller Peterspengene blev snart efter pålagt enhver bonde, som hadde egen husholdning. Kongen skulde ha sin myndighet fra kirken og ikke lenger ha rett til å velge biskopene, og disse skulde velges av de geistlige ved bispesetene. Prestene skulde ikke lenger velges av bønderne, men av biskopen, som kunde innsette og avsette dem efter behag. Tingalmuen skulde ikke lenger ta del i lovgivningen, og bønderne skulde ikke være dommere i geistlige saker. Dette var ikke efter folkets sinn og erkestolens oprettelse bragte ikke nogen merkbar fremgang i kirkens indre liv.

Bønderne var lite føielige til å innrømme alt. Borgartingsloven, som Eidanger hørte inn under, holdt fast ved at «bønderne skulde råde prest til herredskirkene sine og ha den de vil».

*

I den eldre del av middelalderen var bondenavnet et hedersnavn; de største bønder var stolt av å kalles bønder. Men efter Sverres tid gikk det nedover med bondestanden. Den mistet sin anseelse, og i siste del av middelalderen hadde ikke bonden politisk innflytelse som før.

La oss nu se oss om i bondens hjem.

Husene var lave og små. På veggene lå bare 4-5 hele og runde tømmerstokker. Lafttømmeret var så godt som det kunde bli. I skogen var der nokk av stort tømmer, og folk hadde stor omsorg for å kunne ha ført hustømmer. Gårdbrukeren samlet på gode tømmerstokker og lot dem ligge kanskje i flere år. Derfor kan der ennu være i behold noen stuer fra den tid.

Gulvet var jordgulv, stenlagt i midten. Døren til stuen var meget lav, og dørstokken var høi. Langs den ene vegg lå en forstue, som var delt i en sval og en kove.

Der var lite innbo. Faste benker stod langs veggene, husfarens høisæte stod ved midten av den ene langvegg eller foran den ene tvervegg. Sengen var så kort, at en ikke kunde ligge utstrakt i den, man måtte halvt sitte. Sengene stod bak langbenkene. Av løse stoler var der nogen få kubbestoler og ryggstoler. Skap fantes ikke i bondehusene i middelalderen.

I Olav Kyrres tid i 1000 årene og senere blev en røkovn satt i et hjørne, men den hadde ikke utløp for røken, som måtte finne vei ut av ljoren midt på taket. Hvor røkovn ikke var kommen inn, bruktes ennu den eldgamle lave firkantede åre midt på gulvet under ljoren. Gryten hang i en skæring over ilden.

Der var mørkt i bondens stue. Vindu var ikke tale om. Belysningen var så svak, at vår tids mennesker vanskelig kan forestille sig det. Man lyste op med fete tyristikker og tranlamper eller koler, smale avlange skåler, hvori der lå en veke. Bare når det var fest, bruktes støpte talglys; de var nødvendige julaften.

Taket var bratt og lekket med torv. På gavlene stod ofte utskårne dyrehoder. Meningen med dem var oprindelig at de skulde verge gården mot onde makter.

På hver bondegård var der mange hus til hver sitt bruk.

Når der var gjestebud, var stuen prydet med vevede tepper og skjold, og på benkene var lagt puter. Det begynte høitidelig med at man drakk minnebegre i øl av drikkehorn til ære for Gud Fader, Gud Sønn og Gud den Hellige Ånd, og for jomfru Maria, Hellig Olav og andre helgener. Men snart blev gjestene drukne. Det var skamfullt dengang å holde sig ædru i gjestebud, Der blev trette og slagsmål, stundom drap. I prekener revsedes drukkenskapen. Kong Sverre holt en tale om drukkenskapen 1186.

Man øvet gjerne idrett, når det var fest, brytning, bueskytning, spydkasting, ballspill o. a.

For å forstå bondens liv i den eldre del av middelalderen må vi legge merke til, hvor nøie han var knyttet til hele sin ætt; ikke bare til sine nærmeste, Den enkelte familie var ikke noget selvstendig på den måte som i våre dager. De enkelte familier tilsammen var ætten. Middelalderen tenkte på hele ætten. Den holdt fast sammen, familiene i ætten var solidarisk med hverandre, så der i den eldre middelalder, ikke var hvad vi forstår ved privateiendom. Det var ættens eldste, som bestyrte alt sammen, når ætten bodde sammen eller i nærheten av hverandre. Var der øvet urett eller en ugjerning mot en i ætten, forlangte ætten opreisning, ikke bare de nærmeste. Der kunde bli en ættefeide ut av det. Noget sådant kan vi også tenke oss i Eidanger så langt tilbake i tiden. Lenger ut i middelalderen tapte den sterke ættefølelse sig.

Naboer bygget gjerne så nær hverandre, at der blev en grend. Det hang sammen med den måte, hvorpå jordbruket blev drevet.

I hin tid og i lange tider derefter var jorden i grenden delt i teiger eller småstykker, som lå om hinannen efter jordens beskaffenhet.

Redskapene var mangelfulle. Plogene var av tre. Forøvrig stod den tids jordbruk høit i Viken og Oplandene, men det gikk tilbake i 1200 årene.

I skogbygder som Eidanger var ikke skogen synderlig verdifull. Naboene hadde sameie i skogen, og den blev bare brukt til husbehov. Om utførsel var der ikke tale. Trelasthandel begynte først ut i 1300 årene og fikk i 1400 årene mere befydning.

*   *   *

La oss tenke oss Eidangerfolk på kirkevei i de tider.

Det var ikke lett for folk å kunne vite, når helligdagene kom. De gamle kirkelover påla derfor prestene å sende budstikke omkring i betimelig tid foran for helligdager og fastedager for at ingen uforvarende skulde gjøre noget arbeide på en helligdag. Presten skulde skjære kors, som måtte sendes fra hus til hus, «hvor røk ryker». De skulde bæres fra nabo til nabo. Blev det forsømt, måtte bøter betales. Da det var vanskelig å få dette til å gå i orden, begynte folket allerede tidlig i middelalderen å hjelpe sig selv med kalendere av tre, som lignet noget de senere primstaver.

Når så tiden var kommen, gav kirkefolket sig på vei fra sine hjem. Fra alle kanter søkte de hen til det felles hjem, som de hadde fått. Det var murkirken på Tveten. Gudshuset er åpent for dem alle.

Det var meget tungvint å komme til kirke dengang. Der var nesten ikke kjøreveier; bare for ridende var der fremkommelig. Best var det for dem som hadde båtvei. Da der var trang til veier, blev bygning av veier og broer regnet for en god gjerning, og veiarbeide blev utført under tilsyn av presten.

Når folket skulde til kirke, var de klædd i en kofte eller kjortel, som måtte trekkes over hodet. Den kunde ikke knappes foran. Først så sent som midt i 1300 årene begynte man med åpning og knapper foran. Denne kjortel rakk ikke lenger enn til knærne eller litt nedenfor dem. Armene var trange oventil og blev videre nedover mot håndleddet.

Skoene bestod av et stykke lær, som var snørt sammen.

Ovenpå kjortelen bar de en kort kappe eller overkjortel, som hang nedover skuldrene, således at høire arm var fri. Foran endte den i en spiss. Den var stasdrakt gjennem hele middelalderen og blev brukt, når det var kirkehelg. De kom til kirke med vaaben.

Kvinnene kom i meget sid drakt. Livet ovenfor hoftene satt meget felt og trangt, og to lange fletter hang ned foran. Flettene var ombundet med bånd. Kvinnenes ytterkappe var svært sid.

Denne drakt var efter vesteuropeisk mønster.

Men også i den tid var der skiftende moter i klædedrakten.

Ved slutten av 1100 årene vilde man ikke la kjortelen sitte tett eller stramt som før, men den skulde være løs, falle rett ned og være aldeles fotsid. Armene som før hadde været videst ved håndleddet, blev nu trange ved håndleddet og videst ved skuldrene.

Utenpå kjortelen hadde man en fotsid overkappe.

Denne forandring i moten vakte misnøie hos mange. Erling Skakke holdt strengt på den gamle korte drakt. Men den nye mote trengte igjennem endog hos de yngre birkebeinere, så kong Sverre måtte formane dem. Drakten fikk forskjellig farve på høire eller venstre side, eller den fikk horisontale striper.

Så blev der forandring igjen. Det gikk som det så ofte går. I slutten av 1200 årene og i 1300 årene vilde man gjerne vende tilbake til den tettsittende korte kjortel, Kvinnene fikk igjen det tettsittende liv ovenfor skjørtet.

Disse oplysninger om drakten har jeg meddelt efter de nyeste forskninger om middelalderens klædedrakt.

Når de kom inn i murkirken, så det mørkt ut derinne. Der var jo få og små vinduer og ellers ingen belysning i skibet. Alene i det gamle kor var der belysning nemlig fra lysene som stod på alteret. Fra det mørke skib virket lyset i koret meget høitidelig.

Det gjorde ikke så meget, at der var så lite lys i skibet, da der ikke bruktes salmebøker. De eneste som sang var sangkoret som stod foran alteret og assisterte presten med sang.

Menigheten måtte stå under gudstjenesten i middelalderen, da der ikke var benker å sitte på. Der var bare en lang benk langs veggene for svake og gamle. Først efter reformasjonen fikk menigheten sitte i kirken.

Prekener i middelalderen

For den katolske kirke var altertjenesten hovedsaken. Der var ikke lagt stor vekt på prekenen. Der bruktes ikke engang regelmessig preken. Når der blev holdt preken, blev den gjerne holdt fra kordøren, d.v.s. fra korbuen.

I den eldre del av middelalderen blev der ikke stillet store fordringer til prestenes kunnskaper, ialfall ikke til landsprestenes. De fikk litt undervisning av eldre prester, og de blev prøvet av biskopen, før han prestevidde dem. De lærte såpass latin, at de kunde utføre ritualet og forklare menigheten litt om det. De forstod sig på festalmanakken, så de kunde gi folket rett beskjed om når helligdager og festdager kom. De fikk også lære skrivning. Ordentlig undervisning fikk de først, efterat erkestolen var oprettet. Da blev de undervist av geistligheten i stiftsstedene i domkapitlene.

Da prestene i første halvdel av 1100 årene ikke hadde utdannelse nok til å utarbeide en preken fikk de nødvendig hjelp av prekensamlinger, som skulde veere mønster for dem. Der er i behold en prekensamling fra 1100 årene, det århundre da Eidanger kirke blev bygget. Den er oprindelig fra utlandet og blev oversatt til det gammelnorske folkesprog. Biskop Bang oversatte den til rikssproget.

Det er rart å lese disse 900 år gamle prekener, som Eidanger-prestene i den katolske tid tikk hjelp av.

*

I prestenes gjenfortellinger av teksten blev der gjort tilføielser, som ikke står i den bibelske tekst, f. eks.:

Hvad var påferde i den natt, da Gud vår Herre blev født? Da for keiser Augustus med en stor hær til Bethlehems by, i hvilken Gud blev født. Men keiseren så op til himmelen og så en stjerne.

Folk formanes meget i disse prekener til å gå i kirke. Jeg vil bare referere.

Hvor en mann befinder sig, der er det rett å be til Gud: dog skjer det rettest i kirken. Derfor skal vi søke dit, så ofte vi kan.

Men når man har ondt i sind og bryst, gavner det intet å gå i kirke og nyte sakramentet. - Endel opfører sig ilde i Guds hus, farer med larm og dårskap og med snakk og uopmerksomhet og all used og lytter med uopmerksomt øre til Guds embede og ophøiede tjeneste. Men alle som gjør så, er under Guds vrede. For nogen er det ganske det samme, enten de hører kirkeklokken eller en kråke skrike og en hund gjø.

Jeg vil også nevne adskillig annet i prekenene.

Enhver skynde sig med å omvende sig til Gud, mens han har tilstrekkelig tid. Ti ingen vet, når den stund kommer, at der ikke er anledning til å omvende sig, om man enn vilde.

Uomskåret er den, som ofte vil se det som drager hans sjel eller legeme i fristelse og elsker de syndebilleder som den urene ånd viser frem for hans tanke.

Jo mer en elsker Gud over alle ting, des mindre trang synes Guds vei å være,

Til hvert menneske sendes en skytsengel til å beskytte hamfor det onde og tilskynde ham til det gode. Men menneskene følger ofte fiendens tillokkelse og gjør synd; da vender skytsengelen sig bedrøvet bort, og motstanderens engel kommer i hans sted og egger ham altid til synd og letsindighet. Men når mennesket angrer, da kommer skytsengelen glad tilbake og fordriver fiendens engel.

*

Som man kan vente det i den katolske tid, legges stor vekt på gode gjerninger:

Likesom en manns legeme lever av mat og drikke, skal sjelen leve av gode gjerninger og gi almisse til fattige. Rike menn skal hjelpe de elendige og fattige og derved og ved andre rettvise gjerninger vinde et sted i himmelen.

Hvis tilhørerne vil gjøre, hvad her er sagt, da skal de få gode åringer, fred og lykke i dette liv og himmerik i et annet liv. Ellers vil Herren slå oss med pest og uår og ufred for våre synders skyld.

De gode gjerninger hjelper intet, før man gjør bot og hører op med hovedsynderne.

Man kan ikke si, uten man vil lyve, at man ikke formår å elske sin næste, eller at man ikke formår å tilgi dem som har gjort oss ondt. (Men et annet sted står, at vi må tilskrive Kristi nåde alt det, vi kan gjøre.)

Hvorledes hovedvekten blev lagt på gjerningene, kan man tydelig se av forklaringen om, hvorledes man kan gå verdig til afters. Der står om det i en preken: Til annammelse av Herrens sakramente er man verdig, når man avholder sig fra de 8 hovedsynder.

*

Troen på Kristus blev fremhevet, men den blev mindre omtalt enn gjerningene. Der sies om Kristus:

Ha varaktig tro på Kristus, som kjøpte oss med sitt blod fra nød og død og helvedes ild og vil gjerne ha oss med sig og sine engler i himmerik.

Vi skal akte på Kristus i alt det vi gjør og tilskrive hans nåde alt det gode, vi kan gjøre.

Hans eksempel holdes frem:

Herren hevnet eller verget sig ikke, da han blev grepet, men han helbredet trellens øre. Vi bør avholde oss fra al voldsomhet og hevngjerrighet og gjøre våre uvenner alt det gode vi formår. Hvorledes skal vi være Kristi følgesvenner, dersom vi gjør oss andre veier enn dem han gikk? Vi vredes, når vi bebreides, skjønt med rette, og pålyver en annen lyter til gjengjeld. Herren lot sig det behage å tåle en urettærdig dom av sine uvenner.

Meget inntrengende fremstilles Jesu bebreidelser mot menneskene:

Herren sier til de arme sjeler: Meget tålte jeg for eder, men liten takk viste I mig. Jeg blev dømt i dommen for eders skyld. Jeg blev slått og hengt på korset. De tok en tornhjelm og satte den på mitt hode til forhånelse. De stakk et spyd i min side, så blodet rant på jorden. Hvad gjorde I for mig i verden, siden jeg tålte så meget for eders skyld. Jeg gav eder solskinn og regn og jordens blomster, mat og klær, liv og helse, og I takket mig ikke.

I prekenene er lovprisning av Jesu kors: Korset er Guds seiermerke og menneskenes forløsningsmerke og englenes gledesmerke. Det er et skjold i ulykken og hjelp i lykken, trøst i sorgen og opmuntring i gleden, beskyttelse i faren, lægedom i sykdommen, forløsning i fangenskap, omvendelse fra synden, seier i kampene og undsetning i alle fristelser, de fattiges styrke og de rikes makt, de godes fred, men en redsel for de onde.

Legender om korset er blitt fortalt også i Eidanger kirke. Jeg skal fortelle kort legenden om Heraklius. En hedensk konge Kosroë hadde ført korset bort, men kong Heraklius erobret det igjen og førte det i triumf tilbake til Jerusalem, men en engel ved porten nektet ham å komme inn i byen, før han avklædde sig sitt kongeskrud og alle hans menn gikk barfot. Denne legende har været meget godt kjent av menighetene fra prekenene. Det kan man skjønne også av det at den fortelles i altermaleriet i Stryn i Nordfjord.

*

Man kunde tro, at prekensamlingen inneholdt meget om Maria. Men der er ikke meget om henne. Da Eidanger kirke var innvidd til Maria, har Eidangerprestene visst ventet at der skulde stått mer om henne. - Jeg skal gjengi noget:

Hun vil hjelpe alle dem som dyrker henne, og hun kan hjelpe alle, hvem hun vil. Den dyrker i sannhet Guds moder, der i sitt liv efterligner hennes omgjengelse og gjør alle sine gode gjerninger for hennes skyld. Og den som gjør så, han vil i dette liv nyte godt av Marias forbøn hos vår Herre og av hennes bistand under alle fiendens fristelser og efter døden leve sammen med henne i himmerikes herlighet tillikemed Gud og alle de hellige. La oss påkalle henne nestefter Gud!

På Olavsdagen blev omkring i landets kirker, også i Eidanger, falt om Hellig Olav. Hans liv blev fortalt med stor ros. Der blev nevnt 20 undergjerninger, som Gud hadde gjort for hans skyld ved dem der i nøden har påkalt Hellig Olav med tillid og forhåpning.

Der blev skremt meget med helvede i prekenene:

Der er skrik og gråt, hunger og først, fortærende ild, 7 ganger hetere enn den heteste på jorden. Der er evigt mørke uten lys. Der er et fryktelig skrik av de arme sjeler, og alle istemmer i én røst: Ve oss! Ve oss, at vi skulde bli født og komme til slike pinsler for våre synders skyld.

Ilden slukkes aldri, om enn hele havet fløt derpå. Og på samme tid er der så svær en frost, at om enn det største fjell blev tatt og forvandlet til ild og kastet deri, så blev det straks til is. Kvalerne varer evindelig og den enkelte blir ikke tilintetgjort.

Enhver mann som ikke vil gi tiende av sitt gods, som Kristus selv talte og bød oss, er utestengt fra himmerik og dømt til helvede, og av den grunn kommer der også over menneskene smittsomme sykdommer, uvær og uår.

Utdrag (s. 47-58) fra:
Arnt Schøning: Eidanger kirke. - Porsgrund 1929
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen